Søk i denne bloggen

fredag 22. desember 2017

Jeg labbet inn på badet i går for å finne fram badevekta vår


I dag vil jeg trekke fram en av husets og familien solfjells minst brukte gjenstander, badevekten.

Jeg labbet inn på badet i går for å finne fram badevekta vår. Jeg tok den ikke fram for å plassere føtter midt oppå den og med det se de sorte tallene komme blinkende fram i displayet og dermed også gjøre meg selv kjent med hvor mye denne familiekjære, forkjølede og lykkelige kroppen veier - neida.

Jeg fant fram badevekten slik at jeg kunne tørke støv av den, vet ikke om du klarer å se det på bildet under, men det var noe støv på den - noe som kan indikere nettopp det jeg sier, at den ikke er spesielt ofte i bruk. 


Nå nærmer vi oss jul og det har seg slik at etter jul kommer alltid nyttår, videre er det slik at ved nyttår kommer alle nytårsforsettene - og med alle nyttårsforsettene kommer alle gale beslutninger om å slanke seg.

Begrepet slanke seg er ikke et begrep her i huset, neida - her snakker vi suppekurer, renselseskurer, endring av livsstil og hva enn - men vi snakker ikke slanking.
Slanking, vi er i mot slanking - slanking er ikke bra for verken kropp eller psyke.
Alle anstendige hjem har en symaskin sies det, om man kan sy eller ikke. Alle anstendige hjem har i alle fall ei badevekt er min tanke, om man veier seg på den eller ikke.

Si meg -
Trenger man egentlig en badevekt for å finne ut om man har gått opp eller ned i vekt?
Før i tiden hadde man buksebelter, belter med huller i - de som holdt vekten stabil kunne godt se på beltet at det var slitt rundt samme hullet. Dersom man gikk opp i vekt var det ståhei når man måtte ta i bruk et hull lenger ut på beltet, når man gikk ned i vekt var det enda større oppstandelse for de som fikk ta i bruk et hull lenger inn på beltet... sånn gikk dagene og månedene - ut og inn på beltet.
Man kan kjenne på buksene om de begynner å stramme eller om de begynner å sagge, man kunne se dobbelhaker som kom og dobbelhaker som gikk.

Nå for tiden gjør man ikke slikt mer, neida - nå veier man seg til faste tider, man noterer ned verdien og ikke nok med det - neida, man veier jammen sant meg også maten man skal spise i mange tilfeller, for å være sikker på at man ikke får i seg for mye... noen ganger for lite, men for det meste er man redd for at man skal få for mye mat i seg.

Hva med å kjenne etter når man spiser, og kan hende også tenke litt over mengden man spiser - om det enn er for mye eller for lite..?
- jeg er overbevist om at like sikkert som at noen spiser mer enn man trenger så er det noen som spiser mindre enn man trenger.

Jeg ser på bildet av badevekten vår igjen -
Vekten viser både hele kg. og den viser hundre gram, om man ønsker det kan man veie seg daglig og se om man holder seg stabil eller om man går opp eller ned alt fra hundre gram til kiloer... man må bare sørge for å veie seg til samme tid på døgnet, helst om morgenen før man begynner å putte i seg mat - og selvfølgelig etter at man har tømt ut morgentisset, det vil man ikke at skal gi et par hundre gram ekstra på vekten.

Her i huset er det en stund siden noen har veiet seg så vidt meg bekjent, og for å snakke for min egen del og kun meg - jeg kan ikke se for meg at jeg skal opp på den vekten i løpet av verken pittelille julaften eller lillejulaften og heller ikke verken romjul eller på nyttår.

Jeg har ingen planer om verken slanking, suppekur, renselse eller andre greier som på sin måte går utover vekten min.
Jeg har ingen planer om å legge bånd på meg selv i forhold til verken matinntak eller andre nytelser gjennom høytiden vi nå er i ferd med å tre inn i.

Der i mot har jeg tenkt til å nyte, jeg har tenkt å nyte dagene som kommer.
Jeg vil nyte varmen, nyte lysene, nyte å være sammen med familien min, nyte å feire nyttår med venner, nyte å gå på jobb i en litt annerledes atmosfære i romjulen.
Jeg vil nyte god mat, god drikke, julekaker og andre godsaker.
Å oppleve høytid er noe høytidelig, fredfullt og godt for min del - det har jeg også tenkt å nyte.

Mitt ønske for deg som leser denne bloggen, for familien din og de du evt. måtte være sammen med er følgende;
Måtte høytiden få nå deg, måtte du få kjenne på den roen og freden som høytiden gir, måtte du få kjenne hvor deilig det er å bare være til.
Måtte du få sitte sammen med de du helst vil, familie eller venner - kan hende begge deler, og nyte deilig mat sammen uten tanke for hvor denne legger seg og hvor fort du kan gå den av deg igjen etter nyttår.

Nå har det seg slik at badevekten vår, firkantet og flat i formen, har blitt forsiktig løftet opp i ene enden og pushet forsiktig tilbake under skapet på badet der den hører hjemme - der kan den stå til neste gang vi skal ut på reis og med det klyver opp på vekten sammen med kofferten for å finne ut av hvor mye kofferten veier og om vi er utenfor eller innenfor normer med tanke på å fly.




torsdag 30. november 2017

Hvem er det som spiser vitaminbjørner?

https://www.nrk.no/video/PS*13afe4cb-64a4-4a07-a0b4-794be13da210

Jada, det er tidvis klokt med noen nye evt noen økte avgifter.
Det som likevel forundrer, og da spesielt med ei regjering bestående av eksempelvis FRP som både skilter med at de er for folk flest, og at de stiller seg negativ til nærmest alt som har med avgifter og øking av avgifter å gjøre er følgende;

Denne sukkeravgiften som nå er i vinden, hvem betaler for den mon?
Jo, betalerne her er de som bor langt fra svenskegrensen og andre landegrenser, folk som ikke bor oppi danskebåten eller andre festlige og nære båter med kurs for utlandet. Videre, det er folk som ikke bor nær flyplass med billigturer til utlandet, heller nærme en lokalflyplass der avgifter og annet gjør at det er dyrere å reise mellom dette stedet og hovedstaden enn det koster for to uker i syden fra gardermoen.
Vil du vite mer om hvem som spytter inn for denne økningen?
hvem er det som spiser vitaminbjørner?
Aksel lund svindal tenker du kanskje- er ikke det vet du, han bare skal få barna våre til å spise de... Og det gjør de, barna våre - barna til folk flest.

 Terapisjokoladen og annet kamuflerte greier som fortsetter uten økning, hvem spiser de tror du?
Jo, bort sett fra meg og noen til med meg som gjerne innrømmer at det skjer fra tid til annen, så er det de som gjerne smyger den i seg på kontoret med full overbevisning om at dette er ikke sukker, dette er terapi- spørsmålet er, kunne disse bidratt med å betale avgiften som nå barnefamilier og folk i indre og ytre deler av landet vårt - langt fra riksgrensene i stor grad nå er satt til å betale?

Vi ser det samme med brus og alkohol, der avgiftene på brus har øket keaftig pga sukker og kullsyre, mens man ser lite av dette på alkohol.
Nå går vi mot jul-
Jeg husker fra egen barndom at det ble kjøpt inn brus til jul, det var da og til st.hans at man tok seg råd til det.
Det er også en kjens gjerning at alkoholkonsumet går betydelig opp blant nordmenn i jula, spødsmålet blir igjen- hvem drikker brus og hvem drikker alkohol, eller hvem skal betale mer i avgifter av disse gruppene?
Igjen blir svaret dessverre at det er folk flest, det er barnefamilier og det er de langt fra riksgrensene, utenlandsfergene og de store flyplassene som skal betale...

