Søk i denne bloggen

torsdag 19. november 2026

Du våkner av lett vibrering og lyd under dyna di

Kjerringa mi kom hjem fra jobb en dag for noen uker siden.
"Har vi noen planer for perioden fra da til da?"
Av erfaring på det som fra i går er mer enn 22 år sammen, kunne jeg raskt anta at her er det noe muffens...
"Eeeh, nei - ikke som jeg vet om.., hvordan det?"
Det skulle vise seg at jeg aldeles ikke var på ville veier, faktisk ikke på gale veier i det hele tatt.
"Jeg har fått spørsmål om vi kan passe hunden til en kollega."

Ukene har flydd og nå er tiden for hundepass kommet, raskere enn antatt - og det skal vise seg å være noen små justeringer fra tidligere perioder med pass.

Tidligere:
Passet har vært primært i helgene, med noe innom ukedager.
Barna har gått på barneskolen eller ungdomsskolen.
Kjerringa har vært i jobb og jeg har vært i turnusjobb.
Nå:
Passet er primært i ukedagerne, med avreise hjem på lørdag.
Barna er store, den ene er på videregående og den andre er i jobb.
Jeg har blitt ufør og er i utgangspunktet hjemmeværende.

I praksis:
Ettersom vi befinner oss i ukedagene har vi ei som skal opp til varierende tidspunkt for skole, den er egentlig enkel.
Kjerringa starter til samme tid hver dag, som betyr at hun i utgangspunktet skal opp til samme tid hver dag. Nå skal det sies at hun ikke er den enkleste verken å vekke eller til selv å stå opp til fast tid, kjerringa mi, hun liker å sove om morgenen.
Guttungen på sin side, en maskin når det kommer til å følge både regler, avtaler og å stå opp når klokken ringer om morgenen.
Når tid han står opp?
Klokken 05.00, hver dag i ukedagene.
Så var det meg da, når står jeg opp - som tross alt er ufør og ikke skal til verken jobb eller skole?
Vi må se bort fra de nettene kroppen er ugrei og jeg sitter i en stol nede og sover, eller står opp tidlig, tidlig om morgenen fordi jeg ikke klarer å ligge lenger, i så fall snakker vi følgende;
Vekkeklokken står på 05.59 hver dag i ukedagene, for å følge opp den avleggeren som skal på skolen - OG i håp om å rekke en klem hos den avleggeren som reiser ut tidligst av alle i huset. Om du skulle finne på å stusse ved det noe merkelige tidspunktet for vekkeklokken, så er det for å sikre meg mot de dagene kjerringa har vekkeklokken si på 06.00 - og med det risikere hjerteinfarkt av hennes vekkeklokkelyd.

Men, hva gjør jeg nå - nå som kjerringa har sagt ja til å passe hund for en kollega, og pent sjekker ut hjemme - for som hun sier;
"Dersom jeg sier ja blir det ikke bare meg, det blir et felles prosjekt ettersom han blir en del av familien disse dagene..."



Det skal jeg si deg, hva jeg nå gjør;
Jeg som ikke skal i vei på arbeid har da en viss empati med de som skal opp tidlig for å komme seg på jobb og skole - så kl 04.45 begynner mitt venstre håndledd å vibrere, jeg har valgt å gå over fra vekkeklokke på mobilen til vekkeklokke på sportsklokken. (Et tips til deg, da det er langt mindre risiko for å få et hjerteinfarkt ved å våkne på denne måten kontra mobilvekking.)
Jeg står altså opp i god tid før klokken er 05.00 på morgenen, eller natten om man vil, for å være sikker på  at jeg er nede før avleggeren, OG med det at den hunden som ligger nede i stuen kommer seg ut for å tisse før det går galt. Det er nemlig slik vet vi som har hatt hund - at når disse våkner, når de begynner å komme til liv og røre... så MÅ de tisse - og fortrinnsvis vil man at dette skal skje ute.

Se for deg følgende morgenrutiner:
Kl. 04.45 - Du våkner av lett vibrering og lyd under dyna di, fra håndleddet må sies.
Du slenger armen din ut fra den varme dynen og inn i det kalde soverommet, famlende etter noe tøy du har liggende til overkroppen - her snakker vi fortrinnsvis noe langermet.
Du setter deg opp på sengen så forsiktig du kan klare med den stive og skralle skrotten. Du vet nå at du ved en evt. anledning utpå dagen får høre fra personen som lå i den andre halvdelen av sengen, at du ikke akkurat er verken stille eller ubemerket når du står opp.
Etter først å ha stabbet deg ut av soverommet med føtter som nesten ikke fungerer før du har vært litt oppe, stabler du deg ned trappen med de samme føttene - og det høres, som en elefant har jeg blitt fortalt.
Vel nede har du skvulpet rundt med din egen urinblære og gjør som man sier om surstoff ombord i fly, du tømmer først din egen blære før du slipper hunden ut av soveburet for at den skal få tømme si blære.
Ikke bare tømmer du blæren, men du besørger å få bukser og sokker på, og røsker tak i ei jakke, slik at du er klar for å tråkke ut med denne pelsdotten som på dette tidspunktet har vært kjempeflink å vente.
Den lodne er ikke vant å være hos deg, ikke er du vant til den heller, så du kan ikke bare slippe den ut som du gjør med egen hund - du må derfor ut å gå med den så den får gjort sitt nødvendige.
Før du kommer deg ut døren har din egen hund i andre etasjens stue fått med seg at det foregår noe nede, og liketil KANSKJE er snakk om å gå ut en tur. Kort eller lang tur ut er ikke så viktig for hunden, i alle fall ikke når man med all sannsynlighet er på vei inn i løpetid og har en konstant greie med at man vil gå ut og inn og ut og inn og ut og inn - til de rundt holder på å bli gal.
Du får på deg sko og går ut med den ene hunden mens du med tungt hjerte lar den andre stå igjen inne, og forsøker å gjøre tisserunden kortest mulig med besøkshunden - for å nå inn før det går skeis med hunden som venter.
Inne i huset igjen slipper du den første hunden, mens du har kurs mot verandadør for å slippe ut den hunden som har fått med seg både deg, besøkshund og bror som er på badet uten at noen av dere har tatt affære og sluppet den ut.

Endelig, begge hundene har gjort det som trengs på morgenen og ligger flat ut uten noe tanke for all logistikken du har utsatt hodet ditt for i løpet av de siste tyve minuttene.


Synes du dette er spennende lesning?
I så fall kan du fortsette å henge på, det stopper nemlig ikke her - mer moro følger med disse hundene utover dagen og dagene med besøk...



















tirsdag 17. november 2026

vi gjør personer funksjonshemmet ved å legge begrensninger og tap på de

Sommeren 2012 fikk jeg diagnosen Myotonia Congenita, Beckers variant.

https://frambu.no/diagnosebeskrivelse/medisinsk-beskrivelse-av-medfodt-myotoni/?c=458&d=13633

Jeg ble informert opp og ned om at denne sykdommen er sjelden, man vet veldig lite om den - men man har klart å få en viss oversikt over noe, og så har man en del antakelser. Utover det må man ta ting underveis, lære mens man går - og jammen sant har det vist seg å være tilfelle.

Fram til nå har jeg ikke tall på alt jeg har lagt merke til ved denne sykdommen, som ikke står noe sted - eller det vil si, noe har etter hvert begynt å komme inn i beskrivelsene - som dette med svakhet i hender. Foreløpig står det ingenting om hvordan sykdommen påvirker pusten, til tross for å ikke ha noe feil med lungene. Det står ingenting om hvordan Covid, og for den del svineinfluensa og andre infeksjoner, påvirker sykdommen og det på en måte som gjør at man ikke blir slik man var før disse infeksjonene inntraff. Det står ingenting om hvordan sykdommen i perioder påvirker svelg, heller ikke om hvordan muskler andre steder enn rompe, lår, legger og ansikt påvirkes. At man går med konstante smerter i det som finnes av muskler i kroppen, noen så ille at det kan forveksles med både hjerteinfarkt og hjernehinnebetennelse står heller ingen sted.

Utover det lille jeg har lagt til i avsnittet over, er det masse å si om hvordan denne sykdommen påvirker og begrenser akkurat meg, hverdagen min - natten min.

Å leve med denne sykdommen som pr nå anses som en såkalt snill muskelsykdom, er en utfordring for meg og med all sannsynlighet en del flere enn meg som har den.

Å leve med den utfordringen det er å møte helsevesenet oppleves faktisk som en like stor greie. Fordi det går så mye energi bort i forsøk på å nå gjennom til de såkalte spesialistene. Det går masse energi bort i forsøk på å nå inn med faktiske utfordringer i hverdagen, og her forstås - her er det sprøe.

Personer med nedsatt funksjonsevne har en nedsatt funksjonsevne, men man er ikke funksjonshemmet.

En funksjonshemming er noe som oppstår når man ikke mestrer kunsten å tilrettelegge, å gjøre en person selvstendig - sagt med andre ord, vi gjør personer funksjonshemmet ved å legge begrensninger og tap på de. Her vil jeg understreke at en funksjonshemming slik jeg ser det, handler om mer enn de fysiske begrensningene - Psykiske, sosiale og emosjonelle funksjonshemminger er like alvorlige.

Min påstand er at når en person ikke får optimalt medisinsk utstyr for inntak av oksygen vil det påvirke ikke bare søvnen - men også tilværelsen generelt, og med det skape en viss grad av funksjonshemming. I verste fall vil man ved stadig fall i oksygen også kunne pådra seg komplikasjoner.



De første årene etter at jeg fikk diagnosen, eller i årene fram til Covid, var jeg på kontroll et par ganger i året - som fra og med Covid ble til 1 eller 2 ganger i året.

Fra og med Covid har oppfølgingen også blitt en mer eller mindre fast telefongreie, oppfølging på telefon for pasienter som ikke må inn på sykehuset heter det så fint i innkallinger, og her ser du - her kommer vi til essensen i det jeg forsøker å formidle.


Hva er det som avgjør om man må eller ikke må inn på sykehuset for å gjennomføre timene?

Er det hvor fysisk oppegående man er?

Er det hvor selvstendig man er?

Er det diagnosebetinget?

Er det dagsform?

I alle mine år som sykepleier har den direkte pasientkontakten vært den viktigste faktoren for hvordan man vurderer pasientene.

Observasjoner, kliniske blikket osv - viktige elementer når det kommer til helhetsbildet vi får av en pasient. Observasjonene er uavhengig av om man har å gjøre med fysisk dårlige pasienter eller tilsynelatende oppegående og ubesværede pasienter.

Poenget mitt er -

Uansett hvor tilsynelatende greit ting er gjøres det observasjoner, og man kan faktisk bemerke seg en del ting og følge opp på en enda bedre måte - om man vet hva man observerer pasienten direkte.


Når vi møter en pasient har vi øyekontakt (jada, liketil jeg har hatt øyekontakt med pasientene mine opp gjennom årene).

Vi observerer huden, ansiktet, er pasienten varm eller kald - er pasienten tørr, klam, blek eller fin farve?

Vi lytter, hører etter hvordan pusten framstår.

Vi observerer gangen til pasienten om det er en oppegående pasient, hvordan fungerer motorikken.

Vi håndhilser og observerer hender, hvordan fungerer finmotorikken.

Osv, osv.

Ut fra alt det vi snapper opp av ting du kan hende ikke ofrer en tanke, gjør vi oss et bilde av hvordan det står til med pasienten.

Som jeg sa, disse tingene gjør vi uansett hvem pasient vi møter - Bevisste, ubevisste, fysisk oppegående eller sengeliggende, i somatikken og i psykisk helse - vi observerer alltid pasienten.


