Psykisk beredskap er en stor og viktig del av totalforsvaret vårt

2026 er året for totalberedskapen.

Verdensdagen for psykisk helse hadde i fjor tema “Å styrke vår psykiske beredskap”. 

Psykisk beredskap er en stor og viktig del av totalforsvaret vårt, og har sin naturlige plass når vi snakker om og jobber med beredskap. 

Forsvar, å være motstandsdyktig, at vi kan forsvare oss selv. 

Matberedskap, å sørge for at vi i størst mulig grad er i stand til å klare oss selv dersom vi skulle komme i en situasjon som tilsier at det blir vanskelig å regne med import. 

Beredskapslager, å sørge for å ha tilgjengelig nødvendig mat, drikke og utstyr i hjemmene våre til å klare oss over en periode på opp mot ei uke er det snakket om. 

Beredskapsplaner, å ha en plan for hvordan man skal håndtere diverse potensielle situasjoner. 

 

Hva så med psykisk beredskap? 

Vi mennesker er satt sammen på en måte som gjør at vi i en akutt krisesituasjon vil gjøre det vi kan, ofte det som trengs, for å overleve. Vi har en del andre potensielle situasjoner som går over lengre tid, det være seg krig, mangel på vann, mat, strøm og annen viktig infrastruktur – eller rett og slett at man opplever en personlig krise som griper så hardt om en og strekker så ut i tid at det kan være nødvendig å ty til en form for beredskap. I alle disse type situasjoner kreves en annen form for psykisk beredskap enn ved akutte og kortvarige kriser. Denne beredskapen kan vi jobbe med i hverdagen vår, når ting flyter som normalt rundt oss. 

Hvordan er det med deg, har du på noe tidspunkt tenkt gjennom din egen psykiske beredskap? 

Dersom vi brått skulle befinne oss i en situasjon uten samme tilgang på helt primære ting som mat, drikke, varme – hvordan er du mentalt forberedt på det? 

Dersom vi brått skulle befinne oss i en situasjon der veier er stengt, det har gått et ras eller noe annet har inntruffet, noe som berører og rister løs i vår opplevelse av trygghet og mobilitet – hvordan er du mentalt forberedt på det? 

 

Tiden vi er i nå, akkurat i dag, er tiden for å forberede oss på å håndtere å stå i en evt. Krisesituasjon over tid – men hvordan gjør man det? 

Det starter med det helt grunnleggende: 

Som han sa, sikkerhetsproffen - Vi kan Sørge for at man har spist og drukket nok, og at man får nok søvn - om man har gode rutiner på disse tingene er man bedre rustet til det meste. 

Videre vil jeg trekke fram gamleordføreren i Moss sine ord fra verdensdagen 2025 – vi hadde hatt godt av å ha et slags psykisk førstehjelpskurs, et kurs som kan sidestilles med de tradisjonelle førstehjelpskursene som ivaretar kroppen. Om du vil høre mer om hvordan vi kan styrke vår psykiske beredskap, kan du høre på episoden i lenken under - der får du høre både Hanne Tollerud, @sikkerhetsproffen og @bikerkost

https://open.spotify.com/episode/2hhcph6syzTPxTnEsqQM5A?si=183ad07f3f8d4b23

I tillegg vet vi at opplevelse av trygghet er kjempeviktig for oss mennesker, å bygge gode relasjoner er derfor noe vi alle skulle prioritere, sørge for at man har noen man er trygg på. 

 

Vi som samfunn må dra med oss frivilligheten, det finnes mange frivillige organisasjoner rundt oss som tilbyr tjenester og aktiviteter av stor verdi for innbyggerne. Vi må strekke oss mot og spille på lag med frivilligheten. I en del tilfeller kan frivilligheten støtte opp om, være med å skape det trygghetsrommet man ikke klarer å bygge alene. 

Hva eller hvem finnes rundt oss, som er med å bygge god psykisk helse? 

Er det muligheter for samarbeid? 

Mental helse er et eksempel på en organisasjon som driver sosiale møteplasser rundt om i Østfold, type samlingspunkter der det sosiale er grunnpilaren.

I tillegg til sosiale møteplasser har Mental helse hjelpetelefonen som brukes av folk fra hele landet som trenger noen å snakke med, her kan man ringe for å lufte både tanker og følelser i full visshet om at personen i andre enden har taushetsplikt. Man har også en egen tjeneste for chat, en tjeneste som etter hvert er veldig godt brukt da man slipper å snakke. 

 

Mental helse Moss og omegn driver frititsklubben G10 i samarbeid med Moss Rødekors. Denne aktiviteten handler om å være et trygt sted for barn og unge i alderen 10-17 år, vi ønsker å være et sted man kan være sammen, spille forskjellige spill, snakke, spise og slappe av. Vi har tro på at G10 kan danne grunnlag for opplevelse av både trygghet og omsorg.

