Søk i denne bloggen

torsdag 31. desember 2020

På et tidspunkt nådde jeg et lavmål hva selvbilde angår...

Nå får jeg si som snekker Andersen i Skomagergata;

Nei men, er du der i dag også altså? Ja, du får stige på - kom inn kom inn... Ettersom vi lever i en annen tid enn snekker Andersen legger jeg også til følgende som jo er in i våre dager - " følg meg ved å trykke på følg knappen, og få med deg senere innlegg også" 

Jeg liker å jobbe og har vært heldig å ha arbeidsplasser som ikke bare har vært ok, de har gitt meg mye og vært en viktig del av min hverdag - og mitt selvbilde skulle det vise seg.

Jeg elsker min lille familie, naturlig nok skulle jeg nærmest si. Å være på turer sammen er det beste jeg vet, korte eller lange både i avstand og tid. Jeg liker å styre med og for familien min, delta i aktiviteter, plikter og kos. Det å være en del av en flokk, det å bidra i flokken sin, være med å farge og prege flokken og hjemmet - er en viktig del av hverdagen min - og selvildet mitt.

Å ha aktiviteter utenom huset og familien av betydning, er noe som gir både en selv og familien en boost er også noe som har vært og er viktig - sånn er det også i familien hos oss. Min deltakelse både i forbindelse med skolen til barna, politikken og blant venner er viktig for min egen del og viktig for familien min.

Opplevelsen av å ikke kunne stå i jobben sin - fø



rst den somatiske delen av det å være sykepleier, og nå sist altså også som leder, slår på en måte føttene unna for en... og tar et solid jafs av både selvbilde og selvtillit.

Opplevelsen av å ikke strekke til i flokken, i familien sin, tar et langt større jafs av både selvbilde og selvtillit en det å ikke mestre å stå i arbeid. Opplevelsen i det å ikke kunne være med på alt som før, ikke ha energi til alt man ønsker, av å ha glemt viktige ting, av å ikke få gjort alt man ønsker og som man ønsker i hjemmet tar et svært jafs av selvbilde og selvtillit.

Jeg har ingen som helst vanskeligheter med å forstå at jeg i flekkene nok kan framstå både surrete, uinteressert, utålmodig, fjernstyrt, tafatt og lat - trolig ville jeg selv oppfattet en annen på samme måte - selv om ikke ting nødvendigvis er helt slik de framstår. Det å gå i denne tåken og kjenne på at man ikke strekker til, ikke når opp, at man glemmer, at det går sakte, at det gjør vondt, at man er trøtt osv - det gjør noe med en, det gjør noe med selvbilde og selvtillit.

På et tidspunkt nådde jeg et lavmål hva selvbilde angår, det var rett og slett bare borte- ikke for omverdenen - men for meg selv.

Jar inneforstått med at jeg er ingenting. Jeg tenkte faktisk det, jeg er ingenting i meg selv lenger. Arbeidslivet er en greie for voksne mennesker, at jeg ikke kunne stå i jobben min opplevdes både som nederlag, tap og kritikkverdig. Opplevelsen av ikke å strekke til som mor, som husmor, som kjæreste og partner opplevdes som nederlag, tap og kritikkverdig. Når en persons selvbilde er på et slikt lavmål, er hvilken mating selvbildet får avgjørende for om man klarer å lime sammen et midlertidig selvbilde sterkt nok til at man får tid og rom til å bygge et nytt som er mer solid.

Vel, når selvbildet mitt var på sitt lavmål var ikke matingen den beste heller for å si det sånn. Som jeg var inne på i tidligere innlegg, var jeg på et sted der jeg sugde til meg alle signaler som kunne bekrefte det jeg allerede kjente på, at jeg ikke var noe - om signalene eksisterte eller var noe jeg tolket meg til hadde ingenting å si.

Samtaler med sjefen min- Jeg var ikke god nok til å fortsette i jobben min, jeg var for svak og ynkelig. Hjemme i egen flokk- Selvfølgelig ville man at jeg ble hjemme når man skulle ut på tur, hvorfor skulle man ville ha med meg, jeg er treg å gå, man må vente på meg, jeg er en belastning, jeg lager kvalme... Videre - Jeg får ikke tatt min del i huset, det går sakte, jeg er ineffektiv, jeg trør i veien, jeg planlegger ikke godt nok.

Jeg så meg selv med kritikkverdige øyne, sikker på at det går mot slutten for flokken vår og alt det jeg elsker mest i livet. Jeg kunne ikke se noe som skulle tilsi at ho jeg elsker mer enn ord kan beskrive, skulle verken elske meg eller ønske å være sammen med meg - tvert i mot, det jeg fant var ganske mange grunner til hvorfor ho ikke elsker meg og ikke vil være sammen med meg lenger.

Når selvbildet er på lavmål, er knust, er svakt eller hvordan man vil beskrive det - hva gjør man så..? Dersom du følger med i bloggen vil jeg i neste sving si mer om hva jeg har gjort.







onsdag 30. desember 2020

man begynner etter hvert å suge til seg negative meldinger der det er mulig

 Jeg er sykepleier og har jobbet som sykepleier i snart tjue år - I somatikken, i rus og psykiatri, som hovedtillitsvalgt på full tid og som leder. Jeg har jobbet i spesialisthelsetjenesten og kommunalt.

Jeg er gift med verdens fineste jente og sammen har vi de to fineste barna man kan tenke seg, og den fineste hunden selvfølgelig. Vi er en familie som har vært mye på tur, og for så vidt også forsøker å komme oss ut på tur så mye vi kan. Utover turene våre er vi en helt vanlig familie i et alminnelig hus med helt alminnelige huslige sysler som inngår i et familieliv.

Jeg er politisk aktiv og har tillitsverv i partiets lokallag, jeg har tillitsverv for senterkvinnene i fylketslaget, jeg har tillitsverv i politisk utvalg i kommunen vår og jeg sitter i foreldreutvalget på skolen til barna våre - noe jeg har gjort i snart seks år.

Nå er det imidlertid slik at jeg for tiden ute av ordinært arbeid, noe jeg har vært de siste par årene. Det kom seg til et punkt der kroppen min sa stopp, noe den gjorde ved å bre om seg med fysiske symptomer av en heller mindre hyggelig karakter. Vondter, slapphet, kvalme, svimmelhet, glemskhet, halsbrann, nærsyncoper på jobb, søvnighet, tap av matlyst og mer til.

Hvor vil jeg med dette?

Jo, poenget mitt er å si noe om at når man har gått hjemme i to år som jeg har gjort nå - to år uten å kunne gå på jobben sin, så gjør det noe med en. Når man har gått hjemme i to år der man i deler av tiden ikke har mestret å bidra inn i familien sin på en måte man selv ønsker, eller som er forventet av en voksne personer i en familie, så gjør det noe med en.

Det siste året hjemme har jeg kjent litt på noe jeg tenker innsatte i et fengsel trolig må kjenne i alle fall litt på, det å være frarøvet noe - og samtidig underlagt / pålagt noe annet. Jeg har vært underlagt NAV-systemet det siste året, så kalt arbeidsavklaring. Jeg skal si deg det at å være pålagt at man skal prøve seg ut på forskjellige arenaer, når man blir fortalt det, fordi det skal hakes ut og godgjøre ikke først og fremst meg - men NAV, det er slitsomt. At man i tillegg har vært pålagt dette i et år med unntakstilstander skal jeg bare hilse og si er enda mer utfordrende.

Man kommer til et punkt der man for det første tar til seg alle direkte, indirekte og kodet informasjon / tiltale utenfra som sier noe om at man ikke er god nok, at man ikke strekker til. Om det er slik at personer eller samfunn rundt en mener å sende ut melding om at man ikke er god nok, eller om det er ens egen oppfatning av ting kan egentlig stå usagt - poenget er likevel klart, man begynner etter hvert å suge til seg negative meldinger der det er mulig.

Videre når man et punkt der det ikke lenger bare er de ytre faktorene som spiller inn, man begynner også å se feil og mangler ved seg selv - i seg selv.

Jeg skal videre være ærlig på hvordan selvbildet for egen del har svinget og snodd seg gjennom de siste tå årene, hvordan det nådde et bunnivå jeg ikke var forberedt på at skulle skje - og hva jeg selv har gjort med det.



tirsdag 29. desember 2020

Er jeg god nok..?

 Fortsetter der jeg slapp i forrige innlegg jeg-, med hvordan selvbildet påvirkes og endres...

Ytre faktorer-

Hvordan jeg ser ut - på håret, i tøyet, på beina, i ansiktet, med mascara, uten mascara...

Hvordan jeg går - alminnelig, preget av stivhet i musklene...

Hvordan andre tenker om meg - liker du meg, ser jeg sur ut, er jeg god nok, er jeg morsom, er jeg tverr, ser jeg rar ut, tykk, velstelt, ren, slitsom, morsom, enkel, vrien osv...


Som jeg var inne på tidligere, enda verre er det at jeg lar meg påvirke av indre faktorer - altså av noe som oppstår inne i meg selv.

Om andre synes jeg er god nok er noe. At jeg til tider selv kan spørre meg selv om jeg er god nok er verre. Å til tider la eget selvbilde slå sprekker, falme og forringes med bakgrunn i noe som kommer innenfra en selv er noen hakk verre, fordi drivkraften er langt sterkere enn ved ytre faktorer. 

Om jeg har tjue kilo for mye eller ikke, var noe som i stor grad påvirket selvbildet mitt for inntil tjue år siden, til jeg plutselig en dag så meg i speilet og sa "dette er meg, du blir ingen annen, du må like deg selv som den du er og ikke vil være..." De siste tjue årene har jeg heldigvis vært på et sted der jeg er langt roligere med meg selv og hvordan jeg ser ut. Jeg driter ikke i hvordan jeg ser ut, men jeg tenker at jeg er meg - det er mer enn innafor, det er godt nok.

Å leve med en oppfatning av seg selv der man har passert "ikke god nok" og er mer på vei over i en slags "du er dum" eller "du er dum OG udugelig" er skummelt.

Om andre er drittlei meg, om de velger å si det til meg eller la det være, og evt. hvilken dag i året man velger å fortelle meg det, er noe som absolutt kan påvirke selvbildet og selvtilliten min direkte - eller jeg kan drite i hva andre måtte synes om meg. Om jeg driter i hva andre synes eller ender med et selvbilde som slår sprekker og en selvtillit som krymper inn, avhenger som jeg var inne på av mating i forkant.