Igjen ser vi en politikk som er både lite distriktsvennlig og lite for folk flest, vi ser en politikk som er lagt til rette for grupper av nordmenn, for oss som bor nær grensen, for personer som reiser- mye gjerne...
Et siste spørsmål, har man i det hele tatt tenkt konsekvenser for både folk flest, næringsliv, smugling osv når man har bestemt denne avgiftsøkningen?

søndag 5. november 2017

kan man vel egentlig bare velge å slå av fjernsynet???


https://www.dagbladet.no/kultur/det-er-meningslost-at-nrk-fortsetter-a-tviholde-pa-korset/68850645
At NRK velger å sende denne greien er ikke nødvendigvis noe som behøver å ses på med religions øyne, man kan faktisk velge å se på sendingen med historiebrillene på seg, med kulturbriller for så vidt også... om man ønsker selvfølgelig. Om man der i mot er av den oppfatning at alt som kan kritiseres må kritiseres og brukes energi på, da kan man selvfølgelig velge å ha på seg religionsbrillene og liketil de brillene som har kun en ting man ser etter - nemlig hvordan man til en hver tid kan trå ned den kristne kulturarven i landet vårt.
Hva er problemet med at folk bruker kors?
Hva er problemet med skolegudstjenester?
Hva er problemet med at det blir sendt et program av denne typen?
NRK ville trolig ikke hatt noe problem med, kan hende heller vilje og lyst dersom det var aktuelt, å sende et program fra innsiden av den største eller kan hende en hvilken som helst moske i landet vårt - dette for å formidle både religion, kultur og samfunn til oss.
Utfordringen ville trolig være at det ikke ville blitt akseptert av de som eier kulturen, hisorien, religionen - og dermed var sendingen slutt før den var begynt.
Jeg tipper at de fleste av oss, da tenker jeg oss som ikke har et problem med at det sendes gudstjenester, holdes skolegudstjenester eller bæres kors rundt halsen - de fleste av oss har heller ingen problem med at folk bruker hijab, at folk går i moskeene sine, at noen velger å tro på Allah i stedet for å forholde seg til Buddah eller tro på den Gud man har trodd på i landet vårt gjennom noen generasjoner.
Til sist handler det om respekt for mennesker, respekt for folks tro, respekt for historien man bærer med seg, respekt for kulturarv... det handler om mennesket og dets arv.
Jeg har ikke tellingen på hvor mange av våre nye landsmenn som etter hvert har ytret sine meninger i forhold til både skolegudstjenester og annet - og for å si det slik, det er ikke hos disse menneskene man møter den store motstanden til verken kristendom, religion for øvrig, historie eller kultur - det er hos allminnelige etterkommere av etniske nordmenn som har levd med nettopp denne kulturen, denne arven, historien og religionen over mange år... det alene er helt sprøtt å tenke på synes jeg.
Dersom folk har store problemer med at det sendes reformasjonen minutt for minutt, gudstjenester eller andre program med religiøst, historisk eller kulturelt innslag - kan man vel egentlig bare velge å slå av tjernsynet???

onsdag 27. september 2017

det finnes noen løvetannbarn der ute, det finnes hestehov i asfalten

Har du hørt om løvetannbarna?
Hva med hestehov i asfalten?

Du kjenner til løvetannen, den store gule blomsten som finner vei og liv der man ofte ikke skulle tro det var mulig, litt som hestehoven...
Det løvetann og hestehov har til felles annet enn fargen er at de dukker opp på de mest utenkelige steder - i gresset, i jord, gjennom grus, i asfaltkantene... steder der man ikke egentlig venter å se at det vokser fram noe som helst.

De siste par dagene har jeg i bloggen tatt utgangspunkt i avisartikkelen der et lite barn spør seg "mamma, må jeg ta på tissen din også?"
Jeg har delt noen tanker omkring barns vern i landet vårt, jeg har stillet noen spørsmål og jeg har delt noen tanker omkring hva som ofte kan skje med barn i etterkant av gjennomlevd overgrep - seksuelt, fysisk vold, psykisk vold og what so ever.

Etter å ha lest de par siste innleggene mine kan du trolig være enig i at det er stor sannsynlighet for at barn som vokser opp med overgrep av uansett art, veldig gjerne ender opp med senskader.
Det er faktisk veldig få av de barn som opplever en barndom med overgrep / traumer som vokser opp og fungerer normalt i samfunnet uten oppfølging, med normalt tenker jeg utdanning, jobb, sosialt osv.

At det er så få personer som klarer å stå oppreist, å leve opp til de forventningene man har til den gjengse personen i gata som voksen er årsaken til at disse barna og senere voksne gjerne kalles for løvetannbarn, eller blir betegnet som hestehov i asfalten - personlig foretrekker jeg hestehov i asfalten.

Det skal noe til å bevare kroppen hel, når man opplever gjentatte fysiske angrep på den - enten seksuelt eller i form av vold eller rus.
Det skal noe til å bevare psyke, når man opplever konstant frykt for hva som kommer neste, for nye slag, på nytt å være den som blir hentet ut til en voksen persons lyst og behov, for mørket, for mer kjeft uten at man vet hvorfor, for å bli kalt nye ting, i usikkerhet rundt hvor mange som fyller huset når man kommer hjem eller mot helg, i bekymring for om man må rømme huset i natt igjen, i redsel for nye trusler utenfra, i bekymring for yngre søsken osv. osv.
Det skal noe til å stå han av gjennom runde etter runde i angst og uro, som et tomt skall i en voksen seng, gjennom runde etter runde med slag, spark, klask, klyp.

Det er ikke mange barn som står han av helt og fullt, det er heller ikke rart at storparten av disse barna ender opp med ut og inn fra institusjoner på heltid, deltid eller dagtid.

Det er ikke rart at mange av disse barna blir en del av det som før var trygdevesenet, men nå heter så fint NAV, på bakgrunn av at kropp eller psyke og aller helst en kombinasjon av disse ikke klarer å få seg verken utdannelse eller jobb.
Denne gruppen har gjerne mer enn nok med å ivareta seg selv fra dag til dag. Det er min påstand at denne gruppen med det vi i moderne tid kaller NAV´ere med bakgrunn i opplevelser fra tidligere har et betydelig behov for å bli sett og hørt, for oppmerksomhet fra omverdenen, noe man gjerne opplever innad i hjelpeapparatet.

Noen er ikke der at de går ut og inn av institusjoner et helt liv nødvendigvis, men de kan likevel ha så betydelig sår og arr at de ikke kan stå i jobb eller kun i korte perioder.
Denne gruppen kommer derfor gjerne også litt på siden av majoriteten rundt i samfunnet er min påstand.
Når tilværelsen bli bitterhet, opplevelse av å komme til kort, iakttakelser, man analyserer og kverulerer - den eneste man kan stole på er seg selv, med lite rom for å vise svakheter og man lever et liv der en selv stort sett eier sannheten om ting - da blir det vanskelig å tilpasse seg normen rundt oss.

Likevel du, dette er viktig -
Det er noen som klarer seg, det finnes noen løvetannbarn der ute, det finnes hestehov i asfalten blant disse barna;
Tenk på det du, neste gang du ser en bukett hestehover i asfalten eller du ser en løvetann gro til gul og fin - ugress, ja - men se så vakker den egentlig er.

En og annen av disse barna klarer seg, de gror ubegripelig nok opp og slår ut i blomst under forhold man ikke kunne tenke seg var mulig - det blir noe ut av de.
Utdanning, Kjæreste, familie, jobb...
Disse blomstene gror til og vi ser de som butikkmedarbeidere, kantinemedarbeidere, de er fagarbeidere, sykepleiere, lærere, de jobber i barnehager og på skoler, i sykehjem og på sykehus, de er ledere, jurister og advokater, de jobber på bibliotek og mange andre steder.

Noen av disse barna finner sin helt egen vei, hvem kan vel glemme han unge gutten, Pål Andre Grinderud, barn av en alkoholisert mor - gutten som i voksen alder startet opp wanda-senterene?
Ikke alle tar det så langt ut, likevel vil jeg påstå at veldig mange av de såkalte løvetann-barna har ekstra oppmerksomhet på barns rettigheter, på barns ve og vel, på å drive fram barna. I tillegg til Wanda-senterene har vi løvetannavisen, landsforeningen for barnevernsbarn, vi har stine-sofies stiftelse som ble til av mor til et barn som ble utsatt for overgrep og så drept...osv...

Løvetann-barna er en stor ressurs for samfunnet.
Det er ingen voksne som kjenner like godt hvor skoen trykker som løvetannbarna, det er ingen med bedre kunnskap verken om den direkte påvirkningen og skaden overgrep har på barn - og kan si noe om det - som løvetannbarna kan.
Det er ingen som forstår overgrepsutsatte barn bedre enn løvetannbarna.
Det er ingen som kjenner bedre til senskader enn løvetannbarna.
Det er også min påstand at det er ingen som kan gjøre en mer helhjertet jobb for denne sårbare gruppen enn en person som selv er et løvetannbarn.










mandag 25. september 2017

jenta endte med å ta sitt eget liv - barndommen til jenta var preget av seksuelle overgrep.

Er du som leser klar over hva som skjer med et barn som lever under overgrep, om det er seksuelle overgrep, vold, rus eller psykiske overgrep..?
Vet du hva som foregår i hodet på disse barna?
Vet du hva som skjer med disse barna?

Jeg har møtt på og blitt kjent med voksne som etter en barndom med opplevd enten en eller flere av følgende;
Seksuelle overgrep, rus, vold, psykiske overgrep og isolasjon. Disse personene har i voksen alder råket ut for en eller flere av følgende utfordringer -
selvskading, angst og spiseforstyrrelser, rusproblemer, vanskeligheter med å forholde seg til autoriteter, sliter med å sette grenser for seg selv, sliter med å være en aktiv del av samfunnet, jobber daglig med å ivareta seg selv...

Det er vanskelig og på noen måte fastslå at problemer som nevnt over kommer enestående av at man har opplevd en eller flere av tilfellene over, det er likevel ikke tvil om at det er innvirkende og trolig også avgjørende.