Hvorfor maser jeg om dette?

Jo, tilbake til starten av innlegget

En stadig større overgang fra fysisk oppmøte hos allmenleger og spesialister, til telefonkonsultasjoner for de som ikke trenger å møte opp.

Jeg forstår godt at det er en del å hente på effektivitet ved å flytte fysisk oppmøte til telefontimer;

* Ikke må legen vandre ut til et venterom for å hente pasienten - tid spart.

* Konsultasjoner som i utgangspunktet ikke tar mer enn kanskje ti minutter, selv om det er satt av hele et    kvarter eller tyve minutter pr. pasient i timeboken - kortes ytterligere ned til alt fra snaut to minutter opp til kan hende fire minutter - tid spart.

* Ved kortere konsultasjoner blir det også mindre dokumentasjon i etterkant - tid spart.

Alle disse tingene er lett å forstå, og isolert sett veldig bra.


Likevel kan jeg ikke la være å undre på det...

Hvorfor ikke sende et skjema i posten, en kryssordning om aktuelle tema som pust, søvn, svimmelhet, stivhet, smerter osv?

Et slikt skjema ville være enklere for pasienten å ta seg gjennom enn å sitte som en klovn i en telefonsamtale, mens man kjenner på at dette er fullstendig vettlaust - samtidig som man lurer på poenget med å gjøre en samtale der man i tillegg til ikke å bli sett opplever man at man heller ikke blir hørt...


Så frustrerende disse telefonsamtalene er så ville det for meg som pasient være mer givende å besvare noen faktiske og konkrete spørsmål i et skjema, knyttet til min tilstand, som ville gi et bilde av meg man kunne plotte inn et sted om man ønsker. Eller man kunne drite i å arkivere de noe sted om man ikke ser behov for å dvele ved hvordan jeg faktisk har det.

Nytt poeng - for meg ville det gå ut på akkurat det samme, forskjellen er bare at ved å krysse ut konkrete spørsmål om ting som jeg faktisk kjenner på til daglig - ville jeg i det minste oppleve meg litt sett.

Det er da vel ingen grunn i denne verden til at jeg skal bruke mine ressurser - tid, energi og humør på følgende;

Vente på at telefonen skal ringe, erfaringsmessig kan det som i dag være kvarter - tyve minutter etter avtalt tid. Tidligere har jeg blitt ringt en halv time på overtid og blitt informert om at legen er syk og avtalen må utsettes.

Bruke fra i underkant av to minutter til hele fire minutter på en kort dialog, som jeg har hatt flere ganger tidligere, om følgende;

1. Smerter -

Hva jeg har prøvd og ikke - og at jeg ikke bruker medisiner mot muskelstivheten. 

2. Pusten -

At jeg ikke klarer å dra inn nok luft, stadig våkner svimmel og med hodepine.

At et hvert forsøk på å få legen som kan (mest om) sykdommen min til å snakke med lungelegene blir avvist. Dette er lungelegene sitt bord, vi må bare stole på at de har gode rutiner for å håndtere disse tingene blir jeg fortalt.


Når jeg som pasient opplever at jeg ikke blir sett, ikke blir hørt - hva er poenget da?

Hele min tid som sykepleier har dette med tverrfaglighet vært et fokusområde, spesielt innenfor psykisk helse og rus.

Hva er det som gjør at det skal være så vanskelig for disse spesialistene å snakke sammen lurer jeg på, diskutere og vurdere en pasient sammen med tanke på hva utfordringen er og hvordan man skal angripe denne?

Om du visste hvor lei jeg er av å bruke tiden min på å snakke med disse legene om de samme tingene, om og om igjen.

Om du visste hvor lei jeg er av å høre de samme svada svarene fra disse legene - pakket inn i en ny lege, nytt kontor kan hende, nye ord som i realiteten betyr det samme.

Uansett hvor mye jeg prøver å formidle om hvordan kroppen min fungerer, eller ikke fungerer.

Uansett hvor mange eller få ord jeg bruker, hvor jordnær og allment språket mitt er eller hvor mye faglige uttrykk jeg kan pakke inn i samtalen - det går altså ikke inn hos de.

Jeg har gjentatt meg selv til det kjedsommelige -

"Det er ikke noe pluss å tenke tradisjonelt med denne sykdommen, fordi den skiller seg ut fra andre kjente, nevromuskulære sykdommer".

"Det har lite å si hva som er generelt for muskelsykdommer som gruppe, det er likegyldig for min del hvordan C-Pap`en fungerer eller ikke fungerer, og hva som skal til for at man velger eller ikke velger å flytte en kall det tradisjonell lungesyk pasient fra C-Pap til B-Pap".

Når jeg beskriver mine utfordringer er det akkurat slik de er, verken mer eller mindre - og definitivt ikke som en tradisjonell lungesyk pasient - jeg er ikke lungesyk for svingende, men fordi jeg er stiv i brystkassen klarer jeg ikke å dra inn nok luft!

Jeg bryr meg ikke om at diagnosebeskrivelsen ikke sier noe om dette.

Jeg bryr meg ikke om hvordan man vanligvis går fram med lungesyke.

Jeg bryr meg ikke om den tradisjonelle måten å møte muskelsyke på.


Til nå, det vil jeg si -

Å starte nøkternt i fysioterapi, hos fysioterapeut som aldri har hørt om min sykdom før.

Å komme til et rehabiliteringssenter, til fysioterapeuter også der som ikke kjente til min sykdom.

I første runde insisterte man på å følge samme opplegg som øvrige muskelsyke - og opplevde at kroppen ikke klarte det. I andre runde hadde man hørt på meg og valgte en helt annen tilnærming, der beskrevet funksjon, triggere, symptomer osv dannet utgangspunkt for en langt mer tilpasset tilnærming i treningen.

Å komme til fysioterapi i spesialisthelsetjenesten etter en operasjon, og bli møtt med spørsmål angående sykdommen min og hvordan den påvirker meg.

