Jeg brukte en hel lørdag på å sortere tøy, brette og å få alt på plass i sine respektive skap.

Vi snakker sammen på facetime, konemor og meg, om ikke daglig så i alle fall så ofte vi får til. Jeg har en opplevelse av at hun jobber, sykler, spiser og sover for å fylle dagene mens hun venter på at resten av oss flytter ned til henne.

6 måneder var utgangspunktet, seks lange måneder var en nærliggende tanke - det på tross av at vi har fortalt oss selv om både ferier og alle fridager utover våren.
Snart har tre av seks måneder ikke bare gått, de har flydd. Vi har også flydd - ned og opp, opp og ned, ned og opp... og vi har opplevd at konemor skulle ha flydd, men blitt værende fordi Norwegian ikke har flydd...

Her oppe i nord går tiden i uken med til jobb, skole, barnehage, SFO, levering, henting, middag, lekser, kosetid, leggetid, søvn...
I helgene kommer husarbeid og utetid, da forsøker jeg og få mer nærverstid med ungene - kose, slumre, vase, leke, lange måltider... leke, kose...

Inni mellom kjenner jeg på at huset er kaotisk, jeg ser alt som både kunne og skulle vært gjort - men velger å lukke øynene for det til helgen kommer. Tidvis lukker jeg øynene for det også i helgen, bare lar ting være og nyter heller tiden med ungene både direkte og ved å sitte i sofa og være nær de.

Konemor sier hun tidvis kjenner seg som en slask i sør.
Hvordan da, hva mener du spurte jeg. Joda, som jeg tenkte - fordi hun kommer hjem fra jobb, slenger seg på sykkelen og videre hjem igjen til mat og eller ingenting.
For en anledning... jeg skulle kan hende ha sagt - ja, det er du... men det er hun jo ikke...

Du får nyte det mens du kan sa jeg - kos deg på sykkelen, fart rundt og se deg om. Ja svarte konemor, jeg ordner jo fin rompe med det - til deg... og det er sant, det gjør hun :-)

Turer er ikke det samme alene sa konemor, og det har hun rett i.
Det er kjekt å være på tur, det er likevel ikke så kjekt å være alene på alt av turer - spesielt ikke når man er vant til å gå sammen med småsmurfene på tur.

Her en dag vi pratet sammen på facetime spure konemor om jeg vet hva som er noe av det hun merker mest med at jeg ikke er der.
Eeehh... nei hva skulle det være sa jeg, at du må stryke skjortene dine selv?
Det må jeg for så vidt svarte hun, men det jeg merker mest er at jeg må ta ned tøy, brette det og legge det i skap.
He he... det tenker jeg nok du merker kunne jeg fastslå.
Her for ei tid siden når jeg hadde vært på jobbreis, fant jeg en dunge med klær så stor at man ikke kunne tro det var rare greiene igjen i noe skap i huset... Jeg brukte en hel lørdag på å sortere tøy, brette og å få alt på plass i sine respektive skap.
Konemor mi kaster tøy inn i maskinen - alt mulig slags tøy... på en gang.., har i vaskemiddel og tar ut. Hun kan også henge opp tøy, hun kan like til ta det ned og plassere det i store dunger - brette og få det på plass der i mot ligger hun stort sett unna...

Mens vi pratet sammen på facetime og hun sto der med strykjernet og strøk skjorter til kommende arbeidsuke mumlet hun - litt til seg selv, og litt til meg;
"jeg tror jeg skal få meg hushjelp... og jeg vil være hjemme når hun vasker, så har jeg selskap..."