Søk i denne bloggen

lørdag 29. april 2017

ingen ønsker å ligge rakt ut i en kjeller full av møkk

Nå skal jeg driste meg til å være veldig direkte i utsagnet mitt, påstanden min;
Når man er kommet så langt ut i fraukjelleren at man har fått en lei vane med å ty til selvskading for hver minste motstands vei, så er det dessverre veldig vanskelig å komme ut av fraua.

Man forsøker det man kan, gjerne etter påtrykk fra personer rundt... i starten i alle fall;
Nå må du slutte med å skade deg selv, det er ikke bra for deg.
Har du ødelagt noe i beinet nå?
Har du ødelagt noe i hånda nå?
Har du måtte sy igjen?
Nei nei nei, dette er ikke bra for deg - når tid skal du slutte med dette vaset?

Kan hende klarer man ikke være hjemme mer, man havner inn og ut og kan hende inn igjen og ut og kan hende inn enda flere ganger og ut igjen fra døgninstitusjon der det er mennesker som har betalt for å ivareta en.

At en selvskader forsøker å slutte med handlingen sin, eller i det minste gjør det en kan for å slutte, betyr ikke at man gjør spesielt nevneverdig for å slutte.
Når personer rundt en bemerker nye skader, spør hva man har gjort, ber en om å slutte, ber en søke hjelp, kan hende også tilbyr seg å hjelpe osv. - så gir det oppmerksomhet på den skaden man bedriver på seg selv.
Som man kjenner til fra forskjellig hold blant annet i barneoppdragelsen - all oppmerksomhet er god oppmerksomhet, det gjelder også for en person som skader seg selv.

Det kan være at en selvskader av eget ønske kommer til et punkt der man ikke bare er lei av skamfølelsen som er knyttet opp mot selvskadingen, man kjenner også at dette vil jeg ut av og bestemmer seg for å gjøre noe med problemet.

Likevel, det er noe med å ligge i en fraukjeller - ingen ønsker å ligge rakt ut i en kjeller full av møkk. Dersom man først har havna ut i møkka vil man trolig forholde seg roligst mulig på det første stedet man finner tak i, et sted som er fast nok til at man kan holde seg der inntil man kan få hjelp opp og ut av møkka.
Et oppriktig ønske om å dra seg ut av fraukjelleren på egen hånd kan være til stede og vil kunne bidra til å få en ut, sammen med viten om at det faktisk er mulig å komme ut.
Først må man uansett bestemme seg for å legge på svøm i all møkka - og hvor mange av dere der ute ville lagt på svøm i et basseng fullt med møkk og piss?

En som skader seg selv ligger billedlig sagt på hode i en god gammeldags fraukjeller omgitt av møkk og piss.
Det er mulig å svømme, det er også mulig for en som skader seg å ta seg ut av denne vanen helt på egen hånd, men det krever veldig mye.
Mye krever det uansett hjelp eller ikke, man må nemlig gjøre den store jobben selv uansett for å komme ut av møkka.
Ikke bare vil man måtte bevege seg rundt i møkka, man vil bli utsatt for enda mer møkk på kropp og alt det som synes, i tillegg vil man trolig komme til både å puste i, smake og svelge møkk underveis.