En ung mann jeg ble kjent med som behandlingsansvarlig innen rusfeltet fortalte meg om en oppvekst der rus var dagligdags, det samme var både psykiske og seksuelle overgrep.
Om jeg teller fingre må jeg bruke ganske mange for å holde telling på alle de jeg ble kjent med i den samme perioden som fortalte om rus i barndom, usikkerhet og psykisk press /(overgrep), seksuelle overgrep - enten hver for seg eller en kombinasjon.

Jeg ble for mange år siden kjent med ei jente, ung dame om du vil - hun skadet seg selv og hadde tidvis utfordringer med å være til stede i nuet - barndommen til jenta var preget av seksuelle og psykiske overgrep.

Årevis før jeg ble kjent med denne unge damen som nevnt over ble jeg kjent med ei ung jente som hadde så store utfordringer da hun endelig kom ut hjemmefra at hun rett og slett ble syk, jenta endte med å ta sitt eget liv - barndommen til jenta var preget av seksuelle overgrep.

Jeg kjenner til folk som går ut og inn av behandling/ institusjon i voksen alder, som ikke klarer å stå i jobb, som har et forvrengt syn på både enkeltpersoner, grupper og samfunn - Barndommen til disse var preget av seksuelle, psykiske og fysiske overgrep.

Jeg kjenner til folk som fungerer kjempegodt i perioder, mens de i andre perioder ikke fungerer i det hele tatt - Barndom preget av psykiske overgrep.

Det er etter hvert ganske opplagt at overgrep av forskjellig art i barndom gir senskader. Innenfor fagmiljøer, områder der man møter på disse barna som voksne, eksempelvis i rus og / eller psykiatri feltene er dette for lengst ute i dagen - det er ingen bombe, det er ingenting man lurer på hva sammenheng angår.
Etter hvert er det også dukket opp en og annen person som har funnet det for godt at dette skal man undersøke, dette vil man forske på. Om denne forskningen er for å fastslå det man allerede vet, eller om det er noen som faktisk ikke vet bedre, som ikke har fulgt med i timen der man ser på det virkelige liv er usikkert.

Jeg håper vi får mer forskning på området, ikke fordi jeg er usikker på hva resultatet vil vise - men for å få bekreftet om igjen og om igjen det man vet. Videre håper jeg man kan ta på alvor det forskningen vil vise og gjøre det man kan for å følge opp barn som har vært utsatt for overgrep - men ennå mer for å forebygge at det i det hele tatt får skje, evt. ta et hvert barn og / eller bekymringsmelding på alvor, ikke være så redde for å trå voksne folk på tærne og heller la tvilen komme barna til gode.










søndag 24. september 2017

Hvor lang tid skal det gå før vi får samme rettsvern for barn som for voksne

https://www.dagbladet.no/kultur/mamma-ma-jeg-ta-pa-tissen-din-ogsa/68720472

Jeg blir så sint, så veldig ubeskrvelig sint, så ufattelig sint...

Det river langt inn i hjerterota på meg, i mammahjertet og i det hjertet som enda kan kjenne hvordan det var å være ei lita jente på fire år, seks år, syv år, ni år, elleve år.

Jeg ser på den lille jenta mi som nå er åtte år, på den lille gutten min som er ni år.
De sitter i sofa, prater og ler, inntil nå i dag har de ikke hatt en eneste krangel i mellom seg - som jeg må innrømme gjør det særdeles godt i hjertet mitt når jeg løfter blikket den veien.
Jeg kan fastslå for meg selv at vi er heldig jeg og konemor, vi har to trygge, tilfredse og tillitsfulle barn - så får det heller være med noen justeringer her og der fra tid til annen.

Når jeg så leser den artikkelen som er tilknyttet dette innlegget, når jeg tenker på alle de hjelpeløse stakkars små gutter og jenter bare i vårt eget land, for ikke å snakke om rundt om i verden - som lever i konstant angst for neste møte med en overgriper, som vrir seg i fysiske symptomer som kvalme og smerte, svimmelhet og skader...
... Da kjenner jeg at jeg ikke bare blir trist langt inn i sjela, jeg blir sint langt inn i margen og jeg blir så redd at jeg kan gjøre på meg.

Som mamma ønsker man det aller beste for barnet sitt, de aller fleste mødre i alle fall.
Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det må være for ei mor som i saken over, når man vet at noe er alvorlig galt og prøver det man kan for å hjelpe barnet - men kommer til kort.
Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det må være for ei mor som i saken over, når man har bedt om hjelp til barnet sitt og opplever motstand og anklager i stedet for å få den hjelpen barnet trenger.
Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det må være for ei mor som i saken over, når man kommer til kort og er tvunget til å sende barnet sitt et sted man vet at det vil bli skadelidende.

Det er vanskelig som mor og som et normalt menneske, jeg velger å se meg selv som normal, å forstå hvordan systemet i landet vårt er bygget opp.

Hvorfor har ikke barn de samme rettighetene som voksne?
Hvorfor kan ikke vi som er voksne og skal ivareta barna bare gjøre det?
Hvorfor klarer ikke det systemet som er satt til forsvar og beskyttelse for barna å gjøre det som er meningen?
Hvordan kan vi la de samme feilene skje om og om og om igjen, at vi velger å tro på voksne framfor barna?
Hvorfor skal redselen for å feilaktig anklage voksne gå forran å sjekke ut om et barn lever i helvete?
Hvor lang tid skal det gå før vi får samme rettsvern for barn som for voksne, som for økonomiske selskaper, som for dyr..?
Hvor mange barnesinn skal ødelegges før man lar tvilen komme barna til gode og ikke de voksne?
Hvor mange barn skal ødelegge kroppen sin med selvskading enten ved direkte å skade seg selv, ved rus eller ved å drive et destruktivt handlingsmønster som man er vokst opp med?

Hvor er barnevernet?
Hvor er fosterhjemmene?
Hvor er det lyttende øret til barnet?
Hvor er de økonomiske midlene til barnehusene?
Hvor er politikerne?
Hvor er barneombudet?
Hvor er barnets minister?
Hvor er regjeringen, når det kommer til bevilgninger, øremerking av midler og oppfølging?
Hvor er kontrollorganene som skal følge opp at viktige oppgaver faktisk blir gjort?

Jeg for egen del hadde ikke hatt i mot å bli ettersett ekstra på bekostning av eget rykte, dersom jeg visste at jeg har rent mel i posen og det faktisk kunne være med å redde et lite barn.

Er du som leser klar over hva som skjer med et barn som lever under overgrep, om det er seksuelle overgrep, vold, rus eller psykiske overgrep..?
Vet du hva som foregår i hodet på disse barna?
Vet du hva som skjer med disse barna?

Det kan jeg fortelle deg litt om...
i morgen...








onsdag 13. september 2017

Min blogg, mitt liv, mine valg

Det er etter hvert en del folk rundt om som leser bloggen min.
Antallet er ikke himmelhøyt som det er hos rosabloggere og andre moroklatter - likevel, det er lesere som følger med på de tanker, opplevelser og annet jeg måtte finne på å poste - noe jeg jo setter veldig pris på, en hver som blogger ønsker jo at folk skal lese det man skriver.

Skal jeg si deg en rar ting?
Selv om jeg har et fåtall lesere sett i sammenligning til de store bloggerne som blåser en hver hobbyblogger sidelengs, så har jeg altså mange nok lesere til at noen opplagt har en formening om at jeg egentlig ikke skulle blogge... ja, du hører det... eller leser...

Jeg mener selv at jeg skriver om hverdagslige ting, om naturlige ting, om ting som uansett om vi vil eller ikke er noe som i stor eller liten grad på en eller annen måte, i en eller annen epoke av livet angår både deg og meg.
Det har seg altså likevel slik du, at det for noen blir for kraftig kost og dermed dukker undringen rundt om det er rett av meg å skrive eller ikke opp.

Religion, politikk, seksualitet, verdier - helt klassiske områder som folk til alle tider har hatt en eller annen formening om- ofte en felles oppfatning / mening, men også noen som har helt egne meninger.

I et øyeblikks frustrasjon og sinne, forresten ikke øyeblikk - ukesvis blir mer rett å si...
I frustrasjon og sinne over at det i det hele tatt ble stillet spørsmålstegn ved bloggen og dens innhold, bestemte jeg meg for at jeg driter i hele bloggen - jeg orker ikke sære meninger i forhold til om jeg skriver, hva jeg skriver og ordvalgene mine.

Etter hvert som jeg har fått tenkt meg litt mer om har jeg kommet fram til en litt annerledes konklusjon.
Det er min blogg, det er mitt liv - det er mine valg.

Jeg er ei voksen jente som kan både tenke selv og bestemme selv - også hva som passer seg og ikke. Om mine vurderinger kommer på kant med dine eller andres meninger så er ikke det overraskende, det ville være rart om de ikke kom på kant med noen andre - det er en grunn til at vi har flere religioner, flere politiske partier, skoler, yrker osv.
Jeg eier mine opplevelser og erfaringer, jeg eier min tro, jeg eier mine politiske meninger og jeg liker å tro at jeg er sjef i eget liv.
Jeg antar meg selv også som både ansvarlig nok og moden nok til å vurdere om det språket og de ord jeg bruker er sømmelig og innafor eller usømmelig og over streken...
Trolig finnes det folk som uansett finner det upassende at jeg skriver som jeg gjør, på samme måte som det i sin tid i kirken både fantes personer som mente jeg ikke hadde en plass der og de som mente jeg så visselig hadde min plass der. Den gang brydde jeg meg ikke om hva folk måtte mene og synes, det samme trenger jeg å gjøre nå - la være å bry meg om hva kreti og pleti, fjern og nær måtte synes om ordvalg, språk og tema.

