Du har kan hende et sånt hespetre av ei svigermor som legger seg bort i alt og alle?
Som blander seg bort i alt fra hvordan du vasker tøyet til hva du gir ungene av mat og hvordan du koker poteter?
Kan hende har du også ei svigermor som dukker opp både når det passer seg og når det ikke passer seg, og ikke minst - ei svigermor som har en mening om alle ting, meninger som irriterer deg grenseløst...
Om du har noe som helst kjennskap til svigermoren beskrevet over er du skikkelig uheldig og jeg synes synd om deg, ikke kan jeg forstå deg heller - jeg har nemlig en hatt gleden av å ha en helt annen svigermor.
Det er i disse dager et år siden min svigermor døde, det har vært et rart år - som alle "første året etter at man døde år"
Ungene har vennet seg til at de ikke har en bestemor, samtidig er de glade for at de har tanta si - hun er jo nesten som en bestemor sier de...
"Jeg ringer mamma og spør om det..."
"Nei, det går ikke an å ha det sammen med det..."
"Joda, det går an å ha det sammen med det..."
"Men du sa i sta at det ikke går an å ha det sammen, hvorfor går det nå - har du snakket med mora di?"
"...Jaaa, jeg pratet med henne i går - da sa hun at man godt kan blande disse..."
Det har ikke vært noen telefoner det siste året -
Ikke for å høre om det går an å ha kålrabistappe sammen med røkt torsk, ikke for å høre om man kan blande vaffel og gulost, heller ikke for å høre hvordan det står til verken med middagen eller med helsa - svigermor har ikke vært der, det har vært svigermortomt og det har vært tomt i huset til svigermor og svigerfar...
"Først drar vi og hilser på bestefar, så drar vi og besøker bestemor på kirkegården og sier gratulerer med dagen..."
Lillemor og årets 17 mai - bestemor med.
Livet løper videre, også etter at noen har dødd - heldigvis.
Det er snart tretten år siden mamma døde og det er et drøyt år nå siden svigermor døde. Man blir aldri klar for å miste en man er glad i, aldri... men man kan bli klar til å gå videre i livet.
Det er ikke slik at livet stopper opp - om man ikke lar det gjøre det.
Det er ikke slik at alt faller sammen når noen dør - selv om det kan oppleves slik.
Det er slik at man kan bli stillet ovenfor noen endringer, når noen man er glad i dør.
Det fødes og det døs mennesker, hele tiden - det er livet, det er menneskeheten.
Stort sett fødes det babyer, ikke bare stort sett - foruten om de som fødes på ny er det faktisk bare babyer som fødes...
Der i mot er det stort sett eldre mennesker som dør, med noen unntak... dessverre.
Hvordan vi velger å forholde oss til disse bedrøvelige, kjedelige, vonde og traumatiske dødsfallene er et valg vi må gjøre...
Det bedritne er at vi faktisk må forholde oss til realiteten med livet - fødsel og død, det eneste vi er sikker på at alle skal gjennom.
Det gode er at vi, ved at vi må forholde oss til disse tingene, er heldige og er i livet - vi er her fortsatt, og det er opp til oss hva vi tenker å gjøre med det.
Jeg sier på ingen måte at det er en enkel sak bare å gi slipp og gå videre, det er det nemlig ikke - aldeles ikke.
Ei veldig fornuftig og søt jente sa en gang følgende til meg (som var sagt av noen andre til henne før meg, av noen andre til noen andre før det, og av en helt annen kar til og begynne med):
"Jeg velger ikke selv alt hva som skjer meg i livet, men jeg velger hvordan jeg vil forholde meg til det som skjer meg..."
Det er noen kraftige og saftige ord om man gir seg selv anledningen til å smake litt på de.
Jammen sant vet jeg at det har skjedd meg litt av hvert i livet på både godt og vondt - mye vondt, men også mye godt.
Jeg er overbevist om at dersom jeg ikke hadde gjort noen bevisste valg i etterkant av vonde opplevelser i livet, så hadde jeg gått glipp av veldig mye - om ikke det aller meste av de virkelig gode tingene i livet mitt - sånn er det.
En annen fornuftig person, dette en ung og flott kar, sa en gang dette til meg:
"Noen ganger kan det være at man må ta til med å rense vonde og åpne sår, det vil alltid være smertelig vondt. Alternativet er at man blir gående med såret fordi man ikke våger eller vil begynne og pirke bort i det, da ender man gjerne opp med at såret blir betent og det må langt alvorligere virkemiddel til for å få bukt med elendigheten."
Han fullførte: Det kan være bedre med en kortvarig og mer intens smerte, enn en langvarig og stadig gnagende smerte - som ofte ender i større og mer alvorligere prosesser."
Kloke ord fra kloke mennesker -
Moi-Bente og Jarle, dere har gitt fra dere gullkorn!
Jeg er glad og takknemlig for de årene jeg fikk gleden av å kjenne min svigermor, den beste man kunne tenke seg.
Enda mer er jeg faktisk glad for de få årene som ungene fikk gleden av å ha bestemoren sin - den lune, gode, snille, hjertelige, varme, rettferdige og åpne bestemoren sin... De fikk ikke ha henne så veldig lenge, men lenge nok til at de har fått gjort seg minner om henne - bilder i hodet, episoder, høytider, spesialiteter osv...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar