Det har vært, og det kommer til å være - diskusjoner, synsinger og meninger, antakelser og påstander om hvordan de private enten det er kommersielt eller stiftelser driver sine virksomheter. Det vil alltid være meninger både av varianten at private ikke tenker på annet enn klingende mynt og mer klingende mynt, og av varianten at private gjør alt så mye bedre totalt sett og gjerne leverer en mye bedre tjeneste enn det offentlige.
Sannheten kjære leser, ligger med all sannsynlighet et sted i mellom her, det må den nesten gjøre.
Det har til nå ikke dukket opp en eneste bedrift på noe som helst område, som ikke på noe måte eller til noen grad tenker fortjeneste. Naturloven er nemlig at for å overleve må man tenke fortjeneste.
Det har heller ikke til nå dukket opp en eneste bedrift som ikke på noe som helst område, eller på noe som helst måte i noen grad tenker på mottaker av tjenesten man leverer. Naturloven sier nemlig og noe om at for å overleve innen en sjanger, må man både kunne noe om den og man må bry seg noe om den - ellers går det ikke.
Jeg har i utgangspunktet vært skeptisk til private aktører, det må jeg være ærlig å si. Likevel, jeg har ikke en eneste gang siden jeg startet i jobb for min nåværende arbeidsgiver, kjent på en opplevelse av at klingende mynt i kassen går framfor pasientenes beste.
Ja man har hatt noe begrensninger i forhold til planlagte aktiviteter osv. siste året - men det har med Corona pandemien å gjøre, ikke med besparelser.
Min genuine opplevelse av stedet jeg jobber på, av ledelsen både nærmest oss ute og lenger opp - er at man ønsker det beste for pasientene. Min opplevelse er at man på min arbeidsplass strekker seg, man søker å finne gode løsninger for pasientene.
Når det er sagt skal det i rettferdighetens navn sies, det finnes rusk også hos oss som det gjør andre steder - dette er noe som tas opp der det hører hjemme.
Akkurat nå, i nuet, er jeg fysisk lagt inn på et rehabiliteringsopphold ved en privat institusjon.
Jeg må igjen være ærlig, å si at jeg har gjort meg noen tanker og tror også jeg har fått bekreftet noe av den forutinntatte holdningen min til private aktører innen helse... dessverre hadde jeg nær sagt.
Før jeg går mer inn på hva jeg tenker er det viktig å understreke, så ikke noen faller for fristelsen her og tenker at det jeg sier har å gjøre med folk som jobber på stedet eller tjenestene som blir levert - det har det altså ikke.
De folkene som jobber på dette stedet framstår profesjonelle, de er dedikerte fagfolk om det er fysioterapeuter, leger, sykepleiere, andre pleiere, kokker, renholdere eller hva enn som måtte befinne seg innenfor disse hvite klesplaggene av både faggrupper, kjønn, legninger, religioner, hudfarger og aldre.
Nå har jeg blogget i dager om denne fengselsfantasien min - en fantasi som startet noe flåsete, og med en heller tragikomisk undertone... Vel, den har beholdt sin tragikomiske undertone - men jeg har etter hvert begynt å famle med at det ikke er så enkelt å skille denne fantasien fra virkelighet, da det er ett og annet her som stadig drar meg tilbake til fengselet.
Før jeg går videre er det noen ting det er hensiktsmessig å ta innover seg med tanke på type sted man er på, et sted for rehabilitering- for opptrening.
Med tanke på nettopp rehabilitering ser man for seg mennesker som av ymse forskjellige grunner har en kropp som ikke fungerer optimalt.
Man ser for seg, i alle fall er det hva jeg gjør, personer som har fysiske begrensninger og er høvelig eller mer enn høvelig hjelpetrengende - og man har de som klarer seg helt selv.
Man ser for seg, jeg i alle fall, at om en person er hjelpetrengende, så er den samme personen kan hende der at det er noe utfordrende både å forflytte seg og å bevege seg om enn man sitter eller ligger.
Man ser for seg at det foregår mye trening i ymse varianter på dette stedet.
Man ser for seg at det med mye trening også forekommer en del dusj og stell av de samme skrottene som trener - ingen liker å vandre rundt... eller rulle rundt for den del, svett som en travhest etter løp.
Man ser for seg at når folk har brukt mye energi på ymse aktiviteter som er krevende både mentalt og fysisk, så har folk behov for å restituere, altså slappe av og hente seg inn etterpå.
Når folk har behov for å slappe av og hente seg inn, i alle fall for egen del, så foretrekkes det å trekke seg tilbake til eget rom.
På eget rom vil man gjerne koble ut det beste man kan, som for veldig mange er ved å høre på musikk eller se noe aldeles hjernedødt på tv - jeg for min del elsker å se hjernedøde greier på tv når jeg skal slappe av.
I den grad man ikke ser på tv, så er det i vår tid ganske mange mennesker som finner den samme roen ved enten å lese aviser - som i vår tid foregår på nett, man ser filmer - i vår tid også det på nett, man søker opp nettsider i disse tider for å sondere julegavetips osv. osv.
Poenget er - i vår tid er det mye avslapping som foregår ved at man sitter på nettet og surfer.
Så noen eksmepler fra stedet jeg befinner meg på, eksempler som får både meg og visse folk hjemme til å undre seg og stille spørsmål ved ting...
Håndklær:
Jeg spurte forsiktig her en dag etter håndklær, husker du fra tidligere innlegg gjerne..?
De byttes på onsdager.
Vel, nå er det mye basseng her - det kommer ikke noen ekstra håndklær med tanke på dette?
Nei, de byttes på onsdag.
