Søk i denne bloggen

søndag 21. desember 2014

Økt mulighet til å velge, eller en knebling av allerede valgfrihet?



http://www.bt.no/bergenpuls/Ideologiseier-pa-knockout-3265650.html

Vi har ei regjering som konsekvent har gått - og går - i mot kunnskapsbasert forskning, gjerne understreket av sterke eksempler.

Proffboksing er et pinlig eksempel på ei regjering som vender ryggen til forskning, eksempler og utalelser fra utallige leger - regjeringens bedrevitenhet og enorme selvbilde er dessverre større enn både forskning, eksempler fra virkeligheten og et usigelig antall legers kunnskap som fagpersoner.

Arbeidsmiljøloven (AML) er et annet pinlig eksempel på ei regjering som vender ryggen til forskning, eksempler og fagfolk.
Regjeringens enorme selvbilde slår bukk over også mengder av forskning på helse og arbeidstid, i det man drar ut små elementer man presenterer som gode erfaringer - eksempler som viser seg å ikke være hold i, heller tvert i mot om man leser resten av teksten. Fagfolket, forskningen, erfaringene og folk flest sine ønsker velger man i sin selvsentrerte verden å lukke øyne og ører for - mens man forsøker å tvinge gjennom ei endring i loven som er satt til et vern for arbeidstakere - en lov som må sies å være kunnskapsbasert.

Alkohol ute i det fri er nok et eksempel på krysninger mellom spesielt hensynet til barn og unge som har et anstrengt forhold til alkohol og et mer eller mindre frislipp av hvor man kan nyte og etter hvert kan hende også bøtte inn alkohol der man finner det passende i valgfrihetens navn.
Barn og unge (og andre) som lever i uforutsigbare forhold med alkohol / rus, finner i dag kan hende en frihet ute i det offentlige rom - noe som vil snappes bort i det øyeblikket man tillater inntak av alkohol nettopp her.
All den kunnskap og erfaring vi har på barn og unge som sliter nettopp i forbindelse med voksne og rus til tross, dette vil man se forbi, også det i valgfrihetens navn.

Økt polkvote - kombinasjon kvote for pol / tobakk - legalisering av proffboksing - legalisering lakrispiper - legalisering snøscooterkjøring i barmark - endring arbeidsmiljølov - legalisering pokerspill - økt kvote for tollfri handling på internett - tilgang til å nyte alkohold ute i det fri...

Det er ikke absolutt alt som er galt av det vår nye regjering holder på med - proffboksing, rasering av AML og alkohol i offentlig rom er noe, men det er en del gode greier også;

Lakrispiper, en viktig sak som endellig får et rett fokus.
Det er sikkert mange med meg som har ventet på dagen da ei regjering skulle gi lakrispipen en annen lyd, nå ser det ut som om jeg og mange med meg skal slippe og gå i tog for å få lov til å sette oss ned med lakrispipen annet enn i smug etter først og ha kjøpt den hos søta bror.

Økt polkvote - eller kombinasjon av polvarer og tobakksvarer er noe som blir hjertelig tatt i mot.
Ola og Kari nordmann er nok over seg av lykke for å ha fått tilgang til endelig å ta med seg det de allerede har tatt med seg over grensene, bare nå kan de gjøre det helt lovlig - og i tillegg ta med seg det lille ekstra slik man alltid har gjort.
Spesielt godt er denne endringen for de som har en utfordring eller som noen ville si, et problem, med å stanse inntaket i tide. Når man må ha en ting er ingenting bedre enn at man får denne billigere, eller som her - litt mer av det billige - og hva er vel bedre på hjem vei fra heisatur til syden, enn å handle inn ekstra på hjemvei, eller en ekstra tur over til søta bror for å fylle på..?

Proffboksing har jeg alt luftet noen korte tanker om.
Jeg må likevel bare si at jeg ikke kan vente med å se menn, og kvinner (mange vil nok påstå at det tross alt er noe med jenter som sloss) slå hverandre gul og blå, kan hende blir det også noe dramatikk - det skjedde for søta syster og kan like fort skje oss.

Legalisering av snøscooterkjøring i barmark.
Dette er noe av det som har fått oppmerksomhet i avisene. Forslaget kan faktisk bringe med seg livskvalitet, helse og nytelse - uten rusmidler... og er noe vi i utgangspunktet skulle utvise en viss skepsis til. Utprøvningen er lagt til de forskjellige kommunene, og legger til rette for lokale tilpasninger - dette er faktisk et så bra forslag etter mitt syn, at det vil være rart om ikke noen får stanset det.

Pokerspill.
Det finnes de som har utfordringer med rusmidler, og det finnes de som har utfordringer med pengespill - det er en kjent sak, og det tilbys profesjonell behandling fra det offentlige for begge deler i dette landet. Folk må da selv kunne kjenne etter på hva de vil og ikke minst la være å spille dersom det er et problem for en - Joda, det skulle man mene - det er et personlig valg... Samtidig er det og slik at vi tross alt har tatt høyde for at det finnes mange tilfeller det ikke kan sies å være et personlig valg ved å ha egne behandlingsinstitusjoner for avhengighet når det går helt utenfor bakke og valgfriheten må sies å være et trasig eventyr.

Økt kvote for tollfri handling på internett.
Hva skal man si til det, egentlig? Det handles stadig mer på internett, både nyttig og unyttig, lovlig og ilegalt...
Vi opplever stadig oftere i media å lese eller høre om rusmidler i form av piller eller ingredienser som bestilles via nett for så å kokes i hop på rett side av landegrensene.
Det må være opp til den enkelte å vurdere om det er nødvendig eller mindre nødvendig med økning av denne kvoten... det er likevel slik at det er noen få som tjener på endringen... og ikke alle disse få har rent mel i posen for å si det på den måten.

Alkohol i det fri.
Barn og unge som allerede lever med uforutsigbarhet og ubehag i forbindelse med alkohol / rus hjemme finner trolig et snev av frihet ute i det offentlige rom i dag, det ene stedet man ikke har tilgang til å sitte å leske seg med den sorten som skaper sus i hodet. Ved en endring på dette området vil det bli gitt mulighet til å flytte utfordringen fra innenfor husets fire vegger eller andre vegger, til også å kunne slumpe bort i festlige lag for eksempel når man leker i parken, er på stranda, går tur i marka eller gjør annet som ellers ville være forbundet med frihet fra denne nytelsens valgfrihet.

Den store og gjennomgående greien heter seg frihet til å velge, det norske folk skulle være takknemlig overfor sin regjering - som gjør det som står i ens makt for å gi folket frihet til å velge.
Det er undringsverdig at den samme regjeringen som ønsker valgfrihet, ikke tar høyde for alle de ting man åpner opp for som i realiteten innebærer en knebling av valgmulighetene for folk, og kan være direkte farlige på sikt.

Lakrispipen og snøscooterkjøring i det fri er småting, bagateller som egentlig ikke er noe å bruke energi på - da friheten til å nyte begge disse etter min mening er ufarlige og kan hende også helsefremmende dersom man bruker hodet.

Andre områder der i mot er jeg mer skeptisk til, eksempelvis;
Endringer i AML...
Evt. skader / konsekvenser i forbindelse med proffboksing...
Redsel, ubehag og økt behov for å være på vakt for barn og unge i forbindelse med alkohol i offentlig rom...
Avhengighetens pris, når det ikke lenger er et valg - både med tanke på rus og spill...
Økt privatisering av offentlige tjenester...

Eksemplene er mange på områder som fort kan få bedrøvelige konsekvenser dersom regjeringens ønsker blir realitet.


mandag 8. desember 2014

...liten åpning ene veien, veldig bredkjeftet andre vei...

http://www.aftenposten.no/nyheter/Foreldreutvalget-sier-nei-til-lekser-7815208.html


"Lekser er det viktigste båndet mellom skolen og hjemmet. Skal man representere foreldrene i skolediskusjonene, er det viktig at man ikke bryter det viktige båndet mellom foreldre og skole."

Dersom dette er den generelle oppfatningen til høyre og regjering, ja da må jeg si jeg er mer enn bare litt bekymret...

Lekser er noe du får i hånden, og da enten som en grei ting eller en belastning og plage.
Det er slik at uansett hvor mye jeg forsøker å spørre leksene om hvordan bokstavforståelsen til lille smurfen min er, så får jeg ikke noe svar. En annen ting er den sosiale utviklingen - lek og vennskap gjennom skoledagen. Jeg kjenner gutten min og vet hvordan han er hjemme, men skole er noe nytt for han og jeg undrer naturlig på hvordan han tilpasser seg den nye hverdagen sin - kanskje leksene kunne sagt meg litt hva de tenker om det også.

For å være sikker på at jeg ikke falerer når det kommer til mine egne tanker om båndet mellom foreldre og skole skal jeg forsøke meg en gang i morgen, jeg skal rett og slett spørre leseleksen om hvordan man synes poden min ligger an til å være seks år og til nå ha ca fire måneder med skole bak seg. Forresten, jeg er mer spent på hvordan det ligger an med mattematikken og tror heller jeg skal spørre leksene om det - og så må jeg selvfølgelig spørre om tilpasning til selve skolen.

En gang i tiden, da jeg gikk barnepleien, lærte vi at det viktigste båndet mellom barna og barnehagen er kontakten vi som barnehagepersonell har med foreldrene - det samme trodde jeg egentlig gjaldt for skole... så feil kan man altså ta.
Den allminnelige fornuften min sier meg at relasjonen mellom oss som foreldre og lærerne er det viktigste båndet mellom oss og skolen.
Vi som foreldre kjenner guttungen vår best, i alle fall var det slik til for litt siden og noen fant ut at de skulle skrive en artikkel om at det faktisk er skolen som kjenner barnet best. Jeg er likevel så naiv at jeg velger å tviholde på retten til å tro at vi kjenner gutten vår best - uansett hvor mye andre mener at de som ser han gjennom dagen kjenner han bedre.

Vi bruker faktisk tid sammen med barnet vårt, og når vi er sammen med barnet vårt er vi sammen med barnet vårt. Vi snakker med lillesmurfen, vi ler sammen med han, vi blir streng i stemmen ved behov for det og noen ganger også sint. Vi gråter sammen en gang i blant, vi trøster, hjelper, leser bok, spiser, steller, ser barne-tv, går turer og mer til.
... Jeg velger faktisk å dra det så langt at jeg vil påstå at vi lever livet sammen med lillesmurfen vår - på hverdager, i helger og i høytider - vi bor og lever sammen.

