Søk i denne bloggen

tirsdag 17. november 2026

vi gjør personer funksjonshemmet ved å legge begrensninger og tap på de

Sommeren 2012 fikk jeg diagnosen Myotonia Congenita, Beckers variant.

https://frambu.no/diagnosebeskrivelse/medisinsk-beskrivelse-av-medfodt-myotoni/?c=458&d=13633

Jeg ble informert opp og ned om at denne sykdommen er sjelden, man vet veldig lite om den - men man har klart å få en viss oversikt over noe, og så har man en del antakelser. Utover det må man ta ting underveis, lære mens man går - og jammen sant har det vist seg å være tilfelle.

Fram til nå har jeg ikke tall på alt jeg har lagt merke til ved denne sykdommen, som ikke står noe sted - eller det vil si, noe har etter hvert begynt å komme inn i beskrivelsene - som dette med svakhet i hender. Foreløpig står det ingenting om hvordan sykdommen påvirker pusten, til tross for å ikke ha noe feil med lungene. Det står ingenting om hvordan Covid, og for den del svineinfluensa og andre infeksjoner, påvirker sykdommen og det på en måte som gjør at man ikke blir slik man var før disse infeksjonene inntraff. Det står ingenting om hvordan sykdommen i perioder påvirker svelg, heller ikke om hvordan muskler andre steder enn rompe, lår, legger og ansikt påvirkes. At man går med konstante smerter i det som finnes av muskler i kroppen, noen så ille at det kan forveksles med både hjerteinfarkt og hjernehinnebetennelse står heller ingen sted.

Utover det lille jeg har lagt til i avsnittet over, er det masse å si om hvordan denne sykdommen påvirker og begrenser akkurat meg, hverdagen min - natten min.

Å leve med denne sykdommen som pr nå anses som en såkalt snill muskelsykdom, er en utfordring for meg og med all sannsynlighet en del flere enn meg som har den.

Å leve med den utfordringen det er å møte helsevesenet oppleves faktisk som en like stor greie. Fordi det går så mye energi bort i forsøk på å nå gjennom til de såkalte spesialistene. Det går masse energi bort i forsøk på å nå inn med faktiske utfordringer i hverdagen, og her forstås - her er det sprøe.

Personer med nedsatt funksjonsevne har en nedsatt funksjonsevne, men man er ikke funksjonshemmet.

En funksjonshemming er noe som oppstår når man ikke mestrer kunsten å tilrettelegge, å gjøre en person selvstendig - sagt med andre ord, vi gjør personer funksjonshemmet ved å legge begrensninger og tap på de. Her vil jeg understreke at en funksjonshemming slik jeg ser det, handler om mer enn de fysiske begrensningene - Psykiske, sosiale og emosjonelle funksjonshemminger er like alvorlige.

Min påstand er at når en person ikke får optimalt medisinsk utstyr for inntak av oksygen vil det påvirke ikke bare søvnen - men også tilværelsen generelt, og med det skape en viss grad av funksjonshemming. I verste fall vil man ved stadig fall i oksygen også kunne pådra seg komplikasjoner.



De første årene etter at jeg fikk diagnosen, eller i årene fram til Covid, var jeg på kontroll et par ganger i året - som fra og med Covid ble til 1 eller 2 ganger i året.

Fra og med Covid har oppfølgingen også blitt en mer eller mindre fast telefongreie, oppfølging på telefon for pasienter som ikke må inn på sykehuset heter det så fint i innkallinger, og her ser du - her kommer vi til essensen i det jeg forsøker å formidle.


Hva er det som avgjør om man må eller ikke må inn på sykehuset for å gjennomføre timene?

Er det hvor fysisk oppegående man er?

Er det hvor selvstendig man er?

Er det diagnosebetinget?

Er det dagsform?

I alle mine år som sykepleier har den direkte pasientkontakten vært den viktigste faktoren for hvordan man vurderer pasientene.

Observasjoner, kliniske blikket osv - viktige elementer når det kommer til helhetsbildet vi får av en pasient. Observasjonene er uavhengig av om man har å gjøre med fysisk dårlige pasienter eller tilsynelatende oppegående og ubesværede pasienter.

Poenget mitt er -

Uansett hvor tilsynelatende greit ting er gjøres det observasjoner, og man kan faktisk bemerke seg en del ting og følge opp på en enda bedre måte - om man vet hva man observerer pasienten direkte.


Når vi møter en pasient har vi øyekontakt (jada, liketil jeg har hatt øyekontakt med pasientene mine opp gjennom årene).

Vi observerer huden, ansiktet, er pasienten varm eller kald - er pasienten tørr, klam, blek eller fin farve?

Vi lytter, hører etter hvordan pusten framstår.

Vi observerer gangen til pasienten om det er en oppegående pasient, hvordan fungerer motorikken.

Vi håndhilser og observerer hender, hvordan fungerer finmotorikken.

Osv, osv.

Ut fra alt det vi snapper opp av ting du kan hende ikke ofrer en tanke, gjør vi oss et bilde av hvordan det står til med pasienten.

Som jeg sa, disse tingene gjør vi uansett hvem pasient vi møter - Bevisste, ubevisste, fysisk oppegående eller sengeliggende, i somatikken og i psykisk helse - vi observerer alltid pasienten.


Hvorfor maser jeg om dette?

Jo, tilbake til starten av innlegget

En stadig større overgang fra fysisk oppmøte hos allmenleger og spesialister, til telefonkonsultasjoner for de som ikke trenger å møte opp.

Jeg forstår godt at det er en del å hente på effektivitet ved å flytte fysisk oppmøte til telefontimer;

* Ikke må legen vandre ut til et venterom for å hente pasienten - tid spart.

* Konsultasjoner som i utgangspunktet ikke tar mer enn kanskje ti minutter, selv om det er satt av hele et    kvarter eller tyve minutter pr. pasient i timeboken - kortes ytterligere ned til alt fra snaut to minutter opp til kan hende fire minutter - tid spart.

* Ved kortere konsultasjoner blir det også mindre dokumentasjon i etterkant - tid spart.

Alle disse tingene er lett å forstå, og isolert sett veldig bra.


Likevel kan jeg ikke la være å undre på det...

Hvorfor ikke sende et skjema i posten, en kryssordning om aktuelle tema som pust, søvn, svimmelhet, stivhet, smerter osv?

Et slikt skjema ville være enklere for pasienten å ta seg gjennom enn å sitte som en klovn i en telefonsamtale, mens man kjenner på at dette er fullstendig vettlaust - samtidig som man lurer på poenget med å gjøre en samtale der man i tillegg til ikke å bli sett opplever man at man heller ikke blir hørt...


Så frustrerende disse telefonsamtalene er så ville det for meg som pasient være mer givende å besvare noen faktiske og konkrete spørsmål i et skjema, knyttet til min tilstand, som ville gi et bilde av meg man kunne plotte inn et sted om man ønsker. Eller man kunne drite i å arkivere de noe sted om man ikke ser behov for å dvele ved hvordan jeg faktisk har det.

Nytt poeng - for meg ville det gå ut på akkurat det samme, forskjellen er bare at ved å krysse ut konkrete spørsmål om ting som jeg faktisk kjenner på til daglig - ville jeg i det minste oppleve meg litt sett.

Det er da vel ingen grunn i denne verden til at jeg skal bruke mine ressurser - tid, energi og humør på følgende;

Vente på at telefonen skal ringe, erfaringsmessig kan det som i dag være kvarter - tyve minutter etter avtalt tid. Tidligere har jeg blitt ringt en halv time på overtid og blitt informert om at legen er syk og avtalen må utsettes.

Bruke fra i underkant av to minutter til hele fire minutter på en kort dialog, som jeg har hatt flere ganger tidligere, om følgende;

1. Smerter -

Hva jeg har prøvd og ikke - og at jeg ikke bruker medisiner mot muskelstivheten. 

2. Pusten -

At jeg ikke klarer å dra inn nok luft, stadig våkner svimmel og med hodepine.

At et hvert forsøk på å få legen som kan (mest om) sykdommen min til å snakke med lungelegene blir avvist. Dette er lungelegene sitt bord, vi må bare stole på at de har gode rutiner for å håndtere disse tingene blir jeg fortalt.


Når jeg som pasient opplever at jeg ikke blir sett, ikke blir hørt - hva er poenget da?

Hele min tid som sykepleier har dette med tverrfaglighet vært et fokusområde, spesielt innenfor psykisk helse og rus.

Hva er det som gjør at det skal være så vanskelig for disse spesialistene å snakke sammen lurer jeg på, diskutere og vurdere en pasient sammen med tanke på hva utfordringen er og hvordan man skal angripe denne?

Om du visste hvor lei jeg er av å bruke tiden min på å snakke med disse legene om de samme tingene, om og om igjen.

Om du visste hvor lei jeg er av å høre de samme svada svarene fra disse legene - pakket inn i en ny lege, nytt kontor kan hende, nye ord som i realiteten betyr det samme.

Uansett hvor mye jeg prøver å formidle om hvordan kroppen min fungerer, eller ikke fungerer.

Uansett hvor mange eller få ord jeg bruker, hvor jordnær og allment språket mitt er eller hvor mye faglige uttrykk jeg kan pakke inn i samtalen - det går altså ikke inn hos de.

Jeg har gjentatt meg selv til det kjedsommelige -

"Det er ikke noe pluss å tenke tradisjonelt med denne sykdommen, fordi den skiller seg ut fra andre kjente, nevromuskulære sykdommer".

"Det har lite å si hva som er generelt for muskelsykdommer som gruppe, det er likegyldig for min del hvordan C-Pap`en fungerer eller ikke fungerer, og hva som skal til for at man velger eller ikke velger å flytte en kall det tradisjonell lungesyk pasient fra C-Pap til B-Pap".

Når jeg beskriver mine utfordringer er det akkurat slik de er, verken mer eller mindre - og definitivt ikke som en tradisjonell lungesyk pasient - jeg er ikke lungesyk for svingende, men fordi jeg er stiv i brystkassen klarer jeg ikke å dra inn nok luft!

Jeg bryr meg ikke om at diagnosebeskrivelsen ikke sier noe om dette.

Jeg bryr meg ikke om hvordan man vanligvis går fram med lungesyke.

Jeg bryr meg ikke om den tradisjonelle måten å møte muskelsyke på.


Til nå, det vil jeg si -

Å starte nøkternt i fysioterapi, hos fysioterapeut som aldri har hørt om min sykdom før.

Å komme til et rehabiliteringssenter, til fysioterapeuter også der som ikke kjente til min sykdom.

I første runde insisterte man på å følge samme opplegg som øvrige muskelsyke - og opplevde at kroppen ikke klarte det. I andre runde hadde man hørt på meg og valgte en helt annen tilnærming, der beskrevet funksjon, triggere, symptomer osv dannet utgangspunkt for en langt mer tilpasset tilnærming i treningen.

