Søk i denne bloggen

torsdag 30. april 2015

... man må bare bruke hodet, det er en god ting...

Har du kjent deg riktig tom noen gang?
Tom i kroppen, som om du har gått en av de lengste fjellturene?
Tom i hodet som om du har gjennomført en heller større jobb - tenkt, fundert og vridd hodet ditt i dagesvis?
Har du kjent deg så generelt tom at du ikke orker verken tenke, gjøre eller ikke gjøre noe?

Når kroppen og hodet blir tomt og sier stopp, så stopper i grunnen det meste mer eller mindre opp -
Orket, tankene, konsentrasjonen, tålmodigheten, søvnen, all lyst, all iver... mer eller mindre alt sier mer eller mindre stopp.
Det som ikke stopper opp er kriblingen i kroppen og trettheten, samtidig som en gryende irritasjon og utålmodighet stiger fram fra det ellers så tomme landskap.

Har du noen ganger opplevd at du jages av motstridende følelser eller opplevelser?
Har du opplevd hvordan du kan kjenne at du bare vil sove, hvile i det minste, men du klarer ikke finne ro uansett hvordan du legger deg?
Om du klarer å finne ei god stilling finner du likevel ikke ro, fordi det snurrer i hodet?
Har du noen gang opplevd at du irriterer deg over ting og folk som du vanligvis ikke ville tatt innover deg?
Har du noen gang opplevd dårlig samvittighet, fordi du så gjerne skulle hatt mer tålmodighet ovenfor både barn, kjæreste og andre?

Så langt tilbake som i april for et år siden, skrev jeg om tiden jeg ble utbrent et par tre år før det igjen.
Det var ei tung og vond tid, og ei tid jeg ikke ville ønske for noen.
Humørsvingninger, utålmodighet, irritasjon, fysisk og psykisk vondt, usikkerhet, uforutsigbarhet...

Jeg er ikke utbrent nå, så har jeg slått fast det - litt greit bare og ha gjort det tenker jeg.
Likevel -
Jeg kjenner noe av den samme tomheten i kroppen, og jeg kjenner mer enn antydninger til noen av de samme signalene fra kropp og hode... det er faktisk ganske skremmende skal jeg si deg!!

Det er alltid noen som har det verre enn deg, det kan du fortelle deg selv og la bli til en mager trøst - Eller du kan la det også bli til en irritasjon, at det alltid er noen som ser forbi deg...

Du er kan hende ikke av de som forteller så mye til verken kreti eller pleti om hvordan du har det - sliten, trøtt, vondt, alene, usikker, irritabel, betenkt... what ever - du er kan hende av den sorten som velger å la det ligge, å gnåle om det til andre vil uansett ikke hjelpe spesielt på tenker du kanskje.

Kan hende tenker du noen ganger at det måtte være deilig å vrenge ut av seg hva det så enn måtte være - om tanker, følelser, symptomer, behov, tilværelse, vondter og hva det måtte være -
Eller det kan hende du irriterer deg også over de som evner å vrenge ut av seg hva det enn måtte være...

Har du tenkt på at det finnes middelveier?
Du kan alltids velge å fortelle noe, men ikke alt...

Jeg vet egentig ikke hva som er best eller ikke - tror vi er forskjellige og at alle må finne sin vei, sin måte, det som fungerer og kjennes greit for en selv.

For min egen del er det slik at jeg er veldig sosial og delende, jeg forteller naturlig og lett fra livet mitt og om meg selv... på det som er greit, som oppleves greit, som er enkelt, lett og gjerne er i fortid og greit for en hver å høre.
Når det kommer til å være sliten, trøtt, alene, usikker, irritabel, betenkt, mer kompliserte greier... i nåtid - er jeg betydelig mer forsiktig og tilbakeholden.

En klok lærer jeg hadde sa en gang at jeg har ansvar for mitt liv og mine følelser, i den grad dette er noe jeg kan gjøre noe med. Videre sa denne karen at jeg ikke har ansvar for hva andre måtte verken tenke eller føle, det er deres ansvar.
Jeg skal ikke si, gjøre eller la være å si eller gjøre på bakgrunn av hva det får å si for personer rundt meg... Mitt første hensyn er hvordan jeg selv har det og ønsker å ha det, det må være førende for hvordan jeg forholder meg til andre mennesker.

Her må jeg legge til at det er visse forbehold ute og går - man sier eller gjør ikke ting med overlegg om man vet det vil skade eller såre en annen person.

Så-
Hva er det som gjør livet så innmari vanskelig da?
Hva er det som gjør at man kan både se og si de riktige tingene til andre, møte de rundt en med den største forståelse, trøst og klokskap - mens det rett går på rævva for egen del, når det kommer til å bruke de samme råd og klokskap?

Ikke vet jeg.
Det jeg vet er likevel at jeg liker å snakke med mennesker, jeg liker å være der for andre mennesker - det gir meg noe.

Blogg du, blogg er en fin ting ser du.
Ved å skrive må man tenke først, ved å tenke kjenner man også etter, ved å kjenne etter går det framover...
Blogg er en fin ting -
Til deling av tanker, til utløp for hva som måtte være, til å stifte bekjentskaper... til så mangt...
... man må bare bruke hodet, det er en god ting...


Nå skal morosmurfen ikke nødvendigvis ha det så moro, men jeg skal slappe av - nyte å bare være, røre på det legemet jeg er utdelt og være ute... masse ute under åpen himmel...
Det er deilig, det er helsebringende, det er livet!!




Ønsker folk både i Tromsø, Norge og verden en fin 1 mai helg!!






onsdag 29. april 2015

jeg kommer alltid til å være sykepleier.

Da jeg bestemte meg for å bli sykepleier var det ikke i tankene mine at jeg skulle slutte som klinisk sykepleier så tidlig som det nå ser ut til.

Å være sykepleier er noe som sitter i ryggen har vi allerede fått med oss, å være sykepleier er deler av en identitet - og identitet er som vi vet ikke noe man bare har den ene dagen og kaster til side i bytte med noe annet neste dag.
Jeg er sykepleier, og en ting vet jeg - jeg kommer alltid til å være sykepleier.


Erkjennelsen av at tilværelsen som klinisk sykepleier er forbi er en skarp kant og svelge, ikke bare skarp - den er også bedrøvelig, den gjør noe med en.
Sorg, det er rett og slett en sorg man skal kjenne på og gå gjennom - fordi man på en måte må legge bort en side ved seg selv.

Man er på jobb en tredjedel av døgnet, en tredjedel i seng og en tredjedel våken til andre ting... cirka... sånn gjennomsnitlig...
Om man ser bort fra tiden til sengs, og da hovedsaklig til søvn, sitter man igjen med halvparten jobb og halvparten av tiden til andre ting.
Halvparten av den våkne tilværelsen er altså jobb - med kollegaer, pasienter, pårørende, studenter osv. Jobb er arbeid og det er sosialt samvær. Man bruker ca halvparten av den våkne tiden på jobb, klart jobben er med og former en og blir en del av en.

At man plutselig skal gi slipp på denne halvparten av våkentilstanden sin til fordel for noe annet, eller   i periode til fordel for ingenting - det gjør noe med en.
Aller først kjenner jeg savn etter i det hele tatt og ha et fast arbeidssted å gå til om dagen, faste kollegaer og kjente oppgaver.
Videre kjenner jeg usikkerhet over hva som ligger framfor, det uvisse og fremmede. Hva skjer, hvordan skal jeg ta tak videre?
Jeg er ikke bekymret for framtiden, heller har jeg klokketro på at jeg finner en passende jobb - videreutdanning, kurs... noe blir det til...

Hva jobber du med, hva er din identitet?
Kan du forestille deg at du som rørlegger ikke skal få komme ut i hus og legge et eneste rør til?
Kan du forestille deg at du som snekker ikke skal få være med og sette opp en eneste vegg til?
Kan du forestille deg at du som radiograf ikke skal stå inne på røntgenlab`en en eneste gang til?
Kan du forestille deg at du som sykepleier eller hjelpepleier for den del, ikke skal stå ved pasientsengen en eneste gang til?
Kan du forestille deg at din tilværelse som konditor er fullstendig over, hva baking av kaker angår?