Etter hvert som tiden går vil lillemann - og lillemor - bruke stadig mer tid på skolen.
Det er likevel slik at selv om de er på skolen (og SFO) i eksempelvis seks til syv timer om dagen mens de hver seg har fire til fem våkne timer - i døgnet - i ukedagene - hjemme, så er det slettes ikke sikkert at de verken blir sett, hørt, trøstet, hjulpet og ivaretatt så helhetlig som man skulle kunne forvente på skolen... det er nemlig ikke anledning til det lenger verken ut fra bemanning (herunder mye økonomi) eller ansvarsområder.

Det er selvfølgelig forskjell på hvor mye barn blir sett, hørt, trøstet, hjulpet osv hjemme. De samme forskjellene er det i forbindelse med lekser - noen får god hjelp og noen mindre god hjelp, mens noen faktisk må klare seg selv.
Igjen -
Jeg vil dra det så langt og bruke så sterke ord som folkehelse og folkehelseproblem i forhold til barn og lekser.

Lille Ole har med seg lekser hjem som den mest naturlige greie. Han slipper bekymringsløst fra seg sekken som alltids plukkes opp av en forelder når det er leksetid, da setter han seg sammen med en voksen og får den hjelp han trenger til leksene før han pakker sekken igjen og er klar til neste skoledag - alt uten at man i det hele tatt tenker gjennom det.
Tre hus bortenfor kommer lille Karl hjem fra skolen med humørsvingninger allerede i det han går inn døra, han har ingen som plukker opp sekken og setter seg sammen med han når det er tid for det - det er forresten ikke noe som heter leksetid, lekser er et onde man tar når det er minst ubeleilig... eller lar det være. Karl gjør det han kan klare å forstå seg på selv, kanskje litt hjelp kanskje ikke. Uansett, etter hvert som han blir litt større blir det stadig eklere når han kommer tilbake til skolen - han begynner å grue seg, kan hende får han og fysiske symptomer på ikke å ha det bra.

Det blir, og det ER en helsemessig utfordring for mange barn allerede - dette viktigste båndet mellom foreldre og skole... er det rett?

Jeg har tidligere fleipet med at dersom det fantes en forening for de som er i mot hjemmelekser så skulle jeg melde meg inn, det er ikke en gang tull - jeg mener det.

Lillesmurfen vår har fått lekse denne uken - leselekse...
I forbindelse med leseleksene følger det med skriv til foreldrene som er på hele tre sider, vet du hva som står der?

Det er en slags oppskrift på hvordan man gir hjelp til leselekser;
Hjelp barnet med å uttale rette bokstavlyder, ikke sånn men sånn - ikke K i to stavelser som k-å og P som p-e, da vil barnet få problemer med ordet KÅPE og kunne tro det skrives KP.
Videre -To lyder sammen, øv sammen med barnet... Videre står det om at det er lurt å bruke god tid, ikke ha forstyrrelser osv osv.
Jeg kjenner jeg blir noe svett når jeg leser hva jeg som forelder må huske på og tenke på når jeg setter meg ned sammen med lillemann. Jeg kjenner jeg blir noe alvorpreget når jeg leser både hva jeg må passe på å gjør slik og ikke slik. Bokstaven I for eksempel uttales med liten åpning i munnen, ja vel... eller neeeei - den gjør jo ikke det... eller joooo - liten åpning ene veien, veldig bredkjeftet andre vei...

Når jeg har skumlest gjennom de tre arkene fra skolen en gang leser jeg de en gang til, litt mer nøye. Etter å ha lest en gang til litt mer nøye, leser jeg enda en gang på enkelte partier - må jo være sikker på å gjøre leksen skikkelig...
...
Det rare er ser du, selv om jeg mumler med meg selv og undrer meg over hva som menes med liten åpning, stavelser av ene sorten og andre sorten - så svarer ikke leksene meg... og det er i seg selv irriterende, for de skal liksom være det viktigste båndet jeg har mellom oss her hjemme og skolen... det er mildt sagt irriterende.

Jeg ønsker meg - og jeg er freidig nok til å forvente meg - at lærerne er det viktigste båndet mellom oss som foreldre og skolen. Jeg forventer at læreren til barnet mitt forteller meg hvordan ståa er for lillingen min både hva angår overgang til skole, det sosiale, lek og vennskap, lesing og bokstaver, tall og tallforståelse med mer.
Jeg forventer tilbakemelding dersom noe er vanskelig, går galt, er veldig bra osv. Vi snakker om barna våre, det viktigste vi har - man må da vel kunne påstå og få forståelse for at det er både ønskelig og påkrevd at de som ivaretar de gjennom dagen faktisk er levende vesener - personer faktisk, og da aller helst med evne til kommunikasjon?


Jeg er glad for at de som representerer foreldrene i skolediskusjoner har gått ut slik de har gjort, jeg kjenner både en lettelse og takknemlighet for at man har gått ut akkurat slik man har - så kan denne politikeren synes akkurat hva han vil om det sammen med sine partifeller og trolig også regjering...

Til sist, bare for ordens skyld -
Lillemann øvde sterkt i dag både på enkelt lyder og stavelser, og plutselig tok han det og har ramset opp stavelser og ord...
Hva skal man si til det?
Jo, jeg skal fortelle deg hva man KAN si til det -
På tross av at det er lærerne sin jobb å lære lillemann dette, noe de hever lønn for, så er Eadni veldig fornøyd med at hun fikk æren av å være til stede når lillemann knakk denne stavelseskoden.
Det var rørende og stort både å se og høre lille gutten min i dag, nesten som da vi fikk se han krype første gangen...

søndag 23. november 2014

snøscooterkjøringen i Finnmark som ligger mitt hjerte nært.

http://www.finnmarkdagblad.no/nyheter/article7703344.ece


FOLKEHELSE

Folkehelse er en spennende greie - det handler om helsa til folk, som jo kan være så mangt.
Det handler om sykdom og skade, om kroppen. Det handler om psyke og eksistens. Det handler i stor grad om forebygging og det handler om å ivareta og behandle. Det handler om velvære og livskvalitet. Uansett hva vi bedriver så er det eller er det ikke folkehelse i det etter hva jeg kan forstå. Kosthold, fysisk aktivitet eller inaktivitet, hobbyer, isolasjon eller eksponering, sex eller sølibat, familie, enslig, sosialt liv, arbeid, delvis arbeid eller arbeidsledig, søvn eller mangel på søvn osv, osv. Vi er nødt til å tenke folkehelse på alle områder, fordi alt vil innvirke en eller annen måte på enten kropp, psyke, ens eksistens, velvære eller livskvalitet.

Jeg googlet folkehelse på wikipedia bare for å sjekke opp min egen oppfatning av folkehelse, og har klippet ut et lite snitt av wikipedias definisjon på folkehelse under.
Folkehelse er «vitenskapen og kunsten å forebygge sykdom, skade, forlenge liv og fremme helse gjennom systematisk innsats og kunnskapsbasert valg av samfunnet, organisasjoner, offentlige og private, lokalsamfunn og enkeltpersoner»

Hva skal jeg så si videre?
Vi anser arbeidet med folkehelse så viktig i landet vårt at vi fra 2012 rett og slett har fått en egen lov som omhandler folkehelsen. Denne loven har liketil en egen formålsparagraf, en paragraf som sier noe om formålet ved selve loven - og det er det langt i fra alle lover som har, jeg tenker det alene sier litt om hvor viktig vi tenker arbeidet med folkehelse er / skal være.
I formålsparagrafen framkommer det at lovens skal fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse. Videre skal loven sikre at det offentlige setter i verk tiltak rettet mot folkehelsearbeid - dette er store greier, langt større enn det lille fokus folkehelse i praksis har blant annet i vår egen kommune som et eksempel.
Om du tar en kikk i folkehelseloven vil du se at det er et spennende lovverk, et lovverk som i mitt hode helt umiddelbart legger til rette for kreativ og spennende tenking.
Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) trådte i kraft 1. januar 2012 og erstattet deler av kommunehelsetjenesteloven og lov om fylkeskommuners oppgaver i folkehelsearbeidet.

Folkehelse er kjempespennende, og kjempeinteressant - og for ikke å flyte helt ut skal jeg ta jeg for meg Tromsø som er byen jeg bor i og jeg må røre litt bort i snøscooterkjøringen i Finnmark som ligger mitt hjerte nært.
Det har pent lite å si om vi tar for oss byrådsavdeling for helse og omsorg, for utdanning, for næring.., for finans, for byutvikling eller byrådsleders kontor - felles for de alle er at folkehelse er noe som angår alle avdelingene.
Ansvaret for folkehelse ligger like godt hos byråd for finans som det gjør hos byråd for helse og omsorg - folkehelse er noe som angår alle, det er ikke slik at den kun eksisterer innenfor helse og omsorg. Folkehelseloven sier ikke at helse og omsorgstjenesten skal sette i gang tiltak, den sier at det offentlige skal sikre at det settes i gang tiltak. Uansett fellesansvar er det likevel slik at byrådsavdeling for helse og omsorg sett utenfra kommunens befolkning er avdelingen som det knyttes sterkest forventning til hva angår fokus på folkehelse, det tror jeg vi bare må ta innover oss.
Det er forunderlig at vi i Tromsø kommune for eksempel får presentert en økonomiplan der folkehelse er nevnt en gang etter hva jeg kan finne, og det er veldig kort innenfor nettopp helse og omsorg. Likevel, det gleder mitt hjerte at byråden for skole og utdanning uttrykker øyne for og ører for folkehelse når det blir bringt på banen, det er og gledelig å høre at man faktisk har tenkt å bruke de midlene som er kommet ekstra med tanke på forebygging til å ansette flere helsesøstre… det gleder jeg meg til å se, så har jeg sagt det også.

Vi har i Tromsø kommune noen utfordringer på forskjellige områder som jeg har lyst til å si er et stort folkehelseproblem, det er forresten veldig sterke ord å si - så om jeg omformulerer meg kan man si at disse i mer eller mindre grad (trolig mer enn mindre) er en ufordring for folkehelsen.

