Søk i denne bloggen

søndag 23. november 2014

snøscooterkjøringen i Finnmark som ligger mitt hjerte nært.

http://www.finnmarkdagblad.no/nyheter/article7703344.ece


FOLKEHELSE

Folkehelse er en spennende greie - det handler om helsa til folk, som jo kan være så mangt.
Det handler om sykdom og skade, om kroppen. Det handler om psyke og eksistens. Det handler i stor grad om forebygging og det handler om å ivareta og behandle. Det handler om velvære og livskvalitet. Uansett hva vi bedriver så er det eller er det ikke folkehelse i det etter hva jeg kan forstå. Kosthold, fysisk aktivitet eller inaktivitet, hobbyer, isolasjon eller eksponering, sex eller sølibat, familie, enslig, sosialt liv, arbeid, delvis arbeid eller arbeidsledig, søvn eller mangel på søvn osv, osv. Vi er nødt til å tenke folkehelse på alle områder, fordi alt vil innvirke en eller annen måte på enten kropp, psyke, ens eksistens, velvære eller livskvalitet.

Jeg googlet folkehelse på wikipedia bare for å sjekke opp min egen oppfatning av folkehelse, og har klippet ut et lite snitt av wikipedias definisjon på folkehelse under.
Folkehelse er «vitenskapen og kunsten å forebygge sykdom, skade, forlenge liv og fremme helse gjennom systematisk innsats og kunnskapsbasert valg av samfunnet, organisasjoner, offentlige og private, lokalsamfunn og enkeltpersoner»

Hva skal jeg så si videre?
Vi anser arbeidet med folkehelse så viktig i landet vårt at vi fra 2012 rett og slett har fått en egen lov som omhandler folkehelsen. Denne loven har liketil en egen formålsparagraf, en paragraf som sier noe om formålet ved selve loven - og det er det langt i fra alle lover som har, jeg tenker det alene sier litt om hvor viktig vi tenker arbeidet med folkehelse er / skal være.
I formålsparagrafen framkommer det at lovens skal fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse. Videre skal loven sikre at det offentlige setter i verk tiltak rettet mot folkehelsearbeid - dette er store greier, langt større enn det lille fokus folkehelse i praksis har blant annet i vår egen kommune som et eksempel.
Om du tar en kikk i folkehelseloven vil du se at det er et spennende lovverk, et lovverk som i mitt hode helt umiddelbart legger til rette for kreativ og spennende tenking.
Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) trådte i kraft 1. januar 2012 og erstattet deler av kommunehelsetjenesteloven og lov om fylkeskommuners oppgaver i folkehelsearbeidet.

Folkehelse er kjempespennende, og kjempeinteressant - og for ikke å flyte helt ut skal jeg ta jeg for meg Tromsø som er byen jeg bor i og jeg må røre litt bort i snøscooterkjøringen i Finnmark som ligger mitt hjerte nært.
Det har pent lite å si om vi tar for oss byrådsavdeling for helse og omsorg, for utdanning, for næring.., for finans, for byutvikling eller byrådsleders kontor - felles for de alle er at folkehelse er noe som angår alle avdelingene.
Ansvaret for folkehelse ligger like godt hos byråd for finans som det gjør hos byråd for helse og omsorg - folkehelse er noe som angår alle, det er ikke slik at den kun eksisterer innenfor helse og omsorg. Folkehelseloven sier ikke at helse og omsorgstjenesten skal sette i gang tiltak, den sier at det offentlige skal sikre at det settes i gang tiltak. Uansett fellesansvar er det likevel slik at byrådsavdeling for helse og omsorg sett utenfra kommunens befolkning er avdelingen som det knyttes sterkest forventning til hva angår fokus på folkehelse, det tror jeg vi bare må ta innover oss.
Det er forunderlig at vi i Tromsø kommune for eksempel får presentert en økonomiplan der folkehelse er nevnt en gang etter hva jeg kan finne, og det er veldig kort innenfor nettopp helse og omsorg. Likevel, det gleder mitt hjerte at byråden for skole og utdanning uttrykker øyne for og ører for folkehelse når det blir bringt på banen, det er og gledelig å høre at man faktisk har tenkt å bruke de midlene som er kommet ekstra med tanke på forebygging til å ansette flere helsesøstre… det gleder jeg meg til å se, så har jeg sagt det også.

Vi har i Tromsø kommune noen utfordringer på forskjellige områder som jeg har lyst til å si er et stort folkehelseproblem, det er forresten veldig sterke ord å si - så om jeg omformulerer meg kan man si at disse i mer eller mindre grad (trolig mer enn mindre) er en ufordring for folkehelsen.

Jeg skal ikke ta for meg alle områdene, men det er noen som er mer interessant for meg å se på ettersom jeg har mitt virke innenfor helse og omsorg - disse områdene er heltid / deltidsproblematikken og forebygging (her tenker jeg i hovedsak på sykdom / belastning hos barn og unge). Lokale tilpasninger både innen helse og omsorg og ellers i kommunen er også en interessant greie.
Heltid / deltidsproblematikken er i all hovedsak noe som er en utfordring i type kvinnedominerte yrker - hele tre av fire innenfor helse og omsorg jobber deltid hørte vi nettopp på det store heltidsvalget, det er en utfordring på mange måter. Det er og en kjennsgjerning at mange som jobber i barnehage jobber deltid, og da i stor grad assistentene.