Å komme til fysioterapi i spesialisthelsetjenesten etter en operasjon, og bli møtt med spørsmål angående sykdommen min og hvordan den påvirker meg.

Å komme fra fysioterapi i spesialisthelsetjenesten til min i dag lokale fysioterapeut, for å bli møtt med undring og spørsmål rundt en sykdom han heller ikke har hørt om før.

Fysioterapeutene du, de skal vise seg å være av en annen art enn resten av folket jeg har møtt på i helsevesenet.

Med fokus på kroppens funksjon, hva påvirker den, hvordan påvirkes den, hva har du opplevd er positivt for musklene, hva trigger osv.

Det viser seg altså at fysioterapeutene har en helt annen tilnærming, som igjen har et helt annet treff når det kommer til symptomlindring og funksjon.

Det er bare å ta av seg hatten, bukke og takke - for at det er noen som faktisk hører på hva personen som kommer til de sier, tar ting derfra og jobber videre i det jeg selv liker å kalle for et samarbeid.




fredag 13. november 2026

Jeg har altså fortsatt forpliktelser i livet

Nå er jeg ikke lenger i ordinært arbeidsliv, heldigvis hadde jeg nær sagt slik ståa er blitt.



Men -

Jeg er fortsatt kone, mamma og husmor.

Jeg driver podkasten psykt bra samtale.

Jeg er frivillig i Mental helse.

Jeg sitter fortsatt som folkevalgt i et utvalg på fylkesnivå.

Jeg har altså fortsatt forpliktelser i livet som gjør at det er gunstig å være mest mulig jordet, mest mulig fokusert og mest mulig human i min væremåte.

Det er ikke vanskelig å forstå at jeg kan være en utfordring for mine nærmeste, for venner, for kollegaer i frivilligheten osv - når jeg viser fram denne noe uspiselige versjonen av meg selv - som dessverre kan ta store jafs av hverdagen min i perioder.

Det ville være nærliggende å sette spørsmålstegn ved følgende -

Må du gjøre alt dette, er det ikke noe av det du kan ta bort?

Og joda, det er det helt sikkert.

Det viktigste i livet mitt er å være Kone, mamma og husmor - denne er derfor bankers.

Jeg MÅ på sin side ikke være frivillig i Mental helse, på samme måte som jeg heller ikke MÅ være folkevalgt.

Jeg MÅ ikke drive med podkasten eller skrive blogg, men her er greien -

Jeg MÅ ha en tilværelse som gir mening også utover det å være Kone, mamma og husmor. Denne meningen får jeg først og fremst gjennom podkasten psykt bra samtale, men jeg får den også gjennom å dele disse tankene som svirrer i hodet mitt- akkurat på den måten jeg driver med nå.

I tillegg gir det masse mening å gjøre en innsats i Mental helse, med tanke om at det jeg gjør, forhåpentligvis kan gjøre en forskjell for andre mennesker - i alle fall på sikt.

Om andre mennesker kan få noe godt ut av min innsats, om det lille jeg gjør kan bidra til at noen andre kan få et sted å gå til, oppleve sosiale møtepunkt, bli sett osv - så er det absolutt noe som er med og gir mening i mitt liv utover det jeg får gjennom egen familie.

Det er også slik at om samfunnet vårt skal formes utelukkende av friske, oppegående,  energifulle og ressurssterke mennesker- så blir det også deretter... misforstå meg rett. Vi trenger å ha med personer som ikke alltid strekker til, vi trenger disse blikkene på politikere og på politikken som føres. Jeg tror at min funksjon i det politiske liv er med og ivaretar demokratiet med tanke på å bidra til et vidvinkel fokus.

Jeg trenger å bidra inn i samfunnet der jeg kan med hva jeg kan- når jeg kan. Så er det en gang slik at noe av det jeg kan er en kombinert bruk av hode / psyke og snakketøy, med mitt engasjement for psykisk helse faller det seg naturligmat det er dette området jeg svir av det jeg klarer å samle av overskuddsenergi.


Jeg TROR også det er en god ting for flokken min, at jeg bruker meg selv, bryker mitt engasjement og min iver på psykisk helse- både som frivillig,  i podkasten og i politikken- er faktisk psykisk helse der også. 


onsdag 11. november 2026

for å erkjenne skam tilknyttet funksjonsnedsettelse, må jeg først erkjenne en funksjonsnedsettelse

Jeg har tenkt på det -

Hva det er som gjør at jeg i forhold til andre enn meg selv kan være både objektiv, forståelsesfull, empatisk og vis i min tilnærming - mens jeg for egen del stiller som den største kritikeren og med et annet sett holdninger... 

Jeg har ingen konkrete og tydelige svar. Det beste jeg kan komme på av forklaring mer enn et konkret svar, er at det er innarbeidede holdninger over mange år som sitter igjen i hodet.

Enkeltindividets verdi i kraft av å være seg selv som man er, er for meg ukrenkelig og selvfølgelig. Rommet til å være seg selv med uansett funksjonsnedsettelser er også en selvfølgelighet i mitt hode. Vi som samfunn trenger å legge til rette for å gi folk best mulig rammer for egen selvstendighet, uansett funksjonsnivå.

Jeg har aldri brukt verken tid eller annet til å følge med på mennesker rundt meg i forhold til hvordan man måtte fungere eller ikke fungere. Det er for meg også en naturlig tanke at jeg ikke vet alt om alle rundt meg, derfor ønsker jeg heller ikke å dra noen slutning om verken hvem som burde eller ikke burde bruke type handicap-parkering, handicap-toalett eller handicap-sitteplasser på toget. Jeg ville finne det vanskelig å kreve en slik plass, nettopp fordi jeg ikke aner bakgrunnen for at andre bruker disse plassene.

Men jeg skulle ønske, så det er sagt -

Jeg skulle ønske at det fantes en annen merking av slike plasser enn det blå skiltet med rullestol, som peker på synlige funksjonsnedsettelser. Jeg skulle ønske man kunne merket slike plasser med den gule solsikken som er symbolet for personer med usynlige funksjonsnedsettelser, sammen med skriften "personer med usynlige funksjonsnedsettelser". I forbindelse med et foredrag Jeg holdt for kort tid siden, fikk jeg ytret ønske om at personer med usynlige funksjonsnedsettelser kunne være flinkere til å bære dette symbolet slik at folk rundt kunne få mulighet til både å bli kjent med og til å agere på det. Dette har fått meg til å tenke. Om personer med usynlige funksjonsnedsettelser hadde vært gode på å bruke dette merket- som en synlig pinn/ nål, smykke eller klistremerke for den del- så kunne man sette de i hop, et båret symbol og et synlig skilt på veggen eller parkeringsplassen.



Når det så kommer til meg selv, så går jeg litt i lås.

Jeg jobber med meg selv, hver dag, for større aksept ovenfor egne begrensninger. Jeg jobber hver dag med meg selv for å kvitte meg med den skammen som ligger over min egen funksjonsnedsettelse, begrensninger i hverdagen som befinner seg i det private rommet først og fremst - og som jeg tror at dermed er med og opprettholder denne skammen.

Var det enkelt å forstå synes du?

Altså -

Begrensningene er der også når jeg beveger meg rundt i nærmiljøet, men jeg klarer på en eller annen måte å håndtere de slik at det ikke synes på samme måte som hjemme. 

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

I disse tyngste periodene, som det er en del av;

Er jeg veldig stiv og støl innom hus, så stiv i beina at når jeg setter ned ett bein og løfter det andre - så stivner beinet i luften med påfølgende innsettende muskelsmerte i de stive musklene, før jeg igjen kan trå beinet ned på gulvet og smerten avtar.

Er jeg så stiv at når jeg hoster eller nyser blir magemusklene hengende igjen. Magen blir sammenkrøket, stram og hard i flere sekunder etterpå før det slipper opp og sakte går tilbake til utgangspunktet/ hvile.

Er musklene i brystet så stive og jeg blir så kortpustet, flere dager i strekk kan det kjennes ut som om jeg går i motbakke og peser.

Er muskler rundt øyne så stive at jeg ikke klarer å åpne øynene når jeg våkner, jeg trenger flere forsøk og må gjerne hjelpe til med hånden på det ene øyet.

Er kroppen min helt utkjørt. Energien kroppen bruker på å ta seg gjennom dag og natt i disse periodene er mer enn man kan forestille seg, mer enn jeg også er klar over tror jeg. Det kjennes ut som om jeg ikke orker noen ting, men jeg gjør jo det - for jeg gjør jo ting også på disse dagene.


Stive og ømme muskler gjør at det skal lite til før det gjør vondt, man kan for eksempel ikke støtte seg inntil meg uten at det fører med seg et solid hopp på smerteskalaen.

Når klokka er fem om ettermiddagen kjennes det ut som om den er ni på kvelden.

Jeg blir humørsyk og farer opp og ned i temperament, her må jeg virkelig jobbe med meg selv - mest for de rundt meg sin del, men også for min egen del. Ingen er tjent med at jeg er et hespetre.

Ting som er avtalt kan forsvinne for meg, i det jeg ikke klarer å huske på ting. 

Om jeg setter i gang med en ting henger ikke hodet alltid med, jeg klarer gjerne ikke samle tankene nok til å fungere optimalt - konsentrasjonen svikter rett og slett.


I disse periodene blir jeg ikke den beste personen å ha med å gjøre, tenker jeg - jeg er sikker på at jeg ville blitt støttet i denne påstanden om jeg spurte de rette folkene.

Ikke nødvendigvis fordi jeg blir vanskelig, slem eller ufin - selv om jeg vet at jeg absolutt også kan bite fra meg både der det er hensiktsmessig og der det ikke er hensiktsmessig.

Det er ikke lett å ha å gjøre med en person som ikke følger opp det man har avtalt, som ikke får gjort ting, som slumrer i vei gjennom dagen og framstår mer eller mindre uforberedt, uinteressert, utålmodig, kaotisk, grinete og lei - Uavhengig av om det er hjemme, på kontoret eller ute.


Det er en utvilsom sammenheng mellom funksjonsnedsettelsen jeg har og personen jeg blir i de periodene kroppen min har det tyngst.

Helhetsbildet blir av en slik art at det er vanskelig å forholde seg til den ene delen uten den andre, tydeligere sagt - det blir vanskelig å forholde meg til funksjonsnedsettelsen uten å forholde meg til det som skjer med meg som person og omvendt.

Energifattig, søvnig, glemsk og ukonsentrert - ille nok, men det kan man til dels leve med.

Humørsvingninger, ikke følge opp avtaler og det å se at ting ikke blir gjort rundt en hjemme som strengt sett burde vært gjort - er verre ting å dra med seg kjenner jeg.


