jeg kjente på en pinlighet over mine begrensninger sammenlignet med Torsteins begrensninger

"Ta deg sammen"

Det er ikke mine ord, det er ordene til Torstein - mannen med EL-fartøyet som han styrer med én finger.

Jeg har tenkt litt på den setningen, nettopp fordi den kommer fra akkurat han.

Torstein har klart å utdanne seg til lektor, han har vært politiker og stått på både kommunelister og fylkeslister, sittet i kommunestyret og fylkestinget, hatt ymse jobber - og jobber i dag som regionleder i et assistansefirma og han holder massevis av foredrag.

Alt dette har Torstein fått til- og får til, som alvorlig muskelsyk må man da visselig kunne si. Fartende rundt på EL-fartøyet sitt mens han på ingen måte synes synd på seg selv, lar seg bremse av eller påvirkes av sin muskelsykdom.

Herlighet tenker jeg, for en kar.

Jeg får høre hvordan det gikk til da Torstein fikk irettesettelse av Mental Helse Ungdom etter et avisinnlegg der han hadde ytret at folk måtte ta seg sammen.

Torstein påpeker at han med tiden har lært at han har vært heldig, han har nemlig aldri vært i en posisjon der psykisk uhelse har vært et tema for han.

"Jeg har aldri slitt psykisk eller hatt noe grunnlag for å kjenne på psykiske utfordringer- derfor har jeg heller ikke forstått hva det vil si å slite psykisk"

Videre påpeker Torstein at han tok seg i det, han gikk i seg selv og han måtte ta innover seg at her var tilsnakket velfortjent, fordi han har hatt det han antar er fordommer mot psykisk sykdom.

Jeg tar også det til meg - vi har alle noen fordommer, mot ett eller annet.

Videre i samtalen ble jeg dvelende i  undring på hva det er denne mannen har med seg som gir han denne mentale styrken og positiviteten?

Født med et lyst sinn, født inn i en veldig ressurssterk og god familie, vanvittig tro på seg selv og tar derfor de fleste utfordringer - dette er noe av det Torstein legger til grunn for egen iboende styrke.

"Du har fått så mye av samfunnet, det er brukt så mye ressurser på deg. Når du har et godt hode Torstein, så skal du jammen også bruke det og gi tilbake til samfunnet."

Dette, sånn cirka, var ordene Torstein fikk fra mammaen sin da han var på vei inn i voksenlivet. Forventninger, det er alltid stilt forventninger til Torstein - han har aldri sluppet unna i sympati med bakgrunn i sykdommen sin.

Torstein har lært seg, litt gjennom å bli irettesatt av Mental helse ungdom for uttalelsen om å ta seg sammen, men mye av seg selv, at det ikke er alle som er like godt rustet mentalt som det han er. Det er ikke bare for en hver å ta seg sammen.

Puuuh...

Det gir meg umiddelbart litt mer piff i min situasjon kjente jeg da han sa det - jeg kjente på en pinlighet over mine begrensninger sammenlignet med Torsteins begrensninger.

Men, så er det noe med å bruke hodet - også for meg.

Man kan ikke sammenligne folk gjennom direkte sammenligning, i alle fall er dette noe som sjelden lar seg gjøre.

Dessuten, som Torstein påpekte - "Jeg er født slik, jeg vet ikke av noe annet". Før han la til at det helt klart vil være verre for personer som er friske, for så av en eller annen grunn brått opplever et funksjonstap som putter de i en rullestol.

Når jeg avsluttet samtalen med Torstein og tok løs på hjemvei denne dagen, var jeg fylt opp med undring, beundring og respekt overfor denne mannen.

Jeg har ikke tenkt over det, men har muligens hatt en formening om at jeg både er psykisk sterk, jeg har forsøkt det jeg kan å strekke til i arbeidslivet, jeg har etter hvert ikke mer å gi osv.

Samtidig har jeg muligens hatt en formening om, fordom kan hende, om at når man er så fysisk syk eller funksjonshemmet som for eksempel Torstein, ja da klarer man ikke å gå i arbeid - da er man ufør. Det er på dette området jeg har lært mest, om både de personer som lever med store og synlige fysiske begrensinger, men også om meg selv og mine antakelser - eller holdninger om man vil.

Selv om jeg aldri har tenkt over det, så har jeg hatt denne forestillingen. Ettersom jeg har antatt at slik er det, så må det ha ligget en holdning til grunn vel, og nesten enda verre - en fordom..?

Hva er det for noe Roshild, denne holdningen, denne fordommen?

Jeg skal være ærlig å innrømme det, jeg er flau på egne vegne!!

Oppsummert vil jeg si det -

Har du ikke vært bort i Torstein Lerhol før, ja da skal du søke han opp - jeg er sikker på at en hver av oss har litt å lære av denne mannen nemlig.

By the way-

Om går inn på google og legger inn handicrap crew i søkerfeltet, vil du finne Torstein og vennene med humorkanalen - handicrap crew... for spesielt interesserte vil jeg si :-) 

Vi snakker en kar som styrer EL-fartøyet sitt med en stødig... finger, fordi det er alt han klarer å bevege...

Jeg har besøkt Torstein Lerhol i pendlerleiligheten hans i Oslo, der gjorde vi opptak til psykt bra samtale.

Vet du ikke enda hvem Torstein Lerhol er, ja da er det jammen på tide å ta rede på det. Torstein er etter hvert blitt en ganske kjent kar innenfor gruppen personer med nedsatt funksjonsevne- eller handicapede som han selv sier.

Torstein er født med en sjelden nevromuskulær sykdom, spinal muskel atrofi, muligens den mest kjente muskelsykdommen blant de sjeldne. Da Torstein fikk diagnosen ble foreldrene informert om at han trolig ikke ville bli mer enn to år, Torstein runder 40 i Mai i år og har aldri brukt energi til å tenke på verken hvorfor han har det handicapet han har, eller at han skulle vært annerledes. Tvert i mot- Dersom han kunne velge å bli frisk igjen morgen, er han faktisk ikke sikker på om han hadde valgt det.

Fordi?

Fordi han har skaffet seg et liv med mening. Mestring, livsglede, livskvalitet, mange gode relasjoner og en jobb han liker - er alt sammen ting som bekrefter han som person, som gir livet mening og samtidig gir fravær av psykisk uhelse og alt som hører med.

Dette kommer fra en kar som ikke lenger kan sitte i en rullestol, det blir for slitsomt og smertefullt. Torstein holder til i en liggestol, eller en liten elektrisk seng med hjul om man vil - en skikkelig EL-farkost som han styrer rundt med presisjon.

Tenk deg det du-

En kar på rundt 20 kg, jeg vet faktisk ikke hvor mange av han det går på én meg- liggende om ikke fysisk fastlåst og lenket til, så i alle fall fullstendig avhengig av, denne liggestolen, denne EL- sengen.

Mannen i EL-sengen jobber ikke 100%, han jobber 100% og faktisk mer, han er et arbeidsjern, en jobbmaskin, av de sjeldne om du spør meg.

"Jeg ligger jo hele tiden, så jeg er sikkert ikke så sliten som andre"

Nei, det kan du si.

Jeg tenker, og nå skal du høre-

Jeg tenker at her går jeg... her går jeg og baler med å få landet denne søknaden om ufør. Kroppen min er smertefull, stiv og generelt sliten - og det uten spesielle utfoldelse.

Jeg har en god psykisk helse, det vil jeg absolutt påstå. Styrke og visdom så det holder til å stå han av når det stormer rundt meg. Evne til å finne de ankerfester, de holdepunkter, som er nødvendig for å ikke miste grepet i en trygg og sikker tilværelse.

Likevel -

Tidvis kjenner jeg på en håpløshet som bare favner om meg. Jeg lar meg rive med av frustrasjon, fortvilelse, sorg, tap av både selvbilde og selvtillit og et stille sinne over at ting har vært og er som det er for meg helsemessig.

Sykepleieren i meg skulle aller helst gått på jobb som sykepleier, omgitt seg med pasienter som trenger en god miljøterapeut. Noe av det som har bygget min selvtillit og selvbilde gjennom årene, er en klokkeklar tro på at jeg er en dyktig miljøterapeut nemlig. Tilbakemeldinger fra både sjefer, kolleger og ikke minst de som trenger det mest - pasienter, sier meg at jeg er god i jobben som miljøterapeut.

Mammaen i meg skulle mer enn gjerne vært med barna, ungdommene, ut på tur i marka slik som jeg pleide. Pakke ryggsekk, ha med nok utstyr for flere dager og legge inn i marka for helgeturer - eller dagsturer.

