Søk i denne bloggen

onsdag 27. september 2017

det finnes noen løvetannbarn der ute, det finnes hestehov i asfalten

Har du hørt om løvetannbarna?
Hva med hestehov i asfalten?

Du kjenner til løvetannen, den store gule blomsten som finner vei og liv der man ofte ikke skulle tro det var mulig, litt som hestehoven...
Det løvetann og hestehov har til felles annet enn fargen er at de dukker opp på de mest utenkelige steder - i gresset, i jord, gjennom grus, i asfaltkantene... steder der man ikke egentlig venter å se at det vokser fram noe som helst.

De siste par dagene har jeg i bloggen tatt utgangspunkt i avisartikkelen der et lite barn spør seg "mamma, må jeg ta på tissen din også?"
Jeg har delt noen tanker omkring barns vern i landet vårt, jeg har stillet noen spørsmål og jeg har delt noen tanker omkring hva som ofte kan skje med barn i etterkant av gjennomlevd overgrep - seksuelt, fysisk vold, psykisk vold og what so ever.

Etter å ha lest de par siste innleggene mine kan du trolig være enig i at det er stor sannsynlighet for at barn som vokser opp med overgrep av uansett art, veldig gjerne ender opp med senskader.
Det er faktisk veldig få av de barn som opplever en barndom med overgrep / traumer som vokser opp og fungerer normalt i samfunnet uten oppfølging, med normalt tenker jeg utdanning, jobb, sosialt osv.

At det er så få personer som klarer å stå oppreist, å leve opp til de forventningene man har til den gjengse personen i gata som voksen er årsaken til at disse barna og senere voksne gjerne kalles for løvetannbarn, eller blir betegnet som hestehov i asfalten - personlig foretrekker jeg hestehov i asfalten.

Det skal noe til å bevare kroppen hel, når man opplever gjentatte fysiske angrep på den - enten seksuelt eller i form av vold eller rus.
Det skal noe til å bevare psyke, når man opplever konstant frykt for hva som kommer neste, for nye slag, på nytt å være den som blir hentet ut til en voksen persons lyst og behov, for mørket, for mer kjeft uten at man vet hvorfor, for å bli kalt nye ting, i usikkerhet rundt hvor mange som fyller huset når man kommer hjem eller mot helg, i bekymring for om man må rømme huset i natt igjen, i redsel for nye trusler utenfra, i bekymring for yngre søsken osv. osv.
Det skal noe til å stå han av gjennom runde etter runde i angst og uro, som et tomt skall i en voksen seng, gjennom runde etter runde med slag, spark, klask, klyp.

Det er ikke mange barn som står han av helt og fullt, det er heller ikke rart at storparten av disse barna ender opp med ut og inn fra institusjoner på heltid, deltid eller dagtid.

Det er ikke rart at mange av disse barna blir en del av det som før var trygdevesenet, men nå heter så fint NAV, på bakgrunn av at kropp eller psyke og aller helst en kombinasjon av disse ikke klarer å få seg verken utdannelse eller jobb.
Denne gruppen har gjerne mer enn nok med å ivareta seg selv fra dag til dag. Det er min påstand at denne gruppen med det vi i moderne tid kaller NAV´ere med bakgrunn i opplevelser fra tidligere har et betydelig behov for å bli sett og hørt, for oppmerksomhet fra omverdenen, noe man gjerne opplever innad i hjelpeapparatet.

Noen er ikke der at de går ut og inn av institusjoner et helt liv nødvendigvis, men de kan likevel ha så betydelig sår og arr at de ikke kan stå i jobb eller kun i korte perioder.
Denne gruppen kommer derfor gjerne også litt på siden av majoriteten rundt i samfunnet er min påstand.
Når tilværelsen bli bitterhet, opplevelse av å komme til kort, iakttakelser, man analyserer og kverulerer - den eneste man kan stole på er seg selv, med lite rom for å vise svakheter og man lever et liv der en selv stort sett eier sannheten om ting - da blir det vanskelig å tilpasse seg normen rundt oss.