Når alt kommer til alt, er det lettere å stå han av gjennom tydelige og utydelige tilbakemeldinger på direkte ytre faktorer som hva man har på seg, hår, bil, prioriteringer osv, enn tilbakemeldinger som går på indre faktorer mer av sorten hvem er man, hva står man for osv - dette fordi det ytre handler om noe man i utgangspunktet lettere kan gjøre noe med enn det indre.

Om man er enig med meg eller ikke i valg av bil, skole, utdanning, favorittmat, type klær, turutstyr eller hva enn er derfor ikke viktig for selvbildet mitt for å si det sånn.

Dersom uenighet går over i kritikk eller anklage og noe eller noen berører de områder som er iboende for meg som person, da står selvbildet og selvtilliten i fare for å rokkes ved- selv om det skyter utenfra og inn.

Dersom tap av selvbilde eller selvtillit er indre motivert, altså at endringen skjer som følge av noe i meg selv heller enn ytre påvirkning, er situasjonen mer alvorlig vil jeg påstå - det skal mer til for å bygge opp / sette i stand selvbilde og selvtillit i disse situasjonene.


Heng på, og jeg fortsetter delingen i neste innlegg...




mandag 28. desember 2020

Hva forsterker, eller forringer selvbildet og selvtilliten din?

 Hva er det som gjør at vi vokser i oss selv, her tenker jeg på det som gjør deg til nettopp deg, og ikke at kroppen blir større og større?

Hva er det som gjør at du som leser denne bloggen kjenner at selvtilliten din forsterkes og gjerne vokser?

Hva skal til for at du skal opprettholde ditt selvbilde og din selvtillit, eller sagt på en annen måte-

Hva skal til for at ikke selvbildet og selvtilliten din skal forringes, få seg en knekk, har du tenkt på det noen gang?

Dersom selvbildet ditt, eller selvtilliten, eller begge deler skulle få seg en knekk- hva da?

Er det mulig å ha et dårlig selvbilde og dårlig selvtillit, uten at man blir psyk av det?

Hvordan har du det da, og hva skal til for at du skal få opp selvbildet igjen?

Trenger man forresten et spesielt stort selvbilde?

Hvor sterkt selvbilde trenger man og hvor stor selvtillit, hva er stort nok?

Kan man klare seg dersom selvbildet sprekker eller knuses, dersom man ikke ser noe positivt med seg selv lenger?

Kan man ha et selvbilde, og selvtillit, som svinger?

Kan man klare seg med flatt batteri på selvtillit-batteriet?

Klarer man å fungere i hverdagen sin med skadet, krympet eller brukket selvbilde... og /eller selvtillit?

Klarer man å holde masken utad, dersom både selvbilde og selvtillit er på bunn?

Til sist-

Hvorfor er det slik at man plutselig opplever tap av selvbilde og / eller selvtillit?


Det ble ganske mange spørsmål over, men de er både interessante og høyst aktuelle tenker jeg.

Sitter du nå og tenker at jeg vil skrive svar på spørsmålene over, at det vil skriftlig gjøres en slags "sånn fungerer selvbildet vårt, og selvtilliten vår..."

Søte du, da tar du feil!

Jeg kan rett og slett ikke gi deg svar på spørsmålene eller verken oppskrift på, guide til eller generalisere veien til godt selvbilde og god selvtillit.

Jeg har, som så mange ganger før, kun meg selv til eksempel - derfor, det jeg kan gjøre er å dele de tanker jeg måtte ha, samt være åpen og ærlig om eget selvbilde og egen selvtillit.


Jeg tenker vi mennesker lar en rekke faktorer, både indre og ytre, påvirke både selvbilde og selvtillit. Egentlig er det både rart, leit og idiotisk mener jeg - at hvordan dag vi har, om vi er frisk, syk eller psyk, om vi er høy eller lav, om vi er skeiv eller straight, om vi er singel eller i par osv. skal være medvirkende til hvor på linjen mellom godt og dårlig selvbilde vi plasserer oss selv.

Enda mer idiotisk mener jeg det er - at hvordan du ser på meg, hva jeg har på meg, om jeg har stått eller strøket en eksamen, om jeg har kort eller langt hår, om jeg er i jobb eller ikke, om jeg bor sør eller nord i landet, om jeg kjører Skoda, Ford eller Posche, om jeg har hund eller katt osv. skal være medvirkende til hvor på linjen mellom godt og dårlig selvbilde vi plasserer oss selv.

Du lurer kanskje på om jeg lar mitt eget selvbilde og min egen selvtillit påvirkes av disse (og andre) indre og ytre faktorer? På ingen måte du, det er ingen eller ingenting utenfra som slipper til for å påvirke mitt selvbilde - Bestemmelsen om at dette er teit og jeg tar styring selv er det som driver denne jenta!

Vel- Jeg skulle ønske jeg kunne si det var slik som beskrevet over, men dessverre er det slik at det siste jeg skrev kan du bare se bort i fra...

Jeg er intet mer enn et menneske, sånn er det, og nå skal du få ta del i hvordan akkurat jeg ser på mitt selvbilde og hvordan min selvtillit opererer. Om selvbildet slår sprekker eller holder seg, om selvtilliten holder seg, forsterkes eller krymper inn - avhenger av mating i forkant av en påvirkning. Dersom matingen har vært nok positiv, vil selvbildet stå han av gjennom påtrykket. Dersom matingen i motsatt fall har vært nok negativ, vil selvbildet slå sprekker... og selvtilliten vil krympe.

Det er dessverre slik at som alle andre påvirkes også jeg av ytre faktorer. Hva du og andre synes om meg ser ut til å h langt mer betydning for hvordan jeg har det med meg selv, enn jeg både liker og kan gjøre noe med.


Om du følger med videre, vil jeg i neste innlegg skrive litt mer om dette...



onsdag 16. desember 2020

For ett år siden i dag, ble det for mye

For ett år siden i dag, nådde bror bunnen.
For ett år siden i dag, ble det for mye.
For ett år siden i dag, ble det å ikke få den hjelpen man ba om, katastrofalt.
For ett år siden i dag, på denne tiden, hadde bror trolig bestemt seg.
For ett år siden i dag, gikk bror sine siste skritt i leiligheten sin.
For ett år siden i dag, gikk bror alene til og fra uthuset og leiligheten sin.
For ett år siden i dag, rigget bror uthuset for å ende livet sitt der, sammen med alt turutstyr han elsket å bruke.
For ett år siden i dag, døde bror en ensom og vond død, alene i et skur.

Ett år har gått, så fort og samtidig så sakte.
Ett år med utallige bilturer, uten å ha de gode kjøresamtalene med bror.
Ett år har gått, med innfall av å skulle ringe før man kommer på at det ikke går.
Ett år har gått, med savn som smerter.
Ett år har gått, med runde på runde i tanker omkring hvorfor det måtte ende så galt.
Ett år har gått med brev, forespørsler, venting, tilbakemelding og etterlysning av informasjon fra kommunen og helsenord.

Ett år etter den tragiske dagen der bror var blitt så psyk på noen dager bare, at han endte opp med å ta sitt eget liv, har fylkesmannen opprettet sak.
Fortsatt sitter vi en gjeng med blanding av søsken, barn, øvrig familie og venner - og venter svar på hvorfor det måtte gå så ille galt, hva skjedde, hvor var alle ansvarlige?

Saken går sin gang, sakte- men det vil komme svar på hvor det har sviktet, og forhåpentligvis vil man kunne unngå at en annen familie opplever det samme som oss.





søndag 13. desember 2020

Den siste samtalen mellom meg og bror

Jeg har vært bort i mennesker som har mistet noen de er glad i, om det har vært familie eller venn. Egentlig er det ganske fasinerende hvor forskjellig vi mennesker håndterer tap av en som står oss nær - det direkte tapet når vi det blir gjort kjent for oss, men også de klisjeaktige merkedagene som kommer første året.

Én person vil leve mest mulig som alt skulle vært som vanlig, tviholder på normaliteten i hverdagen og insisterer på å gjøre akkurat det man har pleid å gjøre uten å la noe verken komme i veien eller påvirke en...

En annen person mer eller mindre står bom stille, forflytter seg mentalt null og niks. Hverdagen er en kamp og merkedager som dukker opp er på ingen måte noe mindre kamp.

For noen mennesker blir tapet og sorgen så vondt å bære at man blir fysisk syk av det, andre blir psykisk psyk. Noen blir også diagnostisert med lidelser som i bunn og grunn er sorg i forkledning.

Noen mennesker griper tak i dette nye og bruker det for alt det er hvert, i en ny hverdag bestående av la meg bli sett, se meg, vær hos meg, hør meg, følg meg, ha omsorg for meg. Andre mennesker dytter alt og alle fra seg, mens de inntar sin ensomhet, tomhet og kan hende også selvmedlidenhet.

Det finnes også noen mennesker som balanserer en miks av disse forskjellige klassikere; Man forsøker å leve et så normalt liv som mulig, samtidig som man stille bærer med seg en usynlig sorg. Man forflytter seg mentalt og lever videre, men jobber hardt opp mot merkedager og spesielle situasjoner. Man jobber seg gjennom sorgen sakte, en dag av gangen - samtidig som man tidvis lurer på om det noen gang vil gå over. Man har oppdager og neddager. Man er åpen og tilsynelatende der man pleier å være, samtidig som man inni mellom har nok med seg selv.


Det å miste en person man er glad i er smertefullt, hvor gammel den som dør er har ingenting å si - egentlig, selv om vi på en måte er mer forberedt når man har passert en viss alder.

Det å miste en person man er glad i er knusende brutalt, om det skjer brått og uventet, langsomt og i smerte allerede før vedkommende er død har ingenting å si - egentlig.

Det å miste en person man er glad i er hjerteskjærende og tar pusten fra en, om personen tar selvmord eller dør en ikke selvpåført død gjør en forskjell for de som sitter igjen.


Farsan døde da han var 67 år gammel, han døde av et stort hjerteinfarkt. Måten å dø på var brå, den var brutal og den var smertefull - samtidig både meldte døden seg og den var over før ambulansen rakk å komme til stedet.

Jeg fikk beskjed om at farsan var død på telefon mens jeg var på skolen. Overraskende, sjokkerende, brutalt, kvelende og knusende er ord som kan beskrive mottak av denne telefonen.

Mamma døde to år etter farsan, da hun var 55 år gammel. Mamma døde av kreft og døde dermed en langsom død som i og med diagnose og prognose ikke var uventet.

Jeg fikk beskjed om at mamma var syk rett før den siste teoretiske eksamen på sykepleierskolen. Overraskende, sjokkerende, brutalt, svimlende og kaotisk er ord som kan beskrive mottak av denne telefonen.