I tillegg har Mental helse Moss og omegn sosial møteplass hver andre onsdag. På sosial møteplass er det første og viktigste å møtes, være sammen. Vi fyller på med mat og drikke ved at vi bruker tid til å dele et enkelt måltid sammen. På sosial møteplass kan man spille et spill, gjøre håndarbeid eller velge å være en observatør til det som måtte foregå rundt. Brettspillsøndager er noe vi har siste søndagen i måneden, da samles de som liker å spille bordspill til sosialt og spill.

Hvor vil jeg med dette mon?

Jo det skal jeg si deg - Jeg vil at du skal legge merke til det som står ikke bare i teksten, men også mellom linjene - det handler nemlig om psykisk beredskap.

Vi i Mental helse Moss og omegn tror at det å være sammen på disse forskjellige aktivitetene er med på å skape gode relasjoner, som igjen er med på å skape både opplevelse av tilhørighet, tro på seg selv og faktisk også trygghet.

Vi har som mål å være et trygt møtested for innbyggerne i vår region. Vi ønsker å bidra til folks opplevelse av tilhørighet og trygghet, og til å styrke folks opplevelse av egenmestring og styrking av egen psykiske helse.

Derfor ønsker vi at flere skal melde seg inn i vår organisasjon, for at vi kan bli enda sterkere i det vi gjør, kan nå enda flere innbyggere og kan være det trygge stedet som vi stadig blir gjort oppmerksom på at vi er.

 

 

Dersom det å nå klimamålene er viktigere enn sikkerhet på veien... må det da være enda bedre å la være å brøyte veiene vel..?..!...?

 Fantastisk (idiot) idé...

Elektriske brøytebiler, i nord - halloooooo????

Nettopp i går leste jeg i avisen iFinnmark, landets nordligste avis, om tidsbruk, ressurser og utfordringer for hjelpemannskap i Finnmark som må rykke ut til El-biler og hybridbiler vintertid.

Brøytebilene holder trafikkårene åpen for folk, veier som lar folk leve og bo i bygder. Brøytebilen har en livsviktig funksjon, å bytte dagens biler ut med El-brøytebiler vil utsette folk i den nordligste delen av landet for unødvendig risiko for liv og helse.

Brøytebilen ikke bare brøyter veiene, den er i mange tilfeller tilfluktsted for personer som har fått stopp, som fryser. Uten brøytebilen å stige inn i hadde mange fryst ihjel på fjelloverganger opp gjennom årene.

Prøv å se følgende for deg -

1. En ambulanse på vei fra Berlevåg til Kirkenes sykehus.

Det er desember eller januar og graderstokken viser -27,5 grader, og det blåser så kraftig at du ikke ser mer enn en meter eller to framfor deg. Veien over fjellet er stengt, så man tilkaller brøytebilen som rydder vei framfor en slik at man i det hele tatt kan ta seg fram. Bak ambulansen kjører følgebilen, som ser til at alt går som det skal framfor seg.

Fly, eller helikopter?

Ikke et alternativ under de forholdene som rår vintertid!!

På denne måten har ambulanser tatt seg trygt og godt over fjellene i nord gjennom mange år.

2. Folk i personbiler på vei hjem fra arbeidsuke eller til en ny arbeidsuke milevis hjemmefra, som reiser ut på handling eller som skal besøke famile / venner.

Dette er folk som kjører personbiler over fjellene i nord, folk som er vant til å kjøre kolonne i dårlig vær. Det hender av forskjellige grunner at man blir stående til fjells, derav anbefalinger om å fylle tanken, sørge for å ha godt med klær både på og med seg, og gjerne også ullpledd eller annet som kan holde varmen i bilen - før man legger ut på kolonnekjøring. Ikke bare én gang har det hendt at biler får trøbbel over fjellet; Man går tom for drivstoff, varmeapparatet slutter å fungere, biler som kræsjer eller hva enn som kan dukke opp av utfordringer.

Mange ganger opp gjennom årene har biler av forskjellige grunner fått problemer og stanset opp - midt oppe på fjellet. I disse tilfellene blir det fort kaldt, iskaldt, farlig kaldt i disse bilene.

Hva tror du har vært redningen?

Jo, det er brøytebilene.

I mange år har brøytebilene hatt funksjon også som tilfluktssted for folk i nød på fjellet. Enkelte ganger har man fylt brøytebilen med mennesker som holder på å fryse av seg rævva til fjells.

Kan du så se for deg samme type situasjoner, men med El-biler som skal krysse fjellet, for ikke å snakke om El-brøytebiler som skal brøyte veien, sikre ambulansen trygt over fjellet, for ikke å snakke om å holde både motor og varmeapparat gående slik at folk har et sted å søke tilflukt?