Uansett hva du jobber med, kan du tenke deg at det som i stor grad er selve jobben din - det skal du slutte med - liketil du som jobber med tall og liker det (som noen av oss andre ikke i det hele tatt forstår er mulig), hva om du ikke fikk gjøre det mer?

Det er en merkelig opplevelse, en merkelig tilstand, det er smertelig og nesten ikke til å ta innover seg egentlig.
Det er sårt og det er noe som trenger tid til både full aksept og ikke minst til omstilling.

Ikke flere gode møter med fru Hansen, ikke flere utfordrende situasjoner sammen med Kari på rusklinikken, ikke mer nattejobb, ikke mer drypp og sprøyter...
... ikke mer, ikke mer, ikke mer...

En pasient inne på behandling for sin rusmiddelavhengighet sa en gang dette til meg;
Det er forskjell på de som jobber her.
Noen er her fordi alle må ha en jobb, alle må ha ei inntekt - dette er en jobb for disse og ikke noe mer, det synes på de.
Andre er her fordi de ønsker å være akkurat her, de liker jobben sin og liker pasientene. For oss er møtet med disse personene gode, de gir masse av seg selv og det merkes og kjennes at det er godt å være sammen med de - du er en av disse Roshild.

En tidligere leder sa til meg følgende;
Det er veldig kjekt og få jobbe sammen med deg ei og anna vakt på ettermiddag. Det er kjekt og se hvordan du er sammen med pasientene, hvor naturlig og flott du møter hver enkelt av de.

Min første leder ba meg inn på kontoret, og jeg trodde jeg hadde gjort noe galskap.
Neida, hun hadde fått tilbakemelding fra en pasient som hun ville jeg skulle ha med meg videre - et brev som takket, bukket og roste min kommunikasjon med det hun betegnet som en vanskelig pasient.

Jeg tar til meg alle disse tingene, gjemmer de og vil minne meg selv på de når det går litt trått framover...

Likevel -
Det er håp i hengende snøre...
Det er nemlig slik at man som sykepleier har en del alternative arbeidssteder - om enn ikke ved sykesengen primært.
Jeg har muligheter til å bygge på utdannelsen min, til å finne en administrativ jobb som faktisk går an å besitte som sykepleier - og jeg kan være god sykepleier også der - som leder eller på annen måte.

Min tilværelse som hovedtillitsvalgt på full tid i kommunen har gitt meg nytt lys og se i, det finnes nye veier - som sykepleier og på annen måte, jeg er aldeles ikke satt ut av spill.
Jeg har rett og slett valgt et allsidig yrke da jeg valgte å bli sykepleier, med muligheter til utvikling og utdanning videre i forskjellige retninger.

Jeg liker å jobbe med mennesker, jeg liker mennesker for svingende.
Jeg liker å prate med folk, veilede, undervise.

Det dukker helt sikkert opp en perfekt jobb for meg et sted der framme, en jobb der jeg kan bruke både sykepleie, barnepleie, kommunikasjon, veiledning, undervisning, erfaringen som hovedtillitsvalgt og mer til...
... når den jobben kommer ut skal jeg stå klar til å fighte for den...









tirsdag 28. april 2015

et liv som sykepleier vil alltid være spennende og lærerikt.

Jeg startet som nyutdannet sykepleier på hjertemedisinsk avdeling.

"Det kan oppleves ganske skummelt og starte som sykepleier i en avdeling som denne, men dersom du lærer deg hjertet får du jobb nesten hvor som helst etterpå - og det er en veldig fin avdeling".

Dette var noe av det første jeg fikk høre som nyutdannet på jobbintervju.
Jeg ble værende i avdelingen i et par år, og jeg kan ikke si annet enn at jeg lærte vanvittig mye både om hjertet, menneskekroppen, mennesket som helhet - og ikke minst om meg selv.
Det var en fantastisk tid, med fantastisk flotte kollegaer og pasienter.




Senere har jeg jobbet både på helsesenter i NordNorge, tilbake til hjertemedisinsk på annen kant av landet enn der jeg startet, jeg har vært i rus og psykiatri i flere år og jeg har vært i kommunehelsetjenesten.
Jeg har også vært heldig og få jobbe som hovedtillitsvalgt på heltid for norsk sykepleierforbund sine sykepleiere i Tromsø kommune i nesten to år.

Det er rart, hvordan noen pasienter gjør seg bemerket på forskjellig vis -
Pasienten som kommer igjen og igjen, du vet akkurat hva som feiler vedkommende og hva som ikke feiler.
Pasienten som sjokkerer, som berører, som oppmuntrer, som tar energien, som gir energi... det er utallige pasienter, utallige typer mennesker, typer møter.

Gamle fru hansen som kommer inn med sitt tolvte hjerteinfarkt gjør et visst inntrykk, inntrykk gjør det og når gamle fru hansen overlever enda en hjertestans - den femte i rekken, og sjette...

Det sprøeste møtet jeg har hatt var når de to gamle søstrene Kari og Karin på åtti år kom gående hånd i hånd og ivrig fortalte at de er kommet for å besøke sin mor, man klør seg i hodet og lurer på om det er mulig at to forvirrede tanter kan rotte seg i hop og komme inn på denne måten - før man får opplyst at deres mor på 103 år ligger på andre siden av avdelingen...

Det er en gave og få lov til å være den som holder ei gammel og sliten hånd når man er i ferd med og dø fra denne verden, det er en gave og få lov til å være den trøsten og støtten som gjør at pårørende våger å stå sammen med sin døende mor.
Det er en gave og få være det gode møtet - den som kan bare være til stede uten å si så mye, når en person ligger i utenkelige psykiske smerter etter en intox.
Det er en gave og ha vært til hjelp, når man har reddet et liv.
Det er en gave og få sitte på siden av og lose en person gjennom angst og fortvilelse, gjennom sorg og sinne.
Det er en gave og få være en støtte og veileder, når en person forsøker å forme målsetting for eget liv og framtid.
Det er en gave og få lov til å se de som klarer og reise seg opp igjen, etter og ha ligget nede.
Det er en gave og få lov til å bringe håp og tro inn til personer som er sett på som søppel, som tapere, som byrder.

Ikke alltid redder man liv, noen ganger må man også se at livet tar slutt - noe som skjer både ventet og uventet.
Det verste jeg har måtte gjøre er å ringe opp pårørende og be de om å haste inn til sykehuset i håp om å rekke sin far i livet - to timer etter at jeg har informert samme pårørede om at far har hatt ei god natt, sitter og spiser og ser ut til å ha en bedre dag enn dagen før.

Det er en gave også å møte pårørende i en sårbar situasjon i forbindelse med at man er i ferd med og miste en av sine, eller at man nettopp har mistet en av sine.
Jeg har sittet uten ord noen ganger, sammen med pårørende. Jeg har også grått varsomt sammen med pårørende ved anledninger, noe som er en berikelse - som viser både meg og de sørgende at vi er mennesker og ikke maskiner.

Se for deg at klokken er halv tre om natten og du ser deg nødt til å plukke opp telefonen og ringe Ola Nordmann og fortelle at far er blitt betydelig dårligere gjennom natten, man vet ikke om han overlever natten og ønsker å gi pårørende mulighet til selv å velge om de vil eller ikke vil komme til sykehuset.
Jeg har hatt noen av disse telefonene, en type oppringninger som aldri blir en vane...

Det er vondt å se pasienter ha det vondt, det er vondt å se pårørende ha det vondt. Det er vondt og oppleve at man ikke strekker til, samtidig må man lære seg og la ting bli igjen på jobb for ikke å gå under.
Som sykepleier skal man være en container, men man må lære seg å stenge denne - samt tømme denne, når det er behov for det. Containeren skal bli igjen på jobb når man går hjem.

Etikken har alltid vært viktig for meg. Mine handlinger, holdninger - alt - skal holde seg etisk. Jeg er bevisst på å være etisk bevisst i utøvelse av sykepleie.

Dokumentasjon har alltid vært viktig for meg. Fagdager om dokumentasjon helt i starten av min karriere har kan hende gjort stort inntrykk, i alle fall - jeg har alltid vært opptatt av dokumentasjon, hva som skal dokumenteres og hvordan. Det gjør rett vondt i sykepleierhjertet, de gangene jeg ser eksempler på slurvete og dårlig dokumentasjon - og det er dessverre ikke sjelden.