Jeg vet ikke hvor mange innenfor helse og omsorg jeg har hørt si at de har valgt å jobbe deltid, og de ønsker ikke full stilling - fordi belastningen ved full stilling er for stor.
Formelt sett kommer dette fra sykepleierne, uformelt har jeg fått det fra både sykepleiere og hjelpepleiere. Forklaringen går på at man jobber så mye og belastningen er så stor at man ved å gå deltid har en mulighet til å trekke seg tilbake. Det er alltid vakter å få tak i, behovet er stort for ekstravakter - og man kan selv kjenne etter på hvor mye man orker.
Man skulle kunne forvente at en person er i stand til å jobbe full stilling for å ha en bærekraftig inntekt og kunne ivareta seg selv tenker jeg. At arbeidstakere velger å jobbe deltid fordi man på grunn av belastning på arbeidsplassen ikke evner å jobbe fulltid sier noe om påkjenningen i enkelte yrker og er så absolutt et folkehelseproblem - videre er det et offentlig ansvar å håndtere i følge lov.
Det samme gjelder for personer som ønsker å jobbe fulltid, men av en eller annen grunn ikke får annet enn deltid. Det er utfordrende og belastende for personer at man må gå på konstant jakt etter ekstravakter, eller blir oppringt og i realiteten er nødt til å ta det som er ledig for at man skal få en bærekraftig inntekt. Dette gjør noe med forutsigbarhet i hverdagen, det gjør noe med planlegging og avlysning av planer, det gjør noe med det sosiale livet, det påvirker familieliv og er i det store og hele en belastende tilværelse for de som innehar disse deltidsstillingene - ergo er dette et betydelig folkehelseproblem - og igjen et offentlig ansvar å håndtere i følge lov.
Det er også slik at antallet samlivsbrudd er 60% høyere blant turnusarbeidere enn ellers i samfunnet, 60%!
Det er ikke slik at 60% av turnusarbeiderne skiller lag, men av de som skiller lag er andelen 60% høyere enn i forhold der det ikke er en part med turnusarbeid. Jeg har selv opplevd sykepleiere som har hatt så mye uforutsigbar og ikke minst ugunstig arbeidssituasjon at det har gått utover samliv, «du er ikke her likevel» en kjent strofe for mange dessverre. Samlivsbrudd er en stor påkjenning for de som opplever det. At andelen samlivsbrudd med påfølgende belastninger er så mye høyere blant turnusarbeidere rører bort i folkehelsen som igjen tilsier at å jobbe for gode turnuser er et stort ansvar for arbeidsgiver 

En annen stor greie er forebygging av fysiske og psykiske skader / belastninger hos barn og unge.
Vi som jobber i det offentlige har meldeplikt dersom vi ser noe som uten tvil er kritikkverdig i forhold til barn, vi har og en meldeplikt dersom noe er mistenkelig - hvordan håndhever vi meldeplikten vår ute i kommunen?
Når jeg har vært på kurs og seminar har jeg alltid fått høre at vi er for dårlige på å melde både i barnehage, på skole og i helse og omsorgstjenesten - hva kommer det av tenker jeg?
Riktig nok har jeg hørt dette når jeg har vært på store samlinger der det er folk fra hele landet, men jeg har da visselig og hørt det når jeg har vært på kurs eller seminar i vår egen kommune - om man ser på barnehuset for eksempel eller på støttesenter mot incest, så er det noe som tilsier at det er mange mørketall ute i kommunen. Det er helt klart barn ute i kommunen vår som det skulle reageres på, hvor blir disse av???
Det skulle ikke være noen overraskelse at barn som lever under omsorgssvikt utvikler symptomer av det, eller barn som utsettes for overgrep av noe slag - barn med disse symptomene skal man kunne forvente blir meldt videre i systemet og ivaretatt. Siste tiden i media har det vært litt til og fra med at personalet i eksempelvis barnehager må våge å se disse barna. Jeg tenker at man i mange tilfeller kanskje gjør det, men så stopper det opp når det kommer til handling - og det store spørsmålet her er selvfølgelig hva det er som gjør at man ikke melder videre det man evt. måtte se?

Vi som jobber i det offentlige har et lovpålagt ansvar for å melde i tilfeller vi opplever, ser, eller har en mistanke om at noe er galt for et barn - vi må ikke vite helt sikkert. Vi som er en forelder, ei tante, en nabo, en venn eller hva det måtte være har et moralsk ansvar for å melde i fra om vi opplever, ser eller mistenker at noe er galt for et barn. Forskjellen på meg som sykepleier / barnepleier og meg som nabo er at sykepleieren / barnepleieren i meg, førskolelæreren eller sosionomen i deg er forpliktet til å melde i fra, så hvorfor gjør vi det ikke?
Er vi så redd for å tråkke foreldrene til lille per på tærne at vi velger å ikke melde i fra, eller har vi kan hende så god tone med foreldrene til kari at det i seg selv gjør det vanskelig både å tro at de kan svikte barnet sitt og gjør oss ute av stand til å stole på innstinktene våre?

Hva med meg som forelder, dersom jeg plutselig skulle bli innkalt til møte fordi noen trodde jeg sviktet barnet mitt?
Mye er måten vi går fram på, jeg kunne komme i søkelyset og jeg skulle nok helt sikkert ha renvasket meg selv i forhold til mine barn. Det er trolig en og annen feilmelding inn til barnevernet, men dersom disse er med og avdekker reelle tilfeller der barn er sviktet av voksenpersoner, ja so be it.

I tillegg har vi barn og unge som blir mobbet i skolen, hvem er det som ser disse barna og følger de opp?
Pr. i dag har vi stor mangel på helsesøstre i skolen, det er og lite med alternativ oppfølging til barn som blir mobbet i skole og med det får behov for ivaretakelse. Det er derfor kjempeviktig at de som er på skolen, lærerne og ledelse ved skolene, har et våkent øye på sine elever - OG at de er på plass og følger opp meldinger om mobbing som kommer fra barn eller foresatte.
Mobbing i skolen er et folkehelseproblem i for stor grad. Vi liker ikke å ta innover oss at vi har skoler det mobbes på, og kan hende bagatelliserer vi tilfeller med mobbing eller overlater caset til foresatte på hjemmebane.
Mobbing er et problem, uansett hvor mye eller lite - så lenge det er mobbing i Tromsøskolen er det et problem, og det er et folkehelseproblem uansett hvor få personer det er snakk om.
Hva skjer med den som blir mobbet dersom man ikke får stoppet mobbingen på et tidlig stadie, og hvilke konsekvenser for mobbing for et barn selv om man stopper det på tidlig stadie?