Jeg skal ikke ta for meg alle områdene, men det er noen som er mer interessant for meg å se på ettersom jeg har mitt virke innenfor helse og omsorg - disse områdene er heltid / deltidsproblematikken og forebygging (her tenker jeg i hovedsak på sykdom / belastning hos barn og unge). Lokale tilpasninger både innen helse og omsorg og ellers i kommunen er også en interessant greie.
Heltid / deltidsproblematikken er i all hovedsak noe som er en utfordring i type kvinnedominerte yrker - hele tre av fire innenfor helse og omsorg jobber deltid hørte vi nettopp på det store heltidsvalget, det er en utfordring på mange måter. Det er og en kjennsgjerning at mange som jobber i barnehage jobber deltid, og da i stor grad assistentene.

Jeg vet ikke hvor mange innenfor helse og omsorg jeg har hørt si at de har valgt å jobbe deltid, og de ønsker ikke full stilling - fordi belastningen ved full stilling er for stor.
Formelt sett kommer dette fra sykepleierne, uformelt har jeg fått det fra både sykepleiere og hjelpepleiere. Forklaringen går på at man jobber så mye og belastningen er så stor at man ved å gå deltid har en mulighet til å trekke seg tilbake. Det er alltid vakter å få tak i, behovet er stort for ekstravakter - og man kan selv kjenne etter på hvor mye man orker.
Man skulle kunne forvente at en person er i stand til å jobbe full stilling for å ha en bærekraftig inntekt og kunne ivareta seg selv tenker jeg. At arbeidstakere velger å jobbe deltid fordi man på grunn av belastning på arbeidsplassen ikke evner å jobbe fulltid sier noe om påkjenningen i enkelte yrker og er så absolutt et folkehelseproblem - videre er det et offentlig ansvar å håndtere i følge lov.
Det samme gjelder for personer som ønsker å jobbe fulltid, men av en eller annen grunn ikke får annet enn deltid. Det er utfordrende og belastende for personer at man må gå på konstant jakt etter ekstravakter, eller blir oppringt og i realiteten er nødt til å ta det som er ledig for at man skal få en bærekraftig inntekt. Dette gjør noe med forutsigbarhet i hverdagen, det gjør noe med planlegging og avlysning av planer, det gjør noe med det sosiale livet, det påvirker familieliv og er i det store og hele en belastende tilværelse for de som innehar disse deltidsstillingene - ergo er dette et betydelig folkehelseproblem - og igjen et offentlig ansvar å håndtere i følge lov.
Det er også slik at antallet samlivsbrudd er 60% høyere blant turnusarbeidere enn ellers i samfunnet, 60%!
Det er ikke slik at 60% av turnusarbeiderne skiller lag, men av de som skiller lag er andelen 60% høyere enn i forhold der det ikke er en part med turnusarbeid. Jeg har selv opplevd sykepleiere som har hatt så mye uforutsigbar og ikke minst ugunstig arbeidssituasjon at det har gått utover samliv, «du er ikke her likevel» en kjent strofe for mange dessverre. Samlivsbrudd er en stor påkjenning for de som opplever det. At andelen samlivsbrudd med påfølgende belastninger er så mye høyere blant turnusarbeidere rører bort i folkehelsen som igjen tilsier at å jobbe for gode turnuser er et stort ansvar for arbeidsgiver 

En annen stor greie er forebygging av fysiske og psykiske skader / belastninger hos barn og unge.
Vi som jobber i det offentlige har meldeplikt dersom vi ser noe som uten tvil er kritikkverdig i forhold til barn, vi har og en meldeplikt dersom noe er mistenkelig - hvordan håndhever vi meldeplikten vår ute i kommunen?
Når jeg har vært på kurs og seminar har jeg alltid fått høre at vi er for dårlige på å melde både i barnehage, på skole og i helse og omsorgstjenesten - hva kommer det av tenker jeg?
Riktig nok har jeg hørt dette når jeg har vært på store samlinger der det er folk fra hele landet, men jeg har da visselig og hørt det når jeg har vært på kurs eller seminar i vår egen kommune - om man ser på barnehuset for eksempel eller på støttesenter mot incest, så er det noe som tilsier at det er mange mørketall ute i kommunen. Det er helt klart barn ute i kommunen vår som det skulle reageres på, hvor blir disse av???
Det skulle ikke være noen overraskelse at barn som lever under omsorgssvikt utvikler symptomer av det, eller barn som utsettes for overgrep av noe slag - barn med disse symptomene skal man kunne forvente blir meldt videre i systemet og ivaretatt. Siste tiden i media har det vært litt til og fra med at personalet i eksempelvis barnehager må våge å se disse barna. Jeg tenker at man i mange tilfeller kanskje gjør det, men så stopper det opp når det kommer til handling - og det store spørsmålet her er selvfølgelig hva det er som gjør at man ikke melder videre det man evt. måtte se?

Vi som jobber i det offentlige har et lovpålagt ansvar for å melde i tilfeller vi opplever, ser, eller har en mistanke om at noe er galt for et barn - vi må ikke vite helt sikkert. Vi som er en forelder, ei tante, en nabo, en venn eller hva det måtte være har et moralsk ansvar for å melde i fra om vi opplever, ser eller mistenker at noe er galt for et barn. Forskjellen på meg som sykepleier / barnepleier og meg som nabo er at sykepleieren / barnepleieren i meg, førskolelæreren eller sosionomen i deg er forpliktet til å melde i fra, så hvorfor gjør vi det ikke?
Er vi så redd for å tråkke foreldrene til lille per på tærne at vi velger å ikke melde i fra, eller har vi kan hende så god tone med foreldrene til kari at det i seg selv gjør det vanskelig både å tro at de kan svikte barnet sitt og gjør oss ute av stand til å stole på innstinktene våre?

Hva med meg som forelder, dersom jeg plutselig skulle bli innkalt til møte fordi noen trodde jeg sviktet barnet mitt?
Mye er måten vi går fram på, jeg kunne komme i søkelyset og jeg skulle nok helt sikkert ha renvasket meg selv i forhold til mine barn. Det er trolig en og annen feilmelding inn til barnevernet, men dersom disse er med og avdekker reelle tilfeller der barn er sviktet av voksenpersoner, ja so be it.

I tillegg har vi barn og unge som blir mobbet i skolen, hvem er det som ser disse barna og følger de opp?
Pr. i dag har vi stor mangel på helsesøstre i skolen, det er og lite med alternativ oppfølging til barn som blir mobbet i skole og med det får behov for ivaretakelse. Det er derfor kjempeviktig at de som er på skolen, lærerne og ledelse ved skolene, har et våkent øye på sine elever - OG at de er på plass og følger opp meldinger om mobbing som kommer fra barn eller foresatte.
Mobbing i skolen er et folkehelseproblem i for stor grad. Vi liker ikke å ta innover oss at vi har skoler det mobbes på, og kan hende bagatelliserer vi tilfeller med mobbing eller overlater caset til foresatte på hjemmebane.
Mobbing er et problem, uansett hvor mye eller lite - så lenge det er mobbing i Tromsøskolen er det et problem, og det er et folkehelseproblem uansett hvor få personer det er snakk om.
Hva skjer med den som blir mobbet dersom man ikke får stoppet mobbingen på et tidlig stadie, og hvilke konsekvenser for mobbing for et barn selv om man stopper det på tidlig stadie?

I byrådsavdeling for helse og omsorg ser vi nå at andelen barn og unge med psykiske problemer eller så kalte utviklingsforstyrrelser har økt kraftig, og det er på sin plass å spørre seg selv hvorfor?
Vi snakker mye om tverrfaglighet og jeg personlig har veldig stor tro på nettopp å jobbe sammen i tverrfaglige team for å få en større bredde og langt fler ressurser rettet mot det vi fokuserer på. Jeg tror de forskjellige byrådsavdelingene må jobbe mye tettere sammen med fokus på folkehelse enn det man gjør pr. i dag. Det er flott at man på næring kultur og idrett får til gode markatiltak og aktivitetstiltak, det er godt at noen avdelinger ute i enhetene tilrettelegger for at ansatte får fysisk aktivitet osv. Likevel tror jeg det må ses helhetlig på og jobbes helhetlig med folkehelsen på kryss og tvers av byrådsavdelingene, spesielt for at man skal kunne nå tak i utsatte grupper som gjerne faller i mellom byrådsavdelingene som eksempelvis barn og unge.

I Finnmark går det for tiden en del prat og diskusjon, synsing og mening om snøscooterkjøring ute både i løyper og utenfor løyper. Noe av det jeg har lest går ut på at Finnmark skiller seg ut fra alle andre fylker med stort areal og lite folk, og man tenker det er hensiktsmessig å se på ordninger med kjøring som er positiv for velvære og livskvalitet for mange av de som ferdes ute i natur på snøscooter om vinter.
Jeg tenker man rører bort i noe som er veldig vesentlig med nettopp dette, man må også se på de lokale forutsetninger og eventuelt begrensninger som ligger til grunne for folkehelse. Det kan være at noe som er utenkelig et sted eller for en person vil bringe stor grad av velvære og livskvalitet for en annen eller på et annet sted. Fokus på og arbeid med folkehelse er dermed ikke noe man helt enkelt kan ramme inn for alt og over alt, folkehelse er noe som på områder er generelt og på andre områder er veldig individuelt ut fra individ, livsfase, generell helsetilstand, geografi, miljø osv. osv.




lørdag 22. november 2014

Vi er den gruppen som alltid er der.

Vi opplever en stadig mer utvisking av forskjellene mellom yrkesgruppene sykepleier, vernepleier og helsefagarbeider.
Som sykepleier skjærer det i sykepleierhjertet å se at faget man har valgt og som er en stor identitet av en selv, stadig sidestilles mer med vernepleieren og med alle gode helsefagarbeidere (jeg vil kalle de hjelpepleiere, ettersom jeg tilhører generasjonen der man ble vant til den talemåten).