Javel, så byttes de onsdag - og som jeg sa tidligere, jeg er heldig som kom hit og ble lukket inn i cellen min på onsdag og da trolig har fått nye håndklær den dagen jeg kom.
I tillegg til at håndklær byttes kun onsdager som vi har lært, så er de små som frimerker og for sikkerhets skyld så slitte at man kan se rett gjennom flere av de.
Eget tiltak: Jeg tasset bortover til Europris og kjøpte tre stykker av ikke verdens beste håndklær, men likevel både større og tykkere enn de som er på huset her.
Seng:
Jeg har et søtt lite rom, omtrent som en fengselscelle - det gjør meg ingenting, heller finner jeg det fascinerende og ser på det som en god erfaring å ha med seg - ikke kunne jeg blogget om livet fra cellen med et større rom heller for den del... Uansett, jeg vil si noe om sengen.
Jeg har fått rom med en enkeltseng, det er greit.
Sengen er likevel av typen knirk, som i bestemor knirk - for så vidt greit det også.
Det som ikke er greit, er at madrassen ikke er til å ligge på uten at man er mer eller mindre krøpling når man står opp... eller stabler seg opp.., et sted ut på sen natt eller tiiiidlig morgen - fordi man da ikke klarer å ligge lenger.
Guttungen hjemme lo i telefonen til meg, og sa følgende:
Det er fint eadni, du har reist på handicap sted for å bli bedre - men i stedet blir du bare mer handicappet av å være der - det er jo litt rart da.
Jeg er glad jeg kunne muntre opp avleggeren ved å gi han denne latterkulen på ettermiddagen her forleden, det er jo noe...
Men han har et godt poeng midt i moroen sin.
Det er ganske sprøtt at man kommer inn til et rehabiliteringsopphold, til et sted som skal bygge en opp - så opplever man at det ene stedet der man virkelig skal slappe av og hente seg inn - nemlig i sengen - er så dårlig at man ikke får tre timer sammenhengende søvn i den, uten å måtte lirke seg i smerter rundt om i den.
Undringen blir hvordan man kan drive et sted som dette - for folk som trenes opp etter hjerneslag med diverse lammelser og begrensninger, for ulykkesrammede, for personer med medfødte og / eller fysisk begrensende sykdommer, for personer som av ymse grunner lever med smerter og er avhengig av best mulig tilrettelegging og utstyr for å bli bedre - uten å ha det aller viktigste på plass - nemlig en god seng å restituere i..??
TV:
Etter ei treningsøkt, eller to kan hende, et måltid eller to og med folk rundt ørene i store deler av tiden - fremmedfolk må sies, man er sliten og man ønsker å koble ut - hva gjør man da?
Jo, man trekker til eget rom. Nettopp var det ei tøtta som kommenterte til meg på vei etter noe isvann - det er så stille her, alle folkene må ha trukket seg tilbake til egne rom.
Nettopp, og hva gjør man så på eget rom? (Nei Terese, legg bort de tankene - nå er vi seriøse her!!)
Jo - mange, innkludert meg selv, om det er kurs, seminar eller som nå et rehabiliteringsopphold - jeg setter gjerne på TV.
Jeg leser ikke bøker, jeg ser på TV - det er min form for avkobling.
På dette stedet er det plassert et lite TV på hvert rom, akkurat passe stort til at man kan sitte behagelig i cellen sin å se godt nok - men det koster en altså, hold deg fast, 200 kroner - i UKEN for å bruke TV.
Radioen der i mot, som er på TV, kan man bruke fritt og takk for det.
Min vurdering: Jeg driter i å ha på TV, helt uaktuelt med 200 kroner uken for å se pittelitt nå og da.
Radioen der i mot, står på hele dagen.
Internett:
Det er ikke så mye å si om internett, annet enn for TV - Man bruker det til avkobling, det koster en 200 kroner I UKEN å ha internett - og nei, det går ikke å ha TV og internett sammen, du må betale for begge.
Eget tiltak: Jeg deler nett fra mobilen til egen PC, på den måten kan jeg bruke nettet som jeg vil. Jeg kan gjøre dette fordi jeg har et godt abonnement, i verste fall kan jeg kjøpe fri data - men det er ikke alle som har anledning verken til å dele nett, som har nok nett selv pr. mnd eller som kan kjøpe ubegrenset nett.
Vask av tøy:
Et alminnelig opphold på et slikt sted er tre uker. I løpet av en tre ukers periode er det naturlig at folk vasker tøy, enten det eller så må man ha med seg massevis av tøy og en stor nok bil med plass til både å frakte tøy til rehabiliteringssenteret og til å oppbevare skittentøy for hjemreise.
For at folk skal kunne vaske tøy trenger man vaskemaskin, det finnes det på bruket her - det har jeg sjekket.
Jeg har også sjekket kostnader ved bruk av maskinen...
For noen år siden var det estimert at en vask i maskin lå på under fem kroner nærmere bestemt rundt to-tre kroner, det er så lenge siden at en vaskemaskin i dag trolig har både doblet seg og kan hende også er opp mot 10 - 15 kroner.
Her på huset kan man få kjøpt en vaskepolett til 30 kroner pr. vask.
En ting skal jeg si deg, konemor kikka på meg da jeg pakket - ristet på hodet og lo...
Har du virkelig tenkt å dra med deg alt det undertøyet?
Ja, det har jeg... når jeg alt har så mye undertøy, så har jeg det.
Nå er jeg glad for at jeg har med mye tøy, og glad for at jeg har en stor kassebil - da kan jeg nemlig lempe inn skittentøy i kassebilen min og vaske det hjemme.
Hvilke tanker gjør jeg meg så videre, om disse greiene?
Jo, det skal jeg jammen meg si deg - i neste innlegg...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar