Søk i denne bloggen

onsdag 27. august 2014

Nå har dessverre skolesystemet tatt seksåringene...



Jeg venter... og venter...
Jeg venter på at det skal komme noen, mange nok noen, som sier i fra at systemet har gått for langt.
Jeg venter på at de som styrer skolen vår skal ta til fornuft.
Jeg venter og jeg håper at min lille førsteklassing og lille førskolejenta mi skal få en skolehverdag der det er rom for mer enn struktur.
Jeg husker når man for få år siden tynte igjennom at 6 åringene skulle på skolebenken.
Jeg husker motstanden fra mange tvilsomme foreldre og barnehageansatte.
Jeg husker de fine talene fra myndighet om at man skulle slappe av, det skulle være ikke bare mye - det skulle være mest lek og utfoldelse for småtassene.
Jeg husker de fine og omsorgsfulle ordene, om småtassene som i hovedsak skulle få kjennskap og tilvenning til skolen.
Jeg husker starten på 6 åringene i skole, da man betegnet de som 0 (nulte) klasse.
Jeg husker jeg tenkte at det i grunnen var en fin betegnelse, den passet til tilvenningen og kjennskapen man hadde presentert - samtidig som den sa noe om at de er ikke helt der enda, at skolsystemet tar de.
Nå har dessverre skolesystemet tatt seksåringene, for lenge siden... og de stjeler stadig mer fra de, mer lek, mer moro, mer utetid, mer av kreativiteten, mer av det å være barn med blant annet den tiltro og spontanitet det innebærer.
Nå har dessverre seksåringene fått forventningene trykket nedover ørene, og sitter som lys i klasserommene.

Jeg har vært med lillemann på første skoledag for noen par uker siden -
Det gjør vondt i hjertet å se alle de nydelige seksåringene som sitter pent på rekke og rad i rommet... og så oppdager man at det finnes en og anna som sliter litt med å sitte rolig, som løfter på rompa og vandrer litt rundt - som faktisk oppfører seg som den seksåringen man er... og noen er faktisk ikke mer enn fem enda...

Varsomt tasser læreren etter, bøyer seg fornuftig ned og prater med barnet - for så å lede han eller henne tilbake til plassen sin.
Jeg blir sittende og se, observere og tenke -
Og jeg kjenner jeg synes synd på de små, det er ikke alle seksåringer som er klar for å sitte boms opp og ned, de er små barn - noen er faktisk så små at jeg kunne falle i fare for å lure på om de ikke er mer enn fire...

Jeg må ærlig si jeg kjente, og kjenner, irritasjonen ta meg - over at vi skal organisere og strukturere, at vi skal teste og lage skiller på disse småtassene... plassere de i forskjellige båser etter hvor rolig eller urolig de er, hvor godt de konsentrerer seg, hvor stille eller høylytt de er, hvor mye eller lite de presterer...
...
Det er en råtten skoleverden for mange små.
Det er en skoleverden som ikke er basert på individualitet eller rettferdighet, men på styre, kontroll og rutiner - verdier vi voksne setter høyt.

Hva med barns behov for lek og bevegelse?
Hva med alt gnål om lite bevegelse, usunn livsstil og liketil kroppsfokus allerede på disse små?

Unnskyld meg, men min opplevelse er da visselig at det er samfunnets egoistiske behov som er rådende her.

Jeg er lei meg på barnas vegne, og jeg har så mye tanker og følelser rundt dette at jeg kunne skrevet metervis nedover om det...

Behovet for å måle oss med både naboland og andre land, vise hvor gode vi er, eller ta til oss at vi er dårligere - overkjører fagfolket, de som ber oss ta hensyn til barna.

Heldigvis vil jeg si, har lærerne til vår lillemann bestemt at med stadig mindre utetid for barna, stadige mindre tid til lek - så satser man på uteskole en dag i uken. En dag i uken er min lille tass oppe i trollskogen sammen med første klasse og bruker det de har rundt seg til læring og undervisning - men og til lek og moro, til å være barn.

Voksne menneskers behov, myndighetenes behov, for kontroll og styre settes framfor hensynet til barns individualitet og utvikling... dessverre...

Jeg som mor til mine barn, vi som foreldre, er de som kjenner barna våre best. Vi vet hva som er bra og mindre bra, vi vet hva som sliter på barna eller roer de ned, vi vet hva som trigger fram uro, som gjør de glade, som girer de opp - vi kjenner barna våre.

Man skulle tro at vi som foreldre, og man skulle faktisk tro at fagfolket som jobber med barna var verdt å høre på - ikke bare høre på men lytte til...

Neida -
Man hører ikke på noen av oss, systemet vet hva som er best... for alle...
Pissprat, systemet vet ikke hva som er best og vi får stadig nye bekreftelser på det.


mandag 25. august 2014

Man skal ikke undervurdere verdien i dyrene rundt oss...



Vi har passet nabohunden i uken som har gått, og jeg må si - det er en opplevelse å se ungene sammen med hunden. Det første de spurte om på morningen var om han var hos oss, de kosa, de lo, de viste han stolt fram for barnehagebarna.

Når lillemor tok til tårene, gråt hjerteskjærende at hun liker nabohunden, men savner vår egen Toya...
Når det var drag og bjeff ute...
Når lillemor gråt og minnet oss på da vi kom ut, om vi kunne huske at Toya elsket å være på tur...
Når det var kvinelyder fra bakerst i bilen hele den timen vi kjørte for å gå tur...
Når ungene spurte igjen, på tross av at de allerede vet, hvorfor Toya måtte dø...

Da kjentes savnet etter Toyamor vår godt i hjertet.
Da var det godt å se at ungene kunne kose seg og nyte samværet med en annen hund.
Da fikk man enda en gang sett hvor store spor vår egen Toya har satt i små barnesinn.

Lillemor var bare tre år og lillemann fire da vi ble uten Toya, at de fortsatt bringer fram konkrete minner, detaljer, opplevelser, følelser og undringer knyttet til henne er både rørende og i det hele tatt veldig sterkt.

Man skal ikke undervurdere verdien i dyrene rundt oss, om det måtte være hund eller katt, kanin eller fugl.
Vi har pratet litt om hvor bra det er for ungene og omgås dyr, om verdien og gleden i dyrene... jeg vet likevel ikke om selv vi er helt klar over hvor stor denne verdien og gleden er...

Nabohunden på sin side, har ikke bare vært en glede for ungene denne uken -
Nabohunden har vært heldig som har fått være sammen med ungene denne uken, han har vært heldig som har fått så mye kos og oppmerksomhet, og ikke minst vært gjenstand for lillemanns enorme glede ved fotografering...





mandag 18. august 2014

...i smurfeland pakket vi sekken og barnevogna...

Tromsø, sykkelbyen Tromsø - byen for finalen i arctic race ...

Før sykkelrittet kom til byen gikk man ut og oppfordret folk til både å møte mannsterke og til å bruke sykkel eller kollektivt for å ta seg inn til byen - opplysningen gikk til små og store, man vil sette opp massevis av ekstra busser for eksempel vil det gå buss mellom fastlandet og sentrum hele tiden.
Tromsøbrua ville bli stengt ble det opplyst, den skulle være forbeholdt kollektivt og de som går eller sykler - flott, da kan man se for seg at det enten blir kaos på den ene gangveien som er åpen, eller at det blir veldig bra fordi man slipper sykler inn i bilbanen sammen med buss.

Vi i smurfeland tenkte at dette var en flott idé, Tromsø sentrum stengt for annet enn kollektiv trafikk hørtes bra ut, masse myke trafikkanter i sentrum hørtes bra ut, og nok med busser til at man uansett tid kommer seg greit hjem hørtes flott ut.

