nå sitter jeg her, burkinien har nådd meg - og jeg skal mene noe om den...

http://www.ht.no/nyheter/2016/09/20/Gjør-du-dette-riktig-13406370.ece

Jeg og barna gjorde en avtale tidlig i uken, om at vi skulle dra til badeland i dag dersom de har vært flinke å gjøre oppgavene sine, samt høre etter gjennom uken.

Dagene har gått og ungene har vært fantastisk flotte, både om morgenen og om ettermiddagen. Det har vært tidlig opp for å komme seg tidlig ut døra til SFO og jobb, og det har vært sent i seng med både sen trening og kino for ungene - i går fikk avleggerne sove til de våknet selv, et klokt trekk for å forberede ei god helg.

I dag da vi sto opp ordnet vi i vei -
Lillemor var alt påkledd da jeg kom ned, jeg hadde ikke en gang fått med meg at hun var stått opp. Lillemann hoppet i tøyet og vi spiste en i utgangspunktet enkel frokost, likevel god.

Da badeland åpnet i dag tidlig var vi rett rundt hjørnet til å stige inn, som de tre bukkene bruse. Inn i garderoben, finne seg et skap, av med tøy, fram med håndkle og dusejutstyr, inn i dusjen, fram med såpe og shampoo, vask både her og der, på med badetøy og tripp trapp ut i bassengområdet.

Ettersom vi kom tidlig til badeland var det ikke mange sjelene der, ikke alle er like morgenfugler som oss - og de som er det prioriterer gjerne shopping en lørdags formiddag - det er jeg veldig takknemlig for.

Jeg har en god grunn til for å komme tidligst mulig til badeland, det skal jeg fortelle om litt lenger ned...

Det lille bassenget med boblebad og aldersgrense 16 år var helt tomt da vi kom, så vi dristet oss inn i varmen og ned i boblene - det var deilig. Rett som det var kom ingen ringere enn sjefen til eadni inn døra, hun er rett så i siget og hadde alt boltret seg i vei med hele tyve baner i storbassenget...

Vi tillot oss å bli værende med sjefen til selskap, men bevegde oss raskt ut da det kom andre inn. Hva er det slags badeland egentlig, som har lagt opp til at man ikke kommer inn i verken badstu eller dampbad med barn under 16 år..?
Det er ganske tåpelig synes jeg - og undrer på om det er jeg eller vi som er sær med barn som liker å være med i badstu, eller om det er badelandet som er sært.

Etter halvannen time med kos og avslapping kom det plutselig inn ikke mindre enn tre stykker først, i burkini.
Jeg har til nå ikke sett for meg at jeg skal mene noe ut til folk i forbindelse med burkinidebatten, ettersom jeg ikke helt har hatt peiling på hva en burkini er eller har interesse av å legge meg i andre folks kultur og valg.

Det har imidlertid endret seg etter i dag, nå sitter jeg her, burkinien har nådd meg - og jeg skal mene noe om den likevel...

En hyggelig kar vi kjenner er teknisk sjef for et stort og kjent badeland i nord, han har vist og fortalt oss hvordan ting fungerer fra den maskinelle, tekniske siden - hvordan det er med kjemikalier, rensing osv.

Visste du at du, når du skal ut i bassenget, trenger å ta den skikkelige vasken FØR du går i bassenget?
Sitater som at det er mye klor i vannet, at det er sterkt kloret, at man har overdosert osv - blir av vår venn møtt med svar som lyder "det er ikke for mye klor i vannet, det er du som er en skitpeis..."

Hvordan kan man si det?
Jo, det skal jeg si deg - vi fikk en god forklaring på det...

Klor fester seg til møkk kan man vel på godt og folkelig norsk si. Dersom man vasker seg godt i forkant av bassenget har ikke kloret noe å feste seg til. Dersom man der i mot ikke vasker seg godt nok har man fortsatt møkk i større eller mindre mengde på kroppen, kloret vil feste seg til denne, det dannes en avgass - og det er det som gjør at det lukter klor.
Når man er ferdig i bassenget skal det strengt sett være nok å skylle av seg klorvannet, da er det ikke behov for all såpingen som vi bedriver med etterpå i stedet for før bassenget. En hver kan vel vaske seg med såpe både før og etter om man ønsker, men i alle fall før.

Altså, vi har fått en god forklaring på hvorfor man kan kalle den som stinker klor en skitpeis.

Det som slo meg i dag da disse burkiniene kom ut i bassenget iført drakter jeg ikke har sett maken til, var hvordan det i det hele tatt er mulig å bevege seg rundt i bassenget, for ikke å snakke om å vaske seg med disse burkiniene på??

Jeg så ikke annet enn at man steg ned i vannet med det som så ut til å være et nummer eller to for store drakter, dette på bakgrunn av at føttene med type strikk under beina var ganske for lange. I stedet for å holde burkinien fast under foten som strikket under gummistøvelen, hang og slang denne under hælen på gjengen.

Vel nede i vannet ble man sittende og det har jeg større forståelse for, det er ikke spesielt behagelig å bade med tøy på - i alle fall ikke tøy som i utgangspunktet slenger rundt kroppen og går over til å klistre seg til kroppen i vann.
I mitt enkle hode måtte det være mer gunstig, mer praktisk og ikke minst mer behagelig å ha på seg en våtdrakt med lange bein og armer.

Vet du hvordan det går an å vaske seg med burkini?
Jeg vet ikke, men det jeg vet er at jeg fikk en pekepinn da jeg tok med meg barna og gikk i dusjen littepitt senere - der var det nemlig tre til i burkini og enda et par stykker til kom fra garderoben til dusjen.

Om du lurer så kan du bare lese videre nedover her -
Man dusjer med alt på. Overdel med lange armer, heldekkede bein - og selvfølgelig hijab.
Hva blir vasket i dusjen før man labbet ut i bassenget? hva tror du?
Ut fra hva jeg kunne se, ikke en skit... bokstavlig talt nær sagt, fordi man ikke får bort en eneste møkkpartikkel så lenge man har alt hyret på seg.

Mens jeg sto der og skylte bort bassengvannet på både meg og ungene, iført kun... ingenting faktisk - tenkte jeg på flere ting...

Man skal dekke seg til for menn er det jeg har forstått - både kropp og hår, om det er for ikke å friste eller hva det enn er for.
Jeg har til dags dato ikke ennå opplevd å se noen menn i en damegarderobe verken i svømmehaller eller andre steder, og jeg kan da ikke tro det er disse små guttene som følger mødrene sine i garderoben fordi de ikke kan gå alene i herregarderoben man dekker seg til for.

Nå kan det jo hende at man har en tanke om å ta høyde for at man er i en kultur der det finnes jenter som liker jenter også - så man dekker seg til for alt av damer også for å være på den sikre siden... hva vet vel jeg... jeg vet ikke en gang om man har dusjet - herunder såpet og vasket før man dro til bassenget - noe jeg der i mot håper at man har gjort...

Det jeg vet er at jeg er over gjennomsnittet ukomfortabel med basselusker og urenheter.
Det jeg vet er at man ikke blir ren av å dusje med hele hyret på seg.
Det jeg vet er at man ikke får såpet en millimeter av skrotten så lenge kroppen ikke er tilgjengelig for såpe... (har du prøvd å være ute i øspøs regn og såpe deg inn - med tøy på?)
Det jeg vet er at jeg kjenner det er veldig greit å være tidlig i bassenget, så kan vi gå når det ramler inn et dusin mennesker som tilsynelatende hopper over den viktigste forberedelsen til bassenget...nemlig å vaske seg i forkant...

Hygiene er kjempeviktig når man skal ut så mange mennesker sammen på et sted. Jeg mener det må kunne forventes at de forskjellige badelandene tar ansvar for at personene som bader der faktisk vasker seg før man går ut i vannet.

Det jeg vet er at dersom det var jeg som drev et badeland, ville det være påkrevd at man tok av seg og dusjet før man gikk ut til bassengene, jeg ville krevd at man hadde et hyre som sitter inntil kroppen for med det å lage mest mulig barriere - og dersom noen nektet å bruke dusjanlegget på den måten det er ment, så ville man ikke fått bruke anlegget.

Grottebadet i Harstad har nettopp kjørt kampanje, om de ikke ennå gjør det - kampanjen går ut på å få folk til å dusje naken og gjøre grundig vask før man går ut og bader.

Jeg heier på hygiene og jeg heier på Grottebadet!

for sikkerheten til våre barn

http://www.moss-avis.no/nyheter/utrykningspolitiet/politi/n-av-hundre-sjaforer-kjorer-i-ruset-tilstand/s/5-67-318442

Har du tenkt over dette noen gang???

Som mor mer enn noe annet, som kone, som et familiemedlem, som kollega, som venn, som bekjent - rett og slett som medmenneske, er jeg sterk motstander av at man skal varsle om kontroller på veien - og det uansett om det er snakk om promille eller fartskontroll.

Det er i mitt hode så enkelt at man ikke en gang kan kalle det egoisme, heller ren tankeløshet og idioti.

Om man ikke er helt blottet for empati til andre mennesker og i tillegg går med et ønske om selv å dø, kan jeg rett ikke forstå logikken i varslingen.

Selv en egoist med tanke kun for seg selv vet faktisk ikke om den som varsles er en som i prinsippet kan kjøre en selv ihjel.

...

Jeg varsler aldri, heller må jeg innrømme at jeg kjenner et stikk av håp om at evt. førere i ruspåvirket tilstand eller også råkjører, blir tatt.

Ta de tenker jeg, plukk fra de lappen - la de spasere, dersom det gjør mitt barn, min kone, min familie, min venn, min kollega eller en jeg kjenner i gata tryggere i trafikken - ja så snapp fra de lappen og gjør din og vår andres veibane betydelig tryggere.

Jeg skal erkjenne en sak til -

Vi har så mye som er forbudt eller gjøres forbudt og bøtelegges i dette landet.

Min mening; Personer som varsler om kontroller i trafikken er på sett og vis med og spolerer jobben til politiet, i tillegg til at de er med og gjør veien mer utrygg. Jeg synes godt man kan bøtelegge personer man med sikkerhet vet er kontroll-varslere...

...

For din og min sikkerhets skyld, for sikkerheten til våre barn.