Å komme fra fysioterapi i spesialisthelsetjenesten til min i dag lokale fysioterapeut, for å bli møtt med undring og spørsmål rundt en sykdom han heller ikke har hørt om før.

Fysioterapeutene du, de skal vise seg å være av en annen art enn resten av folket jeg har møtt på i helsevesenet.

Med fokus på kroppens funksjon, hva påvirker den, hvordan påvirkes den, hva har du opplevd er positivt for musklene, hva trigger osv.

Det viser seg altså at fysioterapeutene har en helt annen tilnærming, som igjen har et helt annet treff når det kommer til symptomlindring og funksjon.

Det er bare å ta av seg hatten, bukke og takke - for at det er noen som faktisk hører på hva personen som kommer til de sier, tar ting derfra og jobber videre i det jeg selv liker å kalle for et samarbeid.




fredag 13. november 2026

Jeg har altså fortsatt forpliktelser i livet

Nå er jeg ikke lenger i ordinært arbeidsliv, heldigvis hadde jeg nær sagt slik ståa er blitt.



Men -

Jeg er fortsatt kone, mamma og husmor.

Jeg driver podkasten psykt bra samtale.

Jeg er frivillig i Mental helse.

Jeg sitter fortsatt som folkevalgt i et utvalg på fylkesnivå.

Jeg har altså fortsatt forpliktelser i livet som gjør at det er gunstig å være mest mulig jordet, mest mulig fokusert og mest mulig human i min væremåte.

Det er ikke vanskelig å forstå at jeg kan være en utfordring for mine nærmeste, for venner, for kollegaer i frivilligheten osv - når jeg viser fram denne noe uspiselige versjonen av meg selv - som dessverre kan ta store jafs av hverdagen min i perioder.

Det ville være nærliggende å sette spørsmålstegn ved følgende -

Må du gjøre alt dette, er det ikke noe av det du kan ta bort?

Og joda, det er det helt sikkert.

Det viktigste i livet mitt er å være Kone, mamma og husmor - denne er derfor bankers.

Jeg MÅ på sin side ikke være frivillig i Mental helse, på samme måte som jeg heller ikke MÅ være folkevalgt.

Jeg MÅ ikke drive med podkasten eller skrive blogg, men her er greien -

Jeg MÅ ha en tilværelse som gir mening også utover det å være Kone, mamma og husmor. Denne meningen får jeg først og fremst gjennom podkasten psykt bra samtale, men jeg får den også gjennom å dele disse tankene som svirrer i hodet mitt- akkurat på den måten jeg driver med nå.

I tillegg gir det masse mening å gjøre en innsats i Mental helse, med tanke om at det jeg gjør, forhåpentligvis kan gjøre en forskjell for andre mennesker - i alle fall på sikt.

Om andre mennesker kan få noe godt ut av min innsats, om det lille jeg gjør kan bidra til at noen andre kan få et sted å gå til, oppleve sosiale møtepunkt, bli sett osv - så er det absolutt noe som er med og gir mening i mitt liv utover det jeg får gjennom egen familie.

Det er også slik at om samfunnet vårt skal formes utelukkende av friske, oppegående,  energifulle og ressurssterke mennesker- så blir det også deretter... misforstå meg rett. Vi trenger å ha med personer som ikke alltid strekker til, vi trenger disse blikkene på politikere og på politikken som føres. Jeg tror at min funksjon i det politiske liv er med og ivaretar demokratiet med tanke på å bidra til et vidvinkel fokus.

Jeg trenger å bidra inn i samfunnet der jeg kan med hva jeg kan- når jeg kan. Så er det en gang slik at noe av det jeg kan er en kombinert bruk av hode / psyke og snakketøy, med mitt engasjement for psykisk helse faller det seg naturligmat det er dette området jeg svir av det jeg klarer å samle av overskuddsenergi.


Jeg TROR også det er en god ting for flokken min, at jeg bruker meg selv, bryker mitt engasjement og min iver på psykisk helse- både som frivillig,  i podkasten og i politikken- er faktisk psykisk helse der også. 


onsdag 11. november 2026

for å erkjenne skam tilknyttet funksjonsnedsettelse, må jeg først erkjenne en funksjonsnedsettelse

Jeg har tenkt på det -

Hva det er som gjør at jeg i forhold til andre enn meg selv kan være både objektiv, forståelsesfull, empatisk og vis i min tilnærming - mens jeg for egen del stiller som den største kritikeren og med et annet sett holdninger... 

Jeg har ingen konkrete og tydelige svar. Det beste jeg kan komme på av forklaring mer enn et konkret svar, er at det er innarbeidede holdninger over mange år som sitter igjen i hodet.

Enkeltindividets verdi i kraft av å være seg selv som man er, er for meg ukrenkelig og selvfølgelig. Rommet til å være seg selv med uansett funksjonsnedsettelser er også en selvfølgelighet i mitt hode. Vi som samfunn trenger å legge til rette for å gi folk best mulig rammer for egen selvstendighet, uansett funksjonsnivå.

Jeg har aldri brukt verken tid eller annet til å følge med på mennesker rundt meg i forhold til hvordan man måtte fungere eller ikke fungere. Det er for meg også en naturlig tanke at jeg ikke vet alt om alle rundt meg, derfor ønsker jeg heller ikke å dra noen slutning om verken hvem som burde eller ikke burde bruke type handicap-parkering, handicap-toalett eller handicap-sitteplasser på toget. Jeg ville finne det vanskelig å kreve en slik plass, nettopp fordi jeg ikke aner bakgrunnen for at andre bruker disse plassene.