Jeg har fram til nå fått bli kjent med flere personer som skader seg selv eller har skadet seg selv på forskjellige måter;
Ei jente jeg kjenner skadet seg selv ved kutting, hun kuttet seg på armene daglig i perioder. Jenta har vært ute og inne i hjelpeapparatet.
Ei anna jente jeg kjente til en gang skadet seg ved ikke å spise, i tillegg løp hun kroppen sin i senk. Jenta var til og fra i hjelpeapparatet.
Enda ei jeg kjenner skadet seg selv ved å bli ei hoppetusse, tjohei fra kar til kar uten tanke for hva dette kunne medføre for henne. Denne formen for selvskading skjer på en såkalt skjult måte, der en som ikke er kjent med problematikken ser forbi selvskadingen, heller blir det jenta som kommer i et dårlig lys og situasjonen hennes kompliseres enda mer.
Enda ei jente jeg kjenner skadet seg selv ved overspising, hun spiste ikke nødvendigvis usunt - men puttet i seg mengder av det som var tilgjengelig. Også dette en form for selvskading som er skjult, ettersom skadingen skjer i form av noe som i utgangspunktet er normalt.
Enda ei jente skadet seg selv med shopping, hun shoppet på seg gjeld som etter hvert ga store konsekvenser for henne. Skjult form for selvskading dette også, ettersom gjeld av ymse slag ikke er uvanlig blant oss.
Ei voksen dame skadet kroppen sin ved å vaske både seg selv og alt rundt seg i senk, dama ødela huden sin og fikk små og store sår.
Enda ei jente skadet seg selv ved slag, ved å tyne kroppen sin på sykkel og ved overspising. Slagene er opplagt selvskading, syklingen og overspisingen der i mot er i likhet med eksemplene over av typen skjult selvskading - fordi de er vanskelige å få øye på.

Felles for alle disse personene er at man har opplevd greier i livene sine som i hovedsak har gjort så stor psykisk skade, skade på sjel og sinn så store at også en selv har fått nedsatt tro på og respekt for seg selv.
Man har opplevd overtramp i livene sine så store eller i så stort antall at man i perioder ikke satte grenser for verken hva en selv eller andre kunne gjøre mot en.

Respekt;
Er kjempeviktig dersom man skal ta seg ut av møkka.
Det ene er at man søker etter å oppleve respekt, man trenger i tillegg respekt for seg selv.  Å se at man ligger opp til hode i møkk er en ting, noe annet er å se at dette fortjener jeg ikke. Jeg har både rett til og kraft nok til å ta meg ut av denne møkkadungen.
Når man har funnet den respekten for seg selv som trengs, har man funnet en viktig hjelper for å ta seg ut av gørra.

Grensesetting / krav;
Ei av jentene jeg kjenner fortalte en gang at hun hadde fått tydelig beskjed om at hun skulle ringe dersom hun trengte oppmerksomhet / noen å prate med, samtidig med at dersom hun har skadet seg først blir man ikke å komme ned til henne som var vanlig at man gjorde.
Jenta kuttet seg og jenta ringte etter hjelp og tilsyn, personen i andre enden var tydelig tilbake - nei, dersom du har skadet deg igjen kommer jeg ikke.
Den jenta skadet seg ikke flere ganger når hun visste at personen i andre enden var på jobb.

Ei anna av jentene over fant etter hvert en kar hun ble glad i, en person som fikk kjennskap til fortid og hvem hun er. Jenta sluttet å hoppe fra kar til kar.

Ei anna av de over traff jammen på kjærligheten også hun. Tydelige krav / grenser også i dette tilfellet og null selvskadinger.

Noen personer klarer å komme ut av selvskadingen sin på egenhånd, noen trenger et spark bak - ofte i form av at det stilles tydelige krav og forventninger til de - noen klarer rett og slett ikke å komme ut av problemet sitt, det er ståa.

Jeg har mine egne tanker og meninger om hva jeg tror er hensiktsmessig, det skal jeg skrive om senere.








onsdag 26. april 2017

Selvskading kan gjøres i former man ikke kan forestille seg

Så, nå som vi er rundt neste sving - skal jeg fortsette der jeg slapp i går;

Hva er det egentlig en person gjør som skader seg selv, har du noen formening om det?
Hvilke skader kan det være snakk om tenker du?
Jo, hør her... eller les...
Selvskading kan gjøres i former som man ikke kan forestille seg om man ikke har enten skadet seg selv eller jobbet med personer som skader seg selv, det tør jeg påstå.