Likevel du, dette er viktig -
Det er noen som klarer seg, det finnes noen løvetannbarn der ute, det finnes hestehov i asfalten blant disse barna;
Tenk på det du, neste gang du ser en bukett hestehover i asfalten eller du ser en løvetann gro til gul og fin - ugress, ja - men se så vakker den egentlig er.

En og annen av disse barna klarer seg, de gror ubegripelig nok opp og slår ut i blomst under forhold man ikke kunne tenke seg var mulig - det blir noe ut av de.
Utdanning, Kjæreste, familie, jobb...
Disse blomstene gror til og vi ser de som butikkmedarbeidere, kantinemedarbeidere, de er fagarbeidere, sykepleiere, lærere, de jobber i barnehager og på skoler, i sykehjem og på sykehus, de er ledere, jurister og advokater, de jobber på bibliotek og mange andre steder.

Noen av disse barna finner sin helt egen vei, hvem kan vel glemme han unge gutten, Pål Andre Grinderud, barn av en alkoholisert mor - gutten som i voksen alder startet opp wanda-senterene?
Ikke alle tar det så langt ut, likevel vil jeg påstå at veldig mange av de såkalte løvetann-barna har ekstra oppmerksomhet på barns rettigheter, på barns ve og vel, på å drive fram barna. I tillegg til Wanda-senterene har vi løvetannavisen, landsforeningen for barnevernsbarn, vi har stine-sofies stiftelse som ble til av mor til et barn som ble utsatt for overgrep og så drept...osv...

Løvetann-barna er en stor ressurs for samfunnet.
Det er ingen voksne som kjenner like godt hvor skoen trykker som løvetannbarna, det er ingen med bedre kunnskap verken om den direkte påvirkningen og skaden overgrep har på barn - og kan si noe om det - som løvetannbarna kan.
Det er ingen som forstår overgrepsutsatte barn bedre enn løvetannbarna.
Det er ingen som kjenner bedre til senskader enn løvetannbarna.
Det er også min påstand at det er ingen som kan gjøre en mer helhjertet jobb for denne sårbare gruppen enn en person som selv er et løvetannbarn.










mandag 25. september 2017

jenta endte med å ta sitt eget liv - barndommen til jenta var preget av seksuelle overgrep.

Er du som leser klar over hva som skjer med et barn som lever under overgrep, om det er seksuelle overgrep, vold, rus eller psykiske overgrep..?
Vet du hva som foregår i hodet på disse barna?
Vet du hva som skjer med disse barna?

Jeg har møtt på og blitt kjent med voksne som etter en barndom med opplevd enten en eller flere av følgende;
Seksuelle overgrep, rus, vold, psykiske overgrep og isolasjon. Disse personene har i voksen alder råket ut for en eller flere av følgende utfordringer -
selvskading, angst og spiseforstyrrelser, rusproblemer, vanskeligheter med å forholde seg til autoriteter, sliter med å sette grenser for seg selv, sliter med å være en aktiv del av samfunnet, jobber daglig med å ivareta seg selv...

Det er vanskelig og på noen måte fastslå at problemer som nevnt over kommer enestående av at man har opplevd en eller flere av tilfellene over, det er likevel ikke tvil om at det er innvirkende og trolig også avgjørende.

En ung mann jeg ble kjent med som behandlingsansvarlig innen rusfeltet fortalte meg om en oppvekst der rus var dagligdags, det samme var både psykiske og seksuelle overgrep.
Om jeg teller fingre må jeg bruke ganske mange for å holde telling på alle de jeg ble kjent med i den samme perioden som fortalte om rus i barndom, usikkerhet og psykisk press /(overgrep), seksuelle overgrep - enten hver for seg eller en kombinasjon.

Jeg ble for mange år siden kjent med ei jente, ung dame om du vil - hun skadet seg selv og hadde tidvis utfordringer med å være til stede i nuet - barndommen til jenta var preget av seksuelle og psykiske overgrep.

