Søk i denne bloggen

lørdag 31. januar 2015

Ung, kristen og homo...

http://www.ung.no/homofil/1383_Ung,_kristen_og_homo.html

Jeg kom over denne lille teksten her, og tenke tilbake - ikke til jeg var ung, for det er jeg tross alt enda, men til jeg var veldig ung og temmelig famlende i forhold til identitet.

Du som er i ungdomsskolealder eller på videregående, og du andre som leser - tenk tilbake på tiden du kom i tenårene og gjennom tenårene.
Husker du hvor mye som endret seg i både hode og kropp på den tiden?
Husker du når du opplevde din første forelskelse?
Husker du alle tankene som dro gjennom hodet ditt i forhold til kropp, utvikling, selvbilde og ikke minst i forhold til forelskelse og det som hører med?

Det gikk en del reportasjer på tv om homofili på den tiden, av en eller annen grunn - eller la jeg kanskje bare mer merke til det da.
I alle fall, jeg husker at jeg i fjorten - femten års alderen røk ut i stadige diskusjoner med mor mi om homofili.
Diskusjonene kunne være så heftig at mor mi i sitt engasjerte nu kunne bryte ut "du holder med de og tar de i forsvar, pinadø så man kan begynne å lure på om du også er en av de..."
Hver gang, hver eneste gang mamma kom med denne setningen tok jeg en helomvending. Jeg gikk rett i front på motsatt side og kunne være av de hardeste og krasseste, da med hensyn til at jeg aldeles ikke tilhørte denne gruppen - men det måtte da være lov å forsøke å se ting fra deres side.

Vi så reportasjer om åpen kirkegruppe som var etablert i Oslo og fikk høre om alle de kristne homofile som plutselig hadde et sted å gå til, tenkte jeg i mitt stille at en gang skal jeg flytte den veien og da er åpen kirkegruppe et sted også for meg. Samtidig var det over hodet ikke klart nok for meg selv en gang at jeg var lesbisk på den tiden, jeg lekte på en måte med en tanke som jeg ikke hadde verken hold for eller begreper om.

Jeg starta på videregående etter hvert, bodde hjemme et år igjen før jeg dro på bibelskole. I løpet av året på Bibelskole kom og gikk de samme tankene som jeg hadde hjemme - jeg så på en måte for meg en tilværelse lenger sør i landet der jeg kunne gå i ei kirke som var åpen også for homofile. Fortsatt var det like fjernt for meg at jeg var lesbisk, heller gikk tankene i snurr i hodet på meg med tanke på forhold og familie.
Vi hadde ikke overraskende en time som omhandlet homofili i løpet av det året, og da var læreren vår så tydelig ubekvem at han både var innehaver av det største usikre smilet jeg noen gang har sett, og han rødmet når han pratet. Han fortalte om ei flott kristen jente som hadde gått på Bibelskolen ei tid før oss, som hadde fått seg kjæreste... ei jente... det ble presentert som den pinligste og trasigste greien.
Tiden gikk, jeg ble ferdig med Bibelskolen og kom hjem til mamma før jeg hoppet inn for å gjøre ferdig videregående.

Sommeren hjemme skulle plutselig endre min oppfatning av meg selv, av livet og av det aller meste...
Min søster fikk besøk av ei venninne, ei jeg bare hadde hørt om... veldig mye.., så mye at jeg var pisslei av å høre om henne...
Det sa pang i det samme jenta kom snublende inn døra. Hjertet hoppet himmelhøyt, jeg fikk utfordringer både med hvor jeg skulle se, hva jeg skulle si og ikke minst de mange tankene som svimet i hodet mitt etter at hun var dratt igjen. Den første store forelskelsen min var et faktum, det var i alle fall ikke til å putte under en stol - og det var i ei jente...

Etter sommeren var jeg på plass på videregående, og denne tiden skulle jeg virkelig få gå noen runder med meg selv og vår Herre.
Jeg var etter hvert til forbønn for å komme unna alt av både tanker og følelser som holdt på å gjøre meg gal...

Hva sier man når den som skal be spør om det er noe spesielt man trenger forbønn for?
Man sier ja, jeg tenker på noe spesielt - og den som ber sier det er helt greit, man trenger ikke utdype... heldigvis.
Så, hva skjedde?
Jo -
Jeg gikk til forbønn i menigheten flere ganger som sagt, alltid for de samme greiene - men til forskjellige personer.
Hva ba man om?
Man takket først for at Gud vet hva saken gjelder, så ba man om hans nåde og vilje - sånn for å ta kort versjonen.
Fikk jeg det svaret jeg selv hadde bedt om i flere år, og som jeg nå forventet å få?
Nei.
I stedet for at jeg ble kvitt både tanker og følelser som jeg ønsket og ba om, fikk jeg flere ganger - via flere personer det samme bønnesvaret - men med noe forskjellig ordbruk;

Du frykter menneskene. Det er ikke menneskene du skal frykte, det er meg sier Herren. Du skal være deg selv sier Herren, stol på meg.
Du skal ikke frykte menneskene sier Herren, det er meg du skal frykte. Våg å være den du er, stol på meg sier Herren.

Disse svarene kom om og om igjen, sammen med samme svar i ca samme ordlyd. Jeg ble ikke klokere, heller enda mer forvirret.
Etter å ha brukt et år på til og fra forbønn, tok jeg like godt bort i mot et par år til der jeg gikk både og irriterte meg over bønnesvarene og undret meg over de.
Etter nesten to år fant jeg der i mot ut at når jeg har valgt forbønn i tro for å få hjelp, og dette er svarene jeg har fått - da må jeg også våge å tro at svarene jeg får holder.

Med denne avgjørelsen tok jeg et skritt videre og bestemte meg for å besøke åpen kirkegruppe, og da jeg kom dit første gangen - da kom jeg hjem.
Kjære tid for en opplevelse -
Jeg kom inn i kirkerommet, satte meg ned, lyttet til sang og til preken - og jeg bare kjente dette er rett, nå er du på rett sted. Det var så godt for både sjel og kropp. Menneskene i rommet formidlet kjærlighet til Gud og kjærlighet til mennesket, de sang og de lovpriste Gud og de priset kjærligheten. Dette ble mitt første møte av mange møter i åpen kirkegruppe, en levende kirke bestående av mennesker som har ett felles ønske - de vil være sammen til Gudstjeneste.

I morgen tenker jeg å fortelle litt om fortsettelsen, for det ene er å komme til forståelse og aksept for egen del - noe annet er det med familie, venner og samfunn...


fredag 30. januar 2015

Retningsvisere er altså til for å gi tegn på hvor man har tenkt seg, og ikke hvor man hadde tenkt seg.

Jeg har tenkt på en ting... retningsvisere når man er ute i trafikken og ruller...
Retningsvisere, eller blinkelys, brukes for å gi medtrafikanter en formening om hvor man har tenkt seg - noe som vel ligger i navnet retningsviser.

Retningsviseren brukes når man kommer inn til kryss for å vise om man har tenkt seg til høyre eller venstre, den brukes når man tenker å skifte fil i kjørebanen, når man har tenkt å svinge av veien og om man velger å stå over på vei inn i rundkjøring skal man i alle fall bruke retningsviser for å vise hvor man har tenkt seg ut av rundkjøringen.


Man får bot dersom man lar være å bruke retningsviser i tilfeller det er påkrevd med retningsviser, dette trolig fordi det har sammenheng med både trafikksikkerhet og en forenkling av trafikkbildet når det er mange nok kjøretøy og svimer rundt. Hvor stor denne boten er avhenger av hvor man befinner seg, da det etter hva jeg forstår er noe som utover et minimum bestemmes lokalt. Om jeg ikke husker mye feil ligger boten på ca 2000 kroner - det er ganske mye, og sier litt om hvor alvorlig man ser på slumsing i bruken av denne enkle greien.

Retningsviseren er altså til for å gi tegn på hvor man har tenkt seg, og ikke hvor man hadde tenkt - eller sagt på en annen måte ikke for å si jeg tok til høyre eller jeg skifta fil nå jeg...

Så, hva kommer det av at det er så veldig mange trafikanter der ute som bruker retningsviseren sin til nettopp dette "halloooo, jeg kasta meg inn framfor deg nå jeg - kjekt du sto på bremsene...", "forresten, jeg tar til venstre nå umiddelbart...", "hei, gi plass nå slenger jeg meg til høyre her..."

Hva er denne greien med trafikanter som driver på slik?

Jeg er da fullt i stand til å se at en bil som svinger til høyre skal til høyre, man trenger ikke gi meg retningsviseren når man først har valgt å svinge den veien - jeg er mer interessert i å se retningsviseren din før du legger deg inn til høyre, det gjør trafikkbildet litt bedre for min del.
Jeg er oppegående nok til å se at en buss som suser inn midt i rundkjøringen og tar kurs rett fram skal rett fram, dette uten at jeg har behov for å se retningsviseren til bussen når frampartiet alt er ute av rundkjøringen.
Om en bil i tilsynelatende hastverk deiser inn fra høyre og fram for meg, er det at jeg står på bremsene noe som alene forteller meg at bilen skifter fil - da er det i grunnen litt sent for bruk av retningsviser...

Jeg liker at de som rører rundt i trafikken forholder seg til trafikkregler, og jeg liker at en hver som driver rundt i trafikken kjører på en måte som gjør at trafikken går greiest mulig og sikrest mulig.