Jeg kunne fortsette å fortelle om personer som har stått meg nær og på forskjellig vis har dødd, av forskjellige årsaker, på forskjellige måter og i forskjellig alder. Dødsfallene jeg tenker på har hver sin historie og har på hver sin måte gått inn på meg, jeg skal ikke gå inn på alle disse, men jeg vil dra innom to dødsfall som har gjort noe med meg.

Da jeg gikk på bibelskole fikk jeg mange venner, der i blant ei jente som skulle bli noe spesielt for meg. At vi fikk et spesielt forhold på skolen var en ting, men vi fulgte hverandre også et helt år senere da hun var tilbake nordpå i en spesiell stilling ved internatet på skolen jeg gikk på. Vi hadde nær og tett kontakt og da skoleåret var slutt og vi skiltes igjen, holdt vi nær og tett kontakt i tiden som fulgte - inntil det plutselig ble stilt fra henne. I ettertid skulle det vise seg at hun var involvert i en stor og stygg trafikkulykke mellom bil og brøytebil som ble omtalt i riksmedia. Det gikk et par år etter denne ulykken før jeg fikk vite at det var hun, hennes mann og to av tre barn som omkom i denne ulykken. Denne realitetsorienteringen ble for min del hjerteskjærende, den var brutal og nedslående, kveldende og angstbringende. Jeg holdt masken gjennom kvelden, men var helt knust inni meg. Nå har det gått mer enn ti år siden denne kvelden. Hver jul tar jeg fram noen heklede juletrepynter som hun heklet i gave til meg et år - og hvert år skjer det, jeg kjenner det knyter seg i magen når jeg tar fram denne spesielle pynten og tenker på at hun er borte.


Min eldste bror, som tok sitt eget liv ei uke før jul i fjor, er den andre personen jeg vil dra fram som har gjort noe med meg.

Med bakgrunn i at bror hadde en utfordring med alkohol og pille avhengighet, var jeg på en måte forberedt på en dag å kunne få en telefon om at kroppen hans ikke tåler mer, eller at han i verste fall skulle ha kommet ut for ei ulykke. At bror skulle ha tatt sitt eget liv var noe jeg ikke kunne se for meg i mine villeste fantasier, det var på ingen måte han. Når den ene av småbrødrene våre ringte meg ei uke før jul i fjor og fortalte at bror var død kjentes det ut som om hjertet stoppet opp et øyeblikk, som pusten stoppet og verden stoppet. Brutalt, knusende, kveldende, angstgivende, nedslående og hjerteløst er ord som beskriver noe av det jeg kjente.

Det er gått nesten et år siden bror tok livet sitt, jeg velger å si tok og ikke valgte å ta - fordi jeg fortsatt er av den oppfatning at han ikke valgte det, det var noe han ble drevet til.

I det nesten fulle åre som har gått siden den verste telefonen jeg noen gang har fått, har det som for alle andre tap ved død, vært en rekke med merkedager - den seneste i går. I går var det ett år siden den siste samtalen mellom meg og bror, på telefon. Bror ringte meg og samtalen var omtrent som følger;

Er det farlig, dersom man ikke får sove?

Da blir man tuillat...

Ååh... Jeg har ikke sovet på tre døgn...

Jeg tror du ville være i ferd med å bli rar allerede, dersom du ikke har duppet noe på tre døgn...

Åja, kanskje jeg har duppet litt innimellom - bare ikke fått det med meg..?

Jeg vet ikke. Du burde uansett kontakte lege for å få hjelp til å sove, så det ikke går galt...

Jeg har tatt kontakt med lege, de vil ikke hjelpe meg...

Prøv igjen, du er nødt til å få sove - de må hjelpe deg...


Denne samtalen ble altså vår siste. Kan du tenke deg hvor mange ganger jeg har gått gjennom denne for meg selv i ettertid - og hvor mange ganger bare i går? Kunne jeg sagt noe annet? Kunne jeg gjort noe? Skulle jeg forstått mer alvoret? Kunne jeg endret på noe?

Ikke klarte bror å sovne selv, ikke fikk han hjelp når han ba om det. Jeg gikk utallige runder med meg selv i går. Jeg lå våken på kvelden og tenkte på denne samtalen, tenkte på alternative samtaler vi kunne hatt - ville jeg hatt det bedre da..? Jeg tenkte på tidligere samtaler vi har hatt, langt hyggeligere. Jeg tenkte på hvordan barndommen min hadde vært uten bror. Jeg tenkte på året vi hadde sammen på internatskole som 11 og 13 åringer. Jeg tenkte på hvordan livet har fart hardt i vei med han. Jeg tenkte på hvordan det hadde vært å være han. Jeg tenkte på den siste uken hans. Jeg tenkte på den angsten og desperasjonen han må ha båret på. Jeg tenkte på opplevelsen av ikke å få hjelp, mens desperasjonen vokste. Jeg tenkte på det øyeblikket han nådde bunnen. Jeg tenkte på tiden han gikk rundt og rigget til henging. Jeg tenkte på det siste øyeblikket hans. Hva var det siste han så? Angret han?

Jeg tenkte på at i alt dette, så ba han faktisk om hjelp flere ganger selv og via andre den siste uken... Dagen i går var ikke sjokkerende, ikke overraskende og brå. Dagen i går var smertefull, den var brutal og den var svingende.

Jeg har forstått at jeg er en av disse miksene mellom forskjellige klassikere, når det kommer til takling av tap - både direkte og merkeåret.













søndag 8. november 2020

Skal man leve trenger man folk

 Hei dere.


Tidlig morgen i smurfeland.

Mens konemor, Jonathan og muligens hele Fuglevik og smedhusåsen sover, sitter jeg i sofa fremfor ovnen og kjenner varmen bre seg fra føttene og opp i kroppen.

Jeg leser aviser og tenker. Jeg tenker på Korona, anbefalinger, restriksjoner og muligheter.

Pr nå er det ikke stengt, men det anbefales begrensninger i mye- blant annet i møter med mennesker. Ettersom denne pandemien trekker ut, og ser ut til å skulle vare leeenge, må man og ta høyde for at man skal ikke bare eksistere- men også leve gjennom den.

Skal man leve trenger man folk.

Man trenger familien sin, men all erfaring og kjennskap man har til mennesket som vesen tilsier at man også trenger noen til, her er gode venner kjekke å ha, da disse ofte er personer man er trygge på, har tillit til, personer som er ærlige og ikke minst kjekke å henge med.


Når jeg drar fram trygghet, tillit, ærlighet og kjekke å henge med- er det enkelt og greit fordi dette er viktig å ha på plass i denne helt vanvittige og surrealistiske tiden man lever i.


Ektefeller, søsken, familier kan gå hverandre på nervene, dersom man blir gående rundt og på hverandre dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned- med minimal kontakt utenfor hjemmets fire vegger.

Dette er ikke tull, dette er noe man har sett og erfart, dette er noe som har vært med og brutt opp hjem og familier.

Hva gjør man så, hvordan skal man verne om familien sin best mulig i denne vanvittige pandemi-tiden?


Når man tråkker rundt og nesten på hverandre døgnet rundt til tider, trenger man noen man er trygg på- noen utenfor ens lille (eller store) kjernefamilien, uansett hvor god og stabil denne er.

Jeg tror det å ha noen utenfor kjernefamilien i denne tiden, er like viktig som alenetid er i normale tider.

Alenetid er noe jeg personlig har erfart at noen bevisst og uoppfordret erkjenner at de trenger, mens andre må erfare at er bra for en og dermed noe motvillig må erkjenne at er noe man trenger (som meg selv).

Man trenger noen man er trygg på og har tillit til at både kan si sin sanne mening til en, uansett om det er godt for en å høre eller ikke- også når det handler om at jeg nå ter meg som en drittsekk i stedet for en god mor, ektefelle eller venn. 

Man trenger noen som kan stille de riktige spørsmålene, både gode, såre og kritiske- uten å være redd for at der røk det vennskapet.

Noen ganger er det faktisk slik at vi mennesker tåler å høre ting mer direkte fra en venn eller kollega, enn fra mann eller kjerring.


Nå er vi i en tid der det stenges ned lokalt rundt om i landet vårt.

Mitt råd til hver enkelt er å finne fram venner man står nært, både for egen del og barnas. Lag en avtale der man begrenser nærkontakter til andre, for med det både å ivareta egen familie og vennene sine. 

Dersom vi gjør dette begrenses antall nærkontakter, som begrenser smitterisiko, som begrenser smitte, som begrenser syke, som begrenser belastning på kritisk personell, som begrenser døde osv.


Lykke til med innsatsen!







tirsdag 15. september 2020

Er det ikke da en pussig ordning, at en gruppe mennesker i et øyeblikk av tid skal gjøre noe av det mest naturlige gjennom historien om til et spørsmål om religion og tro?

Vi mennesker har noen behov som om vi liker det eller ikke bare må dekkes. Behovene er delt inn i fysiske behov, psykiske behov og åndelige eller eksistensielle behov -
Nå tenker du kan hende, hjelpes meg - finnes det ikke bedre ting å skrive om?
Vet du - dette er spennende, om du henger med litt til vil du se hva jeg tenker på...

Mat / næring og drikke, tak over hodet / ly for vær og vind, varme som i både tøy og oppvarming og fysisk nærhet til andre levende vesener er eksempler på noen av de mest grunnleggende, fysiske behovene vi har som mennesker.

Sosial kontakt, kommunikasjon, det å oppleve at man er sett og det å oppleve egenmestring er eksempler på de mest grunnleggende psykiske behovene vi har som mennesker.

Tro og livssyn - I stor grad handler det om søken etter svar på en rekke spørsmål man måtte ha - hvem jeg er og hvorfor jeg er her, en Gud eller absolutt ingen Gud, hva er meningen med livet i det hele tatt, indre ro, hva er livet, når er livet og masse til - dette er eksempler på Åndelige og eksistensielle spørsmål / behov å ta rede på / stilling til.

Selv om vi mennesker har behov delt inn i tre kategorier, så er det selvfølgelig ikke noe stålvegg mellom disse. Vi er mennesker, vi består av kjøtt, psyke og Ånd om man vil - alt i en fantastisk treenighet.
Det må tre sider til for å danne en trekant, tre farger vil blande seg dersom man drypper disse i et glass med vann -  Om behovene våre er fysisk, psykisk eller Åndelige - på samme måte som linjene i en trekant er de avhengige av hverandre for å danne en helhet, på samme måte som farger i et vannglass flyter de over i hverandre.