Årevis før jeg ble kjent med denne unge damen som nevnt over ble jeg kjent med ei ung jente som hadde så store utfordringer da hun endelig kom ut hjemmefra at hun rett og slett ble syk, jenta endte med å ta sitt eget liv - barndommen til jenta var preget av seksuelle overgrep.

Jeg kjenner til folk som går ut og inn av behandling/ institusjon i voksen alder, som ikke klarer å stå i jobb, som har et forvrengt syn på både enkeltpersoner, grupper og samfunn - Barndommen til disse var preget av seksuelle, psykiske og fysiske overgrep.

Jeg kjenner til folk som fungerer kjempegodt i perioder, mens de i andre perioder ikke fungerer i det hele tatt - Barndom preget av psykiske overgrep.

Det er etter hvert ganske opplagt at overgrep av forskjellig art i barndom gir senskader. Innenfor fagmiljøer, områder der man møter på disse barna som voksne, eksempelvis i rus og / eller psykiatri feltene er dette for lengst ute i dagen - det er ingen bombe, det er ingenting man lurer på hva sammenheng angår.
Etter hvert er det også dukket opp en og annen person som har funnet det for godt at dette skal man undersøke, dette vil man forske på. Om denne forskningen er for å fastslå det man allerede vet, eller om det er noen som faktisk ikke vet bedre, som ikke har fulgt med i timen der man ser på det virkelige liv er usikkert.

Jeg håper vi får mer forskning på området, ikke fordi jeg er usikker på hva resultatet vil vise - men for å få bekreftet om igjen og om igjen det man vet. Videre håper jeg man kan ta på alvor det forskningen vil vise og gjøre det man kan for å følge opp barn som har vært utsatt for overgrep - men ennå mer for å forebygge at det i det hele tatt får skje, evt. ta et hvert barn og / eller bekymringsmelding på alvor, ikke være så redde for å trå voksne folk på tærne og heller la tvilen komme barna til gode.










søndag 24. september 2017

Hvor lang tid skal det gå før vi får samme rettsvern for barn som for voksne

https://www.dagbladet.no/kultur/mamma-ma-jeg-ta-pa-tissen-din-ogsa/68720472

Jeg blir så sint, så veldig ubeskrvelig sint, så ufattelig sint...

Det river langt inn i hjerterota på meg, i mammahjertet og i det hjertet som enda kan kjenne hvordan det var å være ei lita jente på fire år, seks år, syv år, ni år, elleve år.

Jeg ser på den lille jenta mi som nå er åtte år, på den lille gutten min som er ni år.
De sitter i sofa, prater og ler, inntil nå i dag har de ikke hatt en eneste krangel i mellom seg - som jeg må innrømme gjør det særdeles godt i hjertet mitt når jeg løfter blikket den veien.
Jeg kan fastslå for meg selv at vi er heldig jeg og konemor, vi har to trygge, tilfredse og tillitsfulle barn - så får det heller være med noen justeringer her og der fra tid til annen.

Når jeg så leser den artikkelen som er tilknyttet dette innlegget, når jeg tenker på alle de hjelpeløse stakkars små gutter og jenter bare i vårt eget land, for ikke å snakke om rundt om i verden - som lever i konstant angst for neste møte med en overgriper, som vrir seg i fysiske symptomer som kvalme og smerte, svimmelhet og skader...
... Da kjenner jeg at jeg ikke bare blir trist langt inn i sjela, jeg blir sint langt inn i margen og jeg blir så redd at jeg kan gjøre på meg.

Som mamma ønsker man det aller beste for barnet sitt, de aller fleste mødre i alle fall.
Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det må være for ei mor som i saken over, når man vet at noe er alvorlig galt og prøver det man kan for å hjelpe barnet - men kommer til kort.
Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det må være for ei mor som i saken over, når man har bedt om hjelp til barnet sitt og opplever motstand og anklager i stedet for å få den hjelpen barnet trenger.
Det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det må være for ei mor som i saken over, når man kommer til kort og er tvunget til å sende barnet sitt et sted man vet at det vil bli skadelidende.