Er disse tre yrkesgruppene så like at man i realiteten hadde klart seg med kun en av de, og videre - har man strengt tatt brukt unødvendig mye tid på studier, studielån og andre ressurser som måtte følge med, hadde det vært nok med fagskole?
Hva er det egentlig som kjennetegner disse tre yrkesgruppene, er det noen vesentlige forskjeller?

Som sykepleier vil jeg jo absolut påstå at vi er en egen gruppe - ei variert gruppe med mange faggrupper samtidig som vi er ei stor homogen gruppe med sykepleie til felles.
Vi finnes over alt i helse og omsorg. Fokuset vårt er pasienten og alt som har med pasienten å gjøre - behandling, forebygging, lindring, støtte, sikkerhet og forsvarlighet og mer til. Vi er der i akuttfasen, ved intensiv pleie og operasjon og vi er der når det går langt bedre. Vi er der ved livets begynnelse og vi er der ved livets slutt.
Vi er den gruppen som alltid er der.

Jeg har stor respekt for vernepleierne, de gjør en fantastisk jobb for utviklingshemmede og de gjør også en god jobb i mange andre sammenhenger.
Likevel, jeg blir veldig lei meg og faktisk provosert, når jeg både leser stillingsannonser og i praksis opplever at man likestiller sykepleier og vernepleier ute i kommunene. Man likestiller nemlig i praksis sykepleier og vernepleier når man mer eller mindre konsekvent begynner å lyse ut det som naturlig ville være sykepleierstilling til sykepleier / vernepleier stilling.

Det er en viss forskjell på disse to yrkesgruppene -
I tillegg til utviklingshemmede er miljøterapeutiske stillinger type steder vernepleieren ofte er å finne. Jeg har bare for å ta med det, stor tro på at man også i sykehjem og andre helseinstitusjoner med både somatikk og psykososialt arbeid har vernepleieren representert, dette fordi jeg har stor tro og tillit til det tverrfaglige samarbeidet som oppnås ved å ha flere yrkesgrupper samlet i team.
Jeg har, så det også er sagt, ikke sett noe nevneverdig at vernepleierstillinger er utlyst som sykepleierstillinger - og undrer naturlig nok på hva det er som gjør at man ønsker vernepleier til vernepleierstillinger og enten sykepleier eller vernepleier til sykepleierstillinger mange steder.
Sykepleierne og vernepleierne er likestilt når det kommer til medisinadministrering har jeg i dag lært av wikipedia, og jeg tenker umiddelbart - administrering ja nettopp, for det går like bra for både sykepleier og vernepleier å ta medisiner ut av eske det står eksempelvis paracet på for så å putte denne på 21 forskjellige steder i en ukesdosett. Det går og like bra for begge gruppene å ta den samme pillen ut av dosetten og gi den til gamle fru hansen med konstante smerter.

Der stopper likheten, for når det kommer til medisinkjennskapen både hva angår type medikament, virkning, bivirkning, hva man skal være obs. på osv. så er det faktisk slik at det er en betydelig forskjell på kunnskapen til sykepleier kontra vernepleier. Likeledes som det er en betydelig forskjell i kjennskap til somatikken, til skader, til symptomer og hva man skal se etter av endringer på både kropp og annet skulle jeg nesten si.

Personlig har jeg opplevd at jeg har vært innhentet av vernepleier for å iaktta / observere både sår og generelle tilstander hos pasienter. Jeg har og opplevd utallige spørsmål fra vernepleier som går på virkning av medikamenter man nettopp har gitt og ikke kan svare for til pasient, og jeg har opplevd ganske mange ganger at pasienter er blitt henvist fra vernepleier til sykepleier for å få utfyllende svar på medikamentell behandling og andre ting som har med helse å gjøre.
Jeg har opplevd utsagn fra vernepleiere om at dette er medisinske spørsmål, og jeg vil mye heller at du svarer på de for jeg har ikke den kompetansen. Det er naturlig og det er mer enn greit både å høre dette og å følge det opp, nettopp fordi det handler om kompetanse man har eller ikke har.
Dette er likevel noe som igjen gjør at jeg stiller meg undrende til den kommunale likestillingspraksisen man ser mellom sykepleier og vernepleier, jeg sier kommunale for det er nemlig ikke noe som finner sted i somatikken på sykehusene - du ville aldri komme inn på en hjertemedisinsk avdeing å finne at her er det bort i mot halvt om halvt med sykepleiere og vernepleiere, de kan tross alt likestilles på medisinadministrering - du ville trolig ikke finne en vernepleier i sykepleierstilling der.
Hva angår likestillingspraksis, så er det ikke akkurat denne formen for likestilling man jobber så aktivt for verken blant sykepleierne eller blant helse og omsorgsyrkene for øvrig.


Sykepleierne rangeres blant det norske folk som den viktigste yrkesgruppen, vi omtales som nøkkelpersoner i helse og omsorg på wikipedia og tidligere helseminister har uttalt at vi er selve ryggraden i sykehusene.
Vi gjør bare jobben vår - og jeg vil påstå at vi er avhengige av hjelpepleierne.
Hjelpepleierne er den gruppen som i stor grad utøver pleie til pasientene og som følger pasientene gjennom de daglige rutinene for å ta kortversjonen.
Jeg er som sykepleier avhengig av å ha med meg dyktige og solide hjelpepleiere ute i avdelingen, jeg er avhengig av tilbakemeldingene fra hjelpepleierne i forhold til ganske mye. Det kommer selvfølgelig an på type avdeling ettersom det er ganske mange forskjellige å ta av, jeg har erfaring fra avdeling uten hjelpepleiere og det har fungert greit fordi det er en avdeling som krever at de som jobber der har høgere kompetanse, og jeg har jobbet i avdeling der det man på godt norsk vel kan si at det har blitt kaos når det plutselig ikke har vært en eller flere hjelpepleiere på vakt.
Det er en viss forskjell på hjelpepleieren og sykepleieren, og for pasienten sin del må det være det.
For mens hjelpepleieren hjelper pasienten med stell og følger opp så pasienten får både spist og blir ivaretatt gjennom dagen, gjør sykepleier sine observasjoner, ordner med medisiner, har previsitt med lege og gjennomgår hver enkelt pasient med observasjoner, symptomer, bedringer, forverringer, medisiner, endring på medisiner som følge av observasjoner osv. osv. Sykepleieren står på medisinrom og legger medisiner til pasientene, sjekker medisiner som er lagt av en kollega for å kvalitetssikre, endrer på medisiner etter ordre fra lege, ny dobbeltsjekk, blanding av antibiotika og klargjøring av andre infusjoner, kateteriserer herr Hansen og fru Larsen.
Sykepleieren står og på siden av sengen til en person med stort behov for kontinuerlig oppfølging og observasjon, eller sitter på siden av sengen til en palliativ pasient både med psykiske, somatiske og eksistensielle behov.
Jeg får si som det gjerne står i kravspesifikasjonene ved konkurranseutsetting - listen er ikke uttømmende.

I dag googlet jeg for moroskyld opp ordene sykepleier, vernepleier og helsefagarbeider -
Tanken bak søket var rett og slett å se om det foreligger enkle definisjoner og variabler på disse ute på nett... og det gjorde det - noe som ikke var overaskende...

sykepleier:
Sykepleier eller sjukepleier (tidligere sykepleierske eller sykesøster) er yrkestittel som benyttes av personer med høyere utdanning i sykepleie. Sykepleiere jobber i alle deler av helsetjenesten, og er sammen med annet helsepersonell ansvarlige for sikkerheten og rekonvalesensen til akutt eller kronisk syke eller skadde mennesker, forebyggende helsetiltak, og behandling av livstruende tilstander i mange forskjellige helsesammenhenger. Sykepleiere har en nøkkelfunksjon innen pleie- og omsorgstjenesten i kommunene.

Vernepleier:
Vernepleier er autorisert helsepersonell etter lov om helsepersonell, som arbeider med mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. Vernepleierens hovedarbeidsområde er utviklingshemmede, men man finner dem også i rus-omsorgen, eldreomsorgen, psykiatrien, i kommunalt psykisk helsearbeid, barnehager, skoler, spesialisthelsetjenesten, NAV og som en del av kommunale helse- og sosialpolitiske tildelingsfunksjoner.

En vernepleier er også sidestilt med sykepleiere når det gjelder medikamentadministrering.

Helsefagarbeider:
Helsefagarbeider (tidligere kalt hjelpepleier) har som oppgave å pleie ulike pasient- eller brukergrupper. Oppgavene inkluderer forebygging, behandling som ikke involverer parenterale medisiner, habilitering og rehabilitering. Helsefagarbeideren skal utføre og hjelpe til med oppgaver som har sammenheng med pasientens eller brukerens daglige gjøremål, delta i miljøarbeid og ellers i det lokale behandlingsopplegget i en institusjon.

Helsefagarbeideryrket omfatter omsorg for syke – både eldre og yngre – og funksjonshemmede mennesker. 

Framskriving av befolkning både her og der hadde jeg nær sagt, tilsier at vi kommer til å trenge langt flere både sykepleiere og hjelpepleiere i årene som kommer.
Vi kommer til å trenge personer med høyere utdanning i sykepleie og vi kommer til å trenge personer som har til oppgave å pleie ulike pasient eller brukergrupper, samt følge disse gjennom dagen.

Jeg tror vi allerede i dag må begyne å se på bruken av de sykepleierne, vernepleierne og hjelpepleierne vi har, og så må vi begynne å bruke disse på den måten det er tenkt at man skal brukes - på den måten som tjener pasientene best og ikke minst og tjener yrkesgruppen i ei tid med store mangler.
Det er pinlig må jeg si, når sykepleiere tar kontakt med meg og fortviler over at man er nødt for å inneha ansvar og oppgave med pådekking, tilbereding, servering og opprydding av frokost og andre måltider - samtidig som man skal ivareta det sykepleiefaglige i avdelingen OG man forteller meg at man jobber overtid for å bli ferdig med oppgavene sine.
Det store spørsmålet her er om måltidene på enkelte institusjoner er blitt så kompliserte at man trenger en høgskoleutdannet til å ivareta de, og videre hadde det vært interessant å vite om man snakker forebygging eller behandling?