Eksempler på at linjene møtes, at fargene flyter over i hverandre..?
Du som er gift, samboer, kjærest -
Når du er aller mest intim med din kjære, er det da enten fysisk eller psykisk?
Når du er aller mest intim med din kjære, er det da helt å utelukke at det også handler om det eksistensielle?

Du som ikke er gift, samboer, kjærest - eller har vært det (du som er det også for så vidt) -
Når du deler et måltid med en person, er det da rent fysisk eller psykisk?
Når du deler et måltid med en person, er det da helt å utelukke at det også handler om det eksistensielle?

Er det ikke både spennende, nedslående og opplagt - at det ikke er utelukkende det ene eller andre?
Men, de har en tilhørighet i helheten sin - som en trekant med ulike sider har de sin plass i helheten!

Intimitet handler i aller største grad om å være fysisk nær hverandre, som et måltid handler om å mette magen.
Intimitet handler også i stor grad om å nå hverandre, å komme nær hverandre på et dypere plan enn det fysiske - som et måltid i stor grad også handler om å møte hverandre på et mer mellommenneskelig plan.
Intimitet handler også om selvbilde, om opplevelsen av å være verdifull, om tilhørighet - som et måltid også handler om tilhørighet og selvbilde, man deler ikke et godt og viktig måltid med sin fiende vet du.

Hvor vil jeg med dette?
Jo, det skal jeg fortelle deg akkurat nå - og jeg håper at du, dersom du er høvelig enig i mine refleksjoner, deler innlegget så langt at det også når nesen på de som i disse tider jobber ræva av seg for å få registrert Veganerne inn under trossamfunn.

Dersom vi tillater vegansamfunnet å registrere seg som trossamfunn, så legger vi til grunn at man kan bruke et grunnleggende behov, som mat er, hos alle mennesker for å få gjennom særegne og det jeg vil påstå er unaturlige eller i alle fall meget sære og fanatiske retninger innenfor vår behovsrekke.

Følger du meg, eller har du ramlet av?

Det er en greie at ymse trossamfunn har egne tanker og meninger begrunnet i troen sin, når det kommer til mat.
Islam med både halal og minus svin (og litt til), eller Jehovas vitne som ikke på noen måte må ha blod eller innmat - to gode og kjente eksempler på hvordan gruppers tro bestemmer innenfor matveien.
En viktig ting å merke seg her er at begrensninger i matveien er en del av troen, ikke det som legger til grunn trossamfunnet.

For å si det, før man plasserer meg (helt) i feil bås -
Jeg er for at folk skal få tro hva de vil og på hvem de vil, eller ikke vil.
Jeg er for at folk skal få spise hva de vil, eller ikke vil - innenfor sin tro / religion.
Det jeg der i mot IKKE er for, er at man skal spise eller ikke spise, for så å gjøre dette om til sin religion - da har man i min verden dratt det hele ikke bare for langt, men fullstendig ut av proporsjoner.

Hvor lenge har mennesket gått omkring på jorda, og hvordan kom mennesket til jorda?
Jeg skal ikke gå inn på det, da det hører til en hver å ta stilling til.
Men -
Så lenge mennesket har vært på jorda har det spist, mat!
Maten har bestått i Kjøtt, fisk, fugl, planter, frukt, bær og etter hvert også korn.

Er det ikke da en pussig ordning, at en gruppe mennesker i et øyeblikk av tid skal gjøre noe av det mest naturlige gjennom historien om til et spørsmål om religion og tro?
Hallo -
Våkne opp!!!!
Hvilken retning man har i matveien, tilhører primært ikke boksen med Åndelige og eksistensielle behov, den tilhører boksen med fysiske behov - på samme måte som hvilken retning man har i den seksuelle veien.
Hva man konnekter best med  av kålhoder, biff eller begge deler er dels både psykisk og åndelig / eksistensielt - uansett er det en undergreie til det fysiske behovet - på samme måte som den indre opplevelsen og konnekten med enten en av motsatt kjønn, samme kjønn eller begge deler er dels både psykisk og åndelig / eksistensielt - underliggende det fysiske behovet.

Videre -
Dersom man åpner opp for å gjøre spesiell kost om til trossamfunn for Veganerne, da må vi regne med at det også vil være flere retninger som dukker opp i samme ærend - og vi må være klar over at det ikke skal diskrimineres.
Kjøtteternes samfunn, Fikskespiserne, Vi uten innmat, Den koker vi, Den kan også kokes, Matgrupper hver for seg osv. osv -
Det blir ikke bare kålhodene forstås, det kan bli ganske mange som skal ha statsstøtte etter hvert - er vi klar for det?













søndag 19. april 2020

Det er hensiktsmessig å vite hvor man har tenkt seg på tur,

Dersom vi skal på en dagstur kan denne være planlagt på forhånd, eller den kan komme spontant av typen  "nå drar vi på tur".
En dagstur krever ikke de kjempestore forberedelser, ikke for pakking og heller ikke for min egen del.
Det som er nødvendig er å kjenne på hvordan kroppen kjennes ut akkurat den dagen vi snakker om at nå drar vi på tur, evt. om det en fin fredag kveld slår oss i hodet at vi kanskje skal dra ut på lørdag. Når det kommer til dagsturene er det faktisk ikke verre enn at jeg, dersom kroppen ikke kjennes god ut;
Enten trekker meg ut selv eller at konemor drister seg til et av sine "du trenger ikke være med altså, du kan være hjemme å slappe av" eller "Jeg tror du blir hjemme i dag og slapper av, så tar jeg barna med på tur og du har mer å gå på når vi kommer hjem"
Det skal sies at i starten da disse setningene ble brukt, var nok både konemor og jeg noe sensitiv på selve innholdet i setningene.
Konemor var sensitiv, fordi hun både visste at det beste for meg nok ville være å bli hjemme - samtidig som hun nok visste at sannsynligheten for at setningen ville bli tatt på feil måte absolutt var til stede.
Jeg var sensitiv, fordi jeg hørte noe helt annet enn det konemor sa til meg - nemlig at hun ikke ville ha meg med på tur, at hun foretrakk å gå alene med barna i stedet for at vi skulle gå som familie.

Dersom vi skal ut på en lengre tur enten det er for å gå en lengre strekning eller i tid, trenger turen mer planlegging.

Allerede flere dager før den planlagte turen tar til, starter mine konkrete forberedelser.
Jeg bruker selvfølgelig kroppen også i dagene før vi drar på tur, men jeg sliter ikke ut kroppen på noe måte de siste dagene før en langtur.
Det vil si at jeg ikke bedriver dagsturer, ti på topp turer, sykling eller annet før vi drar. Jeg kan gå turer - men da turer av typen små koseturer, søndagstur, rett ut sagt rene pensjonistturer...
Protein-påfyll er viktig for muskler på tur, derfor sørges det for proteinbarer evt. annen rik proteinkilde til turen.

I tillegg til å styre aktivitet siste dager før en lengre tur, er det en annen faktor som har dukket opp de siste par årene - kosthold!
Det er hensiktsmessig å vite hvor man har tenkt seg på tur, og det er ut fra fysiske omstendigheter i marka på spesielt turer over flere dager, hensiktsmessig å kjøre ren kost siste uken før man tenker å dra. Ren kost er hensiktsmessig, da jeg ikke orker tanken verken på å drite i buksa eller vifte med ræva til evt. andre turgåere.

Hva betyr det å kjøre rent?
Å kjøre rent betyr at man er påpasselig med ikke å få i seg verken gluten, laktose, fet mat, sterk mat, kaffe eller annet man av erfaring vet at kan gi smerter for det første, der nest økende slapphet og sist men ikke minst et økt behov for å ta turen på dass.
Bakgrunnen til denne galskapen er rett og slett at da kroppen min sa stopp for halv annet år siden nå, så skulle det vise seg å være fordi jeg med stor sannsynlighet har fått det som heter Chrons sykdom. Denne sykdommen slår ut både mage og energi, noe man helst ikke ønsker skal skje ute på tur i marka - spesielt ikke om det er over tid, derfor kjører man rent.
Laktosefri kost, glutenfri kost;
Se til at man har glutenfri real turmat, laktosefri sjokolade, glutenfrie kjeks osv.

Ved å passe på både aktivitetsnivå og hva man kjører i seg siste tiden før tur, er man altså klar til tur.
Neste innlegg drar vi ut på selve turen.


torsdag 16. april 2020

Å være på tur er deilig, å gå turen er som jeg sa sist en stor andel av det som gjør selve turen.
Å se alt det fine vi har rundt oss, lytte til lyder, lukte og tidvis også smake.

Jeg vet ikke om du tenker spesielt over hvordan kroppen din fungerer når du er ute på tur, at du både kjenner på og er takknemlig for at den fungerer så du faktisk kommer deg på tur..?
For min del er det slik at jeg er takknemlig for hver tur vi er på, og kroppen fungerer.

Om vi skal på dagstur kjenner jeg etter før turen tar til, som en del av forberedelse til tur;
Hvordan kjennes kroppen ut, er det noe spesielt jeg trenger å ta hensyn til med tanke på pakking? Med tanke på selve gjennomføringen av turen?
Med tanke på tiden etter at vi er kommet hjem?

Kroppen min fungerer jo, det må sies - ellers ville jeg jo ikke vært oppe på to, tross alt. Det er likevel slik at musklene mine er mer eller mindre stive hele tiden.
Når jeg sier musklene, så mener jeg musklene.

Legger og lår er alltid stiv i heller mer enn mindre grad, jeg er derfor avhengig av å varme opp disse musklene. Jeg må liksom komme i gang uansett hva jeg bedriver i dagliglivet - om det er opp av stol, opp trapper, fra å gå til lett jogging osv.

Noen perioder eller dager er musklene stivere enn andre tider.
I perioder der musklene virkelig er gåen må jeg liksom komme i siget med også andre muskelgrupper og på andre dagligdagse ting, litt mer unaturlig enn det jeg alt har nevnt.

Det hender jeg må sette meg opp i senga for å kunne snu meg til høyre eller venstre, fordi musklene i ryggen ikke klarer å hjelpe meg når jeg ligger.
Ofte er det i samme perioder at det skjærer seg, så i perioder der jeg gjerne sitter for å snu meg i sengen går jeg også som ei nitti år gammel kjærring ned trappa. Det er litt av et syn forstås, når jeg bruker lenger tid ned trappa enn en allminnelig person bruker på å gå opp og kan hende også ned trappa igjen.
Du kan i grunnen bruke fantasien din å forsøke å se for deg det synet naboen tilfeldigvis måtte ha dersom hun kikker ut vinduet sitt og mot vårt, for eksempel en tidlig lørdag morgen når jeg er på vei ned etter kaffe med håret i alle retninger iført bare truse og tshirt...