Når man ser slik på det vokser dette bildet av skam enda mer.

Ikke nok med at jeg skal forholde meg til en fysisk funksjonsnedsettelse, men jeg skal i tillegg forholde meg til at jeg blir en ganske uspiselig person å ha med å gjøre underveis i perioder.

OM jeg ikke kjente skam i forhold til de fysiske begrensningene mine, så kan jeg hilse og si at jeg kjenner i alle fall skam når det kommer til alt som følger med rundt disse.

Igjen -

Jeg har en vei å gå med tanke på dette teppet av skam som ligger over livet mitt i tilknytning til min funksjonsnedsettelse. Jeg jobber med denne skammen hver dag, og jeg snakker om den nå i motsetning til tidligere når jeg ikke en gang erkjente den... men det er klart, for å erkjenne skam tilknyttet funksjonsnedsettelse måtte jeg også først erkjenne en funksjonsnedsettelse som skammen skulle knyttes til... 







mandag 9. november 2026

ønske om å være likest mulig, eller helst bedre - alltid

 For å fortsette det jeg slapp-

Hvorfor bruke energi på å skjule sine funksjonsnedsettelser?



Det handler om, tror jeg, det faktum at jeg ser så uforskammet frisk ut- jeg ser akkurat ut som de fleste andre rundt meg.

Så er det slik dere, at vi mennesker sammenligner oss med hverandre,  med folk vi kjenner oss igjen i,  med de som ser ut tilnærmet lik oss, høres ut som oss, kommer fra samme sted som oss, samme alder, kjønn osv.

Det ligger til oss tror jeg,  bare se på hvordan samfunnet er bygd opp. Vi sammenligner oss med kommuner av cirka samme størrelse,  mtp antall innbyggere,  geografi,  demografi osv. Se på oppvekst, barn sammenlignes fra de er i barnehagen til de er ute av videregående.

Når vi gjør denne sammenligningen, vil vi også av en eller annen grunn ønske å være likest mulig, eller helst bedre - alltid. Å komme dårligere ut er tålbart noen ganger, andre ganger ikke fullt så tålbart og noen ganger er det krise.

Tilbake til meg-

Jeg skiller meg ikke ut ved første øyekast, kanskje ikke på de neste heller - eller i det hele tatt. For folk som ikke kjenner meg og kun ser meg i butikken, ved et kafébord, stående, sittende på toget eller hva enn- for disse fremmede ser jeg med all sannsynlighet helt frisk ut, slik at det ikke en gang ville falle en inn å tenke muligheten for en funksjonsnedsettelse.


Selvfølgelig tenker jeg,  Selvfølgelig har jeg som barn gjort alt jeg kan for å leve opp til den tanken. Jeg visste ikke en gang at jeg hadde denne sykdommen eller at det som ga grobunn til latter og erting da jeg var barn skulle være starten på en større funksjonsnedsettelse.

Selvfølgelig har jeg gjort det samme som ungdom og unge voksen, da visste jeg heller ikke bedre- og forventet også da mer av meg selv.


På et tidspunkt skulle ting likevel endre seg, jeg skulle i aler av 37 år bli klar over at jeg har en sykdom,  en konkret forklaring på min manglende funksjon, og her dere - Her skulle jeg da visselig kunne stått fram med mine svakheter, mine mangler og begrensninger - nå kunne det jo forklares og bevises... eller hva..?..

Men neida-

Latterliggjøringen og ertingen fra jeg var barn sitter i, og enda sterkere sitter skammen i - så denne intellektuelle nykommeren kunnskap har liten funksjon, i møte med innarbeidede og konstante tanker og holdninger til meg selv fra barndom til nå.

"Gammel vane, vond å vende" er det et gammelt ordtak som sier - og det er sant.

Når man leser, eller hører ordtaket sagt høyt, får man med seg at siste del ikke er et "absolutt umulig å endre", men et "vond å vende" - altså det er vanskelig, men ikke umulig.


Kroppen fungerer ikke slik den optimalt sett skulle. Hodet på sin side fungerer som det skal, i alle fall vil jeg påstå at det gjør det. Likevel er det ikke sammenheng mellom hvordan hodet fungerer, hva hodet vet og kan- til følelsene mine, mitt sosiale liv og hvordan disse tingene henger sammen.

Jeg får det altså ikke til!!


Når jeg trår ut av bilen ved butikken -

Jeg åpner døren, vrir meg over, tråkker ut med, og står på, venstre bein noen sekunder... før jeg også setter ned høyre bein og står noen sekunder på begge beina.

Jeg flytter meg et skritt eller to, og lukker bildøren. Det kan hende jeg blir stående noen sekunder, eller det kan hende jeg stavrer meg i vei mot inngangen til butikken.

De første skrittene, kanskje tre - fire skritt. Noen ganger de første meterne, kanskje fem - seks meter... Jeg går sakte, personer med et trent øye kan kanskje se at det går noe stivt - de fleste ser ikke noe.

Mens jeg gjør dette, mens jeg knoter meg ut av bilen, tar jeg meg selv i at jeg forsøker å se helt upåfallende ut. Jeg tar meg selv i at jeg forsøker å finne, og finner, balansen og jeg får i gang musklene sånn høvelig før jeg begynner å gå.


Hvorfor?

Spørsmål i hodet mitt om hva andre måtte tenke, om meg.

Det oppleves i tillegg flaut, kort og godt.

"Hva er det med denne der?"

"Hvorfor går hun sånn?"

Det oppleves flaut å nesten slepe med seg beina, dessuten er sjansen for å falle større om jeg ikke står stille noen sekunder og samler meg før jeg går. 

Ikke er det alle som ser at jeg kommer ut av en bil som står parkert på plasser for personer med nedsatt funksjonsevne heller, da faller i tillegg den informative biten bort - den som sier noe om hvorfor jeg bruker spesialparkering.

Til sist handler det i all hovedsak om holdninger tenker jeg.

Du, så lett det ville vært å kunne si at personer rundt oss har sånn og slik med holdninger, som gjør det vondt og vanskelig for meg - men det kan jeg ikke si uten å lyve, i alle fall ikke bare det.

Jeg selv bærer på holdninger, det er mine egne holdninger til meg selv som er de verste tenker jeg. Hvorfor tenker du kanskje, og videre - om jeg har slike holdninger i forhold til andre med usynlig funksjonsnedsettelser?

Nei, jeg har absolutt ikke nedlatende eller kritiske holdninger til andre med usynlig funksjonsnedsettelser. Tvert i mot har jeg full forståelse for at det er mye vi som er rundt ikke kan se og dermed kanskje ikke forstå.

I forhold til meg selv og mitt har jeg likevel en kritisk tilnærming, og det er både rart og ikke rart.


Jeg skal fortelle deg mer om den tilnærmingen jeg har til meg selv i neste innlegg -

Trykk på følg, abonner på bloggen og få med deg neste innlegg så snart det kommer.












mandag 12. oktober 2026

Fra skam til omfavnelse

 Jeg har levd med usynlige funksjonsnedsettelser nesten hele livet mitt.

Det vil si-

Bort sett fra en bilyd på hjertet som jeg skulle vokse av meg før jeg nådde tenårene, ble jeg født sunn og frisk som de fleste andre barn.


Da jeg plutselig begynte å oppleve en kropp som ikke fungerte slik den hadde gjort, og slik den gjorde hos andre barn, var det ingen som visste verken at jeg er født med en nevromuskulær sykdom - eller at jeg allerede da hadde begynnende funksjonsnedsettelse.

De siste par årene før jeg startet på skolen skulle min fysiske funksjon sakte men sikkert begynne å endre seg.

Jeg ble stivere, så pass stiv at det ble synlig når jeg reiste meg fra sittende til stående. Aller mest var det synlig når aktiviteten gikk fra stående og direkte til løpende, som var en yndet elevaktivitet for gymlærerne allerede fra første klasse. "Dere skal løpe om kapp to og to, herfra til postkassene i krysset og tilbake igjen".

"Klar ferdig gå..."

Trenger jeg å si at de andre elevene sto og lo av meg, når jeg knapt bevegde meg framover, mens jeg subbet grusen i det jeg slepte beina med meg?

De første ti til tyve meterne kunne jeg bare se motparten min bevege seg lenger og lenger fra meg, før musklene mine ble så varme at jeg kunne løpe normalt - og hente inn forspranget til en viss grad.


Årene gikk, samtidig som jeg lærte meg flere ting -

Latter og erting ble en del av tilværelsen hver gang det var snakk om fysisk aktivitet. Frasene som ble kastet mot meg var av typen

"Du er så lat at du har gangsperre så snart du beveger deg".

"Latskapen sitter så i kroppen på deg, at du klarer ikke bevege deg når du en gang finner ut at du skal gjøre det". 

Jeg lærte meg teknikker for hvordan jeg kunne få beina til best mulig å fungere i gitte situasjoner - Varme opp når jeg så skolebussen komme, slik at jeg kunne trø ombord på en tilnærmet normal måte. Finne på noe å snakke om når man gikk trapper, slik at man fikk naturlige stopp der jeg trengte mer tid for å bli varm i musklene osv. osv.

I voksen alder la jeg merke til ting jeg ikke kunne gjøre, jeg merket meg ting som gjorde meg stivere og jeg bidro aktivt i oppgavefordeling etter hvert jeg kom i arbeid - for å unngå oppgaver jeg visste var vanskelige... uten å vite hvorfor - Det jeg visste var at jeg ville unngå folks oppmerksomhet, tanker om og evt. kommentarer på min stivhet.


I godt voksen alder, etter at jeg hadde født barn, bestemte jeg meg for å finne ut av hva som var årsak til at jeg hadde denne stivheten - det kunne da ikke være normalt.

Lang historie kort -

Jeg sendte mail til en lege ved senter for sjeldne diagnoser på Rikshospitalet.

Legen på Rikshospitalet tok meg seriøst, fikk organisert noen prøver og kom med prøvesvar til meg i løpet av noen uker bare.

I en alder av 37 år skulle jeg altså endelig få vite at jeg er født med en sykdom som slår ut i symptomer i førskolealder og som skal vise seg å stå bak det aller meste av mine plager.

I snart femten år har jeg vært kjent med denne sykdommen, en sjelden sak man vet veldig lite om. De senere årene har latt oss forstå at det er ting som påvirker sykdommen - noe mer enn annet.

Astmamedisiner, ikke gunstig med tanke på symptombildet.

Svineinfluensa, ikke noe gunstig greie.

Covid har vist seg å ikke være heldig, gjennom først vaksinen og deretter to runder med sykdom.

Etter årevis der jeg har klort meg fast i jobb og et normalt liv, har jeg etter hvert måtte bite i det sure eplet og ta innover meg at kroppen min ikke klarer mer - i dag er jeg ufør.

