Søk i denne bloggen

fredag 26. februar 2016

Hva skal man med alle disse sykepleierne, man kunne da brukt roboter..?

For noen dager siden fikk jeg oppleve å være pasient i akuttmottaket på Kaldnes, det nye sykehuset Østfold.

Jada, så ser ikke sykehuset ut som et sykehus når man kommer inn mot det, heller minner det om et industribygg av noe slag - men det er helt ålreit på innsiden.
Alt er nytt, alle undersøkelsesrom er nye og fine, alt utstyr er supermoderne osv. osv.

Ved å ligge, eller sitte, mer eller mindre en hel arbeidsdag i mottaket får man med seg en del greier, og man gjør seg noen tanker.

Aller først må det sies at de som tar i mot folk i mottaket er kjempehyggelige, de framstår blide og beroligende og ikke minst er de effektive... i alle fall er det noe man får inntrykk av.
Dette inntrykket er forresten noe disse folkene evner å beholde utover dagen og ettermiddagen, selv når det begynner å hope seg opp med folk i mottaket.

Jeg ble hentet inn på ei akuttstue, og inne på akuttstua ble jeg lagt på en benk -
En sykepleier på ene siden og en annen på den andre, ene drev med blodtrykk og EKG mens den andre sugde til seg blodprøver - begge to veldig koordinerte i forhold til hva den andre gjorde, og veldig ivaretakende ovenfor meg som pasient.

Legen som kom inn var også både hyggelig, effektiv og fokusert - ingen fjas, ingen utenomprat.

Jeg ble vist vei inn på et annet venterom etterhvert, et rom der man satte ned belysningen for ikke å irritere hodet mer enn nødvendig - og der det sto noen enkle lenestoler og ventet, disse kunne man legge litt tilbake og de hadde også en tilhørende fotskammel.

Rommet i seg selv var greit, stolene var ikke de beste etter å ha sittet i de i tre timer - men de var justerbare og fungerte greit.
Det som var med dette rommet  ser du, var at det var plassert rett over det lille kjøkkenet man har i mottaket - kjøkkenet på sin side er tydeligvis gjenstand som pitstop for ambulansefolk og det er arena for pleierne i mottaket til kjappe meningsutvekslinger, synsinger og annet når anledningen byr seg... med annet tenker jeg annen prat...

Det gikk i ett eneste kjør, akuttmottaket på det nye sykehuset i Østfold du - det er en egen liten verden der man går og går, løper litt inni mellom, drøfter rom 1-2-3-4-5-6 osv, hvor skal den og hvor skal den, hvem har ansvaret for den og hvem tar den, hva gjør vi med, har du sett til, kan du gjøre, ja men da trenger jeg at du...

Inne på rommet jeg satt hadde jeg først selskap av ei dame på 84 år skulle jeg etter hvert høre, og et par karer hvor av den ene hadde brokk og den annen prolaps.
Jeg satt i det mørkeste området i rommet, innerst i rommet, med øynene igjen og et press i hodet som på det verste fikk tårene til å sprute ut av øynene.

Hjelpes meg, hvor mye dritt en person kan lire ut av seg ... om sånn cirka et og samme tema - i dette tilfellet misnøye med aktuelt sykehus for øyeblikket og helsevesenet generelt.
Brokket hadde tydeligvis ikke noe i veien med snakketøyet sitt, for der gikk det altså uten stans fra jeg kom og til han etter fire timer og noe ble hentet til undersøkelse.

Man hadde noen opplagte synsinger og meninger om sykehuset som var bygget for lite allerede før det åpnet, om kaoset som befant seg i mottaket (at dette trolig kan være noe subjektivt opplved var ikke tema), om dårlig skilting og hvorledes denne var både tungvindt og dum, om alt for få liggedøgn på sykehus, om kommunehelsetjenesten som ikke strekker til og gjør at gamlinger dør på venteliste inn til sykehjem osv.
Det man også måtte være klar over, i følge brokket, var at man ved å gå fra tre til ett sykehus satte menneskers liv i fare - nå er det nemlig blitt slik at folk må reise opp til en time for å komme seg til sykehus - da er det faktisk også slik at man må forvente at luftambulansen stiller opp for å ta unna når det er kritisk.