Kjerringa i meg skulle absolutt vært mer tilgjengelig for å bidra mer med det fysiske i hjemmet. Husarbeid for å nevne noe - Jeg skulle veldig gjerne kunne bruke en dag til å gjøre en skikkelig innsats i hjemmet, shine så det synes både med støvtørking, støvsuging, vask av både baderom og øvrig arealer, sengeskift osv. osv. Jeg ville hatt dette på stell, fordi jeg liker å ha det på stell - VI liker å ha det på stell. I tillegg skulle jeg veldig gjerne sittet oppe om kveldene sammen med kjerringa, kjæresten min. Sett litt på TV, strikket mens hun leser bok eller hva enn, gått turer med hunden sammen osv.

I stedet befinner jeg meg i en situasjon der jeg har tatt innover meg at jeg ikke lenger kommer i arbeid.

Jeg har forstått at dette med fotturer som strekker seg over en viss avstand og ei gitt tid, ikke er noe jeg kommer så heldig ut av med tanke på hvordan kroppen responderer.

Når det kommer til ivaretakelse av hus og hjem, er mitt bidrag å drive det jeg kaller vedlikehold - og det er igjen noe jeg bedriver hele uken og litt hver dag. Kroppen setter en naturlig stopp for meg, som gjør at jeg fordeler oppgaver utover uken - Hva passer det at jeg gjør de forskjellige dagene, og hva er det som faktisk er behov for at jeg gjør daglig. Tid med kjerringa, til de gode samtalene og stundene der vi bare er sammen blir det veldig variabelt med. En tur med hunden i ny og ne, etter hver tur blir det ut fra konsekvensene konkludert med at det er lurt å drøye en stund til neste tur. Kvalitetstid i sofa og godstol på kveldene ender veldig ofte med tidlige kvelder, rett og slett fordi jeg kan ha utfordringer med å holde øynene åpen.

Dette er meg -

Så reiser jeg inn for å snakke med en kar som ikke kan eksistere uten at han har sin EL-seng med hjul, en kar som faktisk ikke kan sitte oppe fordi det alene blir alt for smertefullt. Vi snakker en kar som styrer EL-fartøyet sitt med en stødig... finger, fordi det er alt han klarer å bevege... Vel- I tillegg til munnen, snakketøyet - og det beveger han til gjengjeld i rikt monn.

Jeg kjenner meg litt ukomfortabel her jeg sitter til ettertanke etter samtalen vår.

Heng på,

Neste innlegg blir en fortsettelse av møtet med Torstein!!

Matsikkerhet bidrar til god psykisk helse

I en verden  som den vi befinner oss i pr nå, er matberedskap viktigere enn noen gang før.

Vi trenger alle mat, det finnes ingen unntak- la det være klinkende klart!!

Nettopp fordi ingen av oss kan klare seg uten mat er mat viktig beredskap, og noe vi på INGEN måte har råd til verken å ta for gitt, eller å gamble på at er noe som vil komme trygt seilende inn i vårt lille land uansett hvordan verden blir framover. 

Vi er heller ikke alene om å trenge mat, det gjør man også i andre deler av verden. Det er derfor både tid for å se lenger enn til vår egen nesetipp, SAMTIDIG som vi må fokusere betydelig mer på nettopp oss selv og våre nesetipper.

Matberedskap handler altså om vår egen, din og min, beredskap- samtidig som det handler om beredskap for mennesker som bor på helt andre steder i verden. Å sikre mat til verdens befolkning er et felles ansvar, og noe vi ikke løser ved konsekvent å se bort fra det særlige ansvaret vi som ressurssterke land har. 

Å verne om dyrkbar mark er derfor viktigere enn noen gang, fordi det handler om viktig beredskap for oss lokalt, regionalt og nasjonalt- men også fordi det er en viktig del av verdens beredskap - Som jeg har skrevet om tidligere.

Debatt, Kronikk | En forbrytelse mot menneskeheten? https://share.google/8bKHtXOs4khWH79kM

Debatt, Meninger | FN` s bærekfraftsmål og meg..? https://share.google/mvBQdawwOeNQrLuzA

1%,  kun én prosent av all vår norske jord, brukes til menneskemat. Denne lille 1% av all vår norske jord, er på sin side veldig godt egnet for å dyrke mat- spesielt her i Østfold. 

Ca 2% av jorden vår er egnet for annen dyrking.

