Søk i denne bloggen

fredag 8. februar 2013

savn og takknemlighet

For fem år siden hadde man just satt i gang fødselen til konemor, og vi satt kjempegira i kafèen på sykhuset og ventet på at noe mer skulle skje og vi skulle få hilse på lillemann...
... Vi var så vant med kynnere, at vi ante ikke at det var de første riene konemor kjente da vi og trippet i kafèen ...

I dag har jeg stått på kjøkkenet fra jeg kom hjem etter levering til henholdsvis unger i barnehage og konemor på jobb, endelig en pust i bakken - og tid til å la tankene svire uten forstyrrelser...

Sjørøverkake, lillemann har bestilt sjørøverkake "det er jo den eneste kaka du kan bake eadni" var hva han sa da jeg spurte etter kakeønske.
- Jeg tror ikke lillemann vet og er klar over at jeg, de gangene har lagd denne kaken, plages og plages - så jeg er i ferd med å sprekke...
... Jeg har liketil sagt pent til meg selv i dag - etter diverse røua, fillern, rævva og nei-nei-nei - dette er siste gangen jeg lager denne kaken...

Fromasjkake, det er tingen vettu - den perfekte nødløsningen for både store og små, påstrødd mange små dinosaurer :O)

Det jeg har tenkt på i dag, som har snurret rundt i hodet mitt mer enn noen ganger før - er mamman min.

Jeg gikk i tidlige ungdomsår og gledet meg til jeg en dag skulle få barn, og selv om jeg nok ikke tenkte så mye bevisst gjennom det - gledet jeg meg nok en del til å dele diverse opplevelser, hendelser, situasjoner osv med mamma.

I dag har jeg kjent masse på at jeg ikke har en mamma å dele ting med, på savnet etter å ringe henne - fortelle henne om lillemann som blir fem år i morgen. Jeg ville gjerne fortelle henne om ønskene hans, bursdagsforberedelser, de fornuftige tankene hans, gleden, spenningen og mer til.
Jeg ville så gjerne bare sende bilder av han, og lillemor, og jeg kunne ønske at hun kunne komme på besøk for å feire dagen hans sammen med oss.

Mamma var heldig å fikk møte første barnet til min bror, og første til min søster - og de var heldige å fikk møte henne. Min bror og søster fikk og mulighet til å dele det store med å bli forelder med mamma, noe jeg kjenner at jeg savner masse - jeg ville så gjerne stolt vise fram lillingen vår, og ikke minst latt henne få sett meg som eadni.

Men, det får jeg ikke...

Jeg er kjempeheldig å ha verdens beste svigermor, og ikke minst verdens aller beste svigersøster - og ungene har bestemor og tante - som følger opp som de besteste bestemødre.

Jeg er takknemlig da,
takknemlig for den flotteste lille familien man kan tenke seg - for den flotteste store, lille gutten min som blir fem år i morgen -

Livet mitt endret seg kraftig da han ble født, da han kom og rørte ved noe jeg håpet fantes i meg - men ikke hadde kjent før :O)



Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...