Jeg liker ikke at folk kjører som de selv vil i stedet for etter skilting, jeg liker heller ikke at folk kjører på en unødvendig tungvindt måte med påfølgende unødvendig treghet, forsinkelser og kø... det skaper nemlig en mer spooky trafikksituasjon...



torsdag 29. januar 2015

de ER de verste forbrytelsene vi har i samfunnet vårt.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/krim/voldtok-soenn-2-md-fikk-ha-samvaer-i-varetekt/a/23383344/ 

Jeg skulle akkurat til å si at jeg ikke har ord, men det har jeg da så visselig...

Dette er noe av det mest motbydelige, forkastelige, umenneskelige og sykeste jeg har lest noen gang.
Det stikker og river i hjertet og jeg kjenner gråten langt oppe i halsen, hva er det slags verden vi lever i, hva er det slags forhold barn skal måtte ta til takke med - i verdens så kalt beste land å bo i??

Hva er barnevernets rolle, hva er deres funksjon i samfunnet?
Er det å iverksette og følge opp beslutninger fra fylkesnemda - uansett hvor dysfunksjonell denne måtte være, eller er det å verne om barna rundt oss?

Unnskyld meg -
Det formelig koker på innsiden av denne kroppen her nå, i kveld er jeg forbi sinnasmurf og langt på vei inn i en ut-av-seg-selv-opplevelse av raserismurf.

Når voksenpersonene i disse babyenes liv er så til de grader syk i hodet sitt, hvor er da det apperatet som må forventes å gripe inn til forsvar og vern av barna?

Det er fullstendig uakseptabelt at samfunnet vender ryggen til barn på denne måten, og de som har sittet i fylkesnemden da vedtak om samvær ble fattet må da for svingende ha mikset i hop et par barnesaker - det skal nemlig ikke være mulig at man med viten om tortur og mishandling, viten om bevisst påføring av skader og smerter på små babyer - destruksjon av små menneskeliv rett og slett...
Det skal ikke gå an at man med viten og vilje går hen og gir en person som har utført slike groteske og umenneskelige handlinger samvær med barn i etterkant! 

Dersom man overlater barn med denne opplevelsen til overgriper igjen er man med og utsetter barnet for ytterligere overgrep og tillitsbrudd, jeg kan umulig se for meg at man mener det er noe som skal være i barnevernets ansvar å påse blir fulgt opp????

Fylkesnemda som har bestemt at barnefar skal få ha samvær med barnet etter så groteske handlinger som denne saken gjelder har ingen respekt i mine øyne, og de som sitter i denne fylkesnemda - eller satt, skulle aldri i livet få lov til å gjøre tilsvarende vurderinger igjen - de må nemlig være gjort i blinde.
Det finnes ingen, og da mener jeg INGEN god nok grunn til at en overgriper av denne sorten skal ha rett til samvær med barn igjen - den retten er noe man fraskriver seg i det man voldtar en baby.

Overgrepene er omfattet av straffelovens §192;
b)har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen
Jeg har vært inne og sett i straffeloven der det står om seksualforbrytelser. Det er ingenting i dette kapittelet som etter mitt syn er dekkende for seksualforbrytelser mot barn. Beklager så mye norske stat, men denne bokstav b) er ikke tilstrekkelig til å beskrive hvilke forbrytelser man snakker om. Her må vi snart våge å kalle en spade for en spade - si det som det er og la disse verste forbryterne straffes deretter;
"forgriper seg seksuelt på barnekropp som ikke på noen måte er fysisk i stand til å klare belastningen ved slik handling, og med det må anses å volde store psykiske og fysiske skader for barnet både umiddelbare og i ettertid."

Seksuelle overgrep mot barn er svært, svært alvorlig og med store, tunge og alvorlige konsekvenser for barnet.
Ikke bare opplever barnet å bli utsatt for alvorlige og smertelige handlinger, som er ødeleggende for små barnekropper. Barnet opplever også at noe drepes, noe taes livet av.
Det er mange, mange overgrepsbarn som har uttalt at det ville vært bedre om vedkommende tok livet mitt enn at jeg skal ha det slik jeg har det nå. Ettervirkningene, senvirkningene, av overgrep er enorme. Overgrepsbarn (og etterhvert ungdom og unge voksne) har problemer med tillit, tilknytning, nærhet, angst, selvskading, selvmordstanker, null selvtillit, risiko for nye overgrep... Mange bryr seg ikke om seg selv i det hele tatt, hvorfor skal man gjøre det - man er uten verdi likevel...

Vi trenger egne paragrafer i straffeloven som omhandler seksualforbrytelser mot barn, disse forbrytelsene er faktisk noen av de verste forbrytelsene vi har i samfunnet vårt - de ER de verste forbrytelsene vi har i samfunnet vårt.
En person sa følgende;
"Dersom jeg var tatt livet av visste jeg ikke av noe mer, nå må jeg gå rundt og eksistere mens jeg lever i et psykisk smertehelvete fra dag til dag - jeg blir aldri kvitt denne greien, det hadde vært lettere om jeg ikke var."

Vi som foreldre, som tanter og onkler, besteforeldre og hva det enn måtte være - allminnelig anstendig borger i dette landet, vi må sette barna på dagsorden. Vi må formidle at man gjør ikke hva man vil med barn uten at det skal få alvorlige konsekvenser. Vi må kjempe for barns rett til trygghet, når denne tryggheten svikter skal barna være trygg på at de som volder utrygghet og smerte ikke får gjøre det igjen.

Til ettertanke helt mot slutten -
Vedkommende overgriper er i tillegg siktet etter dyrevernloven for seksuell omgang med dyr.
Jeg undrer meg på strafferammene for dyrevernloven kontra overgrep mot barn...

onsdag 28. januar 2015

...da har jeg en rett til, og plikt til, å vurdere å tre ut av det tillitsvervet det er å være sykepleier...

http://www.nrk.no/norge/lippestad_---du-ma-velge-om-du-vil-vaere-laerer-eller-ekstremist-1.12169031

Dette er et spooky tema å begi seg inn på, det er et veldig berørende tema og det krever stor ballansekunst - jeg vil likevel driste meg utpå...

Ytringsfriheten er heftig tema om dagen - det skrives og skrikes om at vi må ivareta og bevare ytringsfriheten, det skrives og skrikes om de som taler med to tunger hvorpå man sier en ting og gjør noe helt annet.

Plutselig har det blitt rene lapskausen av skriverier, kommentarer, synsinger, meninger, anti, pro, hyklersk, naivt osv. osv.
Ikke bare snakker folk om ytringsfriheten, og ikke bare kommenterer folk det andre har skrevet som ikke orker å skrive selv.
Neida, nå har man også sett sitt snitt i at man kan bruke andre sammenhegner - positive og mindre positive til å framsi ens ytterste, sterkeste og særeste holdninger... i ytringsfrihetens navn selvfølgelig.
Når det skjer, mates selvfølgelig debatten eller kveruleringen om man vil, enda mer... og det er veldig interessant...

Jeg tenker;
Om jeg er sykepleier, lærer, selvstendig næringsdrivende, advokat, politi, helsefagarbeider, elektriker eller hva det måtte være kan jeg mene hva jeg vil likevel? Kan jeg ytre hva jeg måtte ønske i ytringsfrihetens navn uansett hva jeg måtte inneha av yrke?

Jeg tenker videre;
Ja, og ja.

Jeg tenker enda litt videre;
Selv om jeg har rett til å ytre hva det enn måtte være - er det etisk rett? Er det noe som likevel begrenser meg i kraft av profesjon og yrke / arbeidssted?

Jeg tenker faktisk enda litt mer;
Nei, og ja.

Som selvstendig næringsdrivende kan jeg ytre akkurat det som måtte passe meg. Om jeg får en kontrakt, et oppdrag, interesserte kunder på telefonen eller ikke får det - jeg har valgt det selv og det er meg og mitt det går utover.
Om jeg er lærer, sykepleier, helsefagarbeider, politi eller har en annen profesjon og et annet yrke og arbeidssted der jeg er avhengig av pasienters, elevers og borgeres tillit for i det hele tatt å kunne gjøre en god jobb - da er det ikke lenger bare meg og mitt det går utover.

Når mine ytringer legger begrensninger på mennesker som skal motta min hjelp og tjeneste og på arbeidsgiver, da er det noe som naturlig og i seg selv skulle begrenset meg. Jeg har fortsatt min rett til å ytre meg, men denne retten stemmer ikke lenger overens med min profesjon og den jobben jeg er satt til å ivareta, da har jeg rett til - og plikt til - å i rettferdighetens og etikkens navn vurdere å tre ut av det tillitsvervet det er å være sykepleier, helsefagarbeider, lærer, politi og annet som krever folks tillit.

Hvordan skal en lærer som går så hardt ut mot muslimer forvente at elever, kollegaer, foreldre / foresatte og samfunn har tillit til en?
Hvordan skal en sentral politiker som har ytret seg veldig på skeive i forhold til homofile forvente at homofile (og andre)har tillit til en?
Hvordan skal en sykepleier eller hjelpepleier som framstår stigmatiserende og negativt til rusmiddelavhengige forvente tillit og velvilje fra denne pasienten og ens pårørende?
Hvordan kan en politibetjent som ytrer at utlendinger er kriminelle yte respekt og tillit hos nettopp de samme utlendingene (og andre)?

Eksemplene kunne være mange og er mange...
Poenget er at man som en offentlig person med ansvar for folks liv og helse, for sikkerhet, for barn og unge osv. ikke kan ytre hva man vil på den ene siden og samtidig tre inn i tjeneste på andre siden som om man ikke hadde sagt annet enn god dag -  det blir litt god dag mann økseskaft for meg...


Som mor til elev i skolen, mor til barn i barnehagen, som pårørende på sykehjem og i sykehus, som kollega, som lesbisk, som kristen, som en helt allminnelig borger i dette landet forventer jeg faktisk et visst samsvar her!!!


tirsdag 27. januar 2015

... det er nemlig ingen skam å snu.

http://www.nrk.no/ostfold/mener-politisk-streik-ikke-loser-noen-utfordringer-1.12173779


"Det er viktigere at man setter seg sammen og finner løsninger på utfordringene, sier Bengt Morten Wenstøb fra Høyre."

Dette er viktig å merke seg, dette ene lille - det skulle nemlig være viktigere at man setter seg sammen for å finne løsninger på utfordringene.


Men, hva er det regjeringen vår har gjort?
Jo, den har smelt i vei noen endringsforslag for arbeidsmiljøloven - helt på egen hånd, ingenting som minner om å sette seg sammen å finne løsninger på utfordringene i arbeidslivet her.

Hadde våre styrende politikere tatt seg bryet ved å sette seg sammen for å finne løsninger, latt partene fått god anledning til å snakke sammen, hatt idemyldring og gode prosesser - da hadde vi trolig ikke vært der vi er i dag med storstreik i morgen.
I stedet har regjeringen bestemt at slik vil man ha det, uten tanke og forståelse for hva det er mannen i gata - arbeideren - verken ønsker eller trenger.
Det er ikke slik at arbeidstakerorganisasjonene skal og må ha alt på sin måte, det kunne godt være at man gjennom drøftinger, vurderinger og ved gjennomgang av forskning og undersøkelser sammen kunne finne løsninger man ville gå for - også med tanke på arbeidsmiljøloven.

Politisk streik i morgen løser ikke noen utfordringer, men den vil på det sterkeste si i fra at enveiskjøring og overkjøring ikke er tingen - når jeg sier overkjøring mener jeg ikke å dulte bort i, da snakker jeg om å kjøre over.

Har du noen gang vært i ferd med å bli overkjørt av bil eller noe annet?
Har du sett noen som er i ferd med, eller tror de er i ferd med, å bli overkjørt?
Vet du hva det vil si å bli overkjørt - hva det kan føre med seg av behandling, overvåking, rehabilitering, kostnader osv?
En som er i ferd med å bli overkjørt løper det han kan, han tar i bruk det han kan for å komme unna og er det snakk om villmannskjøring og man klarer å komme unna, så sier man klart i fra hva han synes om villmannskjøringen.

Wenstøb må gjerne reagere på streiken i morgen, jeg på min side tenker det er på sin plass å stoppe opp et øyeblikk.
Streiken i morgen er norske fagforeninger og en gjeng med andre både arbeidstakere og annet - liketil arbeidsgivere - som sier i fra hva man synes om regjeringens villmannskjøring, en kjørestil man vet både er risikofull og kan bringe med seg alvorlige konsekvenser om - evt. når - det går galt.

Vi har fått til, og vi ønsker fortsatt å få til, gode prosesser i arbeidslivet - prosesser som jobber fram det beste for alle parter.
Med regjeringens forslag vil man i praksis begrense dette samarbeidet, mer kontroll og makt blir overlatt arbeidsgiver med dens styringsrett og tilfeldigheter overlates i større grad til arbeidstaker.

Den politiske streiken i morgen løser ikke noen utfordringer, men den setter for alvor fokus på noe veldig viktig - samarbeidet i arbeidslivet, som høyrepolitikeren så fint peker på i teksten sin...

Regjeringen er velkommen tilbake til et reelt og konstruktivt samarbeid, en prat rundt bordet for å finne gode løsninger på utfordringene i arbeidslivet - det er nemlig ingen skam å snu.




mandag 26. januar 2015

jeg skal med største tydelighet, modighet og stolthet delta i streiken om to dager

http://www.dagbladet.no/2015/01/26/kultur/meninger/kronikk/debatt/velferdsstaten/37340926/


Den store streiken på kommende onsdag blir stadig presentert som fagforeningenes kamp for å beholde makten, noe som er helt absurd og en feig og uriktig framstilling av mobiliseringen.
Forfatter av denne teksten uttrykker seg godt når han beskriver hva som er i ferd med å skje rundt oss - en kar som etter hva jeg forstår har sin bakgrunn fra KS.

Selvfølgelig er det skremmende, trepartsamarbeidet er kjempeviktig for det klimaet og det arbeidsmiljøet vi har i arbeidslivet i dag. Det er likevel slik at det kommer ikke til å være fagforeningsfolk alene som stiller opp til markering på onsdag - det blir fagforeningsfolk, det blir representanter fra arbeidsgiverorganisasjoner og det blir uorganiserte. Det blir personer som jobber, det blir personer som er uføretrygdet, det blir pensjonister og det blir barn. Det blir de som går selv og det blir de som trilles... det blir den du kan tenke deg og det blir den du ikke hadde forestilt deg å se...

Markeringen som er om to dager blir stor, fordi den er så viktig.
Markeringen er viktig fordi den berører ei hel befolkning, noe regjeringen vår gjerne må prøve å ta til seg.
Faktisk vil de styrende politikere i dette landet også bli berørt ved at de må håndtere de følgene som helt klart vil komme i kjølvannet av de foreslåtte endringene om disse blir noe av.

Jeg skal med største tydelighet, modighet og stolthet delta i streiken om to dager - og jeg skal ha med meg avleggerne mine.
Jeg er med som representant for fagforeningen.
Jeg er med som arbeidstaker.
Jeg er med som kone.
Aller mest vil jeg likevel være med i markeringen som mamma.

Jeg er ikke interessert i lengre vakter, som går utover barna mine.
Jeg er ikke interessert i mer ubekvem arbeidstid, som går utover barna mine.
Jeg er ikke interessert i mer fravær fra barna i høytider, som går utover barna mine.
Jeg er ikke interessert i tilfeldige og midlertidige arbeidsforhold med de konsekvenser det bringer, som er av stor betydning også for barna mine.

Barna mine på sin side spør hva streik er og hvorfor denne på onsdag.

Vi snakker sammen om at noe heter arbeidsmiljølov, som ser til at de som jobber har det bra på jobb og også kan ha tid med familie. Vi snakker sammen om at noen vil endre denne loven slik at de som arbeider, for eksempel sykepleierne, kan måtte være på jobb lenger om dagen - som igjen gjør at barna må være lenger på SFO.

Småtassene er ganske kjappe forstår du -
Om ungene blir lenger på SFO blir de mer sliten når de kommer hjem sier lillemor på fem år.
Ja, det blir de sier jeg og fortsetter - da blir det middag og stelling og nesten rett i seng for små smurfer.
Jeg skal gå i toget sier lillemann på snart syv år.
Det skal du sier jeg, for jeg skal hente dere før barnehagen stenger tidlig.
Når jeg går i toget skal jeg rope høyt at sykepleierne ikke må jobbe enda lenger.
Jeg må bare smile, før jeg sier at det kan du. Jeg sier og at det er veldig kjekt med barn som sier i fra at det ikke er kjekt med lange dager og liten tid hjemme før stelletid.

Nei sier lillemor med brist i stemmen, og ikke for unger som er sliten etter barnehagen...



torsdag 22. januar 2015

kjærligheten er egentlig ganske fasinerende


I dag tenkte jeg rett og slett å dele med dere et kjærlighettsdikt, et dikt om kjærligheten mellom to elskede.
Diktet er blitt til av en sykepleier i et deilig vinterlys en frisk vinterdag.



Kjærlighet

Ord som veksles
stemmer som høres
blikk som fanges
kropper som møtes

ordene skaper spenning
stemmene bringer ilinger
blikkene slår gnister
kroppene eksploderer sammen

de mykeste og de strengeste ordene
de kjærligste og de krasseste stemmene
de gladeste og de såreste blikk
de ømmeste og de mest intense kjærtegn

kjærligheten er stor
kjærligheten er sterk
det sies at den utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt

vår kjærlighet er akkurat slik
størst av alt
og det beste er at den tar aldri slutt




Sånn opplever jeg kjærligheten -
En kriblende følelse i hver kvadratcm av kroppen, glede over å være sammen, savn og lengsel ved fravær... tripping etter å se hverandre, selv etter ti år sammen...

Likevel -
Ikke noe mer enn man ikke står ut når man venter på personen som gjør en hel. Kjærligheten er en drivkraft, den er noe av det aller sterkeste og det mest sårbare jeg vet om.

KJærligheten er egentlig ganske fasinerende, om man begynner å se nærmere på den - det gir faktisk både styrke og selvtillit om man tar seg en kikk :-)


onsdag 21. januar 2015

Hjeeeeeeeelp konemor, hvor er du som vet hva jeg har i gryta????????

Lillemor har de siste dagene holdt opp hånda si når jeg har kommet inn til henne om morningen, på samme vis hver morgen - bortsett fra endring på tallene...

I dag holdt hun fram hånda mens hun regnet, fra tre fingre til to fingre - jaaaaa, nå er det bare to dager igjen så reiser vi til mamma!!!
Tenk på det sa eadni, i over i morgen reiser vi...
Hææææ, i over i morgen - reiser vi da?
Ja, du vet to dager det blir jo en for i morgen og en for i over i morgen - da drar vi...
Å huba luba - da ble det fart i lillemor, lykken var til å ta og føle på rundt henne :-)

Siste ukes ubehag i ører med både dotter og verk for knøtta, tett nese, luftveisinfeksjon... Astmamedisin, paracet og nesespray er fantastiske greier. Nå har lillemor det mye bedre, og når vi i tillegg tar en dose med litt av hvert før vi flyr og skur inn flyproppene blir det sikkert bra.
Lillemann har kontroll på nedtellingen han også, de teller og de krysser på kalender - han regiserer den kryssingen veldig bra. Nå er det din tur, i morgen er det min tur.
Vi glemte å krysse før skolen i dag sa jeg på vei til skolen i dag.
Neida eadni, jeg har vært der og ordnet opp i det.
Når jeg snur hodet mitt mot kalenderen nå kan jeg så absolutt se at han har vært og orndet, det er bra jeg ikke har gjort meg noen notater på kalenderen for i dag for å si det sånn - dagens rute er nemlig fylt opp av krysset til den største og feteste sprittusjen... sort sådan...

Jeg selv fryser -
Fryser, fryser og fryser. Jeg har froset i flere uker nå - og det blir ikke bedre. Langermede trøyer på om natta, hjemstrikkede ullsokker på og pledd oppå dyna... jeg får det ikke mer varmt enn et absolutt minimum av hva som kjennes nødvendig.
Hodet og kroppen kjennes nummen og susete ut, de siste nettene har jeg hatt hoste og irritasjon i halsen - og det kjennes ut som jeg har gått med ene øret under vann i to døgn... syt og klag - få det ut!
I tillegg er kroppen stiv som en stokk om dagen; fingrene henger ikke med og trenger oppvarming for å klare touch-metoden, beina sliter med å holde følge med tankene når det bærer fra sitte på stol til løfte på rompa og bevege seg et annet sted...

Her krysses det som krysses kan i håp om at man blir bedre og ikke verre til helga kommer, så skrues det inn flypropper også i eadni sine ører - og da går det nok bra skal du se... Vi har da visselig ikke tellet oss ned til avreise for å bli hjemme.

Melding fra konemor i går:
Jeg har klart å komme meg unna til nå, og vet ikke om jeg vil ha ned en gjeng med smittebomber...
Tanker i retur fra eadni til konemor:
Å joda, det vil du - og om ikke du vil det så får du det likevel, vi har nemlig tenkt å komme ned!

Kjære tid -
Vi er i mammanød her oppe, alle tre. Lillemor har funnet det for godt at når ikke mamma er her så sier hun mamma til eadni, mens lillemann godt kan rette på henne og bare sjekke etter om hun er klar over at det er eadni som er her og mamma er i nyhuset. Jeg vet det sier lillemor, men jeg kan si mamma til eadni også for hun er jo også det.
Jeg tror lillemor har funnet sin måte å håndtere at hun ikke har mamma hjemme - det er jo flott.

Jeg har nå middagen på kok, og det blir deilig - i dag tenker eadni det er tid for kjøttmat etter fisk, pannekaker, omelett, grøt, fisk, fisk...
Gryta mi ser god ut, smaker godt gjør det også så langt jeg har smakt - men hva vi skal spise er jeg fortsatt mer usikker på...
Er det harepus, petter kanin rett og slett, eller er det noe annet rart som flyr i skog og mark?
Det er ikke lam og det er ikke storfe, heller ikke svin... ikke rein og ikke elg... definitivt ikke kylling...
... Jeg bare lurer på om det er petter kanin som ligger og putrer i små biter...

Det oppleves rart må jeg erkjenne, å ha noe i gryta man ikke helt vet hva er... uansett god smak eller ikke god smak, det er noe med kjennskap til hva man spiser...
...
Hjeeeeeeeelp konemor, hva er det jeg har i gryta????????


tirsdag 20. januar 2015

Hvorfor står barnevaksinasjonsprogrammet som frivillig

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Lege-skriver-Et-barn-dode-forgjeves_-fordi-foreldrene-hans-ikke-trodde-pa-vaksiner-7864123.html


"Dette kan ikke diskuteres. Deres standpunkt bør hverken høres, tolereres eller respekteres."

"Det er på tide at resten av samfunnet tar en like fast beslutning. Vi har ingen plikt til å respektere uforstand."

En klok lege, og en lege som har mot til å si det mange tenker...

Vi har et samfunn der det er foreldre som tar avgjørelser på barnas vegne - det være seg om barnet skal døpes eller ikke, om det skal gå i barnehage eller ikke (i alle fall enda), om det skal ha skolemelk eller ikke, om man skal følge barselgruppe eller ikke, om man skal begynne på aktiviteter i tidlig alder eller ikke, om man skal følge vaksinasjonsprogram for småbarn, om man skal vaksinere det for HPV eller ikke, om det skal til lege for vondt i ørene eller ikke...
Like til om barnet skal følges opp ved helsestasjon eller ikke er noe vi som forelsdre er satt til å bestemme selv. Det er trolig ikke alle som trenger oppfølging av helsestasjonen, samtidig er det også slik at blant de som evt. velger å ikke bruke helsestasjon finner vi mengder av de som kanskje har det største behovet for oppfølging.
Det er i grunnen ganske mange ting vi som foreldre i tillit til at vi kan vurdere barnets beste er satt til å vurdere og avgjøre, man må kunne undre seg over om dette med helsestasjon og visse vaksinasjonsprogram er en del av de tingene vi egentlig burde vurdere og avgjøre selv - nettopp fordi det i verste fall kan få fatale konsekvenser for barnet om vi velger feil. Det burde være en ekstra trygghet for nybakte foreldre å få oppfølging av helsestasjonen, en ekstra gode - er det ikke?

Omsorgssvikt, sterke ord - ord som beskriver en situasjon der barn utsettes for sviktende omsorg.
Faren man utsetter barn for ved å unnlate vaksinering er noe fagfolk kjenner til ut fra både erfaring og forskning , samtidig som man også vet beskyttelsen ved å vaksinere. Folk flest velger å vaksinere barna sine, om de bare gjør det eller om de gjør det fordi de har tillit til framlagt fakta, forskning og erfaring er heller uvisst.
Er det å ikke vaksinere barna sine akseptabel omsorg, eller vil man kunne si at dette må da være omsorgssvikt..?

Jeg vil påstå at vi som foreldre så absolutt er i stand til å ta gode avgjørelse for barna våre, på de aller fleste områder. De aller fleste velger også det som er best for barnet med tanke på vaksinasjonsprogram for små barn, det er likevel stadig fler som velger det motsatte.
Ut fra de alvorlige konsekvensene ved sykdommene det vaksineres mot, er jeg veldig i tvil om hvor rett det er at denne avgjørelsen legges til foreldre.
Det er i ytterste konsekvens alvorlig for barnet dersom det blir sykt, men det stopper ikke der. Ved å ikke vaksinere barnet sitt vil man kunne utsette andre barn for fare, og ved at stadig flere velger å ikke vaksinere barnet sitt vil man se en stadig større oppblomstring av sykdommer vi vet er alvorlige.

I realiteten blir det som er overlatt til de enkelte foreldre å vurdere for sitt barn noe som kan få store konsekvenser for både eget barn, andres barn og samfunnet - skal vi la det være slik?
Vi har en del greier vi har fått vurdert for oss, anbefalt og etter hvert påbudt - fordi det er forebyggende, gir økt sikkerhet eller er helsefremmende - eksempelvis påbud om bilstoler og sikkerhetsbelte og vi har røykeloven. Røykeloven husker jeg etter da den kom, for en motstand det var. Påbud om bilbelte husker jeg mindre av, jeg er likevel glad vi har dette påbudet - og påbudet om bilstol til barna.
Det går stort sett bra uten sikkerhetsbeltet, men vi vet at går det først galt kan det gå veldig galt. Vi vet at både røyking og passiv røyking skader - dette har vi nå fått regulert på en fin måte - og jeg kan vanskelig se for meg at vi har mange som ønsker fortidens fritt fram tilbake.

Hvorfor står barnevaksinasjonsprogrammet som frivillig, er det fordi det enda er sjeldent det går så alt for galt?
Hvor galt må det gå, hvor mange må det gå galt for eller hvor stort samfunnsproblem må det bli, før myndighetene bestemmer at i vårt land vaksineres alle småbarn?



mandag 19. januar 2015

Vi har friluftlivets år hvert år her i smurfeland,

Pakking av tursekk og påkledning av søte små smurfer som ikke kan komme fort nok ut på tur.
Vi kom oss på tur i går, mens det enda drev og lysnet ute var vi i farta.
Deilig å komme ut -
Ett lag med ulltøy og et lag til med ulltøy, ulluer og ullvotter, rompeakebrett, sekk med både vått og tørt, til å putte i munnen og til å ha på seg... Til sist også masse godt humør.

Da vi kom inn til parkeringen var det fire biler som sto parkert. Å slippe ungene ut av bilen var som å slippe to ville og gærne huskyer ut på oppdrag - de var spinnville, løp i vei - lillemor først og lillemann ikke langt bak.
"Kom igjen, skal vi den veien?"
"Vi har jo vært her før, kom igjen..."
Tur med disse to er et eventyr. Lillemor hadde fart opp igjennom bakken, den store og relativt bratte bakken.
Hun løp i vei til hun ble varm og astman tok henne, da satte hun i gang med hoste og pesing. Ett øyeblikk tenkte jeg at jeg har glemt medisinen hennes, før jeg måtte innse at jeg ikke hadde glemt den - jeg hadde rett og slett ikke tenkt over at det ville bli behov for. Etter den siste tidens luftveisplager skulle jeg selvfølgelig ha tenkt på det, litt dumt - men, det var ikke stopp av den grunn.

Som klokelig mamma og sykepleier får man noen ganger kombinere disse på en litt annen måte, ved å gjøre det kunne vi i dag gå videre i visshet om at det ikke var krise.
Det rare er, som ei i barnehagen har påpeket, at lillemor på tross av sin astma og luftveisplager har full fart i marka - sånn fart at det ikke er noen som holder følge med henne.

Halvveis inn til lavvoen stoppet vi for å ta bilder. Med noen småalvorlige småtasser og lyst på smil, ba jeg de om å tenke på noe morsomt - tenk på at mamma bæsjer seg ut på tur til sverige sa jeg så...
Lillemann smilte lekende og fantasifullt, mens lillemor la på et kunstig smil - før hun medfølende utbrøt "jeg tenker ikke på at mamma bæsjer seg ut, det er ikke noe hyggelig - jeg tenker heller på at jeg savner mamman min som skal være med på tur..."
... ikke mye napp i den fantasien i dag.

Vi hadde glemt kakaoen hjemme, men hadde med oss varmt vann på termos - det var ikke dumt, varmt vann viste seg med god effekt på lille smurfen :-) Pølser som lillemor har etterspurt i tre dager kom på plass på bålet mens ungene lekte hærlig inne i skogen, og godisboksene - det er alltid stor glede ved noen biter i godisboksene, og dagen i dag var ikke noe unntak.

Elgen fikk også være med oss på tur, han var ganske forvirret i starten - fordi det ble påstått at vi hadde vært der før, noe han ikke var enig i. Etter at vi nærmet oss lavvoen begynte han i midlertid å kjenne seg igjen, og kunne noe ydmykt innrømme for lillemann og lillemor at han også har vært der før. Eadni hadde med seg en kaffepose som elgen også i et svakt øyeblikk prøvde seg på - men han synes så absolutt ikke kaffe var noe godt, dessuten var den alt for varm sa han.

Vi er kjempeheldig som har så mange fine turområder rundt oss, og gutta på skauen - må ikke glemme de, fantastiske gutta på skauen!!


Etter kos innover i dalen beveget vi oss ned igjen, og du og du - da kunne det se ut som om resten av Tromsøs befolkning også var våknet til liv.
Først tettet det seg til med folk oppe ved lavvoen, og skiløpere... det krydde av de - oppover, nedover, bortover, småe, store, gamle, unge, erfarne, nybegynnere, norske, utlendinger, de som holdt seg på beina og de som lå i løypa...

Lillemann var ikke spesielt glad for alle disse med ski som kom i mot, da disse satte stopper for akingen vi hadde sett for oss på hjemvei. "Alle disse skiløperne, nå er de i veien over alt og jeg må stoppe når jeg aker".
Han hadde rett, det ble lite med aking på nedtur - som i seg selv ble en noe annerledes nedtur enn den nedturen vi hadde sett for oss... Lillemor på sin side, hun løp framover og kastet seg ned med rompeakebrettet - mot de siste og største bakkene kunne vi bare skimte noen fremmedfolk som sto stille i kanten når hun kom.
Nede på parkeringa var det overfylt med biler, og det var bare akkurat så man kom seg i mellom for å kjøre ut.
Vi var kjempeheldig som fikk med oss kosen ved å være på tur uten alt for mange mennesker hengende rundt seg, lysningen og den lyseste tiden - på hjemvei begynte det smått og bli mørkt - samtidig med masse, masse, masse mer folk...

Friluftlivets år i år -
Vi har friluftlivets år hvert år her i smurfeland, vi elsker å være på tur - og vi gleder oss allerede til neste gang vi kommer oss ut :-)


søndag 18. januar 2015

Tida går veldig fort, og det er bare å nyte kosetiden det vi kan...

Okey, så har jeg skrevet om å ha en knøer sammen med seg når man skal sove... i alle fall forsøke å sove.
Lillemann knør - i går på morningen da han sprella som verst sa jeg "du og du som du knør lillemann"
Hvor på han svarte, det er nemlig en greie med vår eldste avlegger - han blir sjelden og aldri svarskyldig - det skal han ha...
"Ja jeg vet det, synes du jeg skal knø mer?"

På kvelden i går da jeg skulle legge meg var det egeentlig ikke så veldig veldig kaldt, men jeg har en egen tendens til å fryse om dagen - det gjorde jeg også i går kveld.
Jeg tok riktig nok av den langbeinte pysjamasbuksa, men jeg valgte å ha på en lanermet norrønatrøye jeg egentlig bruker på tur.
Det var mer eller mindre så jeg måtte ta sats, først inn til lillemor - susse og snoske på henne, før jeg visket et kjærlig jeg elsker deg.
Så, den virkelige satsen - i det jeg skulle inn på mitt eget rom - åpne vinduet (må nesten få litt luft uansett kaldt), og kaste meg under dyna. Der skulle jeg få meg en overraskelse, en positiv sådan.

Lillemann min lå nemlig på halv tolv i senga som han kan finne på, med tydelig preg av at han har knødd før han har sovnet - for min del innebar dette ei varm dyne i går. Lille skatten min hadde knødd seg mer eller mindre sideveis, og høvelig delt mellom si dyne og mi dyne. Ååååååh, det var fantastisk å krype inn under den varme dyna - og det var fantastisk å kjenne den varmeovnen som lå på siden av meg i senga, i går var nemlig ikke fotsprellet hans noe utfordrende - heller tvert i mot.

Nå lysner det ute, og vi planlegger tur ut i marka.
Brødene står i ovnen med tilhørende brødlukt som brer seg lenger og lenger, i alle fall sterkere og sterkere rundt i huset. Sekken er halvt pakket, i alle fall begynner det som skal opp i sekken å bli klart - Godisboksene til ungene, kjeks og snart også kokt vann så vi får oss deilig varm drikke.

Lillemor var såååååå deilig på morningen da vi sto opp. Jeg fortalte henne tanken om å gå på tur i dag, noe hun tok i mot med det største smileansiktet og lykke. Etter først å vise sin glede kom det ei lita setning på si "Mamma og Toya brukte å være med oss på tur, jeg savner mamma og Toya som kan være med oss på tur".
Joda du - det gode er uansett at gleden over tur er til stede, selv uten mamma og Toya. Det går an å gå på tur også med eadni, vi har gjort det flere ganger tidligere... men jeg tror det oppleves litt rart for knøttet nå som vi er definert alene... Det er noe med at selv om vi alle går på tur, så har lillemor en egen turgreie med mamma - det er mamma som går på tur, det er mamma som styrer turene, det er mamma som kan tur, det er mamma som lager mat på tur, det er mamma som holder følge med henne på tur... om det i det hele tatt er noen som gjør det... osv.
Vi er enige om at vi gleder oss til vi kommer ned til mamma og kan gå på tur alle sammen igjen, og tenk så spennende det blir når vi må finne oss nye steder å gå - der nede har vi nemlig ikke vært på tur noe sted enda.

Tida går så veldig fort, og det er bare å nyte kosetiden det vi kan - før vi får sukk for oss er småsmurfene nemlig både tenåringer, voksne og gifte...

lørdag 17. januar 2015

...jeg var livredd for at jordmora skulle miste han i gulvet...

Jeg har alltid likt barn og elsket å være sammen med de, barn gjør en rett og slett glad og lykkelig.

Da jeg selv ble mamma skjedde det likevel noe enda mer fantastisk - jeg skulle oppleve å elske noen på en måte jeg ikke hadde noen anelse om var mulig, og jeg skulle oppleve å elske små ting i hverdagen som jeg ikke under noen omstendigheter hadde trodd jeg skulle like en gang, langt mindre elske.
Allerede da lillemann sitt hode kom dalende ut med vannsekken på hodet og jeg var livredd for at jordmora skulle miste han i gulvet, var galskapen på plass.


Lillemann nærmer seg nå syv år, i tillegg har vi lillemor som nærmer seg seks. I snart syv år har denne ubeskrivelige kjærligheten herjet og lekt med oss, den har så visselig rørt ved oss både varsomt og brutalt.

Opplevelsen av å ha et pittelite menneske liggende ved puppen mens ei pittelita hand varsomt - eller smertelig - stryker, eller kliper deg... det er absolutt noe av det mest vidunderlige jeg har opplevd.
Opplevelsen av de mykeste, og hardeste, kosene fra sine egne småsmurfer - rene og tørre, våte, med tårer og noen ganger også med en viss porsjon snørr... Dette er vel noe av det man ikke under noen omstendigheter har sett for seg at man skal elske, men gjør helt uten å tenke seg om...


Så gror de litt til -
Etter hvert er det flere rare ting man lærer seg å sette pris på, og elske;
Ei åpen dør inn til et iskaldt soverom, fordi den lille der inne så gjerne vil se deg mens hun ligger i sengen.
En liten kar mer eller mindre klatrer på beina dine når du forsøker å sove, fordi han synes du har så deilige kyllingbein og elsker å la egne føtter stryke opp og ned leggen din, flette seg over og under. I utgangspunktet en ganske ubehagelig greie, forstyrrende spesielt når du forsøker å sove - men du elsker det, fordi det gleder lillingen din.
Tidlige morninger som man tidligere har styrt unna og ikke kan fordra, viser seg å være den beste tiden på døgnet og du elsker denne tiden - fordi dette er den tiden på døgnet småsmurfene er aller deiligst.
Når små barnehender kommer og tar omkring deg, stryker på deg og en våt liten trut smasker deg på kinnet før spørsmålet om hva du syns viskes i øret ditt...
Stadige forstyrrelser når du sitter opptatt med hva det enn er du sitter opptatt med - fordi du har en liten tass som har et snakketøy som sjelden er stille.
Konstant skravling rundt ørene, også det fordi du har en liten tass med et solid snakketøy - i tillegg har man ei lita ei med snakketøyet i orden og en egenskap der hun ikke gir seg før hun har sagt sitt...

Høye lyder, forstyrrelser, åpne soveromsdører, forflytting mellom soverommene om natta, knøing både rundt deg og på deg når du prøver å sove, våte suss, snørrsusser, iskalde små barnehender som søker huden din...

Livet som mamma er et helt eget liv - det bærer med seg noe helt spesielt.
Som mamma skal jeg være livredd, jeg skal være utilregnelig, jeg skal være omsorgsfull, jeg skal være ei bitch som bestemmer alt, jeg skal være demokratisk og samarbeidende, jeg skal være den mest varsomme og den mest brutale... Det er masse mer jeg skal være som mamma, i kjærlighetens og galskapens navn.
En mors kjærlighet du, den er ikke til å tulle med, den er ikke til å misforstå, den er ikke til å tvile på Ei mors kjærlighet er ei mors kjærlighet.
At det er nettopp koblingen mellom mor og barn blir brukt i den Hellige skrift til å beskskrive forholdet mellom Gud og mennesket tror jeg er alt annet enn tilfeldig.


fredag 16. januar 2015

Jeg har en greie med å kle meg lett når jeg tasser rundt hjemme om kveldstid

Det er en tid for alt heter det seg - både i den Hellige skrift og andre steder.

Vinteren er ei tid jeg liker veldig godt. Jeg elsker å være ute sammen med ungene - leke i snøen, lage snøhule, sparke, se på den nydelige vinterhimmelen, ake, sitte i gapahuken, spise ute, innta en deilig og varm kopp kaffe eller kakao, sitte inne og lytte til vinterstormer som herjer på utsiden - vinteren er deilig!

På noen måter er det litt greiere med vinteren enn sommeren - vi kler oss godt, vi kan ligge å rulle ute mens vi lager veier med lekebiler og man kan ligge rett ut og lage engler i snøen eller bare være.

Enda en deilig ting med vinteren er at den smaker godt, har du lagt merke til det noen gang?
Allerede på høsten når første dagene med frost hilser på, kan man kjenne smaken av høst og dels av vinter når man kommer utenfor døra - det er deilig, jeg elsker den første smaken av høst og vinter.


Alle de rundt oss som tar til ordet for hvor tung og plagsom vinteren er, hvor kald og tørr osv - For meg er det et spørsmål om hvordan man velger å forholde seg til vinteren, om hvordan man velger å kle seg, om å smøre både lepper og hender - vi tilpasser oss rett og slett vinteren. Når det er sagt skal det også sies at jeg etter å ha fått barn har fått enda fler grunner til å like vinteren, samtidig som jeg også har fått grunner til å ønske litt kortere vintre.
Det er kjempegøy å leke ute med ungene, være på tur med de, ha både bål og gapahuk. Det er også vondt for mammahjertet og se de søte små få problemer med tørr hud, eksem og kløe som følge av vinterluften... ikke for det, det ser ikke ut til å begrense utetiden og utekosen for de.

Det er så absolutt ei tid for vinter og alt det som hører med.
Det er tid for å legge seg, hver dag faktisk - om ikke alltid til samme tid, man kan uansett være sikker på at det er ei tid for å legge seg. I forbindelse med tid for å legge seg er det også ei tid for å kle av seg, de færreste av oss sover nemlig med klærne på. I perioder hender det faktisk også at man kler på seg ei t-shirt før man kryper i seng.

Så skal du høre -
Jeg har en greie med å kle meg lett når jeg tasser rundt hjemme om kveldstid, det er fantastisk hærlig å bare labbe rundt i bokser og t-shirt eller en sånn pysjamas med korte ermer og bein.
Når det er høvelig kaldt ute hender det faktisk at det er ei tid for å kle på seg når man skal legge seg, i motsetning til folks vanlige greie med å kle av seg. Den siste tiden har det for eksempel vært veldig kaldt i Tromsø og jeg har slitt med å få varme i huset, på tross av å fyre godt med ved.

At det kommer kuldeperioder og er behov for å ta på seg ei t-shirt når man legger seg er ikke verken overraskende eller nytt, men det som skiller denne vinterens kuldeperiode fra andre vintre er at konemor ikke er hjemme...

Det har den siste tiden med ganske mye kulde på utsiden og ei konemor som befinner seg på østlandet vært ei tid for å kle på seg når man skal krype til køys - langermet ulltrøye, lang pysjamasbukse og hjemstrikkede ullsokker på beina... så må man ikke glemme pleddet som legges oppå dyna...
Jeg fryser og fryser, mens ungene ligger en i bar overkropp og den andre kanskje med nattkjole - kanskje uten.

Som han sier, Bulle i doktor proktor - "og hva skal man si til det?"
Jeg tror ikke det er så mye å si til det, annet enn at kulden kommer og det er bare å forholde seg til den.
Lillemor er hærlig, dersom hun ser meg hutre kan hun si med den største vennlighet og empati "kom bare hit under mi dyne, jeg har varmet den til oss".

Uansett -
Ingenting er bedre om vinteren enn et stabilt og godt vintervær, noen minusgrader på utsiden og fyr i ovnen på innsiden... og ei konemor man kan finne varme hos...





onsdag 14. januar 2015

det er viktig at man prøver å se ting fra to sider.

http://www.dagbladet.no/2015/01/10/nyheter/innenriks/karikaturtegninger/islam/religion/37105029/

Det er etter hvert ganske mye om dukker opp i media, etter først å ha vært situasjoner oppstått i verden rundt oss;

Drap og mishandling av personer på bakgrunn av hva de mener / ytrer eller hvem de er, knebling og forfølgelse av LHBT personer,  politiske ytringer og utfordringer som tar pusten av folk, feighet blant politiske ledere, terrorangrep, krig med utspring i religion, skolemassakre osv osv - det er MASSE som popper opp rundt oss.

I takt med at media fylles med alt fra de saker som en hel verden ser på med forrakt og umenneskelighet, til saker som er rent prinsipielle og saker mer i retning av velferd, demokrati og respekt. Det er mange andre aktuelle saker også.

Det er bedrøvelig å se at folk blir forfulgt, mishandlet, torturert og drept fordi de ikke har gjort annet enn å mene noe, å tro på noe, å elske - de blir tatt rett og slett fordi de er den de er i sin helhet.

Jeg har i grunnen bare valgt å ikke bruke spesielt med energi på de siste dagers formidling av terrorsaken i frankrike med påfølgende diskusjoner. Det har lite å si i den store sammenhengen hva jeg måtte mene og hva jeg måtte dele ut av disse meningene, ut fra det har jeg ikke en gang orket å bruke energi på å sette sammen meninger og verdier til ord.

Men -
Så leser jeg dette stykket med de muslimske lederne fra dagbladet i dag, og jeg tenker litt mer konkret.
Når noen mennesker faktisk blir drept for å mene noe eller ytre noe og andre drepes fordi de tilhører ei bestemt folkegruppe og / eller religion, en kikk på konsekvenser som følge av disse handlingene - når jeg begynner å tenke på det tvinger det seg fram en plikt til å  ytre noe om hva jeg mener.

Vi KAN, men er det slik at vi i ytringsfrihetens navn bør si absolutt hva vi vil?
Er det etisk rett å si alt som passer oss selv om vi vet at det vi sier kan være både direkte sårende, skadende eller ødeleggende for andre mennesker?
Når noe blir sagt, i ytringsfrihetens navn, har vi ikke da et visst ansvar for å forholde oss til ytringer på en saklig og anstendig måte?

Det er slik jeg ser det aldri rett og bruke vold.
Vold avler vold, vold er unødvendig, vold er en primitiv og barnslig måte å agere på (ikke uten grunn man har kommet fram til at 2 åringer er de mest voldelige av oss), vold er i stor grad mangel på ord.

Dersom noen tyr til vold, skal jeg da gjøre det samme?
Hva sier det om meg og min håndtering av saken, hva sier det om meg og min evne til å finne ord?

De siste dagene har terrorsaken i Frankrike rystet oss, den har vakt avsky og hat, den har skapt enda større fordømmelse og vantro til en av verdens største religioner, den har skapt hat til religion generelt - og den har som en journalist sa skapt en enda større splittelse blant mennesker.

Ønsker vi større splittelse?
Ønsker vi mer fordømmelse, avsky, vantro og hat?

Ja, vi har rett til å mene hva vi vil.
Ja, vi har rett til å ytre hva det enn måtte være.
Ja, vi har rett til å trykke karikaturtegninger av både Muhammed og Jesus i skyggen av ytringsfriheten.

Og ja, vi skal forsvare vår rett til å kunne ytre oss om hva og hvem vi vil.
Det er likevel på sin plass å spørre om all ytringen vår er etisk forsvarlig?
At en ting er juridisk legalt betyr nemlig ikke at den er etisk forsvarlig eller god praksis.

Jeg tror kan hende ytringsfriheten må bære lasten ved stadig å bli gjenstand for diskusjon på bakgrunn av mange menneskers manglende forståelse av at religion ikke er så enkelt som snakk om sære meninger blant folk.
Religion er tro og stikker langt dypere enn både meninger og sterke meninger - tro er noe av det som gjør en person til den personen.

Det er aldri rett å svare på ytringer med vold, aldri - heller ikke når det tråkker på oss og sårer oss. Det er ikke annet å gjøre enn å fordømme terroren i Frankrike på lik linje med annen terror - dersom noe virkelig er avskyelig og hatisk, så er det terror - og det uansett hvem den er rettet mot.

I forbindelse med terrorsaken i Frankrike og andre saker er det viktig å minne seg selv på at det er ekstreme grupper som påberoper seg i dette tilfellet Islam, i andre tilfeller Kristendom. Jeg sier påberoper seg fordi det må sies å være grupperinger som ikke erkjennes som reelle muslimer eller kristne av andre enn seg selv, og som likevel drar med seg både islam, kristendommen og religion generelt ned i søla.
Det er ganske mye religion får skylden for, som egentlig ikke har med de store religionene å gjøre - men med fanatiske og gale utbrytere - med grupperinger av mennesker som misbruker religion til å spre frykt og til å utøve vold og terror.

