Søk i denne bloggen

søndag 8. november 2020

Skal man leve trenger man folk

 Hei dere.


Tidlig morgen i smurfeland.

Mens konemor, Jonathan og muligens hele Fuglevik og smedhusåsen sover, sitter jeg i sofa fremfor ovnen og kjenner varmen bre seg fra føttene og opp i kroppen.

Jeg leser aviser og tenker. Jeg tenker på Korona, anbefalinger, restriksjoner og muligheter.

Pr nå er det ikke stengt, men det anbefales begrensninger i mye- blant annet i møter med mennesker. Ettersom denne pandemien trekker ut, og ser ut til å skulle vare leeenge, må man og ta høyde for at man skal ikke bare eksistere- men også leve gjennom den.

Skal man leve trenger man folk.

Man trenger familien sin, men all erfaring og kjennskap man har til mennesket som vesen tilsier at man også trenger noen til, her er gode venner kjekke å ha, da disse ofte er personer man er trygge på, har tillit til, personer som er ærlige og ikke minst kjekke å henge med.


Når jeg drar fram trygghet, tillit, ærlighet og kjekke å henge med- er det enkelt og greit fordi dette er viktig å ha på plass i denne helt vanvittige og surrealistiske tiden man lever i.


Ektefeller, søsken, familier kan gå hverandre på nervene, dersom man blir gående rundt og på hverandre dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned- med minimal kontakt utenfor hjemmets fire vegger.

Dette er ikke tull, dette er noe man har sett og erfart, dette er noe som har vært med og brutt opp hjem og familier.

Hva gjør man så, hvordan skal man verne om familien sin best mulig i denne vanvittige pandemi-tiden?


Når man tråkker rundt og nesten på hverandre døgnet rundt til tider, trenger man noen man er trygg på- noen utenfor ens lille (eller store) kjernefamilien, uansett hvor god og stabil denne er.

Jeg tror det å ha noen utenfor kjernefamilien i denne tiden, er like viktig som alenetid er i normale tider.

Alenetid er noe jeg personlig har erfart at noen bevisst og uoppfordret erkjenner at de trenger, mens andre må erfare at er bra for en og dermed noe motvillig må erkjenne at er noe man trenger (som meg selv).

Man trenger noen man er trygg på og har tillit til at både kan si sin sanne mening til en, uansett om det er godt for en å høre eller ikke- også når det handler om at jeg nå ter meg som en drittsekk i stedet for en god mor, ektefelle eller venn. 

Man trenger noen som kan stille de riktige spørsmålene, både gode, såre og kritiske- uten å være redd for at der røk det vennskapet.

Noen ganger er det faktisk slik at vi mennesker tåler å høre ting mer direkte fra en venn eller kollega, enn fra mann eller kjerring.


Nå er vi i en tid der det stenges ned lokalt rundt om i landet vårt.

Mitt råd til hver enkelt er å finne fram venner man står nært, både for egen del og barnas. Lag en avtale der man begrenser nærkontakter til andre, for med det både å ivareta egen familie og vennene sine. 

Dersom vi gjør dette begrenses antall nærkontakter, som begrenser smitterisiko, som begrenser smitte, som begrenser syke, som begrenser belastning på kritisk personell, som begrenser døde osv.


Lykke til med innsatsen!







Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...