Det er veldig enkelt -

Dersom dagens brøytebiler blir erstattet med El-brøytebiler vil man utsette folk for helserisiko, for livsfare.

Risikoen vil komme fordi El-brøytebilen ikke kan gjøre samme jobben som den klassiske brøytebilen- ikke påmsteder utenom bykjerne og tettbygde strøk der det finns både ladere og varme hus.  Det ville være en gavepakke til alle de som jobber for sentralisering, fordi man ville tvinge folk til å flytte fra bygder da det ikke lenger er trygt å bo der.

Uten en vei ut vinterstid når han står på som verst.

El-biler går tom for strøm, det samme gjør El-lastebiler / brøytebiler. Lading tar tid, lang tid - tid man ikke har dersom man ligger i en ambulanse med hjerteinfarkt. Batteri går tom for strøm dersom man blir stående en liten stund i sprengkulde uten tilgang på lading.

Man kan uttale seg lett om enkeltelementer ved oppgaver som er betydelig mer komplekse- det samme skjer over hele linjen, man ser kun sitt eget lille innsnevrede ansvarsområde eller behov.

Helse-

En hver spesialist konsentrerer seg om sitt eget lille spesialfelt, ansvarsområde. Man glemmer å se på helheten, på pasienten.

Budsjett-

Man ser krav om og behov for å ta ned bruk av penger, dermed kutter man budsjett på steder som får alvorlige konsekvenser i den store sammenheng - forebygging både i helse og skole, som man vet slår mye sterkere tilbake økonomisk på senere tidspunkt.

Trafikk-

Man ser på øyeblikkets mest økonomiske løsninger, som stadig viser seg å gi alvorlige konsekvenser på senere tidspunkt.

Eksempel; leirraset i Trøndelag sist sommer, jernbaneutbyggingen i Moss.

Ta det helt på personnivå-

Jeg skal fram med trafalgaen min, at det skjer ting framfor meg som gjør det naturlig å vente før jeg kjører bryr ikke meg. Jeg kjører på, ploger meg fram - også fysisk om jeg må.

Køkultur, der bestemor (beklager, det har oftest vært type dame 60+ som har råket meg) stikker seg inn fra sidelinjen i en eller annen kø- enten direkte frekk og fysisk brøyter seg plass, eller av typen "skal bare" for det er det jo ingen av oss andre i kø som skal.

Så fikk jeg tømt ut noe av frustrasjonen over alle stykkevis og delt som fører an rundt oss...

Hvor var jeg, jo - avslutningen på innlegget;

Dersom det å nå klimamålene er viktigere enn sikkerhet på veien, både for brøytesjåfør og andre, må det da være enda bedre å la være å brøyte veiene vel..?..!...?

Så ville ikke veiene være kjørbare.

Biler ville ikke kjøre-

biler som likevel kjører ville stanse i snøen.

Redningsbiler kunne man også glemme, da de ikke ville ta seg fram i snøen.

Vi ville ikke kunne kjøre mer -

Med alt dette ville vi vise for verden at vi tar klimamålene våre På alvor, vi hadde gått fram som et godt eksempel, verdens utslipp hadde redusert seg kraftig og...

... hei, stopp der...

Det hadde jo ikke skjedd, ikke helt -

Vi måtte i tillegg også stoppe kua fra å rape - DA hadde vi tatt klima på alvor da, og DA hadde vi redusert utslippene betydelig...

... men det er en annen diskusjon 🫵

Onkel, har du noen penger i lommene i dag, få se..?"

 Noe av det første jeg husker av onkel,

er han sittende ved kjøkkenbordet sammen med mamma.

Da vi var små var det gøy med onkel- alltid med penger i lommene sine, jeg kan huske vi spurte;
"Onkel, har du noen penger i lommene i dag, få se..?"
Den gang var vi for små til å forstå ting, forståelse har kommet med alder. Forholdene hjemme var av en art jeg som ungdom og ung voksen har brukt tid på å akseptere, på å jobbe meg forbi.

Skam, sårhet og mental smerte - over de kår vi vokste opp i, noe verken vi eller mamma kunne noe for. Onkel ble redningen for mamma om og om igjen- økonomisk, mentalt og praktisk.

Onkel hjalp mamma med penger, penger så vi fikk mat på bordet.
Når vi ble større og galskapen tok til hjemme og vi ble kastet ut under åpen himmel, da var hjemmet til onkel og tante et selvsagt tilfluktsted - i flere uker om gangen var vi fordelt på hjemmet til onkel og hjemmet til besta.
Når farsan døde, og mamma kort tid etter, var også onkel der- det ble et naturlige sted å gå, et naturlig sted å fortsatt finne mamma.