Men jeg skulle ønske, så det er sagt -

Jeg skulle ønske at det fantes en annen merking av slike plasser enn det blå skiltet med rullestol, som peker på synlige funksjonsnedsettelser. Jeg skulle ønske man kunne merket slike plasser med den gule solsikken som er symbolet for personer med usynlige funksjonsnedsettelser, sammen med skriften "personer med usynlige funksjonsnedsettelser". I forbindelse med et foredrag Jeg holdt for kort tid siden, fikk jeg ytret ønske om at personer med usynlige funksjonsnedsettelser kunne være flinkere til å bære dette symbolet slik at folk rundt kunne få mulighet til både å bli kjent med og til å agere på det. Dette har fått meg til å tenke. Om personer med usynlige funksjonsnedsettelser hadde vært gode på å bruke dette merket- som en synlig pinn/ nål, smykke eller klistremerke for den del- så kunne man sette de i hop, et båret symbol og et synlig skilt på veggen eller parkeringsplassen.



Når det så kommer til meg selv, så går jeg litt i lås.

Jeg jobber med meg selv, hver dag, for større aksept ovenfor egne begrensninger. Jeg jobber hver dag med meg selv for å kvitte meg med den skammen som ligger over min egen funksjonsnedsettelse, begrensninger i hverdagen som befinner seg i det private rommet først og fremst - og som jeg tror at dermed er med og opprettholder denne skammen.

Var det enkelt å forstå synes du?

Altså -

Begrensningene er der også når jeg beveger meg rundt i nærmiljøet, men jeg klarer på en eller annen måte å håndtere de slik at det ikke synes på samme måte som hjemme. 

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

I disse tyngste periodene, som det er en del av;

Er jeg veldig stiv og støl innom hus, så stiv i beina at når jeg setter ned ett bein og løfter det andre - så stivner beinet i luften med påfølgende innsettende muskelsmerte i de stive musklene, før jeg igjen kan trå beinet ned på gulvet og smerten avtar.

Er jeg så stiv at når jeg hoster eller nyser blir magemusklene hengende igjen. Magen blir sammenkrøket, stram og hard i flere sekunder etterpå før det slipper opp og sakte går tilbake til utgangspunktet/ hvile.

Er musklene i brystet så stive og jeg blir så kortpustet, flere dager i strekk kan det kjennes ut som om jeg går i motbakke og peser.

Er muskler rundt øyne så stive at jeg ikke klarer å åpne øynene når jeg våkner, jeg trenger flere forsøk og må gjerne hjelpe til med hånden på det ene øyet.

Er kroppen min helt utkjørt. Energien kroppen bruker på å ta seg gjennom dag og natt i disse periodene er mer enn man kan forestille seg, mer enn jeg også er klar over tror jeg. Det kjennes ut som om jeg ikke orker noen ting, men jeg gjør jo det - for jeg gjør jo ting også på disse dagene.


Stive og ømme muskler gjør at det skal lite til før det gjør vondt, man kan for eksempel ikke støtte seg inntil meg uten at det fører med seg et solid hopp på smerteskalaen.

Når klokka er fem om ettermiddagen kjennes det ut som om den er ni på kvelden.

Jeg blir humørsyk og farer opp og ned i temperament, her må jeg virkelig jobbe med meg selv - mest for de rundt meg sin del, men også for min egen del. Ingen er tjent med at jeg er et hespetre.

Ting som er avtalt kan forsvinne for meg, i det jeg ikke klarer å huske på ting. 

Om jeg setter i gang med en ting henger ikke hodet alltid med, jeg klarer gjerne ikke samle tankene nok til å fungere optimalt - konsentrasjonen svikter rett og slett.


I disse periodene blir jeg ikke den beste personen å ha med å gjøre, tenker jeg - jeg er sikker på at jeg ville blitt støttet i denne påstanden om jeg spurte de rette folkene.

Ikke nødvendigvis fordi jeg blir vanskelig, slem eller ufin - selv om jeg vet at jeg absolutt også kan bite fra meg både der det er hensiktsmessig og der det ikke er hensiktsmessig.

Det er ikke lett å ha å gjøre med en person som ikke følger opp det man har avtalt, som ikke får gjort ting, som slumrer i vei gjennom dagen og framstår mer eller mindre uforberedt, uinteressert, utålmodig, kaotisk, grinete og lei - Uavhengig av om det er hjemme, på kontoret eller ute.


Det er en utvilsom sammenheng mellom funksjonsnedsettelsen jeg har og personen jeg blir i de periodene kroppen min har det tyngst.

Helhetsbildet blir av en slik art at det er vanskelig å forholde seg til den ene delen uten den andre, tydeligere sagt - det blir vanskelig å forholde meg til funksjonsnedsettelsen uten å forholde meg til det som skjer med meg som person og omvendt.

Energifattig, søvnig, glemsk og ukonsentrert - ille nok, men det kan man til dels leve med.

Humørsvingninger, ikke følge opp avtaler og det å se at ting ikke blir gjort rundt en hjemme som strengt sett burde vært gjort - er verre ting å dra med seg kjenner jeg.


Når man ser slik på det vokser dette bildet av skam enda mer.

Ikke nok med at jeg skal forholde meg til en fysisk funksjonsnedsettelse, men jeg skal i tillegg forholde meg til at jeg blir en ganske uspiselig person å ha med å gjøre underveis i perioder.

OM jeg ikke kjente skam i forhold til de fysiske begrensningene mine, så kan jeg hilse og si at jeg kjenner i alle fall skam når det kommer til alt som følger med rundt disse.

Igjen -

Jeg har en vei å gå med tanke på dette teppet av skam som ligger over livet mitt i tilknytning til min funksjonsnedsettelse. Jeg jobber med denne skammen hver dag, og jeg snakker om den nå i motsetning til tidligere når jeg ikke en gang erkjente den... men det er klart, for å erkjenne skam tilknyttet funksjonsnedsettelse måtte jeg også først erkjenne en funksjonsnedsettelse som skammen skulle knyttes til... 







mandag 9. november 2026

ønske om å være likest mulig, eller helst bedre - alltid

 For å fortsette det jeg slapp-

Hvorfor bruke energi på å skjule sine funksjonsnedsettelser?