Nå som jeg har fått ut det som har snurret i forhold til blogg eller ikke blogg, kan jeg driste meg inn på noe så kult som å snakke om barnedåp...

I dag skriver vi 13 september, det er høst og det er dåpsdagen til barna våre - begge to døpt på en og samme dag.
At barna ble døpt er ikke fordi jeg ville det, og det på tross av at det er jeg som bekjenner meg som den kristelige her i gården.
Vi ble enige om å døpe barna etter at minstesmurfen ble født og fikk en litt utfordrende start på tilværelsen i denne rare verdenen, og etter at konemor en vakker dag i mars utbrøt med klar og bestemt stemme; jeg vil at vi skal døpe barna.
Javel sa jeg, dersom det er viktig for deg er det greit for min del - men da skal jeg først fortelle presten hva jeg tenker om barnedåpen... og det gjorde jeg.

Jeg vil du skal vite det, sa jeg til presten - at vi døper ikke barna for at de skal bli frelst og Guds barn, det tror jeg ingenting på. Vi døper barna fordi de allerede er uskyldige små skapninger, at de allerede er Guds barn.
Kan du se for deg presten..?
Det kan jeg, fortsatt - i alle fall uttrykket i øynene, og jeg kan høre ordene hans. Bare så det er sagt, vi hadde en flott prest - først opplevde han trolig for første gang at det satt to jenter på kontoret hans og ville døpe barna sine.
Hvem er mor til barnet spurte han da vi snakket om det første barnet, Jeg sa konemor og jeg sa jeg... Du kan kanskje forstå at presten var litt forvirret og vi brukte første kvarteret til å plassere barnas foreldre. Som om ikke det var nok så får han altså dåpssynet mitt i fang, et syn han trolig ikke hørte om så ofte..

Barna ble døpt de, og jeg håper at de ikke en dag vil riste oss for at vi tok det valget for de.
I dag, og hvert år på denne dagen, markerer vi dåpsdagen til småtassene - som seg hør og bør når man først har valgt å døpe de.
Ute henger flagget, hang i alle fall - ettersom det er mørkt ute nå og klokka har passert ni om kvelden er flagget tatt ned - man følger da tross alt også regler for hvordan man skal behandle det norske flagget.
Trosopplæring hører med, de muligheter barna får til aktiviteter i kirken er både de og vi glade for. Barna liker oppmerksomheten de får på dåpsdagen - dåpskake hører med og man brenner også dåpslys.
Vi er litt skeivt ute med dåpskake i år, vi har den men har ikke fått sitte ned sammen og kose oss med den, og dåpslyset - ja i år skal vi brenne det dagen derpå.








mandag 21. august 2017

på samme måte som man ville nekte en hijab-bærer å vise sin identitet

https://www.nrk.no/kultur/klagestorm-til-nrk-etter-at-faten-far-bruke-hijab-1.13648085


Her vil jeg påstå at NRK i likhet med alle andre som legger seg inn i bruk av både religiøse symboler og kirkelige anliggender faktisk tar feil.

Korset er ikke en hvilken som helst gjenstand for de aller fleste som bærer det, i alle fall ikke for de som kjemper for å få lov til å bære det.
Korset er for veldig mange ikke bare knyttet til personlighet og identitet, det er en del av identiteten til veldig mange - på samme måte som hijab er en identitetsgreie for veldig mange.

Å nekte folk å bære kors vil derfor være å nekte folk å vise den delen av dem som identifiserer seg med korset - på samme måte som man ville nekte en hijab-bærer å vise sin identitet... noe man opplagt har vanskeligheter med å gjøre.

Det som er interessant her tenker jeg, er to ting:
1 - Hvor lett, hvor lite gjennomtenkt og brutalt det er å gå løs på de symboler, de tradisjoner og de verdier som har med kristendom å gjøre - religionen vi har hatt i landet vårt gjennom lange tider...
2 - Hvor lett, hvor lite gjennomtenkt og brutalt det er å tillate de symboler, de tradisjoner og verdier som har med andre religioner å gjøre - herunder spesielt islam.

Dersom NRK, vår egen rikskanal som vi er tvunget å betale lisens til, nå blir kjørt på diskriminering i forhold til hva man tillater og hva man forbyr - da er det ikke mer enn på sin plass tenker jeg.

onsdag 16. august 2017

tid for at vi skal velge våre tillitsmenn og tillitskvinner


Det er stortingsvalg om få uker, det er tid for at vi skal velge våre tillitsmenn og tillitskvinner for de neste fire år - hva betyr det?
Vi skal velge de partier og personer vi anser som best egnet til å ivareta landet vårt og folket vårt - Land og folk direkte gjennom sikkerhet osv, men også ressurser, verdier, demokrati, arbeidsliv, helse med mer.

Er DU klar til å gjøre ditt valg..?

Avtalen det henvises til her er en avtale som omhandler relativt få land, om man sammenligner med feks. 

TISA og de land som forhandler i hemmelighet.

Disse avtalene er ikke bare en trussel, men både brems og håndbrekk på demokratiet vårt.
Konsekvensene av disse avtalene er ikke noe vi ønsker oss, det er noe de store selskapene som tjener penger på avtalen ønsker seg.

Vi ønsker oss et Norge som fortsatt utformer og vedtar lover og føringer, uten risiko for at evt. bortfall av potensiell inntekt for noen få store selskaper skal tømme statskassen til straff for hva det som skulle vært demokratiet Norge har bestemt.

Nå er det valg folkens, det er skremmende stille rundt alt som har med disse handelsavtalene å gjøre.

Som ansvarlig norsk borger med stemmerett skulle det være noe av det viktigste å skaffe seg en avklaring på;

Hvilke parti er for og hvilke er i mot disse handelsavtalene?
Dersom du ønsker et Norge med fortsatt levende demokrati og folkestyre trenger du å bry deg om disse avtalene som en av de viktigste områdene når du skal avgi stemmen din.

For meg som norsk borger, og som mor til to av de som er framtiden etter meg er disse avtalene det som teller aller sterkest når jeg skal avgi årets stemme, stemmen min er viktigere enn noen gang fordi det er NÅ man sitter bak stengte dører og forhandler i håp om at ingenting lekker ut til folket før avtalen er banket.

Det er ikke mange partiene som er aktuelle, det er likevel slik at det er snakk om prioriteringer og evt. andre enigheter og uenigheter med aktuelle partier får stå til neste runde for min del.

Lykke til med stortingsvalget, med valget ditt - måtte du finne de beste tillitspersonene for å ivareta landet og folket vårt!

mandag 29. mai 2017

Jeg har slått alt dødt som går an å slå rundt meg

Når man først driver med selvskading, når man først slår for å påføre seg selv vondt - da kommer man til et punkt der man uansett hvor man er vil se etter potensielle steder som er mulige å slå på. Dersom man først påfører seg selv smerter ved hjelp av belastning eller overbelastning, da vil man benytte en hver anledning til nettopp det - man vil tøye grenser for å ta ut og påføre det lille ekstra.

Jeg kan ikke si så veldig mye om øvrige former for selvskading egentlig, annet enn å anta at man trygt kan overføre de sentrale tingene ved selvskadingen som i tidligere innlegg og som over - med utnyttelse av områder, aktiviteter og nærliggende til skading.

Ustabilt kne, har du hørt om det noen gang?
Kneet er ustabilt og holder / støtter ikke kneet slik det skal, det medfører en del smerter spesielt i perioder og det har en tendens til at det også kan gå i lås... dersom det skjer er det med smerter av en annen verden.
Den tiden jeg brukte på sykkel i en periode for 20 - 25 år siden, den tiden ble utnyttet til fulle. Jeg tråkket i vei på asfaltsletter, opp bakker, ned bakker, gjennom skog osv. Jeg var dritredd for å velte med sykkelen - ville tross alt ikke skade meg, samtidig presset jeg knærne mine til det ytterste - noe som ga direkte og vonde konsekvenser for mitt ustabile kne.
For hver sykkeltur jeg hadde som i utgangspunktet kunne vare i kan hende en til halv annen time, hadde jeg sterke smerter resten av dagen. Sykling var helt opplagt beste form for påkjenning til kneet, i tillegg kunne andre aktiviteter som fotball og faktisk jogging være gode til avløsning.