Ta det til deg, du er verdifull i deg selv

Hva gjør du -
Når du på en eller annen måte kommer til kort?
Når du ikke strekker til?
Når du, uten å mene det påfører en annen vondt?
Når du opplever at det kjennes håpløst ut rundt deg?
Når du opplever at noe i livet ditt synes å ha gått feil?
Når du opplever at liten til deg selv, også kalt selvtillit, faller unna?
Når du opplever at selvfølelsen din, du vet den følelsen som sier noe om din opplevelse av å ha det alt fra bra med deg selv til andre enden der du ikke kan være i hus med deg selv - når denne beveger seg mot et lavmål, hva gjør du da?
Når du opplever at noe du foretar deg går helt feil?
Når du opplever at du på en eller annen måte uten å mene det sårer en annen?

Det er en skummel greie dette, og det er slik at vi har forskjellige måter å forholde oss til disse spørsmålene på - dersom de skulle være aktuelle for oss.

Noen kloke hoder finns helt opplagt, av sorten som ikke bare har tenkt over saken sånn i tilfelle - de klarer faktisk å forholde seg til det man måtte ha tenkt ut på forhånd.
Noen kloke hoder det også, kommer i situasjoner som på en eller annen måte blir alt oppslukende på et øyeblikk - om det enn er bevisste handlinger, uhell, sykdom eller hva enn. Disse personene, disse kloke hodene, klarer ikke forholde seg til situasjonen og i noen tilfeller ender det dessverre med at de tar sitt eget liv eller skader seg selv.
Heldigvis hadde jeg nær sagt, finnes det en del mennesker som befinner seg på en middelvei her. Man kommer ut for en eller annen situasjon i livet, man har ikke tenkt muligheten på forhånd - men man klarer å forholde seg rolig og samlet nok til å finne svar på hva man faktisk skal gjøre eller ikke gjøre.

Hva gjør jeg?
Nå er du kan hende spent på hva jeg vil si at jeg gjør, eller tenker i de forskjellige situasjonene - er du?
Vel, jeg har rett og slett ingen svar... sånn er det.
Disse spørsmålene er for meg like undrende og skremmende som de kan hende er for deg.

Det jeg kan si er at jeg har en grunnholdning om at ingenting i livet må bli så alvorlig at man skal ha måtte komme til det steget at man tar sitt eget liv, det må gå an å søke hjelp før. Det er grunnholdningen, så vet man at noen ganger i livet er det slik at ens grunnholdning til gitte tema ikke holder når man først åker ut i ett eller annet, når man opplever at man kommer til kort... dessverre, ellers hadde vi trolig ikke hatt så mange selvdrap i dette landet.

Ett ord, Angst -
Angsten kommer brått, og den har med seg en del greier man helst ville sett man slapp å ha i hus - greier som åndenød, smerter, svimmelhet, kvalme med mer.

For de av oss som har stiftet bekjentskap med denne greien som og kalles angst, så vet vi at denne kompisen kommer til i de aller fleste fremmede, usikre, vemmelige, ekle situasjoner... ja, den kommer også i en del helt normale og kjente situasjoner uten at man alltid har helt kontroll på det.

For de av oss som ikke har stiftet bekjentskap med denne greien som kalles angst, så kan man vel bare informere om at i det øyeblikket man står over for et av spørsmålene jeg startet innlegget med - så skal man ikke se bort i fra at denne kompisen kommer knakkende på døra (om han i det hele tatt knakker og ikke bare går rett inn...).

Hva er situasjonen?
Hva skjer eller skjedde?
Hva er det jeg ikke mestrer?
Hvordan har jeg påført en annen vondt?
Hva var det som gikk galt?
Hva annet har jeg i livet som berører selvtilliten min, skal dette sette meg helt ut?
Hva er det som definerer hvem jeg er enn akkurat det jeg gjør eller gjør feil, om jeg har gjort en feil - er jeg da ingenting i etterkant, eller er jeg noe mer enn den feilen?
Hva var det som gikk feil?
Hvordan såret jeg en annen, og hva kan jeg gjøre med det?

Når et av spørsmålene jeg åpnet med dukker opp, kan man stille det med en noe annen vinkel - eller alle spørsmålene om man trenger det.
Kan hende får man litt hjelp i det, og i mange tilfeller får man ingen hjelp.

Jeg har ikke svar på verken alle spørsmålene over, faktisk ikke på noen av de egentlig, eller alt annet i livet.
Det jeg der i mot vet, er at har man først skadet eller såret en person - så krever det langt mer å rette opp i det, det er en velkjent greie - om man har gjort det helt åpenbart eller mer i uaktsomhet er egentlig ikke så viktig, gjort er gjort og det krever tilheling.
Dersom ens selvtillit daler eller selvbilde, som jo henger godt sammen - er dette også noe som krever tid til oppbygging, det er også en velkjent greie.

En annen sak er;
Jeg har jobbet med personer som har både skadet andre, såret andre, som har fått knekker på selvtillit og selvbilde i hopetall, som har tatt eller forsøkt å ta både eget og andres liv...
Det er en kunst å snakke med disse personene, det er et privilegium, det er spennende og det er krevende.
Når man sitter i samtaler en til en og hører hva disse har å si, hvordan man forsøker å endre på ting i livet - hvordan man som behandler jobber for at vedkommende skal få tro på at jeg er noe i meg selv, jeg har en verdi i meg selv, jeg har ting i livet jeg er god på osv...

... så er det slik at når man kommer til de stedene i livet der det går på tverke for egen del, så faller ens grunnholdninger og verdier likevel fort i grus altså, de gjør dessverre det.

For tre dager siden var det verdens selvmordsforebyggende dag.
Jeg tror det er bra vi har en dag det er litt ekstra fokus på dette, vi trenger nemlig kjennskap og viten i forhold til disse tingene.

Ta det til deg, du er verdifull i deg selv - uavhengig av dine handlinger og prestasjoner.

vil på en eller annen måte påvirke vårt selvbilde og vår selvtillit

Vi mennesker er noen rare skruer og visste du at vi er følsomme, vi er rett et sammensurium av emosjoner - selvfølgelig visste du det, alle vet jo det - men har du tenkt over det noen gang?

Et helt spekter av emosjoner, det er hva vi er lastet med - har du tenkt på at du er et individ fullstappet av emosjoner, opplevelser, følelser - både grunnfølelsene og alle uttrykkene for disse...

Til og med jeg, smurfen over alle smurfer, må erkjenne at jeg er som alle andre - full av emosjoner og uttrykk for disse, og det selv om jeg egentlig ikke vil vedkjenne meg alle emosjoner eller erkjenne alle mine såre, bløte, svake, harde, utsatte sider.

Har du tenkt over alle de menneskene vi omgir oss med fra dag til dag - hjemme, på familiebesøk, blant venner, på jobb, i butikken, på toget, på gata - alle vi passerer er personer med emosjoner, de er emosjonelle vesener... det er spooky det...

Glede -
Hvordan er du når du er glad?
Hvordan er de du har rundt deg når de er glad, og hvordan framstår du når de rundt deg er glad?
Det er i utgangspunktet en enkel sak å være glad sammen med folk som er glade, vi gleder oss med de - smiler, ler, klapper de gjerne på skulderen. Vi kan tidvis kjenne en glede som griper om seg langt inn i hjerteroten.

Iver -
Hvordan er du når iveren slår ned i deg?
Hvordan opplever du venner og familie når de ivrer etter et eller annet, våkner galskapen og er du med på den?
Vi er noen rare skapninger som jeg har vært inne på. Dersom man er i et lystig lag - om enn med eller uten syntetisk stimuli, om moroen går langt nok kan man la seg gjøre greier man i utgangspunktet ikke ville tenkt på - greier av typen apestreker, påfunn og galskap. En ikke uvanlig konsekvens av disse apestrekene eller påfunnene er gjerne at man skrattler så tårene triller og man gjerne får vondt i muskler man ikke har tenkt over eksisterer.

Tristhet -
Når du kjenner deg trist, setter du deg da til å gråte rett der du måtte være eller går du for deg selv og kjenner på tristheten i din ensomhet?
Hvordan håndterer du at en du har rundt deg blir trist?
Setter du deg til og er trist sammen med vedkommende, og om ikke du blir trist - setter du deg til og kan kjenne empatien komme krypende?
Hva gjør du - legger du en arm trøstende på skulderen, gir du en klem, kommer du med noen gjennomtenkte eller ikke gjennomtenkte ord, kan du være tilstedeværende i stillhet..?
Hva gjør du, hvordan håndterer du at en person rundt deg er trist..?
Når det kommer til tristhet er det straks en utfordring for de fleste av oss. Det er av en eller annen grunn ikke like lett å være til stede i samme rom med en som er trist som en glad person, vi blir brått noe hjelpeløs mange av oss, noen blir redde og noen blir handlingslammet.

Sinne -
Blir du ofte sint, og når du blir sint hvordan framstår du da - har du tenkt over det noen gang..?
Tar du umiddelbart affære, sier hva du mener og det er det? Bærer du sinnet inne i deg slik at det blir en bør som ligger der over tid, kan hende blir den tyngre og tyngre også for sikkerhets skyld?
Kan hende er du en av disse som nærmest blir en trykkoker - der sinnet får lov til å bli værende over tid, mens det koker og koker stadig litt mer - helt til det koker over en dag, helt ukontrollert selvfølgelig..?
Hvordan forholder du deg til sinte mennesker rundt deg selv?
Når en person rundt deg klager på ett eller annet, eller kan hende er forbi klagingen og over i utløp for sinne gjennom kjefting og et kroppsspråk som en blind mann kan lese - hvordan håndterer du det?

Vi er bare mennesker, og vi lar oss påvirke av alt rundt oss - enten på ene eller andre måten, sånn er det.
Selvtilliten vår bygges opp eller rives ned av så mangt og ingenting, hånd i hånd med at selvbildet vårt går opp eller ned ut fra situasjoner i livet vårt.

Opplevelse av god helse, opplevelse av mestring, opplevelse av nærhet og intimitet, en jobb som gir mening - disse er alle eksempler på ting i livet som er med og beveger hvordan man opplever seg selv, selvbildet og selvtilliten sin.
Å se og bli sett av andre mennesker er viktige elementer for oss mennesker, vi er avhengige av det på samme måte som vi er avhengig av alt fra fysisk og kjærlig nærhet til partneren vår, opplevelse av helse til ikke minst det at man har en jobb som gir opplevelse av både mening og glede.
Avvik på et av disse områdene, eller andre viktige områder for oss, vil på en eller annen måte påvirke vårt selvbilde og vår selvtillit - Vi vil enten få det bedre med oss selv eller vi vil få det dårligere med oss selv, noe som igjen vil påvirke hvordan vi forholder oss til andre mennesker rundt oss.