Det handler om, tror jeg, det faktum at jeg ser så uforskammet frisk ut- jeg ser akkurat ut som de fleste andre rundt meg.

Så er det slik dere, at vi mennesker sammenligner oss med hverandre,  med folk vi kjenner oss igjen i,  med de som ser ut tilnærmet lik oss, høres ut som oss, kommer fra samme sted som oss, samme alder, kjønn osv.

Det ligger til oss tror jeg,  bare se på hvordan samfunnet er bygd opp. Vi sammenligner oss med kommuner av cirka samme størrelse,  mtp antall innbyggere,  geografi,  demografi osv. Se på oppvekst, barn sammenlignes fra de er i barnehagen til de er ute av videregående.

Når vi gjør denne sammenligningen, vil vi også av en eller annen grunn ønske å være likest mulig, eller helst bedre - alltid. Å komme dårligere ut er tålbart noen ganger, andre ganger ikke fullt så tålbart og noen ganger er det krise.

Tilbake til meg-

Jeg skiller meg ikke ut ved første øyekast, kanskje ikke på de neste heller - eller i det hele tatt. For folk som ikke kjenner meg og kun ser meg i butikken, ved et kafébord, stående, sittende på toget eller hva enn- for disse fremmede ser jeg med all sannsynlighet helt frisk ut, slik at det ikke en gang ville falle en inn å tenke muligheten for en funksjonsnedsettelse.


Selvfølgelig tenker jeg,  Selvfølgelig har jeg som barn gjort alt jeg kan for å leve opp til den tanken. Jeg visste ikke en gang at jeg hadde denne sykdommen eller at det som ga grobunn til latter og erting da jeg var barn skulle være starten på en større funksjonsnedsettelse.

Selvfølgelig har jeg gjort det samme som ungdom og unge voksen, da visste jeg heller ikke bedre- og forventet også da mer av meg selv.


På et tidspunkt skulle ting likevel endre seg, jeg skulle i aler av 37 år bli klar over at jeg har en sykdom,  en konkret forklaring på min manglende funksjon, og her dere - Her skulle jeg da visselig kunne stått fram med mine svakheter, mine mangler og begrensninger - nå kunne det jo forklares og bevises... eller hva..?..

Men neida-

Latterliggjøringen og ertingen fra jeg var barn sitter i, og enda sterkere sitter skammen i - så denne intellektuelle nykommeren kunnskap har liten funksjon, i møte med innarbeidede og konstante tanker og holdninger til meg selv fra barndom til nå.

"Gammel vane, vond å vende" er det et gammelt ordtak som sier - og det er sant.

Når man leser, eller hører ordtaket sagt høyt, får man med seg at siste del ikke er et "absolutt umulig å endre", men et "vond å vende" - altså det er vanskelig, men ikke umulig.


Kroppen fungerer ikke slik den optimalt sett skulle. Hodet på sin side fungerer som det skal, i alle fall vil jeg påstå at det gjør det. Likevel er det ikke sammenheng mellom hvordan hodet fungerer, hva hodet vet og kan- til følelsene mine, mitt sosiale liv og hvordan disse tingene henger sammen.

Jeg får det altså ikke til!!


Når jeg trår ut av bilen ved butikken -

Jeg åpner døren, vrir meg over, tråkker ut med, og står på, venstre bein noen sekunder... før jeg også setter ned høyre bein og står noen sekunder på begge beina.

Jeg flytter meg et skritt eller to, og lukker bildøren. Det kan hende jeg blir stående noen sekunder, eller det kan hende jeg stavrer meg i vei mot inngangen til butikken.

De første skrittene, kanskje tre - fire skritt. Noen ganger de første meterne, kanskje fem - seks meter... Jeg går sakte, personer med et trent øye kan kanskje se at det går noe stivt - de fleste ser ikke noe.

Mens jeg gjør dette, mens jeg knoter meg ut av bilen, tar jeg meg selv i at jeg forsøker å se helt upåfallende ut. Jeg tar meg selv i at jeg forsøker å finne, og finner, balansen og jeg får i gang musklene sånn høvelig før jeg begynner å gå.


Hvorfor?

Spørsmål i hodet mitt om hva andre måtte tenke, om meg.

Det oppleves i tillegg flaut, kort og godt.

"Hva er det med denne der?"

"Hvorfor går hun sånn?"

Det oppleves flaut å nesten slepe med seg beina, dessuten er sjansen for å falle større om jeg ikke står stille noen sekunder og samler meg før jeg går. 

Ikke er det alle som ser at jeg kommer ut av en bil som står parkert på plasser for personer med nedsatt funksjonsevne heller, da faller i tillegg den informative biten bort - den som sier noe om hvorfor jeg bruker spesialparkering.

Til sist handler det i all hovedsak om holdninger tenker jeg.

Du, så lett det ville vært å kunne si at personer rundt oss har sånn og slik med holdninger, som gjør det vondt og vanskelig for meg - men det kan jeg ikke si uten å lyve, i alle fall ikke bare det.

Jeg selv bærer på holdninger, det er mine egne holdninger til meg selv som er de verste tenker jeg. Hvorfor tenker du kanskje, og videre - om jeg har slike holdninger i forhold til andre med usynlig funksjonsnedsettelser?

Nei, jeg har absolutt ikke nedlatende eller kritiske holdninger til andre med usynlig funksjonsnedsettelser. Tvert i mot har jeg full forståelse for at det er mye vi som er rundt ikke kan se og dermed kanskje ikke forstå.

I forhold til meg selv og mitt har jeg likevel en kritisk tilnærming, og det er både rart og ikke rart.


Jeg skal fortelle deg mer om den tilnærmingen jeg har til meg selv i neste innlegg -

Trykk på følg, abonner på bloggen og få med deg neste innlegg så snart det kommer.












mandag 12. oktober 2026

Fra skam til omfavnelse

 Jeg har levd med usynlige funksjonsnedsettelser nesten hele livet mitt.