Kutting, man bruker skarpe gjenstander og kutter seg selv til blods - oftest på armer og deretter på bein.
Slag, man slår - gjerne med knyttet neve - i gjenstander som er harde nok til å påføre smerter og skader i hånd.
Man tøyer belastning og smertegrenser for kroppen det man klarer med eksempelvis sykling og knær, trampoline og knær, spark, løping - gjerne opp og ned bratte bakker, padling, roing... Man forholder seg gjerne til aksepterte aktiviteter der selve skadingen derfor forblir en skjult greie for de aller fleste.
Man blir ei hoppetusse og hopper fra kar til kar eller kvinnemenneske til kvinnemenneske og har sex, beskyttet eller ubeskyttet - man lar seg selv utnytte for å si det rett ut.
Man overspiser, eller underspiser, på den måten tar kroppen form eller mangel på form som ikke er av betydning for en allerede oppfattet lite respektfull og viktig person.  I tillegg opplever man kontroll - i alle fall for en kort periode før denne gjerne blir en tvangshandling som kompliserer et allerede komplisert liv ytterligere.

Når en person begynner å skade seg, trår denne personen over noen grenser - når disse grensene er tråkket over er det ikke bare å snu tilbake igjen.

Tilbake til orgasmen, uten øvrig sammenligning...
Når man først har opplevd en orgasme vil man gjerne ha fler, jo større og bedre de er - jo mer higer man etter nettopp disse.
Når en person skader seg selv opplever personen en tilfredsstillelse i det man om ikke fjerner en psykisk smerte, så i alle fall flytter man den til et mer håndterbart sted, det blir nærmest som en rus som brer seg gjennom kroppen, og kroppen - den blir avslappet og rolig som man blir etter nettopp en orgasme eller utløsning.

Det som ved første gangs tilfelle, gjerne tilfeldig der man gjerne også fikk oppmerksomhet, det ble opplevd som veldig behagelig og tilfredsstillende - og det fortsetter behagelig og tilfredsstillende for en person som skader seg - dette endrer seg i utgangspunktet ikke.
Det som endrer seg etter hvert er hva som skjer inne i en og som legger seg som en ekstra byrde for en person som skader seg. Man begynner å kjenne på skam fordi man skader seg, det er nemlig slik at en person som skader seg ikke er dum - man er klar over at dette er både psykt og feil.
Som en følge av at man kjenner skam i forbindelse med selvskadingen begynner man å skjule de konsekvensene selvskadingen gir - samtidig med at man gjerne også vil ha oppmerksomhet for skadingen.
I tillegg til at man opplever skam og i alle fall tidvis vil forsøke å skjule spor etter skadingen, blir skadingen dessverre også en form for tvangshandling. Personen som skader seg om det er i form av kutting, tilfeldig sex, slag, spising, mangel på spising eller what so ever - denne personen mister etter hvert kontroll på skadingen.
Når man har kommet så langt blir det veldig lett til at minste motstand lett kan lede til selvskading, opplevd avvisning - selvskading, evt. avslag - selvskading osv.

Dette er en kinkig greie, hva skal man gjøre?
Er det i det hele tatt mulig for en person som skader seg å slutte med det, når det har blitt så alvorlig - for vi kan vel være enig i at det som er nevnt som eksempler over er alvorlig..?

Tenk litt over de siste spørsmålene du, er det i det hele tatt mulig å kvitte seg med en tvangshandling som selvskading tror du - og videre, hva kan man gjøre?
Om du vil lese mer kan du følge med, så vil jeg dele noen tanker i forbindelse med de siste spørsmålene i neste innlegg.






tirsdag 25. april 2017

en håpløshet opplevd så omfattende at du etterhvert vil gi opp?

Har du noen gang vært i en situasjon der ingen løsning dukker opp for deg og du rett og slett ikke vet hva du skal gjøre..?..
Jeg mener ikke de gangene du har fått snurr på strikketøyet, rot i broderiet, ikke finner ut av en oppskrift om det er mat eller håndarbeid, står fast med ikeamonteringen din, plages under bilpanseret eller hva det måtte være...