Jeg elsker å kjøre bil og kjører til vanlig rundt i verdens fineste og besteste Perle, en sort skoda octavia stasjonsvogn - sportsutgave.
Kjære tid ho er deilig å kjøre, og kjære tid ho er fin å se på, og kjære tid jeg er nøye med å ta vare på ho.
Når jeg er ute og kjører er det fantastisk, spesielt nå som sommerhjul er kommet på - ekstra brede og behagelig på veiene.

Etter at jeg stopper bilen skal jeg gjerne ut av denne, og da forstås - da kommer utfordringen.
Det er ikke det at jeg kler av meg bilen som mange andre må, jeg har stor bil og trenger ikke det. Neida, jeg klatrer ut av bilen både til vanlig og fest skal du høre.
Konemor synes det er litt rævva å bruke dette handicap-kortet jeg har i bilen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg gjorde det selv i starten, og dels fortsatt. Likevel er det slik at disse kortene kommer ikke av seg selv. Legen på riksen ba meg pent om å bruke kortet, fordi jeg trenger det og fordi jeg kan bruke det.
Jeg skal si deg en greie jeg, eller spørre om en greie aller først - syns du det er god plass i hver parkeringslomme på parkeringsplassene rundt om?
Det er jo ikke det, det er peise trangt - så trangt at man liksom må snike seg ut av bilen. Vel, når man er avhengig av å åpne bildøren på fullt gap for så å begynne klatringen - da er ikke sniking et alternativ, da trenger man plass.
Å sette seg inn i bilen er ikke en utfordring, det ordner seg. I de periodene jeg er peise stiv går det nesten av seg selv, som med svigerfar - Jeg åpner bildøren og i det jeg starter på å sette meg inn bare deiser jeg ned i setet, så pass at stakkars Perle ikke vet om hun har havnet på bølgen blå eller fortsatt står på tørr grunn - i disse periodene kunne det kan hende vært greit å vurdert klatresele for å få en mer kontrollert nedstigning...

Nå har jeg, kjepphøy som jeg kanskje kan framstå, reklamert for at jeg skal skrive om hvordan det er å gå på tur, hvordan kroppen oppfører seg på tur - så hvorfor alt dette pisset med hvordan kroppen ter seg til daglig?

Det skal jeg fortelle deg -
Når jeg labber rundt til daglig er det, om jeg skal tippe, ingen som kan se at jeg i det hele tatt har en utfordring - derfor.
Du som ser meg sette meg inn i bilen min som står i ei lomme med ekstra god plass, tenker kan hende at jeg kunne parkert et annet sted - da det finnes de som trenger denne lommen. Om du ser jeg deiser ned i bilen tenker du kanskje heller at jeg skulle slanket meg ørlite, enn at jeg er stiv og dermed ikke helt kontrollerer den deisingen som jeg burde... den ser jeg... absolutt...
Du som ser meg labbe rundt i en butikk eller kjøpesenter, når det ikke er unntakstilstander i alle fall, det slår deg ikke at denne kroppen har noen utfordringer.
Du som sitter godt i setet ditt på toget, trikken eller bussen - det streifer deg ikke at på siden din står det en person som er avhengig av stødighet for å holde seg på føttene, i alle fall ikke så fremt du ikke tilfeldigvis er en av de få som til nå har opplevd å få meg deisende i fang helt uforberedt...

Og så -
Du som møter meg i marka har ingen anelse om de forberedelser som er gjort for at kroppen min skal klare denne turen.
Du som møter meg i marka har ingen anelse om hva det koster meg å gå akkurat denne turen, eller hvor stort fokus jeg har på hvert skritt jeg tar for ikke å miste balansen.
Du som vet at jeg og familien min pleier å gå både kortere og lengre turer, dagsturer eller overnattingsturer...
Du som kan hende har tenkt dine tanker omkring at slike turer kan jeg gå i den ene svingen, mens jeg i neste parkerer på spesialplasser for personer mer begrensninger i forhold til bevegelse...

Det er nettopp derfor jeg først sier noe om hvordan hverdagen min er, og litt om at kroppen trenger forberedelser til tur for å kunne stå han av underveis.
Jeg elsker å være på tur, dessverre i kombinasjon med en kropp som ikke er av de beste. Tidlig bestemte jeg meg for at ingen diagnose skal stoppe meg fra å være aktiv, skal stoppe meg fra å gjøre noe av det beste jeg vet.

I videre innlegg skal jeg skrive om hvordan jeg forbereder tur, hvordan selve turen virker inn på kroppen, og hva gjør jeg for både å få gode turer og ivareta kroppen.

tirsdag 14. april 2020

bålkaffe du - beste sort på jord.

Ut på tur, aldri sur!

Ingenting er som å komme seg ut på tur-

Forberedelse av tur, hva trenger man å ha med seg - denne forberedelsen går veldig raskt unna jo oftere man er på tur, da ligger det liksom inne i korttidsminnet.
Pakking til tur, få på plass en sekk av riktig størrelse - Skal du på dagstur, helgetur eller langtur?  Pakk klokelig oppi sekken det du har funnet ut at du trenger å ha med deg når du drar...  obs, obs på vekten her.

Så, når du endelig har kommet deg i vei - nyt turen!
Se deg rundt -
Er du i skogen, ved havet, på fjellet eller på vidda?
Hva har du rundt deg - av natur, av levende vesener?
Hvilke lyder kna du høre?
Dersom du lukker øynene og trekker pusten, kan du lukte noe spesielt da..?

Her i smurfeland pakker vi stadig for nye turer.
Akkurat nå står det en sekk rett på innsiden av ytterdøra fra dagstur i dag. Jeg har rett og slett ikke orket å pakke ut av sekken enda.., og vet du - så lenge det ikke er noe fersk mat eller drikke i sekken som kan surne, så gjør det ikke veldig mye om den står pitte litt.

Noe av det å være på tur er det å komme seg hjemmefra til der man skal oppholde seg mens man er på tur, dersom man har tenkt å oppholde seg på ett bestemt sted. Alternativt kan man ta utgangspunkt i ett sted, for så å gå litt hit og dit over flere dager - til man ender opp ved en endestasjon.

Mye av gleden ved å være på tur er jo nettopp dette, å gå i marka om enn det er høyt over havet, nede ved havet, i skog eller på snaufjellet.
Gleden ved å gå, gleden ved å se den vakre naturen vi er omgitt med, gleden ved å kjenne at kroppen faktisk bærer en fram meter etter meter, hundre meter etter hundre meter - det er nemlig ikke en selvfølge for alle sammen.

For min egen del skal det sies at kroppen har sine begrensninger på bakgrunn av denne sykdommen jeg har, men det skal på ingen måte stoppe meg fra å gå på tur. Jeg vet at det er type turer jeg ikke kan gå lenger, det er også type turer jeg kunne tenkt meg å ha gjort - men vet at jeg aldri vil klare uten at det går utover helsen.
Neste innlegg skal jeg skrive om hvordan det er for meg å gå turen, samt hva som skjer med kroppen i etterkant.


Det er neste innlegg, men nå altså - mens man er på tur...

Hva liker du best ved å være på tur?
For egen del må jeg si at så fremt jeg finner meg en fysisk god stilling så er det å for det første å ha bål, og for det andre å sitte ved bålet, det aller beste ved tur.

Ingenting er som bål nemlig!
Fyre opp, legge på ved, legge på litt til ved, rote litt i bålet, legge på mer ved, ha vann på kjelen og plassere den på bålet, rote litt mer i bålveden, løfte litt på lokket til kjelen, se at det begynner å nærme seg oppkok, justere litt til på kjelen, rote litt mer i bålet, løfte kjelen av og få opp i kaffe... så venter man...
Man venter på at kaffen trekker og det rette øyeblikket for å få kaffen i trekoppen... Mmmmh, bålkaffe du - beste sort på jord.

Om du er av den sorten som er på tur nå og da, gjerne med ferdigskrellet appelsin, ferdigsmurt matpakke, kaffe ferdig på termosen - så er det absolutt bra, for du kommer deg ut. Dersom du er av den sorten som ikke er spesielt ofte på tur, eller ikke er på tur i det hele tatt, så skulle du kan hende begynne å gå ut nå i disse Corona-hjemme-tider. Kok vann på termosen, pakk med deg noe å sitte på så du ikke blir kald, finn noe godt å snackse til kaffen, og ta med deg litt mat som er lett å spise på tur.  Om du ikke lager kaffe ferdig kan du ha med pulverkaffe, eller du får kjøpt sånn fin turkaffe man bare har kokende vann i - smaker deilig. Dersom du går for den siste varianten, husk å ta med søpla hjem - alltid!!

Nå går vi inn i nesten et halvt år med generelt bålforbud i marka. Det betyr ikke at man overhodet ikke kan ha bål.
Det betyr at man må forholde seg til etablerte bålplasser, altså ikke kan fyre opp hvor som helst og man må bruke sunn fornuft ift. vær og forhold, samt at man kan risikere totalforbud - der det ikke er lov å fyre noen steder.

Vel, bål eller ikke bål -
Tur er tur, tur er både gøyt og deilig, tur er godt for helsa og bra for humøret, tur er godt for en selv og for de man har rundt seg...
...
Så må det sies, det kan være man trenger å jobbe litt med seg selv underveis - da dette med humøret KAN gå gale veien også, spesielt når man blir sliten...

Dagens turtips:
Bare få på deg tøy og kom deg ut!






søndag 12. april 2020

Jeg er nødt til å tro at bror også er til stede der naturen viser seg fra sitt aller ytterste

https://www.youtube.com/watch?v=woEcdqqbEVg


Min niese hadde for så vidt ingen tale, men hun sa noen vakre ord om pappaen sin i begravelsen hans.
Som bakgrunn for de ordene hun valgte hadde hun den etter hvert veldig kjente joiken, Daniels joik.

Full av følelser og med riktig nok en liten, men fullsatt liten, kirke delte min niese sine tanker om pappaen sin - min storebror - med oss som var til stede.

"Når jeg hører denne joiken ser jeg nordlyset, jeg ser pappa sitt ansikt og smil i nordlyset og jeg ser rein som løper. Jeg ser naturen og jeg ser fisker, alt i nordlyset.
Nordlyset er like fint som deg, og jeg elsker deg så høyt."