Stress- både fysisk og psykisk, fysisk aktivitet, temperaturendringer, kosthold, forkjølelser / diverse virus og mer til - 

Det skal så lite til før jeg opplever økende grad av aktivitet i musklene, økende grad av stivhet og økende smertebilde. I kjølvannet av dette kommer selvfølgelig økende grad av fatigue og økende behov for søvn. Når jeg sover skjer det noe med muskulatur som har med pust å gjøre, som gjør at jeg er avhengig av pustestøtte - og sånn går sirkelen rundt og rundt...



Ved to anledninger har jeg vært til rehabiliteringsopphold der jeg har blitt anbefalt ditt og datt, etter det siste oppholdet tok jeg mot til meg og kontaktet kommunens ergoterapeut - ei fantastisk jente som har hjulpet meg med flere ting, og står klar til å hjelpe meg med mer dersom det er behov for det.

Jeg på min side, til tross for å ha mottatt flere hjelpemidler som har vist seg å være veldig nyttige for meg, har hatt en kamp med meg selv for å akseptere hjelpemidler - for å akseptere at jeg faktisk trenger disse.

Etter en tur i marka med kjæresten min, der jeg holdt på å tryne på et skogsparti med steiner og stubber av en viss størrelse som stakk opp på stien - fikk jeg meg en lærepenge. Vanligvis ville jeg ikke klart å stå på beina ved å snuble slik jeg gjorde, det var som min mormor pleide å si "en styrelse" at jeg ikke gikk over ende.

"Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort dersom du hadde trynet her" sa kjerringa mi, og videre "Jeg vet ikke annet enn at jeg bare måtte rullet deg utfor bakken..."

Etter å ha ledd sammen en stund i etterkant av denne snublingen min, for så å snakke seriøst om hvor nære vi var på noe som ville blitt riktig stygt - ble jeg gående å tenke.


Ikke for det, kjerringa mi hadde allerede sagt meg det flere ganger - men nå skulle jeg tenke sjæl...

Slike turer som dette kan jeg fortsatt være med på, en gang i blant, gå mens jeg hele tiden holder øye med underlaget jeg skal trå på og er veldig forsiktig.

Til hverdags der i mot, er det langt mer hensiktsmessig å forholde meg til min nye venninne Viktoria, trehjulssykkelen.


Brått skulle det gå opp for meg, der jeg tråkket rundt på snubleklar sti, ute på Hvaler ett eller annet sted...
"Skjerp deg Roshild!"
Flere ganger tidligere har det gått galt allerede - røket scene, kræsjet kne ved flere anledninger, brukket ankel - og så alle de gangene der det i hovedsak har vært snakk om litt øyeblikks kræsj av selvbildet i det jeg har gått på ræv eller på trynet i full offentlighet.

I skogen den dagen, bestemte jeg meg egentlig -
Nå er det bra, nå får stolthet være stolthet - du kan ikke fortsette på denne måten.
Altså-
Jeg kan ikke fortsette å late som om kroppen er tipp topp.
Jeg kan ikke fortsette å være en som tasser rundt med en tanke om at mine begrensninger ikke skal synes på meg.
Jeg kan ikke fortsette å la skam og underlegenhet få blomstre når jeg er ute på tur med Viktoria, når det knirker i dråget av en stol i stua, når folk som kommer innom ser arbeidsstolen ved kjøkkenøyen, når jeg så vidt beveger meg framover på tur i marka med en stav i hver hånd.


Så, jeg bestemte meg for å gjøre som kjerringa sier - ta eierskap til både begrensninger, hjelpemidler og selvfølelse.
Jeg Bestemte meg for å late som ingenting neste gang vi får besøk og man ser disse stolene mine som til nylig har vært en pinlig greie.'
Jeg bestemte meg for at når jeg framover farter rundt med Viktoria skal det skje med den oppriktige gleden det er å kjenne på frihet og muligheter som sykkelen gir meg.

Betyr det at fra det ene øyeblikket til det andre, eller fra den ene dagen til den andre, så endret alt seg inni meg?
Nei!
Men det å bestemme seg gjør noe med en, det starter en prosess i meg selv som jeg både tror og kjenner at bringer meg framover.


Så har jeg trådd ut av skapet med usynlige funksjonsnedsettelser, et skap som har hatt døren både opp og igjen her og der fra og til, et skap jeg har holdt åpent med full visshet om at jeg sitter der og synlig for enhver som måtte kaste blikket i min retning til rett tid.

Nå er jeg ute.
Jeg har ikke endret meg, jeg har ikke plutselig fått funksjonsnedsettelser fra den ene dagen til den andre. Men jeg har bestemt meg for at jeg ikke orker å fortsette å gjøre alle mulige ting for å skjule de begrensninger som uansett er der.
Inn og ut av bil, opp og ned av stol, gå og ikke løpe, gå som ei på stylter før jeg mykner, sykle og ikke gå, være hjemme mens de andre er på tur der det er aktuelt, hvile der det er behov for det osv. osv.

Alt kommer ikke på en gang, heller ikke kommer alt helt og fullstendig med det samme -
Men jeg ser langt lysere på ting og er på vei, på god vei.


Hvorfor dere -
Når man lever med en eller annen funksjonsnedsettelse, så er den jo der, hvorfor har det vært så inni granskauen viktig å skjule disse begrensningene?

Følg meg og bloggen, få med deg nye innlegg - der vil jeg snakke om hva jeg tenker ligger til grunn for spørsmålet over... i alle fall i mitt tilfelle...

Om du har lyst å høre meg snakke om disse tingene kan du komme til aktivitetshuset i Horten 22 oktober, da holder jeg foredraget
"Å leve med usynlige funksjonsnedsettelser, fra skam til omfavnelse"


 



fredag 9. oktober 2026

Å leve med en usynlig funksjonsnedsettelse synes ikke umiddelbart

Det er så mange skap i dette livet -

Noen skap skal man stelle pent med og jobbe for å at det skal være både komfortabelt og behagelig å bli værende i - eksempler er de fleste partnerskap og ekteskap.

Andre skap skal man ikke stelle så godt med, de har man godt av å komme ut av.

Jeg kom for mange år siden ut av skapet som kristen, lesbisk kvinne- det ble litt oppstyr, men skulle med litt tid gå fint også utenfor dette skapet.

Faktisk- med byrden det var å holde tilbake, late som man var en annen enn man egentlig var, engstelsen for å bli avslørt, frykten for å bli utstøtt osv - var det en befrielse og en lettelse å endelig bare være, uansett nye utfordringer.


Nå dreier det seg om å komme ut av skapet som person med usynlig, nedsatt funksjonsevne- det sitter et stykke inne, men jeg har vært på vei en stund og tenker det vel er på tide å ta steget helt ut.

Man skal være forsiktig med å sammenligne for mye, men det er en gang slik at når det kommer til personer med synlig nedsatt funksjonsevne, så er det synlig med det blå øyet og ikke til å unngå å merke seg.

Om en person sitter i rullestol, bruker gåstol, rullator, blindestokk eller krykke - så synes det. Om en person får tilført ekstra Oksygen via nesekateter eller maske, så vises det.

Å leve med en usynlig funksjonsnedsettelse synes ikke umiddelbart, kan hende vil man ikke fange det opp i det hele tatt - om man ikke kjenner til at begrensningen eksisterer. I tillegg finnes det usynlige funksjonsnedsettelser som ikke har sitt utspring i fysikk, disse kan være like begrensende og vanskelige å forholde seg til som fysiske begrensninger - kan hende er de også mer stigmatiserende.


Hva mener jeg med å komme ut av skapet som en person med usynlig nedsatt funksjonsevne?


Har du ikke enda trykket på knappen for å følge meg, gjør det - få med deg neste innlegg der jeg tar deg med ut av dette skapet.


søndag 27. september 2026

Kan du se meg for deg, når føttene går lenger og lenger under handlevognen og jeg så pushes bakover til jeg mer eller mindre når fem og førti graders vinkel

Det har blitt noen snublinger og fall opp gjennom tiden, noen uten nevneverdige konsekvenser annet enn såret stolthet, og noen med litt større utfall - som eksemplet jeg ga sist, at jeg har endt opp med skader som har krevd tid og diverse hensyn for å leges.


Av de mer komiske situasjoner har vi den som ble nevnt sist - da jeg gikk rett ned på rompa og videre ned på rygg... i en stor park midt i Moss sentrum, med anslagsvis et sted mellom 100 og 200 personer til stede i parken.

Men det stopper ikke der må vite -

Jeg snublet for noen år siden utenfor sten og strøm, midt i Oslo sentrum.

Konsekvensen av dette ble heldigvis ikke fall, men jeg stupte framover i armene på to godt voksne menn i dress som tilfeldigvis kom imot og som holdt meg.

Litt mer pinlig var det i rullebåndet på Nordbysenteret i Sverige for noen år siden, da handlevognen ikke umiddelbart gikk av båndet når vi kom ned til parkeringen.

Konsekvensen av det ble at jeg stivnet og fulgte med båndet videre... under handlevognen... Kan du se meg for deg, når føttene går lenger og lenger under handlevognen og jeg så pushes bakover til jeg mer eller mindre når fem og førti graders vinkel - og blir fanget opp av et par flotte, unge karer på rundt omkring 20 år, som holder meg og får meg opp i stående igjen..?? 

Ved henting av barn på SFO i sin tid, kom jeg utenfor skolebygget på glattisen. Det ene beinet mitt skled brått litt ut med den konsekvens at jeg var stiv som en tømmerstokk umiddelbart. Jeg ble stående på isen vel vitende om at jeg ikke har sjans til å ta meg verken hit eller dit, uten å falle.

Resultatet ble at jeg bare sto der, rett opp og ned, til det kom en kar av en lærer som så meg og fikk hjulpet av situasjonen... ellers er sjansen for at jeg hadde blitt stående til isen var smeltet bort overhengende...


Som du kan hende forstår, når noe uventet kommer på i min bevegelsesverden stivner jeg umiddelbart helt til - og det er faktisk slik at disse situasjonene kan være ganske alvorlig.


Jeg fortsetter med fortellingen om den fantastiske turen kjerringa og jeg hadde inn i skogen et sted på Hvaler for noen uker siden, da jeg snublet og mot all fornuft og viten klarte å bli stående på beina...


Det er slik dere at jeg har faktisk tatt til meg noe, har tatt en viss lærdom av denne episoden og kommet til selverkjennelse og forståelse av min kapasitet - eller begrensende kapasitet - når det kommer til egen mobilitet. Enda mer forstår jeg om jeg ser episoden i sammenheng med tidligere episoder, både uskyldige og mer alvorlige.


Hva har jeg så forstått, eller lært om man vil?

Jeg har holdt tilbake på bruk av hjelpemidler, jeg har kjent på en pinlighet og vært flau over å bruke sykkelen min - har kjent på en viss grad av stigmatisering.