Miljøterapi er den tredje tingen som har vært mi greie. Miljøet vi omgir oss i er mer enn bare miljøet vi omgir oss i. Miljøet rundt oss skal i tillegg til oppholdssted være en arena for observasjoner og læring, til behandling. Det gjør rett vondt i sykepleierhjertet, de gangene jeg opplever miljøterapeuter gjemme seg inne på kontor eller opphengt i prat med hverandre mer enn å være deltakende i miljøet rundt pasientene.

Etter hvert har tanken om miljøterapi blitt til tanken om arbeidsmiljø - men med samme utgangspunkt som ved miljøterapi. Arbeidsmiljøet gir grunnlag for observasjoner, for læring, for utvikling og endring.
Jeg tenker det er viktig at ledere rundt om har en viss tilknytning til arbeidsmiljøet i avdelingene, det er nødvendig dersom man skal kjenne temperatur, klima osv. i avdelingen.

Kommunikasjon med mennesker, tilstedeværelsen, er trolig det som har vært min største styrke gjennom årene som sykepleier.

Jeg har trivdes særdeles godt sammen med den døende pasienten og dens pårørende.
Den rusmiddelavhengige pasienten og intox-pasienten ligger også mitt sykepleierhjerte veldig nært om ikke enda nærmere.
Disse er eksempler på pasienter man fort kan oppleve blir unngått i somatisk avdeling, og det er uten tvil pasienter som ligger nederst på stigen i samfunnet vårt. Det har vært et eventyr og jobbe med disse pasientene, høre på hva de har og si, undre seg og reflektere sammen med de...

Livet som sykepleier har vært spennende, et liv som sykepleier vil alltid være spennende og lærerikt.

I neste innlegg vil jeg skrive om de opplevelser og følelser som melder seg, når det blir klart at tiden som klinisk sykepleier er over...


mandag 27. april 2015

Å være sykepleier

https://www.youtube.com/watch?v=USzTDpZV2JU


Første gang jeg skrev serie-innlegg var da jeg skrev om å komme ut som lesbisk. Forrige serie-innlegg var om muskelsykdomen Myc, denne gangen skal jeg skrive et serie-innlegg om det å være sykepleier... det blir spennende :-)



Sykepleie er en profesjon. Stolte nyutdannede sykepleiere får autorisasjonen sin etter tre pakkede år med nok lesing, praksis og jobb til å fylle minst fire år med studier.

Sykepleie er et yrke sier noen, andre at det er et pleieyrke mens atter andre heller vil påstå at sykepleie er et kall.
Sykepleier er en av de viktigste jobbene sier noen, mens andre ikke kan forstå hva som er så spesielt med å være sykepleier - fordi man tror sykepleier ikke gjør annet enn det legen ikke orker...

Sykepleier har flere ganger ligget på første plass over vanlige Ola og Kari Nordmann på gata sine svar på spørsmål om hva som er den viktigste jobben.

Jeg er ikke sykepleier i bunnen, ikke er jeg det i hodet og heller ikke er jeg det i hender eller føtter.
Jeg er sykepleier i ryggen var det en som sa, og nettopp sånn er det det henger sammen.

Ikke er jeg så opptatt av om sykepleier, lege, lærer, fysioterapeut, rørlegger, snekker eller hva det måtte være ligger på første plass.
Det jeg er opptatt av er at jeg er sykepleier.

Jeg er ikke sykepleier i hender eller føtter som sagt over, jeg er sykepleier av yrke - men ikke bare av yrke.
Å være sykepleier er nemlig ikke bare noe man er når man går inn på ett av de utallige potensielle arbeidsplassene for sykepleiere, og kler av seg når man går ut derfra igjen.
Å være sykepleier er en identitet, er noe jeg er hele tiden - døgnet rundt, uken rundt, hele måneden og hele året - år etter år etter år...
Å være sykepleier er noe som er med og gjør meg til nettopp den personen jeg er, derfor er beskrivelsen av å være sykepleier i ryggen veldig bærende.

Min fagkunnskap, mine erfaringer som sykepleier og min autorisasjon er noe jeg har med meg om jeg er på jobb eller om jeg ikke er på jobb.
Jeg er forpliktet til å hjelpe dersom noen trenger helsehjelp, uansett om jeg har fri eller ikke, er på ferie eller ikke, har dårlig tid eller ikke, må sette egen familie til side eller ikke.
Det skal veldig, veldig gode grunner til for ikke å trø til dersom noen først ber om hjelp.
Ikke nok med det, dersom du i din beskjedenhet finner det for godt og spørre meg om noe i et hyggelig lag en lørdag jeg har fri, fordi jeg tross alt er sykepleier med en rekke tilhørende kunnskaper, har jeg jammen sant meg også taushetsplikt... visste du det?

Som sykepleier jobber jeg til alle døgnets tider, uansett ukedag og jammen sant også uansett om det er høytid og ferie for folk flest.
Jeg har latt konemor sitte helt alene julaften, fordi jeg er på kveldsjobb, jeg har sendt konemor og ungene alene på påskeferie fordi jeg har måtte stille på jobb, jeg har dratt med meg konemor hjem de 35 milene fra hytta før helga en gang har startet - fordi jeg har vært beordret inn på jobb, jeg har sittet på jobb både 17 mai og nyttårsaften... flere ganger...

Jeg visste det, før jeg startet på utdanningen - jeg visste det.
Sykepleiere jobber både dag og kveld, ofte også om natta. Sykepleiere jobber i helgen, i ferier, høytider og 17 mai - alle de dagene folk flest har fri - sånn er det å være sykepleier.


Å være sykepleier er ikke en lek, det er ikke en åtte til fire jobb, det er ikke en gang en turnusjobb der man er sykepleier de timene man er på jobb - når tid på døgnet det enn måtte være.
Å være sykepleier er en identitet, er noe man er hele tiden.
Å være sykepleier er ikke et kall, er ikke snillisme.
Å være sykepleier er en profesjon, er rikdom på kunnskap om sykepleierfaget, er høy presisjon og kompetanse gjennom både skole og erfaring.
Å være sykepleier er ikke lukseriøst.
Å være sykepleier er undervurdert og underbetalt, sett i forhold til kompetanse, kvalitet og ansvar.

Å være sykepleier er likevel rikdom;
Man får oppleve og møte mennesker på de skjøreste og såreste steder, man får oppleve og møte seg selv på de skjøreste og såreste steder.
Man får oppleve de største oppturer og nedturer sammen med et medmenneske, man får være til stede fra start til slutt i livet.

Å være sykepleier er så mye.
Jeg er veldig glad for min tid som sykepleier, for møter og erfaringer jeg har hatt som sykepleier, for egen utvikling og lærdom.

Neste innlegg blir om tiden som sykepleier.




lørdag 25. april 2015

"Dette er som å komme rett inn i barne-tv"

Sola skinner i vinduskarmen, helt inn på kjøkkenbenken og stueveggen faktisk - og jeg må ærlig innrømme at det er er deilig!

Vi har vært ute stort sett hele dagen - lillemor jeg og tante mana.
Etter et forsøk på å få tak i havfruekjole både på den ene og den andre store leketøysbutikken, fant vi fort ut at den planlagte spaserturen gjennom sentrum med kos og kikking ikke var det beste å gjøre akkurat i dag...

Det er deilig å være hjemme, jeg må si det - vi har ei fantastisk fin gate å være hjemme i når sant skal sies.
Lillemor har syklet rundt på sykkelen sin - først hjemme og så på tur med eadni og tante mana, bilen er vasket, eadni har fått seg en tur alene på sykkelen i litt større giv enn første tur for dagen og oppkjøringen er full av små tegninger laget av lillemor og nabogutten.
Kaffen smaker aldeles utmerket i sola og godt selskap ute på plenen eller lekeplassen, det samme gjør cola og et par kjeks.

Noe merkelig er det å sitte på plenen eller lekeplassen disse dagene, nyte kaffen sin og godt selskap - mens man ser skiltet som er spikret på verandaen der det står til salgs.
Det er rart at vi skal flytte fra gata vår - den gode, kjekke, vakre, snille, behagelige barnevennlige og trygge gata som har vært vår i ni år.

"Dette er som å komme rett inn i barne-tv" var noe av det første vi sa til hverandre da vi kjørte ned på visning før vi kjøpte, og det er det - som å bo inne i barne-tv, eller midt i lyckliga gatan.