I byrådsavdeling for helse og omsorg ser vi nå at andelen barn og unge med psykiske problemer eller så kalte utviklingsforstyrrelser har økt kraftig, og det er på sin plass å spørre seg selv hvorfor?
Vi snakker mye om tverrfaglighet og jeg personlig har veldig stor tro på nettopp å jobbe sammen i tverrfaglige team for å få en større bredde og langt fler ressurser rettet mot det vi fokuserer på. Jeg tror de forskjellige byrådsavdelingene må jobbe mye tettere sammen med fokus på folkehelse enn det man gjør pr. i dag. Det er flott at man på næring kultur og idrett får til gode markatiltak og aktivitetstiltak, det er godt at noen avdelinger ute i enhetene tilrettelegger for at ansatte får fysisk aktivitet osv. Likevel tror jeg det må ses helhetlig på og jobbes helhetlig med folkehelsen på kryss og tvers av byrådsavdelingene, spesielt for at man skal kunne nå tak i utsatte grupper som gjerne faller i mellom byrådsavdelingene som eksempelvis barn og unge.

I Finnmark går det for tiden en del prat og diskusjon, synsing og mening om snøscooterkjøring ute både i løyper og utenfor løyper. Noe av det jeg har lest går ut på at Finnmark skiller seg ut fra alle andre fylker med stort areal og lite folk, og man tenker det er hensiktsmessig å se på ordninger med kjøring som er positiv for velvære og livskvalitet for mange av de som ferdes ute i natur på snøscooter om vinter.
Jeg tenker man rører bort i noe som er veldig vesentlig med nettopp dette, man må også se på de lokale forutsetninger og eventuelt begrensninger som ligger til grunne for folkehelse. Det kan være at noe som er utenkelig et sted eller for en person vil bringe stor grad av velvære og livskvalitet for en annen eller på et annet sted. Fokus på og arbeid med folkehelse er dermed ikke noe man helt enkelt kan ramme inn for alt og over alt, folkehelse er noe som på områder er generelt og på andre områder er veldig individuelt ut fra individ, livsfase, generell helsetilstand, geografi, miljø osv. osv.




lørdag 22. november 2014

Vi er den gruppen som alltid er der.

Vi opplever en stadig mer utvisking av forskjellene mellom yrkesgruppene sykepleier, vernepleier og helsefagarbeider.
Som sykepleier skjærer det i sykepleierhjertet å se at faget man har valgt og som er en stor identitet av en selv, stadig sidestilles mer med vernepleieren og med alle gode helsefagarbeidere (jeg vil kalle de hjelpepleiere, ettersom jeg tilhører generasjonen der man ble vant til den talemåten).

Er disse tre yrkesgruppene så like at man i realiteten hadde klart seg med kun en av de, og videre - har man strengt tatt brukt unødvendig mye tid på studier, studielån og andre ressurser som måtte følge med, hadde det vært nok med fagskole?
Hva er det egentlig som kjennetegner disse tre yrkesgruppene, er det noen vesentlige forskjeller?

Som sykepleier vil jeg jo absolut påstå at vi er en egen gruppe - ei variert gruppe med mange faggrupper samtidig som vi er ei stor homogen gruppe med sykepleie til felles.
Vi finnes over alt i helse og omsorg. Fokuset vårt er pasienten og alt som har med pasienten å gjøre - behandling, forebygging, lindring, støtte, sikkerhet og forsvarlighet og mer til. Vi er der i akuttfasen, ved intensiv pleie og operasjon og vi er der når det går langt bedre. Vi er der ved livets begynnelse og vi er der ved livets slutt.
Vi er den gruppen som alltid er der.

Jeg har stor respekt for vernepleierne, de gjør en fantastisk jobb for utviklingshemmede og de gjør også en god jobb i mange andre sammenhenger.
Likevel, jeg blir veldig lei meg og faktisk provosert, når jeg både leser stillingsannonser og i praksis opplever at man likestiller sykepleier og vernepleier ute i kommunene. Man likestiller nemlig i praksis sykepleier og vernepleier når man mer eller mindre konsekvent begynner å lyse ut det som naturlig ville være sykepleierstilling til sykepleier / vernepleier stilling.

Det er en viss forskjell på disse to yrkesgruppene -
I tillegg til utviklingshemmede er miljøterapeutiske stillinger type steder vernepleieren ofte er å finne. Jeg har bare for å ta med det, stor tro på at man også i sykehjem og andre helseinstitusjoner med både somatikk og psykososialt arbeid har vernepleieren representert, dette fordi jeg har stor tro og tillit til det tverrfaglige samarbeidet som oppnås ved å ha flere yrkesgrupper samlet i team.
Jeg har, så det også er sagt, ikke sett noe nevneverdig at vernepleierstillinger er utlyst som sykepleierstillinger - og undrer naturlig nok på hva det er som gjør at man ønsker vernepleier til vernepleierstillinger og enten sykepleier eller vernepleier til sykepleierstillinger mange steder.
Sykepleierne og vernepleierne er likestilt når det kommer til medisinadministrering har jeg i dag lært av wikipedia, og jeg tenker umiddelbart - administrering ja nettopp, for det går like bra for både sykepleier og vernepleier å ta medisiner ut av eske det står eksempelvis paracet på for så å putte denne på 21 forskjellige steder i en ukesdosett. Det går og like bra for begge gruppene å ta den samme pillen ut av dosetten og gi den til gamle fru hansen med konstante smerter.

Der stopper likheten, for når det kommer til medisinkjennskapen både hva angår type medikament, virkning, bivirkning, hva man skal være obs. på osv. så er det faktisk slik at det er en betydelig forskjell på kunnskapen til sykepleier kontra vernepleier. Likeledes som det er en betydelig forskjell i kjennskap til somatikken, til skader, til symptomer og hva man skal se etter av endringer på både kropp og annet skulle jeg nesten si.