Etter at jeg fikk kontroll på beina mine igjen den dagen i skogen, etter at vagging fra side til side var over og jeg endelig sto støtt igjen. Etter at vi hadde pratet oss gjennom hva det var som skjedde, hvor skummelt det var og hvor alvorlig det hadde blitt om jeg falt - ble jeg gående å tenke på vandringen videre.

Tankene mine kvernet rundt hva konsekvensene av et fall i skogen kunne vært, i tillegg kvernet tankene mine rundt det faktum at jeg kan unngå en del fall og potensielle fall ved å bruke sykkelen. Nå er det slik at det absolutt ikke er på alle turer jeg kan bruke sykkelen, i tillegg ønsker jeg å foreta noen turer også i framtiden til fots og ikke på sykkel - men til hverdags og som hovedregel kan jeg la være å utsette meg selv for en del risiko ved å bruke Viktoria, sykkelen min.


Det vil være løgn om jeg sa at der og da forsvant alle ekle følelser i forhold til bruk av Viktoria, men det er ikke løgn å si at på denne turen endret jeg mitt syn på Viktoria og ikke minst på min egen kapasitet. Jeg bestemte meg der og da for at jeg framover skal bruke Viktoria med større selvfølge, det er på tide å gi slipp på selv å holde meg tilbake - og med det holde igjen når det kommer til muligheter for egen del.

Jeg har brukt Viktoria fra jeg fikk henne, men jeg har vært vár på hvordan folk ser på meg når jeg passerer, hva folk sier og jeg har vært flau over å bli sett på sykkelen.

Men så er det slik dere -

Viktoria representerer muligheter og ikke begrensninger.

Viktoria representerer bevegelse og aktivitet og ikke immobilitet og inaktivitet.

Viktoria åpner for mer tid ute på tur med kjerringa, i stedet for at hun går tur og jeg for det meste blir hjemme.

Pr. nå har jeg kommet til et punkt der jeg ikke bare hører setningene bli sagt, skriver de, leser de og forstår de med mitt intellektuelle jeg -

Det har begynt å sige inn i selv meg`et, en selverkjennelse av mine egne begrensinger, av mine behov for en viss støtte om vi kan kalle det for det. Jeg har forstått med mer enn hodet at mitt fysiske jeg ikke fungerer som hos de fleste rundt meg, det har ingenting å si at jeg ser ut som de fleste rundt meg hva funksjon angår - jeg vet at den reelle funksjonen ikke kan ses. 

Framover får folk bare se på meg når jeg kommer, får bare følge meg med blikkene sine, får bare kommentere om man har et behov for det.


Hvordan er det så;

Å ikke fungere som fleste parten av de rundt meg, det å ikke fungere slik du og andre rundt meg ser for seg at jeg fungerer?

Å leve med usynlig funksjonsnedsettelse?


Heng på -

Følg meg å få med deg når jeg skal dele mer om det...


torsdag 24. september 2026

"Jeg vet ikke annet enn at jeg bare måtte rullet deg utenfor stien, og ned den bakken..."

For litt tid siden gikk kjerringa og jeg en ti på topp tur.

På grunn av økt stivhet og et betydelig større smertebilde er jeg ikke med i årets ti på topp, sammen med min andre halvdel som har en tendens til å tenke smartere på vegne av helsen min enn jeg gjør selv, har jeg kommet fram til at jeg ikke skal jage kroppen min med jakt på stadig nye turer. Likevel, jeg følger med den andre halvdelen min på noen passende turer, som her for kort tid siden.




Denne turen var absolutt veldig passende- både lengde, utfordring og ikke minst det estetiske vil jeg si. 

Først et stykke i bil, deretter ble det litt uforutsett kos og hygge før ferga skulle gå - noe som kan skje dersom man bommer litt på tiden og ender med en senere ferge. Når så alt skulle skje fikk vi med oss ting vi ellers ikke hadde fått med oss, som litt lek og moro i havnebassenget for noen på vannscooter. Fergen tok oss etter hvert over til øyen hvor turen befant seg. Vandring på grusvei forbi vakre gårder og tun, før vi tok kurs inn i skogen... til røtter og sten...




Gåstaver er noe jeg har funnet ut er en god greie å ha med på tur, da holder jeg balansen på en helt annen måte og jeg går også mer jevnt.

Uansett, til denne turen fant vi ikke stavene i farta, så det ble Vandring på gammelmåten100% for egen maskin.

Alltid når jeg går ute, uansett om det er skogssti, grusvei eller asfalt - jeg må holde øye med veien eller stien jeg går på. Det blir mye titting ned mot føtter og bakke og mindre titting opp i lufta og rundt meg - i alle fall så lenge jeg er i bevegelse. Uten staver er det ekstra viktig å holde øynene framfor meg i gangretning, spesielt på skogssti. Et lite tupp i ei rot eller en sten, så stivner jeg til - ikke bare i ett bein, men i alt av muskler fra hode til tær og fingre.


Hva tror du skjedde i skogen??

Joda, godt på vei mot turmålet klarte jeg å tuppe i en stein...

Ett eneste lite øyeblikk og jeg var peise stiv!

Terrenget i området vi befant oss var veldig knotete. Steiner stakk opp her og der overalt, fra små til opp mot gode håndballer i størrelse.

Man rekker ikke å tanke når det skjer, likevel skal jeg bare hilse å si at jeg så for meg et visst scenario... Kan du se for deg gode, gammeldagse scener fra TV? Jeg ser for meg en sånn scene der det kommer et svært monster vaglende, fra side til side, stivt som om det går på stylter - det var meg i skogen denne dagen.

I det skoen tuppet i steinen så jeg for meg at nå går jeg over ende, som jeg har gjort en rekke ganger tidligere - senest i sommer mens jeg sto på stand og kom litt i ubalanse - svusj, så gikk jeg fra stående til først sittende og deretter rett ned på rygg... på en gressplen heldigvis... da så jeg ut som en playmofigur...





Denne gangen, i skogen, så jeg for meg noe mye verre.
Jeg så for meg at det å gå på trynet, bokstavelig talt, over alle disse steinene og stubbene - ville få andre konsekvenser. Fra tidligere har jeg både brutt scene i fot og jeg har brukket bein i foten... i tillegg til diverse mindre skader...

Prøv å se for deg følgende dialog, midt i skogen - på ei øy ute på Hvaler som var det eneste vi husket av hvor vi var... 

Jeg:
"Nå ble jeg redd, Dette kunne blitt veldig stygt, det eneste jeg klarte å tenke var å ta meg for hodet..." 
Kjerringa:
"Ta deg for hodet?"
Jeg:
"Ja..."
Kjerringa:
"Med hva? Du så ut som en skihopper i tilløpet, med armene rett bak..?..!"

Jeg:

Det var ille? det kunne gått veldig ille..?!.."

Kjerringa:

"Dersom du hadde falt her vet jeg ikke hvordan det skulle gått, du hadde slått deg halvt i hjel... jeg aner ikke hva jeg skulle gjort..."

"Jeg vet ikke annet enn at jeg bare måtte rullet deg utenfor stien, og ned den bakken..."

Jeg:

"Du skulle rullet meg ned bakken?"

Kjerringa:

"Ja, hva skulle jeg gjort - er du klar over hvor ødelagt du ville blitt om du hadde falt her?"

Jeg:

"Skulle du latt meg bli der, nedfor bakken da?"

Kjerringa:

"Ja hva skulle jeg gjort, jeg aner ikke en gang hvor vi er... jeg hadde rullet deg ned bakken og ringt Siv..."

Jeg:

"Ringt Siv, for hva? For å si at du trenger hjelp til et bokstavelig talt stort problem, men du aner ikke hvor du er?"

Kjerringa:

"Nettopp..."

Vi stoppet dialogen i den formen på dette tidspunktet - før det først ble mer seriøs prat...  og deretter at vi kunne le av det hele.

Jeg går ut fra at det er to unødvendige ting å si, men jeg sier det likevel -

1. Vi hadde oss ganske mye latter og moro etter denne episoden, der jeg i ren flaks fikk satt ned det beinet jeg ikke tuppet med, for så både å holde balansen og jeg fikk dratt med meg og gjort det samme med det andre beinet - og fortsette slik til jeg endelig sto helt stille.


2. Videre på turen var blikket mitt mer eller mindre klistret til terrenget framfor beina mine, og jeg gikk enda saktere enn før jeg snublet.


Så -

Når jeg deler ting er det ikke bare for gøy, det er stort sett med tanke på noe mer - og da er spørsmålet veldig enkelt, hvorfor deler jeg dette med deg??

Det er selvfølgelig en morsom historie å dele, i alle fall etter at det faktisk gikk bra - noe det absolutt ikke var forventet å gjøre...

I tillegg til det lærte jeg noe på denne turen, jeg fikk meg en erfaring som satte et skikkelig støkk i meg - det skal jeg skrive om i neste innlegg, så det er bare å henge på!!


Trykk på lik og følg bloggen :-)






tirsdag 22. september 2026

Så skulle det altså skje, at ventetiden var over og ting skulle falle på plass - eller..?

NAV altså -

Etter å ha ventet siden i Februar på vedtak, skulle det brått en dag her i august komme vedtak om ufør droppende inn i min digitale postkasse.

Så skulle det altså skje, at ventetiden var over og ting skulle falle på plass - eller..?

Uførevedtak 95%..???

Det legges til grunn at jeg har vært folkevalgt i denne perioden.

Altså - Ettersom jeg som utgangspunkt skulle kunne delta i 7 til 8 møter i året, over en periode på fire år, tar man høyde for at jeg har en restarbeidsevne på 5%.

Vel -

Dette er muligens flisespikkeri fra min side, men en restarbeidsevne sier noe om ens kapasitet til å delta i ordinært arbeidsliv - ikke hva man kan få til med tilrettelegging og forarbeid på hjemmefronten først og fremst, i form av over flere dager å ta ned alle andre aktiviteter for å ta seg gjennom det møtet som måtte komme i snitt hver 6 til 8 uke.

Slik tilpassing går utover noen andre enn meg, nemlig min nærmeste familie som bærer konsekvensene av mine valg.


Jeg kan altså delta i planlagte møter, under den forutsetningen at alt jeg foretar meg i dager før møtet tilpasses - for ikke å snakke om tiden etter et møte der kroppen er redusert igjen.

Null avtaler på mandager, for å lade både kropp og hodet til møtet på tirsdag. Rolig helg med hensyn som innebærer å avstå fra turer ut med familien min, om det er snakk om sosiale aktiviteter må disse også vurderes.