Lekeplassen vår er ikke bare lekeplassen til de barna som bor i gata, lekeplassen vår er lekeplass for barna i gata vår og barn som bor i nærområdet.
Ikke nok med det - lekeplassen vår er et samlingssted for folket som bor i gata.
Vi griller, vi spiser, vi drikker kaffe, vi steker vafler, vi har dugnad, vi prater og ler og vi deler både nyheter og jårr.

Egentlig har vi vært rede til å flytte over tid nå, om man tar plassen i leiligheten til hensyn. Vi liker oss i midlertid så godt her, har det så godt og perfekt at vi har snodd oss rundt, tilpasset og ordnet for å bli lengst mulig - og vi har klart og få noen gode løsninger, det vil jeg absolutt påstå.

Vi har vurdert sprengning fra badet og videre innover i bergveggen med type bunkers som kunne inneholde flere rom, men har kommet fram til at det trolig er ulovlig og kunne blitt oppfattet noe mistenkelig både med utkjøring av utallige lass med leire, stein og dritt og alt bråket. Vi kunne ikke fortalt noen om rommene, og kan du tenke deg om vi ble oppdaget..?

Nå er det altså slik at leiligheten synger på siste verset, ikke som eksisterende bolig, men som vår bolig.
En ting er at skiltet med til salgs er kommet opp, og nabojenta vurderer og fjerne det en mørk og skummel natt, det er også slik at vi skal ha visning om tre dager og da håper vi selvfølgelig med ikke bare ett helt hjerte, men med fire hele og såre hjerter at leiligheten blir solgt etterpå.
Det er nemlig slik at det er med sorg og smerte i hjertet at vi flytter fra gata vår og fra alle de kjekke naboene i gata vår, som kjent er det noe med at man vet hva man har og ikke hva man får...

Vi aner ikke hvordan det er med typer naboer i det nye nabolaget vårt, vi bare vet det trolig er østlendinger ettersom huset ligger på østlandet - og vi krøller fingre og tær mens vi håper vi råker bort i noen hyggelige, avslappede og om ikke lettkledde så i allefall lette og ha med å gjøre østlendinger.

Uansett -
Flyttingen kommer, den er faktisk godt i gang ettersom halve familien alt er flyttet og huset er mer eller mindre både halvtomt og fult av ekko.
Nå gleder jeg meg til visningen er over og prosessen for håpentligvis går som tenkt - at det blir salg på oss etter første visning.
Jeg vil bare ha det hele overstått, jeg vil vite at ting er i boks, jeg vil ha rom for å leve i leiligheten fram til oss siste to flytter - uten at vi har noe mer hengende over oss.
...
Egentlig vil jeg bare at vi snarest mulig kommer oss ned til konemor og lillemann, jeg savner både lillemann min og konemor alt for mye slik det er nå...
Så får det heller være med lyckliga gatan og alle folkene her...




fredag 24. april 2015

Vi trenger ikke suksess på jobb for sex mange ganger i uken...

http://www.ijobb.no/Mer_sex_gir_h_yere_l_nn__viser_ny_forskning-5-87-621.html

 forskerne er sikre på at det er en klar sammenheng mellom sex og suksess på arbeidsplassen.

Det er etter hvert gangske mye man forsker på, og nå også sammenhengen mellom hvor ofte man har sex - eller hvor ofte man elsker, noe jeg personlig mener høres finere ut, og suksess på arbeidsplassen.

For egen del må jeg si det ikke er rart det går dårlig på arbeidsplassen om dagen, ettersom konemor befinner seg på andre siden av landet på fjerde måneden.

Jeg har i utgangspunktet ikke lurt på hvor stor suksess konemor har på arbeidsplassen om dagen. Ettersom forskningen sier at det helt klart er en sammenheng mellom disse to greiene skulle jeg kan hende håpe det ikke går så bra for henne, noe jeg imidlertid tror det gjør...

Så, da er spørsmålet - det store spørsmålet - hva er det som bringer suksess inn i arbeidslivet til konemor på andre siden av landet?

Jeg må ærlig talt si at
Jeg har stor tiltro til forskning, i alle fall hadde...
Jeg tror forskning kan gi oss mange svar på ting vi lurer på, om ikke nødvendigvis alt...

For egen del, når det kommer til akkurat dette forskningsresultatet, har jeg få alternative muligheter framover;
1- Jeg må vurdere å pakke snippveska for snarest mulig og komme meg sørover til der det befinner seg en mistenkelig suksess på arbeidsplassen.
2- Jeg må få konemor oppover betydelig oftere om jeg selv skal satse på suksess i arbeidslivet.
3- Jeg må rett og slett drite i dette forskningsresultatet, noen ganger er forskningsresultatet enten betalt, herunder jukset med, eller på annen måte blitt feil.

Jeg har i dette tilfellet langt større tiltro til at konemor er avhengig av andre ting enn hyppig sexfor suksess i arbeidslivet.
Jeg har i dette tilfellet stor tiltro til meg og konemor, til kjærligheten, tilliten til og støtten i hverandre på hver sin side av landet.

Jeg elsker deg konemor, og jeg er overbevist om følgende:
Vi trenger ikke sex mange ganger i uken for suksess på jobb...
Vi trenger ikke suksess på jobb for sex mange ganger i uken...


mandag 20. april 2015

http://gjest.blogg.no/1429522308_erna_solberg_jeg_kvel.html

Det som skjer i Syria og med syriske båtflyktninger er katastrofalt, og jeg er enig med Jangås - det er til og kveles av skam!

Om det skyldes kynisme eller hanldingslammelse er ikke godt å si...

Om ikke statsministeren vår og co har baller nok til å sende i vei hjelp direkte, kan de jo gjøre som de ellers er så vanvittige fan av - de kan sende ut forespørsel til private tilbydere og se om de får napp når det virkelig gjelder å trå til for menneskeheten og ikke bare for egen lommebok...

søndag 19. april 2015

en fryktig natt

Konemor og lillemann reiser ned til nyhuset i morgen tidlig. Eadni har allerede begynt og gråte med tanken på lillemann som blir så langt unna, over så lang tid... det blir så rart, så annerledes, så tungt -

Men -
Vi har tro på at dette er rett, og har bestemt oss for å se etter og fokusere på de gode og positive tingene som følger med - blant annet da vi spiste kveldsmat i dag:

Eadni, munter og med en klem: I morgen skal du sove sammen med eadni lillemor, det blir koselig.
Lillemor, lattermild og med stjerner i øynene: Ja, bare gled deg til i morgen eadni, og en fryktig natt...




lørdag 18. april 2015

Nå skal bestemor faktisk forholde seg til meg som lesbisk, naboen som homo, andre naboen som transe...


Seksuell legning er en ting, seksuell orientering er en annen ting, kjønn er en tredje ting.
Om vi skal tildele kjønn ut fra hvordan vi nordmenn føler oss, ville vi hatt mange kjønn.

Alt er nyanser av de to kjønnene vi har tenker jeg.
Jeg liker å se for meg en flat linje for å definere hetro - homo, det samme ser jeg for meg når det kommer til kjønn - og kan hende enda mer når det kommer til kjønn.

Gutt - Jente, Mann - Dame...
Vi befinner oss på den samme streken, noen mer på den ene siden og noen mer på den andre siden - men jeg tror alle er der og at alle har i seg både kvinnelige og mannlige trekk, noen mer og noen mindre.
Så må vi ikke glemme de som er født med både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer, de er der de også.

Noen menn er veldig menn slik vi tradisjonelt tenker menn, på samme måte er noen kvinner veldig kvinne slik vi tradisjonelt tenker kvinne.
Jeg tror også vi har noen menn som er så langt på kvinnesiden hva linje angår, samtidig som de fortsatt er menn - likledes kvinner på mannesiden - likevel kvinner.
Det dreier seg mye om nyanser og nyansene er mange. Vi må våge å se nærmere på om det faktisk kan være at vi er forskjellige som personer heller, enn at vi faktisk opererer med flere kjønn - hva vet vel jeg, jeg er ikke psykolog...

Meg selv, for å ta et eksempel og bli noe personlig... igjen;
Jeg er kvinne, selv om jeg tidvis får høre at jeg er veldig maskulin.
Jeg er kvinne, selv om jeg ved et par tre anledninger faktisk har stått og argumentert  for min kvinnelighet, ovenfor pasienter som hardnakket har påstått at jeg er en kjekk ung kar.
Jeg er kvinne, selv om jeg går kledd som en gutt mesteparten av tiden.

Det er mye vi skal forholde oss til - mange synes sikkert det er rart nok med jenter som liker jenter og gutter som liker gutter, slik man tradisjonelt er vant til at gutt liker jente og jente liker gutt...

At det dukker opp gutter som mener de har feil kropp og egentlig er jente, og jenter som mener de bor i feil kropp fordi de egentlig er gutter gjør trolig ting enda mer rart og komplisert for mange.

Tenke seg til at man i tillegg skal forholde seg til at det er ikke bare mann eller dame mer, med følelser for det ene eller andre kjønn - heller ikke stopper det med at per ikke opplever seg som per men som perle, og perle som per - neida...

Nå skal bestemor faktisk forholde seg til meg som lesbisk, naboen som homo, andre naboen som transe, han litt lenger bort er ikke lenger han - men hun, og hun som flytta er ikke lenger hun - men han...
Bestemor priser seg lykkelig over deg som fortsatt er hetro, helt til du kommer og sier at det heller ikke stemmer - du er nemlig hen, broren din er transe og søstra di er transe andre veien... det blir litt av hvert for bestemor og holde rede på skal jeg si deg... og for meg, jeg henger nemlig ikke med i svingene jeg heller snart.

At mamma er mamma og pappa er pappa, at han er han og hun er hun, at hun oppdager at hun er mer han og han at han er mer hun er noe...
... det samme er det at jeg liker jenter og en kar jeg kjenner liker gutter...

At vi snakker om kjønnsuttrykk og identiteter finner jeg som en naturlig sak, men at vi beveger oss inn på diskusjoner om fysiske kjønn, det som tradisjonelt har definert mann og kvinne... og trolig også hvor mange det er av disse etter hvert... det får meg jammen til å undre over både psykologer og hvermannsen og hvor vi er på vei.

Jeg tenker man skal være forsiktig med og la følelser få stå som faktaforklaringer, noen ganger er det slik at man må forholde seg til andre aspekter enn følelser.
Hva med andre områder i livet der man har sterke følelser for ting, tang og folk - skal man endre på praksis og fakta der - fordi man føler noe veldig tungt?

Etiske, moralske, religiøse, mellommenneskelige, forsvarlighetsprinsipper, områder i jussens grenseland... osv, osv...
Om følelsen er sterk nok, sitter hos mange nok eller det motsatte er skremmende nok å ta innover seg - skal man da med følelser som faktagrunn endre på jussen, forsvarlighetsnormene, religion, etiske og moralske prinsipper..?





fredag 17. april 2015

det går faktisk an å få suss på konto også, med gode rentebetingelser

http://buzzit.no/10-ting-du-ma-vite-du-forelsker-deg-i-en-sykepleier

Hmmm...

Det finnes faktisk personer som etter at det blir slutt med en sykepleierkjæreste, velger nettopp en sykepleier... igjen...
...
Jeg for min del, gjorde ikke akkurat det...

Da det ble slutt med meg og min sykepleierkjæreste og tiden etter hvert var moden for ny kjæreste, gikk jeg i ei helt annen retning og fant meg ei som er revisor...

Ikke for at det har gått over styr med personlig økonomi tidligere, det er likevel slik at det er ganske deilig med ei som har spesielt greie på og interesse for tall, økonomi, budsjett osv...

Jeg har ikke gått tom på konto en eneste gang etter jeg ble sammen med min revisor, dessuten har jeg fått erfare noe annet - det går faktisk an å få suss på konto også, med gode rentebetingelser - og man kan selvfølgelig ta ut ved behov :-)

I ironiens navn heter konemor det samme som sykepleiereksen...


mandag 13. april 2015

Jeg gleder meg sååååååå veldig til ferie og til vi blir samlet i ett hus som en hel familie igjen!!!!

Nå er det ikke mange dagene igjen, så kommer konemor oppover en snartur - det blir som han sier lillemann vår - godt vondt.

Godt blir det og se konemor, det er alltid godt når hun kommer hjem;
Jeg ser på henne og kjenner på at nå er livet godt, ikke bare er hun fin å se på - for det er hun jo, det er også godt og kjenne på at vi er komplett igjen.

Til helgen skal det arbeides i reinvegen, det skal vaskes og pakkes.

Vanligvis er det jeg som stikker og gjemmer meg når konemor ymter på en hjemmedag / fridag sammen, tidvis også i helgene... da skal det nemlig vaskes og ordnes i hver en krik og krok.
Denne gangen er det konemor som kan hende ikke har så mye og glede seg til når det kommer til tiden hjemme i helgen, hun skal nemlig settes til vasking før visning av leilighet - det blir moro kan jeg tenke meg...not!!

Vondt blir det og sende konemor på flyet igjen når helgen er over, spesielt vondt blir det denne gangen fordi hun har med seg lillemann vår når hun drar.

Det er rart å tenke på, og det er rart og kjenne på.
Lillemann flytter nedover til nyhuset før egentlig planlagt, han har allerede klarert ut med lærer både tid for siste skoledag, avskjedssamling og tilbehør til avskjedssamlingen... og det før vi har visst sikkert når tid siste dag blir... vi har en liten administrator, sånn er det!

For meg er det vondt, hjerteskjærende vondt, og tenke på at lillingen min skal flytte ned før meg - det var ikke helt det jeg hadde sett for meg.
Jeg har jobbet skikkelig med meg selv siste tiden, for å holde følelser under kontroll og klarhet i hodet når vi går til skolen, når jeg henter han, når vi prater om flyttingen osv.
Vi har likevel pratet en del om flyttingen, om hvordan det vil bli for hver av oss, om savn og om rett valg.
Lillemann får masse støtte på at det er både greit og riktig at han flytter ned, og det har vært ei fantastisk reise å høre han prate om både det praktiske ved flyttingen og hva han kjenner på. Det er noe med å være liten gutt som skal flytte til nytt sted - spennende, sommerfugler i magen, sorg ved å flytte fra noe og glede over nye muligheter.

Jeg er heldig, vi er heldig, som har hverandre. Vi er heldig som skal være fra hverandre noen uker, så skal vi være sammen igjen.
Dessuten -
Noe positivt klarer man og hente ut av også denne vrien, ungene får alenetid på hvert sitt sted - masse oppmerksomhet og fult fokus. Jeg bare aner meg en megadose med kjærlighet til den ungen man har hos seg, både i glede over å ha en unge hos seg - og for å kompensere for savnet etter den andre... Jeg har allerede begynt å savne lillemann min, kjenner hvordan vondten knyter seg i magen - samtidig har jeg tross alt enda begge to her, og benytter anledningen til å råkose på knøttet.
Nå vil du kose mest mulig med bror før han skal flytte, ikke sant eadni?
Lillemor er ei klok lita jente, hun har helt rett.
Nå kommer du og henter meg så tidlig du kan fra skolen eadni, for nå vil du ha mest mulig tid med meg før jeg flytter..?!
Lillemann er ikke borte vekk han heller, han har forstått at jeg kommer så snart jeg kan for å få han hjem.

Vi skal bruke de dagene vi har framover nå til kosetid og bare være sammen, og når vi blir alene skal vi ikke grave oss ned i bedrøvelighet over den lillingen som er på andre siden av landet - da skal det positive fokuset ligge på lillemor, da skal vi konse på noe som er hyggelig og kjekt for henne.

Jeg gleder meg sååååååå veldig til ferie og til vi blir samlet i ett hus som en hel familie igjen!!!!


søndag 12. april 2015

det er min mening, så fikk jeg sagt det...

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/--Det-heftigste-jeg-har-opplevd-7977927.html?utm_medium=Social&utm_source=Twitter&utm_campaign=Echobox&utm_term=Autofeed&hc_location=ufi#link_time=1428844759

"Da jobben i Sandøy ble utlyst, kjente jeg et driv og et kall om å dra ut dit."

Det jeg finner rart, er at det er så vanskelig å skulle ta et valg både fordi man har tilbud om jobb et annet sted, og at det ikke bare handler om jobb - men hvor man ønsker og bosette seg.