Her i smurfeland pakket vi sekken og barnevogna, kledde på både store og små og dro inn til sentrum på formiddagen.
Det var veldig kjekt og oppleve sentrum bli fylt stadig mer opp, boder med både mat og reklame gjennom gågata, hundrevis - over tusen skulle det vise seg - barn på sykkel i sentrum, helt fantastisk.
Opplevelsen av et vellykket arctic race i Tromsø bredde seg godt gjennom skrotten, kommunen hadde tydeligvis lagt til rette for et nærmest perfekt opplegg.
Barnerittet var en opplevelse å se på - massevi av grønnkledde småtasser som syklet for harde livet, gleden over å få medalje og brus når de kom i mål... våre egne småsmurfer syklet med en konsentrasjon og et fokus som var en opplevelse å se på i seg selv.

Men -
Når klokka nærmet seg tre fant vi ut at det ville være best for jentene å komme seg hjem, de var slitne og egentlig veldig mettet på byen og alle inntrykk der - så fikk det være så som så med sykkelrittet, i hensyn til småsmurfelinene trakk eadni seg tilbake, det går alltid en buss var jo tross alt blitt opplyst om i den varme oppfordringen til kommunen om å bruke føtter, sykkel og kollektivt for helgen.

Vi kom oss til det provisoriske busstoppet, og der skulle vi altså se bussen gå over til fastlandet når vi kom, for så å bli stående der en hel time i vent på neste buss. Borte var shuttlebussene som var reklamert høyt for, og borte var alt som kunne minne om reklamen i forbindelse med oppfordringen om kollektivt "vi setter inn oftere avganger til og fra sentrum / fastlandet" ble for de små jentene til "sitt helt i ro du lille venn, så kjenner du ikke så godt at du må tisse - bussen kommer nok snart skal du se..."
Jeg skal ærlig erkjenne at en i utgangspunktet optimistisk og positiv holdning til både arrangementet og verden for øvrig, fikk kjenne på sine prøvelser da jeg så de slitne små jentene som byttet på å sitte, løpe, rase, gå, stå, sitte på busstoppet.

Tromsøbrua var selvfølgelig ikke åpen for gående og syklende på mer enn en side, da den andre siden har vært mer eller mindre i fritt fall siden sjakk-OL begynte 1 august.
På hver side av brua sto det en vakt og peivet bussene inn på brua etterhvert som det ble klart, hvor vanskelig hadde det egentlig vært å satt ut noen kjegler og en kar som kunne anvise syklister innenfor disse mens bussen kunne ha om så mer enn halve veibanen? Det ville lettet kjøret på gangveien for syklister med og uten sykkelvogn, for barnevogner, løpende, gående, personer med og uten kamera osv.
Neida, ikke de som styrer her hos oss - her oppfordrer man folk til å gå, til å sykle i sykkelbyen Tromsø, til å ta kollektivt i bussbyen - samtidig som man ribber syklister og gående for steder å sykle / gå, samtidig som man opplyser folk på bussen når den endelig kommer "neida, vi kjører ordinære søndagsruter en gang i timen..."
Det er faktisk ikke en gang latterlig, det er irriterende for folk som ønsker å ta buss, ønsker å møte opp i byen, ønsker å få med seg folkelivet og delta i det...
Det er en skam for byen vår at man rett og slett narrer innbyggere og turister slik, og det er veldig irriterende for smurfemammaer som lurer på om det kunne vært bedre for sine søte små å vært hjemme fra starten i stedet for å gi de noen flotte timer i byen og en slutt som ødelegger alt for de...

Vi kom oss hjem til klokka nærmet seg halv fem, da hadde vi brukt halv annen time fra vi forlot de andre i byen.
Jentene var søkkslitne og slo seg ned på hvert sitt rom med hver sin Ipad og film, mens eadni endelig kunne få med seg noe av sykkelløpet... i alle fall slutten...
Sykkelløpet var perfekt å se på, uansett reisen hjem fra byen. Jeg satt i sofa med beina opp så lenge det var normal kjøring på syklistene, og etter hvert som det tok seg til ble det og mer bevegelse og lyd på eadni...
Jeg tror jeg kan slå fast at jeg er en blautfisk når det kommer til gode sportslige avslutninger for sterke nordmenn... kan vel og slå fast at det er åreit jeg er alene i disse stundene, både når det kommer til engasjement og sipping...



lørdag 16. august 2014

... her er det gener i sving så vi må iaktta oss...