Det er nå drøyt tre uker siden jeg hadde operasjon i skulderen min, ingen komplisert greie - men nok til at bevegelighet og funksjon er begrenset.
Nedsatt funksjon, smerter, gradert sykemelding, dårlig søvn, lite delaktig i dagliglivets plikter...

Man skal komme til en del områder i livet har jeg lært, som man blir nødt for å tenke litt ekstra gjennom.
Dette er gjerne områder man i utgangspunktet ikke trenger å tenke gjennom - fordi de er helt opplagte. Ett av disse områdene er nettopp dette med sårbarhet, hvor sårbare vi er som mennesker - hvor sårbar jeg faktisk er.
Jeg skulle ikke ha behov for å tenke gjennom at jeg er et menneske som alle andre, det er da ganske opplagt.
Jeg skulle ikke ha behov for å tenke gjennom at jeg ikke tåler mer enn andre, det er også ganske opplagt.
Jeg skulle ikke har behov for å si til meg selv at jeg føler eller opplever på samme måte som og ikke annerledes enn andre, det skulle da være ganske opplagt det også.

Likevel -
Jeg har faktisk tenkt over disse greiene siste tre uker, at jeg ikke er mer enn et menneske for øvrig. Når man går inn i skulderen om enn bare gjennom tre små snitt, en times tid med roting på innsiden i et høvelig komplisert ledd må man vel kunne si - får sine ettermæl.
Jeg har måtte innfinne meg med at det gjør vondt også i min skulder, jeg må forholde meg til begrenset bruk ei tid, jeg må hensynta at uvøren bruk nå kan gi lengre periode med smerter osv.
Jeg har liketil måtte akseptere at også jeg trenger smertelindring til tider, for ikke å snakke om gradert sykemelding.

Det er rart med det, hvordan vi inntar et visst sett å leve på - mønster, roller, funksjoner, innstillinger av ymse slag osv.
Man tenker ikke over noe av dette, det inngår automatisk i den delen av det vi bedriver i livene våre som vi ikke tenker bevisst over - den delen som utgjør 98% av alt vi foretar oss. Når vi så plutselig står i en situasjon i livet der vi må gjøre om på noe av mønsteret, rollene, funksjonene og de innstillingene vi er satt inn på i livene våre - da blir vi nødt for å tenke bevisst gjennom en del greier vi normalt ikke ofrer en halv tanke, som at vi faktisk er emosjonelle vesener.

Trenger litt sine egne veier...

http://www.bt.no/meninger/kronikk/Hoysensitive-barn-er-kreative-2938182.html

Mange kloke ord og tanker fra denne damen.
Jeg skulle ønske skolen var mer våken på dette området, jeg skulle ønske det ble satt opp forelesninger rundt om der skoler og SFO´er ble gode på å se og ivareta disse hærlige barna best mulig...

I det politisk korrekte Norge og samfunnet for øvrig bedriver vi en dobbeltmoral på høyt nivå

http://hannekristinrohde.no/hvem-har-ansvaret-for-at-situasjonen-er-farlig/?utm_campaign=shareaholic&utm_medium=facebook&utm_source=socialnetwork

Hanne Kristin Rohde framstår som det kloke kvinnemennesket hun har framstått som gjennom media både da hun var i politiet og etterpå.

Når man ser på rettssikkerheten til kvinner i dette landet er det visse fellesnevnere - man får lov til å drive på dessverre, man kommer nemlig unna med det aller meste.

Noe er alvorlig galt rundt oss - og vi framstår like tvetydig og dobbeltmoralistiske som vi anklager andre nasjoner å være, nasjoner vi aller helst ser at vi slipper å sammenligne oss selv med - nasjoner der man bryter menneskerettigheter og konsekvent undertrykker kvinner åpenlyst.

Hva er det som gjør oss bedre enn Ali, Mohammed, Putin eller Trump i kvinnesyn og behandling av kvinner?

Vi gauler høyt ut til verden at vi er kommet så langt med tanke på likestilling, vi skriker og dømmer når menn bestemmer hva kvinner får og ikke får ha på seg i midtøsten, vi både ler fortvilet og rister oppgitt på hodet når vi hører den helsprø amerikanske presidentkandidaten åpne munnen og snakke om kvinner, vi fordømmer land der man verbalt snakker fint om kvinners rettigheter mens man i praksis undertrykker de.

Hva er det som gjør oss bedre enn disse..?

Når vi på den ene siden proklamerer ut for verden hvor langt vi er kommet med likestilling mellom kvinner og menn, når vi fordømmer både avstraffelse, angrep, holdninger til og fordømmelse av kvinner nærmest herfra via Pakistan og videre både til afrikanske land og til Amerika...

På andre siden har vi eksempel på eksempel der kvinner i vårt eget land har vært offer for voldtekt, neddoping, trusler, vold, drap og mer til.

Det er ikke så store forskjellene på undertrykkelse av kvinner i Norge og andre land, forskjellen er bare i måten undertrykkelsen foregår og ikke minst hvor åpenlys den er.

Vi opererer liksom mer i det skjulte her til lands, som vi gjerne gjør med det meste som er sårbart og urent - sagt med andre ord, vi opererer mer dobbeltmoralistisk.

Mens enkelte muslimske land åpenlyst undertrykker kvinner enten ved at de ikke får kjøre bil, må ha på seg tøy som dekker hele kvinnen, ikke får prate med menn, ikke får velge sin ektefelle eller hva det måtte være - kan vi sitte her langt oppe i nord og si nei men fysj, tenke å være så stygge. Vi kan fortsette med fordømmelsen ut i lange baner - fordi det er helt åpenlyst hvordan man driver på, og det er helt på det rene at sånt noe gjør ikke vi.

Vi presenterer oss som likesinnede. Vi er likestilte, hos oss kan menn og kvinner kle seg som man vil, man kan gå hvor man vil, man kan spise hva man vil, man kan gifte seg med eller la være å gifte seg med hvem man vil, man kan sexe rundt som enkelte vil si eller man kan vene med sex til man gifter seg - det er i grunnen ganske så fritt hos oss.

Det vi ikke sier noe om er at disse greiene gjelder stort sett menn;

Menn kan kle seg som de vil, de har enten en suveren kropp eller de har selvironi og er trygge på seg selv - unntaket er homofile menn som opplagt er homo (den feminine varianten) eller heterofile menn som er så feminine at de kan bli tatt for å være homo - disse mennene må være varsomme, ellers kan de åke ille ut som kvinner (skilnaden på disse mennene og kvinner er at der ei kvinne ville bli voldtatt blir mannen slått ned og er heldig om han ikke får varige skader).

Kvinner på sin side - i motsetning til de barske menn, er lettkledde tøser som ber om å bli voldtatt, de er høye på pæra eller de ser ikke ut i månelys.

Menn kan gå hvor de vil og når de vil, dersom de møter på noen er de enten uvesentlige og uviktige så de får gå i fred, de er ufyselige eller de er voldelige og slår ned en hver som måtte prøve seg på noe. Kvinner på sin side må tenke seg om hvor de går, dersom de møter på en litt over kanten kåt kar står de nemlig i fare for å bli voldtatt (har jo allerede nevnt at de kan være tøser), de kan bli snakket til med antydninger og spydighet eller de kan rett og slett også bli drept. Noen kvinner er også uvesentlige og uinteressante - disse kan være heldige å få gå i fred.

Jeg har for eksempel selv opplevd for en rekke år tilbake da jeg gikk hjem til leiligheten min i Oslo en kveld, at jeg har blitt tilsnakket og tilbudt både trekant og det som mer er - årsak? Jeg gikk rolig hånd i hånd med min daværende kjæreste.

Menn kan gifte seg eller la være, de kan ha sex med et utall antall kvinner - ja til og med kan de slå det opp i media, da vil man smilende og leende spørre om det er mulig - hvordan har han klart å være med så mange, på sånn og sånn tid. Man vil sitte og regne på hvor mange vedkommende må ha ligget med i året, pr. måned osv. for å oppnå den summen han oppgir.

Dersom ei kvinne har vært med en håndfull er hun opplagt ei tøs, har hun vært med to håndfuller har man ikke ord for hvilken tøs hun er.

En annen forskjell på kvinner og menn i dette landet er en forskjell man faktisk kan se og måle, en reell og stor forskjell på tross av at man driver landet i likestillingens navn - nemlig lønnsdiskrimineringen. Dersom man ser på tradisjonelle og opplagt typiske manneyrker opp mot sammenlignbare typiske kvinneyrker hva utdanning og skole angår - er forskjellen slik at der en i kvinneyrket må jobbe 100% av ei viss tid for å oppnå ei viss lønn, må man i mannsyrket jobbe kun 85% av den gitte tiden for å oppnå samme lønnen.

Greien er at vi i dette landet har likestilling på visse områder -

Vi har likestilling på områder som er lett målbare og synlige, bortsett fra i forhold til lønn. Spesielt har vi fokus på likestilling på områder det kan diskuteres om hvem som tjener på likestillingen - eksempelvis fødselspermisjon. Her er det i følge noen opplagt at permisjonen skal deles likt - at biologisk mor har gått gravid, gjennomgått kroppsendring som visst nok også skal normaliseres i etterkant av fødselen og at barnet er knyttet til og trenger moren sin store deler av første året er uvesentlig - vi skal ha likestilt permisjonen.

Hvem er det som i størst grad drar nytte av denne likestillingen?

Det skal jeg si deg, det er mannen...

Dersom det blir nødvendig at den ene parten i et tradisjonelt mann dame forhold må gå hjemme, gjerne med tanke på omsorgsbehov hos et barn - da er det av en pussig grunn ofte kvinnen som blir gående hjemme - noen ville påstå at det har med jobb og inntekt å gjøre, det vil jeg ikke en gang begi meg ut på å vurdere.

Jeg kan holde på - skrive side opp og side ned, det skal jeg da ikke.

Det jeg der i mot skal til sist, er å si noe om hva jeg tenker ut fra det jeg nå har liret ut av meg...

Jeg tenker nemlig at vi er en nasjon, vi er et folk - ikke bare i kristen Norge, men Norge generelt - som har langt lettere for å fordømme og avsky det som er opplagt feil i våre øyne - nettopp fordi det er i våre øyne, det er til å se og ta på.