Etter jeg ble voksen har jeg nesten ikke vært i Finnmark, jeg skal erkjenne det. De siste ti årene har det blitt noen turer- seks i tallet der jeg har tre begravelser, et bryllup og en konfirmasjon i innholdsfortegnelsen. Besøk hos onkel og tante er også i innholdsfortegnelsen- en varm klem, småprat, spøk og latter rundt kaffekoppene. Det har vært godt, alltid.

Nå er han her ikke lenger, onkel, men vi vet han ikke er borte- han har tatt veien videre.

Buketten nære mennesker som har reist videre begynt å få en viss størrelse-

Til vi ses igjen,
Hils de andre onkel ❤️

Same eller ikke same, faktabasen er så stor at det nytter lite å bæse

Bryllupsfesten, heajastallan, som går på NRK om dagen får kritikk fra alle kanter, nesten som nordavinden i flåklypa.

Dersom man våger å sette egen ære og stolthet til side,

dersom man våger å se filmens innhold med litt åpent sinn,

Vil man raskt kunne se og kjenne seg igjen i det budskapet som er pakket inn i handlingen -

Same eller ikke same, faktabasen er så stor at det nytter lite å bæse - da ender man bare som enda en forsterking av seriens innhold.

Ære og stolthet, fasader, voldtekt (trolig mer overgrep uten vold?), vold, psykisk helse, kjærlighet, språkbruk, fordommer, homofobi, kvinnesyn, oppdragelse, symbiotiske familiebånd, konkurranse, (påstått?) krenkelse, tilhørighet, selvmord, å henge med eller ikke henge med i tiden, tradisjoner, flukt, kultur eller ukultur, alkohol/ rus, forsvarsmekanismer, identitet og sånn kan man trolig fortsette enda litt til...

Det mest irriterende gjennom hele serien var for meg musikkvalget-

En uendelig støy som stadig veltet innover handlingen i serien.

Likevel, støyen har sin funksjon, nemlig å frembringe opplevelsen av kaos, og for meg også ubehag - noe jeg synes den lyktes med.

Jeg kan lett kjenne igjen alle de elementer som er nevnt over.

Man har klart å pakke serien med absolutt alt man kan finne av elementer som peker på destruktivitet og dels mørke i et lite samisk lokalsamfunn ja- men som absolutt er aktuelt også i diverse små, gjerne litt sånn på kanten til bortgjemte - i allf bortglemte - lokalsamfunn, man treffer altså blink med tanke på realismen i handlingen.

Og så dere-

Selv om man har med alt det negative som er mulig å springe opp og fram, så har man altså også med seg det vakre- glem ikke det.

Kjærlighet mellom to er bakteppet for filmen, en kjærlighet som kjempes for da sterke elementer  rundt helst ser at man hadde valgt noen som passer familien, som passer slekta, bedre.

Kjærligheten mellom to av samme kjønn har enda mer plass i handlingen, noe som gjenspeiler også en utfordrende realitet i det virkelige livet ikke bare i ei samisk og bygd, men kanskje den mest kristen-konservative bygda i landet, og i små lokalsamfunn for øvrig.

Naturen, glem nå ikke naturen og været, så mektig både i skjønnhet og kraft at det kan ta pusten fra en hver som kommer ut for det.

Dessuten, når det røyner på som verst, når uhelsen tar en og man er som svakest - da stiller lokalsamfunnet opp, da er det forståelse og omsorg - da er det tilhørighet og godhet.

I det hele tatt-

Folk skulle tatt av seg fordoms-briller og krenkelses-briller, satt seg til og sett denne serien med åpent sinn - latt seg bli med inn i seriens handling og budskap med visshet om at man har satt ting på spissen om ikke nødvendigvis veldig på spissen. Så får det være at man har komprimert innholdet så det kan bli litt mye... Lev med det, se forbi det - se serien og ta til deg budskapet, lær litt om det og de som lever i ytterpunktene.

https://www.nordnorskdebatt.no/hva-er-budskapet/o/5-124-405542

Fjøs, skur, stall - samma det, barnet var ute og barnet var lagt i matfatet til dyra

 Julehøytiden er på hell-

P7 klem jul har spilt julemusikk siden lenge før advent, til irritasjon over at man drar noe av det som er julens glede, kos og kjennetegn langt utenfor høytiden musikken hører hjemme. Da jeg i romjulen satte på P7 klem jul for å nyte julemusikken under alenetiden i bil, skulle jeg få meg en emosjonell kilevink i det jeg kunne  høre og se at P7 klem jul brått var blitt til P7 klem igjen, og det MIDT I HØYTIDEN musikken er ment for. Skal ærlig erkjenne a da tenkte jeg Hva feiler det folk, eller hva feiler det de som styrer i kanalen P7 klem?