Hva med kallet som prest, til Sandøy?
Og hva med retten til både søknad og jobb - med støyen og tynet i media?
Hva med biskopen som liketil har gått utover egen overbevisning - trolig i konflikt med seg selv - i tilpassingens navn?
Er alt dette for ingenting?

Unnskyld meg, igjen i ferd med å tråkke i salaten -
Jeg synes dette er veldig merkelig... og faktisk synes jeg biskopen framstår mer ryddig og tydelig enn den kommende presten.. det er min mening, så fikk jeg sagt det...

fredag 10. april 2015

Nei, biskopen har ikke snudd i det vanskelige trosspørsmålet.

http://www.nrk.no/mr/biskop-snur-i-strid-rundt-lesbisk-prest-1.12303005

Jeg er med stor sannsynlighet ute og tråkker i salaten nå... igjen... og det i egne rekker... igjen...
Likevel, jeg kan ikke klare å dy meg.

At denne presten i utgangspunktet fikk beskjed om at hun ikke kunne ordineres i bispedømmet som har ledig stilling hadde sin bakgrunn i bispedømmets biskop og dennes personlige overbevisning om ikke og ordinere til prest.

Vi snakker kirke her, vi snakker ikke allminelig holdning og mening - ikke en gang sterk mening.
Det er trosspørsmål, og jeg er overbevist om at teologistudenten saken gjelder er fullstendig inneforstått med hvor vanskelig og utfordrende nettopp trosspørsmål kan være - fordi det ikke dreier seg om meg og hva jeg måtte mene, det dreier seg om noe utenfor både meg selv og andre mennesker - det dreier seg om forståelse av hva som står i Bibelen, hva den Gud man tror på mener.

Nå har biskopen snudd kan man lese, og folk jubler i kommentarfeltene på facebook og andre steder.
Nei, biskopen har ikke snudd i det vanskelige trosspørsmålet.
Det biskopen der i mot har gjort er å være menneske, hun har sin hellige overbevisning inntakt - heldigvis skulle jeg nær sagt si.
Samtidig har hun sett at det finnes en praktisk måte som organiserer en evt. ordinering av teologistudenten uten at hun settes ansvarlig for dette, og hun velger å gå til det steget at hun overlater avgjørelse om og utførelse av ordinering til en kollega som ikke har samme overbevisning som hun selv.

Som kristen, og som lesbisk, tenker jeg det står stor respekt av det denne biskopen nå får seg selv til å gjøre.
Du som leser dette må være klar over at det slettes ikke er alle biskoper som ville gjort det samme, ettersom konsekvensen av biskopens uttalelse og valg til sist blir det samme som om hun sto for ordinasjonen selv.

Jeg har stor respekt for religiøs overbevisning, om det gjelder kristendom, islam, jødedom, hinduisme eller hva det måtte være.
Som jeg har vært inne på, tro er ikke en mening - tro er langt mer enn det, man kan rett si at tro er en slags hellig overbevisning om noe man ikke kan se eller ta på.
Det som er viktig for meg er ikke hva folk tror på, som jeg var inne på i går. Det som er viktig for meg er at man skjøtter troen sin med med respekt for mennesket og Gud, med vennlighet, kjærlighet og en viss porsjon ydmykhet.

Jeg tenker biskopen i det aktuelle bispedømmet har skjøttet jobben sin godt og vel så det, ingen kan forvente mer av henne enn hun har gjort til nå - det gjør meg derfor vondt og se / lese hvor lett man kan dømme henne og andre som deler hennes overbevisning neden om og hjem.

Hvem er det forresten som eier de sterkeste meningene man kan lese?
Det hadde vært interessant og vite om det er personer som selv er innehaver av en definert tro, eller om det er innehavere av såkalt ikke-tro.
Om det er det siste som er tilfelle er vi tilbake til gårdagens blogg der jeg skrev om personer som har ei tro uten at de en gang er klar over at de har ei tro, hva er det som skulle tilsi at nettopp denne ikke-tro-troen er den trosretningen (kunne godt kalle det religion egentlig) skal ha så stort gjennomslag innenfor kristen trosretning?
Er det fordi kirken mottar økonomisk støtte fra det offentlige?
Andre trossamfunn mottar også økonomisk støtte fra det offentlige!

Videre undrer jeg meg på, igjen som en videre undring fra i går -
Har personer med ikke-tro-troen noen tanker om og planer om å strene inn i andre trossamfunn med samme krav som man stiller til den norske kirke?
Jeg venter med undring og spenning på at ikke-tro-troen skal legge seg etter islam, buddister, jøder og hinduister for å fortelle de hva man forventer innenfor de forskjellige trossamfunnene, hvordan man skal skjøtte jobb og lære.

Jeg ønsker teologistudenten lykke til i framtidig prestejobb, hun blir sikkert en folkeprest.
Samtidig håper jeg bispedømmet får nyte godt av sin kloke biskop enda ei stund framover.


torsdag 9. april 2015

folk må få lov å tro hva de vil, liketil tro at de ikke har ei tro.

http://www.abcnyheter.no/nyheter/2015/04/08/221581/erna-solberg-joder-og-muslimer-har-ikke-sondag-som-hviledag


"Vi skal selvfølgelig lytte til høringsinstansene. Men det er ikke sånn at vi vil lytte til monopolister."

Jeg lurer veldig på hvilke høringsinnstanser statsministeren og lekekameratene tenker de vil høre på, til nå har de nemlig ikke hørt på noen som helst - kun kjørt sitt eget løp, med god hjelp av Krf og Venstre.
Det er ingen som vil ha søndagsåpne butikker, ikke en gang næringslivet - likevel vil regjeringen presse på, for konkurransen sin del.
Jeg lurer veldig på - HVEM er det regjeringen har så store ønsker om å blidgjøre med denne konkurransen?

Butikker med både ansatte og eiere, frisører, banker, apotek og hva som måtte befinne seg inne på et kjøpesenter - ingen av disse ønsker søndagsåpent. Mannen i gata, også kalt folk flest, ønsker ikke søndagsåpent - det bryr ikke regjeringen seg mye om, men så har de da også vist gang på gang at de egentlig ikke er partier for folk flest...

At jøder og muslimer ikke har søndag som hviledag er da for svingende uvesentlig for meg og mange med meg. Jeg er ikke interessert i når tid verken jøder, muslimer, hinduister eller hvem det måtte være har fri.
Jeg er interessert i at Norge mitt kjære moderland, at jeg selv og andre nordmenn har hatt søndagen fri og hellig gjennom generasjoner - skal dette frarøves folk flest med blant annet et slapt argument som at muslimer og jøder har fri på andre dager?

Folk flest ønsker å beholde hviledagen sin, søndagen, som fridag også framover - men igjen, det skulle da vel etter hvert være ganske kjent hvordan regjeringen ivaretar folk flest og folk flest sine ønsker - nemlig ved å se bort fra hva folk flest ønsker.

Vi er i ferd med å miste grepet på flere viktige og grunnleggende ting i landet vårt, ting både har gått og går over styr for oss på flere kanter er min opplevelse.

Rasering av egen religion og kultur, søndagsåpne butikker - og med det også frisører, banker, apotek og annet som måtte befinne seg i et kjøpesenter. I tillegg kan nevnes endringer i arbeidsmiljøloven som rokker ved noe av grunnmuren i arbeidslivet - mot pasientsikkerhet og folks helse og økonomiske sikkerhet, rasering av velferdsordninger, privatisering i stort omfang osv, osv...

Hvor er det vi er på vei?
Hvem er det vi legger til rette for egentlig?
Betyr ikke vår egen arv og kultur noe?

Vi lar oss snikislamiseres gjennom at vi stadig gir mer slipp på og tar mer avstand fra vår egen religion gjennom generasjoner, samtidig som det stadig gis mer rom for islam og andre religioner - er vår anti-kristendom blitt så stor at vi ikke ser hva vi er i ferd med å gjøre?

Dette vil jeg dele litt tanker om i dag, religionsNorge...

Jeg må ærlig si jeg blir skremt, når jeg ser på en voksende motstand og det jeg vil kalle nærmest angst for kristendommen blant folk - hva er det med kristendommen som tilsynelatende framstår så skremmende for folk at man på ingen måte skal tilrettelegge for denne, eller på noen måte framstå støttende i forhold til denne religionen - heller gjøre alt man kan for å komme religionen til livs?