Det der i mot som ikke er fult så opplagt, ikke så synlig - heller mer i det skjulte, det som kan forstås og bortforklares - det bedriver vi liksom en del med på si.

Innenfor kristentroen kan man i det minste innrømme og si at her har jeg feilet, her har jeg fullstendig bommet og man kan be om tilgivelse av Gud, naboen eller hvem ens neste er.

I det politisk korrekte Norge og samfunnet for øvrig bedriver vi en dobbeltmoral på høyt nivå, en moral vi ikke er i stand til å se og langt mindre til å erkjenne for oss selv... eller andre...

Man kan til sist stille spørsmål ved hva som er verst - åpenlys undertrykkelse av kvinner der man vet hva man har å gjøre med, eller den skjulte undertrykkelsen der man gir uttrykk for likhet, trygghet og rettferdighet for både kvinner og menn (og enda verre kan hende ved at man tror på denne...).

Det var som å få en saftig ørefik

I forrige innlegg sa jeg at jeg skal skrive og fortelle litt om tilværelsen etter at jeg sluttet som klinisk sykepleier - egentlig er det mer rett ikke å si etter at jeg sluttet som, men etter det ble klart at jeg ikke kommer tilbake som klinisk sykepleier mer.

Sommeren for tre år siden fikk jeg permisjon fra nattjobben min ved ei korttidsavdeling i Tromsø kommune, dette for å ha mitt daglige virke som hovedtillitsvalgt for sykepleierne i kommunen.
Jeg hadde friskt mot, var ivrig og fornøyd da jeg gikk i gang med nye oppgaver som hovedtillitsvalgt.

Veien inn til min rolle som hovedtillitsvalgt kom ganske tilfeldig, fordi jeg egentlig hadde lovet konemor mi at jeg ikke skulle ta på meg det vervet. Det var likevel slik at jeg i et noe utilregnelig øyeblikk på jobb ble litt over kanten irritert på ledelse og politikk enn ønsket - og i løpet av noen få strakser sendte jeg en mail til fagorganisasjonen min og sa de skulle sette meg opp som kandidat til vervet.
Jeg fikk en ny hverdag der jeg gikk fra kontakt med pasienter og pårørende til for det meste å omhandle arbeidstakere og politikere, og en hverdag fra pasientrommet og et liv med prosedyrer og praktisk jobb til i stor grad å dreie seg om bistand, veiledning, prosjekter, arbeidsmiljølov, tariff og politikk.
... En annen stor endring var arbeidstiden, jeg gikk fra ren nattjobb til ren dagjobb og omveltningen det alene er...

Jeg har alltid hatt utfordringer med at jeg er stiv i kropp, i muskulatur, noe som har blitt verre de siste årene - blant annet i forbindelse med graviditet.
I tiden rundt da jeg startet som hovedtillitsvalgt fant man ut at jeg har denne muskelsykdommen, en greie man må arve fra både mor og far for å bli syk - litt sånn lotteri nærmest, et lotteri jeg vant på.

En ting er det å gå inn i et verv som skal vare ei viss tid, kan hende også ei viss lang tid om man ønsker og blir valgt om igjen - med viten om at man har en fast jobb som venter ved vervets ende.
En annen ting er det å inneha et midlertidig verv eller jobb, selv om det viser seg å bli langvarig - når man vet at dette er hva jeg gjør nå, når jeg er ferdig hva skal jeg gjøre da?

For meg var jobben som hovedtillitsvalgt helt perfekt, den passet kroppen min helt perfekt. Jeg hadde fleksitid som lot meg tilpasse morninger og ettermiddager til dagsform, jeg hadde oppgaver som ga meg variasjon og lett kunne tilpasses dagsform, jeg hadde aktivitet ved farting til og fra møter og annet og jeg hadde rom for hjemmekontor på dager kroppen ikke ville være helt med eller det av andre grunner var ålreit å jobbe hjemmefra - helt perfekt.

Vi bestemte oss for å flytte til andre kanten av landet da jeg var godt på vei inn mot to år i vervet, det ble derfor klart at jeg skulle forlate vervet og gå tilbake til min ordinære jobb siste tiden før vi flyttet på oss.
Stivhet, betennelser, smerter - det var helt uaktuelt for meg å gå tilbake til min ordinære jobb.

Hva gjør man da?
Hva gjør man, når man vet at det jeg en gang hadde fungerer ikke lenger - og ikke minst, hva skjer med en når man blir nødt for både å kjenne på denne situasjonen og forholde seg til den?

For meg ble det noen tunge og slitsomme uker både før vi flyttet sørover og etter at vi var kommet ned. Jeg ble nødt til å forholde meg til NAV, man skal forklare seg opp og ned og man skal ivareta regelverk og krav fra det offentlige i forhold til sykemeldinger, sykepenger, aktivitet osv.

Jeg har hatt lyst til å bli leder i noen år, en lyst som har øket på i tiden jeg var hovedtillitsvalgt. Arbeidet med å lete og søke jobb på det nye bostedet vårt startet derfor umiddelbart etter at vi hadde besluttet å flytte.
Jeg kikka meg for etter ledige lederstillinger og etter ei tid dukka det opp ei stilling på sykehjem som jeg søkte på.

I dag har jeg jobbet som leder ved dette sykehjemmet i ett år.
Jeg har kontorjobb, jeg har fleksitid, jeg har muligheter til hjemmekontor, jeg har gode variasjoner på arbeidsdagen min i forhold til om jeg sitter eller vandrer rundt.
Veien til aksept i forhold til at min tid i pleien er over har vært interessant - man er sykepleier i ryggen, det er en del av en.
På en måte kan man si at jeg har kjent på en sorg, et vemod med tanken på at jeg ikke kan tilbake. Egentlig tror jeg ikke jeg hadde gått tilbake klinisk uansett, men det er noe med muligheten til å velge tenker jeg.

Nå i ferien hadde vi en situasjon på huset der jeg ble litt eplekjekk og som den naturligste sak i verden sa at jeg kunne ta meg av greien. Sjefen var litt mer snartenkt og fant det best å hente inn litt hjelp fra annet hold slik at vi var to i forhold til kontroll osv.
Jeg brukte lang tid på å finne ting inne på medisinrommet, noe som ikke er vesentlig ettersom man fort blir kjent.

Det som der i mot slo meg over ende var at jeg for det første er blitt veldig rusten etter tre år borte fra praktiske prosedyrer, og for det andre og enda mer vesentlig - finger og hender fungerer ikke.
Jeg sto med en veneflon som skulle åpnes og antibiotika som skulle opp, og jeg kjente at jeg har ikke verken motorikk eller styrke til å gjøre det jeg skal.
Der og da kom den riktige erkjennelsen for min del, nesten tre år etter at jeg fikk diagnosen og begynte å høre (og si) at jeg trolig ikke kan jobbe som sykepleier i ordinær klinisk jobb lenger.
Det var som å få en saftig ørefik, jeg mener det - jeg ble skikkelig satt ut og kjente en tydeligere sorg og nesten angst enn jeg har gjort tidligere.

Nå er det gått ei ukes tid etter denne situasjonen og jeg er på et vis mer klar, jeg har en større forståelse for og erkjennelse av egen mestring og kapasitet nå enn for ei uke siden. Det er heller ikke så sårt nå som det var for ei uke siden, kan hende fordi jeg sist uke fikk det som skulle til for å legge den delen av meg helt på hylla - den kommer ikke tilbake igjen, sånn er det.

Likevel, bare så det er sagt -

Jeg heter Roshild og jeg er sykepleier.
Min jobb er å ivareta liv og helse til trengende mennesker inne på sykehjemmet eller ute der det måtte være aktuelt - innenfor de rammene som ligger for meg.

Jeg har vært kjempeheldig og fått verdens best tenkelige jobb for meg, nemlig å lede et flott gjeng med sykepeleiere, vernepleiere, helsefagarbeidere, hjelpepleiere, assistenter, kokker, lærlinger og andre - slik at de står godt rustet til å ivareta pasientene på sykehjemmet.
Min jobb som leder er å legge til rette for at mine medarbeidere kan ivareta trengende pasienter på en forsvarlig og ellers best mulig måte, min jobb er å se til at forholdene ligger til rette slik at medarbeiderne mine har det bra på jobb - det er å ivareta arbeidsmiljøet for de.

Akkurat nå dere -
Akkurat nå kan jeg ikke tenke meg noe annen jobb enn den jeg har, ikke en annen jobb og heller ikke andre kollegaer eller medarbeidere...
... samtidig må det sies at det er et par tre stykker jeg gjerne ville hatt med meg dit jeg er nå om jeg kunne velge...

det som er aller mest slitsomt er at kroppen ikke klarer å finne hvile

Du har endelig ferie, bilen pakkes og du reiser i vei på ferie sammen med familien.

Etter hvert som de nordlige breddegradene kommer sigende i mot deg kan du også kjenne at sandalene på føttene ikke holder føttene dine like varme som da reisen startet, når dere er kommet fram til endestasjonen finner du det egentlig okey å pakke sandalene innerst i bagasjerommet på bilen - der kan de liksom bare ligge - og det faller seg ikke til at du henter de ut før bilen skal pakkes på nytt, denne gangen for å ta fatt på den lange veien mot litt mer sørlige strøk igjen.

Under tiden i nord legger du merke til hvor frisk og god luften er, og du legger merke til hvor fantastisk naturen i nord er den ene og halve dagen du har anledning til det mens været er klart og solen skinner - nordnorge er fantastisk når det er på sitt beste, og så er det facinerende i lange baner når det ikke er på sitt mest sjarmerende med kjølig luft, tåke, vind og insekt.

Vi har hatt noen flotte dager i nord denne sommeren - riktig nok har man hatt ting å gjøre som har bundet opp tiden, samtidig har man også fått anledning til å være litt på hytta, til å sitte ute ved bålet og kjenne på det som gir ro i sjela.
Man har også fått kjenne hva den kalde lufta gjør med en verdslig kropp - når det er 7,5 grader ute og vind som i realiteten drar temperaturen enda lenger ned, da er det godt både med langermet ulltrøye, ullbukse og hjemstrikkede ullester fra søsteren.