Jeg liker å gå tur, har gjort det i alle voksne år. Tjue til faktisk opp i nesten tredve år tilbake gikk jeg også en del tur, i all hovedsak gikk jeg da enten gjennom landsby og turveier eller langs furumo, i skog og lett utmark.
Kan du tenke deg en galskapens verden der man går tur i utgangspunktet for å komme ut, for å klarne hodet, for å tenke, for å bevege seg, fordi det er godt - og så gjør man seg opp noen helt syke tanker på veien; 
Der er et tre som passer å slå i, den stolpen vil kjennes godt, gelenderet til broen der kan man bruke til å slå, murveggen der passer å ta ut energi på, den veggen passer også og står litt mer egnet til...
Det er jo helt psyke tanker når man tenker på det, samtidig som det i aktuell periode i livet til en som driver med selvskading er en helt daglig og vanlig tanke.

Selvskading i form av slag har vært min hovedgreie når det kommer til selvskading. Jeg har slått alt dødt som går an å slå rundt meg for å få vondt, jeg har vært ut og inn på legevakter og sykehus til sjekk av hånd - undersøkelser og røntgen.
Jeg har fått kjeft og tilsnakk fra både leger og kirurger -
Du har ikke knekt noe, men du skulle ha gjort det så har du kan hende lært noe...
Du har vært heldig denne gangen, men du hadde fortjent å ødelegge noe...
Nå var du veldig heldig...
Dette er ikke bra, du må slutte med det...

Det hjelper ikke med tilsnakk, nedsettende og kritiserende utsagn gjør ting ennå verre for den som skader seg, selvbildet synker ytterligere og det er ikke bare å slutte med ... eller er det bare å slutte..?
Det kommer litt an på hvem som sier det er min opplevelse, motivasjonen som ligger bak sammensatt med det målet man setter seg fore ved det å skulle slutte .

Hånden min holdt seg den, tross ut og inn på sjekk var det aldri noe knekt - etter snart femten år siden siste slag har jeg noen deformerte, flate knokler på den utsatte hånden - ellers er jeg faktisk fin.

Hva var det som fikk meg til å slutte med galskapen tenker du kan hende?
Jeg bestemte meg ved et punkt for at jeg ikke har tenkt å være en person som er avhengig av deg og andre, av trygdesystemet i Norge. Jeg bestemte meg for at min framtidige inntekt ikke skulle styres av og være prisgitt hva den enkelte regjering finner for godt å legge på eller trekke fra trygden. Jeg bestemte meg for at jeg selv skulle definere inntekten min i den grad det lar seg gjøre med valg av yrke og utdanning.
I tillegg til mine økonomiske beslutninger skulle jeg råkes til å møte på hun jeg i dag er gift med, et møte som skulle få store konsekvenser for meg på mange måter egentlig. Da vi møttes var jeg vel egentlig kommet ganske over selvskadingen, hadde en utdanning og jeg hadde flere måneder uten slag bak meg - så slumpet vi inn på tema selvskading en vakker torsdag.
Det er bare helt uaktuelt sa hun som i dag er konemor mi, hun fortsatte like godt med å si at dersom jeg skulle komme til å slå en gang til ville vi være ferdige med hverandre først som sist.
Jammen sant, ei berte etter eget kaliber - ei som vet å sette rammer, ei som vet hva som er greit og ikke... ei som faktisk ikke aksepterer visse handlingsmønstre. Jeg hadde ikke slått på noen måneder da, og ettersom vi fortsatt er både sammen og gift kan man vel slå fast at jeg ikke har slått med annet enn ord i etterkant heller.

Det handler om å finne tak i den riktige, indre motivasjonen - hva er det i meg som gjør at jeg vil slutte med en handling?
Det handler om å finne tak i de rette målsettingene - hva er det jeg ønsker med å slutte, hvor vil jeg hen?

En ytre, pågående motivatør som eksempelvis krav fra andre vil virke mot sin hensikt er min påstand. I stede for å slutte vil man kan hende ende opp med at oppmerksomheten leder an til ennå mer av den skadelige handlingen - all oppmerksomhet er som man kjenner til god oppmerksomhet.
Derfor -
Man må finne tak i hva det er man har i seg selv som er viktig nok til å motivere, hva er det i en selv som er sterkt nok til å hente fram den vilje og den styrken som skal til for å endre en usunn og skadelig handling.

Målsettinger satt av andre eller ut fra andres forventninger vil bære dårlig av sted.
Derfor -
Man trenger å gå i seg selv, finne tak i ens egne indre ønsker, hva er det jeg ønsker å oppnå i livet mitt, hva er det som blir bedre for meg ved å slutte denne handlingen?

For min del ble det økonomiske aspektet og tanken på å være avhengig av andre resten av livet, kombinert med mitt eget ønske og behov ikke minst for selvkontroll den avgjørende motivasjonen. Målsettingen likeledes, jeg bestemte meg for at jeg skulle ha valgfrihet hva jobb, aktivitet, inntekt angår - hva hverdagslivet mitt skulle defineres ut fra kort og godt.
Bonusen min skulle bli at jeg godt ute i prosessen møtte på en kjærlighet de aller fleste bare kan drømme om - den sorten som tar pusen fra en ikke bare en gang, men om og om over mange år - hele tretten år så langt.

Dersom du der ute har et usunt, uheldig og/ eller skadelig handlingsmønster av noen art og kjenner deg igjen i noe som er skrevet over eller i tidligere innlegg (det behøver strengt sett ikke være noe som har med selvskading å gjøre selv om det handler om usunt handlingsmønster) ;

Gå i deg selv, finn tak i hva det er som er bra for deg. Hva er det du har iboende i deg som er sterkt nok til å gi deg den motivasjonen du trenger for å endre handlingsmønster..?
Hva er det du ønsker å oppnå med livet ditt, finn tak i en målsetting som er bra for deg - som gir deg noe.
Dersom du i tillegg er heldig dukker det opp en bonus i form av en person som stiller helt konkrete krav til deg - krav som ikke lar deg sitte igjen og undre på om du kanskje skal vurdere å endre på noe, du bare går i gang med endringen.

Lykke til med endringen.







lørdag 6. mai 2017

at vi tidvis tar på hverandre, klemmer og koser


http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Det-er-en-myte-at-det-er-to-seksuelle-virkeligheter--Nina-Karin-Monsen-620507b.html



"Heteroseksualitet er medfødt. Den er ikke lært. Homonormativitet må læres, den er mote og retorikk."

Hva er det som gjør at fordi en ting er en norm, blir annet til kopier eller noe man går ut fra at må innlæres..?
Jeg tror også at heteroseksualitet er medfødt og ikke lært, det betyr likevel ikke at jeg tror homoseksualitet er noe man må lære. Jeg tror en som er homo vet man er homo like mye som en som er hetro vet man er hetro uten å tenke mer gjennom det. Likevel, jeg skal gi den rare damen ett poeng likevel - jeg tror nemlig det finnes en og annen som av ymse grunner på ett eller annet stadie i livet endrer seksuell fokus. Det kan være mange grunner til at disse få velger å endre seksuelt fokus uten at jeg skal gå inn på disse - det er likevel slik at flesteparten av de som er homofil verken velger det eller lærer det, de lever og er homo.