Jeg har hørt denne joiken mange ganger før bror sin begravelse, jeg har også hørt den utallige ganger i etterkant av begravelsen.
Joiken er laget av en ung mann til en venn som har dødd, en venn man så på som en bror - Daniel - derav navnet Daniels joik.

Forskjellen for meg fra før til etter begravelsen er at jeg etter begravelsen i tillegg til å høre joiken har sett for meg niesen min, når hun holder sin minnetale.
Jeg hører også de ordene hun sa i sin tale, ord som er så veldig treffende og beskrivende når jeg tenker på min egen storebror som nå er død.
Jeg vet ikke hvor mye likheter det er med bror og Daniel, det jeg vet er at joiken er skrevet både som hyllest over livet til denne Daniel, den viser smerten i at han dør og den viser at livet går videre også etter dødsfallet.
For min del har joiken blitt en greie som på samme måte får fram både hyllesten over livet til min bror, smerten ved min brors død samt hvordan smerten på en merkelig måte finner sin plass og at livet går videre.

Jeg har en tro som tilsier at døden ikke er det siste for oss, det er noe mer. Det finnes et liv etter dette livet, et liv der alt er godt, ikke mer sorg, ikke mer motgang, ikke mer uro, ikke mer sykdom og ikke mer smerte.

Her vi bor ser vi ikke nordlyset som man gjør i nord, men jeg tenker masse på nordlyset.
Jeg ser bilder av nordlyset og når jeg hører Daniels joik ser jeg for meg nordlyset og jeg ser for meg bror sitt ansikt som min niese snakket så vakkert om.
Når jeg ser soloppgang eller solnedgang her jeg bor ser jeg for meg bror også i disse, noe i meg gjør at jeg må det.

Har du mistet en du er veldig glad i, og på en merkelig måte også har vært mer avhengig av enn du kan hende selv har vært klar over?

Smerten, tapet av bror og savnet, de gode minnene og alt ved han-
Det kjennes tidvis ut som om jeg skal revne i smerte og savn, og jeg kjenner at jeg er nødt til å ha ett eller annet sted der jeg fortsatt kan holde min bror igjen hos meg.

Jeg har kommet fram til at selv om jeg bærer med meg min kristne tro - så er det på en måte ikke nok for meg.
Jeg er nødt til å tro at bror også er til stede der naturen viser seg fra sitt aller ytterste, både når det kommer til estetikk og styrke.
På hvilken måte han er til stede verken orker eller vil jeg bruke tid på å gjøre meg opp noe helt konkret mening om, men det er nok likevel på en minneverdig måte - noe jeg holder fast i for på den måten å ha han her fortsatt.

Gjennom en heller traumatisk oppvekst, der den ene elendigheten avløste den andre og i mange tilfeller også overlappet den andre - var det noen skjøre ting som likevel sto fast som fjell.
Bror -
Bror mer eller mindre flyttet hjemmefra allerede som barn, fordi det ikke var lett for han hjemme. Likevel, bror var storebror - han var den jeg alltid kunne regne med, alltid.

Det er om noen få dager fire måneder siden bror tok sitt eget liv.
Til nå har jeg gått litt ut av tellingen på hvor mange ganger jeg skulle ha ringt han. Jeg har også mistet oversikten over hvor mange ganger jeg har sittet i bilen og grint når jeg har kjørt i mellom her og der om det er på vei til eller fra møte, lege, skole, butikk eller bare ingensteds.

At bror har vært en viktig person for meg har jeg vært klar over, det samme at vi har hatt en nær og egen relasjon.
At jeg har vært så avhengig av bror sine tilbakemeldinger, sine meninger, sin støtte, sine direkte og ærlige kommentarer og sitt nærvær på tross av avstand - det var jeg ikke fullt så klar over.

Når jeg nå ikke kan høre hvordan han har det, turer han er på, fiske, hvordan han kokkelerer, hva han gjør i reingjerdet...
Når jeg ikke kan spørre om råd på kjøkkenet eller andre steder, ikke kan fortelle om hva jeg har tenkt, ikke får ærlige og direkte tilbakemeldinger og spontane kommentarer på verken hva jeg gjør eller hva jeg tenker, når jeg heller ikke har han som både snakker om sitt og lytter til mitt - og som gir meg både bekreftelsen og spørsmålene jeg trener...

Da forstås -
Jeg har virkelig fått kjenne på at jeg har mistet en person jeg har vært veldig avhengig av... det er ille tungt å bære.
Men -
Livet går videre, noe 1 påskedag - dagen i dag - forteller oss mer enn noen annen dag gjennom hele året.



søndag 19. januar 2020

Livet går nemlig videre

Sangen "det fine vi hadd sammen" fra DDE, spilte både sårt og vakkert i begravelsen til bror.
Akkurat i dag er det sangen "Ååå det går likar no" fra DDE som gir seg til kjenne i hodet mitt. Om ikke XL1 og rett i koppen - så går det i det minste likar - akkurat no.

Litt over en måned har gått siden bror endte livet sitt så brutalt, så ut av det blå, så tragisk.
I følge normal telefonsyklus skulle jeg og bror hatt et par telefonsamtaler gående i løpet av denne tiden. Jeg savner praten vår, jeg savner de gode ordene og den stille og hjertelige humringen.

På tross av et hode som vet så inderlig vel at bror er borte, jobbes det litt i undergrunnen som sier noe annet.
"Det kan ikke være sant"
"Det er bare en tragisk feil"
"Det vil snart ordne seg, tar bare litt tid"

Hallo...
Det vil jo ikke det!

Det vil ikke ordne seg, det nytter ikke å vente.
Det hele er tragisk, men det er på ingen måte noen som har sett feil - han er faktisk død.
Det er dessverre sant.

Dagene skifter som været her i sør -
Mellom skydekke, sol, tåke, yr, sol, overskyet, vind, snø, ishålke, storm, lettskyet, sol, varmt, kaldt, midt i mellom...

Dagene skifter mellom tilstander -
Tunge, vonde, lettere, tårer som triller, gode, såre, mørke, lette, smertefulle, bedre, når man fryser til på innsiden, når man er varm og god på innsiden, når man kjenner seg hjelpeløs og har problemer med å stå mentalt oppreist, når man kjenner glede i og rundt seg som bærer.

Uansett dager -
Det har vært en helt surrealistisk måned å leve gjennom, litt sånn på siden av seg selv - en sånn ravi,  sånn "ut av seg sjæl opplevelse".
Men -
Gjennom alt har jeg bevisst både hatt øynene på og holdt fast ved gleden.
Gleden i å se avleggerne mine i noe så enkelt som hverdagslige og kjedelige gjøremål.
Gleden i å se avleggerne mine sitte i sofa og bare slække forran tv.
Gleden i å kjenne avleggerne mine komme inntil meg for kos.
Gleden i å se konemor mi kledd opp til jobb.
Gleden i å se konemor mi nyklippet.
Gleden i å se familien samlet rundt middagsbordet.
Gleden i å være ute på tur sammen med familien min.
Gleden i å se familien min rundt bålet i fjæra.
Gleden i å kjenne de varme klemmene til konemor.
Gleden i å igjen skulle gå på jobb selv.
Gleden i å snakke med familie i telefonen.
Gleden i å bygge tettere kontakt med tantebarn.
Gleden i gode venner.
Gleden i å jobbe med politikk.
Gleden av å ha så fine folk rundt meg i politikken, både lokalt og i fylket.
Gleden av å bli vist tillit til å lede an for senterkvinnene i fylket.

I det hele tatt-
Jeg har masse glede å ta av, listen er på ingen måte uttømmende.
Det er viktig å holde fast på de gode tingene, på det som bygger opp og ikke river ned.
De harde slagene er heldigvis ikke et endepunkt, de er ikke noe som setter punktum i seg selv. Livet går nemlig videre, selv om det betyr jobb og fokus for å sno seg gjennom ulent terreng i heller mer uvær enn vær.











fredag 17. januar 2020

Min deling er på ingen måte ment for å henge ut noen

Jeg har nå i tråd med hva jeg tidligere har skrevet om å finne ut av hva som egentlig har skjedd, hva som ikke har skjedd og hva som skulle ha skjedd med min bror - gått i gang med å undersøke saken nærmere.

Det er to spørsmål som har gjort seg meget synlig i den forbindelse;
* Er den videre gangen i veien på å finne ut hva som har skjedd med min bror noe jeg skal ta privat?
* Er den videre gangen i veien på å finne ut hva som har skjedd med min bror noe jeg skal dele?

Jeg har hatt noen runder med meg selv.
Har sett litt på hva jeg har delt til nå og jeg har sett litt på hva som er vanlig og ikke vanlig å dele.
Jeg har også hatt med i regnestykket uheldigheter, bom på mål, svikt og forsømmelse man har lest om og på annen måte sett presentert fra forskjellige steder og forskjellige etater over det ganske land.

Etter å ha vurdert opp og ned og i mente, har jeg landet på at jeg fortsatt skal dele de tanker, de fakta, de følelser og det som måtte skje på veien mot et svar.

Når jeg nå velger som jeg gjør er det viktig for meg å understreke en sak;
Min deling er på ingen måte ment for å henge ut noen- verken enkeltpersoner, funksjoner eller kommune - det tenker jeg er viktig å ha med seg når man leser.
Min deling er ment å dele hva som foregår i hodet mitt etter at jeg (og min familie) er blitt satt i den situasjon vi nå er i.
Min deling er ment å gi et bilde på de tanker, følelser og de faktiske forhold man trenger å forholde seg til som pårørende i en sak som er så tragisk som denne, hvilken vei går vi for å få svar, hva snubler vi over på veien og hvordan finne svar rett og slett.

Min deling er ment på å belyse og få fram fakta i saken, det er nemlig fakta jeg er interessert i.
Hva har skjedd?
Hva har ikke skjedd?
Hva skulle / kunne / burde skjedd?
Har det forekommet svikt?
Hvilket ledd har sviktet?
Har man manglende rutiner?
Har man brutt forsvarlighetskravet?
Snakker man om evt. systemsvikt eller funksjonssvikt?

Helt til slutt også - Kunne denne tragedien vært unngått?

Det jeg har gjort til nå er selvfølgelig å snakke med søsken og tantebarn / foreldre. Vi var tidlig enige om at vi ønsker å komme til bunns i hva det er som har foregått og ikke foregått i tiden før bror døde. Vi har vært enige om at vi ønsker å få endelig svar på hvor det har gått så veldig galt at vi fikk det utfallet vi gjorde.

