Søk i denne bloggen

lørdag 25. april 2015

"Dette er som å komme rett inn i barne-tv"

Sola skinner i vinduskarmen, helt inn på kjøkkenbenken og stueveggen faktisk - og jeg må ærlig innrømme at det er er deilig!

Vi har vært ute stort sett hele dagen - lillemor jeg og tante mana.
Etter et forsøk på å få tak i havfruekjole både på den ene og den andre store leketøysbutikken, fant vi fort ut at den planlagte spaserturen gjennom sentrum med kos og kikking ikke var det beste å gjøre akkurat i dag...

Det er deilig å være hjemme, jeg må si det - vi har ei fantastisk fin gate å være hjemme i når sant skal sies.
Lillemor har syklet rundt på sykkelen sin - først hjemme og så på tur med eadni og tante mana, bilen er vasket, eadni har fått seg en tur alene på sykkelen i litt større giv enn første tur for dagen og oppkjøringen er full av små tegninger laget av lillemor og nabogutten.
Kaffen smaker aldeles utmerket i sola og godt selskap ute på plenen eller lekeplassen, det samme gjør cola og et par kjeks.

Noe merkelig er det å sitte på plenen eller lekeplassen disse dagene, nyte kaffen sin og godt selskap - mens man ser skiltet som er spikret på verandaen der det står til salgs.
Det er rart at vi skal flytte fra gata vår - den gode, kjekke, vakre, snille, behagelige barnevennlige og trygge gata som har vært vår i ni år.

"Dette er som å komme rett inn i barne-tv" var noe av det første vi sa til hverandre da vi kjørte ned på visning før vi kjøpte, og det er det - som å bo inne i barne-tv, eller midt i lyckliga gatan.

Lekeplassen vår er ikke bare lekeplassen til de barna som bor i gata, lekeplassen vår er lekeplass for barna i gata vår og barn som bor i nærområdet.
Ikke nok med det - lekeplassen vår er et samlingssted for folket som bor i gata.
Vi griller, vi spiser, vi drikker kaffe, vi steker vafler, vi har dugnad, vi prater og ler og vi deler både nyheter og jårr.

Egentlig har vi vært rede til å flytte over tid nå, om man tar plassen i leiligheten til hensyn. Vi liker oss i midlertid så godt her, har det så godt og perfekt at vi har snodd oss rundt, tilpasset og ordnet for å bli lengst mulig - og vi har klart og få noen gode løsninger, det vil jeg absolutt påstå.

Vi har vurdert sprengning fra badet og videre innover i bergveggen med type bunkers som kunne inneholde flere rom, men har kommet fram til at det trolig er ulovlig og kunne blitt oppfattet noe mistenkelig både med utkjøring av utallige lass med leire, stein og dritt og alt bråket. Vi kunne ikke fortalt noen om rommene, og kan du tenke deg om vi ble oppdaget..?

Nå er det altså slik at leiligheten synger på siste verset, ikke som eksisterende bolig, men som vår bolig.
En ting er at skiltet med til salgs er kommet opp, og nabojenta vurderer og fjerne det en mørk og skummel natt, det er også slik at vi skal ha visning om tre dager og da håper vi selvfølgelig med ikke bare ett helt hjerte, men med fire hele og såre hjerter at leiligheten blir solgt etterpå.
Det er nemlig slik at det er med sorg og smerte i hjertet at vi flytter fra gata vår og fra alle de kjekke naboene i gata vår, som kjent er det noe med at man vet hva man har og ikke hva man får...

Vi aner ikke hvordan det er med typer naboer i det nye nabolaget vårt, vi bare vet det trolig er østlendinger ettersom huset ligger på østlandet - og vi krøller fingre og tær mens vi håper vi råker bort i noen hyggelige, avslappede og om ikke lettkledde så i allefall lette og ha med å gjøre østlendinger.

Uansett -
Flyttingen kommer, den er faktisk godt i gang ettersom halve familien alt er flyttet og huset er mer eller mindre både halvtomt og fult av ekko.
Nå gleder jeg meg til visningen er over og prosessen for håpentligvis går som tenkt - at det blir salg på oss etter første visning.
Jeg vil bare ha det hele overstått, jeg vil vite at ting er i boks, jeg vil ha rom for å leve i leiligheten fram til oss siste to flytter - uten at vi har noe mer hengende over oss.
...
Egentlig vil jeg bare at vi snarest mulig kommer oss ned til konemor og lillemann, jeg savner både lillemann min og konemor alt for mye slik det er nå...
Så får det heller være med lyckliga gatan og alle folkene her...




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...