"Bare et mindretall av unge som kjenner tiltrekning til noen av samme kjønn, fortsetter å gjøre det i voksen alder."
Dette synes jeg er et merkelig utsagn, og et utsagn som ikke bærer verken nytte eller realitet over seg etter hva jeg forstår.
Av naturlige grunner, grunner du som heterofil leser kan hende verken forstår eller vil forstå, så har jeg da en viss kjennskap til homofile og lesbiske personer. Jeg har ennå til gode å møte på en heterofil person, som det jo tross alt finnes flest av rundt oss, som har fortalt meg at man i ung alder ikke likte det motsatte kjønn - men heller en av samme kjønn. Det er egentlig ganske rart at ikke noen hetrofolk har delt dette med meg dersom det var en realitet, og jeg kjenner da tross alt en hel mengde heterofok - faktisk kjenner jeg langt fler som er hetro enn homo.
Av alle de homofile og lesbiske personer jeg har møtt der i mot, har jeg truffet på ganske mange personer som forteller at de i ung voksen alder har gjort det de har kunnet for å være sammen med det motsatte kjønn. Noen sier at det bare gikk ikke, det ble helt feil - og det på tross av at man har forsøkt å lære seg å stå i relasjonen. Noen har stavret seg ikke bare i en relasjon med det motsatte kjønn, men bokstavlig talt i en relasjon med denne - i alle fall om man snakker seksualitet.
Jeg har for min egen del gjort det jeg har kunnet i ung alder for å være i relasjon med en som er hetro. Massevis med tankevirksomhet, prat, dater, sitte tett, holde hender og you name it. Jeg har strukket meg langt synes jeg, det er nemlig å strekke seg langt når man sitter og holder hender med noen mens man kan hende samtidig tenker på ikke bare en annen man helst ville holdt i hånda, men jammen sant av et annet kjønn også.
Har du tenkt på det noen gang, eller... forsøk å tenke på det nå;
Liker du gutter eller liker du jenter? Dersom du liker gutter, prøv å tenk deg at du holder hender med, sitter inntil, klemmer, kysser, tar på, blir tatt på og ikke minst - kryper til køys med ei jente... Eller om du liker jenter, prøv å forestille deg selv at du brått skulle gjøre alle de nære, intime, kosete, deilige, heftige greiene med en kar...
Man snakker om at homoseksualitet er tillært, jeg bare kaster ut spørsmålet først som sist jeg - tror du det er tillært..? Dersom dattera di eller sønnen din kommer hjem en dag og sier jeg er homo, er det første som går gjennom hodet ditt da "farsken, har vi lært deg å bli homo..?" Eller ville du tenke at "Åjsann, er du en av de prosentene som fødes og er homo..?" Eller ville du rett og slett tenke at "dette er da ikke overraskende i det hele tatt, vi har alltid forstått at du er homo..?"
Det er da en interessant tanke om man tenker på det... Tenk deg den utfordringen det er i samfunnet vårt å være annerledes. Tenk deg hvor utfordrende det er å kjenne at man er homo i ung alder, angsten og bekymringen over hva alle tenker og mener rundt en, angsten for å bli fryst ut, angsten for å få bank, angsten for å bli kastet ut av menighet eller forening, angsten for å bli gående alene... Tror du at noen sitter på ungdomsrommet sitt en kjedelig dag i tenårene og bare bestemmer seg for at så kjipt som livet alt er, så skal jeg i tillegg velge noe jeg vet vil ødelegge langt mer for meg..? Det er ikke sånn vet du, en skarve tenåring velger ikke å gå inn i all dritten frivillig, man blir kastet inn i det fordi man på et gitt punkt ikke har noe valg.
 "ikke-heteroseksuelle og transseksuelle subpopulasjoner har høyere forekomst av psykiske problemer (angst, depresjon, selvmord), samt adferds- og sosiale problemer (rus, vold i nære relasjoner)"
Jada, og under andre verdenskrig mente nazistene at jødene var dyr i motsetning til den rene rasen av vakre og skikkelige folk og derfor skulle utryddes.
Jeg forstår ikke hvor man henter alt fra, hvem er det som bærer med seg disse skrudde tankene i hodene sine tro... Og dersom man mener å ha det fra et eller annet forskningsbaserte greier, da vil jeg slå en tier på at det ikke er noen tungvekter som har forsket, heller ikke en med nøytralt utgangpunkt.
Jeg har jobbet på rusklinikk i noen år, ikke mange år - likevel noen. I løpet av de årene jeg var på klinikken hadde vi inne ganske mange personer til behandling. Av alle de vi hadde inne til behandling og da snakker vi mange, mange mennesker - kan jeg i farten komme på tre personer som var homo, resterende var hetro. Av de som var inne til rusbehandling var det en haug av personer som kunne fortelle om tilværelse preget av både angst, depresjon og vold - hos seg selv ja, men også fra oppvekst... hos hetrofolk.
Jeg har vært heldig å bli kjent med en rekke mennesker gjennom årene, også innenfor psykiatrien. Vet du, av alle de personene jeg har vært bort i også i psykiatrien - det er kun et par tre stykker som viser seg å være homo, resten er hetro.

"Grunnen er at homoseksuelle har analsex og hyppig partnerbytte."
Denne er jo rett litt festlig og får meg til å smile litt. Jeg glemmer aldri da søster mi som liker menn sa følgende: "Jeg kan ikke forstå hvorfor alle menn skal være homofober og ha panikk for at de liker rævhull, jeg har enda til gode å møte en mann som ikke har vært ute etter rævhullet mitt..."
Det er noe med det, veldig lite skal til for å gå til angrep på personer som er tilsynelatende annerledes rundt oss - hva er det som gjør ei dame sitt rævhull bedre en rævhullet til en kar? Hva er det som gjør at jeg har rett til å bry meg om hvilke hull folk bruker og om de i det hele tatt bruker hull?
Sangeren Jan Werner Danielsen sa en gang følgende i et intervju "Nå må folk snart slutte å bry seg om hvilket hull jeg putter tingene mine inn i..." Det glemmer jeg heller ikke, og kan hende heller ikke du etter å ha lest dette.
De fleste som får HIV rundt oss er ikk menn som er gift med menn eller som lever som åpen homo. De fleste som får HIV er menn som lever i ekteskap med ei dame, men som driver på med menn på si. Eller for å si det så Nina K. Monsen kan forstå det - menn som har lært seg å leve med damer, det er de som er mest utsatt for HIV... i alle fall av de som får HIV på bakgrunn av sex. Når det kommer til kjønnssykdommer generelt er det faktisk ei annen gruppe som også er utsatt for å få disse - nemlig det kvinnemennesket som er gift med den karen som har lært seg å leve med nettopp henne i stedet for å leve fullt ut med en kar.

Jeg tror:
Det er langt flere hetrofolk enn homofolk rundt oss, normen er hetro - det betyr likevel ikke at det å være homo er noe man nødvendigvis lærer seg. Jeg tror at selv om det å være hetro er det enkleste og det beste for majoriteten rundt oss, så er likevel det å være homo det beste for en liten del av oss - der i blant meg selv.
Jeg mener:
Det er råttent, uetisk , umoralsk, frekt, dømmende og ukristelig av noen personer å gi seg selv retten til å bestemme hva som er normalt og ikke, hva som er greit og ikke, hva som er lov og ikke, hva som er kristelig og ikke. Folk må gjerne ha sine meninger, men i den grad disse meningene er med og psyker ned, ødelegger og i verste fall tar livet av noen andre - da kan man beholde sine meninger for seg selv. I alle fall om man ser seg nødt til å lire ut av seg med svovel og gnist, spy og elendighet - stå for det selv og ikke bland inn verken forskning, fakta, vår Herre, samfunnet for øvrig eller helse.

Jeg er homo, faktisk er jeg lesbisk. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke tilhører normen i samfunnet når det kommer til hvem jeg har på siden av meg i storsenga eller ved middagsbordet. Jeg er klar over at det er mange som eier en mening om meg og mitt, som synes noe og tror noe. Jeg er også klar over at det er mange som mener noe om hva vår Herre, hva Guden jeg tror på måtte synse og mene om meg.
 Jeg har den flotteste personen jeg vet (noen ganger også den mest irriterende) på siden min når jeg sover, jeg kysser henne god natt, jeg sitter til bords med henne. Vi lever et helt vanlig liv som alle de vi kjenner rundt oss, det er kun denne lille delen av livene våre som omhandler at vi tidvis tar på hverandre, klemmer og koser - det er denne delen som gjør at folk danner seg opp meninger om oss... og vet du, det driter jeg i. Jeg bryr meg etter hvert veldig lite om hva kreti og pleti måtte synse og mene om meg. Det jeg også vet er at det livet jeg lever, det lever jeg i tillit til at Guden jeg tror på heier på meg - det er jeg overbevist om at han gjør. Jeg tror at min Gud vil det beste for meg, det beste for meg har jeg og så kan Nina K. Monsen og co heller bekymre seg for hvordan de synser og mener, hvordan de skremmer og kaster gnist og svovel over et skred av ungdommer og andre som ikke har gjort dem noe.



lørdag 29. april 2017

ingen ønsker å ligge rakt ut i en kjeller full av møkk

Nå skal jeg driste meg til å være veldig direkte i utsagnet mitt, påstanden min;
Når man er kommet så langt ut i fraukjelleren at man har fått en lei vane med å ty til selvskading for hver minste motstands vei, så er det dessverre veldig vanskelig å komme ut av fraua.

Man forsøker det man kan, gjerne etter påtrykk fra personer rundt... i starten i alle fall;
Nå må du slutte med å skade deg selv, det er ikke bra for deg.
Har du ødelagt noe i beinet nå?
Har du ødelagt noe i hånda nå?
Har du måtte sy igjen?
Nei nei nei, dette er ikke bra for deg - når tid skal du slutte med dette vaset?

Kan hende klarer man ikke være hjemme mer, man havner inn og ut og kan hende inn igjen og ut og kan hende inn enda flere ganger og ut igjen fra døgninstitusjon der det er mennesker som har betalt for å ivareta en.

At en selvskader forsøker å slutte med handlingen sin, eller i det minste gjør det en kan for å slutte, betyr ikke at man gjør spesielt nevneverdig for å slutte.
Når personer rundt en bemerker nye skader, spør hva man har gjort, ber en om å slutte, ber en søke hjelp, kan hende også tilbyr seg å hjelpe osv. - så gir det oppmerksomhet på den skaden man bedriver på seg selv.
Som man kjenner til fra forskjellig hold blant annet i barneoppdragelsen - all oppmerksomhet er god oppmerksomhet, det gjelder også for en person som skader seg selv.

Det kan være at en selvskader av eget ønske kommer til et punkt der man ikke bare er lei av skamfølelsen som er knyttet opp mot selvskadingen, man kjenner også at dette vil jeg ut av og bestemmer seg for å gjøre noe med problemet.