Det jeg tenker på er;
Har du noen gang kjent på en hjelpeløshet så utstrakt at du etterhvert slutter å se deg om etter en utvei?
Har du levd i en håpløshet opplevd så omfattende at du etterhvert vil gi opp?
Har du i løpet av livet ditt opplevd å bli behandlet på en måte som har gitt deg en så skjev oppfattelse av deg selv og din verdi at du har vandret grenseløs rundt mens andre har fått kjøre over deg?
Har du noen gang kjent på en så mektig tristhet at du har grått en hel dag, kanskje flere dager og for alt man vet kan hende også uker - og lurt på om det i det hele tatt går an å ha flere tårer igjen?
Har du opplevd en sorg så dyp og så mørk at selv den mørkeste tunnel har framstått lys i sammenligning?
Har du opplevd en fortvilelse så bunnløs at du ikke lenger kan se en utvei der du står oppreist?
Har du noen gang kjent på et sinne så stort at du med stor sannsynlighet har innehatt en så stor mengde uante krefter at du sikkert kunne veltet et en bil.., i alle fall trodd du kunne det?
Har du noen ganger vært så grepet av angst at du har vært sikker på at du er i ferd med å rives i fillebiter?
Har du gjennomlevd en smerte så stor noen gang at du er sikker på at selv den mest intense fødselsri eller gallestenanfall trolig kunne være lettere for deg å komme gjennom?
Om man ser bort fra orgasme eller utløsning, har du da noen gang opplevd en tilfredsstillelse eller utløsning etterfulgt av en avslappethet i kroppen som man tenker bare en orgasme kan gi?
Har du noen gang opplevd en glede så enorm at kun det øyeblikk du ble mor eller far kan overgå den gleden?

Dersom du leser linjene over og kjenner ja, det har jeg faktisk opplevd - hvordan har du da håndtert det, hva har du gjort for å finne utveier, for å ikke legge deg ned å gi opp, for å skru igjen tårekranen, for å finne det som gir eller er lys, for å klare å stå oppreist, for ikke å velte en bil, for å kvitte deg med smerte og i alle fall stå gjennom den, for å overleve angsten?
Hva er det som for deg har gitt den tilfredsstillelsen som gir kroppen din den avslapping og ro når du har levd med disse opplevelsene?
Hva er det som har bragt glede i livet ditt, i mellom slagene og sånn gjevnt over?

Vet du -
Det finnes alt for mange mennesker rundt oss og midt i blant oss som lever i slike situasjoner til daglig.
En kollega av deg på jobben, en nabo, en venn, en slektning, en bekjent, mor til en i ditt barns skoleklasse, en elev du har på skolen, en på fotballaget, en du sitter sammen med på flyet eller toget eller bussen, en du passerer på gata, sjefen din, sjefen til sjefen din, personen fra NAV...
Du ser det sannsynligvis ikke, men rundt deg går det en og anna sjel som tidvis nærmest ikke vet att og fram på verken seg selv eller andre.
En veldig god dag, en god dag, en helt okey dag, en noe grå dag, en veldig mørk dag.

Livet er ikke alltid en dans på roser.
Noen kommer seg gjennom hele livet, andre store deler av livet og andre igjen deler av livet uten noe spesielt med motgang. Andre går gjennom livet, store deler av livet eller deler av livet med så mye motgang og utfordring at det er et under at de i det hele tatt kommer seg gjennom det...
... har du tenkt på det noen gang..?

Vet du det at enkelte ting i livet noen ganger kan bli for vanskelig for en person å takle helt alene?
Noen gang hender det at en person som opplever noe av det som er nevnt over tar sitt eget liv.
Andre ganger hender det at en person som opplever noe av det som er nevnt over begynner å skade seg selv, vet du hvorfor?
Dette med kropp og psyke er en merkelig og finurlig verden, det er nemlig slik at det er lettere for en person å håndtere fysisk smerte enn den psykiske... hvorfor..?
Det har seg slik at den fysiske smerten har et konkret uttrykk man kan observere, en kan se den selv og de rundt en kan se. En fysisk smerte, synlig sådan, er også noe man lettere kan forstå en en psykisk smerte som ligger innpakket et sted inni en person.

Når en person kommer dit hen at man begynner å skade seg selv skjer det en del greier i og med denne personen, det tenker jeg å skrive litt om rundt neste sving.





tirsdag 4. april 2017

Jeg elsker å være sammen med barna mine

I ettermiddag da klokken var blitt kvart på fire, jeg var kokt i hodet og endelig kjørte fra jobb, en halv time senere enn jeg hadde tenkt skulle være ca senest på hjemvei, snurret det rundt med tanker i hodet mitt - mange, mange tanker.
Jeg hadde en hovedtanke som gikk i spor, nemlig at det var på høy tid å få avleggerne hjem fra SFO - jeg er veldig lite komfortabel med at de har så sene dager som det ble på de i dag.
I tillegg visste jeg at jeg var nødt for å kjøpe kattemat på veien, som nødvendigvis ville ta litt tid og gjøre meg ennå senere til henting av småsmurfer - spesielt tar det tid med kø i kassa som det selvfølgelig er når man har minst tid å bruke på å stå i kø.

Etter at kattematen var kommet i bilen og jeg igjen satt i mitt eget trøtte selskap fortsatte tankene å gå... og de behovene jeg kjente på der og da meldte seg i min bevissthet.
Nå skal jeg få hjem ungene og så skal jeg bare være sammen med de, det var hva jeg kjente aller mest for og tenkte aller mest på - i tillegg til middag som faktisk ikke var tenkt ut på forhånd i dag.

Vi kom oss hjem, jeg i forveien med bil og sekker - mens de kom rullende etter på sykler.
Middag ble det, enkelt riktig nok - men likevel.
Etter middag var det fram med Ipad og mobil for å spille, undringen ble stor da eadni brøt inn og drepte spillegleden med ønske om å sitte sammen i sofa for å se litt på tv sammen.

Hva, hvorfor det lurte tassene på...
Fordi sa jeg, at mora deres har så veldig lyst til bare å være sammen med dere. Saken er at det har gått ganske i ett på jobb i dag, og for så vidt i går, og egentlig i hele forrige uke... og uken før... Når det er mye på jobb, når jeg er sliten og trøtt, når jeg virkelig skal gi meg selv noe av det aller beste jeg kan gi - er det tid sammen med de jeg liker aller best, kvalitetstid.

Jeg har bare lyst til å være sammen med ungene mine svarte jeg - Sitte i sofa sammen med dere og se på noe dere og jeg har lyst til sammen, bare være sammen med dere... ingen spill på mobil eller pad, ingen styr og holloi, bare kose med dere.
Hæææ???
Lillemann var noe overrasket først, lillemor kunne ikke helt forstå at man når klokken var nærmere seks skulle velge mellom sofakos ved tv eller å stelle seg og legge seg - men hun slo raskt fast at dersom det var valgmulighetene ville hun se norske talenter.

Kan du tenke deg for en ettermiddag jeg har hatt???
Jeg har sittet i sofa med lillemann min i armkroken, han har bare knødd seg inntil meg "så deilig når du krøller på håret mitt eadni..."
Lillemor har sittet og delvis ligget og knødd et par meter framfor oss, vi har sett på dans, sang, tryllekunster, akrobati og mer til - ungene har vært hærlige og jeg har hatt den beste ettermiddagen man kan tenke seg.

Det har vært leksehjelp på skolen i dag og jeg må ærlig innrømme, jeg har tatt lillemann på ordet i forhold til om leksene er gjort - ikke noe leksesjekk klokka seks om ettermiddagen her... har vi kosetid så har vi definitivt ikke noe lekser dratt med i det hele.
Klokka syv var avleggerne i seng, rolig og pent - ingen styr, ingen krangling, ingen opp og ned til nå i alle fall...

Ungene er egentlig vant med at vi setter oss sammen i sofa, de er vant med at vi har kosetid, de er vant med at det skal roes ned om ettermiddagen, de er vant med å ligge pladask utslått i sofa selv, de er vant til å sitte i armkroken og knø...
Jeg tror kan hende de likevel i dag senset noe mer, et særlig behov fra mora si til ro og kos - et behov de visselig har tatt ansvar for uten helt å vite det selv.

Jeg elsker å være sammen med barna mine, spesielt når de er så fantastisk deilige som i dag.




mandag 3. april 2017

barna må jobbe hjemme etter endt arbeidsdag og null hensyn til arbeidsmiljø,

https://www.facebook.com/CollectiveEvolutionPage/videos/10154129436833908/?hc_ref=NEWSFEED


Jeg digger finnene!!

Mens vi sliter med lekser og etter år med irritasjon og fortvilelse over lekser som tynger ned små barn, har finnene tenkt, handlet og erfart at barna får ikke bare bedre resultater på skolen - de får også en bedre totalhverdag ved å kutte ut hjemmeleksene.

Mens foreldre slites i hver sine retninger når det handler om for eller i mot hjemmelekser, mens lærere og skoler tviholder på hjemmelekse som en del av skoleopplegget eller kommer ut av skapet som særingskoler og skaper virkelige oppsyn med prøveordninger som lar hjemmeleksen utebli - har man et heller avslappet forhold til dette i nabolandet vårt.

Jeg tipper at både rektorer, lærere, foreldre og ikke minst barna selv er fornøyde med leksefri hverdag i nabolandet vårt - noe vi kan se på de som er spurt i dette lille snuttet.

Barna trenger fritid sier den finske rektoren. Hun fortsetter med å si at barna trenger lek og hodene til barna trenger hvile for å lære.
Finnene har sett at det å stappe alt man kan klare å få inn i små barnehoder gjennom dagen ikke er så klokt. De har sett at det kan bli nok, at det faktisk er bedre med kortere dager og kortere sekvenser med innputt.

Her hos oss på denne siden av grensen er det akkurat slik det pleier. Mens nabolandene våre prøver noe og erfarer at det er enten bra eller mindre bra, så skal vi holde fast på gamle og inngrodde tradisjoner - gunstig eller elendig, samma det.

Skolemat, varm skolemat til barna.
Mens nabolandene våre har servert skolebarn et varmt måltid med gode erfaringer i årevis nå, sitter vi og diskuterer opp og ned i verdens rikeste land - noen mener det er på sin plass, mens andre holder det de kan på midler som åpner for dette.


Gravide på overtid.
Mens forskning og erfaring utenfor norske grenser viser at fare for komplikasjoner øker betydelig etter ei over termin for gravide og derfor setter i gang senest ei uke etter termin, holder vi i Norge fast ved at man skal gå fjorten dager over før noe settes i gang.