Personlig har jeg opplevd at jeg har vært innhentet av vernepleier for å iaktta / observere både sår og generelle tilstander hos pasienter. Jeg har og opplevd utallige spørsmål fra vernepleier som går på virkning av medikamenter man nettopp har gitt og ikke kan svare for til pasient, og jeg har opplevd ganske mange ganger at pasienter er blitt henvist fra vernepleier til sykepleier for å få utfyllende svar på medikamentell behandling og andre ting som har med helse å gjøre.
Jeg har opplevd utsagn fra vernepleiere om at dette er medisinske spørsmål, og jeg vil mye heller at du svarer på de for jeg har ikke den kompetansen. Det er naturlig og det er mer enn greit både å høre dette og å følge det opp, nettopp fordi det handler om kompetanse man har eller ikke har.
Dette er likevel noe som igjen gjør at jeg stiller meg undrende til den kommunale likestillingspraksisen man ser mellom sykepleier og vernepleier, jeg sier kommunale for det er nemlig ikke noe som finner sted i somatikken på sykehusene - du ville aldri komme inn på en hjertemedisinsk avdeing å finne at her er det bort i mot halvt om halvt med sykepleiere og vernepleiere, de kan tross alt likestilles på medisinadministrering - du ville trolig ikke finne en vernepleier i sykepleierstilling der.
Hva angår likestillingspraksis, så er det ikke akkurat denne formen for likestilling man jobber så aktivt for verken blant sykepleierne eller blant helse og omsorgsyrkene for øvrig.


Sykepleierne rangeres blant det norske folk som den viktigste yrkesgruppen, vi omtales som nøkkelpersoner i helse og omsorg på wikipedia og tidligere helseminister har uttalt at vi er selve ryggraden i sykehusene.
Vi gjør bare jobben vår - og jeg vil påstå at vi er avhengige av hjelpepleierne.
Hjelpepleierne er den gruppen som i stor grad utøver pleie til pasientene og som følger pasientene gjennom de daglige rutinene for å ta kortversjonen.
Jeg er som sykepleier avhengig av å ha med meg dyktige og solide hjelpepleiere ute i avdelingen, jeg er avhengig av tilbakemeldingene fra hjelpepleierne i forhold til ganske mye. Det kommer selvfølgelig an på type avdeling ettersom det er ganske mange forskjellige å ta av, jeg har erfaring fra avdeling uten hjelpepleiere og det har fungert greit fordi det er en avdeling som krever at de som jobber der har høgere kompetanse, og jeg har jobbet i avdeling der det man på godt norsk vel kan si at det har blitt kaos når det plutselig ikke har vært en eller flere hjelpepleiere på vakt.
Det er en viss forskjell på hjelpepleieren og sykepleieren, og for pasienten sin del må det være det.
For mens hjelpepleieren hjelper pasienten med stell og følger opp så pasienten får både spist og blir ivaretatt gjennom dagen, gjør sykepleier sine observasjoner, ordner med medisiner, har previsitt med lege og gjennomgår hver enkelt pasient med observasjoner, symptomer, bedringer, forverringer, medisiner, endring på medisiner som følge av observasjoner osv. osv. Sykepleieren står på medisinrom og legger medisiner til pasientene, sjekker medisiner som er lagt av en kollega for å kvalitetssikre, endrer på medisiner etter ordre fra lege, ny dobbeltsjekk, blanding av antibiotika og klargjøring av andre infusjoner, kateteriserer herr Hansen og fru Larsen.
Sykepleieren står og på siden av sengen til en person med stort behov for kontinuerlig oppfølging og observasjon, eller sitter på siden av sengen til en palliativ pasient både med psykiske, somatiske og eksistensielle behov.
Jeg får si som det gjerne står i kravspesifikasjonene ved konkurranseutsetting - listen er ikke uttømmende.

I dag googlet jeg for moroskyld opp ordene sykepleier, vernepleier og helsefagarbeider -
Tanken bak søket var rett og slett å se om det foreligger enkle definisjoner og variabler på disse ute på nett... og det gjorde det - noe som ikke var overaskende...

sykepleier:
Sykepleier eller sjukepleier (tidligere sykepleierske eller sykesøster) er yrkestittel som benyttes av personer med høyere utdanning i sykepleie. Sykepleiere jobber i alle deler av helsetjenesten, og er sammen med annet helsepersonell ansvarlige for sikkerheten og rekonvalesensen til akutt eller kronisk syke eller skadde mennesker, forebyggende helsetiltak, og behandling av livstruende tilstander i mange forskjellige helsesammenhenger. Sykepleiere har en nøkkelfunksjon innen pleie- og omsorgstjenesten i kommunene.

Vernepleier:
Vernepleier er autorisert helsepersonell etter lov om helsepersonell, som arbeider med mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. Vernepleierens hovedarbeidsområde er utviklingshemmede, men man finner dem også i rus-omsorgen, eldreomsorgen, psykiatrien, i kommunalt psykisk helsearbeid, barnehager, skoler, spesialisthelsetjenesten, NAV og som en del av kommunale helse- og sosialpolitiske tildelingsfunksjoner.

En vernepleier er også sidestilt med sykepleiere når det gjelder medikamentadministrering.

Helsefagarbeider:
Helsefagarbeider (tidligere kalt hjelpepleier) har som oppgave å pleie ulike pasient- eller brukergrupper. Oppgavene inkluderer forebygging, behandling som ikke involverer parenterale medisiner, habilitering og rehabilitering. Helsefagarbeideren skal utføre og hjelpe til med oppgaver som har sammenheng med pasientens eller brukerens daglige gjøremål, delta i miljøarbeid og ellers i det lokale behandlingsopplegget i en institusjon.

Helsefagarbeideryrket omfatter omsorg for syke – både eldre og yngre – og funksjonshemmede mennesker. 

Framskriving av befolkning både her og der hadde jeg nær sagt, tilsier at vi kommer til å trenge langt flere både sykepleiere og hjelpepleiere i årene som kommer.
Vi kommer til å trenge personer med høyere utdanning i sykepleie og vi kommer til å trenge personer som har til oppgave å pleie ulike pasient eller brukergrupper, samt følge disse gjennom dagen.

Jeg tror vi allerede i dag må begyne å se på bruken av de sykepleierne, vernepleierne og hjelpepleierne vi har, og så må vi begynne å bruke disse på den måten det er tenkt at man skal brukes - på den måten som tjener pasientene best og ikke minst og tjener yrkesgruppen i ei tid med store mangler.
Det er pinlig må jeg si, når sykepleiere tar kontakt med meg og fortviler over at man er nødt for å inneha ansvar og oppgave med pådekking, tilbereding, servering og opprydding av frokost og andre måltider - samtidig som man skal ivareta det sykepleiefaglige i avdelingen OG man forteller meg at man jobber overtid for å bli ferdig med oppgavene sine.
Det store spørsmålet her er om måltidene på enkelte institusjoner er blitt så kompliserte at man trenger en høgskoleutdannet til å ivareta de, og videre hadde det vært interessant å vite om man snakker forebygging eller behandling?