Jeg har fått den fullmakten jeg trenger for å få utlevert nødvendig dokumentasjon fra kommunehelsetjenesten.
Med fullmakt på plass har jeg bedt om å få utlevert de dokumenter jeg anser som hensiktsmessig for å kunne danne meg et bilde av brors kommunikasjon med helsetjenesten den siste tiden han levde. Ut fra denne dokumentasjonen vil vi kunne vurdere om det er grunnlag for, og da evt. også på hvilket grunnlag, å melde saken videre på vegne av pårørende.
I tillegg har man mottatt et brev fra instans i spesialisthelsetjenesten som har fulgt opp bror over tid, der det informeres om at saken allerede er varslet videre til statens helsetilsyn og fylkesmannen - dette i henhold til de føringer som foreligger for spesielisthelsetjenesten i den grad noe så alvorlig skulle inntreffe mens en person formelt er under behandling.

Mine småbrødre, som viser seg å ikke være så veldig små lengre da de er hele 30 og 36 år, har hatt besøk fra kommunen.
Gutta har fått tilbud om hjelp til å skrive klage, noe som er en positiv gest fra kommunen - det må sies.
Etter hva jeg forstår på gutta har de takket for tilbudet, samtidig som de har informert kommunekaren om at familien allerede er i gang med å følge opp denne saken. For å unngå at det blir mye rot i leiren og kaos,  har man henvist til og bedt kommunekaren ta kontakt med meg.

Her sitter jeg altså -
Forsøker å lese meg fram på en del greier, søker opp og skriver mailer i jakten på svar, venter på svar fra virksomhetsleder i kommunen og den telefonen min lillebror sa at jeg kommer til å få.

En noe merkelig situasjon å befinne seg i sånn følelsesmessig om dagen.
Det er fortsatt vondt, jeg har til nå hatt tunge og vonde stunder daglig.
Hverdagen slår inn over en, det er en positiv og god greie kjenner jeg, samtidig medbringer det også en del møter med mennesker, som igjen medbringer en del kommentarer, kondolanser, spørsmål og småprat... For hver person som til nå har rørt ved min brors død, har jeg kjent et sprengende behov for å skrike ut så høyt jeg klarer.

Å jobbe med denne saken, med å finne ut av historien og veien fram til tragedien, gjør definitivt også noe med meg.
Likevel -
Jeg kan ikke la det være, jeg klarer ikke la det være, jeg må - i likhet med resten av familien - ha svar.















tirsdag 14. januar 2020

Er jeg på heksejakt, eller på jakt etter en syndebukk??

Parallelt med den personlige jobben, med å få føttene tilbake på jorda, med å organisere tanker og følelser, med å jobbe bevisst for å unngå å bli stående fast i hat og bitterhet -
Parallelt med denne jobbingen er jeg også fast bestemt på å komme til bunns i hva det er som har skjedd, hva det var som gikk så fullstendig galt på veien for min bror, hvorfor hele systemet kollapset så fullstendig rundt han som det gjorde.

Jeg er klar over at det er både en lang og tung vei å gå, trolig også både tidkrevende og energikrevende.
Likevel-
Bror får aldri tatt i bruk stemmen sin selv igjen.
Han vil aldri selv kunne stille spørsmål ved hva det var som gjorde at man valgte å neglisjere han så kraftig.
Han får aldri muligheten til å si hvor sårende, smertefullt, skremmende og til sist drepende dette var å stå i for hans del.
Han får aldri muligheten til å be om at dette ikke må skje igjen, ikke for noen som kommer etter han.

Er jeg på heksejakt, eller på jakt etter en syndebukk??

Begrepet heksejakt kjenner du til?
I Finnmark kjenner vi veldig godt til begrepet, vi har liketil et eget (opprinnelig) sted man kan besøke, der man i tidligere tider brente de man fant som hekser på bål.
Altså, man var i tidligere tider stadig på jakt etter personer som skilte seg ut på en måte som kunne antas å være litt sånn overnaturlig.
I den grad man fant kvinner som bedrev det vi i dag kaller kjerringråd, healing eller hva enn - så tok man de til fange og det endte med at de ble brent på bål - altså gjorde seg av med de.

Kjenner du til historien bak begrepet syndebukk?
For lang tid tilbake siden fantes det i noen kulturer en ordning med syndebukker, bokstavlig talt.
Kort og forenklet fortalt;
Man plukket ut en bukk fra gjengen med dyr, man bant denne fast for deretter å lempe alle folks synder og skam over på denne bukken.
Med andre ord, man plasserte all synd, skam og skyld som måtte befinne seg i lokalsamfunnet på denne bukken. Når synden var plassert og bukken lå der til både skam og hån, endte man seansen med at bukken ble drept- altså man gjorde seg av med den.

For å være helt tydelig;
At jeg vil komme til bunns i hva det er som har gått så fullstendig galt, betyr ikke at jeg er på noe form for heksejakt eller jakt etter syndebukk.
Jeg er på jakt etter hvordan det offentlige systemet kan gå på en så fullstendig kollaps som det har gjort i forbindelse med min bror.
Jeg er opptatt av om det er mangel på rutiner, rutinesvikt, personsvikt eller hva enn det måtte være.

Hvorfor jeg orker?
Ved systemsvikt i helsetjenesten og blålysetatene står det faktisk om helse og liv hos folk, det er ikke greit!
For straks 17 år siden døde min mamma i kreft.
Hun ville nok dødd av kreft uansett, men dersom man også den gangen hadde hørt på pasient og pårørende, dersom man hadde tatt til handling tidligere, hadde hun med stor sannsynlighet hatt noe mer tid enn hun fikk, kvalitetstid. Om mamma hadde levd bare et par dager til ville hun blitt bestemor til den første gutten.
Når man endelig tok til handling var prognosen alt fra fjorten dager til i bestefall tre - fire måneder.
Hun levde drøyt fem måneder etter diagnosen kom, mine småbrødre var henholdsvis 13 og 19 år gamle.

Denne gangen var det broren min som mistet livet, neste gang er det en annen som mister livet - og andre som sitter igjen.

For bror sin del er det for sent, jeg får ikke han tilbake.
Jeg kan likevel levende forestille meg de spørsmål han selv har sittet med før han ble så akutt psyk at han tok livet sitt, og ikke minst ville undret seg over nå dersom han hadde mulighet - derfor gjør jeg det for han.

I tillegg er det en gang slik at dersom det kollapser litt her og der og kan kollapse så fullstendig i ett tilfelle, så er det ingen usannsynlighet at det kollapser igjen dersom ingenting blir gjort.
Altså, det kommer folk etter min bror, det kommer nye tilfeller der alt ligger til rette for både ny kollaps og ny fullstendig kollaps.

Jeg trenger å vite at jeg gjør det jeg kan for at kommunen skal gå gjennom sine rutiner.
Har man rette rutiner og nok rutiner?
Er det behov for endringer?
I verste fall, har man rutiner på plass - og det viser seg å være funksjonssvikt?

Det handler i aller største grad om kommunikasjon, om å snakke og om å lytte, for å kunne ivareta folk og hverandre best mulig.
Jeg skal stable meg på fote og jeg skal kontakte de ansvarlige i min hjemkommune, ikke for å angripe, ikke for å ta de.
Jeg skal stable meg på fote og snakke med min hjemkommune om det som er så vondt og vanskelig.
Håpetsammen, begge parter.
er selvfølgelig at man får snakket
Dersom det blir vanskelig å være i dialog går jeg for enveistale, jeg gjør det som må til.



mandag 13. januar 2020

Jeg skriver for å gi bror tilbake den stemmen han mistet så fort og galt

Hvorfor skriver jeg?
Hvorfor denne tilsynelatende endeløse rekken med innlegg, etter min brors død?
Hva skal det være godt for, om i det hele tatt noe?

Vel-
Av meg og bror er det en gang slik at det er jeg som ennå er i livet.
Jeg skriver i all hovedsak for min egen del, som jeg sier til konemor;
Det er så mye som går rundt i hodet mitt, jeg klarer ikke lande det helt - men når jeg skriver, da trenger jeg å sette ord på det som svirer - altså får man klarert en del greier for egen del. Selvhjelp kalles det også i fagspråket.

Sist, men ikke minst -
Jeg skriver for å gi bror tilbake den stemmen han mistet så fort og galt, da systemet rundt han kollapset og han i løpet av noen dager gikk fra å være en kar som holdt fast i livet uansett hva, til faktisk å ta sitt eget liv.

Den store faren for egen del nå om dagen er risikoen for å bli spist opp innenfra.
Bitterhet og hat er en skummel greie.
Jeg er redd for at dersom jeg ikke lekker ut det som sitter, ufarliggjør tanker og følelser ved både å erkjenne de og bekjenne de for verden rundt meg, så vil disse kunne få tid til å slå rot på innsiden - og det er noe jeg ikke på noen måte ønsker. Det er heller ikke noe min bror ville ønsket.

For øvrig familie kan jeg ikke snakke, jeg kan heller ikke pålegge verken søsken, tantebarn eller noen andre verken å tenke som meg eller gjøre som meg.
Det jeg kan gjøre er å håpe at man klarer å refokusere.
At man klarer å stille fokus inn på det man har og ikke det man har mistet.
At man klarer å stille fokus inn på de gode tingene i livet og ikke ensidig det vonde.
At man klarer å stille fokus inn på veien framover og ikke det som ligger bak en.

Jeg trenger å være bevisst det som har skjedd.
Jeg trenger også å være bevisst alle de gode tingene jeg har i livet mitt, de lyspunkter jeg har rundt meg - det som er med og bærer meg videre.

Familien min aller først -
Konemor, Avleggerne og Polar-mora vår.
Det aller største lyspunktet, den aller beste tingen, det tryggeste, det mest solide og den største verdien jeg har i livet mitt er familien min.
Konemor, selve nordstjernen - veiviseren - min.
Avleggerne, som sammen med konemor danner en hel stjernehimmel for meg.
Polar, lurifaksen vår på fire bein. Hårete og røytende, samtidig inneholder hun et helt velv med kos, kjærlighet, tillit, lek og hengivenhet. En liten kosestund sammen med denne pelsdungen gir både nærhet, varme og en opplevelse av tilhørighet og kravløshet som ingen andre.

I tillegg til familien min har jeg selvfølgelig andre lyspunkter som på hver sin måte er med og bærer meg fram -
Jeg har noe som holder det gående for meg, har noe å holde fingrene i, holde meg opptatt med. Jeg blir også møtt for den jeg er, jeg får brukt meg selv og det jeg har i meg.
Aldri før har jeg vært så glad for gode venner og for at jeg har politikken å gå til, å holde meg opptatt med som nå.



søndag 12. januar 2020

...at kommunen, via et sviktende system, har stjålet min bror fra meg

Bror ba om hjelp i dagene etter at han sluttet å drikke.
Han var i direktekontakt og telefonkontakt med både lege, familie og venner.
Bror hadde venner som både så han, var hos han og som ba om hjelp til han.
Hvorfor han tok sitt eget liv er det ene av to store spørsmål jeg har hatt gående i hodet mitt de siste tre ukene.