Hjemmelekser i skolen.
Mens nabolandet vårt har kuttet ut hjemmelekser, har korte skoledager og fokus på lek og fritid for barna med resultat at de har rykket i toppen på resultater i skolen, tviholder man i Norge på hjemmelekser, stadig lengre dager, jobber rævva av seg for å justere barna inn i samme form slik at man holder ut lengst mulig i timene.
Barnekonvensjonen holder fram at alle barn har rett på fritid, unntatt barn i Norge - her skal man ha arbeidsdager fra klokka syv om morgenen til klokka fire om ettermiddagen, da kan man være heldig å få en kort pause før man skal ha ytterligere en til to timer arbeid som er bragt med barna fra jobb og hjem.
Retten til fritid, til fri lek, er en oppskrytt greie for veldig mange norske barn. Når man endelig kommer hjem fra skole / sfo etter klokka har passert fire er man små slakt som plasseres i en stol i påvente av mat som gir omløp i toppetasjen. Når man har fått det nødvendige påfyllet til de små grå er klokka brått blitt både fem og halv seks, da er det tid for å ta løs på det arbeidet barna har fått sendt med seg hjem. Når hjemmearbeidet til barna endelig er ferdig er det i alle fall for mine avleggere tid for å begynne å forberede at man skal i seng - det må man gjøre om barna skal få nok søvn.

Veier.
Mens man i våre naboland har bygget solide og brede veier, man har fysiske midtdelere i veibanen og man har viltgjerder over store strekninger, holder vi i Norge en veistandard med en minimumsbredde på veien - og vi vet nærmest ikke hva en veiskulder er.
Yrkesfjåfører fra våre naboland river av seg hår og bart når de har kjørt et stykke på norske veier, og legger ut rasende innlegg i sosiale medier som ikke levner tvil om hva de måtte mene om veiene våre.

Kontorlandskap.
I våre naboland går man mer og mer bort fra bruken av åpne kontorlandskap, fordi man ser hvilke belastninger det er på den enkelte arbeidstaker. Man ser på støy, forstyrrelser, tilrettelegging, konfidensialitet osv i arbeidshverdagen til den enkelte - På norsk side av landegrensene er det ikke en gang snakk om at et par stykker deler kontor, neida - man bygger stadig nybygg der kontorlandskap er en naturlig del av innredningen.

Man kunne sikkert fortsette og fortsette med eksempler, men det får da være måte på hvor lang dette innlegget skal bli.

Hva skal man så si til dette, hva skal man si til oppslag som her om dagen - der en lærer formaner og minner foreldre på den viktige jobben man har som oppdragere, det er hjemme barna skal lære folkeskikk, høflighet osv?
Jeg er veldig enig med den læreren som skriver alt dette, han tar opp noe veldig viktig.

Samtidig er det slik at skolen har som jobb å lære barna lesing, skriving og regning - men det stopper ikke skolen fra å sende med barna arbeidet hjem i fritiden for at vi som foreldre skal ta også deler av den jobben.
Ikke nok med at barna må jobbe hjemme etter endt arbeidsdag og null hensyn til arbeidsmiljø, de er også prisgitt foreldrenes engasjement.

Finnene har forstått noe veldig viktig, og de gir barna sine noe veldig viktig - nemlig både fritid, lek og læringsmiljø.
Som mamma til to små, som sterk motstander av hjemmelekser og overforbruk av styrte aktiviteter for barn, er jeg veldig glad på vegne av finske barn som blir gitt mulighet til virkelig å være barn og samtidig sunne læringsforhold.
Jeg skulle ønske mine barn, våre norske barn, også ble tilgode sett med et optimalt læringsmiljø, med fritid og rom for fri lek og utfoldelse, til fantasi og utvikling.





søndag 2. april 2017

Noen ganger kommer ord rett og slett i veien

Et helt enkelt enstavelsesord innenfor en fem sekunders tidsramme, "hei"
Det trengs ikke mer enn dette ene lille ordet.

Kroppen har sitt eget språk,
ekstra tydelig blir det språket sammen med alt av sanser.
Hender, føtter, øyne, nese, munn
Det er så mye som kan sies uten at man trenger å bruke ett eneste ord.

Ømme blikk
Varme klemmer
Kjærlige kyss
Kjærtegn
Kropper som snører seg sammen

Så godt å se deg.
Jeg har savnet deg.
Det er godt å ha deg hjemme igjen.
Det er godt å være hjemme igjen.
Vi to hører sammen.
Du lukter så godt.
Vi er to deler som settes sammen til en enhet.

