Søk i denne bloggen

tirsdag 13. november 2018

Enn så lenge er det bare å sove og vente, vente på at oppturen starter, på at energien kommer tilbake.

Hva gjør man når kroppen sier stopp, når man ikke orker noe og man ikke en gang vet så mye som hvorfor..?

Tom og trøtt i kroppen, søvnig, konstant sliten, svimmel, kvalm, vondt...
Det kribler fra tærne til fingertuppene, det prikker rundt munnen og hodet verker.

Kroppens skrikende behov for å komme ut, for å røre på seg, for å gi musklene den utladningen de er i behov av, for å bruke energi... på ene siden...
Kroppens skrikende behov for bare å være, hvile, sove, spare på energi... på andre siden...

Se for deg at du trykker i deg ett eller annet til mat, får i deg litt kaffe og vann, kaffe og brus, kaffe og saft, kaffe og juice eller hva du enn måtte trø i deg - før du etter hvert stabler deg på føttene og gjør deg klar til dagens ut på tur i marka.

Jeg skal nå ta deg med ut på den for tiden mer eller mindre daglige ruten min i skauen;

Når du har fått satt i gang aktivitetsmåleren og kommet deg noen meter fra startpunktet, setter du forsiktig opp tempo ned etter veien og i retning havet.
Noen dager, som for tiden er ganske mange dager og heller mer en gitt periode, er det merkbart med vind ute.
Du kan kjenne det blåser i mot deg så du blir litt engstelig for at capsen din med den lille ekstra lengden på skyggesiden, skal blåse av deg og bli nok en erfaring på tap. Noen ganger snur du rett og slett capsen din bak-fram for å sikre deg mot vinden, andre ganger tar du rett sjansen på at vinden ikke blir for kraftig og sjefete - mens du forteller deg selv at det blir bedre når du kommer bort der stien vil ta deg opp i skogen.
Risikofylt for capsen din eller ikke -  du liker vinden, du kjenner den gjør deg godt, den blåser liksom litt grums ut av deg og du nyter både lyden av blæsten og tårespretten som kommer sammen med vinden.

Kan du så forestille deg at du inne i skogen først reagerer på de skarpe høstfargene som slår inn mot deg, gir deg hodepine og gjør det vanskelig for deg å fokusere med øynene - og så ett eller annet sted i skogen kjenner du brått at nå orker du ikke mer, føttene begynner smått å subbe langs skogsstien, ei kort tid er du litt redd for at du skal gå over ende.
Klok av erfaring sier du til deg selv at du kommer deg hjem - du må bare fortsette smått framover som du har gjort til nå, og forbereder deg mentalt på å nå ett og ett av de faste merkepunktene du for egen del har lagt inn på ruten du farter nærmest daglig.

Når du er ca tre femtedeler på ruten din passerer du en benk i en liten lysning, et slags kryss... du og du tenker du - den benken hadde vært deilig å bare lagt seg ned på... men du velger å fortsette, du har tross alt passert halve veien og den letteste delen av ruten står igjen før du er hjemme igjen.

Du fortsetter ruten din forbi den fristende benken, i lettelsens navn går veien pitte litt nedover før du igjen svinger mot venstre og gir deg hen bortetter asfalten - mot lysningen der du får den letteste delen av ruten din - en nedoverbakken som faktisk er en skikkelig nedoverbakke.
Når du løper smått nedover bakken kan du kjenne både at turkompisen din drar litt ekstra på, og du merker at asfalten ikke er det beste for henne - fordi hun begynner å sope klørne sine litt etter bakken her og der - i tillegg til at hun stikker snuten sin i grøftekanten både her og der hvor det finnes noe spennende å lukte på.
Du kan nesten se hustakene hjemme over tretoppene i skogen på nedsiden og vet at du er hjemme om et kvarters tid eller så, dermed løper beina brått litt lettere igjen.

Ned bakken, bortetter veien, inn på en ny vei, kryssing av neste og vips - du er igjen på en skogsvei med trær som bøyer seg over deg, jorder på siden og i det hele tatt så vakkert at du bare svever hjem mens svetten drypper av deg og du ikke lenger kjenner at pulsen er nesten halv annen gang så rask som når du sitter hjemme i sofa.

Den korte runden tar deg en liten time å komme gjennom, du tar deg sammen dag etter dag - får på tøy, kommer deg ut.
Brått en dag kjenner du at dette klarer du ikke, samvittigheten river i deg, viljen og ønsket etter å komme deg ut sliter mot kroppen som bare ikke kan stable seg opp - og du ender i stedet med å flate ut på sofa framfor peisen...
Du kommer deg ut neste dag og kanskje også neste, før du igjen kjenner at du klarer ikke - noe du skal til å kjenne ikke bare en dag, men en til og en til... etter hvert har du mistet tellingen på antall sofadager.

Det er aldri godt når kroppen sier at den ikke orker mer, uansett hva som ligger bak.
Det som er verre er når man ikke kjenner årsaken til stoppet, da har man heller ikke noe å jobbe ut fra - og blir gående i en slags vakuum.
Enn så lenge er det bare å sove og vente, vente på at oppturen starter, på at energien kommer tilbake.








Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...