Det er vanskelig som mor og som et normalt menneske, jeg velger å se meg selv som normal, å forstå hvordan systemet i landet vårt er bygget opp.

Hvorfor har ikke barn de samme rettighetene som voksne?
Hvorfor kan ikke vi som er voksne og skal ivareta barna bare gjøre det?
Hvorfor klarer ikke det systemet som er satt til forsvar og beskyttelse for barna å gjøre det som er meningen?
Hvordan kan vi la de samme feilene skje om og om og om igjen, at vi velger å tro på voksne framfor barna?
Hvorfor skal redselen for å feilaktig anklage voksne gå forran å sjekke ut om et barn lever i helvete?
Hvor lang tid skal det gå før vi får samme rettsvern for barn som for voksne, som for økonomiske selskaper, som for dyr..?
Hvor mange barnesinn skal ødelegges før man lar tvilen komme barna til gode og ikke de voksne?
Hvor mange barn skal ødelegge kroppen sin med selvskading enten ved direkte å skade seg selv, ved rus eller ved å drive et destruktivt handlingsmønster som man er vokst opp med?

Hvor er barnevernet?
Hvor er fosterhjemmene?
Hvor er det lyttende øret til barnet?
Hvor er de økonomiske midlene til barnehusene?
Hvor er politikerne?
Hvor er barneombudet?
Hvor er barnets minister?
Hvor er regjeringen, når det kommer til bevilgninger, øremerking av midler og oppfølging?
Hvor er kontrollorganene som skal følge opp at viktige oppgaver faktisk blir gjort?

Jeg for egen del hadde ikke hatt i mot å bli ettersett ekstra på bekostning av eget rykte, dersom jeg visste at jeg har rent mel i posen og det faktisk kunne være med å redde et lite barn.

Er du som leser klar over hva som skjer med et barn som lever under overgrep, om det er seksuelle overgrep, vold, rus eller psykiske overgrep..?
Vet du hva som foregår i hodet på disse barna?
Vet du hva som skjer med disse barna?

Det kan jeg fortelle deg litt om...
i morgen...








onsdag 13. september 2017

Min blogg, mitt liv, mine valg

Det er etter hvert en del folk rundt om som leser bloggen min.
Antallet er ikke himmelhøyt som det er hos rosabloggere og andre moroklatter - likevel, det er lesere som følger med på de tanker, opplevelser og annet jeg måtte finne på å poste - noe jeg jo setter veldig pris på, en hver som blogger ønsker jo at folk skal lese det man skriver.

Skal jeg si deg en rar ting?
Selv om jeg har et fåtall lesere sett i sammenligning til de store bloggerne som blåser en hver hobbyblogger sidelengs, så har jeg altså mange nok lesere til at noen opplagt har en formening om at jeg egentlig ikke skulle blogge... ja, du hører det... eller leser...

Jeg mener selv at jeg skriver om hverdagslige ting, om naturlige ting, om ting som uansett om vi vil eller ikke er noe som i stor eller liten grad på en eller annen måte, i en eller annen epoke av livet angår både deg og meg.
Det har seg altså likevel slik du, at det for noen blir for kraftig kost og dermed dukker undringen rundt om det er rett av meg å skrive eller ikke opp.

Religion, politikk, seksualitet, verdier - helt klassiske områder som folk til alle tider har hatt en eller annen formening om- ofte en felles oppfatning / mening, men også noen som har helt egne meninger.

I et øyeblikks frustrasjon og sinne, forresten ikke øyeblikk - ukesvis blir mer rett å si...
I frustrasjon og sinne over at det i det hele tatt ble stillet spørsmålstegn ved bloggen og dens innhold, bestemte jeg meg for at jeg driter i hele bloggen - jeg orker ikke sære meninger i forhold til om jeg skriver, hva jeg skriver og ordvalgene mine.