Send meg den personen som har sagt det er ok å spille så mye julemusikk før jul, før advent faktisk, at vi er lei så snart papiret er røsket av siste julegave på julaften- og i det høytiden så vidt har startet, så skal jeg si vedkommede noen solide ord!

Sånn, da var den frustrasjonen ute av tankene- og godt er det, for den har irritert meg mer enn godt er...

Så, til jula-

Julaften med festmiddag og tradisjoner for alt fra når tid man står opp, hva man spiser til både frokost, middag og kvelds, hva man ser på tv, om man går i kirken, strømper og gaver - garantert enda mer- hele dagen er satt i tradisjon, system og vaner. Julaften er en dag jeg tror at garantert slår opp gjennomsnitlig stressnivå hos det norske folk. 

Romjulen er den lengste tiden av julehøytiden- juleferien, fridagene de fleste av oss er takknemlige for å ha i forbindelse med jul. Romjulen er og tiden for å kjenne etter på takknemlighet og glede, til å være med de man holder nær seg, til å nyte  livet og kjenne etter på både opp og ned i det.

Så har vi denne greien med det jeg kaller gnål og støy fra utsiden, stemmer og handlinger som bare ikke kan la være å komme til uttrykk. Dette gnålet, denne støyen, har blitt så vanlig at man ikke lenger blir overrasket av den- den er nesten forventet om enn ikke ønskelig.

Hva jeg snakker om?

Jeg snakker om alle de som ikke kan dy seg for å gnåle om hvorfor vi feirer jul, om hvor Jesusbarnet egentlig var født, om datoen han egentlig var født og i alle fall ikke født osv osv.

Sammen med alt dette gnålet skal det selvfølgelig også gnåles til alle som fortsatt har Jesu fødsel som hovedfokus i julen-

Er dere klar over at Jesus ikke var...

Er dere klar over at Bibelen sier eller ikke sier...

Jul ble feiret lenge før Jesu fødsel, og er blitt stjålet av kristendommen som har gjort den til sin...

Det er ganske fasinerende om man tenker over det-

Mennesker som på ene siden absolutt ikke tror på julens budskap slik vi kjenner det- legger ut årlig for å belære troende i en hel religion - om dens religion, i tillegg til å blåse ut til folk som ikke lever ut tro men som setter tradisjon og kultur høyt.

Ærlig talt-

Alle som feirer jul med Jesusbarnet i fokus vet at den 24 er en dato som er satt, fotdi man ikke kunne si helt nøyaktig når tid han ble født. Etter hvert har det kommet antydninger og antakelser mer eller mindre av typen "innenfor dette tidsrommet". Mennesker som følger religionen med Jesusbarnet og voksne Jesus vet dette, selv om man feirer denne ene dagen i slutten av desember.

De samme menneskene vet godt hva Bibelen sier eller mer konkret hva den ikke sier, om fødsel i en stall.

"Var ikke rom for dem i herberget".

"Barnet ble svøpt og lagt i en krybbe".

"Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe".

Gnålet og støyens stemmer er så opptatt av det jeg vil si er sannheter og konkretisering  utenfor sammenheng, at man ikke har tatt høyde for noe av det som er naturlig å tenke- noen vil si det opplagte, det som står mellom linjene.

Jeg har feiret dager- både festdager, runde dager og andre dager til og sammen med familie og venner - i forkant eller etterkant av selve dagen - det har gått helt fint, feiringen har gått fint selv om det ikke har vært på eksakt dato.

24 desember er et tall satt for enkelhets skyld, når jeg feirer jul driter jeg i om det er den eller den eksakte dagen som burde vært satt - feiringen den 24 fungerer tipp topp - fordi det jeg feirer er fokus.

Det var ikke ledig plass i datidens overnattingsmuligheter innendørs.

Barnet ble svøpt, det ble pakket inn, og lagt i en krybbe.

Krybbe?

Ja, krybbe. Vi som er vokst opp på landsbygda, om ikke på gård så med kjennskap til gård, kjenner godt til hva en krybbe er.

Krybbe var, og er fortsatt, noe til bruk for å gi dyrene mat i. For å si det sånn, at barnet ble lagt i en krybbe tilsier at dingsen dyrene fikk mat i for han ble det som i dag er gjennomsiktige senger med hjul på fødeavdelingene.

Se det for deg-

Ikke et eneste sted med mulighet for å overnatte, inntil en person tilbød paret å sove sammen med dyrene der det var varmt - historisk sett tenkt mann ettersom det var vanlig at man kun hadde to fysiske kjønn på den tiden og det var mannen som jevnt over styrte og hadde ordet. Tiden vil vise oss om gnålets og støyens stemmer også vil røske tak i denne detaljen og skufle inn en hen i fortellingen.