Jeg tror hver enkelt yrkesgruppe er tjent med å få gjøre sin greie, bli rutinert, stødig og solid i faget sitt og med det utfylle hverandre på best mulig måte - i stedet for at forskjellene blir stadig mindre, frustrasjonene større og ikke minst flukten fra fagene.

lørdag 15. november 2014

Det er mye man kan se på av muligheter for å lette på helserisiko

http://unikard.org/vil-laere-sykepleiere-om-hjertefarlig-sovnmangel/

"Ta vare på søvnen og oppretthold ditt fysiske aktivitetsnivå utenfor jobbsammenheng, så kan det godt hende du reduserer risikoen for hjerte- og karsykdom vesentlig!"

Vi trenger sykepleiere på vakt hele døgnet, det er en allmen kjent sak og ikke noe som trenger ytterligere verken diskusjon eller mening om.
Det som er bra, det som er viktig, med forskning og artikler som denne er at vi blir gitt en mulighet til å se på hvordan kan man lette den belastningen mest mulig for sykepleiere og andre som jobber turnus og natt?

Jeg tror det er viktig at man jobber nøye med turnusplaner og helsebringende ordninger fra både avdelinger / enheter og fra styrende politikerhold.
Man må ta innover seg forskningen og vise vilje til å se lenger enn til behov for antall hoder og økonomi. Man må evne å tenke helhetlig, at man sammen med å se på behov for antall hoder, hender og økonomi også ser på de helseutfordringer / risikoer det er for de hoder og hender som skal utføre jobben.

Det er for eksempel veldig vanlig og etter hvert påkrevd hos ansatte i helse og omsorg at man har tredelt turnus. Allerede her skulle alarmklokkene ringe etter hvert som det kommer stadig mer forskning som sier at turnus og natt er risikofylt for helsen.

Et av argumentene for tredelt turnus er at man ikke ønsker et skille mellom de som jobber dag / kveld og de som jobber natt, man ønsker en helhetlig avdeling med en helhetlig arbeidsstokk. Å ha folk i tredelt turnus byr på mange utfordringer, der søvnmangel er som en morpotet som brer om seg og skaper mange tilleggsgreier. Søvnmangel, risiko for diverse sykdommer / tilstander, tretthet, konsentrasjonsproblemer, sosiale og familiære utfordringer osv. Søvnmangel med dens tilleggsgreier er utfordrende og risikofylt for den som jobber tredelt, det blir en utfordring for familien til arbeidstaker som jobber tredelt og det er en risiko for pasienten - fordi man i ytterste fall ikke tenker klart nok etter nok rot med søvn og døgnrytme.

Nattarbeid er ikke for alle, vi er forskjellige og reagerer forskjellig på å snu døgnet opp og ned med forskjellig tidsrom. Mange har problemer allerede med todelt turnus der skiftet mellom aften og dag er utfordrende på kroppen.

Nattarbeid er nødvendig, men man må finne en ordning som gjør at de som skal jobbe natt ikke bikker under på bakgrunn av det, eksempelvis kan man ha egne nattevakter. Ved bruk av rene nattevakter vil en stor gruppe forholde seg til ett skift mindre i turnus, og med det begrense helserisikoen noe - selv om det også er utfordrende med to delt turnus. Ved bruk av egne nattevakter vil de som jobber kun natt gis anledning til kontinuitet når de er på jobb, samtidig som de gis anledning til lengre perioder sammenhengende fri og avlastning for kroppen.

Det er mye man kan se på av muligheter for å lette på helserisiko. Det som er helt sikkert er at man er nødt for å ta tak i denne problematikken, vi har kunnskap om helserisiko ved nattarbeid og turnusarbeid, vi har ikke råd til at helsepersonell som jobber natt og turnus tipper under for oss fordi vi har valgt å se en annen vei.

Allerede er vi der at en stor andel arbeidstakere i helse og omsorg velger deltid framfor heltid, mye på grunn av arbeidsbelastning og vaktbelastning. Dette med heltid / deltid er en egen greie, likevel en greie med tydelig sammenheng også med turnus og vaktbelastning. Behovet for sykepleiere og annet helsepersonell øker hele tiden og vil gå mot nye høyder i tiden framover, vi kan ikke sitte å se på verken helserisiko eller heltid / deltids problematikken uten å handle.

fredag 14. november 2014

Det er mange spørsmål og undringer man kan gjøre seg rundt døden.

http://mobil.gd.no/meninger/kommentar/article5898112.ece?ns_campaign=editorial.article&ns_mchannel=editorial.facebook&ns_source=editorial.facebook&ns_linkname=editorial.share.article&ns_fee=0


Døden er en naturlig greie for oss mennesker, like naturlig som det å bli født. Fødsel og død handler på en måte om to forskjellige ting - komme til livet og forlate livet. Samtidig er det slik at fødsel og død balanserer hverandre - det er natt og dag, det er jin og jang, det er pluss og minus, det er sol og måne og hva man enn måtte finne slags bilder.

Jeg har vært heldig og få være med på et par fødsler og jeg har selv født. Det er en helt spesiell atmosfære når et lite barn blir født. Forventningene er høye i rommet, spenningen er til å ta og føle på, gleden og lykken er ubeskrivelig - og jeg har grått alle tre gangene jeg har opplevd å være i samme rom som et lite barn kommer til verden i.

Når et barn er født annonseres det gledelig både i aviser, på internett og pr. telefon til alle man både kjenner og ikke kjenner. Gleden over dette nye lille livet er så stor at man må dele den med absolutt alt som kan klare å ta til seg denne nyheten.

Allerede før barnet blir født driver man og forbereder alle mulige nødvendigheter;
Utstyr til bil og hus, klær, soverom. I mange land har man babyfest før fødselen, en skikk vi helt sikkert kommer til å ta til oss også i Norge - kjøpestanden har bare ikke funnet en måte å formidle behovet for en slik fest enda.

Når barnet er født forbereder man barnedåp, og de som ikke har barnedåp i tradisjonell form forbereder barnevelsignelse eller navnefest  - noe som gir rom for selskap og fest, feiring av denne nye lille skrotten.