Jeg tror hver enkelt yrkesgruppe er tjent med å få gjøre sin greie, bli rutinert, stødig og solid i faget sitt og med det utfylle hverandre på best mulig måte - i stedet for at forskjellene blir stadig mindre, frustrasjonene større og ikke minst flukten fra fagene.

lørdag 15. november 2014

Det er mye man kan se på av muligheter for å lette på helserisiko

http://unikard.org/vil-laere-sykepleiere-om-hjertefarlig-sovnmangel/

"Ta vare på søvnen og oppretthold ditt fysiske aktivitetsnivå utenfor jobbsammenheng, så kan det godt hende du reduserer risikoen for hjerte- og karsykdom vesentlig!"

Vi trenger sykepleiere på vakt hele døgnet, det er en allmen kjent sak og ikke noe som trenger ytterligere verken diskusjon eller mening om.
Det som er bra, det som er viktig, med forskning og artikler som denne er at vi blir gitt en mulighet til å se på hvordan kan man lette den belastningen mest mulig for sykepleiere og andre som jobber turnus og natt?

Jeg tror det er viktig at man jobber nøye med turnusplaner og helsebringende ordninger fra både avdelinger / enheter og fra styrende politikerhold.
Man må ta innover seg forskningen og vise vilje til å se lenger enn til behov for antall hoder og økonomi. Man må evne å tenke helhetlig, at man sammen med å se på behov for antall hoder, hender og økonomi også ser på de helseutfordringer / risikoer det er for de hoder og hender som skal utføre jobben.

Det er for eksempel veldig vanlig og etter hvert påkrevd hos ansatte i helse og omsorg at man har tredelt turnus. Allerede her skulle alarmklokkene ringe etter hvert som det kommer stadig mer forskning som sier at turnus og natt er risikofylt for helsen.

Et av argumentene for tredelt turnus er at man ikke ønsker et skille mellom de som jobber dag / kveld og de som jobber natt, man ønsker en helhetlig avdeling med en helhetlig arbeidsstokk. Å ha folk i tredelt turnus byr på mange utfordringer, der søvnmangel er som en morpotet som brer om seg og skaper mange tilleggsgreier. Søvnmangel, risiko for diverse sykdommer / tilstander, tretthet, konsentrasjonsproblemer, sosiale og familiære utfordringer osv. Søvnmangel med dens tilleggsgreier er utfordrende og risikofylt for den som jobber tredelt, det blir en utfordring for familien til arbeidstaker som jobber tredelt og det er en risiko for pasienten - fordi man i ytterste fall ikke tenker klart nok etter nok rot med søvn og døgnrytme.

Nattarbeid er ikke for alle, vi er forskjellige og reagerer forskjellig på å snu døgnet opp og ned med forskjellig tidsrom. Mange har problemer allerede med todelt turnus der skiftet mellom aften og dag er utfordrende på kroppen.

Nattarbeid er nødvendig, men man må finne en ordning som gjør at de som skal jobbe natt ikke bikker under på bakgrunn av det, eksempelvis kan man ha egne nattevakter. Ved bruk av rene nattevakter vil en stor gruppe forholde seg til ett skift mindre i turnus, og med det begrense helserisikoen noe - selv om det også er utfordrende med to delt turnus. Ved bruk av egne nattevakter vil de som jobber kun natt gis anledning til kontinuitet når de er på jobb, samtidig som de gis anledning til lengre perioder sammenhengende fri og avlastning for kroppen.

Det er mye man kan se på av muligheter for å lette på helserisiko. Det som er helt sikkert er at man er nødt for å ta tak i denne problematikken, vi har kunnskap om helserisiko ved nattarbeid og turnusarbeid, vi har ikke råd til at helsepersonell som jobber natt og turnus tipper under for oss fordi vi har valgt å se en annen vei.

Allerede er vi der at en stor andel arbeidstakere i helse og omsorg velger deltid framfor heltid, mye på grunn av arbeidsbelastning og vaktbelastning. Dette med heltid / deltid er en egen greie, likevel en greie med tydelig sammenheng også med turnus og vaktbelastning. Behovet for sykepleiere og annet helsepersonell øker hele tiden og vil gå mot nye høyder i tiden framover, vi kan ikke sitte å se på verken helserisiko eller heltid / deltids problematikken uten å handle.

fredag 14. november 2014

Det er mange spørsmål og undringer man kan gjøre seg rundt døden.

http://mobil.gd.no/meninger/kommentar/article5898112.ece?ns_campaign=editorial.article&ns_mchannel=editorial.facebook&ns_source=editorial.facebook&ns_linkname=editorial.share.article&ns_fee=0


Døden er en naturlig greie for oss mennesker, like naturlig som det å bli født. Fødsel og død handler på en måte om to forskjellige ting - komme til livet og forlate livet. Samtidig er det slik at fødsel og død balanserer hverandre - det er natt og dag, det er jin og jang, det er pluss og minus, det er sol og måne og hva man enn måtte finne slags bilder.

Jeg har vært heldig og få være med på et par fødsler og jeg har selv født. Det er en helt spesiell atmosfære når et lite barn blir født. Forventningene er høye i rommet, spenningen er til å ta og føle på, gleden og lykken er ubeskrivelig - og jeg har grått alle tre gangene jeg har opplevd å være i samme rom som et lite barn kommer til verden i.

Når et barn er født annonseres det gledelig både i aviser, på internett og pr. telefon til alle man både kjenner og ikke kjenner. Gleden over dette nye lille livet er så stor at man må dele den med absolutt alt som kan klare å ta til seg denne nyheten.

Allerede før barnet blir født driver man og forbereder alle mulige nødvendigheter;
Utstyr til bil og hus, klær, soverom. I mange land har man babyfest før fødselen, en skikk vi helt sikkert kommer til å ta til oss også i Norge - kjøpestanden har bare ikke funnet en måte å formidle behovet for en slik fest enda.

Når barnet er født forbereder man barnedåp, og de som ikke har barnedåp i tradisjonell form forbereder barnevelsignelse eller navnefest  - noe som gir rom for selskap og fest, feiring av denne nye lille skrotten.

Jeg har ikke tall på alle dødsfall jeg har fått være tilstede ved og ivareta i etterkant. Noen av disse har vært innad i egen familie, men de aller fleste har vært i forbindelse med jobben min som sykepleier.
Døden er en naturlig og menneskelig greie, det er vår måte å forlate denne verden.
Det er veldig rart at vi på tross av kunnskap og en absolutt viten om at vi ikke bare fødes, vi skal også dø og forlate dette stedet likevel er kommet så langt at man fornekter døden til det aller siste.

Jeg har sittet på siden av min egen mamma som skulle dø i sin beste alder. En smertefull og krevende tilværelse så lenge det sto på, men likevel ei ubeskrivelig verdifull tid sammen. Jeg har fått telefon hjemmefra der det er fortalt meg at han jeg elsket som min egen far hadde dødd plutselig, med smerte og sorg over ikke å ha fått være til stede.

Jeg har vært i begravelser til familie og til kjenninger, både de man visste ville dø snart og der døden har kommet overraskende. Det som går igjen er det smertefulle i all smerten der man ikke har hatt en anledning til å forberede seg på at personen kommer til å bli borte snart.

I jobben min som sykepleier har jeg opplevd mange dødsfall - både uventet og de som aldeles ikke har vært uventet.
Det som forundrer meg like mye for hver gang jeg opplever det er pårørende som trekker seg unna, noen har liketil uttalt "nei stå der du og hold henne i hånda, det er best du gjør det som har gjort det før..."
Noe av det vondeste jeg opplever som sykepleier er de tilfeller man sitter ved siden av en døende person, fordi pårørende velger seg bort.

Noe av det mest etisk utfordrende jeg opplever som sykepleier er de tilfeller det blir bestemt å fortsette intensiv behandling på en person man vet er døende, gjerne fordi man ikke ønsker å ta de tunge samtalene med pårørende eller risikere å måtte forsvare avgjørelse om at det er tid for å gi slipp.

Hva er det som gjør at man er redd for, eller av annen grunn velger seg bort fra å sitte nær sin døende mor, far eller hva det måtte være?
Hva er det som gjør at man ikke kan la den døende få lov til å dø uforstyrret av nåler, slanger, poser og hva det måtte være?
Hva er det som gjør at man i stedet for å ta den tunge praten med pårørende heller velger å frata de den siste tiden med sin kjære, uansett hvor vond og tung den måtte bli?
Det er nemlig det man gjør, i stedet for å informere og gi rom for at en familie kan få kvalitetstid sammen, gir man i mange tilfeller urealistisk håp gjennom behandling som ikke har noe å si fra eller til... annet enn at den kanskje det forlenger prosessen noe.

Er vi blitt så gode på behandling at vi ikke lenger vil, eller klarer å la folk som skal dø få lov til å dø?
Er vi i ferd med å gjøre døden umenneskelig og unaturlig?

Hva med etikken?
Man må kunne spørre om det er etisk forsvarlig å la pårørende, og pasienter for så vidt, tro at døden ikke er på tur - når det for vår del er helt klart at den er det?
Er det etisk forsvarlig å pøse på med væske og antibiotika, når vi vet at gamle herr Hansen er på det siste?

Det er mange spørsmål og mange undringer man kan gjøre seg rundt døden. Jeg tror vi som samfunn har en jobb å gjøre når det kommer til å ta døden litt tilbake, la døden bli en naturlig og velkommen del av livet igjen.
Det er på en måte ikke naturlig og aldeles ikke kjekt at noen dør før alderdommen, det er aldri kjekt når noen dør - uansett alder.
Døden er likevel veldig sikker, når den kommer så kommer den - og vi må lære oss å forholde oss til den igjen.

lørdag 8. november 2014

... da er det på høy tid å skrike stopp.

http://tablet.dagbladet.no/2014/11/08/kultur/meninger/skole/malingstyranniet/36113128/

Yes, endelig noen som dukker fram og sier i fra at nå får det være nok!

Jeg håper, virkelig, det blir en oppblomstring av foreldre rundt omkring i landet som sier et høyt og tydelig stopp til den enorme galskapen som herjer skolene våre.

Vi kan ikke sitte stille tilbake og bare se på at den delen av samfunnet vårt som skal ivareta barns læring og mestring i skolehverdagen, blir rent ødeleggende for massevis av barn - jeg tror nemlig det er det som er i ferd med å skje.