Vi arver alt mulig rart fra våre foreldre -
Genene besørger øyne - både fasong og farge, ører - både størrelse og om de stikker ut eller ikke, hår - både mengde, tykkelse, farge og om vi blir fort grå eller aldri grå og om vi mister det tidlig eller ikke, lengde, tendens til å legge på seg eller være tynn, hender, føtter, personlighet...

Det er helt fantastisk hvordan vi er satt sammen, hvordan ting forplanter seg videre fra generasjon til generasjon.
Det er både sterkt og rørende å se sine egne avleggere og hvordan de ligner på en selv - både med fysisk utseende og ikke minst hvordan selve kroppsholdningen på de er lik oss.

Vi arver likevel ikke bare disse i øyefallende og søte små greiene, vi arver og det man i utgangspunktet ikke kan se - vi arver personlighet, muligens seksuell legning og vi arver dessverre også anlegg for både overvekt, undervekt og sykdommer fra våre foreldre. Det er ikke sikkert vi blir verken overvektige, undervektige eller syke - men det ligger latent i oss. Vi vet det, her er det gener i sving så vi må iaktta oss i forhold til mat - både type og mengde, vi må være bevisst på aktivitet og vi tar våre forhåndsregler i forhold til sykdommer man ser går igjen i familien.

Jeg vet for eksempel at i min familie er det en del hjertesykdom, på begge sider. I tidligere generasjoner har man enten vært død av hjertesykdom før fylte seksti og i bestefall etter passert seksti, eller man har slumpet til å få seg et hjerneslag... I mine foreldres generasjon er det ikke så mange som har dødd tidlig, men det er ei tante her og en onkel der - i mine foreldres generasjon har man vært heldig og blitt undersøkt og blitt operert både den ene og den andre.

Det er likevel opplagt, vi vet det alle som en i min familie - på begge sider, at vi er utsatt for hjerte - kar sykdommer, og vi må ta våre forhåndsregler. Spesielt når man har fått familie selv med søte små avleggere man elsker mer enn noe annet, da vil man helst være rundt de og sammen med de lengst mulig - som igjen fordrer at man tenker livsstil... På den annen side vet man selvfølgelig at det er ikke alt man rår med likevel, uansett livsstil, uansett fysisk form osv.

Man kan og arve ting man ikke er klar over har vært aktuelt en gang, greier man ikke har vært klar over fantes verken i familien eller i det hele tatt nærmest.
Dominant arvegang - en av foreldrene må ha sykdommen for å bringe den videre, foreldre som friske bærere av sykt gen... det er flere muligheter også her.

Og så har man de sykdommene som kommer heftig og plutselig, og ingen vet hvorfor - man kan rett og slett ikke skylde på noen om man vil bruke de ordene, kreft for eksempel - hvorfor får folk kreft, små unger for eksempel?

I avdelingen til lillemor er det en liten tass på et par år som har fått leukemi, blodkreft. Det knøt seg i magen da jeg leste mailen fra foreldrene hans, det setter ting i perspektiv og det bringer fram takknemligheten over gaven det er med friske barn... det skal og sies at angsten for nettopp disse alvorlige greiene har ligget der fram til for et års tid siden.
Jeg er så glad for, jeg er så ubeskrivelig takknemlig for at vi har friske barn. Øreplager, astma, at man reagerer litt på ditt og datt - det er ubetydelig, når man vet at det finnes noen som sliter med langt verre greier, greier man ikke vet om tar livet av ungen ens eller ikke.

Vi er kjempeheldige, og føler virkelig med de som ikke er fullt så heldig som oss.



torsdag 14. august 2014

- jeg kanskje bare er en blautfisk...

Tromsø har i dag avsluttet sjakk-OL, et arrangement man har visst om og planlagt over flere år faktisk.
Det har vært forberedelser og det har vært nedtelling til starten på det omtalte OL, man har ventet innrykk av ikke masse mennesker til byen vår.