Til tross for tilpasninger, møtepauser og tidvis tilrettelegging i form av egen stol i møter - har det ikke alltid vært like enkelt å gjennomføre. Når kroppen er på det verste drar det også med seg hodet, som gjør at jeg glemmer og jeg klarer ikke fokusere like godt som til vanlig - her har jeg faktisk måtte ty til bruk av vara og selv bli hjemme.

Når vi alt er inne på hvordan kroppen tar med seg hodet:

For meg personlig har det å bære ansvaret som folkevalgt vært en god mental greie, det har vært godt å kjenne på både at det er bruk for meg og at jeg fortsatt kan bruke hodet mitt på noe som er til nytte for langt flere enn meg selv. Jeg har altså valgt å si ja til å stå på liste, si ja til å ta på meg et verv som folkevalgt for en gitt periode - fordi jeg vet at det er godt for hodet mitt.

Jeg er klar over at det koster meg å være folkevalgt, men det har vært viktig for meg å holde på noe som tilhører en normaltilværelse, det å være deltakende i demokratiet vårt står også høyt hos meg.

Et verv som folkevalgt er Ikke en evigvarende oppgave, ikke må jeg presse meg selv til det ytterste ettersom det finnes vara å ta av, og ikke vil det påvirke helsen min negativt om jeg utfører oppgaven på en klok måte.

Likevel skal vervet som folkevalgt brukes i mot meg, noe som VIL påvirke min økonomiske tilværelse om ei viss tid.

5% er ikke mye, men dersom jeg brått ikke klarer å gjennomføre møter som i dag, dersom jeg har én dårlig dag på en møtedag, dersom jeg ikke orker å stille som folkevalgt lenger, eller ønskes lenger -  sitter jeg brått med 5% avkorting på det jeg mener veldig klart at er feil grunnlag.

Selv om det ikke er snakk om mange kronene i løpet av en måned, er det likevel slik at noen ører her og noen ører der er noe å ha med seg når man snakker om i utgangspunktet lite, og med viten om at de resterende fem prosentene ikke kommer av seg selv senere heller - de bærer med seg en ny runde i systemet, en runde man trolig ikke orker å ta.

Når man vet at uansett sideinntekt skal føres og meldes, vet man også at systemet vil sørge for å holde tilbake de periodene jeg evt. måtte orke å bidra mer - noe som gjør vurderingen enda mer merkelig.

Altså, for å oppsummere ståa pr. i dag -

Vedtak har endelig kommet i min digitale postkasse, men det er faktisk ikke over enda, inntil endelig vedtak foreligger er det fortsatt en viss grad av usikkerhet som hviler over smurfetilværelsen.



torsdag 13. august 2026

stigmatiseringen jeg kjenner på handler om den ukontrollerbare oppmerksomheten jeg brått får

Morgenen jeg rullet inn på tunet hjemme, etter å ha kjørt ca 2800 km, tur OG retur - pluss litt til... ville personalpartner komme med skrevkringla - sykkelen min.

Jeg er hjemme sa jeg, og svupp-

Så sto det en blå sykkel med tre hjul på tunet, og innskriften Viktoria både i front og på siden som ei fartsstripe.



Det har blitt noen dater, noen turer på Viktoria og Smurf siden da.

Asfaltveier, grusveier og skogsveier - liketil skogsstier...


"Se på den artige sykkelen der..."

Sitat: En pappa til sitt barn på type 4-6 år.

"Den der så da praktisk ut..."

Sitat: Ei kjerring som etter å følge meg med blikket over iallf 100 meter, muligens fant det naturlig å si noe da blikkene våre møttes.

Stillhet, ubehagelig stillhet.

Etter å ha fulgt meg med blikket rundt 100 meter, summing og opplagt prat når jeg nærmer meg... til musestille når jeg er innen en fem meters radius, før det summes igjen etter passering...

"Så fin den der var, hvor har du kjøpt den?"

Sitat: Ei kjerring med behov for å fortelle om egen bekymring for å sykle på to hjul, og som aner et håp om å komme seg på sykkel igjen...

"Hva koster en slik en da..?"

"Hei..."

"Hei-hei..."

"Hallo..."

Folk nikker...

Folk smiler og nikker...

Jeg får tilbud om hjelp...


Noe reaksjoner og kommentarer, når jeg har bevegd meg ute med Viktoria. Reaksjonene har både fått meg til å tenke og til å kjenne på følelser jeg ikke liker.

Allerede før jeg søkte om hjelpemidler kjente jeg på stigmatisering og et ønske om å ikke skulle trenge å forholde meg til noe form for hjelp.

Du vet det, det er ikke bare hjelpemidlene man forholder seg til - det ville vært en enkel sak inså fall;

Bruk arbeidsstolen, nyt den forenklede tilværelsen.

Bruk det store dråget av en stol, kjenn på hvor behagelig det er med de små justeringene mens du drikker kaffen, ser TV eller har byttet ut seng med stol.

Dra på tur med Viktoria- Nyt å komme ut, nyt å være i bevegelse, kjenn at kroppen fungerer når du sykler,  kos deg på tur med kjerringa og hunden- eller alene.



Altså-

Jeg eeelsker oppmerksomhet, når jeg styrer det selv!

Jeg styrer det ved at jeg velger å sette meg i en situasjon der jeg og vet å fange oppmerksomhet;

På en talerstol, ved å rekke opp en hånd, ved å stå på en scene osv.

oppmerksomheten jeg får når jeg beveger meg ut i marka, på kveldstur med noen av mine, på handletur eller bare en tilfeldig tur er på ingen måte av en art jeg verken foretrekker eller ønsker.


Da jeg var gravid skulle folk kjenne på magen min. Før jeg var gravid var kjerringa mi gravid, før det var ei venninne av oss gravid.

Felles for oss alle var dette behoved fra mennesker rundt, kjente og ukjente, til å ta på den gravide magen.

Jeg lot naturlig nok både kjerringa,  avlegger 1 og flere andre få kjenne på mage og spark fra røverungen på innsiden.

Likevel, jeg satte også grenser til folks forfjamselse.

"Ååååh så koselig, få kjenne..."

Setningen over er en kjent strofe, om det i det hele tatt kommer en strofe før man kaster seg over den gravide.

"Stooopp!!"

"??"

"Hva er det med folk og gravide, som gjør at man bare antar at magen er fritt vilt for hvem som helst å kaste seg over..??"

"Jeg har på ingen måte brått fått et ønske om å bli tafset på og koset med av en hver rundt meg- bare fordi jeg er gravid- fortsatt min mage!"

Du kan tro folk både skvatt og bråstoppet sin flate hånd med kurs mot den gale gravide.

"Ååh, liker du det ikke?"

Jeg må jo si det er en pussig ordning-

At den magen jeg i går fikk ha helt i fred for hvermannsen, i dag skal være noe man finner helt naturlig å innta - uten en gang å spørre først.

Vær glad jeg ikke klasket til de tenker jeg...

Altså-

Den stigmatiseringen jeg kjenner på handler om den oppmerksomheten jeg brått får når jeg er ute på sykkeltur Eller i et praktisk ærend - rett og slett når jeg har rævva på sykkelsetet...

Hva er det slags greier si meg?

Der kommer en handicap, vær høflig å si hei..?

Åj, en handicap... interessant sykkel, vi kan se litt til-litt til-litt-til-sånn, der - se -bort - NÅ...!..?

Eller type se litt til-litt-til-uuups.., litt for lenge - nå så hun meg, og da hilser vi..?


Det er på sin måte hyggelig med hils, men jeg har gått tur i mange år og det er kun i marka folk hilser- der alle hilser... Så, da blir det rart med all denne hilsingen plutselig - jeg kjenner meg rett dum...


Med det sagt, denne tiden man vil ha i pose og sekk-

Det er veldig praktisk OG hyggelig å bli sluppet over gangfelt uten å måtte tråkke ut og inn av denne skrævkringla.


Jeg skal si litt mer om min opplevelse av å være på tur med Viktoria i senere innlegg,

Du kan også følge oss på Instagramkontoen psykt bra samtale, der ligger det korte videoer 😉


https://www.instagram.com/psyktbrasamtale/

fredag 12. juni 2026

Bli ferdig og kom dere videre med den store bilen, polstret med reklame for hjelpemidler

 Ståstolen altså-

Jeg fikk stolen levert på døra så raskt etter besøket av ergoterapeuten, at jeg ikke fikk forberedt meg noe mentalt.

"Jaja, dere får bare komme inn med stolen" sa jeg da to av de hyggeligste karene jeg har møtt sto ansikt til ansikt med meg på trappa. Ene karen ble værende igjen ute, mens han andre bar inn stolen, fikk signert sine dokumenter og og begynte å fortelle om hvordan stolen stilles inn og brukes. 

"Jada", "joda", "visst..."

Jeg kjente meg som en klovn der jeg sto høvelig stresset til sinns og forsøkte å henge med på hva som ble sagt, med to ting i hodet:

1. Bare bli ferdig og kom dere videre med den store, reklamepolstrede bilen som sto rett på utsiden og sperret veien.

2. Du kan bite deg i ræva på at i mer enn nitti prosent av tilfeller med noe som står slik at det sperrer veien videre innforbi oss, så kommer naboen med sin store grå bil, tar stand og skal forbi 🙈

Karene reiste så videre med den store bilen dekket av reklame for hjelpemidler, mens jeg satt igjen inne med en liten sort ståstol og lurte på nytteverdien i denne.



Siden da har stolen blitt tatt stadig mer i bruk-

Sitter på den og kutter grønnsaker, står / sitter lett inntil den og kutter grønnsaker.

Sitter på den og rører i mat på komfyren, sittet på den én gang og moppet gulv. Sitter på den og spiser, eller når jeg jobber...

I det hele tatt- den lille stolen har gått fra å være en ubuden gjest i smurfeland, til å bli en venn for både meg og de andre.

Kroppen min?

Muligens tilfeldig, men beina verket mindre de første dagene etter stolen ble tatt i bruk. Så ble det verre igjen, det ble og en mindre hyppig bruk av stolen i samme periode. Nå brukes stolen godt igjen, mens beina på sin side varierer i vondt og ubehag-

I sin helhet, iregnet variasjoner på dagsform, aktivitet,  søvn, vær og temperatur osv-

Må rett og slett bare si at det er mindre vondt både natt og morgen, OG mens jeg holder på med ting.

Altså kan det tyde på at stolen tjener sin funksjon, om enn i kombinasjon med godt vær og god temperatur,  god balanse i aktivitet osv.

Kjenner jeg fortsatt på et visst ubehag knyttet til stolen?

Ja.

Er jeg fortsatt noe ukomfortabel ift stolen?

Ja.

Klarer jeg å leve med, ta ut potensial i stolen?

Det skal jeg godt klare.

Klarer jeg å favne denne stolen, eie den mer enn bare å ha den?