Jeg blir skremt, når jeg samtidig ser den store generøsiteten og imøtekommelsen man har til spesielt islam - hva er det med islam som er så innbydende, varmt, vennlig og godt at det mest naturlige for oss er å tilpasse oss denne religionen - og legge til rette for en sterk vekst av denne?

Jeg forstår så pass at det etter hvert er flere rundt oss som velger å ikke ha ei tro, hvor rart det høres ut så har de faktisk ei tro de også - de har valgt å ikke tro på verken Allah eller den Gud vi kjenner fra kristendommen (eller noen annen Gud), og det er helt greit - folk må få lov å tro hva de vil, liketil tro at de ikke har ei tro.
Det rare er likevel synes jeg, at også disse ser ut til å ha større aksept for andre religioner enn Kristendommen som har fulgt oss gjennom generasjoner... hva kommer det av?

Jeg har ingenting i mot islam bare så det er sagt, eller mot muslimer. Heller ikke har jeg noe mot verken jøder, budister eller hinduister.
Jeg har hatt flotte kollegaer som er muslimer og hatt fantastisk gode og interessante samtaler om religion spesielt i møte med muslimer, likevel - det er noe med denne religionen som skremmer meg... og det er ikke den allminnelige muslim på samme måte som vi har den allminnelige kristne.

Det som skremmer meg er at det som vinner fram blant oss er den delen av islam som framstår alt annet enn liberal, tilpassende, ydmyk og vennlig i forhold til at man er en religionsminoritet og på en måte gjest i et annet land og dets kultur.
Det som skremmer meg er at jeg som lesbisk og med det del av en minoritet i eget land, skal oppleve at jeg blir mer eller mindre hudflettet av personer som måtte mene noe om meg og andre lesbiske og homofile fordi vi er som vi er, meninger man legger religionen sin til grunn for.
Jeg blir skremt over at nordmenn i stedet for å kreve at tilflyttere med annen kulturbakgrunn og religionsbakgrunn tilpasser seg norsk kultur og religion, heller legger til rette for at nordmenn skal tilpasse seg tilflyttere, deres kultur og deres religion.

I hvilket annet land møter man tilflyttere på samme måte, gjør man det for eksempel i Pakistan, i Iran, i Somalia? Eller hva med våre naboland, møter de sine tilflyttere ved å kaste egen kulturarv, religion og tradisjoner til skogs for å rydde plass for Islam og andre religioner?
Hvordan ville vi nordmenn bli møtt dersom vi kom til Pakistan eller Somalia med vår kristne arv og kultur, hvordan ville jeg og min familie med mamma, eadni og barn blitt møtt i Somalia eller Iran - hadde man på en naturlig måte lagt til rette for at også vi skulle fått vår plass i samfunnet - eller hadde vi hatt en heller  traumatisk opplevelse?

Bort med kristendom som fag ikke i internasjonal, men norsk skole.
Bort med skolegudstjeneste ikke i internasjonal, men norsk skole.
Bort med fortellinger tilknyttet høytider som er feiret etter kristen tradisjon ikke i internasjonale, men norske barnehager og skoler.
Inn med et nøytralt religionsfag, i norske skoler - man ønsker ikke å støte noen som har valgt å bo i et land med kristen tradisjon - og heller ikke de som tror at de ikke tror på noe.
Inn med type nøytral pynt og markering av høytider, i norske barnehager og skoler - man vil jo som sagt over ikke støte noen som har valgt å bo i landet med kristne tradisjoner, eller de som tror at de ikke tror på noe.
Ikke bare selge halalkjøtt som er slaktet i Norge lenger, men frakte inn kjøtt som har gjennomgått rituelle handlinger fra utland - visst nok et av de ferskeste påfunnene har jeg forstått.

Verbal trakassering av homofile og lesbiske - vi trodde vi var kommet lenger, det var inntil den flerkulturelle tidsalder for fullt kom og slo oss i hodet - samtidig som vi høflig nok ikke skal støte noen.
Sterke og åpenbare formaninger om synd, fordømmelse og konsekvenser for homofile og lesbiske på bakgrunn av seksuell legning - igjen noe vi trodde var begynt å bli avleggs, inntil gjestende fanatikere kom og overrasket oss.

Verbale utsagn, trakassering, formaninger og fordømmelser som kan være rett og slett skadende for de som blir utsatt for det.
Skulle man ikke kunne forvente at det stilles krav til uansett religiøse personer som velger å slå seg ned i landet vårt?
Skulle man ikke kunne forvente en viss selvbeherskelse, liberalisering og sette visse krav til religiøse grupper som får slå seg til i landet vårt - på samme måte som man stadig griper inn i og setter krav til den norske kirke, om det går mot kirken selv eller ikke?

Listen over er lang, faktisk enda lengre - og den blir stadig lengre.

Jeg tror vi er nødt for å ta noen valg i forhold til hvem vi er som nasjon samt hvem og hvordan vi ønsker å være.

Vi skal legge til rette for å være flerkulturell, men skal det skje på bekostning av egen kultur?
Vi skal være åpne og legge til rette for religionsfrihet, men skal det skje på absolutt bekostning av egen religion - og på bekostning av minoriteter i samfunnet vårt?
Vi skal legge til rette for åpenhet og mangfold på så mange vis, men skal vi være nødt til å legge begrensninger på vår egen arv og kultur - og legge oss flate for det som kommer utenfra?
Skal minoriteter i landet vårt utsättes for nye kamper og nye belastninger, fordi vi som samfunn skal godta alt av kultur og praksis utenfra?

Jeg bare undrer, det er mye og undres på nemlig...





onsdag 8. april 2015

lillemor stå som frihetsgudinnen på en liten topp

Påske, O hærlige påske!

Vi har hatt et par tre flotte dager på hytta sammen med ungene i påsken, og vi har vært velsignet med et fantastisk flott vær.

Hva gjør vi når det er godt vær?
Vi sitter i alle fall ikke inne, vi går i alle fall ut - og veldig ofte snasker vi oss ut på tur.
I påsken fikk vi både vært utenfor hytta, en hel dag med fiske, bål, pølser, sveler, lek, bål, lek, bål, kaffe, bål, lek, brus, vann...

Påskeaften pakket vi sekken, som konemor fikk slite med å tilpasse ryggen sin opp gjennom fjellsiden.
Før konemor hadde fått på seg sekken var småsmurfene allerede langt oppe mot første høyde, mens jeg dannet baktroppen sammen med kameraet mitt.

Bakker, oppoverbakker, bratte oppoverbakker, bratte oppoverbakker i starten av en tur...
... er drepende på musklene mine...
Gå litt - stoppe - snu seg for å oppnå best mulig avlasting i leggmuskler... om og om igjen.
Etter hvert som jeg gikk ble det så intenst at jeg rett og slett la meg rakt ut på magen, hvilte leggene mens smerten avtok - samtidig som jeg gråt høylytt, ute i ødemarken kan man nemlig gjøre det uten at det er fare for at noen hører en og kommer for å frakte en med seg verken hit eller dit...

Mens jeg lå der og gråt hadde jeg vanvittig lyst til å snu tilbake til hytta, samtidig så jeg for meg småtassene som ivret etter å komme opp på fjellet til lek, kos, moro, snøhule, niste, drikke, aking...
Jeg lå slik en liten stund, og i det jeg løftet hodet fikk jeg se lillemor stå som frihetsgudinnen på en liten topp et stykke over meg. Hun hadde blitt igjen der mens mamma og bror gikk videre skulle det vise seg, der sto hun og så til at alle kom seg med opp bakkene - og samtidig ble hjertet mitt fylt med enorm takknemlighet og glede for denne lille greien. Da jeg reiste meg opp og begynte å gå igjen kom lillemor løpende ned mot meg, og vi kunne fortsette opp bakkene sammen.

Vi kom oss opp og vi hadde det fantastisk deilig oppe på fjellet.
Nå er det gått fire dager siden turen, og jeg er fortsatt ødelagt i kroppen min - selv om det er betydelig bedre i dag enn de forutgående tre dagene.
Musklene mine er stive som stokker - alle muskler, fra nederst i beina og ut i fingrene - til kjeve, nakke og rygg.
Liketil kjenner jeg tidvis både spasmer nede i ryggen, rundt øyne og jeg våkner om natta mens jeg kjenner at musklene jobber både i armer og bein.