Hva gjør man så, når man endelig er kommet til tiden da sjakk-OL skal starte?
Jo, man har timet og tilrettelagt det slik at det ser ut som en stor byggeplass der man kommer inn til byen, det innbyr til nytelse og opplevelse for turistene.
Hva mer?
Jo, man legger til rette slik at man kun har gangvei på ene siden av brua inn og ut av byen, at arbeidet i det hele tatt kunne vært startet tidligere eller utsatt den ene siden av brua til etter OL for å gjøre det litt mer behagelig for både turister og oss som bruker gangveien til og fra jobb har ikke streifet tankene til noen.
Hva mer?
Jo, fjellheisen - turister som innvaderer byen pleier å ha det for seg at de vil opp med fjellheisen. Trolig har man googlet byen på forhånd og funnet ut at det skal vi gjøre når vi er der, og med det flotte været vi hadde i starten av OL var det naturlig med kø av mennesker i retning fjellheisen
... Det er bare det at av alle mulige tidspunkt hadde man altså funnet ut at de to første dagene av sjakk-OL ville være aldeles utmerket til vedlikehold av fjellheisen - noen par dager før eller evt. utsette vedlikeholdet et par uker var uaktuelt.

Folk jeg kjenner som sykler til jobb sykler mer eller mindre med hjertet i halsen over brua, i alle fall går det sakte fram - sikk sakk mellom mennesker, møtende sykler ... en utfordrende tur disse ukene.

Nå venter vi arctic race til byen, og samtidig massevis - hopetall - med nye mennesker som følge av sykkelløpet.

Man oppfordrer folk til å innta byen - sykkelbyen Tromsø, der man legger til rette for syklistene.
La bilen stå, ta sykkelen fatt og kom inn til sentrum.
Joda, jeg ser for meg sykkelrekken over brua med og uten sykkelvogner, spaserende med og uten store kamera, folk med barnevogner... på den ene gangveien selvfølgelig - for den andre gangveien er fortsatt stengt... det vil den sikkert fortsette å være ei tid fram.

Når syklistene kommer til sentrum blir de tellet, byen har nemlig fått så fin teller akkurat ved inngangen til sentrum, de som har et ønske om å telles med kan ta en ekstra sving bortom der telleren står og lyser så fint - de andre kan fortsette å sykle fram der de pleier.

Apropo arctic race du...
Jeg så deler av løpet i dag, der i blant slutten og med det målgangen. Kjære vene for ei siphøns, ikke nok med at jeg nesten griner når hoppgutta vinner - jeg nærmest grein når Nordhaug syklet alene i mål i dag og jeg... ikke kan jeg skylde på hormoner heller, vet ikke hva jeg kan skylde på... ingenting - jeg kanskje bare er en blautfisk...


tirsdag 12. august 2014

...å spise pølse i brød med ketchup... mens man har votter på...

http://www.sykepleien.no/forskning/oppsummertforskning/1669049/bedre-med-to-lag-hansker?p_document_id=1669049

Her var det et utvalg av alternativer gitt...
Hansker er veldig bra, hygiene er kjempebra, at man tar sine forhåndsregler mot smitte er superdupert...

...

Jeg har en pakke med hansker stående på kjøleskapet som jeg bruker til forskjellig på kjøkkenet -
matlaging, vasking og tidvis også til dusjing når hendene har sprukket helt... jeg har ikke hansker med tanke på smitte...
Likevel, det er jo en ålreit sak at man ikke slumper til med sårene sine opp i mat verken for egen eller andres del.
En pakke med hansker, det er valgets kval nok når jeg går på apoteket og skal kjøpe de fra gang til gang - skal det være den sorten eller den sorten, den størrelsen eller den størrelsen, er du allergisk eller ikke...