En time til sykehus, luftambulanse - som forresten er det eneste brokket gir sin støtte til, tap av liv..?
Det kunne vært fristende du, å be brokket om å løfte blikket opp mot nord - gjerne også reise opp og kjøre i mellom bygdene ytterst i fjordhullene og til nærmeste sykehus. Jeg kan i alle fall love brokket en ting, han bør ikke feile annet enn brokk - for han kommer ikke til sykehus på en times tid - det skal man bare glemme.

Tap av liv som følge av at vi har gått fra tre til ett sykehus i Østfold, jeg tror ikke det.
Dersom det var tilfelle var man nødt til å gjøre noe med situasjonen nord i landet, alternativt måtte man ut å si at et liv i nord ikke er så mye verdt som et liv i sør - og det ville trolig være å dra det hele noen hakk for langt... ergo er det ikke fare for liv pga. avstand på en time til sykehus, heller ikke på østlandet.

Sist og absolutt ikke minst i forbindelse med sykehus, slang brokket i fra seg at han ikke forsto hva man skulle med alle sykepleierne som drev og løp rundt omkring i mottaket.
Ja du hører det...
Jeg skal bare si deg det at karen med brokk skal kan hende være litt glad for at smurfen hadde så vondt i hodet at hun knapt klarte å gløtte på øynene for å kaste et blikk på galskapen.
Det måtte være bedre med roboter som kunne gjøre noen av oppgavene fortsatte han, og la for sikkerhets skyld til at det nok kommer med framtiden.

Nå er det visst nok slik at det er sånne fine bånd i kjelleren på dette sykehuset som flytter rundt på ting, automatikken er ganske stor sa prolapsen.
Ja svarte brokket, det kunne da ikke være så vanskelig å fått til noe slikt for å frakte pasienter i mellom heller - til røntgen og slikt mener jeg.

Nei tenkte jeg, og om det var fru brokk, brokk junior eller en annen brokk som skulle fraktes kunne du håpe at båndet hadde et godt utviklet klinisk blikk, solid erfaring til å kjenne igjen signaler på at noe er i ferd med å svikte og ikke minst at automatikken var god på HLR.

I ettertid har jeg tenkt mer på dette -
Det er fortsatt ufattelig lite mannen i gata vet om hva det vil si å være sykepleier.
Pussig nok satt de som alvorlig og engasjert diskuterte hvor enkelt og ikke minst besparende det ville være å bytte ut sykepleier med roboter, i et akuttmottak - fylt til randen med sykepleiere som jobber helsa av seg for at de skal bli ivaretatt.
Blærescanning, ultralyder, blodprøver, toalettbesøk, spørsmål om og vurdering av behov for kateterisering, oppfølging mens man ventet på videre undersøkelser, følge til undersøkelser, smerteobservasjoner med mer...

Var det ingen av disse karene som fikk med seg at det var sykepleier som gjorde disse greiene med de og for de, som fulgte de opp underveis, som hadde et våkent blikk på de gjennom dagen - som vurderte de og hadde ansvar for de?
Jeg tror faktisk ikke det, verken brokken eller prolapsen kan ha fått med seg hva sykepleierne faktisk gjorde for de den dagen - de var mer opptatt av at sykehuset var for lite, for flott, med for små skilter, for få liggedøgn og unødvendige sykepleiere som løp rundt.

Legen som skulle gjøre spinalpunksjonen på meg ble plutselig bare stående og jeg spurte om det var noe galt. Neida, ingenting galt - men han var klar, og kunne ikke gjøre noe videre uten å ha en sykepleier med seg...
Ser man det, jeg for min del må bare si jeg priser meg lykkelig over at det ikke var en robot som kom han til unnsetning...