Det vil si dere, at vi har 97% av jorden vår tilgjengelig for bruk til alt mulig man måtte komme på- Vei, bolig, næring, regulerte fritidsaktiviteter osv.

Likevel-

Norske politikere skal altså på død og liv skrelle av lag på lag på denne ene, skarve, stakkarslige, vesle 1% som står til dyrking av menneskemat -

Jeg får lyst til å rope det ut høyt, skrive det i store bokstaver;

SYNES DERE VI HAR FOR MYE MATJORD???

Videre lurer jeg på-

Hvor vanskelig kan det være å tenke følgende tankerekke?

Folk-beredskap-mat-jordvern!!?!

2026 er totalberedskapsåret, i alle fall på papiret.

Jeg vil dra det så langt å si at så fremt ikke politikerne får med seg matberedskap og psykisk helse som en faktisk del av totalberedskapen,  så er ikke totalberedskapsåret verdt mer enn blekket det er trykket i.

Kalkulert beredskap, beregnet beredskap, ca beredskap, enkel beredskap, gjettet beredskap- er alle eksempler på hva man kan erstattet begrepet totalberedskapsåret med dersom man ikke kan få seg til å ta totalberedskapen på alvor.

Om vi lar begrepet matberedskap ligge, og ser pitte litt på psykisk helse - Bare pitte litt, fordi jeg har skrevet om det tidligere mtp beredskap. 

Å være psykisk rustet til å stå I krisesituasjoner krever sin mann eller kvinne.

Vi trenger å ruste befolkningen psykisk, slik at man blir mentalt sterke og motstandsdyktige ovenfor påkjenninger utenfra, fysisk og psykisk  stress / press. Tilgang på mat eller manglende tilgang på mat påvirker både fysisk og psykisk helse. 

God psykisk helse gir utholdenhet mentalt, men påvirker også fysisk helse og utholdenhet. God psykisk helse bygger selvtillit og opplevelse av mestring. God psykisk helse gir opplevelse av trygghet og stabilitet - sånn kan man fortsette.

Min påstand er at Matsikkerhet bidrar til god psykisk helse - fordi mangel på mattilgang gir det motsatte av god psykisk helse. 

Psykisk beredskap er kjempeviktig, og må ikke glemmes i den viktige jobben med totalberedskapen.

Det finnes de som går forran, lyser opp og viser vei i galskapen.

Råde kommune i Østfold-

Klokkeklar med sin nullvisjon når det kommer til bruk av matjord til annet enn mat.

Larvik kommune i Vestfold-

Ut etter Råde, tydelig i talen med nullvisjon når det kommer til bruk av dyrkbar mark til annet formål.

Nå har jeg søkt, i håpeslaushetens navn

 Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe om denne reisen med NAV, det er rett og slett fordi det ikke har skjedd en dritt...

Men, det skal sies- 

Brevet fra NAV til fysioterapeut tok sin tid å ekspedere...

Fysioterapeuten min viste meg brevet på nyåret da jeg kom til han, se her sa han- og viste meg et brev der han hadde notert dato for mottak... to dager før vår avtale, altså januar 2026.

Ut fra dette og dato for når det var gått ut fra NAV, har brevet brukt nesten tre måneder på å forflytte seg ca fem kilometer.

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal tenke, så jeg velger å ikke tenke på hvorfor det gikk så lang tid. Det jeg derimot merker meg er at brevet ikke bare preg av å være nytt, det så på en måte brukt ut. Om man ikke hører noe hos NAV på et brev det er bedt om å svare på innen kort tid (ofte er 14 dager eller mindre), så skulle man tro det ble etterlyst... Men neida...

I alle fall er det slik med oss brukere dersom vi ikke svarer innen diverse frister, da kan vi faktisk risikere å miste både støtte og rett til støtte.

Uansett-

Brevet ble besvart umiddelbart av min fysioterapeut, når han først fant det - og levert personlig til min veileder i NAV - av meg selv... tte måneder på overtid... ingen omveier her.

Fra brevet ble levert gikk det ikke mer enn et par uker før det tikket inn noe i inbox hos meg-

Viktig brev fra NAV sto det, eller noe sånt...

Okay, så jeg rasket på inn for å lese - og det må jeg si du...

NAV, før denne innloggingen;

Fra å bruke et sted mellom tre og opp mot fire år på først sykemelding,  for så runder med AAP og alt det innebærer;

HUSK å sende Skjema Meldekort, som MÅ fylles ut hver 14 dag - uavhengig av om man kan håpe på endring til det bedre de siste to uker eller ikke. Det samme skjema skal også si noe om det å fortsatt være arbeidssøker framover.