Jeg har ikke tall på alle dødsfall jeg har fått være tilstede ved og ivareta i etterkant. Noen av disse har vært innad i egen familie, men de aller fleste har vært i forbindelse med jobben min som sykepleier.
Døden er en naturlig og menneskelig greie, det er vår måte å forlate denne verden.
Det er veldig rart at vi på tross av kunnskap og en absolutt viten om at vi ikke bare fødes, vi skal også dø og forlate dette stedet likevel er kommet så langt at man fornekter døden til det aller siste.

Jeg har sittet på siden av min egen mamma som skulle dø i sin beste alder. En smertefull og krevende tilværelse så lenge det sto på, men likevel ei ubeskrivelig verdifull tid sammen. Jeg har fått telefon hjemmefra der det er fortalt meg at han jeg elsket som min egen far hadde dødd plutselig, med smerte og sorg over ikke å ha fått være til stede.

Jeg har vært i begravelser til familie og til kjenninger, både de man visste ville dø snart og der døden har kommet overraskende. Det som går igjen er det smertefulle i all smerten der man ikke har hatt en anledning til å forberede seg på at personen kommer til å bli borte snart.

I jobben min som sykepleier har jeg opplevd mange dødsfall - både uventet og de som aldeles ikke har vært uventet.
Det som forundrer meg like mye for hver gang jeg opplever det er pårørende som trekker seg unna, noen har liketil uttalt "nei stå der du og hold henne i hånda, det er best du gjør det som har gjort det før..."
Noe av det vondeste jeg opplever som sykepleier er de tilfeller man sitter ved siden av en døende person, fordi pårørende velger seg bort.

Noe av det mest etisk utfordrende jeg opplever som sykepleier er de tilfeller det blir bestemt å fortsette intensiv behandling på en person man vet er døende, gjerne fordi man ikke ønsker å ta de tunge samtalene med pårørende eller risikere å måtte forsvare avgjørelse om at det er tid for å gi slipp.

Hva er det som gjør at man er redd for, eller av annen grunn velger seg bort fra å sitte nær sin døende mor, far eller hva det måtte være?
Hva er det som gjør at man ikke kan la den døende få lov til å dø uforstyrret av nåler, slanger, poser og hva det måtte være?
Hva er det som gjør at man i stedet for å ta den tunge praten med pårørende heller velger å frata de den siste tiden med sin kjære, uansett hvor vond og tung den måtte bli?
Det er nemlig det man gjør, i stedet for å informere og gi rom for at en familie kan få kvalitetstid sammen, gir man i mange tilfeller urealistisk håp gjennom behandling som ikke har noe å si fra eller til... annet enn at den kanskje det forlenger prosessen noe.

Er vi blitt så gode på behandling at vi ikke lenger vil, eller klarer å la folk som skal dø få lov til å dø?
Er vi i ferd med å gjøre døden umenneskelig og unaturlig?

Hva med etikken?
Man må kunne spørre om det er etisk forsvarlig å la pårørende, og pasienter for så vidt, tro at døden ikke er på tur - når det for vår del er helt klart at den er det?
Er det etisk forsvarlig å pøse på med væske og antibiotika, når vi vet at gamle herr Hansen er på det siste?

Det er mange spørsmål og mange undringer man kan gjøre seg rundt døden. Jeg tror vi som samfunn har en jobb å gjøre når det kommer til å ta døden litt tilbake, la døden bli en naturlig og velkommen del av livet igjen.
Det er på en måte ikke naturlig og aldeles ikke kjekt at noen dør før alderdommen, det er aldri kjekt når noen dør - uansett alder.
Døden er likevel veldig sikker, når den kommer så kommer den - og vi må lære oss å forholde oss til den igjen.

lørdag 8. november 2014

... da er det på høy tid å skrike stopp.

http://tablet.dagbladet.no/2014/11/08/kultur/meninger/skole/malingstyranniet/36113128/

Yes, endelig noen som dukker fram og sier i fra at nå får det være nok!

Jeg håper, virkelig, det blir en oppblomstring av foreldre rundt omkring i landet som sier et høyt og tydelig stopp til den enorme galskapen som herjer skolene våre.

Vi kan ikke sitte stille tilbake og bare se på at den delen av samfunnet vårt som skal ivareta barns læring og mestring i skolehverdagen, blir rent ødeleggende for massevis av barn - jeg tror nemlig det er det som er i ferd med å skje.

Når små barn gruer seg til å gå på skolen så de får fysisk vondt, når små barn allerede i første klasse - som var sagt å skulle ha fokus på lek mer enn læring - sitter en time med lekser hver dag, når små barn måles opp mot hverandre og blir sett på som svake der det er naturlig å tenke individuelle forskjeller...
... da er det på høy tid å skrike stopp.

Barn er forskjellige, barn skal være forskjellige. Søsken er forskjellige, det er forskjeller fra familie til familie, fra bygd til by, fra skole til skole osv. Forskjellene er der, og i motsetning til dagens ordning der barn blir målt mot hverandre og vi ender opp med skadet små barnesinn fordi man ikke strekker til - skulle man heller kreve at det legges opp til å ivareta nettopp de forskjellene som ligger til grunn for å oppnå best mulig læring.

Ingen ville drømme om å lage forventninger til at alle barn skal ha samme høyde og vekt ut fra alder - vi vet nemlig at det er mye som spiler inn her, både av arv og miljø. For meg er det like logisk at det finnes forskjeller på innsiden som på utsiden av små mennesker - og av store mennesker.

Se for deg at man sitter der med utlevert tøy og utstyr i gjennomsnitlig størrelse med forventning om at lille per skal ha det på seg.
Det hjelper ikke å krangle på sko størrelse 29 og en ytterdress tilpasset en tass som er 103 cm, når det er tydelig at lille Per har fot til sko nummer 32 og lengden faktisk er mer enn 130 cm. Han kan selvfølgelig presse på seg skoene og den lille dressen - med stor sannsynlighet for (i alle fall håp om) at noen ville reagert og varslet det som mistenksomt at han ikke har tøy tilpasset faktisk behov.