Jeg er sikker på at pulsen min steg som følge av kjatet.
Etter vel fire timer med dette gnålet, kun avbrutt av at brokken skulle på røntgen - og så til røntgen en gang til fordi noen var alt for korttenkt og fattig på å følge med hadde misforstått og tatt han med før han trengte det, eller at han av annen grunn måtte lee på seg - måtte jeg faktisk forlate rommet og søke tilflukt på handicapdoen for å få hvilt hodet...

Videre pratet karen om sykemeldinger og arbeidsmoral - som opplagt er i ferd med å forsvinne sammen med deres generasjon.
Ungdommen i dag vet visst nok ikke hva tung jobb er - de sitter nemlig på rompa med studier til de er 30 og rekker ikke å oppleve skikkelig jobb før de er ferdige i arbeidslivet...
Jeg bare sier det, vi er utrolig heldig - vi som enda har fått lov til å oppleve denne arbeidsomme generasjonen som disse to karene er eksempel på.

Det er litt av en hverdag dere har sa jeg da jeg var klar til å reise hjem, og jeg kjente at jeg er glad dette ikke er min hverdag... jeg hadde rett ut ikke orket en slik hverdag kjenner jeg - takke meg til jobben jeg har på sykehjemmet!

Jeg håper vi kan lære ungene våre god allmen moral, jeg håper vi kan lære de at arbeidsmoral handler ikke om antall år på skolebenken, eller at de med enten høy eller lav utdanning er verken bedre, dårligere, svakere eller sterkere enn andre.
Jeg håper vi kan lære ungene våre at automatikk, maskiner og moderne greier er bra - men til noen ting trenger vi fortsatt kompetansen som sitter i hvert enkelt menneske, spesielt ser vi det i alt som har med ivaretakelse av mennesker å gjøre - fra de yngste til de eldste, helse og omsorg, skole og utdanning, prestetjeneste eller hvilken som helst annen ivaretakelse av menneskesinnet.


Sykepleieren som fulgte meg ut svarte forresten
"dette er ingenting, du skulle vært her på en mandag ettermiddag du..."

Jeg er takknemlig for at vi har så dyktige, oppegående, erfarne og våkne sykepleiere både på dette akuttmottaket, alle andre akuttmottak og i helsevesenet for øvrig.




onsdag 24. februar 2016

for en sinnatagg han var han gråtassen

Det hadde vært deilig med noe eget å bo i tenkte vi en gang, en ting er utleiere som ikke viser seg å være helt stuerene en annen ting er at man ved å eie betaler på eget lån - husleie til seg selv nærmest.

Vi kjøpte vårt eget for etter hvert ganske mange år siden, i ei fredelig og hærlig gate som nærmest så ut som den var plukket rett ut av Barne - TV.
Leilighet i lavblokk, selveier i sameie het det så fint.

Der bodde vi altså, 12 boenheter i sameiet - noe som helt opplagt kunne by på både mange kjekke stunder og samtidig også måtte man kunne forvente at enigheta ikke alltid var like på topp.
Vi bodde nederst, på hjørnet, i en liten treroms - akkurat stor nok til at vi fikk skviset oss sammen etterhvert som vi ble flere i kåken.
I tillegg til oss var det ikke mindre enn tre sameier til tett oppi oss, tre tomannsboliger og ei lang rekke med så kalt kjedet eneboliger - tett i tett lå vi, og sammen utgjorde vi denne idyllen av ei gate.

Plenklipping, snømåking, dugnader, utfordringer, møter, diskusjoner, enigheter, treff på lekeplassen, beslutninger i gata, samarbeid i gata, uenigheter i gata, dugnader i gata, opprydding i gata... samhold.

Vi klippet plenen, og når det var naboen sin tur til å klippe plenen klippet vi den igjen - fordi den lå slik til at det passet seg for oss å klippe.
Vi måket snø om vinteren om kapp med kompisen som bodde et par etasjer lenger opp, mens karen i midten knapt nok løftet en spade på de årene vi var naboer. Det ble likevel til vi som bodde på topp og bunn og han - vi innfant oss med at han ikke måket snø og det var det.