Kroppen min meldte seg mer og mer ut i kalde været, musklene ville ikke være med på ferien - noe de viste med å bli stive og vonde. Heldigvis for min del er jeg sta og etig, kroppen må bare krangle - jeg kan faktisk krangle tilbake...
Badstu - ingenting er som en lang og deilig stund i badstu med temperaturer på både sytti, åtti og nitti grader når man er kald og støl.
Aaaahh... deilig!
Peis på med fyringen, en liten dæsj med vann på steinene - og vips, kan man sitte mens svetten renner ut av en og man nærmest kan se fornyelsen i både hud, resten av kropp og sjel.

Jeg skal fortelle deg litt om hvordan det er når du har en utfordring med musklene som gjør at kroppen ikke fungerer - eksempelvis når det er kaldt i været og / eller kroppen av ymse andre grunner kan være påvirket og slås ut...

Har du hatt skikkelig gangsperre noen gang?
Kan du forestille deg at du våkner om morningen og allerede da kjenner at verken bein, rygg, brystkasse eller armer fungerer?
Kan du forestille deg at du kjenner deg stiv i ansiktet og går i gang med å bevege på munn og kjeve, når du har åpnet og lukket munnen noen ganger slipper du liksom bare - og legger merke til at munnen glir langsomt igjen... tror du, inntil bevegelsen stanser - mens du har et par cm åpning - da må du rett og slett bestemme deg for å lukke munnen for så å utføre den bevisste handling det er å bite igjen munnen?
Kan du forestille deg at du går ned fra annen etg. om morningen, på veien ned trappa kjenner du at beina i sin stivhet gjør at du mer eller mindre dumper fra trinn til trinn?
Kan du forestille deg at du går ut for å sette deg i bilen og reise til jobb, når du har åpnet døren mer eller mindre ramler du inn i bilsetet, du er rett og slett ikke myk nok til å sette deg inn på vanlig måte?
Kan du forestille deg at når du kommer fram til jobb og åpner bildøren for å gå ut, så bruker du tid på først å skru kroppen fra framovervendt til utovervendt - før du nærmest klatrer ut av bilen?
Kan du forestille deg at du kommer hjem etter en hektisk dag på jobb, når du går opp i andre etg. bruker du like lang tid på de første syv - åtte - ni trinnene i trappa som du på en riktig god dag klarer å gå helt opp og langt på vei ned trappa igjen?
Kan du forestille deg at du når du endelig er kommet i seng, gjerne klokka ni fordi du er ganske utslitt - ikke klarer å finne en eneste stilling som du kjenner gir kroppen hvile?

Noen dager kan denne muskelsykdommen gjøre alt til en utfordring, andre dager fungerer kroppen helt optimalt - man vet i utgangspunktet aldri hvilke dager som er sånn og hvilke som er slik, men man vet at det er ting som påvirker.

Selv om noen dager er fysisk tunge og psykisk utmattende er det slik at det som er aller mest slitsomt er at kroppen ikke klarer å finne hvile, når man har lagt seg og i utgangspunktet skal kunne slappe helt av.
Når man ligger i sengen og kjenner det krible og styre i fingrer, i føtter og lår, i øyelokk, i panne og i armer - noen ganger kan man rett se muskler som rykker / napper.
Når man ikke finner hvile for hodet, selv ikke etter at man har løftet og snudd på hodet både en og to og tre og fire ganger - man bare kjenner en slags belastning på nakken uten å kunne gi den hvile...

Vet du hva som er en god ting?
Man kommer til erkjennelsen av at dette er livet, mitt liv - dette er hva jeg har å forholde meg til, og så må man gjøre et valg i forhold til hvordan man skal forholde seg til det.

Man lærer seg å leve med det aller meste, eksempelvis så lærer man seg å leve med også denne typen utfordring, sykdom, begrensning eller hva man ønsker å kalle elendet.
Når man lærer seg å leve med en kronisk sykdom lærer man seg å håndtere smerter, man lærer seg teknikker og metoder for både smertelindring og for å ivareta at man faktisk bør og må bevege på seg.

Jeg har hatt denne greien så lenge jeg kan huske, selv om det ikke er så lenge siden det ble kjent hva det er for noe, jeg har funnet ut hva som fungerer og hva som gjør ting verre - og jeg har fått meg noen overraskelser.

Tidligere i dag leste jeg et innlegg fra tiden jeg ga opp min tilværelse som klinisk sykepleier, i neste blogginnlegg skal jeg skrive litt om min tilværelse etter at jeg sluttet å jobbe klinisk, om den nye jobbtilværelsen - det er spennende!

ikke noen fan av pølse i vaffel

17 mai,
Norges nasjonaldag, dagen det fine gjengen på Eidsvoll ble ferdige med grunnloven - vår egen grunnlov.
17 mai,
Grunnlovsdagen vår- loven som ligger til grunn for alle andre lover, for avtaler og alle retningslinjer som omgir oss.

Vi har sett litt på den serien som går på Tv 2, den der en familie skal leve seg gjennom et helt århundre.
Vi fikk se familien gjennom førtiårene- krigsårene, årene da ufarlige greier som røde toppluer, Norske flagg, radio og mye annet ikke var lov. Vi fikk også høre opptak fra radiosendingen der man opplyser om at Norge igjen er et fritt land, samtidig satt det en dame på siden som i sin ungdom levde seg gjennom krigsårene.
Den gamle damen gråt - fordi hun husket, og hun kjente på kroppen hvordan det var da krigen tok slutt, da friheten gjeninnsto, da man fikk lov til å bruke røde toppluer igjen, til man fikk ta fram det norske flagget igjen. Den gamle damen husket noe mer sannsynligvis, nemlig at den norske grunnloven sammen med friheten vår igjen var styrende for landet vårt.

I dag har vi feiret grunnloven vår - sammen med resten av landet har vi flagget, kledd oss til fest, gått i tog, sunget og ropt hurra. Nordmenn har trolig spist millioner av is i dag, drukket tusenvis av liter med brus og spist ekstremt mange pølser... i Østfold har man i tillegg hatt vafler til pølsene sine.

Vi, Norge med både rødt, gult, grønt og blått hva politikk angår har feiret Norge og grunnloven vår uten å spare på noe i dag.
I dagene, ukene og månedene før i dag og i dager, uker og måneder etter i dag sitter de samme politiske partiene i hemmelighet og forhandler i strid med den samme loven.

Det har streifet meg i dag -
Hvordan kan man gjøre det?
Hvordan kan man sitte i hemmelighet og forhandle om avtaler i strid med grunnloven?
Ettersom avtalen har enorme konsekvenser for folket, for eget lovverk og regelverk, for framtidige politiske vurderinger og avgjørelser -ettersom det ikke en gang er en mulighet å angre, for å endre retning i framtiden - kan den da umulig være i tråd med grunnloven..?
Hvordan kan man i det hele tatt vurdere å forhandle om noe så alvorlig, uten å høre med folket - å ha en folkeavstemming for om man skal forhandle eller ikke..?

Det er noe veldig emosjonelt med 17 mai synes jeg -
Historien bak 17 mai, budskapet, samholdet, tilhørigheten, gleden, festen, pynten...
Sammensuriet av personer i alle aldre, størrelser, fasonger, farger, etnisitet - what ever.

Jeg er ikke noen fan av fest, men jeg liker 17 mai.
Jeg er ikke noen fan av å kle meg i finstas, men 17 mai går også jeg i fest klær.
Jeg er ikke noen fan av enorme folkemengder, styr og holloi - men 17 mai mingler også jeg.
Jeg er ikke noen fan av pølse i vaffel, 17 mai spiser jeg fortsatt ikke pølse i vaffel - is derimot, det spiser jeg.

I dag etter å ha vært med på mer enn førti 17 mai feiringer sitter jeg igjen med en noe merkelig opplevelse.
Hva blir 17 mai i framtiden?
Hvordan blir det med grunnlovens framtid?
Hva med selvstyret?
Hvordan blir det norske demokratiet?

Jeg må ærlig talt si at jeg i dag kjente snev av bekymring, på grunnlovens vegne - kan hende i en noe emosjonell stund, men likevel.

Gratulerer med grunnlovsdagen, alle varianter av det norske folk :-)

http://www.dagbladet.no/2016/05/12/kultur/debatt/kronikk/meninger/44201667/

Gratulerer med dagen vennen min, sto det i meldingen som kom til meg på jobb fra konemor i dag tidlig.
Gratulasjonen kommer hvert år på denne dagen - ikke fordi jeg har bursdag, men fordi jeg er sykepleier.

Jeg er sykepleier - det er jeg veldig tydelig på, om enn jeg er noe rusten fra det kliniske livet.
Jeg er sykepleier - en modig sådan, når det kommer til å trå inn i de viktige og sårbare diskusjoner, dilemmaer og beslutninger.
Jeg er sykepleier - og jeg er stolt av det. Jeg er stolt av å bære en identitet, bære kunnskaper og erfaringer som alle - absolutt alle rundt oss er avhengig av.

Konemor husker ikke alltid på bryllupsdagen vår og det er greit kjenner jeg - jeg kjenner konemor mi og vet hun elsker meg likevel... jeg håper i alle fall på det må man vel legge til...
Konemor husker på sykepleierdagen hvert år, hun kjenner meg og vet at denne dagen er en merkedag.  Jeg elsker konemor mi masse, blant annet for at hun kjenner til disse søte, små særegenhetene mine, hun kjenner de og hun ivaretar de... det synes jeg er både morsomt og faktisk også en viss porsjon romantisk - hverdagsromantisk om jeg så må si det selv.

Gratulerer med dagen alle sykepleiere -
Om du tilhører NSF, Fagforbundet eller uansett annet forbund, om du er organisert eller ikke organisert...
Norske, nordiske, europeiske og i det hele tatt...
Et stort gratulerer med dagen til dere alle!

Dagen i dag symboliserer nye starter og den symboliserer nytt liv.

I dag er selveste påskedagen, og det er på tide å ønske god påske om man ikke har gjort det tidligere.

Påsken feires forskjellig fra gruppe til gruppe av mennesker, og noen feirer ikke påske i det hele tatt. De fleste rundt oss har påskeferie og nyter godt av fridager med kan hende hytte, fjell, hav, reiser, familiesamlinger eller hva dette være.
Noen må faktisk jobbe for å holde velferdsnorge i gang.

Det er med påsken som med jula- om man har et bevisst forhold til høytiden eller ikke, vi er blitt et folk som gjerne vil skumme fløten der det er mulig, som gjerne vil ha alle fordeler som er mulig å innhente, som ikke trør til sides for noen så fremt det ikke bringer med seg en fordel også for oss selv.