Hvorfor skal lille Per da tilpasses krav som i prinsippet vil være som å forvente tilpasning til tre nummer for små sko og flere nummer for liten dress?

Likeledes som vi må forholde oss til barns forskjellige størrelser hva angår klær, sko og annet utstyr - likeledes må man kunne forholde seg til at det finnes behov for forskjellig tilnærming til læring og ikke minst at man trenger forskjellig tid på å lære og læringsmiljø.

I helse og omsorg snakker vi forsvarlige tjenester, det gjør man vel også i skole går jeg ut fra. Er det forsvarlig med alle de krav som settes til målinger og forventninger, spesielt når man ser og hører om stadig flere negative konsekvenser av disse?
Hvem er det man utfører alle disse målingene på vegne av?
Jeg kan vanskelig se for meg at barna våre har behov for alle målingene - og jeg som forelder har ikke behov for alle målinger - så hvem er det som eier behovet for å få utført stadige målinger?




fredag 7. november 2014

For barn med downs er det ikke snakk om liv eller ikke, her er det snakk om livet ditt er godt nok i mine og samfunnets øyne eller ikke

.http://www.dagsavisen.no/fremtiden/valgte-bort-et-barn-med-downs/


"Hun mener at også yngre kvinner bør få mulighet til å sjekke om fosteret de bærer har Downs slik at de har et valg."

Man kan mene hva man vil om abortloven, den er der for å bli.
At man i tillegg skal ha et samfunn hvor man velger bort personer som skiller seg ut, fordi disse byr på utfordringer hos oss som samfunn og enkeltpersoner - det synes jeg er veldig trist og rett og slett skremmende.

Nå er det personer med downs som skal sorteres bort, tanker om at alle skal ha rett på å velge bort barn med downs er rett og slett spooky.

Det er etter hvert ganske mye vi kan ta rede på hos mennesker allerede på fosterstadiet - både sykdommer, genetikk og sikkert og personlighet også etter hvert.

Man har funnet noe man mener kan peke på at noen er disponert for avhengighet, noe som kan bli en belastning for både familier og samfunn - skal vi kvitte oss med disse etter hvert?
Man vil om ei uviss tid, trolig kort, finne at man kan peke på arv som viser homofili - ei gruppe jeg selv i full oppegåenhet tilhører, skal man kvitte seg med også disse etter hvert?

Vi lever i en verden full av valgfrihet -
Personlige valg, familiers valg, gruppers valg, samfunnets valg...
Frihet og valg har blitt vår tids nesten mest høyt skrikende ord, men kan vi velge absolutt alt - blir det rett?

Som enkelt individer, grupper og samfunn har vi sett hardt på blant annet Kina som har praktisert at man kun skal ha ett barn pr. familie - dersom det kommer flere har man kvittet seg med de.
Ja, de har gjort det - og de har som samfunn forventet at man kvitter seg med jentebarn. Dette er valg Kina har gjort, noen har vært enige og noen har vært uenige og gjemt unna sine jentebarn i ren fortvilelse - og kjærlighet til barnet.

Hvilket samfunn er det vi ønsker oss?
Allerede i dag legges det et press på par som venter barn med downs om at de må ta bort dette barnet - historiene er stadig flere og de er like triste "vi følte et press til å ta bort barnet vårt".

Det er allerede lagt opp til valg av ufødte barn i Norge, og da snakker jeg ikke om abortloven.

Man har i dag valg om å ta fosterdiagnostikk, og man har videre valg om å beholde eller ta bort barn som ikke fyller kravene vi stiller som foreldre og samfunn.
Det som er beklagelig er at vi som samfunn i dag ikke en gang legger opp til reelle valg for disse parene, vi har allerede lagt en del på vekta som gjør at det ikke blir et balansert valg. Vi har allerede som samfunn med politikk, hjelpeordninger og helsevesen faktisk - lagt sterke føringer som sier at dette barnet er ikke ønsket, du bør for alles del helst ta det bort... så presterer man å si at det er et valg for det enkelte par.

Hva med barnet, det barnet som har vært en del av en i kan hende fire måneder - som har sparket og styrt, som man har pratet med og knyttet bånd med...
...
På ett eneste øyeblikk ved ultralyd, går dette barnet fra å være et levende, aktivt, ønsket og elsket barn til å bli en utfordring, en prøvelse, en belastning, et problem - for foreldre, for familie, for samfunnet..

Hvor er etikken i alt dette?
Man har satt ei grense for abort ved 12 uker i dette landet, mye på bakgrunn av når tid man snakker om liv og ikke.
For barn med downs er det ikke snakk om liv eller ikke, her er det snakk om livet ditt er godt nok i mine og samfunnets øyne eller ikke - det er en vesentlig forskjell på disse spørsmålene.

Ja, det finnes de med downs som krever mye mer av oss som samfunn enn de vi ser i media, er det god nok grunn til å kvitte oss med de?

Hva med alle friske og oppegående personer vi har rundt oss som blir alvorlig syke med påfølgende store handicap?
Hva med de som i prinsippet dør og bringes til livet igjen - med store funksjonshemminger og hjelpebehov?

Det er ganske mange spørsmål man må kunne stille, som etter mitt syn er like aktuelle for samfunnet dersom vi først skal være et sorteringssamfunn - er vi klar til å ta inn over oss alle disse spørsmålene?

Velger vi heller å benytte oss av rettigheten og friheten til å velge, og med det forholde oss kun til de aller svakeste, de det er aller lettest å kvitte oss med først?



søndag 2. november 2014

...sier meg at man ikke en gang har skamvett.

http://m.yr.no/nyheter/1.12018463

Jeg må ærlig innrømme at jeg blir skremt - ikke bare av å se de klimaprognosene man kan ha framfor seg dersom ting fortsetter som nå, men faktisk også av å lese folks kommentarer / tanker rundt det hele.

Vi får stadige eksempler på endringer som følge av klimaforandringer -
Naturkatastrofer i forskjellige former fra flom og skred til temperaturendriner med alvorlige konsekvenser.
Vi vet i dag veldig mye om hva som framskynder klimaendringene og vi vet mye om hva vi selv kan bidra med for å bremse utviklingen.