For ei fantastisk gate å bo i, for ei flott gate å vokse opp i!
Så en dag fikk vi nok, ikke av gata og ikke av folket - men av å bo trangt. Når det åpnet seg jobbmuligheter på andre siden av landet grep vi muligheten og flyttet på oss.

Ny vei å bo i, nytt hus - kjedet enebolig - betydelig større enn leiligheten vi hadde nordpå, nytt sameie og nye naboer...
Litt risiko å flytte blant mennesker du ikke kjenner noe til fra før, man skal bo veldig tett på en annen selv om man bor i hvert sitt hus.

Vi trives veldig godt her vi har flyttet til, det er et fantastisk naturområde rett utenfor døra og huset er kjempefint - stort og luftig.
De naboene vi har hilst på og snakket litt med har også framstått både hyggelige og fornuftige, i alle fall inntil nå...

Her forleden kveld hadde jeg expert sine sjåfører på døra med ny tørketrommel til oss.
Karene med trommelen framsto både høflige og hyggelige, nesten så jeg kunne beholdt de. De pakket ut trommelen og ordnet klart til å bære inn, da det plutselig kommer ilende ned en kar fra lenger opp i veien... eller lenger ned om man teller tall på husveggen...
Jeg fikk først ikke med meg at det var hit han kom, ikke før jeg hørte noen som sto og rev kjeft noe så grasalt rett utenfor.
Karene til Expert hadde kommet gammelveien inn - noe alle som ikke har vært her før gjør, der hadde de møtt på bommen som alle møter på og de hadde åpnet den for å kjøre gjennom - og sett for seg at de skulle lukke når de kjører ut igjen.

Hei du for en sinnatagg han var han gråtassen som sto på utsiden av huset vårt - Han kjefta så han rista "dere har ingenting med å kjøre gjennom bommen, den bommen skal dere la være..."
"forstår dere hva jeg sier, eller er dere helt dumme...?"
"Dere forstår ingenting, hører dere hva jeg sier, dere kjører ikke gjennom den bommen når dere drar her fra, hører dere meg... idioter er dere..."

Jeg fikk nok av å sitte inne å høre på og tasset ut i døra, da jeg kom dit var sinnataggen snudd ryggen til og på vei bort igjen.
Hva er det som skjer spurte jeg karene, som sto som spørsmålstegn utenfor.
Han mannen kom og kjeftet på bommen svarte ene karen, fortsatt like rolig i både kropp og stemme, før han fortsatte "vi prøvde å forklare han at det var eneste veien GPS`en viste oss, men han ville ikke høre..."

Jeg var helt sjokkert!

I dag da jeg etter dagevis på sofa fant ut at jeg må røre på kroppen, gikk jeg ut for å gå raskt over bilen utvendig i godværet.
Jeg hadde spylt av bilen og gått raskt over med såpesvamp, hadde spylt av bilen igjen og skulle til å ta felgene da en av naboene kom tassende.

Det hadde vært jævlig ålreit om jeg kunne gå ut med søpla mi uten å bli våt på beina sa han.
Svimete i hodet, vond i alt av muskler og mer trøtt enn noen skulle trenge å være så tidlig på dagen kjente jeg veldig på at da kan du ta på deg et par gummistøvler som andre folk gjør når det er vått ute, men det sa jeg ikke - man sier nemlig ikke sånt om man har lært å tøyle seg...

Jeg hører hva du sier svarte jeg heller, før jeg fortsatte - men jeg trenger å få vasket bilen min.

Det var da ikke så ille svart det vel, eller synes du det..?

Ja du gjør det ja, ja jeg hører hva du sier sa karen så - med et kroppspråk som sa mer enn selve ordene, og videre - men det er bare så jævlig kjipt for meg å bli våt når jeg skal ut med søpla...