Jeg skal ikke si trykk eller la være å trykke disse karikaturtegningene, det jeg der i mot vil si er at man skulle kunne forvente en mer gjennomtenkt avgjørelse av de som bestemmer hva som skal i trykken og ikke.
Om man bruker vær varsom plakaten, om man forholder seg til etiske retningslinjer, til folkeskikk, til respekt for medmennesker, til respekt for religion og millioner av menneskers tro osv...
Dersom man ved å ha alle disse med seg i vurderingen finner ut at det ikke er til skade for noen så er det vel bare å kjøre på, i motsatt fall skulle man kunne forvente at man holder igjen på publiseringen.

Det er delte meninger, tydeligvis, i media også om publisering eller ikke.
Vår egen folkevalgte, vårt byråd, gikk høyt ut og ikke bare støttet, men oppfordret til trykking av karikaturtegningene.
I den forbindelse lurer jeg på om byråden har tenkt seg godt nok om i forkant - har han kjørt gjennom vær varsom plakaten, etiske retningslinjer, allminnelig folkeskikk, respekt for medmennesker og for folks tro?
En sak er å vurdere noe trykket, en annen sak er å mane til publisering av noe - atter en ting er å trykke noe ut fra påtrykk fra andre mer enn egen vurdering.

Min tro er viktig for meg, den er med og gjør meg til den jeg er.
At du og andre ikke tror på den Gud jeg gjør, og kan hende også tenker jeg er gal som velger å tro, er noe jeg lever fint med.
For meg er troen en del av livet, av det som gjør meg til den jeg er og ikke bare sære meninger jeg bærer på. Fra tid til annen opplever jeg det jeg vil betegne som angrep på troen min, mangel på respekt og forståelse og mer til - det stopper meg ikke fra å tro - eller får meg til å ty til vold og hat.
Jeg er troende og ikke en fanatisk ekstremist som påberoper meg andres tro, heller ikke påtvinger jeg andre min tro. Jeg synes synd på personer som ikke har større takhøyde enn at de lar seg irritere og frustrere av at jeg har valgt å tro på noe de har valgt å ikke tro på, og dermed kan tillate seg å se ned på, misstro, gjøre narr av og angripe meg som person ved å angripe noe av det som gjør meg til nettopp meg.

For meg er det en menneskerett at folk skal få tro på eller la være å tro på det de vil, uavhengig av om det er det samme som jeg tror på eller ikke.

Det er beklagelig tenker jeg, at verden må se mennesker bli drept i hopetall på bakgrunn av gale mennesker som gjemmer seg bak tro - spesielt når de i feighetens navn ikke er i stand til å stå fram som egen gruppe, og heller velger å utsette en stor gruppe troende mennesker for forakt, hat og fare.
Det er også beklagelig tenker jeg, at vi i ytringsfrihetens navn skal oppleve forakt, hat, mangel på respekt og stadige angrep på folks tro.

Nettopp har vi feiret jul, og i den forbindelse har vi fulgt med på adventskalenderen til barne - tv, jul på månetoppen.

Nissene snakket om bruken av ord som det sterkeste våpen, og at man må våge å se ting fra to sider.
Dette er noe man forsøker å lære små barn, at bruken av ord er det sterkeste våpen - både på godt og vondt.
I tillegg forsøker man å lære små barn at det er viktig at man prøver å se ting fra to sider.
Det som er sprøtt er at mens vi forsøker å lære barna disse tingene, opererer man selv med en helt annen ideologi - der det er den sterkestes rett og der det er flertallet, frykt og makt som bestemmer.

Jeg håper jeg kan klare å framstå på en slik måte at mine barn lærer det samme av hva de faktisk ser, som av det jeg i teorien forsøker å lære de...


tirsdag 13. januar 2015

at barna mine og konemor mi diskrimineres fordi de har fått meg som sykepleier til mor og kjæreste - det finner jeg veldig vanskelig og akseptere.

De foreslåtte endringene i arbeidsmiljøloven innebærer store konsekvenser for sykepleierne (forholder meg til min egen gruppe som er sykepleierne, selv om endringene i stor grad også berører andre arbeidere innen helse og innen andre områder).

Vi har betydelig sykepleiemangel over hele landet allerede i dag, noe som vil ytterligere forsterkes dersom man får igjennom de foreslåtte endringene av arbeidsmiljøloven - lengre vakter, større helgebelastning, flere timer totalt pr uke osv.
Det er grunn til å bekymre seg for at sykepleiere forlater yrket sitt i takt med at allerede stor arbeidsbelastning blir enda større.
Det er grunn til å bekymre seg for at sykepleiere som nærmer seg pensjonsalder eller har passert denne, slutter å jobbe / jobbe ekstra fordi man ikke orker å stå i en belastende jobb.
Det er grun til å bekymre seg for at unge mennesker (og evt. noen ikke fullt så unge) som i utgangspunktet kunne tenke seg sykepleieryrket, velger det bort allerede før det starter.

En rekke spørsmål melder seg hos meg i denne forbindelsen: 
- Hva har politikerne og arbeidsgiverne tenkt å gjøre når sykepleierne når sitt bristepunkt?
- Hva er det som får politikere og arbeidsgivere til å tro at sykepleiernes helse står seg bedre og tåler mer enn hos folk flest?
- Hva er det som får politikere og arbeidsgivere til å tro at deres yrkesvalg gir rett til selvstyre og fritid, mens sykepleierens yrkesvalg gir arbeidsgiver rett til styring av bort i mot hele denne persons tilværelse og tid?
- Hva er det som får politikere og arbeidsgivere til å tro at forskningsresultater er viktige å forholde seg til som fakta og rettesnor, foruten når det taler mot arbeidsgivers ønske og umiddelbare behov?
- Hva er det som gir politkere og arbeidsgivere rett til å frata barn av sykepleiere sin sykepleiermamma eller sykepleierpappa mer enn man allerede gjør?

- Hva er det som gir politikerne og arbeidsgivere rett til å behandle sykepleierne og deres familier med diskriminering hva fritid, helse og krav angår?

Diskriminering og likestilling er to sterke begreper i samfunnet vårt.

Om noen spør oss om vi synes det er ålreit at noen grupper i samfunnet vårt blir diskriminert vil vi svare tvert nei, det er fullstendig uakseptabelt.
Om noen spør oss om hvordan vi ser på likestilling i samfunnet vårt, vil vi svare at likestilling er en viktig verdi for oss som vi har kjempet for over år og som vi heller ikke på langt nær er ferdig å kjempe for.

Det er vanskelig for meg å forstå hvordan man på den ene siden kan holde så fast ved denne verdien, samtidig som man på den andre siden legger åpenlyst til rette for en stygg diskriminering av den store gruppen mennesker som jobber innen helse.
Det dreier seg om helse, det dreier seg om pasientsikkerhet, det dreier seg om å bevare den friheten vi har i søndagen (eller hvilken som helst annen fast fridag i uken), det dreier seg om å ivareta familier, det dreier seg i stor grad om folkehelse og det dreier seg om likestilling og diskriminering.

At jeg diskrimineres med tanke på min rett til selv å bestemme om jeg vil jobbe ekstra, min rett til å si nei når jeg opplever at jeg har jobbet nok, min rett til å være sammen med barna mine og kjæresten min…osv...
At jeg diskrimineres med tanke på at forskningsresultater både i tilknytning til min helse og i forhold til risiko for at jeg skulle sette pasienters sikkerhet i fare…
At jeg diskrimineres med tanke på at den lønnen jeg får for jobben min mer settes opp i forhold til at jeg jobber ut fra et kall og en omsorgsevne, enn ut fra den faglige kompetansen, realkompetansen og det ansvar jeg innehar…
-
At jeg diskrimineres ut i fra alle disse tingene er verken en god opplevelse eller på noen måte greit, men at barna mine og konemor mi diskrimineres fordi de har fått meg som sykepleier til mor og kjæreste - det finner jeg veldig vanskelig og akseptere.


søndag 11. januar 2015

...spratt ut av den varme dyna mi og ut i det iskalde rommet...

Ungene satt på gulvet og lekte med duplo, da lillemor midt inne i leken sa noe om en sovepose...
Det var bra du sa utbrøt jeg, jeg skal nemlig ta inn soveposene våre så vi får de med oss når vi reiser ned til nyhuset.
Skal vi ha med soveposene spurte lillemann, noe jeg bekreftet.

Det gikk litt tid, der lillemann tydeligvis tenkte litt...
Kan jeg få lov til å sove i soveposen inne på rommet i natt spurte han plutselig.
Sove i soveposen du, hvorfor vil du det?
Jeg har bare lyst til det, ingen har sikkert prøvd det før meg.

Det var ikke noen umiddelbar grunn til å frata lillesmurfen tanken om at han er den første til å sove i sovepose i senga si, og ettersom han hadde veldig lyst og ikke klarte å slippe tanken fikk han lov.
Når soveposen var tatt fram, brettet ut, snørpet etter podens lengde og han lå opp i den kom det ganske så kjapt et nytt utsagn fra knøttet -
Ååååh, så deilig å kjenne soveposelukt igjen og kjenne at man snurrer rundt i den... det var på tide...