Det vil si-

Bort sett fra en bilyd på hjertet som jeg skulle vokse av meg før jeg nådde tenårene, ble jeg født sunn og frisk som de fleste andre barn.


Da jeg plutselig begynte å oppleve en kropp som ikke fungerte slik den hadde gjort, og slik den gjorde hos andre barn, var det ingen som visste verken at jeg er født med en nevromuskulær sykdom - eller at jeg allerede da hadde begynnende funksjonsnedsettelse.

De siste par årene før jeg startet på skolen skulle min fysiske funksjon sakte men sikkert begynne å endre seg.

Jeg ble stivere, så pass stiv at det ble synlig når jeg reiste meg fra sittende til stående. Aller mest var det synlig når aktiviteten gikk fra stående og direkte til løpende, som var en yndet elevaktivitet for gymlærerne allerede fra første klasse. "Dere skal løpe om kapp to og to, herfra til postkassene i krysset og tilbake igjen".

"Klar ferdig gå..."

Trenger jeg å si at de andre elevene sto og lo av meg, når jeg knapt bevegde meg framover, mens jeg subbet grusen i det jeg slepte beina med meg?

De første ti til tyve meterne kunne jeg bare se motparten min bevege seg lenger og lenger fra meg, før musklene mine ble så varme at jeg kunne løpe normalt - og hente inn forspranget til en viss grad.


Årene gikk, samtidig som jeg lærte meg flere ting -

Latter og erting ble en del av tilværelsen hver gang det var snakk om fysisk aktivitet. Frasene som ble kastet mot meg var av typen

"Du er så lat at du har gangsperre så snart du beveger deg".

"Latskapen sitter så i kroppen på deg, at du klarer ikke bevege deg når du en gang finner ut at du skal gjøre det". 

Jeg lærte meg teknikker for hvordan jeg kunne få beina til best mulig å fungere i gitte situasjoner - Varme opp når jeg så skolebussen komme, slik at jeg kunne trø ombord på en tilnærmet normal måte. Finne på noe å snakke om når man gikk trapper, slik at man fikk naturlige stopp der jeg trengte mer tid for å bli varm i musklene osv. osv.

I voksen alder la jeg merke til ting jeg ikke kunne gjøre, jeg merket meg ting som gjorde meg stivere og jeg bidro aktivt i oppgavefordeling etter hvert jeg kom i arbeid - for å unngå oppgaver jeg visste var vanskelige... uten å vite hvorfor - Det jeg visste var at jeg ville unngå folks oppmerksomhet, tanker om og evt. kommentarer på min stivhet.


I godt voksen alder, etter at jeg hadde født barn, bestemte jeg meg for å finne ut av hva som var årsak til at jeg hadde denne stivheten - det kunne da ikke være normalt.

Lang historie kort -

Jeg sendte mail til en lege ved senter for sjeldne diagnoser på Rikshospitalet.

Legen på Rikshospitalet tok meg seriøst, fikk organisert noen prøver og kom med prøvesvar til meg i løpet av noen uker bare.

I en alder av 37 år skulle jeg altså endelig få vite at jeg er født med en sykdom som slår ut i symptomer i førskolealder og som skal vise seg å stå bak det aller meste av mine plager.

I snart femten år har jeg vært kjent med denne sykdommen, en sjelden sak man vet veldig lite om. De senere årene har latt oss forstå at det er ting som påvirker sykdommen - noe mer enn annet.

Astmamedisiner, ikke gunstig med tanke på symptombildet.

Svineinfluensa, ikke noe gunstig greie.

Covid har vist seg å ikke være heldig, gjennom først vaksinen og deretter to runder med sykdom.

Etter årevis der jeg har klort meg fast i jobb og et normalt liv, har jeg etter hvert måtte bite i det sure eplet og ta innover meg at kroppen min ikke klarer mer - i dag er jeg ufør.

Stress- både fysisk og psykisk, fysisk aktivitet, temperaturendringer, kosthold, forkjølelser / diverse virus og mer til - 

Det skal så lite til før jeg opplever økende grad av aktivitet i musklene, økende grad av stivhet og økende smertebilde. I kjølvannet av dette kommer selvfølgelig økende grad av fatigue og økende behov for søvn. Når jeg sover skjer det noe med muskulatur som har med pust å gjøre, som gjør at jeg er avhengig av pustestøtte - og sånn går sirkelen rundt og rundt...



Ved to anledninger har jeg vært til rehabiliteringsopphold der jeg har blitt anbefalt ditt og datt, etter det siste oppholdet tok jeg mot til meg og kontaktet kommunens ergoterapeut - ei fantastisk jente som har hjulpet meg med flere ting, og står klar til å hjelpe meg med mer dersom det er behov for det.

Jeg på min side, til tross for å ha mottatt flere hjelpemidler som har vist seg å være veldig nyttige for meg, har hatt en kamp med meg selv for å akseptere hjelpemidler - for å akseptere at jeg faktisk trenger disse.

Etter en tur i marka med kjæresten min, der jeg holdt på å tryne på et skogsparti med steiner og stubber av en viss størrelse som stakk opp på stien - fikk jeg meg en lærepenge. Vanligvis ville jeg ikke klart å stå på beina ved å snuble slik jeg gjorde, det var som min mormor pleide å si "en styrelse" at jeg ikke gikk over ende.

"Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort dersom du hadde trynet her" sa kjerringa mi, og videre "Jeg vet ikke annet enn at jeg bare måtte rullet deg utfor bakken..."

Etter å ha ledd sammen en stund i etterkant av denne snublingen min, for så å snakke seriøst om hvor nære vi var på noe som ville blitt riktig stygt - ble jeg gående å tenke.


Ikke for det, kjerringa mi hadde allerede sagt meg det flere ganger - men nå skulle jeg tenke sjæl...

Slike turer som dette kan jeg fortsatt være med på, en gang i blant, gå mens jeg hele tiden holder øye med underlaget jeg skal trå på og er veldig forsiktig.