Uansett dere-

Det var fullt overalt inne, paret tok tilbudet til han kisen (jeg tenker det var en kar) og slo seg ned ute sammen med dyrene.

Tror du de hadde fjøs av sortene vi har i dag?

Kufjøs

Saufjøs

Grisefjøs

Hestefjøs - altså stall

Hønsehus

Osv?

Bortsett fra hos de som drev med dyr, (selv uten data på dette vil jeg tenke) svaret er nei.

Langt flere, men langt mindre forhold enn i dag trolig, hvermannsen hadde dyr til å dekke sine behov for mat.

De dyrene man hadde delte husrom, om man kalte det fjøs, skur, shelter, uthus eller stall - samma det tenker jeg.

Dyrene sto sammen, de fikk mat i en krybbe og alt dette foregikk ute - derfor dette tegnet til gjeterne om å finne barnet pakket inn og lagt i matfatet til dyrene.

Alle som i dag feirer jul med Jesusbarnet i fokus vet disse tingene, kjenner detaljene i historien.

Fjøs, skur, stall - samma det, barnet var ute og barnet var lagt i matfatet til dyra.

Stallen er et navn man har valgt, så enkelt er det. En hver julekrybbe ser ut som et skur, et shelter, le for vind og vær slik det var på.tiden Jesus ble født. Hva dette krypinnet egentlig het er meg rævende likegyldig - begrepet stall er noe vi kjenner til, noe som er lett å forholde seg til, det funker som snus pleier en venn av meg å si. Julen er høytid i landet vårt og verden over om enn ikke i alle land. At det er høytid betyr at det er helligdager og fest.

I landet vårt har vi fridager knyttet til høytid, om man ikke jobber med mennesker eller annen beredskap. Alle har fri, også personer som ikke tilhører kristendommen, liketil julegnålets og julestøyens stemmer har fri. Det er fasinerende å tenke på at mens man sitter i sin julefri, som julehøytiden gir - så bruker man denne til å gyve løs på julehøytiden, graver seg ned i detaljer tatt ut av sin sammenheng som man spyr ut av seg - hva man ønsker å oppnå er uvisst, jul feires det uansett.

Mange som feirer jul feirer ut fra tradisjoner, feirer uten at jesusbarnet og historien rundt han har plass i feiringen, feirer uten preg av høytid- men med respekt for høytiden og dens lange historie. Dette er også julefeiring, en feiring med lang historie, en feiring med fokus på relasjoner, godhet, omsorg osv. Dette er en julefeiring vi på ingen måte har rett til å shame, en feiring vi skal være glad og takknemlig for at også har plass.

Fordi, Uansett hvorfor vi feirer jul;

Fellesnevnerne er godhet, relasjoner, omsorg. Felles er at man legger forskjeller til side, man strekker seg litt lenger.

Julen bringer håp, bringer ønsker og drømmer-

I årevis har man feirert jul side om side, det håper jeg fortsetter uansett hvor sterke og mange julegnålet og julestøyen blir.

Nå er jula så på hell at vi skal pakke den ned. Kasser med pynt-

Julekrybber, jesusbarn, juletrepynt - liketil juletrær for de som driver med vaskekte plastikktrær. Alt pakkes bort, sånn skal det være i nesten et år - da er det påan igjen med julekos og la oss ikke glemme julegnål ogjulestøy.

Takk for denne gang, og godt nytt år 🎉🎉

Jeg er oppriktig takknemlig for det året jeg fikk på spesialskole

 Jeg forstår at man skal tenke seg om ikke bare én gang, heller ikke to eller kan hende tre ganger - man skal tenke seg godt om før man velger å ta et barn ut fra sin kjernefamilie for å sende dette barnet til en internatskole - men, det jeg likevel ikke kan la være å undre meg over er hva det er som gjør at vi utelukkende har slått fast at det er feil?

Om vi tar en tur tilbake til den tiden vi gikk på internatskole -

Jeg og min bror, han karen som bodde sammen med oss, vår kusine og han karen som hun delte plass med på vårt internat, de fire tøffingene som bodde på internatet for de eldste elevene og den lille trioen som bodde på det tredje internatet.

Når jeg ser tilbake på oss som var der, ser oss med litt voksne øyne i forhold til de barneøynene jeg hadde på den tiden.

Av alle oss internatbarna var det tre barn som hadde fysiske og kognitive utfordringer, resten av oss var der av psykiske / psykososiale grunner.