Jeg er glad for at jeg ikke er kirurg -
Tenke seg til med alle de alternativene som kom for en dag i denne artikkelen...
Ett lag bedre enn to lag, tre lag muligens bedre enn ett lag, stålhanske og spesialhanske, tykke og tynne...
... det er godt jeg har kun den ene pakken med hansker på kjøleskapet, og det vil være spennende å følge med dersom kirurgene skal kle seg i trelags før de går til verks med inngrepene sine... blir nesten som å spise pølse i brød med ketchup... mens man har votter på...


mandag 11. august 2014

I våre dager gifter ikke folk seg...nesten ikke.

http://m.klikk.no/kvinneguiden/helse/article914168.ece

...kan hende er det og best å ta evt. kjøreregler i fredstid, jeg har vanskelig for å forstå at man kan klare det når det ryker rundt øra -
"eeeh hallo der et øyeblikk bare, vi skulle ikke lagt noen kjøreregler her - du vet, mi taletid og di taletid..?"

Før i tiden giftet folk seg... gjerne veldig unge.
Før i tiden holdt folk sammen... selv om man fikk problemer...de som ikke gjorde det ble sett rart på.
Før i tiden hadde man ikke hørt om samlivsterapeuter.
I våre dager gifter ikke folk seg... nesten ikke.
I våre dager trenger man ikke å holde sammen... det er fullt ut akseptert å skille lag, også ved uenigheter.., de som enda er sammen etter tredve år blir sett rart på og beundret.

I våre dager yrer det av samlivsterapeuter... likevel skiller folk lag - det er og en merkelig ting...






søndag 3. august 2014

...som å komme rett inn i barne -tv...

Når man har vært borte ei tid er det utvilsomt kjekt å komme hjem igjen, både for oss som er voksne - og i aller høyeste grad for avleggerne.

Samtidig er det ikke det samme å komme hjem til ei stille og nesten død gate, som det er å komme hjem til barn, familier og aktivitet på lekeplassen.
Da vi kom på visning her i gata for åtte år siden, var vi solgt allerede i det vi kjørte ned i gata og før vi så leiligheten.
Det var som å komme rett inn i barne - tv der man kunne ha laget i stand ei koselig gate hvor alle sammen var grei og snill, og for øvrig kunne gjøre som de ville.
"Sjekk den flotte lekeplassen midt i gata!!"
"Åååh, se hvor herlig med uteplasser og veien som strekker seg rundt lekeplassen så alle hus har godt utsyn dit..."
"Dette er helt perfekt dersom vi er heldige og får oss barn..."
"At nærmiljøets barnehage ligger over hagegjerdet, og med barneskolen rett på siden er heller ikke noe minus..."

Vi kjøpte vår lille leilighet på bakkeplan og har det helt fantastisk her på niende året nå faktisk.

Vi er kjempeheldige som bor i ei gate full av barn og liv, og vi merker det spesielt når barna er på ferie som i disse tider.
De siste to - tre årene har gatas folk pratet om lekeplassen vår, hvor flott den er og at man har et ønske om at det ikke bare skal være en lekeplass, men et sted for sosialt samvær for hele gata.
Vi har ordnet og styrt der nede, kjøpt inn en stor felles bålpanne - som absolutt har vært verdt myntene man har brukt - tre grader eller mer ute og ikke regn så griller vi ble det sagt i starten på sommeren... det har vært nesten tilfelle.

Nå har det vært pause i ferien med ekstrem varme og folk på ferie, men nå er vi tilbake igjen sammen med litt svalere temperatur - da blir det grillings igjen.

Avleggerne har blitt så store at vi ikke fotfølger de ute lenger og har dermed anledning til å sitte i en stol og følge de, slappe av og nyte tilværelsen - alene eller sammen med en kjekk nabo, på lekeplassen eller på plenen.
Det er trygt og godt - vi er stort sett alltid ute sammen med småtassene, lar de være korte stunder alene før vi kommer eller etter vi er gått inn, eller følger de fra vinduet... Vi er heldige, for i gata vår følger alle som har barn med ungene som er ute, det samme gjør forresten de som ikke har barn. Dersom man ser noen fremmede i gata stusser man, og man passer ekstra godt på - det er godt å vite.

Man er aldri helt trygg, noe jeg sier til meg selv - samtidig som jeg forsøker å ikke bli småhysterisk...
Det er likevel slik at vi bor i den aller flotteste gata, og gata har de fineste folkene å bo i ei gate sammen med - vi er rett og slett veldig velsignet :o)

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...