Det skal det jobbes mot.


lørdag 6. juni 2026

kule Petra på 92 som bruker en ståstol når hun ernpå kjøkkenet

Vi hadde vært gjennom kartlegging opp og ned, herunder gått gjennom dagen fra morgenen der jeg på daværende tidspunkt ikke klarte å åpne øynene mine om morgenen, ikke uten hjelp fra hånden.

Gjennomgang av den fysiske funksjonen avdekket i første omgang en kropp som får økende grad av smerter ved å stå for lenge, gå for mye, sitte for lenge og ligge for lenge.



Lang historie kort -

Stivheten og smerten i skrotten er av en art som gjør at ergoterapeuten kom med det briljante forslaget om å forsøke seg på en av disse stolene de plasserer ut i hus og hjem, der det gjerne er snakk om tante Klara på 87 år som sliter med å komme seg opp av stolen, onkel Karl som kommer seg opp- men trenger en viss støtte i en stol han gjerne sitter en stund i når han først har satt seg. OG det er snakk om kule Petra på 92 som bruker en ståstol når hun ernpå kjøkkenet, fordi det avlaster og lar henne race i vei med kokkekniven som da hun var 50 år yngre. 

Etter det som først var en oppfordring fra ergoterapeuten på rehabiliteringssenteret i Vikersund, om å søke på en slik elektrisk regulert stol for de nettene jeg er ekstra stiv med mye lirking og uro i rommet, så ble det søkt nå etter kartlegging.

Poenget med stolen er at man kan få enkle endringer i stilling uten å lirke, styre og vondt. Tenke seg til at tante Roshild på faktisk ikke mer enn 50 år, nå har kommet dit hen at man går for en stol i stua der det å trykke på en knapp for å få en lett endring av stilling uten å jobbe for det har blitt tingen...

Men det ble ikke bare med denne stolen må vite.

Da ergoterapeuten forlot huset den dagen hadde vi kartlagt hele døgnet, som sagt tidligere - jenta spurte for seg, høflig riktig nok - likevel, hun sparket virkelig fra seg i spørsmål om hverdag og funksjon.

Resultatet av kartleggingen?

Ergoterapeuten forlot huset med avtale om at hun ikke bare skulle søke om en slik monsterstol...

I tillegg til denne monsterstolen skulle hun søke på det man så pent kaller ståstol- altså en type arbeidsstol, en stol man bruker mens man utfører diverse huslige oppgaver som for eksempel å kutte grønnsaker, skrelle potet, lage vårruller... Man kan sitte på den eller man kan justere på den slik at man kan stå mens man hviler rompe-fjerten lett mot setet på stolen.


Som om ikke det var nok, hadde vi i det hun gikk også avtalt tid til å besøke lageret til NAV for å prøve ut sykler - med tre hjul...

Jeg har vært helt åpen med den hyggelige ergoterapeuten når det kommer til dette med sykkel på tre hjul;

Fysisk aktivitet er kjempeviktig for meg, noe de siste månedene har vist meg veldig tydelig ettersom jeg har hatt veldig begrenset med fysisk aktivitet. Både stivhet og smerter øker veldig når jeg har gått en tur, likevel går jeg turer inni mellom - fordi hodet mitt trenger det minst like mye som kroppen. Jeg har tatt innover meg at min tid på alminnelig tohjulsykkel uten el er forbi.

Kjerringa informerte meg for få år siden om at hun hadde kastet sykkelen min, en sykkel jeg var veldig glad i.

"Du har kastet sykkelen min?"

"Ja"

"Fordi?"

"Fordi den ikke er bra for deg. Du har ikke balanse, enn om du faller?"

"Eeeh..."

"Du blir å slå deg ihjel, så vi kastet den"

Jeg kan jo ikke akkurat anklage verken henne eller poden for dette, de bryr seg opplagt om at jeg ikke skal slå meg ihjel - og helst ikke nesten heller.

Det som er komisk her er at kjerringa mi holdt på å ta knekken på seg selv da hun kastet sykkelen min, fordi hun bar fast og holdt på å følge med sykkelen opp i konteineren med metallavfall... sykkelen min havnet nemlig her og ikke i gjenbruk...

Uansett -

Nå har ergoterapeuten søkt på en elsykkel, et hjelpemiddel som skal femme bevegelse og fysisk aktivitet - uten at man skal utsette musklene for unødvendig belastning og dermed økt stivhet og smerter.


Jeg tror jammen ikke det gikk mer enn to - tre dager etter at ergoterapeuten forlot huset, før det sto en blid kar på trappa mi.

"Dette orker jeg ikke" var min første tanke da jeg så gutten på trappa med notater og penn i hånden, ett eller annet identifikasjonsgreier rundt halsen og en trøye med noe logo på...

"Jeg orker ikke forholde meg til verken selgere eller frivillige som skal ha meg til verken det ene eller det andre" tenkte jeg så, og bestemte meg for å snu ryggen til å gå bakveien ut i garasjen mens han sto på utsiden å knødde...

Så knakket han på vinduet da jeg nærmet meg bakdøren... og jeg var på en måte bare nødt for å forholde meg til han, snakke med han... og så viste det seg at han kom med denne stolen 😂

Stolen har nå vært i hus så mange uker at vi fort snakker snart en måned, i tillegg har også monsterstolen kommet - som viser seg å ikke være et monster likevel.


Følg meg for å få med fortsettelsen 😉





mandag 18. mai 2026

Det som for henne er blitt en rutine i arbeidshverdagen, er for meg å krysse viktige grenser




Etter uker og måneder med vurdering, utsettelse, mer vurdering, motstand og enda mer vurdering - sendte jeg i januar / februar i år en forespørsel til ergoterapitjenesten i kommunen.

Denne forespørselen fra min side satt langt inne, veldig langt inne!

Så skjedde det som skjer så ofte, i alle fall for min del, at man forsvinner i mengden. Tiden gikk, dager og uker, uker som faktisk ble måneder.

Jeg hørte absolutt ingenting, noe som resulterte i at jeg på den ene siden tenkte at forespørselen fra meg på ingen måte er prioritert - altså kan hende var ikke de behov man har sett for seg til stede likevel. På den andre siden tenkte jeg litt drit og dra, dette er mer typisk enn utypisk - og så glemte jeg egentlig bort hele forespørselen.

Så, plutselig en vakker torsdag ringte telefonen - og her blir jeg rett og slett en klovn...

"Ring - ring"

Jeg hører og ser det ringer, mens jeg tenker:

"Hmmm... All denne svindelen som foregår på telefon om dagen, jeg kjenner ikke dette nummeret - begir meg ikke ut på å ta den..."

"Enn om det er viktig forresten..?..."

"Får vel ta den tenker jeg så til sist, og trykker på svar - mens jeg holder fullstendig kjeft inntil jeg hører noen snakker i andre enden i det minste..."

"Hallooo..???... Dette er XXX fra ergoterapitjenesten i Moss..."

Joda, jeg snakket jeg, er da høflig må vite.

Når bare den hyggelige ergoterapeuten fra kommunen først hadde brutt isen, tatt ordet og presentert seg og beklaget opp og ned at forespørselen fra meg var mottatt og lagt til side slik at den forsvant - før den plutselig dukket opp igjen, svarte og snakket jeg ordentlig - var bare redd i starten, for at det skal sitte en svindler i andre enden som skal få tre sekunder av stemmen min før jeg får tenkt meg om...


Det ble en interessant samtale, der jeg ble bedt om å fortelle hvordan kroppen min fungerer. Jeg ble bedt om å utdype funksjonsnivået mitt - helt konkret.

Hvordan er det å gå?

Hvordan er det å gå trapper?

Hvordan er det å stå?

Hvordan er det å sitte?

Hva med når jeg ligger, søvn og hvile?

Hvordan er det med fysisk aktivitet?

Hva med balanse?

Hvordan fungerer det hjemme, her tenker man på å gjøre ting i huset?

Det vaaaar så mange spørsmål at du skulle bare ha visst...


Da denne samtalen var over hadde vi avtalt hjemmebesøk for riktig å se nærmere på situasjonen. Jeg satt etter samtalen igjen med en opplevelse av å være liten og sårbar, brått satt i en situasjon der jeg defineres ut fra hjelpebehov - i egen hverdag, i eget hjem.

Dette er nytt for meg.

Ikke bare er det nytt, det er skremmende som bare det.

Heller ikke er det bare skremmende om jeg skal beskrive situasjonen helt ærlig, som vel er et poeng dersom man først skal begi seg ut på å dele, ja da er det faktisk ganske omfattende det jeg kjenner på.


Denne ergoterapeuten var på hjemmebesøk nummer 1 hos meg, men for henne nummer ett eller annet i rekken. I stua mi, men for henne i hus nummer ett eller annet i rekken.

Det som for henne er blitt en rutine i arbeidshverdagen, er for meg å krysse viktige grenser. Det krysses grenser i det jeg slipper en person inn i vårt hus og hjem som utelukkende kommer for å se hvordan ting ser ut, utforming, potensielle utfordringer med sikte på evt. muligheter for å sette inn konkrete tiltak i form av hjelpemidler - altså en slags invadering i min og vår personlige sfære om enn aldri så mye for å gjøre ting enklere på sikt.

Bare for å understreke det altså, ergoterapeuten var både hyggelig og ordentlig - og framsto med stor respekt for hus og hjem og hele situasjonen.


Jeg sa det likevel til ergoterapeuten, som satt der i sofa med notatboken sin for å plukke med seg det mest sentrale for henne å samle inn i journal for mottatt helsehjelp - Som om det ikke var ille nok, så vet alle med noe kunnskap på området at det er en viss dokumentasjonsplikt på slike besøk... hjelper ikke akkurat på i en nevrotisk og kaotisk hjerne som min var på daværende tidspunkt.

"Dette er ikke mye hyggelig" sa jeg.

"Ååh, hva tenker du på?"

"Dette her, å sitte med en kartlegging for vurdering av hjelpebehov. Jeg synes det er helt grusomt" sa jeg.

Det var det jeg kjente, og det er det jeg fortsatt kjenner.

Aller helst, der og da, ville mitt instinkt kaste ergoterapeuten rett ut med beskjed om at jeg ikke trenger hennes tjenester likevel.

Det gjorde jeg selvfølgelig ikke hadde jeg nær sagt. Jeg har opplagt en høvelig velutviklet kaptein fram i panna, som gjør at jeg kan styre meg selv fra i alle fall noen dumme ting - som i dette tilfellet der jeg lot fornuften og høflig verbal konversasjon gjøre 1-0 over mine instinktive galskaper.


Jeg har sittet med pasienter, den ene for og den andre etter - snakket om muligheter for å få hjelp i hjemmet, anbefalt de å snakke med ergoterapeut om støtte til ting i hverdagen som kan gjøre det enklere for en å gjøre ting man er vant til å gjøre. Jeg har oppmuntret og snakket om det positive i at man kanskje kan klare mer med enkle tiltak som ikke krever andre mennesker annet enn ved levering osv. osv.