Brått finner NAV det hensiktsmessig å dele skjema inn i to selvstendige skjemaer, som man da må passe på å få inn til tiden hver 14 dag - altså meldekort OG et idiotskjema der man kun skal  krysse av for om man fortsatt vil stå som arbeidssøker hos NAV, noe man MÅ uavhengig av om det er håpløst eller håp for å komme tilbake i jobb- mangler dette skjema vippes man utgir av dansen og mottar ikke lenger AAP.

De siste tre årene har jeg hatt ikke mindre enn tre veiledere i NAV. Jeg har måtte levere egenerklæring, godkjenne at NAV kan innhente diverse fra fastlege, spesialisthelsetjenesten,  fysio, rehabilitering osv. Likevel blir jeg bedt om å sjekke ditt med fysio og datt med rehabiliteringen jeg har vært på. Jeg har blitt purra på og minnet på manglende innsendinger - som er sendt inn. Jeg har måtte komme med ytterligere informasjon om egen helse fra steder NAV alt har bedt om tillatelse til å innhente opplysninger fra.

Det har vært krav om nye utprøvinger i jobb - da man har insistert på at det er viktig å være sikker i sin konklusjon. Det siste jeg ble informert om var at jeg ikke en gang trengte å møte, det viktigste var bare at man kunne hake av på skjema for at det var gjort og ikke fungerte.

Kan du forestille deg hvor sliten og gåen man kan bli av alt man må passe på, alt man ikke må misse på for å faktisk holde seg inne i et systemman helst vil spy av..?

NAV, i brevet ved denne innloggingen;

Jeg gjengir på så enkel norsk at ingen kan misforstå vil jeg påstå;

Du (altså jeg) har vist over lang tid at du ikke duger i noe jobbsetting. Du (fortsatt meg) har vist at du veldig gjerne vil jobbe, og har forsøkt det beste du kan- likevel;

Vi (altså NAV) finner at uansett hvor mye du prøver, så er det håpeslaust. Kroppen din er ikke noe å skryte av, du får det bare ikke til. I tillegg har du faktisk angst, som kompliserer det for deg. Disse tingene bekreftes av både fastlege, spesialisthelsetjenesten,  tverrfaglig team og til sist også fysioterapeuten din. Konklusjonen vår er at du er uten håp i arbeidslivet og kan nå søke om ufør, dette anbefaler vi at du gjør snarest og før det har gått ei uke fra du mottar dette brevet. 

Altså, jeg har forsøkt.

Jeg har forsøkt i flere år etter at min daværende veileder på NAV anbefalte og nærmest ba meg søke iallefall delvis ufør. Jeg har jobbet på- både 100 og 120 %, mer også i perioder. Men det holder ikke til mål.

Likevel-

Jeg ble noe satt ut av dette brevet på oppløpssiden.

Man har brukt mer enn tre år på å gnage om nødvendig dokumentasjon herfra til månen, for å unngå å få en søknad om ufør i retur.

Jeg har flydd hit og dit, spurt om og samlet dokumentasjon.

Underveis har jeg kjent meg liten, hjelpeløs, sårbar, håpløs og utmattet.

Leger og spesialistleger, spesialfysioterapeuter, en professor (den som iallf på papiret kan mest om sykdommen min), tverrfaglig team med fire-fem profesjoner sammen i en enhet... 

Likevel-

Et tungrodd system, vanskelig for vanlige folk å forstå seg på, gir seg ikke før man til sist krever og får uttalelser fra fysioterapeut.

Vi kan ikke se å ha nok dokumentasjon,  vi kan ikke være sikker, vi vil sannsynligvis få søknaden i tur- alt dette før et enkelt, men tydelig, brev fra fysioterapeuten kommer de i hånd...  Brevet framstår avgjørende, og det haster å søke før vinduet lukkes slik det framstilles...

Vel-

Nå har jeg søkt, i håpeslaushetens navn- og satser på at det holder.

Fordi, jeg er nemlig både møkkesliten og pisslei alt styret de siste årene. Konstante smerter og konstant stivhet, påvirkning av søvn og sosialt liv. Nå vil jeg bare bli ferdig, komme i havn med dette og kunne senke skuldrene.