Vi er blitt et folk som kjenner mindre og mindre til høytidene våre, det vi kjenner til dere mot er hva disse gir oss her og nå, helt konkret. Vi kjenner til hvilke rettigheter vi har til fritid, til ekstra i lønningsposen, til åpningstider både i eget land og nabolandene og til de påsketilbud som gjelder.

Om noen spør hvorfor vi feirer påske blir mange av oss  svarskyldig, og om noen spør konkret om enkeltdagene i påsken er det mange som ikke aner verken hva man snakker om eller kan se noe hensikt i hvorfor man skal ha kjennskap til dette.

For noen av oss er høytidene enda høytider, de er viktige markeringer, de forteller om historisk viktige hendelser og de er hellige.

Vi har etterhvert blitt så gjestfrie, så mottakelige, så antirasistisk og så likestilt i samfunnet vårt - at vi mer enn godvillig kaster bort vår egen religion for å tilpasse oss alle de mennesker som har besøkt eller søkt tilflukt i landet vårt.
Det er ikke bare trist synes jeg, det er skremmende å se hvor tilretteleggende vi på ene siden er blitt, samtidig som vi har blitt mer og mer selvutslettende på den andre siden.

Jeg har stor respekt for at det finnes mennesker som tror annerledes enn meg, de har rett til det og det må gjerne legges tilrette for det.

Det som skremmer meg er en heller aggressiv framtoning, fanatisme i uansett religion, nedlatende og respektløs holdning til personer og grupper som tror og mener annerledes...
Det som skremmer meg er en lite hensiktsmessig og heller lite taktisk underkastelse hva tro og religion angår.
Det som skremmer meg er at vi er blitt så redd for å trå andre på beina hva tro angår, at vi har lagt oss selv langflat i sanda.

Men-
Akkurat nå er det høytid, det er påske og det er 1 påskedag.
Dagen i dag er selve påsken, det er dagen hele min tro bygger på - det er dagen for oppstandelsen.
Dagen i dag symboliserer nye starter og den symboliserer nytt liv.
Det er tid for å ønske god påske 🐣

Det tegner til en superfin dag ved leiren

Vi våkner og står opp stadig tidligere denne påsken - reisedagen vekket vi ungene klokka halv seks, det har man ikke behøvd å gjøre siden...
05.45 - 05.30 - 05.00 - 04.45, trodde aldri jeg Skullestad det- men det er trolig bra for psyken til eadni at klokka skal stilles farmen time om et par dager...

Om man legger småsmurfene til vanlig tid, senere eller tidligere har ikke noe betydning - jeg har visstdet alltid, tante barføtt erfart det i påsken... "Jeg tror ikke det har noe for seg å ha de lenger oppe, Om vi legger de senere våkner de nesten enda tidligere..."
Det er nettopp det som skjer, det blir enda kortere nettmedier senere leggetid - OG ikke minst enda mindre voksentid...

Så hva skjer?
Jo det skal du høre-
Ungene følger rutinen sin, stell fra klokka seks og i seng til klokka syv. Eadni på sin side har voksentid sammen med tante og gjerne onkel lille om han er innom, fra klokka syv til kan hende halv ni- da stomper vi... Vi skal tross alt opp til ca kl 5...

I dag var småsmurfene i farta allerede før fem. Været er nydelig ute, og vi gleder oss til å få på utetøyet- bål, lek og kos... Jeg kan for egen del være ute hele dagen, og det er også hva vi har gjort disse dagene - vi har vært ute hele dagene :-)

Snømåking, snøscooterkjøring, lek, bål, pølser, finsk kjøtt på bål, fruktsmoothie, kaffe...
Eadni, kan vi bare være hjemme og ute, og kan vi la være å kjøre bil..?
Lillemann er redd han mister utetid til fordel for å sitte i bil på tur... Det skjedde tross alt deler av en dag...
I dag skal vi til snilleste onkel Victor - ake, ha bål og utemat. Siden skal vi hjem og roe ned før avleggerne skal stelles, hvem vet hva dagen vil bringe- Været er upåklagelig, helt nydelig - så det tegner til en superfin dag ved leiren.

han viste seg å være som resten av menneskeheten, dødelig

Da jegvar liten, i allefall litt mindre enn jeg er nå - hadde vi en kjekk nabo som het Ole.
Ole var en gammel mann, han var 80 år+ og bodde rett på siden av oss i et gulthus fra 1949, sammen med sønnen sin.
Om ikke jeg var liten,så var min lillebror liten - og om han var en liten gutt, var han dog både lur, oppfinnsom og praktisk.
Hva gjør man i mangel på en bestefar for eksempel? Jo, man spør gamle naboen om det er greit at han kan være bestefar. Hva gjør man når man ikke har is hjemme? jo man går til bestefar og hører om han har is. Hva gjør man om bestefar ikke har is? Jo, man spør om han kan sparke til butikken å kjøpe is... Og det kan man selvfølgelig, man er tross alt bare 80+ og det er tross alt bare to og en halv km til butikken+returen...

Vi var mange personer under ett tak hjemme da vi vokst til- to voksne, fire tenåringer og to barn. Med ett bad/ dusj, ett toalett og mange som sto både i kø og som brukte varmt vann fra samme tank- lånte vi tidvis dusjen til Ole.
Detvar alltid kjekt å låne dusj hos Ole - når vi var nede i dusjen ordnet han oppe, og når vi kom opp hadde han ofte klart enten varm grøt eller hjembakte julebrød og kakao.
Ole var en flott fyr, vi er heldige som har fått lov å bo nær ved og ha gleden av å omgås denne snille, gode mannen.

Ettervern som årene har gått har vi blitt voksne- jeg har flyttet langt bort, man har fått egne hjem og familier osv, Ole har- naturlig nok dødd etterhvert, ettersom han viste seg å være som resten av menneskeheten- dødelig.

Min søster har etter en del år nå, kjøpt huset til Ole - og nå i påsken er jeg heldig å være her på påskeferie...
Vet du, det er veldig hyggelig. Det er hyggelig å være i hjembygda mi, noe som er ti år siden sist. Det er hyggelig å møte på både slekt, familie og bekjente- og det er hyggelig å være tilbake i huset til Ole.

Vi har kommet inn i huset og luktet Ole isveggene. Vi har kjørt snøscooter på jordene til min søster, de samme jordene vi kjørte scooter på da vi var betydelig yngre. Vi har pusket og styrt med ungene på utsiden, hatt bål og i bakgrunnen av bålplassen beskuet huset vi bodde i mens lillebror var liten. Vi  har vært innom fjøsen og sett stedene Ole drev med snekring. Vi har vært nede i dusjen, ungene har seilt pådusjegulvet som vi gjorde da vi var yngre og vi har spist julebrød når vi har kommet opp nydusjet.

Det er litt som å reise i tid dette besøket. Ungene har fått høre om Ole, om onkel lille, om dusjestunder og langt mer.
Jeg har fått minnes de gode stundene med en god mann. Vi har fått koset oss utenfor, både jeg og ungene. Det er herlig å se ungene leke og drive på, og det er herlig å selv være ute sammen med pjokkene...
... Det eneste vi mangler nå er mamma, hun finner vi om noen få dager - i mellomtiden skal vi nyte vinter, snø, scooter, bål, slekt... Rett og slett alt og ingenting.

God påske folkens!

Husmorens prosedyrehåndbok, vask av tøy

Husmorens prosedyrehåndbok, vask av tøy:

Ta deg en kikk på badet eller der du har skittentøyet ditt, snus litt - noe skittentøy lukter nemlig og du vil ikke glemme å vaske dette (eller misse det som har gjemt seg under en stol, krakk, hylle eller hva det måtte være).
Sorter skittentøyet etter farger og hvilken temperatur det er anbefalt vasket på, kast dungene enkeltvis inn i maskinen og sett på anbefalt program.

De aller fleste i dag har en vaskemaskin, selv om det ennå finnes et fåtall som enten vasker tøyet sitt selv på vaskeri, eller som leverer det fra seg på vaskeri - den siste gruppen leverer i praksis tøyet sitt hjem til mor for vask...

Jeg husker da jeg vokste opp, vi hadde vaskemaskin - en helt allminnelig vaskemaskin, tung som fjell. Mamma sørget likevel for at vi fikk høre om tiden hun vokste opp uten vaskemaskin, ei tid man enten gnukket og gned tøyet i baljer eller man rett og slett satt ved elva.

Min bestemor hadde også en vaskemaskin da vi var små husker jeg, med toppåpning.

Hun brukte den til tøyvask fra tid til annen - hennes generasjon vasket ikke tøyet like ofte og iherdig som vi gjør ser du. Min bestemor brukte også vaskemaskinen til noe helt annet, du gjetter aldri til hva - men det skal jeg fortelle deg...

Hun brukte den til blomsterbord.., hun hadde nemlig rundt om 390 planter som skulle ha plass rundt om i huset - det er en annen fortelling.

Klækoker, har du hørt om det noen gang?

Min mamma hadde en enormt stor kasserolle som gikk for navnet klækokeren, det var fordi hun fra tid til annen pleide å koke klær i den.

Jeg kan huske klækokeren sto på komfyren da vi bodde i gammelhuset, trolig med tøybleier på kok. Jeg kan også huske klækokeren stå på komfyren i nyhuset, spesielt en gang mamma og Wivian skulle farge noe tøystoff.

Etter mange kokninger, rensinger, kokinger og ikke minst etter at tiden med klækok for lengst var forbi kan jeg huske klækokeren på komfyren igjen - da med margebein på kok... Store og saftige margebein fra rein, puttet stående oppi klækokeren - kokt passe tid og snudd på hodet for å koke andre siden av de samme margebeina.

Jeg har i mitt voksne liv alltid hatt en vaskemaskin, det har vært den største selvfølge - og det har vært noe av det første man har fått i hus når man har flyttet inn. Vaskemaskinene i våre dager blir bare større og større, tar stadig fler kilo tøy, er brukervennlige og mer miljøvennlige enn de aller første... Heller ikke holder de nye maskinene like lenge som de gamle.

Konemor og jeg er på vaskemaskin nummer tre sammen, andre etter at barna kom til - og denne gangen betydelig kraftigere enn ved forrige kjøp, og nå skal du høre - nå har vi altså gått til innkjøp av tørketrommel.

Vaskemaskin er en ting, det har du med største sannsynlighet i hus, men -
Har du en tørketrommel i hus???
Det har vi, vi hatt den i hus i noen få uker nå.