Likevel, det er noe med å ligge i en fraukjeller - ingen ønsker å ligge rakt ut i en kjeller full av møkk. Dersom man først har havna ut i møkka vil man trolig forholde seg roligst mulig på det første stedet man finner tak i, et sted som er fast nok til at man kan holde seg der inntil man kan få hjelp opp og ut av møkka.
Et oppriktig ønske om å dra seg ut av fraukjelleren på egen hånd kan være til stede og vil kunne bidra til å få en ut, sammen med viten om at det faktisk er mulig å komme ut.
Først må man uansett bestemme seg for å legge på svøm i all møkka - og hvor mange av dere der ute ville lagt på svøm i et basseng fullt med møkk og piss?

En som skader seg selv ligger billedlig sagt på hode i en god gammeldags fraukjeller omgitt av møkk og piss.
Det er mulig å svømme, det er også mulig for en som skader seg å ta seg ut av denne vanen helt på egen hånd, men det krever veldig mye.
Mye krever det uansett hjelp eller ikke, man må nemlig gjøre den store jobben selv uansett for å komme ut av møkka.
Ikke bare vil man måtte bevege seg rundt i møkka, man vil bli utsatt for enda mer møkk på kropp og alt det som synes, i tillegg vil man trolig komme til både å puste i, smake og svelge møkk underveis.

Jeg har fram til nå fått bli kjent med flere personer som skader seg selv eller har skadet seg selv på forskjellige måter;
Ei jente jeg kjenner skadet seg selv ved kutting, hun kuttet seg på armene daglig i perioder. Jenta har vært ute og inne i hjelpeapparatet.
Ei anna jente jeg kjente til en gang skadet seg ved ikke å spise, i tillegg løp hun kroppen sin i senk. Jenta var til og fra i hjelpeapparatet.
Enda ei jeg kjenner skadet seg selv ved å bli ei hoppetusse, tjohei fra kar til kar uten tanke for hva dette kunne medføre for henne. Denne formen for selvskading skjer på en såkalt skjult måte, der en som ikke er kjent med problematikken ser forbi selvskadingen, heller blir det jenta som kommer i et dårlig lys og situasjonen hennes kompliseres enda mer.
Enda ei jente jeg kjenner skadet seg selv ved overspising, hun spiste ikke nødvendigvis usunt - men puttet i seg mengder av det som var tilgjengelig. Også dette en form for selvskading som er skjult, ettersom skadingen skjer i form av noe som i utgangspunktet er normalt.
Enda ei jente skadet seg selv med shopping, hun shoppet på seg gjeld som etter hvert ga store konsekvenser for henne. Skjult form for selvskading dette også, ettersom gjeld av ymse slag ikke er uvanlig blant oss.
Ei voksen dame skadet kroppen sin ved å vaske både seg selv og alt rundt seg i senk, dama ødela huden sin og fikk små og store sår.
Enda ei jente skadet seg selv ved slag, ved å tyne kroppen sin på sykkel og ved overspising. Slagene er opplagt selvskading, syklingen og overspisingen der i mot er i likhet med eksemplene over av typen skjult selvskading - fordi de er vanskelige å få øye på.

Felles for alle disse personene er at man har opplevd greier i livene sine som i hovedsak har gjort så stor psykisk skade, skade på sjel og sinn så store at også en selv har fått nedsatt tro på og respekt for seg selv.
Man har opplevd overtramp i livene sine så store eller i så stort antall at man i perioder ikke satte grenser for verken hva en selv eller andre kunne gjøre mot en.

Respekt;
Er kjempeviktig dersom man skal ta seg ut av møkka.
Det ene er at man søker etter å oppleve respekt, man trenger i tillegg respekt for seg selv.  Å se at man ligger opp til hode i møkk er en ting, noe annet er å se at dette fortjener jeg ikke. Jeg har både rett til og kraft nok til å ta meg ut av denne møkkadungen.
Når man har funnet den respekten for seg selv som trengs, har man funnet en viktig hjelper for å ta seg ut av gørra.

Grensesetting / krav;
Ei av jentene jeg kjenner fortalte en gang at hun hadde fått tydelig beskjed om at hun skulle ringe dersom hun trengte oppmerksomhet / noen å prate med, samtidig med at dersom hun har skadet seg først blir man ikke å komme ned til henne som var vanlig at man gjorde.
Jenta kuttet seg og jenta ringte etter hjelp og tilsyn, personen i andre enden var tydelig tilbake - nei, dersom du har skadet deg igjen kommer jeg ikke.
Den jenta skadet seg ikke flere ganger når hun visste at personen i andre enden var på jobb.

Ei anna av jentene over fant etter hvert en kar hun ble glad i, en person som fikk kjennskap til fortid og hvem hun er. Jenta sluttet å hoppe fra kar til kar.

Ei anna av de over traff jammen på kjærligheten også hun. Tydelige krav / grenser også i dette tilfellet og null selvskadinger.

Noen personer klarer å komme ut av selvskadingen sin på egenhånd, noen trenger et spark bak - ofte i form av at det stilles tydelige krav og forventninger til de - noen klarer rett og slett ikke å komme ut av problemet sitt, det er ståa.

Jeg har mine egne tanker og meninger om hva jeg tror er hensiktsmessig, det skal jeg skrive om senere.








onsdag 26. april 2017

Selvskading kan gjøres i former man ikke kan forestille seg

Så, nå som vi er rundt neste sving - skal jeg fortsette der jeg slapp i går;

Hva er det egentlig en person gjør som skader seg selv, har du noen formening om det?
Hvilke skader kan det være snakk om tenker du?
Jo, hør her... eller les...
Selvskading kan gjøres i former som man ikke kan forestille seg om man ikke har enten skadet seg selv eller jobbet med personer som skader seg selv, det tør jeg påstå.

Kutting, man bruker skarpe gjenstander og kutter seg selv til blods - oftest på armer og deretter på bein.
Slag, man slår - gjerne med knyttet neve - i gjenstander som er harde nok til å påføre smerter og skader i hånd.
Man tøyer belastning og smertegrenser for kroppen det man klarer med eksempelvis sykling og knær, trampoline og knær, spark, løping - gjerne opp og ned bratte bakker, padling, roing... Man forholder seg gjerne til aksepterte aktiviteter der selve skadingen derfor forblir en skjult greie for de aller fleste.
Man blir ei hoppetusse og hopper fra kar til kar eller kvinnemenneske til kvinnemenneske og har sex, beskyttet eller ubeskyttet - man lar seg selv utnytte for å si det rett ut.
Man overspiser, eller underspiser, på den måten tar kroppen form eller mangel på form som ikke er av betydning for en allerede oppfattet lite respektfull og viktig person.  I tillegg opplever man kontroll - i alle fall for en kort periode før denne gjerne blir en tvangshandling som kompliserer et allerede komplisert liv ytterligere.

Når en person begynner å skade seg, trår denne personen over noen grenser - når disse grensene er tråkket over er det ikke bare å snu tilbake igjen.

Tilbake til orgasmen, uten øvrig sammenligning...
Når man først har opplevd en orgasme vil man gjerne ha fler, jo større og bedre de er - jo mer higer man etter nettopp disse.
Når en person skader seg selv opplever personen en tilfredsstillelse i det man om ikke fjerner en psykisk smerte, så i alle fall flytter man den til et mer håndterbart sted, det blir nærmest som en rus som brer seg gjennom kroppen, og kroppen - den blir avslappet og rolig som man blir etter nettopp en orgasme eller utløsning.

Det som ved første gangs tilfelle, gjerne tilfeldig der man gjerne også fikk oppmerksomhet, det ble opplevd som veldig behagelig og tilfredsstillende - og det fortsetter behagelig og tilfredsstillende for en person som skader seg - dette endrer seg i utgangspunktet ikke.
Det som endrer seg etter hvert er hva som skjer inne i en og som legger seg som en ekstra byrde for en person som skader seg. Man begynner å kjenne på skam fordi man skader seg, det er nemlig slik at en person som skader seg ikke er dum - man er klar over at dette er både psykt og feil.
Som en følge av at man kjenner skam i forbindelse med selvskadingen begynner man å skjule de konsekvensene selvskadingen gir - samtidig med at man gjerne også vil ha oppmerksomhet for skadingen.
I tillegg til at man opplever skam og i alle fall tidvis vil forsøke å skjule spor etter skadingen, blir skadingen dessverre også en form for tvangshandling. Personen som skader seg om det er i form av kutting, tilfeldig sex, slag, spising, mangel på spising eller what so ever - denne personen mister etter hvert kontroll på skadingen.
Når man har kommet så langt blir det veldig lett til at minste motstand lett kan lede til selvskading, opplevd avvisning - selvskading, evt. avslag - selvskading osv.

Dette er en kinkig greie, hva skal man gjøre?
Er det i det hele tatt mulig for en person som skader seg å slutte med det, når det har blitt så alvorlig - for vi kan vel være enig i at det som er nevnt som eksempler over er alvorlig..?