Når små barn gruer seg til å gå på skolen så de får fysisk vondt, når små barn allerede i første klasse - som var sagt å skulle ha fokus på lek mer enn læring - sitter en time med lekser hver dag, når små barn måles opp mot hverandre og blir sett på som svake der det er naturlig å tenke individuelle forskjeller...
... da er det på høy tid å skrike stopp.

Barn er forskjellige, barn skal være forskjellige. Søsken er forskjellige, det er forskjeller fra familie til familie, fra bygd til by, fra skole til skole osv. Forskjellene er der, og i motsetning til dagens ordning der barn blir målt mot hverandre og vi ender opp med skadet små barnesinn fordi man ikke strekker til - skulle man heller kreve at det legges opp til å ivareta nettopp de forskjellene som ligger til grunn for å oppnå best mulig læring.

Ingen ville drømme om å lage forventninger til at alle barn skal ha samme høyde og vekt ut fra alder - vi vet nemlig at det er mye som spiler inn her, både av arv og miljø. For meg er det like logisk at det finnes forskjeller på innsiden som på utsiden av små mennesker - og av store mennesker.

Se for deg at man sitter der med utlevert tøy og utstyr i gjennomsnitlig størrelse med forventning om at lille per skal ha det på seg.
Det hjelper ikke å krangle på sko størrelse 29 og en ytterdress tilpasset en tass som er 103 cm, når det er tydelig at lille Per har fot til sko nummer 32 og lengden faktisk er mer enn 130 cm. Han kan selvfølgelig presse på seg skoene og den lille dressen - med stor sannsynlighet for (i alle fall håp om) at noen ville reagert og varslet det som mistenksomt at han ikke har tøy tilpasset faktisk behov.

Hvorfor skal lille Per da tilpasses krav som i prinsippet vil være som å forvente tilpasning til tre nummer for små sko og flere nummer for liten dress?

Likeledes som vi må forholde oss til barns forskjellige størrelser hva angår klær, sko og annet utstyr - likeledes må man kunne forholde seg til at det finnes behov for forskjellig tilnærming til læring og ikke minst at man trenger forskjellig tid på å lære og læringsmiljø.

I helse og omsorg snakker vi forsvarlige tjenester, det gjør man vel også i skole går jeg ut fra. Er det forsvarlig med alle de krav som settes til målinger og forventninger, spesielt når man ser og hører om stadig flere negative konsekvenser av disse?
Hvem er det man utfører alle disse målingene på vegne av?
Jeg kan vanskelig se for meg at barna våre har behov for alle målingene - og jeg som forelder har ikke behov for alle målinger - så hvem er det som eier behovet for å få utført stadige målinger?




fredag 7. november 2014

For barn med downs er det ikke snakk om liv eller ikke, her er det snakk om livet ditt er godt nok i mine og samfunnets øyne eller ikke

.http://www.dagsavisen.no/fremtiden/valgte-bort-et-barn-med-downs/


"Hun mener at også yngre kvinner bør få mulighet til å sjekke om fosteret de bærer har Downs slik at de har et valg."

Man kan mene hva man vil om abortloven, den er der for å bli.
At man i tillegg skal ha et samfunn hvor man velger bort personer som skiller seg ut, fordi disse byr på utfordringer hos oss som samfunn og enkeltpersoner - det synes jeg er veldig trist og rett og slett skremmende.

Nå er det personer med downs som skal sorteres bort, tanker om at alle skal ha rett på å velge bort barn med downs er rett og slett spooky.

Det er etter hvert ganske mye vi kan ta rede på hos mennesker allerede på fosterstadiet - både sykdommer, genetikk og sikkert og personlighet også etter hvert.

Man har funnet noe man mener kan peke på at noen er disponert for avhengighet, noe som kan bli en belastning for både familier og samfunn - skal vi kvitte oss med disse etter hvert?
Man vil om ei uviss tid, trolig kort, finne at man kan peke på arv som viser homofili - ei gruppe jeg selv i full oppegåenhet tilhører, skal man kvitte seg med også disse etter hvert?

Vi lever i en verden full av valgfrihet -
Personlige valg, familiers valg, gruppers valg, samfunnets valg...
Frihet og valg har blitt vår tids nesten mest høyt skrikende ord, men kan vi velge absolutt alt - blir det rett?

Som enkelt individer, grupper og samfunn har vi sett hardt på blant annet Kina som har praktisert at man kun skal ha ett barn pr. familie - dersom det kommer flere har man kvittet seg med de.
Ja, de har gjort det - og de har som samfunn forventet at man kvitter seg med jentebarn. Dette er valg Kina har gjort, noen har vært enige og noen har vært uenige og gjemt unna sine jentebarn i ren fortvilelse - og kjærlighet til barnet.

Hvilket samfunn er det vi ønsker oss?
Allerede i dag legges det et press på par som venter barn med downs om at de må ta bort dette barnet - historiene er stadig flere og de er like triste "vi følte et press til å ta bort barnet vårt".

Det er allerede lagt opp til valg av ufødte barn i Norge, og da snakker jeg ikke om abortloven.

Man har i dag valg om å ta fosterdiagnostikk, og man har videre valg om å beholde eller ta bort barn som ikke fyller kravene vi stiller som foreldre og samfunn.
Det som er beklagelig er at vi som samfunn i dag ikke en gang legger opp til reelle valg for disse parene, vi har allerede lagt en del på vekta som gjør at det ikke blir et balansert valg. Vi har allerede som samfunn med politikk, hjelpeordninger og helsevesen faktisk - lagt sterke føringer som sier at dette barnet er ikke ønsket, du bør for alles del helst ta det bort... så presterer man å si at det er et valg for det enkelte par.

Hva med barnet, det barnet som har vært en del av en i kan hende fire måneder - som har sparket og styrt, som man har pratet med og knyttet bånd med...
...
På ett eneste øyeblikk ved ultralyd, går dette barnet fra å være et levende, aktivt, ønsket og elsket barn til å bli en utfordring, en prøvelse, en belastning, et problem - for foreldre, for familie, for samfunnet..

Hvor er etikken i alt dette?
Man har satt ei grense for abort ved 12 uker i dette landet, mye på bakgrunn av når tid man snakker om liv og ikke.
For barn med downs er det ikke snakk om liv eller ikke, her er det snakk om livet ditt er godt nok i mine og samfunnets øyne eller ikke - det er en vesentlig forskjell på disse spørsmålene.

Ja, det finnes de med downs som krever mye mer av oss som samfunn enn de vi ser i media, er det god nok grunn til å kvitte oss med de?

Hva med alle friske og oppegående personer vi har rundt oss som blir alvorlig syke med påfølgende store handicap?
Hva med de som i prinsippet dør og bringes til livet igjen - med store funksjonshemminger og hjelpebehov?

Det er ganske mange spørsmål man må kunne stille, som etter mitt syn er like aktuelle for samfunnet dersom vi først skal være et sorteringssamfunn - er vi klar til å ta inn over oss alle disse spørsmålene?

Velger vi heller å benytte oss av rettigheten og friheten til å velge, og med det forholde oss kun til de aller svakeste, de det er aller lettest å kvitte oss med først?



søndag 2. november 2014

...sier meg at man ikke en gang har skamvett.

http://m.yr.no/nyheter/1.12018463

Jeg må ærlig innrømme at jeg blir skremt - ikke bare av å se de klimaprognosene man kan ha framfor seg dersom ting fortsetter som nå, men faktisk også av å lese folks kommentarer / tanker rundt det hele.

Vi får stadige eksempler på endringer som følge av klimaforandringer -
Naturkatastrofer i forskjellige former fra flom og skred til temperaturendriner med alvorlige konsekvenser.
Vi vet i dag veldig mye om hva som framskynder klimaendringene og vi vet mye om hva vi selv kan bidra med for å bremse utviklingen.

35 år fram i tid -
Enda langt fram, da er jeg under torva heldigvis, godt og varmt, jeg bare flytter på meg, ikke mange av oss som er igjen da osv osv...
Så bra for alle disse at man er enten dau eller ser for seg at man vil nyte varmen.

Hva med de som kommer etter oss?
Jeg har to små barn akkurat i alder for skolestart, hva med disse om 35 år, hva med evt. barnebarn?
Det er ganske hårreisende at voksne mennesker tenker slike tanker, og at de som gjør det deler av seg med disse tankene som om de skulle vært hva man skal ha til middagsmat sier meg at man ikke en gang har skamvett.

Ansvarlige voksne mennesker i dag skulle heller tenke seg litt mer om.
Koster det så mye om man bruker tid og plass på kildesortering?
Er det så alvorlig mye å forvente at man tenker seg om i forhold til behov ved innkjøp av både mat, klær og annet?
Er det nødvendig å kjøre de korteste strekningene man kjører, kan det være et alternativ å gå, sykle eller sparke?
Trenger jeg å kjøre til jobb, kan jeg heller gå eller ta bussen / toget?
Er det strengt sett nødvendig å fyre opp i kveld, kan jeg ta på meg en genser eller pledd for et par timer før jeg legger meg?

Vi er veldig bortskjemte som har alle lettvintheter omkring oss -
Bil, elektrisitet, vedovn, stor søppeldunk, mynt, rom, muligheter, tilganger...
Det er lett å sette seg i bilen i stedet for å vente på bussen i regn, det er lett å skru opp varmen eller fyre i ovnen, det er lett å bare kaste alt i en stor søppeldunk, det er lett å bare kjøpe nytt, det er lett å bare stue ting unna, det er butikker og alternativer på hvert hjørne rundt oss i fall vi skulle oppdage et behov.
Vi trenger ikke planlegge, vi trenger ikke spare, vi trenger ikke ta vare på og vi trenger ikke tenke kostnader...

Det er tid for at vi begynner å planlegge, at vi tar vare på det vi har og sparer der det er hensiktsmessig. Det er og tid for at vi på tross av økonomisk trygghet begynner å tenke helhetlig på kostnader - ikke alt går i kroner og øre.
Vi må gjøre en totalvurdering på kostnadene våre - mynt, helse, miljø, velvære, livskvalitet, individuelt, som samfunn, som klode...


Hvordan blir det om snøen forsvinner for oss til fordel for regn, regn og regn??