To barn i beste barneskolealder, konemor og meg - det er vi fire som bor under samme tak. Da barna var babyer og barnehagebarn fikk vi noen ganger høre at vi skulle ha kjøpt oss en tørketrommel, det går ikke an å ha små barn i hus uten tørketrommel sa folk.
Jo sa vi, det går an - og vi har drøyet...

Vi har drøyet både fordi man da kan se at det går an å leve uten tørketrommel med småbarn, men mest fordi vi ikke har hatt rom for noen trommel...
Plass til trommel har vi nå, og nå har vi altså også en trommel - det har bringt med seg noen endringer på vaskefronten og tørkefronten...

Inntil tørketrommelen kom i hus for ca en måneds tid siden har vi vasket tøy, hengt opp tøy, tatt ned / brettet sammen tøy og lagt tøy i skapet - om og om og om igjen.
Inni mellom når vi har vasket tøy har vi ventet med å vaske mer tøy, fordi vi ikke har hatt tørkekapasitet - enten fordi vi ikke har hatt ledig tørkestativ, eller ledig plass å sette tørkestativet.

Plass til å tørke er ikke lenger et aktuelt tema, og det har bragt med seg noen konsekvenser...

Konemor har alltid vært flink på å få tøy inn i maskinen, vaske og få det opp på stativet. Ta ned tøyet fra stativet, brette og få det i skap har ikke vært en like sterk side - av den grunn har det blitt et naturlig gode med at det tidvis går i stopp med kapasitet på tørk - det ga meg anledning til å brette tøyet samtidig som jeg tok det ned av stativene og videre rett i skap.

Tam-ta-ra-taaaa....!!!

Så kom tørketrommelen, og hva skjedde da?
Jo det skal jeg si deg;
Vi har like stor produksjon av skittentøy nå som tidligere og konemor er en enda større racer på å få tøyet i maskinen til vask, nå er hun i tillegg en racer på å få tøyet fra vaskemaskinen og over i tørketrommelen...
Det er vel ingen overraskelse at det tøyet som kommer inn i trommelen og kommer ut derfra - tørt og deilig... hvor blir det av da tror du???
Joda, da havner det i loftstua...
Sofa oppe synes tidvis ikke, fordi den er dekket med håndklær, undertøy, bukser, skjorter, sengetøy, sokker, ulltøy, yttertøy og hva den ikke er dekket av...

Jada konemor, du har vært kjempeflink i dag - du har fått unna masse vask...
Joda, jeg synes du har vært flink - det er blitt kjempefint inne på badet nå...
Jada, jeg vet at jeg ikke trenger å ta sammen alt tøyet på en gang...

Det er så deilig med tørketrommel, om du ikke har fått med deg det - alt går så kjapt og så enkelt med vasken...
... Det er bare siste del av vasken, min del, som tar tid etter at trommelen har kommet i hus - når man skal brette sammen stabel på stabel med vasket og tørt tøy.

Har du ikke en tørketrommel skal du vurdere å gå til innkjøp av en - det gjør faktisk en forskjell...
Samtidig gjør du veldig klokt i å foreta en konsekvensutredning i forkant, kan lønne seg om man i det minste er forberedt på hva som kan skje når man først har fått saken i hus...

det er for meg den aller største lykke!!

Skal jeg fortelle deg om et av livets største gleder?

At konemor er på reis er ikke noe stor lykke i seg selv, men når hun først har dratt på reis er det veldig dumt å sitte med hakaslepp og hengleppa - da finner man de gode sidene ved å være alene med barna, og de utnytter man :-)

Så tilbake til et av livets største gleder.
Når konemor drar på reis, om det er med lengre mellomrom eller tettere, om det er for ei overnatting eller flere - når hun først drar, får ungene lov til å sove i storsenga hver sine netter.

Aller først går ungene raskere til ro når vi er alene, de kjenner nemlig på goden ved å sove i storsenga - det er stas.
I går natt hadde jeg lillemor sammen med meg -
Før jeg legger meg går jeg alltid inn til ungene, susse på de og visker de i øret at jeg elsker de. Den opplevelsen når man bøyer seg over og legger kinnet inntil det myke og deilige barnekinnet, rører akkurat nok på hodet til å kjenne hvor deilig myk de er og hvor deilig de snuser - før jeg visker et stille og hjertelig "jeg elsker deg lille gutten min, du er min yndlingsmann - snille, gode gutten til eadni"
Det røres på hodet, samtidig som det smattes og pustes ekstra fra den store, lille skatten min. Jeg stryker han alltid varsomt og kjært over det rufsete hodet hans før jeg forlater rommet.

Når jeg så kommer inn i storsenga og legger meg, bøyer jeg meg forsiktig bort til lillesmurfen som ligger stolt på mamma sin plass.
Jeg gjør samme prosedyren inne hos henne, kjenner det deilige lille fregnekinnet hennes, løfter opp den mørke og tette panneluggen hennes før jeg susser henne i panna og en gang på kinnet mens jeg sier "jeg elsker deg lille jenta mi, du er ei snill og god lita jente, gode lille jenta vår..."
Det røres på hodet også her, men litt mer forsiktig. Noen ganger visker hun tilbake at hun er glad i meg, andre ganger gir hun mer signaler på at hun vil sove videre...

Lykke-
Dette er for meg stor lykke, og vet du hva som gjør denne lykken enda større - enda mer fullkommen?
Det skal jeg fortelle deg, det er når vi får morninger som i dag når vi har fri...
Jeg våkna da klokka så vidt var passert syv i dag, rørte litt forsiktig på meg og kjente på hvor deilig det var bare å hvile.
Plutselig kjenner jeg at en liten tass begynner å røre på seg bak ryggen min, før jeg hører et forsiktig og muntert "god morgen eadni..."
Det var lillemann min som våkna. Vi ble liggende å småprate, mens han kom krypende med dyna si så nærme at han fikk lagt seg kinn mot kinn i praten.
Etter hvert vi lå og snakket om hist og pist kunne vi høre lillemor komme tassende, hun hørte prat og trodde mamma var kommet hjem fra reis... LITT nedtur når mamma ikke var kommet hjem, men glad og smilende for å komme inn i storsenga.

Å ligge slik om morningen, med uthvilte småsmurfer, småprate om hvordan det var når de var kommet til verden, lillemor elsker å spørre om det - og enda mer når vi svarer.
Vi lå slik en stund - spørsmål, svar, prat, latter og kos...
Lillemann liker å høre om hvordan han knør om natta, hvordan han krøller seg hit og dit - og alltid har gjort det. Han elsker å høre om føttene sine som sparker hit og dit, fletter seg inn i beina våre, om hvordan han smatter og lager koselyder osv. Når han i tillegg får høre at det er litt av sjarmen med å ha små barn, sjarmen ved at de ligger i storsenga - at det blir knotete, at de knør og er barn - da blir han enda gladere.

Å ligge slik om morningen, det er for meg den aller største lykke!!

Har du noen gang hatt en opplevelse av at hjertet ditt skal revne

I dag vil jeg dele med deg noen tanker jeg har gjort meg om opplevelser og følelser vi fra tid til annen kan stå overfor, tanker om å elske kan hende - eller tanker om kjærlighet slik den slår ut på oss.

Har du noen gang hatt en opplevelse av å kjenne kroppen stå så i spenn at den skriker fra innsiden?
Har du noen gang hatt det sånn at det kjennes ut som om alt er i ferd med å revne rundt deg, gå i stykker, smuldre opp..?

Har du noen gang hatt en opplevelse av at hjertet ditt skal revne - i glede, i sorg, i redsel, i sårbarhet..?

Opplevelsene overfor er noe vi dessverre både kan og trolig også vil kjenne på en gang eller flere i løpet av livet, avhengig av hvor lenge vi lever.

Disse opplevelsene kan komme som følge av forskjellige ting;
Angst, redsel, sykdom, død, mangel på kunnskap, kjærlighet, mangel på kjærlighet osv. osv.

Hva som ligger bak er så som så, hva det gjør med en er mye det samme - man sitter med en opplevelse av ikke å få puste, man kjenner en redsel så stor at man bare kan forstå dersom man har kjent den samme redselen selv, eller man kjenner en lykke så stor at man er i ferd med å sprekke... alt er veldig intenst mens det står på.

Har du noen gang tenkt over hvor sårbare vi mennesker egentlig er?
Har du tenkt over hvor lite, eller mye, som skal til for å felle oss... i alle fall sette oss ut av spill?

Hva er det som setter deg ut av spill for eksempel -
Å stå overfor en utfordring du ikke har vært bort i før?
Å stå overfor sykdom hos deg selv eller et familiemedlem?
Å stå overfor en ny begynnelse, eller sagt på en annen måte at du har opplevd en betydelig endring i livet ditt?

Hva er det som gjør deg sårbar?

Jeg har brukt litt tid på dette opp gjennom årene, jeg har lært masse både om meg selv og om mennesker - både de jeg omgir meg med til daglig og andre.

Jeg vet hva det er som gjør meg sårbar.
For eksempel har jeg blitt veldig sårbar etter at jeg fikk min egen lille smurfefamilie.
Jeg vet at min største sårbarhet ligger i nettopp mine aller nærmeste, mye kan jeg stå i og håndtere - dersom noe eller noen skulle ramme eller antyde ett eller annet med familien min ville det ramme meg på en måte som ingenting annet er i stand til.

Jeg er en fredelig, omtenksom, snill vil jeg påstå, godhjertet, rettferdig, stabil person. Jeg er empatisk og jeg er tilgivende, jeg er bestemt og jeg er feig, jeg er betenkt og jeg er mistenksom, jeg er klar og orientert, og jeg kan være usikker og utydelig - jeg kan i situasjoner også være det man kaller for ikke orientert.

Som jeg sa litt lenger opp kan jeg gå gjennom mye og jeg kan akseptere mye. Om noe likevel skulle gå utover barna mine eller konemor mi, vil jeg sette skapet på den plassen jeg mener det hører hjemme.
Heller ikke for egen del ville jeg akseptere hva som helst så lenge det i neste sving ville berøre mine nærmeste - sånn er det nemlig når man er kommet til et sted der man elsker noen andre mer enn man elsker seg selv, noen kaller det å være mamma og det er å ha funnet sitt livs kjærlighet.

Når det kommer til familien vår er vi ikke spesielt til forskjell fra dyrene, har du tenkt på det?
Jeg er overbevist om at i alle fall de fleste som leser dette innlegget, kunne gå gjennom hva som helst for å beskytte barna sine - noen flere enn meg ville også gjort det for den personen som gjør hjertet sitt helt.