Jeg er sliten, jeg er søkk sliten. Det kjennes ut som klokka er elleve om kvelden gjennom hele dagen, kroppen er tom og jeg har bare lyst til å legge meg.
Likevel -
Fjellturen var verdt det, for selv om musklene er stive og vonde har resten av kropp og sjel det ufattelig godt etter en slik tur.
Det er en fryd å ha nådd opp til turmålet, det er en fryd å se ungene kose seg som de gjør, det er en fryd og kose seg sammen med unger og konemor...



mandag 6. april 2015

...vi hopper rett til etterhevingen...


Påsken er nesten over for denne gang, vi har sendt konemor på fly sørover og sitter tilbake med savn og mange blandete følelser og tanker.

Gråt -
Hjerteskjærende gråt på hele hurven, når vi sender konemor inn på flyplassen og står tilbake i hjertesmerte.

"Uuuuæææææh.... Jeg gråter både fordi jeg er lei meg for at mamma drar, og fordi jeg er glad for at hun kan jobbe så hun får fridager hun kan bruke til å komme opp en tur igjen..."
Det er lillemannen min, så ufattelig klok i det lille hodet sitt.

"Uuuhuuuu... Jeg savner den andre mammaen min, og vil bare være sammen med henne hele tiden... og med eadni... og med bror..."
Det er lillemora mi, rettferdigheten og godheten selv - ingen må bli utenfor, ingen må kjenne seg såret.

Vet dere sa jeg, vi stopper og koser oss litt på hjemvei - i alle fall kan vi kjøpe med oss is hjem til kos.

"Hvorfor skal vi kose oss eadni - er det fordi vi er glad for at mamma er reist, eller er det fordi det er så trist at vi trenger noe som gjør oss litt bedre igjen?"

Det er fordi vi trenger noe som gjør oss godt, når vi er triste sa jeg.
"Bra, for det hadde ikke vært greit å kose oss fordi vi var glade når mamma har reist fra oss..."

Du og du for en kar jeg har, jeg har sluttet og lure på hvor han tar alt fra.

Nå ligger småsmurfene i sengene sine, om de ikke sover riktig enda er det i alle fall ikke lenger før.
Jeg har satt meg til rette i sofa, samtidig som jeg kjenner senga rope også på meg.
Værmeldingen står på akkurat nå; 11 varme, fine grader nede hos konemor i morgen... mens vi i nord skal nyte godt av et lavtrykk som gir oss hele 4 fine grader og slaps... kuling er det også på vei...

At jeg fortsatt sitter oppe og ikke ligger i seng skyldes enkelt og greit fire ting;
1. konemor er tilbake på østlandet, men fortsatt på hjul i retning hjem.
2. Vaskemaskinen gjør en tapper innspurt, innholdet håper på hjelp til å komme på stativ før natta.
3. Oppvaskmaskinen lufter seg, og venter på at innholdet skal komme ut og i skap.
4. Min gode venn Kenwooden har eltet og knadd deig til meg, som jeg varsomt har trillet ut til tre forhåpentligvis deilige brød - for tiden i ovnen.

Det er forresten veldig kjekt med Kenwooden min - så stor, så enkel, så vennlig, så hjelpsom. Dersom noen av dere der ute har trøbbel med skuldre eller armer og med det utfordringer hva baking av brød angår - kenwood er tingen. Etter at min venn kenwood har eltet og knadd lenge nok er det min jobb å tippe deigen ut av bakebolla, samle den og dele den i tre deler, samle disse igjen og rulle de lett ut. Forheving har vi kuttet ut i samarbeid jeg og kenwood, vi hopper rett til etterhevingen - det gir både minimal belastning på skuldre og nydelige brød - fantastisk!!




torsdag 2. april 2015

Ååååååh, jeg gleder meg så til å sitte på moloen og fiske..."

http://avogtil.no/aktuelt/pappvin-hele-veien-til-paskefjellet/

Påske:

Ferie - familie - vær - uteliv - bål - kvikk lunsj - pølse - ski - fiske - brus - kos - påskegodt...
... og mest av alt, høytid.

Påske er så mye, jeg er sikker på at hver og en av oss har sin egen lille oppfatning av hva påske er, hvor man skal være i påsken, hva man skal gjøre i påsken, hva man skal spise og drikke, hva man ikke skal spise og drikke samt hvorfor osv.

For meg er påsken spesiell på flere måter, og påsken er forbundet med flere følelser på godt og vondt.
For meg har påsken alltid båret med seg påskebudskapet, med Jesu død og oppstandelse. Jeg har vokst opp med barnemøter og ungdomsmøter. Jeg har gått i meg selv i voksen alder og erkjenner at jeg tror på påskens budskap
Påskebudskapet, ikke bare med Jesu død på korset langfredag - men med oppstandelsen på første påskedag har gjort påsken til noe godt for min del.
Påske er høytid, først og fremst. Påsken er den største høytiden, nettopp fordi dens budskap er budskapet om selve livet - på vondt og godt.

Tenk deg at du er på fjellet, på påskefjellet, det er hvitt så langt man kan se - bort sett fra knall blå himmel og deilig sol, er hvite tepper det eneste man kan se - det aller meste er i tillegg helt uberørt av mennesker.
Faaaaantastisk, for en opplevelse og for noen følelser!!


Tenk deg at du er midt i barneårene, oppvekstårene, og påsken nærmer seg. Naboungene, klassekamerater og andre snakker med store forventninger om påske og hvor deilig det skal bli. Snøscooterkjøring, isfiske, bål og pølser. Kvikk-lunsj, appelsin, ski og kakao.
Du vet at for din del venter ei påske hjemme på gården, ikke fordi man har spesielt ønske om det - men fordi forholdene rundt har en tendens til å legge til rette for at påsken innebærer alkohol, spetakkel og fravær av formaliteter som gir deg anledning til å komme ut i marka - nok år på rompa, førerkort og bil er eksempler på slike formaliteter.
Når påsken endelig kommer reiser folk på fjellet, på snøscooterturer og annet. Når påsken kommer er det ikke endelig for din del, fordi du blir værende hjemme innenfor gjærdet med småsøsken som maser etter å komme ut på tur, etter bål og etter kos - kos du vet ikke kommer, på grunn av alkohol.

Tenk deg at du selv har små barn og påsken nærmer seg.
Du gleder deg til påske, ser fram til fri og påskekos, til å se småtassene glede seg over det de forbinder med påske - uteliv, bål, ski, kos, pølser, fiske og hva det måtte være. Du ønsker selvfølgelig og gi barna dine de aller beste påskeminnene.

Nå er det påsketid.
Vi har gledet oss til påske, det store spørsmålet for oss har vært om vi skal være hjemme og fortsette med pakking og rydding i forbindelse med kommende flytting - eller om vi skal dra på hytta.
Så snart småsmurfene fikk snus i at påsken nærmer seg kom hyttepraten, og forventningene til hytteliv med alt det inneholder... i påsken.
De er små, avleggerne våre. Vi snakker sammen om påskens budskap, om tilgivelse, om nytt liv. Vi snakker også sammen om samhold, vennskap og familie.
Når påsken nærmer seg er alle samtaler rundt påske både interessante og kjekke, samtidig er fokuset stort på hvor vi skal feire høytiden, hvordan vi skal feire.

Det ble egentlig ikke noe kjempestort spørsmål for oss, hvor vi skal være. Ungene har ett sted de til nå har feiret påske - det er på hytta. De har også helt klare tanker om hva vi må huske på og hva vi skal gjøre på hytta.

I dag tidlig da lillemor våkna i senga hos bestefar i Harstad, var første strofen etter eadni hvor er du følgende:
"i dag skal vi på hytta og da skal vi fiske eadni, gleder du deg?... Ååååååh, jeg gleder meg så til å sitte på moloen og fiske..."

Nå er det altså påsketid -
Det er ferie, det er kos, det er familie... det er høytid...
Høytiden skal feires og vi vet akkurat både hvor og hvordan, de gode påskeminnene er allerede lagt i små smurfesinn - med enda ei påske lagt til vil disse minnene forsterkes ytterligere...

En riktig god påskehøytid ønskes både deg og din familie :-)






Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...