Etter alle disse samtalene - med andre mennesker om deres hverdag - har jeg selv kjent på å komme til kort.

Jeg har vært i en emosjonell berg- og dalbane, der ambivalensen har vært overveldende.

Jeg har kjent på sårhet, nederlag, muligheter, skam, nytteverdi, å være ubrukelig, pinlighet / flause, ydmykelse, behov, sinne, tristhet, tomhet, glede - altså, you name it - jeg har trolig kjent på det også...


Hvorfor gjør jeg det?

Hvorfor kjenner jeg på alt dette, skvipet?

Hva handler det om?

Hvordan skal jeg angripe det?


Kommer mer om dette i neste innlegg, heng på så får du se...


Lik, trykk gjerne også på følg :-)

tirsdag 12. mai 2026

Den ene tingen som er verre enn tanken på å be om hjelp, er at noen andre foreslår at du skal be om hjelp

Jeg har denne nevromuskulære sykdommen som ikke er videre kjent for folk - ikke mannen i gata, ikke sykepleiere, ikke leger - liketil kjenner ikke en gang spesialister på feltet nevrologi til denne sykdommen sånn uten videre.

Et par ganger om året har jeg vært fulgt opp av ei tøtta på rikshospitalet ved enhet for sjeldne diagnoser. Damen er professor i ditt eller datt og er en av de i landet som vet mest om min sykdom, kanskje er hun den som vet mest for alt jeg vet. Likevel forteller hun meg at hun vet det hun vet og man antar en del, men kunnskap på området får man faktisk framover - gjennom oppfølging og samarbeid med meg og andre som har sykdommen.

Hvordan det er med denne legen og nyervervet kunnskap på området vet jeg ikke, det jeg vet er at jeg selv har innhentet ny erfaring på området - gjennom erfaring, erfaring hva angår symptombildet og derav også sykdommen. De mest vanlige og mest gjennomgående symptomene er smerter, stivhet og utmattelse.

Jeg skal ikke dra dere gjennom sykdommen, det ser jeg ikke noe hensikt i. Det jeg har tenkt er å ta dere med inn i noe av det som har vært greien gjennom det siste halvannet året sånn rundt om.



Økt muskelstivhet og forsterket smertebilde, disse to greiene er gode kompiser og opererer i stor grad sammen. Gjennom et par runder med Covid, en periode med hetebølge og en periode på to - tre år under konstant mentalt press i forbindelse med uførhet - har kroppen jevnt over blitt stivere. Når kroppen blir stivere blir balansen dårligere. Når kroppen er stivere er det også jevnt over et konstant smertebilde.

Hvorfor sier jeg dette, hvor vil jeg?

Hensikten med å dele hvordan sykdommen arter seg er konsekvensene av disse endringene, å få en forståelse for og et bilde av hvordan ting arter seg.

Aktivitet fører til mer stivhet, stivhet fører til mer vondt og liketil dårligere ventilering - altså pust. Stivhet og vondt gir utfordringer med balansen og samlet gjør dermed disse greiene at det blir mindre fysisk aktivitet i form av turer.



Så kom brått den torsdagen, eller om det var en helt annen dag, da ikke jeg - men en sosionom på rehabiliteringssenteret jeg befant meg på skulle slippe det vi kan kalle bomben.

Du skulle ikke vurdere å snakke med ergoterapeut for å se på muligheter for å se på evt. hjelpemidler? 

Du som leser dette skal vite det at det finnes én ting som oppleves verre enn at du en dag kjenner tanken streifer deg om å be om hjelp i den tredje kategorien jeg beskrev i forrige innlegg - den kategorien som handler om tap av mestring, tap av funksjon. Den ene tingen som er verre enn tanken på å be om hjelp i kategori tre, er at noen andre foreslår hjelp, foreslår at du skal be om hjelp - og det var akkurat det som skjedde denne dage, noen foreslo at jeg skulle vurdere å ta i mot hjelp...


Hva svarer man så til slikt, til forespørsler som er det man innenfor fagfeltet lett vil kunne definere inn under personinngripende forslag?

Jeg mener det seriøst, når man begynner å begi seg utpå tematikk som har å gjøre med bistand i form av hjelpemidler av uansett art - altså fysiske greier som skal ha til hensikt å gjøre hverdagen lettere for skrotten å ta seg gjennom, da snakker vi å gjøre inngrep i en persons liv på en måte som blir personlig og ekstremt sensitiv... i alle fall for noen...


Men hva skjedde?

Forslaget om å kontakte ergoterapitjenesten var sluppet,

med det også en viss faglig ytring i retning av at den skrotten min ikke har det så kjekt som den kunne, at den har mer utfordring i hverdagen enn hva som er både forventet og hensiktsmessig - at det fra personen over bordet for meg kom et saklig utsagn om å vurdere tiltak som faktisk kan gjøre hverdagen enklere og kan hende også bedre...

Så-

Hva har jeg gjort med denne oppfordringen?

Jeg deler det i neste innlegg, sammen med opplevelsen rundt...








torsdag 23. april 2026

Brått en torsdag, eller hvilken som helst annen dag, blir du bevisst en tanke som flyter på innsiden av hodet ditt

Det jeg nå skal dele med dere er tanker jeg har brukt en del tid på å vurdere om faktisk er noe jeg ønsker å dele, eller skal la forbli tanker i mitt eget hode...

Som du allerede forstår har jeg besluttet å ta dere med inn i min verden av tanker og følelser knyttet til noe jeg og mange, mange med meg - kan hende faktisk også noe akkurat du som leser har et anstrengt og motvillig forhold til...

Det jeg skal dele med dere er tanker og følelser knyttet til det å ta imot hjelp.



Orker du å ta ned den boksen øverst oppe på skapet til meg?

Hadde du orket å gi meg en håndstrekning med å flytte dette bordet?

Gidder du bare å støtte litt opp denne her sammen med meg?

Kan du legge denne opp dit for meg?

Er tingene jeg har nevnt over ting som er vanskelig for deg å be om hjelp til?

Jeg vil ikke tro det er disse tingene som er utfordringen for deg, det er det ikke for min del i alle fall. Grunnen er at dette er helt konkrete og fysiske tilfeller, det har absolutt ikke noe med meg som person å gjøre.


Nå -

Se for deg at du går i butikken og ser etter en spesiell ting, du finner ikke det du leter etter så du gir deg selv ekstra tid på å lete. Først går du gjennom et område én gang, så går du gjennom området en gang til - det burde da være i dette området det du leter etter befinner seg. Så ser du en som jobber i butikken -

Unnskyld, jeg leter etter... Vet du hvor jeg finner det?

Unnskyld, dere har ikke .., jeg finner det ikke?

Eller du har en greie ved deg selv som du lurer på hva er, burde du kan hende oppsøke lege - eller er dette noe som er helt vanlig og trolig ordner seg selv - det lurer du på. Ringer du legekontoret for å sjekke, eller spør du en venn som du vet kan en del om slike ting?

Hei, ja jeg har en greie med.., så lurer jeg på om dette er noe jeg burde sjekket nærmere - eller om det bare er noe som kan komme og vil gå over av seg selv?

Du, jeg har oppdaget noe greier... Er dette ting jeg burde følge med på, skulle det vært sjekket ut eller kan jeg bare ta det helt rolig med at det ordner seg selv?

Er eksemplene over noe du finner vanskelig å ta opp, sjekke ut?

Jeg vil tippe at for noen er det fortsatt ikke noe problem, for eksempel for meg - koster meg ikke en kalori å spørre om hjelp i butikken eller ringe for å sjekke ut noe. For andre kan det være en utfordring å skulle ta tak i eller sjekke ut / spørre om råd - fordi disse tingene er noe som i tillegg til å være konkrete, er noe rører ved en selv direkte; Jeg klarer ikke å finne noe jeg burde finne, jeg har en opplevelse av, jeg er usikker på osv. I disse eksemplene er vi i et grenseland mellom noe som er konkret og fysisk, og noe som rører inn på meg som person og mine opplevelser av ting - det kan fort gjøre det vanskelig.


Så -

Tenk deg at du har en kronisk sykdom, noe du som leser kan hende har for alt jeg vet. Tenk deg at denne sykdommen gjør noe med deg, den påvirker deg på en måte som gjør at du brått eller over tid opplever at enkelte ting som har vært greit - blir vanskeligere.

Se for deg at mobiliteten din, altså evnen din til å bevege deg rundt, begrenses.

For noen kan det være at man høres ut som en elefant når man kommer labbende, spesielt ned trapper (helt tilfeldig eksempel...).

Det kan være utfordringer med balanse som gjør at man vagler over gulvet som om man har promille innabords.

Kan hende er det på det finmotoriske du opplever utfordringer, hendene dine oppfører seg ikke slik de har pleid å gjøre - du har blitt mer klomsete, du mister tidvis ting.

Du har ikke lenger inne pinsettgrepet, det lille grepet med fingrene dine vet du - som gjør at du kan plukke opp en pille, en perle eller knyte sko.

Sånn kan man fortsette, konklusjonen blir likevel den samme - spørsmålet om behov for hjelp / støtte er et faktum.

Brått en torsdag, eller hvilken som helst annen dag, blir du bevisst en tanke som flyter på innsiden av hodet ditt - Kanskje jeg skulle forhørt meg om muligheter for å se på aktuelt / aktuelle hjelpemidler? (altså hjelp / støtte)

Kan hende kommer det ikke over deg en torsdag, eller hvilken som helst annen dag, men det blir nevnt for deg av fastlegen eller fysioterapeuten dersom du går til en sånn en - Kan hende skulle du ta kontakt med kommunens ergoterapeut for å se på muligheter for å få det eller det hjelpemidlet?



Hvordan ser du for deg de siste eksemplene over?

Er det noe som umiddelbart sier ingen problem, det hadde jeg bare gjort?

Eller kjenner du umiddelbar motstand til å be om denne typen hjelp, hjelp i form av hjelpemidler i hverdagen?


Jeg sa i starten av innlegget at jeg har gått runder med meg selv i forhold til hvorvidt jeg skal dele eller ikke dele de tankene jeg har rundt å motta hjelp. Det jeg tenker med deling av tanker, er tanker rundt den siste delen i innlegget over - det som handler om å motta støtte / hjelp i form av hjelpemidler.


Om du vil vite mer om disse tankene kan du henge på, så vil jeg dele de i neste innlegg.





vi gjør personer funksjonshemmet ved å legge begrensninger og tap på de

Sommeren 2012 fikk jeg diagnosen Myotonia Congenita, Beckers variant. https://frambu.no/diagnosebeskrivelse/medisinsk-beskrivelse-av-medfodt...