Jeg ser den sa jeg, og før jeg fikk fortsatt svarte karen - og jeg ser hva du sier, jeg gjør det... mens han snudde ryggen til og begynte å gå igjen.

Noen ganger skjer det liksom bare, har du merket det - eller er det bare meg, at noe bare plumper ut av deg uten at du helt er medvitende om det..?

Jeg snakket nemlig til karen mens han fortsatte å gå fra meg -
Jeg forstår at det blir vått, men jeg trenger å få vasket bilen og da blir det nødvendigvis vått...
Det siste jeg sa var at jeg forsøker å bruke minst mulig vann, men det hørte han nok ikke for da var han alt borte.

Vi har valgt å kjøpe oss hus i ei rekke, vi har valgt å ha naboer tett inn på oss - ingen har bedt oss om å gjøre det.
Vi har naboer som vasker biler både på ene og andre siden av oss, og vi har naboer som vanner plen og klipper plen på begge sider av oss. Vi har også naboer som tidvis lager en del lyder som noen ville kalle støy.
Det kan likevel ikke falle oss inn verken å klage på vann som renner inn i søppelskuret, pålegge folk å dra ut for å vaske bilen sin, heller ikke bære oss over verken at det blir vått på vår side av grensegangene eller at det bråkes etter at vi helst vil ha det stille (ingen bråker før vi har stått opp, vi er trolig de som står opp først i hele området...).

Ti år, vi bodde ti år i ei klynge med mennesker i gata vår i nord, vi hadde ikke folk som beklaget verken vått eller tørt, rot eller snø, søppel eller gress.
Folk var inneforstått med at man har valgt å bo tett, man tilpasser seg hverandre, man hjelpes av osv.
På ti år hadde vi ett tilfelle med beboere som flyttet inn og forsto at de trengte mer egenplass, disse kjøpte noe frittstående og solgte seg ut av sameiet veldig raskt - fortsatt på godfot / i god relasjon til resten av blokka og gata - denne typen sameie var rett og slett bare ikke for de.

I viten om at man ikke gjør noe galt medvitende må man rett og slett bare la seg selv leve.
Man må våge å si til seg selv at dette er ikke galt, dette er en del av et normalt liv som jeg har full rett til å leve.
Man må ta sjansen på at det ikke er alle man kommer like tett på som nummer 44, det er ikke alle man skal være tett på rett og slett.
Man må ta sjansen på at det ikke er alle som synes om en og det er greit, det kan man ikke forvente heller i en verden full av forskjellige mennesker - det er derfor ingen mål i seg selv.

Det som er et mål er å leve med viten om at man er den man er, man lever livet sitt ålreit.
Det er et mål at man ikke gjør seg til for noen for å bli likt.
Det som er et mål er at man kan behandle alle mennesker med respekt og likeverd, også de man ikke kommer best ut med - det er nemlig ikke noe i veien med mennesket - det er kjemien, oppfatninger, holdninger og annet som er forskjellig fra en selv og skaper uro.










tirsdag 16. februar 2016

produktplassering og snikterapi

Det er en interessant opplevelse å se film eller serie skal jeg si deg -

Har du fått med deg at det er betydelig mindre reklame gjennom filmene nå?
Man har trolig kommet til en forståelse av at folk ikke orker reklame og enten spoler over den, bytter kanal eller skrur av tv når reklamen kommer.

Hva gjør man så i stede?
Jo, man har begynt med sånn produktplassering.
Det må man jo bare gjøre, og for å være sikker på at folk får det med seg lar de det stå skrevet oppe i hjørnet nå og da "produktplassering" står det så fint.

Det er jo fine greier, så kan jeg tenke over det gjennom filmen - at her inni mellom har man plassert ut produkter som jeg skal legge merke til og finne for godt at jeg har lyst på, og aller helst at jeg trenger så pass at jeg bare må ha det.