Til hverdags der i mot, er det langt mer hensiktsmessig å forholde meg til min nye venninne Viktoria, trehjulssykkelen.


Brått skulle det gå opp for meg, der jeg tråkket rundt på snubleklar sti, ute på Hvaler ett eller annet sted...
"Skjerp deg Roshild!"
Flere ganger tidligere har det gått galt allerede - røket scene, kræsjet kne ved flere anledninger, brukket ankel - og så alle de gangene der det i hovedsak har vært snakk om litt øyeblikks kræsj av selvbildet i det jeg har gått på ræv eller på trynet i full offentlighet.

I skogen den dagen, bestemte jeg meg egentlig -
Nå er det bra, nå får stolthet være stolthet - du kan ikke fortsette på denne måten.
Altså-
Jeg kan ikke fortsette å late som om kroppen er tipp topp.
Jeg kan ikke fortsette å være en som tasser rundt med en tanke om at mine begrensninger ikke skal synes på meg.
Jeg kan ikke fortsette å la skam og underlegenhet få blomstre når jeg er ute på tur med Viktoria, når det knirker i dråget av en stol i stua, når folk som kommer innom ser arbeidsstolen ved kjøkkenøyen, når jeg så vidt beveger meg framover på tur i marka med en stav i hver hånd.


Så, jeg bestemte meg for å gjøre som kjerringa sier - ta eierskap til både begrensninger, hjelpemidler og selvfølelse.
Jeg Bestemte meg for å late som ingenting neste gang vi får besøk og man ser disse stolene mine som til nylig har vært en pinlig greie.'
Jeg bestemte meg for at når jeg framover farter rundt med Viktoria skal det skje med den oppriktige gleden det er å kjenne på frihet og muligheter som sykkelen gir meg.

Betyr det at fra det ene øyeblikket til det andre, eller fra den ene dagen til den andre, så endret alt seg inni meg?
Nei!
Men det å bestemme seg gjør noe med en, det starter en prosess i meg selv som jeg både tror og kjenner at bringer meg framover.


Så har jeg trådd ut av skapet med usynlige funksjonsnedsettelser, et skap som har hatt døren både opp og igjen her og der fra og til, et skap jeg har holdt åpent med full visshet om at jeg sitter der og synlig for enhver som måtte kaste blikket i min retning til rett tid.

Nå er jeg ute.
Jeg har ikke endret meg, jeg har ikke plutselig fått funksjonsnedsettelser fra den ene dagen til den andre. Men jeg har bestemt meg for at jeg ikke orker å fortsette å gjøre alle mulige ting for å skjule de begrensninger som uansett er der.
Inn og ut av bil, opp og ned av stol, gå og ikke løpe, gå som ei på stylter før jeg mykner, sykle og ikke gå, være hjemme mens de andre er på tur der det er aktuelt, hvile der det er behov for det osv. osv.

Alt kommer ikke på en gang, heller ikke kommer alt helt og fullstendig med det samme -
Men jeg ser langt lysere på ting og er på vei, på god vei.


Hvorfor dere -
Når man lever med en eller annen funksjonsnedsettelse, så er den jo der, hvorfor har det vært så inni granskauen viktig å skjule disse begrensningene?

Følg meg og bloggen, få med deg nye innlegg - der vil jeg snakke om hva jeg tenker ligger til grunn for spørsmålet over... i alle fall i mitt tilfelle...

Om du har lyst å høre meg snakke om disse tingene kan du komme til aktivitetshuset i Horten 22 oktober, da holder jeg foredraget
"Å leve med usynlige funksjonsnedsettelser, fra skam til omfavnelse"


 



fredag 9. oktober 2026

Å leve med en usynlig funksjonsnedsettelse synes ikke umiddelbart

Det er så mange skap i dette livet -

Noen skap skal man stelle pent med og jobbe for å at det skal være både komfortabelt og behagelig å bli værende i - eksempler er de fleste partnerskap og ekteskap.

Andre skap skal man ikke stelle så godt med, de har man godt av å komme ut av.

Jeg kom for mange år siden ut av skapet som kristen, lesbisk kvinne- det ble litt oppstyr, men skulle med litt tid gå fint også utenfor dette skapet.

Faktisk- med byrden det var å holde tilbake, late som man var en annen enn man egentlig var, engstelsen for å bli avslørt, frykten for å bli utstøtt osv - var det en befrielse og en lettelse å endelig bare være, uansett nye utfordringer.


Nå dreier det seg om å komme ut av skapet som person med usynlig, nedsatt funksjonsevne- det sitter et stykke inne, men jeg har vært på vei en stund og tenker det vel er på tide å ta steget helt ut.

Man skal være forsiktig med å sammenligne for mye, men det er en gang slik at når det kommer til personer med synlig nedsatt funksjonsevne, så er det synlig med det blå øyet og ikke til å unngå å merke seg.

Om en person sitter i rullestol, bruker gåstol, rullator, blindestokk eller krykke - så synes det. Om en person får tilført ekstra Oksygen via nesekateter eller maske, så vises det.

Å leve med en usynlig funksjonsnedsettelse synes ikke umiddelbart, kan hende vil man ikke fange det opp i det hele tatt - om man ikke kjenner til at begrensningen eksisterer. I tillegg finnes det usynlige funksjonsnedsettelser som ikke har sitt utspring i fysikk, disse kan være like begrensende og vanskelige å forholde seg til som fysiske begrensninger - kan hende er de også mer stigmatiserende.


Hva mener jeg med å komme ut av skapet som en person med usynlig nedsatt funksjonsevne?


Har du ikke enda trykket på knappen for å følge meg, gjør det - få med deg neste innlegg der jeg tar deg med ut av dette skapet.


Du våkner av lett vibrering og lyd under dyna di

Kjerringa mi kom hjem fra jobb en dag for noen uker siden. "Har vi noen planer for perioden fra da til da?" Av erfaring på det som...