Hvordan blir det for de som kommer etter oss å bevege seg ute i naturen slik vi gjør i dag, dersom regn og nedbør skal være det som dominerer - eller så sterk sol at man ikke finner det mulig å bevege særlig på seg?

lørdag 1. november 2014

Det er en fantastisk opplevelse å se enssmå barn fulle av empati og omtanke.

Jeg var en snartur i butikken med mine to håpefulle i dag, og når jeg sier håpefulle - ja da mener jeg håpefulle...
Etter å ha tasset rundt i butikken nærmet vi oss slutten, med en stopp ved frokostblandingene. Det var ikke aktuelt å kjøpe noen ny pakke nå ettersom det ble kjøpt en i går, men det er jo greit å bare se litt da - på hva som finnes.

Mens vi sto der og kikket og de søte små smurfene mine pekte på den ene etter den andre som bare er sååå god, ble det og helt naturlig å ta en prat om typer med frokostblanding som ikke kommer til å bli kjøpt inn mer.
Fordi det er så mye sukker i de spurte lillemann naturlig nok ville jeg si.
Nei gutten min  sa jeg så, det er dels mye sukker i alle.
Jeg fortsatte mens jeg pekte på en pakke der det øverst oppe til venstre sto "Nestle"-
Ser dere dette merket?
Jaaaaah kom det noe spørrende fra smurfene.
Mannen som er sjef for de som lager frokostblandinger med dette merket, har fortalt at det ikke er en rettighet for alle mennesker å ha rent vann.

Det er kan hende noe rart å ta opp dette med småtasser som ikke er mer enn fem og seks år gamle, men de er da tenkende og empatiske små vesener så hvorfor ikke?
Vi sto der ved hyllen og pratet litt, og så fortsatte vi praten ved middagsbordet da vi var kommet hjem og hadde middag og vann på bordet.

Lillemor så alvorlig på meg under samtalen, hun tok ordet og pratet om barnehagen og det de har lært der.
Når man lagde et glass til å putte penger på i barnehagen fortalte de voksne om ei jente som måtte stå opp mens det enda var natt for å hente vann langt borte, hun gikk hele dagen fortalte hun videre.

Det var en opplevelse, denne praten med ungene.
Å finne sammenligninger som er forståelig - avstander vi kjører med avstander disse barna går etter vann osv.
Lillemor satt på siden av meg - alvorlig i blikket, blank på øynene og tidvis med gråt i stemmen uttrykte hun sin fortvilelse over at det finnes barn som ikke har rent vann eller lett tilgjengelig vann. Hun ville gjerne fortelle denne nestlemannen at det er urettferdig, og hun ville gjerne fortelle han at man ikke kan kjøpe andre sitt vann for å få penger for det.
For noen dager siden fant mi lille snuppelure ei krone på fotballbanen, hun var og fortvilet over at den var blitt borte - når hun kunne gi den for å hjelpe barn å få vann.

Lillemann min, det er det han er - mann - han satt på andre siden av bordet.
Når jeg blir en voksen mann, da skal jeg bli sjef og da skal jeg fortelle denne nestlemannen at han ikke skal få rent vann. Jeg skal ta vann i et glass til han og så skal jeg ta det med meg på do, og der skal det komme oppi bæsj...
Lillemor begynte å le så hjertelig, og jeg med... Når lillemann setter i gang, så gjør han det til gangs...

Vi hadde god anledning til å prate om hvorfor det er viktig med rent vann og hva som kan skje når man drikker urent vann.
Vi snakket om hvor heldige vi er som har vann i krana, om hvor lett det er å sløse med vannet og hva vi kan gjøre for å ikke sløse.

Det er en fantastisk opplevelse å se ens små barn fulle av empati og omtanke.
Jeg tror småtassene har forstått ett og annet i dag om både behov for, tilgang på og sløseri av vann.

fredag 31. oktober 2014

Det er ubeskrivelig hardt å oppdage at man er annerledes.

http://debatt.nordlys.no/article/vi-kan-ikke-anbefale-noen-ga-i

Man skal være veldig forsiktig med å blande profesjonelle roller med egne, private meninger.
Ja, man er en hel person.
Ja, man farges av helheten i den man er.
Desto viktigare er det at man tänker seg om før man påtar seg en rolle der sjansen er stor for at det blir kaos mellom det jeg mener personlig og det rent faglige i en sak - det krever jammen sant sin person å klare å ballansere disse tingene.

Jeg mener selv jeg er veldig bevisst på og flink til å ballansere hva jeg mener og hva HTV Roshild mener eller sykepleier Roshild ved den og den avdelingen. Det er slettes ikke alt jeg har vært enig i privat gjennom årene, men så sant det ikke har gått på ren bekostning av verdier og samvittighet - så har jeg forholdt meg til ansvaret jeg har påtatt meg som sykepleier... og nå HTV.

Jeg sier ikke det er galt av helsesøster og lege i denne saken å inneha de rollene de har påtatt seg, men jeg sier det er et visst ansvar knyttet til å være en autorisert sykepleier eller lege.

Det er dessverre slik at det er mange unge mennesker - lesbiske, homofile, biseksuelle som sliter rundt oss med å finne ut hvem de er og med å godta den de er.
Jeg vil påstå det er ekstra vanskelig for de mange unge, kristne homofile, lesbiske og bifile - fordi disse i tillegg til utfordringer som vanligvis kommer også skal kjøre en kamp i forhold til tro og samvittighet.

Det er en påkjenning for alle disse unge, kristne menneskene.
Det er ubeskrivelig hardt å oppdage at man er annerledes.
Det er hardt å erkjenne ens annerledes måte å føle på.
Det er vondt å kjenne behov for å endre på ting ved seg selv for å tilpasse seg et miljø - familie og venner.
De kristne miljøene man er en del av ses på og er ens Åndelige familie, det er smertelig å oppleve at denne vender deg ryggen for noe du ikke kan styre selv.
Det krever sin unge gutt eller jente å klare å stå i denne umenneskelige kampen.

Dette er ikke noe man bare kan anta, dette er virkelig, dette er vonde fakta - dette er erfaringer gjort av veldig mange unge, kristne LHBT personer.
Jeg har selv gått denne runden, en runde som tok flere år å komme gjennom.

Det vi dessverre vet er at det er veldig mange av disse unge menneskene som ikke holder ut alle opp og ned turer, som ikke holder ut alle utfrysninger og kommentarer, som ikke holder ut alle spørsmål og fordømmelser.
Vi vet at det dessverre ender med tragedie for veldig mange unge mennesker, at de rett og slett ikke klarer mer og tar sitt eget liv.

Det er greit å gå disse typer grupper etter i sømmene. Det er ikke sikkert man skal avskrive hele virksomheten, men det er på sin plass at man stiller spørsmål ved å blande tro/ religion og medisin / fag så kraftig som man gjør her.

Personlig mener jeg at hva man gjør som privatperson er en sak, hva vi som helsefolk gjør er en helt annen sak.
Det er etter min mening alt for alvorlig - rett og slett farlig er det at vi går inn i slike settinger som fagfolk, og vi kan ikke ha det slik at unge mennesker kanskje bestemmer seg for at de ikke orker å leve mer på bakgrunn av et faglig råd fra en fagperson.





torsdag 30. oktober 2014

... at jeg knapt har klart å snakke ei hel setning uten å trekke pusten...

http://e24.no/jobb/nekter-aa-tro-at-hans-norske-ansatte-er-dobbelt-saa-syke-som-de-svenske/23325580

Det er greit å se på måter å tilrettelegge, greit å se på alternative arbeidsoppgaver for personer som er litt redusert, har dårlige dager, er kronikere med dårlige dager osv.
Når jeg leser at det er betenkelig å være hjemme på grunn av feber, influensa, vondt i hodet eller lungebetennelse - da kjenner jeg faktisk at det er jeg som blir betenkt.

Hva med smitte?
Tenker man at personer skal stappe i seg paracet og annet for å holde en akseptabel temperatur og oppnå mindre hodepine?
Er det greit at man hesbleser rundt, som folk med lungebettenelse gjerne gjør?
Hvem sine behov er det egentlig man tenker å ivareta?

Greit svenskene har fått ned sykefraværet - er det etter at man har innført karantenedager? I så fall er det ikke å undres at sykefraværet går ned.
Jeg har vært borte i avdelinger der man ved hjelp gode rutiner og godt arbeid har fått ned sykefravær, jeg har og vært bort i avdelinger der man av fryktkultur har fått ned sykefravær. Skal frykten for ikke å kunne være borte dersom man blir enda mer syk være så skremmende at man går på jobb også med lungebetennelse eller influensa?

Dersom man er frisk og rask, men har et handicap er det en okey ting å kunne gjøre tilpassede ting i perioder - eksempelvis om man har brukket noe, har en ukomplisert betennelse av noe slag osv. At personer som er syk mistenkeliggjøres og forventes på jobb i flere tilfeller finner jeg rart.

Jeg lurer på om stormberg-Olsen selv har møtt på jobb full av influensa, migrene, lungebetennelse, depresjon eller angst?

Det finnes ting vi går gjennom i livet som i seg selv ikke er sykelig, men blir gjort sykelig. I disse tilfellene har vi godt mulig mer nytte av å ikke falle ut av jobb - det være seg sorg, skillsmisser og andre hendelser som alt for ofte medisineres og sykeliggjøres.
Kan hende skulle vi til å begynne med skille bedre på hva som er sykdom og hva som er menneskelig - og selv i all sin menneskelighet går det an å bli så ødelagt at man faktisk blir syk... eller psyk...

Utover det kan jeg tenke meg at en tilrettelagt tilværelse for kronikere gjør at disse kan stille på jobb tross vondt, ubehag og plager - opp og nedturer i sykdom rett og slett.
I noen tilfeller kan arbeidsstedet ha en avgjørende betydning for om man kan eller ikke kan gå på jobb.
For veldig mange, spesielt i de myke jobbene - de som omhandler jobb med mennesker - er det hensiktsmessig å holde seg hjemme når man er syk. Jeg ønsker ikke smittebærere inn på jobben min, heller ikke de jeg ser sliter, baler i feber eller med svette og frysninger ettersom denne går opp og ned osv.