Jeg har tenkt, tenkt og tenkt på dette sceneriet.
Jo mer jeg tenker, jo sintere blir jeg.
Jo mer jeg tenker, jo tristere blir jeg.
Jo mer jeg tenker, jo vondere blir det.
Jo mer jeg tenker, jo verre blir det for min egen del.

Min bror skulle ikke dø, ikke enda.
Bror var glad i det livet, han var glad i det livet hadde å gi han i de periodene han var frisk.
Bror var glad i barna sine, i søsken og i øvrig familie.
Vi som sitter igjen er alle overbevist om at bror aldri ville tatt sitt eget liv, uansett tilnærming til tema blåste han av det og sa at dette var noe han aldri hadde tenkt på som utvei, heller ikke så han noe grunn til det.
Bror hadde en utfordring med alkohol så man kan på en måte si at det ble hans skjebne, likevel var det ikke alkoholen som i første omgang tok livet hans.
At bror likevel endte opp med å ta sitt eget liv kommer av at han gikk over i en psykose etter å ha vært våken over alt for lang tid.

Bror sitt selvmord er ikke et resultat av en person som bærer på ting for seg selv.
Bror sitt selvmord er ikke et resultat av en person som ikke ber om hjelp.
Bror sitt selvmord er ikke et resultat av ikke å bli sett av de han hadde rundt seg.
Bror sitt selvmord er ikke et resultat av mangel på kontakt med familie.

Min bror var en person som deler, han delte gleder og han delte sorger.
Dersom det var noe som uroet han i forhold til helse ringte han meg alltid, dette for å sjekke ut om ditt og datt kunne være farlig - han var redd for å råke ut i noe som kunne være farlig for helsen hans.

Min bror ba om hjelp dersom han trengte det.
For mange personer kan det være en ugreie, et svakhetstegn, å be andre om hjelp. Sånn var ikke min bror.
Dersom det var noe han trengte hjelp til, uavhengig av om det var noe praktisk eller noe tilknyttet han personlig - han ba om hjelp dersom han hadde behov for det, og det uten at man ventet for lenge.

Min bror hadde folk rundt seg som så han, som brydde seg om han og som var der for han. Han hadde personer rundt seg som brydde seg om han når han var frisk, men også som var oppriktig glad i han og ivaretok han i drikkeperiodene når han var full og dårlig.

Min bror hadde våre brødre rundt seg og sammen med seg i hjembygda vår. For egen del bor jeg i andre enden av landet, men med mobiltelefoner som vi har i dagens samfunn var det ingen utfordring med kontakt. Vi snakket på telefon rett som det var både når jeg var hjemme, på jobb og på farta.

Bror sitt selvmord er et resultat av å tilhøre en stigmatisert gruppe i samfunnet.
Bror sitt selvmord er et resultat av å ikke bli tatt alvorlig når man ber om hjelp.
Bror sitt selvmord er et resultat av at det systemet som skal hjelpe blir sviktende.
Bror sitt selvmord er noe som skjedde i affekt, i en situasjon med akutt psykdom.

Min bror hadde et alkoholproblem og tilhørte dermed ei utsatt gruppe i samfunnet.
Denne gruppen er ressurskrevende, for mange irriterende og for å si det rett ut ei gruppe samfunnet i stor grad helst skulle sett var plassert et sted for seg selv slik at man slapp å forholde seg til de.
Mange ganger i løpet av de siste årene til min bror, var han i behov for innleggelse etter at han stoppet en drikkeperiode. Han trengte da hjelp til å sove, vitamintilskudd og hjelp for å unngå å bli fysisk syk i det alkoholen slapp tak i kroppen.
Denne siste gangen var en av gangene min bror ikke klarte å komme seg på fote selv, det så han og derfor ba han også nå om hjelp - flere ganger, både selv og via andre.
Av en eller annen grunn uteble dessverre hjelpen.

Det andre store spørsmålet mitt i denne tiden har derfor vært,
Hvordan kunne de som satt med ansvar for min bror svikte så fullstendig - i alle ledd?

Et allerede komplisert og anstrengt forhold til hjemkommunen min er nå i ferd med å gå over i hat.
De følelser som nå dominerer er i all sin helhet eksisterende fordi jeg opplever at kommunen - via et sviktende system - har stjålet min bror fra meg.






fredag 10. januar 2020

En konsekvens av hva som skjer, når hjelpen ikke kommer

Det har vært mye fokus i media på selvmord siste par uker, også jeg har av naturlige grunner tenkt en del på selvmord - ikke de siste to, men de siste tre ukene.
Jeg har fått med meg en del kommentarer og synspunkter om psykisk helse og hjelp i tide - dette i etterkant av bisettelsen til Ari Behn og minnetalen til Maud.

Ut i fra alle mulige ting som snurrer rundt i hodet mitt har jeg gjort meg noen egne tanker om dette temaet så vel som jeg gjør meg opp tanker om så mange andre greier. Denne gangen, dette tema er dessverre av en sånn art at det blir mer personlig enn både du som leser og jeg selv er vant til.

Man har fått et større fokus på psykisk helse, og kan hende spesielt på selvmord, gjennom de siste par ukene.
Det rapporteres om ikke bare økt bruk av hjelpetelefoner, men så mange fler henvendelser at man ikke har klart å ta unna mer enn 60% av disse.
Det snakkes til døde mennesker i taler og minnetaler, "Du var så god", "Jeg er så glad i deg", "Skulle ønske du hadde fortalt oss hvor ille du hadde det", "Døden er ikke det beste, det finnes hjelp" - osv osv.

Jeg er oppriktig glad for det økte fokuset psykisk helse nå ser ut til å få.
Det er ikke noe nytt for oss at mennesker rundt oss sliter, det er ikke noe nytt at mennesker rundt oss tar sitt eget liv, vi vet at mer enn 600 mennesker tar sitt eget liv hvert år - to av tre er menn.

Min bror tok sitt eget liv 16 desember i fjor, snart en måned siden - og 6 dager før han skulle blitt 46 år.
Det er ikke tilfeller som min bror som har satt fokuset vi nå ser på psykisk helse og selvmord.
Det måtte en kjendis til, ingen hvem som helst heller.
En markert mann i vårt lille land, tidligere del av kongefamilien og for alltid far til tre av kongens barnebarn - dette var mannen som skulle ta sitt eget liv for å få satt fokus på et samfunnsproblem, en helsemessig utfordring for mange, mange mennesker rundt oss i dag.

Ari Behns datter snakket vakkert om pappaen sin i begravelsen hans, hun snakket også vakkert til pappaen sin. Maud kom også med en bønn til både personer som sliter psykisk om at de må be om hjelp, og hun har visselig fått oss rundt til å tenke oss om en ekstra gang når det kommer til våre medmennesker - hva er vel sterkere enn en ungdom, fortsatt et barn, lidende og i smerte etter å ha mistet pappaen sin til denne tragedien.

Samtidig med Ari Behn sin bisettelse satt jeg i ei lita kirke så full at folk sto i midtgangen bak, i våpenhuset, det var fullt oppe på galleriet og man sto i en liten sidegang -  i ei lita bygd Øst i Finnmark, sammen med de to barna til min eldste bror, mine fire søsken, øvrig familie, venner, bekjente og en masse bygdefolk både fra vår egen bygd og andre bygder.

Begravelsen gikk sin gang med minnetaler og med personlige hilsener i form av sang og joik.
Denne dagen er den verste dagen jeg har levd, den representerer de aller mørkeste trådene i min livsvev så langt, det er dagen jeg har kjent på mest urettferdighet og tomhet, og det er dagen der selv jeg har kommet til kort når det handler om å ta ordet å snakke.

I likhet med Ari Behn tok min bror sitt eget liv.
Jeg kjenner ikke Ari Behn, men jeg har bare gått ut fra at det min bror og Ari Behn hadde til felles stopper ved at begge endte sine dager selv og at de ble bisatt på samme dag.

Min bror slet av opplagte grunner med angst fra han var en liten gutt. Min bror hadde en utfordring med alkohol allerede fra han smakte det den første gangen.
De siste årene drakk bror i perioder, når han ikke drakk var han seg selv akkurat som vi kjenner han. En annen utfordring bror hadde var at han slet med å sove når han avsluttet en drikkeperiode, det gjorde han også denne gangen.

Det snakkes om å se de som sliter rundt en, det snakkes og oppfordres til å søke hjelp, til ikke å bære byrden alene.
Både media, hjelpeorganisasjoner og helsevesen oppfordrer personer som sliter til å søke hjelp, ja liketil kongen, statsministeren og den unge dattera til Ari Behn og prinsesse Martha oppfordrer til å be om hjelp.

Vi trenger folk som ser.
Både familie, venner og bekjente er viktige personer når det kommer til å se forandringer og tegn til at noe er galt.
Vi som eventuelt ser trenger å være modige, vi må melde i fra dersom vi aner ugler i mosen, dersom vi aner at her er det noe i en persons liv som kan være en trussel for helse eller liv.

Likevel -
Ikke alle selvmord er et resultat av verken selvmordstanker over tid, eller en psykisk uhelse av en sånn karakter at selvmord skulle bli utveien.
Noen selvmord kommer brått på, nærmest i affekt - det må vi være klar over.

Talen til Ari Behns Maud, talen til kongen og statsministerens fine ord -
De handler alle om personer som sliter.
De handler om de tilfeller der vi rundt kan fange opp at noe er i gjerdet, kan hende er det da også en forutsetning at man har en steikanes god evne til å se - for personer i disse tilfellene er gode på å skjule fakta.
Jeg er glad for at både Maud, Hans majestet kongen og statsministeren har våget seg innom et sårt og tabubelagt tema - som absolutt trenger mer fokus.
Likevel -
Vi trenger også et visst fokus på selvmord i affekt, altså selvmord utløst av akutt oppståtte hendelser eller tilstander.
Disse er enda hardere og kan hende nesten umulige å stoppe, fordi man ikke har noen forvarsler.

Bror ville ikke ta livet sitt, han ønsket ikke å dø.
Å ta sitt eget liv ble en konsekvens av hva som skjer når man ber om hjelp, men hjelpen ikke kommer.




Jeg skriver mer i et annet innlegg.



Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...