Jeg anser meg selv som verdens heldigste med akkurat min lille smurfegjeng.

Sårbar aldri så mye, jeg er ubeskrivelig takknemlig og lykkelig for at jeg har akkurat min lille trio.
Ingen sårbarhet i verden, ingen hendelse, ingen personer - ingenting kunne få meg til å tenke annerledes eller føle annerledes.

Hva skal man med alle disse sykepleierne, man kunne da brukt roboter..?

For noen dager siden fikk jeg oppleve å være pasient i akuttmottaket på Kaldnes, det nye sykehuset Østfold.

Jada, så ser ikke sykehuset ut som et sykehus når man kommer inn mot det, heller minner det om et industribygg av noe slag - men det er helt ålreit på innsiden.
Alt er nytt, alle undersøkelsesrom er nye og fine, alt utstyr er supermoderne osv. osv.

Ved å ligge, eller sitte, mer eller mindre en hel arbeidsdag i mottaket får man med seg en del greier, og man gjør seg noen tanker.

Aller først må det sies at de som tar i mot folk i mottaket er kjempehyggelige, de framstår blide og beroligende og ikke minst er de effektive... i alle fall er det noe man får inntrykk av.
Dette inntrykket er forresten noe disse folkene evner å beholde utover dagen og ettermiddagen, selv når det begynner å hope seg opp med folk i mottaket.

Jeg ble hentet inn på ei akuttstue, og inne på akuttstua ble jeg lagt på en benk -
En sykepleier på ene siden og en annen på den andre, ene drev med blodtrykk og EKG mens den andre sugde til seg blodprøver - begge to veldig koordinerte i forhold til hva den andre gjorde, og veldig ivaretakende ovenfor meg som pasient.

Legen som kom inn var også både hyggelig, effektiv og fokusert - ingen fjas, ingen utenomprat.

Jeg ble vist vei inn på et annet venterom etterhvert, et rom der man satte ned belysningen for ikke å irritere hodet mer enn nødvendig - og der det sto noen enkle lenestoler og ventet, disse kunne man legge litt tilbake og de hadde også en tilhørende fotskammel.

Rommet i seg selv var greit, stolene var ikke de beste etter å ha sittet i de i tre timer - men de var justerbare og fungerte greit.
Det som var med dette rommet  ser du, var at det var plassert rett over det lille kjøkkenet man har i mottaket - kjøkkenet på sin side er tydeligvis gjenstand som pitstop for ambulansefolk og det er arena for pleierne i mottaket til kjappe meningsutvekslinger, synsinger og annet når anledningen byr seg... med annet tenker jeg annen prat...

Det gikk i ett eneste kjør, akuttmottaket på det nye sykehuset i Østfold du - det er en egen liten verden der man går og går, løper litt inni mellom, drøfter rom 1-2-3-4-5-6 osv, hvor skal den og hvor skal den, hvem har ansvaret for den og hvem tar den, hva gjør vi med, har du sett til, kan du gjøre, ja men da trenger jeg at du...

Inne på rommet jeg satt hadde jeg først selskap av ei dame på 84 år skulle jeg etter hvert høre, og et par karer hvor av den ene hadde brokk og den annen prolaps.
Jeg satt i det mørkeste området i rommet, innerst i rommet, med øynene igjen og et press i hodet som på det verste fikk tårene til å sprute ut av øynene.

Hjelpes meg, hvor mye dritt en person kan lire ut av seg ... om sånn cirka et og samme tema - i dette tilfellet misnøye med aktuelt sykehus for øyeblikket og helsevesenet generelt.
Brokket hadde tydeligvis ikke noe i veien med snakketøyet sitt, for der gikk det altså uten stans fra jeg kom og til han etter fire timer og noe ble hentet til undersøkelse.

Man hadde noen opplagte synsinger og meninger om sykehuset som var bygget for lite allerede før det åpnet, om kaoset som befant seg i mottaket (at dette trolig kan være noe subjektivt opplved var ikke tema), om dårlig skilting og hvorledes denne var både tungvindt og dum, om alt for få liggedøgn på sykehus, om kommunehelsetjenesten som ikke strekker til og gjør at gamlinger dør på venteliste inn til sykehjem osv.
Det man også måtte være klar over, i følge brokket, var at man ved å gå fra tre til ett sykehus satte menneskers liv i fare - nå er det nemlig blitt slik at folk må reise opp til en time for å komme seg til sykehus - da er det faktisk også slik at man må forvente at luftambulansen stiller opp for å ta unna når det er kritisk.

En time til sykehus, luftambulanse - som forresten er det eneste brokket gir sin støtte til, tap av liv..?
Det kunne vært fristende du, å be brokket om å løfte blikket opp mot nord - gjerne også reise opp og kjøre i mellom bygdene ytterst i fjordhullene og til nærmeste sykehus. Jeg kan i alle fall love brokket en ting, han bør ikke feile annet enn brokk - for han kommer ikke til sykehus på en times tid - det skal man bare glemme.

Tap av liv som følge av at vi har gått fra tre til ett sykehus i Østfold, jeg tror ikke det.
Dersom det var tilfelle var man nødt til å gjøre noe med situasjonen nord i landet, alternativt måtte man ut å si at et liv i nord ikke er så mye verdt som et liv i sør - og det ville trolig være å dra det hele noen hakk for langt... ergo er det ikke fare for liv pga. avstand på en time til sykehus, heller ikke på østlandet.

Sist og absolutt ikke minst i forbindelse med sykehus, slang brokket i fra seg at han ikke forsto hva man skulle med alle sykepleierne som drev og løp rundt omkring i mottaket.
Ja du hører det...
Jeg skal bare si deg det at karen med brokk skal kan hende være litt glad for at smurfen hadde så vondt i hodet at hun knapt klarte å gløtte på øynene for å kaste et blikk på galskapen.
Det måtte være bedre med roboter som kunne gjøre noen av oppgavene fortsatte han, og la for sikkerhets skyld til at det nok kommer med framtiden.

Nå er det visst nok slik at det er sånne fine bånd i kjelleren på dette sykehuset som flytter rundt på ting, automatikken er ganske stor sa prolapsen.
Ja svarte brokket, det kunne da ikke være så vanskelig å fått til noe slikt for å frakte pasienter i mellom heller - til røntgen og slikt mener jeg.

Nei tenkte jeg, og om det var fru brokk, brokk junior eller en annen brokk som skulle fraktes kunne du håpe at båndet hadde et godt utviklet klinisk blikk, solid erfaring til å kjenne igjen signaler på at noe er i ferd med å svikte og ikke minst at automatikken var god på HLR.

I ettertid har jeg tenkt mer på dette -
Det er fortsatt ufattelig lite mannen i gata vet om hva det vil si å være sykepleier.
Pussig nok satt de som alvorlig og engasjert diskuterte hvor enkelt og ikke minst besparende det ville være å bytte ut sykepleier med roboter, i et akuttmottak - fylt til randen med sykepleiere som jobber helsa av seg for at de skal bli ivaretatt.
Blærescanning, ultralyder, blodprøver, toalettbesøk, spørsmål om og vurdering av behov for kateterisering, oppfølging mens man ventet på videre undersøkelser, følge til undersøkelser, smerteobservasjoner med mer...

Var det ingen av disse karene som fikk med seg at det var sykepleier som gjorde disse greiene med de og for de, som fulgte de opp underveis, som hadde et våkent blikk på de gjennom dagen - som vurderte de og hadde ansvar for de?
Jeg tror faktisk ikke det, verken brokken eller prolapsen kan ha fått med seg hva sykepleierne faktisk gjorde for de den dagen - de var mer opptatt av at sykehuset var for lite, for flott, med for små skilter, for få liggedøgn og unødvendige sykepleiere som løp rundt.

Legen som skulle gjøre spinalpunksjonen på meg ble plutselig bare stående og jeg spurte om det var noe galt. Neida, ingenting galt - men han var klar, og kunne ikke gjøre noe videre uten å ha en sykepleier med seg...
Ser man det, jeg for min del må bare si jeg priser meg lykkelig over at det ikke var en robot som kom han til unnsetning...

Jeg er sikker på at pulsen min steg som følge av kjatet.
Etter vel fire timer med dette gnålet, kun avbrutt av at brokken skulle på røntgen - og så til røntgen en gang til fordi noen var alt for korttenkt og fattig på å følge med hadde misforstått og tatt han med før han trengte det, eller at han av annen grunn måtte lee på seg - måtte jeg faktisk forlate rommet og søke tilflukt på handicapdoen for å få hvilt hodet...

Videre pratet karen om sykemeldinger og arbeidsmoral - som opplagt er i ferd med å forsvinne sammen med deres generasjon.
Ungdommen i dag vet visst nok ikke hva tung jobb er - de sitter nemlig på rompa med studier til de er 30 og rekker ikke å oppleve skikkelig jobb før de er ferdige i arbeidslivet...
Jeg bare sier det, vi er utrolig heldig - vi som enda har fått lov til å oppleve denne arbeidsomme generasjonen som disse to karene er eksempel på.

Det er litt av en hverdag dere har sa jeg da jeg var klar til å reise hjem, og jeg kjente at jeg er glad dette ikke er min hverdag... jeg hadde rett ut ikke orket en slik hverdag kjenner jeg - takke meg til jobben jeg har på sykehjemmet!

Jeg håper vi kan lære ungene våre god allmen moral, jeg håper vi kan lære de at arbeidsmoral handler ikke om antall år på skolebenken, eller at de med enten høy eller lav utdanning er verken bedre, dårligere, svakere eller sterkere enn andre.
Jeg håper vi kan lære ungene våre at automatikk, maskiner og moderne greier er bra - men til noen ting trenger vi fortsatt kompetansen som sitter i hvert enkelt menneske, spesielt ser vi det i alt som har med ivaretakelse av mennesker å gjøre - fra de yngste til de eldste, helse og omsorg, skole og utdanning, prestetjeneste eller hvilken som helst annen ivaretakelse av menneskesinnet.


Sykepleieren som fulgte meg ut svarte forresten
"dette er ingenting, du skulle vært her på en mandag ettermiddag du..."

Jeg er takknemlig for at vi har så dyktige, oppegående, erfarne og våkne sykepleiere både på dette akuttmottaket, alle andre akuttmottak og i helsevesenet for øvrig.