Jeg skal si deg en sak jeg-
Første gang jeg hørte begrepet produktplassering var det første som slo meg at jeg plutselig ville komme til å se eksempelvis synnøve finden sin gulost midt inne i en amerikansk tv-serie, eller at det står en detektiv og gjemmer seg bak et VG på et hushjørne midt i New York, en eske med lego som står og blinker på en storskjerm i filmen - jeg så for meg reklameprodukter plassert ut helt tilfeldig midt i ymse filmer eller serier... 
... Jeg er klar over at dette sier litt om min enkle måte å tenke på, likevel - hva skal man tro..??

Det skjer jo ikke at synnøve finden eller VG dukker opp midt i en Hollywoodfilm, så er det sagt.
Det som skjer er at en hel familie på film opererer med hver sin iphone, man har selvfølgelig ikke pc - men mac book på fanget når man er på nettet, man har nikesko på beina, kjører volvo og i norske serier  leser man trolig aftenposten.

Men, jeg har lagt merke til en greie til...
Ikke bare driver man med produktplassering, man driver også med hva man kan kalle for snikterapi - nettopp, snikterapi - og du lurer kan hende på hva det er?

Om du ser på amerikanske sykehusserier må du da ha lagt merke til hvorledes man på en plettfri psykologisk og pedagogisk måte hjelper personer i krise?
Da har du kan hende også lagt merke til hvor greit ting lar seg løse for disse pasientene eller hva det måtte være...

Har du forresten fått med deg hvor kjærlige og gode parter i kjæresteforhold er med hverandre på film eller i serier?
Man finner alltid den største forståelsen, og de største og mest fantasifulle og oppfinnsomme kjærlighetserklæringer.
Man kan observere den hjerteligste medfølelse, sympati og velgjørenhet.
Man finner den mest rørende tilgivelse og det absolutt største beskyttelsesinnstinktet som kan tenkes.

Her om kvelden så vi en serie der et par har vært sammen i drøye ti år.
Paret opplevde et vennepar som skulle gå fra hverandre, noe som var både uventet og sjokkartet. Som følge av denne nye oppdagelsen begynner man å analysere eget forhold - hvordan ting var i starten, hvordan ting har endret seg underveis, hva som er status quo, hva man har eller ikke har hatt fokus på og hva man skulle hatt fokus på.
Eksempel på tema er selvfølgelig får man vel gjerne si, og som alltid blir tema - hvor ofte man har sex - og som også dukket opp på skjermen framfor oss...

Tenk at de hadde sex bare en gang i året, ja tenke seg til - hvor ofte har vi det?
Eller er det lenge siden vi har funnet på noe sammen bare vi to?
Vi har vært alt for slappe til å følge opp dette, vi skulle vært strengere på den greien...
Litt ekstra over grensa gjør ikke noe...
Om vi ikke leverer tilbake denne så blir den uansett ikke savnet...
Nei hør her dette er ikke greit, dette må vi snakke mer om - osv, osv...
 
Snikterapi, fordi det får de som ser på til uoppfordret å tenke gjennom de samme greiene selv - om det er sex, ivaretakelse og oppmerksomhet i forholdet, barneoppdragelse, moralske skrupler, evne til å stå opp for seg selv...

... hva det enn måtte være, så vil den som sitter å ser på tv også begynne å tenke over disse greiene - det er hva jeg tror og derfor kaller jeg det snikterapi...



Personlig -
Jeg driter en lang dag i Iphone, samsung er en bedre telefon etter min mening.
Hva snikterapi angår -
Terapi er heftige saker om man bruker den klokt... det er flott tross alt mener jeg, dersom snikterapien fungerer får man ta det som et pluss :-)

Lykke til i en veren med snikterapi og produktplassering.



lørdag 6. februar 2016

Husmorens prosedyrehåndbok - vask av bad og toalett

Husmorens prosedyrehåndbok - I dag tar vi rett og slett for oss

Vask av bad og toalett

Indikasjon:

Støv, flekker på speil etter tannpuss, tannkremflekker på og rundt vask, hår i sluk, tiss på doring og / eller rundt do.
Kan og gjøres ved andre indikasjoner som på ren rutine før høytider og helg, samt før innkommende besøk.