Det er hærlig!!!
Jeg har sagt det tidligere, og sier det gjerne igjen - vi er kjempeheldige som har fått oss to uteunger. Ikke på noe vis kan jeg se for meg hvem annen unge som skulle finne på å komme med samme uttalelse, ikke hadde jeg sett for meg min egen tass heller - men jeg ble ikke kjempeoverrasket når sant skal sies.
Gutten vår elsker å være ute, han elsker å gå på turer, han elsker å ligge i telt - og han elsker å ligge i sovepose.

Etter å ha sovet i soveposen om natta hørte jeg jamring inne på rommet hos han tidlig på morningen, spratt ut av den varme dyna mi (i den grad jeg spretter) og ut i det iskalde rommet med kurs for lillemann.
Hva er det som er i veien gutten min?
Jeg drømte så fælt, og så fortalte han meg om drømmen sin...
Nei og nei og nei lille gutten min.
Ettersom vi har flyttet mamma sin dyne inn til lillerommet kunne jeg krype inn under denne og legge meg sammen med poden.

Hutte meg tu, det var kaldt det - jammen sant merkes det på innsiden, når man får en del minusgrader på utsiden...
Mens jeg lå stille som ei mus i forsøk på å finne varme under dundyna, mumlet det stille på siden min - Jeg er mye heldigere enn deg, som har det mye varmere i soveposen min enn det der...
Jo, takk for det du skatten - jeg får det varmt om ei lita stund.
Ja, du har jo kledd på deg...

En time senere sto jeg opp med lillemor, og ytterligere litt senere hørte jeg liv inne hos lillemann og tasset inn til han.
Har du lyst til å stå opp nå?
Nei, hva gjør søster?
Hun leker med duplo, vil du stå opp og leke sammen med henne?
Nei, jeg vil bare ligge her i soveposen min og kose meg, for det er så deilig når man har en sovepose.

Søteste gutten i verden!!


lørdag 10. januar 2015

...vi har godt av en dag som er regulert til annet enn stress, kav, mas, jobb, shopping osv.

Man kan fort gå i den fellen at man går ut fra, regner med, handler med utgangspunkt i osv. at små smurfer ikke hører, ikke ser, ikke får med seg ting, ikke er så opptatt av osv. det som foregår rundt en både hjemme, i barnehage, på skole, i samfunnet...
Men-
Små smurfer får med seg det de vil få med seg, og gjerne litt til også...

Våre søte små avleggere får da visselig med seg essensen av det som skjer rundt de, og det selv om de er bare fem og seks år gamle.
De har tidligere vist at de snapper med seg nyheter fra radio, som da Putin og co gjorde forrige trekk i homopolitikken før vinter - OL. De fikk også med seg galskapen rundt Dalai Lama og hadde reelle undringer i forbindelse med Norges håndtering av disse to spesifikke situasjonene.

Nå har de ikke fått med seg siste dagers happening i Frankrike, og eadni har klokelig latt være og fortelle de små barnesinnene om saken. Det de har fått med seg fra siste tiden, og som vi har pratet litt om, er at de som bestemmer har funnet ut at foreldre kan være lenger på jobb - dette er ikke spesielt kjekt for små barnesinn. Hvem bestemmer, hvorfor, må ungene være på skolen da - i barnehagen - alene...

Dette er alvorlige greier, det berører ungene våre i høyeste grad - faktisk har det allerede begynt å røre ved de.
Det er visse ting små barn ikke har ansvar for å bekymre seg over eller tenke spesielt på;
Om foreldrene (og familen for øvrig) har det bra er en ting, økonomi er en annen ting, hvordan hverdagen praktisk skal gå opp er atter en ting... osv osv.

Personlig trenger jeg vel ikke å si at jeg er sterkt i mot de foreslåtte endringene i arbeidsmiljøloven, med stor begrunnelse i helse og velferd for arbeidstakerne og hensynet til pasientsikkerhet (innenfor eget arbeidsområde). Jeg er også høvelig bekymret og betenkt i forhold til søndagsåpne butikker gjevnt over - jeg tror nemlig vi har godt av en dag som er regulert til annet enn stress, kav, mas, jobb, shopping osv.
Det jeg gjerne kan - og vil - understreke her er at min motstand til de foreslåtte endringene ytterligere forsterkes i meg når jeg ser at det allerede begynner å berøre de jeg først og fremst er til for - barna mine - og det før det i det hele tatt har blitt noe endring.

28 januar 2015, merk deg datoen - da er det politisk streik, en samlet protest mot de foreslåtte endringene.
Jeg skal være med på denne markeringen, med den største vilje og den sterkeste motstand skal vises - Jeg har også et ønske om at jeg skal få til å ha med småsmurfene mine - det er nemlig ikke riktig å ta fra de mer tid med mamman sin enn man allerede gjør. Barna mine har heller ikke godt av å måtte tilbringe enda mer tid i barnehage og på SFO enn de allerede gjør i dag - som er 8,5 timer på det lengste... Man må gjerne påstå, men det er ingen som får meg til å tro at det er bra for barna å være så lenge på SFO / i barnehage - det er tross alt små barn vi snakker om, som er utslitt allerede etter 7 timer i barnehage.
Det måtte komme så mange arbeidstakere, arbeidsgivere, foreldre, barn, pårørende, pasienter og borgere som det er plass til - på torget i nordens paris og i alle andre byer og steder det er markering.

Det er en ting som gjelder den 28 januar i år, det er at vi - uansett hvem vi er - står sammen mot rasering av verneloven vår, mot røveri av barns rett til tid med foreldre, mot å sette pasientsikkerheten i fare... mot å stjele hvermannsen sin ene sikre fridag i uka.


fredag 9. januar 2015

Jeg for min del må bare si at har jeg ikke vært skeptisk til å besøke Putin og co tidligere, så er jeg det i alle fall nå.

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Russiske-myndigheter-nekter-transseksuelle-a-kjore-bil-7853792.html

"Russlands statsminister Dmitry Medvedev har signert et vedtak som forbyr transseksuelle og andre med «forstyrrelser i seksuelle preferanser» fra å kjøre bil."

Jeg tenker tilbake til OL i Russland for ikke alt for mange måneder siden.
Eeh nei, man kan ikke ta noe politisk standpunkt...
Nei, det er uaktuelt å boikotte OL i Russland...
Nå legger Russland den omstritte homoloven på hylla til etter OL, da er jo alt ålreit...

Hva kommer etter OL spurte jeg meg selv om, og de som måtte finne det for godt og snuble innom bloggen min...
Nå er vi etter OL -
Kjøret mot de homofile i Russland har ikke blitt noe bedre. Russiske myndigheter har strukket seg opp på tå og tatt ned den omstritte homoloven igjen - og ikke bare det...
Man viser for hele verden at man så absolutt ikke er til å pirke på, i det man forsterker kjøret mot landets homofile ved også å ta fra de retten til å kjøre bil.

At russiske myndigheter er i særklasse hva galskap angår burde ikke være noe overraskelse for verdenssamfunnet. Vi har fått mange tragiske eksempler på hvordan Russland kuer og mishandler homofile, og vi har etter hvert også noen eksempler på hvordan vårt store naboland håndterer uansett hvem det måtte være av sine egne som ytrer en annen mening enn landets store herskere - journalister med egne tanker og meninger for å nevne noen.

Vedtak som hindrer transseksuelle og andre med forstyrrelser i seksuelle preferanser i å kjøre bil du.
Jeg for min del må bare si at har jeg ikke vært skeptisk til å besøke Putin og co tidligere, så er jeg det i alle fall nå.
Dersom det er slik at den seksuelle preferansen til vårt nabofolk er av betyrning for hvordan de håndterer bil blir jeg nervøs for hva jeg måtte møte i trafikken over der uavhengig av seksuell legning, det kan da ikke være noe bedre å møte en hetrofil galmann bak rattet bedrivende med hva man enn måtte bedrive av seksuell aktivitet mens man kjører enn en homofil?

Jeg, og mange med meg, er skremt over det som foregår i hodet på Russlands ledelse.
At man ikke bare har tilbøyelighet til denne type tankegang, og tillater seg å formulere idiotien til ord og politiske vedtak - det vitner om en ledelse med en ideologi som er farlig og noe verdenssamfunnet virkelig skulle reagere sterkt på.

For å si det på en annen måte enn våre russiske naboer -
I Norge har vi også reguleringer i forhold til hvem som får og ikke får kjøre bil, disse bygger i stor grad på hvor tilregnelig man er bak rattet og ikke på hvem man deler seng og hjerte med.
Blant annet har vi forbud mot å kjøre i ruset tilstand, bort sett fra de som drikker alkohol - der tillater vi 0,2 i promille - selv om det også ses på som strengt i forhold til andre land. Videre har vi begrensninger i forhold til enkelte sykdommer som kan virke inn på tilregnelighet og forsvarlighet og vi har begrensninger i forhold til enkelte medisiner.

Jeg vet ikke om Putin og staben hans går på noe medisin, det gjør de kanskje ikke. Desto mer usikker er jeg på om de ruser seg på noe, enkelte ting kan tyde på at de ikke er helt stueren - men det blir kun spekulasjoner.
Det jeg der i mot frykter, er at man kan stille spørsmål ved tilregnelighet hos lederne i vårt naboland - jeg er rett og slett usikker på hvor tilregnelig de er og med det kommer også spørsmål om forsvarlighet opp. Det er bare å krysse fingrer og tær og håpe at de politiske lederne i Russland aldri vil være å se bak rattet i noen bil på norske veier, og i alle fall at noen på norsk side har vett til å stoppe de... Vi har ikke råd til å ha gale mennesker kjørende rundt på norske veier med de alvorlige konsekvensene det kan bringe med seg - ikke norske, og så aldeles ikke heller den russiske presidenten og stab.


Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...