Jeg har hatt influensa noen ganger, flere typer for sikkerhets skyld - både sesong-, para- og svineinfluensa.
Jeg har hatt øreverk i voksen alder med både smerter og bortfall av hørsel - i flere måneder før jeg fikk den tilbake, jeg har hatt feber svingninger og jeg har hatt luftveisinfeksjoner.

Som smittebærer og av hensyn til form har jeg holdt meg hjemme med influensaen min, kan hende også med bakgrunn i at jeg knapt har stått på beina - og i noen tilfeller ikke stått på beina.
Jeg har gått på jobb med øreverk og feber - unnskyld, unnskyld når man ikke hører hva som blir sagt - heldigvis har vi kroppsspråk og en light variant av tegnspråk. Jeg har gått på jobb med vondt i kroppen, med søvnmangel og svimmelhet etter hvert som dette har gått over tid,jeg har gått på jobb full av angst og jeg har gått på jobb med så dårlig pust at jeg knapt har klart å snakke ei hel setning uten å trekke pusten...

Dette kun et lite utdrag av hva jeg har gjort og ikke i forbindelse med egen sykdom og jobb. Noe sier meg at det finnes gangske mange flere enn meg ute i for eksempel helse og omsorg som har gått på jobb med både det ene og andre sykdomstilfellet, både som nevnt over og annet - kan hende er det til og med mange andre enn de som jobber utenom helse og omsorg også som har tilbøyelighet til å gå på jobb med sykdom.

Det er kanskje på sin plass å understreke at jeg her snakker om de som går på jobb med sykdom, de som går på jobb med handicap regner jeg ikke med - de kan selvfølgelig også bli syke, og da er det kan hende en del av de også som stiller på jobb.

Hva det enn måtte være med søta bror er ikke godt å si, det er likevel en sak jeg tenker er greit å si -
Om det skyldes at nordmenn er dobbelt så syk, at søta bror er redd for karantene når man har vært borte fra jobb, om det skyldes klima eller hva det enn måtte være - det er for meg uvesentlig.

Det som er vesentlig for meg er at jeg ikke har ønske om å bli smittet av syke mennesker som ikke kan holde seg hjemme, heller ikke har jeg ønske om at de jeg skal jobbe med blir smittet - det vil nemlig bringe mer jobb på blant annet meg.
Det er og vesentlig at de som er syke kan holde seg i ro eller hva som måtte være bra for de slik at de kommer seg snarere tilbake til hektene og kan stille på jobb, enn at de skal hangle rundt i korridorene på jobb mens de fryser og svetter, svimler, akker og har vondt - fordi det liksom skal gagne de... og meg...

Hva med syke barn forresten, har Stormberg - Olsen tenkt på hvor grensen for når tid det er greit å være hjemme med sykt barn skal være til stede, for ikke å snakke om barn som er kronikere?

Jeg har hatt sansen for Stormberg og bedriftens holdninger til ymse, den sansen har blitt betydelig svakere etter dette utspillet må jeg ærlig talt innrømme...




onsdag 22. oktober 2014

hvorfor tar jeg da meg selv i å sitte her og gjennomgå og forsvare mitt fravær i forbindelse med sykdom?


Jeg går raskt gjennom egen historikk år det kommer til sykemeldinger - eller fravær av medisinske årsaker. Naturlige spørsmål etter å ha lest teksten kommer under

* Ønsket jeg egentlig bare å være borte fra jobb?
* Hadde jeg egentlig behov for å ta meg en pause?
* Skulle jeg, og ikke minst KUNNE jeg, like gjerne gått på jobb som å vær hjemme?
* Var det sykemeldingsgrunn, eller medisinsk betinget, at jeg var borte fra jobb - eller har jeg vært borte av sosiale og familiære årsaker?
* Er jeg for slapp, og skulle jeg egentlig bitt tennene sammen og gått på jobb?

Det er mange spørsmål, og det er mange flere der de kommer fra.
Ja, det finnes alltid noen som misbruker et system i velferdsstaten og ja systemet er bygget på gjensidig tillit.

Likevel -
Jeg vil absolutt påstå at mine sykefravær har vært reelle, de har vært medisinsk betinget og de har vært nødvendige.
Hvorfor tar jeg da meg selv i å sitte her og gjennomgå og forsvare mitt fravær i forbindelse med sykdom?

Som arbeidstaker er det for meg ikke en enkel sak å bli borte fra jobb verken en dag eller flere dager, og langt mindre over tid.
I perioder skal det likevel sies at jeg så absolutt kjenner behov for å ta meg en pause, og jeg ser med glede fram mot at det blir helg.
Jeg kunne helt sikkert også gått på jobb de gangene jeg har vært sykmeldt, når jeg ser tilbake så hadde det i teorien om ikke like gjerne, så i alle fall vært mulig.
Jeg vil påstå og holde fast ved at mine sykefravær har vært medisinsk betinget, kan godt hende det sosiale og familiære har hatt en viss påvirkning – men mitt fravær har vært av medisinske årsaker.

Og er jeg egentlig for slapp, det spørsmålet blir liksom hengende litt i luften for meg… enda…

Jeg går på jobb de dagene jeg er frisk og rask… i alle fall frisk.
Jeg går også på jobb de dagene jeg hangler – hoster, harker, snørrer, skifter mellom kald og varm, har vondt i kroppen, har sovet lite og / eller dårlig om natten og dermed sliter tungt bare med å sitte oppreist. Jeg går på jobb dager jeg er smittebærende og helst skulle holdt meg innom hus for ikke å bringe sykdom videre til andre mennesker.
Man kan vel egentlig si det på den måten at jeg går på jobb både de dagene jeg skal og bør, og jeg går på jobb mange dager jeg egentlig ikke har noe på jobb å gjøre.
Jeg går på jobb fordi jeg har masse å gjøre, jeg går på jobb fordi det er mangel på folk på jobb, jeg går på jobb fordi jeg tenker på mine kollegaer som får det ekstra tungt om jeg blir hjemme, jeg går på jobb fordi jeg ikke vil ha prat om at jeg ikke går på jobb, jeg går på jobb selv om jeg i teorien kan sitte stygt i det om jeg skulle gjøre en feil mens jeg er der – med bakgrunn i at jeg skulle holdt meg hjemme.

Jeg kjenner i perioder på behov for en pause.
Det kan komme over meg når jeg sitter ved data eller når jeg er ute møter eller yter bistand eller med kollegaer.
Kroppen kan verke fra topp til tå, jeg kan slite med å holde øynene oppe fordi jeg sliter med søvn om natta, jeg kan ha problemer med å samle tankene og holde fokus på det jeg driver med … Det er mye som kan nevnes, og dette mye gjør at jeg kan kjenne på behov for en pause.
Jeg tar meg selv i at jeg ser fram til helgene, samtidig som jeg og leter i kalenderen etter muligheter til avspasering og feriedager.

Jeg kunne i teorien og vært på jobb de gangene jeg har vært sykmeldt over tid, sannsynligvis ville jeg blitt enda mindre i stand til å gå på jobb i de påfølgende ukene og månedene som følge av det, men det hadde selvfølgelig vært en mulighet.

Jeg er overbevist om at det er medisinske årsaker til mine sykefravær, samtidig er det slik at ting henger i hop – det sosiale livet og familiære er med og påvirker oss – og jeg er ingen unntak. At det sosiale og familiære likevel skal bli mistenkt og antatt å være årsak bak mine sykefravær finner jeg veldig vanskelig både å forstå og akseptere.

Så igjen – er jeg for slapp?
Nei, jeg tror ikke det – jeg mener faktisk ikke det.
Jeg mener og tror at de fleste av oss, spesielt innenfor helse og omsorg der sykefraværet er høyest, strekker oss i det lengste for å gå på jobb.
Jeg tror at jeg for egen del er alt for lite flink til å hensynta signaler fra egen kropp på at nok er nok, jeg strekker meg og strekker meg – i sympati med arbeidsgiver og med kollegaer, og med de jeg er ansatt for å ivareta.
Jeg tror at jeg i ganske mange tilfeller heller skulle holdt meg hjemme –
·         sørget for at kroppen får sove og innhente seg etter et døgn i smerter og lite søvn.
·         Sørget for å gi kroppen og musklene den bevegelsen og behandlingen disse trenger fra tid til annen – ta en tur i marka i sympati med muskler og ledd for å opprettholde gode dager på jobb, framfor å tyne kroppen lengst mulig og der nest måtte bruke dager – eller uke(r) på å komme seg.
·         La være å bry meg med hva andre tenker om de møter meg ute en dag når jeg egentlig skulle vært på jobb – med viten om at jeg kjenner kropp og helse best hos meg og vet at nettopp mitt valg den dagen er med og støtter det.

Jeg tror at ikke bare i mitt tilfelle, men for mange med meg – og igjen vil jeg trekke fram helse og omsorg – er det slik at hensynet til allmennheten går framfor hensynet til en selv.

Det man ikke tar høyde for, det man ikke tar med i regnestykket – er at dersom en er i redusert form og evt. smittebærer vil det bringe med seg utfordringer og problemer nettopp for de jeg omgås med på jobb, dersom jeg er så trøtt og sliten at jeg ikke henger med vil det gå utover jobben jeg gjør – og utover de jeg er i en relasjon til på jobb.
Dersom jeg stiller på jobb når jeg ikke helt klarer å fokusere / konsentrere meg og noe skulle gå galt – kan det gå ut over meg selv i form av ansvar og autorisasjon – det finnes dessverre eksempler på det.

Jeg tenker det kan være hensiktsmessig å se på den ordningen vi har med sykefravær i dag i form av oppfølging, hvem betaler hva og når av NAV og arbeidsgiver osv. At man skal rokke så veldig mye med størrelse på utbetalinger og hva som utløser rett til og ikke rett til sykepenger er jeg langt mer skeptisk til.

Vi har et system basert på tillit – gjensidig tillit.
Bare for å gjenta meg selv – ja, det er alltid noen som vil misbruke dette…
Er det likevel god nok grunn til å skamklippe ordningen, at det er noen som misbruker systemet?
Kan det være et alternativ at konsekvensene av brudd på tillit, av misbruk, blir betydelig større enn de er i dag?
Kan det være et alternativ å jobbe mer konkret og bevisst i forhold til trygdesvindel?




Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...