Etter hvert som jeg har fått tenkt meg litt mer om har jeg kommet fram til en litt annerledes konklusjon.
Det er min blogg, det er mitt liv - det er mine valg.

Jeg er ei voksen jente som kan både tenke selv og bestemme selv - også hva som passer seg og ikke. Om mine vurderinger kommer på kant med dine eller andres meninger så er ikke det overraskende, det ville være rart om de ikke kom på kant med noen andre - det er en grunn til at vi har flere religioner, flere politiske partier, skoler, yrker osv.
Jeg eier mine opplevelser og erfaringer, jeg eier min tro, jeg eier mine politiske meninger og jeg liker å tro at jeg er sjef i eget liv.
Jeg antar meg selv også som både ansvarlig nok og moden nok til å vurdere om det språket og de ord jeg bruker er sømmelig og innafor eller usømmelig og over streken...
Trolig finnes det folk som uansett finner det upassende at jeg skriver som jeg gjør, på samme måte som det i sin tid i kirken både fantes personer som mente jeg ikke hadde en plass der og de som mente jeg så visselig hadde min plass der. Den gang brydde jeg meg ikke om hva folk måtte mene og synes, det samme trenger jeg å gjøre nå - la være å bry meg om hva kreti og pleti, fjern og nær måtte synes om ordvalg, språk og tema.

Nå som jeg har fått ut det som har snurret i forhold til blogg eller ikke blogg, kan jeg driste meg inn på noe så kult som å snakke om barnedåp...

I dag skriver vi 13 september, det er høst og det er dåpsdagen til barna våre - begge to døpt på en og samme dag.
At barna ble døpt er ikke fordi jeg ville det, og det på tross av at det er jeg som bekjenner meg som den kristelige her i gården.
Vi ble enige om å døpe barna etter at minstesmurfen ble født og fikk en litt utfordrende start på tilværelsen i denne rare verdenen, og etter at konemor en vakker dag i mars utbrøt med klar og bestemt stemme; jeg vil at vi skal døpe barna.
Javel sa jeg, dersom det er viktig for deg er det greit for min del - men da skal jeg først fortelle presten hva jeg tenker om barnedåpen... og det gjorde jeg.

Jeg vil du skal vite det, sa jeg til presten - at vi døper ikke barna for at de skal bli frelst og Guds barn, det tror jeg ingenting på. Vi døper barna fordi de allerede er uskyldige små skapninger, at de allerede er Guds barn.
Kan du se for deg presten..?
Det kan jeg, fortsatt - i alle fall uttrykket i øynene, og jeg kan høre ordene hans. Bare så det er sagt, vi hadde en flott prest - først opplevde han trolig for første gang at det satt to jenter på kontoret hans og ville døpe barna sine.
Hvem er mor til barnet spurte han da vi snakket om det første barnet, Jeg sa konemor og jeg sa jeg... Du kan kanskje forstå at presten var litt forvirret og vi brukte første kvarteret til å plassere barnas foreldre. Som om ikke det var nok så får han altså dåpssynet mitt i fang, et syn han trolig ikke hørte om så ofte..

Barna ble døpt de, og jeg håper at de ikke en dag vil riste oss for at vi tok det valget for de.
I dag, og hvert år på denne dagen, markerer vi dåpsdagen til småtassene - som seg hør og bør når man først har valgt å døpe de.
Ute henger flagget, hang i alle fall - ettersom det er mørkt ute nå og klokka har passert ni om kvelden er flagget tatt ned - man følger da tross alt også regler for hvordan man skal behandle det norske flagget.
Trosopplæring hører med, de muligheter barna får til aktiviteter i kirken er både de og vi glade for. Barna liker oppmerksomheten de får på dåpsdagen - dåpskake hører med og man brenner også dåpslys.
Vi er litt skeivt ute med dåpskake i år, vi har den men har ikke fått sitte ned sammen og kose oss med den, og dåpslyset - ja i år skal vi brenne det dagen derpå.








Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...