Noen ganger kommer ord rett og slett i veien,
i veien for det vakre og skjøre som på sin egen måte formidles gjennom kun tilstedeværelse og innlevelse.







lørdag 1. april 2017

da brer det seg en lykkerus i hver centimeter i skrotten

Har du vært borte fra kjæresten din over tid noen gang?
Kjæresten min og meg bodde på hver sin kant av landet hele fem måneder før vi fikk samlet smurfeland igjen i forbindelse med flytting fra nord til sør... det ble lang tid å være borte fra hverandre, heldigvis med noen korte perioder sammen her eller der under denne tiden.

Så lenge vi har vært sammen har konemor hatt jobb med tilhørende tjenestereiser, reiser som har gått over alt fra dagsturer til turer på opp mot ei uke. Etter at vi flyttet ned har det for det meste vært dagsturer inn til tigerstaden, men det har vært en og annen tur som har strukket seg over noen dager.

Jeg må bare være ærlig å si det at jeg nok alltid har den samme greien når konemor drar på reis, det er noe som mangler hjemme - det er en del av meg som blir borte og jeg er på en måte ikke helt meg selv igjen før hun er tilbake her hun hører til.

Det altså slik at dersom jeg fikk velge kun med hensyn til meg selv og mine ønsker og behov, ja da hadde det ikke blitt mye reis på konemor mi - da hadde hun vært hjemme hos meg og jeg ville vært så fornøyd med at alt er som det skal være - nemlig at hele smurfeland ville vært samlet hjemme i huset sitt og jeg ville hatt full koll på at alle har det bra, eller i det minst hatt en viss oversikt over hva som ikke var helt bra.

Sånn kan man jo ikke ha det, så det har jeg hatt fokus på og etter hvert har jeg kommet dit hen at når jeg først er alene, så nyter jeg alenetiden.
Jeg nyter mitt eget selskap - ser på tv, strikker, er på internett, koser meg sammen med ungene osv.
Når det så nærmer seg at konemor skal komme hjem fra reis begynner jeg å glede meg ekstra, jeg teller både dag og timer og kan nesten ikke vente til å høre at hun tar i døra og se henne komme inn. Ekstra kjekt er det etter hvert også å se avleggerne når mamma kommer hjem, de blir jo kjempeglade de også - fryd og gammen brer seg i smurfeland med kyssing, klapping og klemming.

Jeg er veldig takknemlig skal jeg si deg, og jeg skal si deg hvorfor -
I mer enn tolv år har konemor og jeg vært sammen, at jeg fortsatt tripper etter henne når hun er på reis er i seg selv fantastisk, men faktisk tripper jeg også etter henne når hun ventes hjem fra jobb om dagene - det er ingen selvfølge.
Det vi har sammen konemor og jeg, den kjærligheten som har grodd mellom oss i tolv år gror faktisk fortsatt.
Det heter seg at forelskelse kommer og går. Jeg er henger med i nyforelskelsen, den sies å være til stede i starten - og det er vel helst naturlig ettersom nøkkelordet her er ny. Når det kommer til forelskelse som sies at kommer og går, har jeg til nå ikke merket at den går. Kan hende er jeg heldig, kan hende er jeg avvikende fra normalen og samme kan det være. Det som er deilig kjenner jeg, er at jeg ser på kjæresten min og kjenner det bruse inni meg, jeg kjenner en stolthet over at hun er min, jeg kjenner en tilfredshet ved at hun har valgt meg, jeg kjenner glede over det vi har.
Når jeg forsøker å se henne opp mot en annen puppeperson rundt meg og likevel i mitt objektive sinn må fastslå for meg selv at den fineste, hotteste, snilleste, teiteste, deiligste, staeste, rareste og beste jenta er mi - ja da brer det seg en lykkerus i hver centimeter i skrotten.




Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...