Kontraindikasjon:

Om det av overnevnte årsaker eller annet nettopp er foretatt en ekstra runde, om den som foretar vasken er allergisk mot piss, hår i sluk eller noen andre av de aktuelle ingrediensene til vasken.

Det kan forekomme tilfeller det er mer gunstig å vente på kyndig hjelp enn å foregripe dovasken selv, eksempelvis er det ikke lurt å putte dokosten ned i / vaske do mens det ennå ligger masse dopapir og / eller avføring i do.

Det kan for øvrig også forekomme tilfeller der den som utfører vasken er i en tilstand som utløser kryssreaksjoner ved gjennomføring av vask;
Eksempelvis er det ikke anbefalt å gjennomføre vask dersom vasker har feber og / eller pågående luftveisinfeksjon, dette kan medføre forverring av tilstand evt. utløse akutt episode med svetting og hoste.


fredag 5. februar 2016

drite i arbeid, planlegging, oppfølging

Nå er jeg hjemme andre dagen på rappen, noe som gir meg litt tid til å tenke...

For en del år tilbake, faktisk så langt tilbake som til etter jeg var ferdig med videregående, var jeg på noe som den gang het medisinsk attføring.

Om du som leser tilhører en aldersgruppe noe yngre enn meg vet du trolig ikke hva medisinsk attføring er (betyr at du er ung i livet rett og slett), og jeg skal si det veldig kort;
Medisinsk attføring var en ordning for personer som av ymse grunner ikke var i posisjon til å være i jobb eller i arbeidsrettet tiltak, første stadiet etter sykemeldingsperiode rett og slett - i dag en del av AAP.
(Om du som leser har nådd min alder eller ikke har vært langtids syk nettopp, vet du kan hende ikke hva AAP er... og vi lar det være med det...)

Denne perioden bodde jeg på en hybel midt i Oslogryta, en hybel jeg den gang betalte veldig lite for å leie. Jeg la meg akkurat når jeg kjente for det, og sto opp akkurat når det passet meg. Dagene fylte jeg med akkurat det jeg ønsket, eller lot være å fylle de med noe som helst egentlig.

Jeg var på medisinsk attføring opp mot et halvt år tipper jeg, så skjedde det noe.
Det begynte å bli veldig behagelig å ha det slik som jeg hadde det da, litt for behagelig faktisk. Samtidig med at denne opplevelsen av velbehag bredte seg i meg, kjente jeg at jeg måtte gjøre noe med det.
Hva jeg gjorde?
Jeg fikk time hos fastlegen min, gikk rett på sak og sa at dette begynner å bli vel behagelig - noe må gjøres.
Min veldig så oppegående fastlege kikket på meg et øyeblikk før hun tok tastaturet fatt, mens hun sa at dette er ikke en hverdagslig tilbakemelding og noe vi må gripe tak i umiddelbart.

På noen minutter hadde vi snakket oss fram til hva som kunne være aktuelt videre, og før jeg gikk derfra hadde vi en plan om at vi skulle kontakte Diakonhjemmets sykehus for å høre etter en praksisplass mens vi jobbet oss videre.
Skal ikke gå mer inn på alle trinnene videre, men jeg startet som assistent på Diakonhjemmet veldig raskt etter dette.

Tilbake til dagens situasjon-
Jeg er ikke assistent på Diakonhjemmet lenger. Jobben jeg i dag gjør er veldig mye annerledes enn den gang - den fyller likevel dagene, gir meg utfordringer og lærer meg noe nytt hele tiden. Jeg har mer enn nok å gjøre, jeg stortrives og jeg tenker...

Jeg tenker at jeg har hatt forskjellige typer jobber innen helse fra jeg startet i det spe på Diakonhjemmet;
Hjertemedisin, hjertemedisin og infeksjon, helsesenter med distrikt og legevakt, hjertemedisin igjen, hallo inne på barneavdeling, rus og psykiatri, korttid i kommunehelsetjenesten, fulltidsverv som tillitsvalgt og nå altså leder.