De tre som var der av fysiske og kognitive grunner kunne med fordel vært integrert inn i ordinære skolesystemer. Vi ønsker å være et samfunn der inkludering og mangfold er en viktig verdi, tilrettelegging og oppfølging på ordinære skoler kunne derav vært en gunstig og hensiktsmessig ting både for disse tre elevene og for øvrige elever på deres hjemskoler.

Resterende av oss på internatene var der av enten psykiske eller psykososiale årsaker, som ga sitt utslag i skolehverdagen og hverdagen generelt.

Altså -

Det var ting utenfor oss selv, ting i tilværelsen rundt vår hjemmesituasjon, som dannet grunnlaget for de utfordringer og begrensninger som fulgte hverdagen vår. Kall det forstyrrelser, påvirkninger, triggere eller hva enn - det var likevel disse tingene som førte til psykisk uhelse og sosiale utfordringer.

Ved at vi ble tatt ut av en tilværelse der faktorer som trigget utfordringer var eksisterende, for å bli plassert på denne spesialskolen, fikk vi et nødvendig miljøskifte vil jeg påstå. Vi fikk en pause fra påvirkninger, triggere og forstyrrelser i hjemmemiljøene våre som gjorde at vi kunne senke skuldrene våre og være barn og ungdommer.

Visst var det krav til oss også på internatet og skolen vi gikk på, det var forventninger og det var en oppdragende gjeng med miljøterapeuter som fulgte oss hver dag og kveld gjennom hele uken.

Samtidig var også dagene bygget opp av rutiner og miljø rundt oss som speilet normalsamfunnet. Vi ble vekket til faste tider i ukedagene for å nå morgenstell, frokost og skole. I tillegg hadde de eldste egne vekkeklokker for å øve seg på å stå opp selv. Vi hadde felles måltider sammen med de voksne, vi hadde faste oppgaver av huslig aktivitet som rullerte oss i mellom og hadde til hensikt å gjenspeile det å ha ansvar som del av en gruppe. Herunder var det pådekking av bord, oppvask, henting av mat fra hovedkjøkkenet, rydding på fellesområder, ansvar for at eget rom så greit ut osv.

Det er egentlig ikke overraskende, burde i alle fall ikke være, at de barna som ikke var vant med verken rutiner eller ansvar fikk viktig lærdom. På den annen side var det slik at de barna som var overlesset med ansvar de egentlig ikke burde hatt hjemme, fikk se og erfare hva det er et barn forventes å ta del i og hva ikke.

Utover hverdagslige og alminnelige rutiner og ansvar, besto uken av mye fellesskap på internatet og ikke minst kosestunder av en art som var ny for veldig mange dessverre.

Helgekos for eksempel, langt fra kjent for mange - hva er det, er det vanlig, skal vi sitte sammen, skal vi kose oss..?

Fritidsaktiviteter, det å gjøre ting sammen med gjevnaldrede - som å stå på langrenn eller slalom, veldig rart i starten. Er det meningen at man skal ut sammen, skal vi legge ut på langtur med langrennski? Skal vi på helgetur? Skal vi på en ukestur, nesten type ferie?

Mange av barna på spesialskolene fikk utvilsomt viktig lærdom - 

Om det å være del av et fellesskap, om det er familie, fosterfamilie, skole, vennegjeng eller hva enn. Om det å både få og ta ansvar, for eget liv, for et fellesskap for de man har rundt seg.

Om kommunikasjon, hvordan snakke med med hverandre på en konstruktiv og alminnelig måte? Hva er det naturlig å snakke om, hva bør man evt. snakke mer om og hvilke ting snakker man ikke om - i alle fall ikke som barn?

Om følelser, man erfarte at det å kjenne på ting var normalt, det å åpne opp for hva man kjenner er normalt - for eksempel gråt, da det å gråte for mange var utelukket.

I det hele tatt kan man si at barna som gikk på denne internatskolen i alle fall, fikk en grunnleggende lærdom om det å være menneske, om normer i samfunnet, om å leve helhetlig - man fikk sosial og emosjonell kompetanse rett og slett.

Nå er det slik at det på ingen måte var slik at sosial kompetanse og empati var fullstendig fraværende for alle de barna som kom til denne skolen - likevel må det kunne sies at det var en viss mangel på disse tingene blant barna på skolen.

Tilbake til det store utspillet på slutten av forrige innlegg -

Jeg tror enkeltelever, som meg, som min bror, som kreti og pleti rundt om på internatene i vår tid på denne skolen - hadde godt av oppholdet på skolen. Jeg tror det var godt for enkeltindividet, jeg tror det var en god ting for familiene og jeg tror vi som samfunn med spesialskolene la godt til rette for både enkeltelever, familier og lokalsamfunn rundt om - selv om det for en stor del av barna innebar reising og adskillelse fra familier.