35 år fram i tid -
Enda langt fram, da er jeg under torva heldigvis, godt og varmt, jeg bare flytter på meg, ikke mange av oss som er igjen da osv osv...
Så bra for alle disse at man er enten dau eller ser for seg at man vil nyte varmen.

Hva med de som kommer etter oss?
Jeg har to små barn akkurat i alder for skolestart, hva med disse om 35 år, hva med evt. barnebarn?
Det er ganske hårreisende at voksne mennesker tenker slike tanker, og at de som gjør det deler av seg med disse tankene som om de skulle vært hva man skal ha til middagsmat sier meg at man ikke en gang har skamvett.

Ansvarlige voksne mennesker i dag skulle heller tenke seg litt mer om.
Koster det så mye om man bruker tid og plass på kildesortering?
Er det så alvorlig mye å forvente at man tenker seg om i forhold til behov ved innkjøp av både mat, klær og annet?
Er det nødvendig å kjøre de korteste strekningene man kjører, kan det være et alternativ å gå, sykle eller sparke?
Trenger jeg å kjøre til jobb, kan jeg heller gå eller ta bussen / toget?
Er det strengt sett nødvendig å fyre opp i kveld, kan jeg ta på meg en genser eller pledd for et par timer før jeg legger meg?

Vi er veldig bortskjemte som har alle lettvintheter omkring oss -
Bil, elektrisitet, vedovn, stor søppeldunk, mynt, rom, muligheter, tilganger...
Det er lett å sette seg i bilen i stedet for å vente på bussen i regn, det er lett å skru opp varmen eller fyre i ovnen, det er lett å bare kaste alt i en stor søppeldunk, det er lett å bare kjøpe nytt, det er lett å bare stue ting unna, det er butikker og alternativer på hvert hjørne rundt oss i fall vi skulle oppdage et behov.
Vi trenger ikke planlegge, vi trenger ikke spare, vi trenger ikke ta vare på og vi trenger ikke tenke kostnader...

Det er tid for at vi begynner å planlegge, at vi tar vare på det vi har og sparer der det er hensiktsmessig. Det er og tid for at vi på tross av økonomisk trygghet begynner å tenke helhetlig på kostnader - ikke alt går i kroner og øre.
Vi må gjøre en totalvurdering på kostnadene våre - mynt, helse, miljø, velvære, livskvalitet, individuelt, som samfunn, som klode...


Hvordan blir det om snøen forsvinner for oss til fordel for regn, regn og regn??


Hvordan blir det for de som kommer etter oss å bevege seg ute i naturen slik vi gjør i dag, dersom regn og nedbør skal være det som dominerer - eller så sterk sol at man ikke finner det mulig å bevege særlig på seg?

lørdag 1. november 2014

Det er en fantastisk opplevelse å se enssmå barn fulle av empati og omtanke.

Jeg var en snartur i butikken med mine to håpefulle i dag, og når jeg sier håpefulle - ja da mener jeg håpefulle...
Etter å ha tasset rundt i butikken nærmet vi oss slutten, med en stopp ved frokostblandingene. Det var ikke aktuelt å kjøpe noen ny pakke nå ettersom det ble kjøpt en i går, men det er jo greit å bare se litt da - på hva som finnes.

Mens vi sto der og kikket og de søte små smurfene mine pekte på den ene etter den andre som bare er sååå god, ble det og helt naturlig å ta en prat om typer med frokostblanding som ikke kommer til å bli kjøpt inn mer.
Fordi det er så mye sukker i de spurte lillemann naturlig nok ville jeg si.
Nei gutten min  sa jeg så, det er dels mye sukker i alle.
Jeg fortsatte mens jeg pekte på en pakke der det øverst oppe til venstre sto "Nestle"-
Ser dere dette merket?
Jaaaaah kom det noe spørrende fra smurfene.
Mannen som er sjef for de som lager frokostblandinger med dette merket, har fortalt at det ikke er en rettighet for alle mennesker å ha rent vann.

Det er kan hende noe rart å ta opp dette med småtasser som ikke er mer enn fem og seks år gamle, men de er da tenkende og empatiske små vesener så hvorfor ikke?
Vi sto der ved hyllen og pratet litt, og så fortsatte vi praten ved middagsbordet da vi var kommet hjem og hadde middag og vann på bordet.

Lillemor så alvorlig på meg under samtalen, hun tok ordet og pratet om barnehagen og det de har lært der.
Når man lagde et glass til å putte penger på i barnehagen fortalte de voksne om ei jente som måtte stå opp mens det enda var natt for å hente vann langt borte, hun gikk hele dagen fortalte hun videre.

Det var en opplevelse, denne praten med ungene.
Å finne sammenligninger som er forståelig - avstander vi kjører med avstander disse barna går etter vann osv.
Lillemor satt på siden av meg - alvorlig i blikket, blank på øynene og tidvis med gråt i stemmen uttrykte hun sin fortvilelse over at det finnes barn som ikke har rent vann eller lett tilgjengelig vann. Hun ville gjerne fortelle denne nestlemannen at det er urettferdig, og hun ville gjerne fortelle han at man ikke kan kjøpe andre sitt vann for å få penger for det.
For noen dager siden fant mi lille snuppelure ei krone på fotballbanen, hun var og fortvilet over at den var blitt borte - når hun kunne gi den for å hjelpe barn å få vann.

Lillemann min, det er det han er - mann - han satt på andre siden av bordet.
Når jeg blir en voksen mann, da skal jeg bli sjef og da skal jeg fortelle denne nestlemannen at han ikke skal få rent vann. Jeg skal ta vann i et glass til han og så skal jeg ta det med meg på do, og der skal det komme oppi bæsj...
Lillemor begynte å le så hjertelig, og jeg med... Når lillemann setter i gang, så gjør han det til gangs...

Vi hadde god anledning til å prate om hvorfor det er viktig med rent vann og hva som kan skje når man drikker urent vann.
Vi snakket om hvor heldige vi er som har vann i krana, om hvor lett det er å sløse med vannet og hva vi kan gjøre for å ikke sløse.

Det er en fantastisk opplevelse å se ens små barn fulle av empati og omtanke.
Jeg tror småtassene har forstått ett og annet i dag om både behov for, tilgang på og sløseri av vann.

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...