Tenk litt over de siste spørsmålene du, er det i det hele tatt mulig å kvitte seg med en tvangshandling som selvskading tror du - og videre, hva kan man gjøre?
Om du vil lese mer kan du følge med, så vil jeg dele noen tanker i forbindelse med de siste spørsmålene i neste innlegg.






tirsdag 25. april 2017

en håpløshet opplevd så omfattende at du etterhvert vil gi opp?

Har du noen gang vært i en situasjon der ingen løsning dukker opp for deg og du rett og slett ikke vet hva du skal gjøre..?..
Jeg mener ikke de gangene du har fått snurr på strikketøyet, rot i broderiet, ikke finner ut av en oppskrift om det er mat eller håndarbeid, står fast med ikeamonteringen din, plages under bilpanseret eller hva det måtte være...

Det jeg tenker på er;
Har du noen gang kjent på en hjelpeløshet så utstrakt at du etterhvert slutter å se deg om etter en utvei?
Har du levd i en håpløshet opplevd så omfattende at du etterhvert vil gi opp?
Har du i løpet av livet ditt opplevd å bli behandlet på en måte som har gitt deg en så skjev oppfattelse av deg selv og din verdi at du har vandret grenseløs rundt mens andre har fått kjøre over deg?
Har du noen gang kjent på en så mektig tristhet at du har grått en hel dag, kanskje flere dager og for alt man vet kan hende også uker - og lurt på om det i det hele tatt går an å ha flere tårer igjen?
Har du opplevd en sorg så dyp og så mørk at selv den mørkeste tunnel har framstått lys i sammenligning?
Har du opplevd en fortvilelse så bunnløs at du ikke lenger kan se en utvei der du står oppreist?
Har du noen gang kjent på et sinne så stort at du med stor sannsynlighet har innehatt en så stor mengde uante krefter at du sikkert kunne veltet et en bil.., i alle fall trodd du kunne det?
Har du noen ganger vært så grepet av angst at du har vært sikker på at du er i ferd med å rives i fillebiter?
Har du gjennomlevd en smerte så stor noen gang at du er sikker på at selv den mest intense fødselsri eller gallestenanfall trolig kunne være lettere for deg å komme gjennom?
Om man ser bort fra orgasme eller utløsning, har du da noen gang opplevd en tilfredsstillelse eller utløsning etterfulgt av en avslappethet i kroppen som man tenker bare en orgasme kan gi?
Har du noen gang opplevd en glede så enorm at kun det øyeblikk du ble mor eller far kan overgå den gleden?

Dersom du leser linjene over og kjenner ja, det har jeg faktisk opplevd - hvordan har du da håndtert det, hva har du gjort for å finne utveier, for å ikke legge deg ned å gi opp, for å skru igjen tårekranen, for å finne det som gir eller er lys, for å klare å stå oppreist, for ikke å velte en bil, for å kvitte deg med smerte og i alle fall stå gjennom den, for å overleve angsten?
Hva er det som for deg har gitt den tilfredsstillelsen som gir kroppen din den avslapping og ro når du har levd med disse opplevelsene?
Hva er det som har bragt glede i livet ditt, i mellom slagene og sånn gjevnt over?

Vet du -
Det finnes alt for mange mennesker rundt oss og midt i blant oss som lever i slike situasjoner til daglig.
En kollega av deg på jobben, en nabo, en venn, en slektning, en bekjent, mor til en i ditt barns skoleklasse, en elev du har på skolen, en på fotballaget, en du sitter sammen med på flyet eller toget eller bussen, en du passerer på gata, sjefen din, sjefen til sjefen din, personen fra NAV...
Du ser det sannsynligvis ikke, men rundt deg går det en og anna sjel som tidvis nærmest ikke vet att og fram på verken seg selv eller andre.
En veldig god dag, en god dag, en helt okey dag, en noe grå dag, en veldig mørk dag.

Livet er ikke alltid en dans på roser.
Noen kommer seg gjennom hele livet, andre store deler av livet og andre igjen deler av livet uten noe spesielt med motgang. Andre går gjennom livet, store deler av livet eller deler av livet med så mye motgang og utfordring at det er et under at de i det hele tatt kommer seg gjennom det...
... har du tenkt på det noen gang..?

Vet du det at enkelte ting i livet noen ganger kan bli for vanskelig for en person å takle helt alene?
Noen gang hender det at en person som opplever noe av det som er nevnt over tar sitt eget liv.
Andre ganger hender det at en person som opplever noe av det som er nevnt over begynner å skade seg selv, vet du hvorfor?
Dette med kropp og psyke er en merkelig og finurlig verden, det er nemlig slik at det er lettere for en person å håndtere fysisk smerte enn den psykiske... hvorfor..?
Det har seg slik at den fysiske smerten har et konkret uttrykk man kan observere, en kan se den selv og de rundt en kan se. En fysisk smerte, synlig sådan, er også noe man lettere kan forstå en en psykisk smerte som ligger innpakket et sted inni en person.

Når en person kommer dit hen at man begynner å skade seg selv skjer det en del greier i og med denne personen, det tenker jeg å skrive litt om rundt neste sving.





tirsdag 4. april 2017

Jeg elsker å være sammen med barna mine

I ettermiddag da klokken var blitt kvart på fire, jeg var kokt i hodet og endelig kjørte fra jobb, en halv time senere enn jeg hadde tenkt skulle være ca senest på hjemvei, snurret det rundt med tanker i hodet mitt - mange, mange tanker.
Jeg hadde en hovedtanke som gikk i spor, nemlig at det var på høy tid å få avleggerne hjem fra SFO - jeg er veldig lite komfortabel med at de har så sene dager som det ble på de i dag.
I tillegg visste jeg at jeg var nødt for å kjøpe kattemat på veien, som nødvendigvis ville ta litt tid og gjøre meg ennå senere til henting av småsmurfer - spesielt tar det tid med kø i kassa som det selvfølgelig er når man har minst tid å bruke på å stå i kø.

Etter at kattematen var kommet i bilen og jeg igjen satt i mitt eget trøtte selskap fortsatte tankene å gå... og de behovene jeg kjente på der og da meldte seg i min bevissthet.
Nå skal jeg få hjem ungene og så skal jeg bare være sammen med de, det var hva jeg kjente aller mest for og tenkte aller mest på - i tillegg til middag som faktisk ikke var tenkt ut på forhånd i dag.

Vi kom oss hjem, jeg i forveien med bil og sekker - mens de kom rullende etter på sykler.
Middag ble det, enkelt riktig nok - men likevel.
Etter middag var det fram med Ipad og mobil for å spille, undringen ble stor da eadni brøt inn og drepte spillegleden med ønske om å sitte sammen i sofa for å se litt på tv sammen.

Hva, hvorfor det lurte tassene på...
Fordi sa jeg, at mora deres har så veldig lyst til bare å være sammen med dere. Saken er at det har gått ganske i ett på jobb i dag, og for så vidt i går, og egentlig i hele forrige uke... og uken før... Når det er mye på jobb, når jeg er sliten og trøtt, når jeg virkelig skal gi meg selv noe av det aller beste jeg kan gi - er det tid sammen med de jeg liker aller best, kvalitetstid.

Jeg har bare lyst til å være sammen med ungene mine svarte jeg - Sitte i sofa sammen med dere og se på noe dere og jeg har lyst til sammen, bare være sammen med dere... ingen spill på mobil eller pad, ingen styr og holloi, bare kose med dere.
Hæææ???
Lillemann var noe overrasket først, lillemor kunne ikke helt forstå at man når klokken var nærmere seks skulle velge mellom sofakos ved tv eller å stelle seg og legge seg - men hun slo raskt fast at dersom det var valgmulighetene ville hun se norske talenter.

Kan du tenke deg for en ettermiddag jeg har hatt???
Jeg har sittet i sofa med lillemann min i armkroken, han har bare knødd seg inntil meg "så deilig når du krøller på håret mitt eadni..."
Lillemor har sittet og delvis ligget og knødd et par meter framfor oss, vi har sett på dans, sang, tryllekunster, akrobati og mer til - ungene har vært hærlige og jeg har hatt den beste ettermiddagen man kan tenke seg.

Det har vært leksehjelp på skolen i dag og jeg må ærlig innrømme, jeg har tatt lillemann på ordet i forhold til om leksene er gjort - ikke noe leksesjekk klokka seks om ettermiddagen her... har vi kosetid så har vi definitivt ikke noe lekser dratt med i det hele.
Klokka syv var avleggerne i seng, rolig og pent - ingen styr, ingen krangling, ingen opp og ned til nå i alle fall...

Ungene er egentlig vant med at vi setter oss sammen i sofa, de er vant med at vi har kosetid, de er vant med at det skal roes ned om ettermiddagen, de er vant med å ligge pladask utslått i sofa selv, de er vant til å sitte i armkroken og knø...
Jeg tror kan hende de likevel i dag senset noe mer, et særlig behov fra mora si til ro og kos - et behov de visselig har tatt ansvar for uten helt å vite det selv.

Jeg elsker å være sammen med barna mine, spesielt når de er så fantastisk deilige som i dag.




Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...