Tenk deg -

Ved at jeg og bror reiste disse kilometerne til internatskolen fikk vi lagt til rette for personlig utvikling, for mestring og selvstendighet innenfor trygge, omsorgsfulle rammer - tilrettelagt på en måte som speilet familier med tanke på størrelser og sammensetninger.

Hver enkelt elev fikk individuelt tilpasset skolehverdag der man så eleven bak utfordringer og man tok hensyn til at en hadde lopper i blodet, en trengte mer praktisk tilnærming, en hadde mye angst og en annen var deprimert. Man kunne slappe av med viten om at ingen kom til å arrestere en fordi man ikke klarte å følge med, fordi man trengte gjentakelser, fordi man framsto masete. Man visste at man kunne være som man var, samtidig også med visshet om at man trengte å fokusere på visse utfordringer i form av konsentrasjon, lesing, pust eller hva det måtte være. Ikke om man skilte seg ut, men at man skilte seg ut var ikke noe tema - fordi alle hadde en greie, sin egen greie.

Jeg tror oppriktig at spesialskolene hadde noe for seg, jeg tror skolen vi var på var bra for oss og jeg tror spesialskolene rundt om var bra for de som trengte de.

Med det sagt ligger det også litt i luften at jeg er usikker på hvor rett det var å legge ned alle disse skolene, og det i et eneste jafs - fordi voksne mennesker kjente på utfordringer ved adskillelse, ved avstander, ved å la barn bo borte hjemmefra osv. uten at man nødvendigvis har brukt nok tid på å sette seg inn i helhetsbildet i situasjonen - hvorfor skal barnet være så langt hjemmefra og hva kommer ut av det.

Jeg har tenkt på en ting, nemlig det at det i dag settes ned kommisjoner og utvalg som skal se på hver eneste lille ting rundt oss.

Kommer det spørsmål om en ting, vi setter ned utvalg som ser på det.

Peker man på noe som anses uheldig, vi setter ned utvalg for å se på det.

Har man en uheldig hendelse av noe slag, nytt utvalg som skal se på det.

Når man i sin tid fant ut at man skulle legge ned fuglene vet hvor mange spesialskoler som igjen huset en rekke barn pr. skole som altså gir et ganske stort antall barn totalt sett - da var det ikke snakk om ett eneste utvalg, ingen meldte inn verken behov eller ønske om at her må vi bruke tid til å se nærmere på en evt. nedleggelse - og det fra forskjellige vinklinger.

Tenk om man hadde satt ned et utvalg bestående av fagfolk, foreldre, tidligere elever på spesialskoler osv. Spesialskolene hadde ikke fortsatt som de en gang gjorde tror jeg, men det er ikke sikkert man hadde lagt ned alle skolene helt heller tror jeg... man hadde kan hende endt opp med en mellomting av det som var og det som er (eller ikke er) i dag.

Jeg skal ikke komme med noen konklusjon verken til ene eller andre siden i spørsmålet om spesialskolene, men jeg vil si -

Vi har et samfunn der både politikere og fagfolk har en tendens til å se veldig sort hvitt på ting, gjerne definert ut fra eget ekspertområde eller enda mer - ut fra egen ideologi.

Drift av sykehus

Drift av skoler

Drift av barnehager

Boligbygging

Samferdsel

Kultur

Overnevnte er bare eksempler, absolutt ikke en uttømmende liste...

Jeg skulle ønske man kunne se mer nyansert på ting, at man kunne se mer helhetlig på ting, at man kunne begynne å se på ting og utfordringer i samfunnet med individene i fokus. Hva er det som vil tjene folket best - ikke bare nå i vår tid - men også for framtiden?

Jeg er oppriktig takknemlig for det året jeg fikk på spesialskole i Alta. Året ga meg pusterom, året ga meg lavere puls og ro i kroppen. I dag nesten førti år etter at jeg startet skoleåret sammen med min bror, har jeg fortsatt kontakt med ei av de som fulgte meg tettest på internatet - det var en sann glede å ha besøk av henne her hjemme med familien min. Rart var det, å forklare for barna hvordan vi kjenner hverandre, hvilken relasjon vi har hatt - da jeg var barn og nå. Godt var det, å kunne fortelle for barna mine betydningen Jorunn har hatt for meg som liten jente og for den del også den relasjonen vi har tatt vare på og har i dag. Jeg har også kontakt med hun som var støttekontakten min den gang, nå er det en del år siden vi møttes forrige gang - men jeg håper vi får til flere møter.

Jeg er overbevist om at utformingen av meg som person, og etter hvert som selvstendig voksenperson, ikke hadde vært som den ble uten dette året. Hvordan bror og jeg vokste enda tettere sammen dette året er også av en betydning det er vanskelig å beskrive - derfor er jeg takknemlig fordi vi fikk det året.