Riktig nok har jeg hatt fravær i forbindelse med uheldigheter som sykdom og skader, jeg har også hatt glede av å være gravid og hjemme med baby.
Når jeg ikke har vært hjemme, når jeg har holdt skrotten i jobb - har jeg vært en engasjert og aktiv person, jeg har alltid gitt mye av meg selv.
Jeg tror det er bra jeg, at man gir av seg selv der man er - greia er bare at man må balansere rett, så man ikke går seg tom eller smeller i bakken.

Jeg har, som skrevet om i bloggen for lang tid tilbake siden, opplevd å gå meg tom - en opplevelse som i etterkant selvfølgelig er veldig lærerik, men som mens det sto på var meget uholdbar og vond.

Nå, i dag -
Jeg er hjemme på andre dagen og det kribler og klør i skrotten, det måtte da være noe jobb jeg kunne gjøre hjemmefra har jeg tenkt.
Så, i går dro jeg fram min jobb-PC og gikk i gang... trodde jeg.
Passord......................
Det skulle vise seg at jeg har glemt passordet i mailboksen på jobb. Jeg kommer inn på mail med mobilen, men får ikke tak i alle lagrede mailer der - altså ingen passord.

Nesten antydning til abstinent, jeg kasta meg over mobilen - sendte sms til min snille leder, jeg mente i alle fall hun var snill inntil jeg fikk svar på sms`en jeg sendte.
Kan du maile IT og be de sende meg passordet på mobilen, så jeg får gjort litt spurte jeg.
Nei sa min leder, du er syk - hold deg i ro og vær syk.
Videre i neste sms (kanskje litt medfølende likevel) ba hun meg selv om å ta kontakt med han tassen på IT.
Joda, jeg har bare fornavnet hans - har forsøkt å få tak i han via mobilen, kalender og mailsystemet der... får det ikke til (er vel noe med klokskap innenfor nevnte verktøy å gjøre).

Utover dagen i går, mens jeg lå ut på sofa og flekkvis gløttet på fjernsyn, fikk jeg tenkt enda litt mer...
Jeg er kan hende ikke så veldig flink til å koble av jobb som jeg har tenkt at jeg er, kan hende skulle jeg rett og slett bare la jobben være, drite i arbeid, planlegging, oppfølging og annet - og bare være... hjemme... på sofa..??

Som tenkt, så gjort... nesten...
Jeg gikk inn på fjesboka og fant fram den lukkede gruppa til avdelingen min. Jada, jeg er syk - men jeg er både på mobilen og på mail dersom det skulle være noe.
Det er faktisk sant, man kan både ringe meg og maile meg - jeg kan og vil være tilgjengelig, selv om jeg ikke får jobbet aktivt med noe konkret via maskinen - det er enda bra tenker jeg!



Det var en gang ei som sa følgende til meg;
"om du først har gått tom en gang, er veien kortere for at det skal skje igjen..."


Jeg er egentlig ganske flink mener jeg, har kan hende litt justering å foreta meg bare -

Jeg tenker at jeg kan hende skal bruke sykedagene mine til å være syk.
Jeg tenker at jeg kan hende lett skal gjennomgå min forståelse av at jeg er flink til å koble ut jobben, når den skal kobles ut.
Jeg tenker at jeg kan hende skal bli enda flinkere til å strekke meg mot det jeg vet fyller meg.
Jeg tenker at jeg kan hende skal be min kloke lille familie om råd på både konkret og ukonkret.

Nå er det helg om noen timer -
Jeg har det greit i sofa hjemme, det er god tid til jeg skal være i topp stand. Jeg vurderer å ta meg en spasertur ut i dag, går helt fint det bare jeg ikke prater med noen - er dessverre prat som tar pusten fra meg om dagen mer enn forsiktig aktivitet.

Ønsker deg en god helg!!










Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...