Jeg ser fram til å ikke måtte bevise smerter og ubehag for et system jeg ikke forstår meg på. Heller ikke å måtte blottlegge det som oppleves som min udugelighet som menneske - det har for så vidt NAV tatt seg godt av til nå.

Nå gjenstår finalen, å se om søknaden faktisk blir godkjent, eller om ny runde venter...

Jeg vil til sist si-

Psyken min er sterk, det vil jeg påstå.

Det skal noe til for å ta meg. Derimot finnes det mange som ikke er like sterk. Det er slik at det koster å stå i dette systemet som på ingen måte er lagd for syke mennesker, mennesker som er sårbare, som stiller med mindre energi, som har nok med en hverdag der helsen utfordrer på flere områder ofte. Det finnes de som ikke klarer denne runden med systemet, som ender opp på et uheldig sted fysisk og/ eller psykisk, eller verre - som tar sitt eget liv.

Disse menneskene og de rundt synes jeg synd på.

Psykt bra samtale

 Pykt bra samtale 

I dag har jeg lyst til å drive litt egenreklame, ved rett og slett å reklamere for min egen podkast psykt bra samtale. 

Psykt bra samtale er en samtalepodkast om psykisk helse. 

Podkasten ble etablert i 2023, den eies og ledes av meg,  samtidig drives den i samarbeid med Mental Helse Moss og omegn. 

Utgangspunktet for Psykt bra samtale er et ønske om å være et verktøy, å bidra til å snakke i hjel stigma og tabu knyttet til psykisk helse. Podkasten bygger på en forståelse av at alle mennesker har en psykisk helse og at åpenhet, språk og samtale er avgjørende for forebygging, mestring og livskvalitet. 

Samtalene tar for seg psykisk helse både i et generelt perspektiv, med undertema og gjennom personlige erfaringer. Temaene spenner bredt og kan omfatte psykisk sykdom, rus, sorg, traumer, livskriser, identitet, livshendelser, utenforskap, å være pårørende og til og med beredskap.

Felles for episodene er åpne og ærlige, nære og varme samtaler – med mennesket i sentrum. 

Målet for oss alle burde være å normalisere samtaler om psykisk helse, gjøre de like naturlige som samtaler om fysisk helse. Psykt bra samtale ønsker å bidra til økt forståelse, til gjenkjennelse og til mot – både hos dem som strever, og hos dem som står rundt. Det er ingen mål om å gi fasitsvar, men å vise frem bredden i menneskers erfaringer og liv. 

Videre, å øke bevisstheten rundt psykisk helse i befolkningen, redusere skam og stigma, og å bidra positivt til folkehelsearbeidet. Gjennom samarbeid med Mental Helse Moss og omegn er podkasten knyttet fint sammen med frivillig psykisk helsearbeid. 

Podkasten har hatt et bredt spekter av gjester siden oppstart for snart to og et halvt år siden. Dette inkluderer personer med egenerfaring fra psykisk uhelse og rus, pårørende, mennesker i ulike livsfaser, samt kjente og mindre kjente stemmer fra samfunns-, kultur-, idretts- og organisasjonsliv. Det finnes ingen krav til hva gjestene må dele; samtalene formes av gjestens grenser, tempo og trygghet. 

Den typiske gjesten i Psykt bra samtale, til nå i alle fall, er mennesker som lar seg reflektere åpent rundt egen psykisk helse eller livserfaring. Mange har opplevd belastninger, brudd eller vendepunkt i livet, noen har på ingen måte opplevd dette. Uansett, fellesnevneren til podkastens gjester er et ønske om å bidra med sin stemme – enten for egen del eller for andres. 

Samtalene er lange, uformelle og lite redigerte. De gir rom for stillhet, følelser og refleksjon, og ledes av Roshild Solfjell, som kombinerer faglig bakgrunn fra helsefeltet med personlig tilstedeværelse og erfaring. 

Veien videre for Psykt bra samtale er å fortsette som et langsiktig og levende prosjekt. Podkasten utvikles i takt med samfunnsbehov, samarbeidspartnere og aktuelle temaer innen psykisk helse, og vil fortsatt være et bidrag til mer åpenhet, mer forståelse og flere psykt bra samtaler. 

 https://open.spotify.com/show/3Mz2cOfiBKwovsxOOMVVFc

Psykisk beredskap er en stor og viktig del av totalforsvaret vårt

2026 er året for totalberedskapen.

Verdensdagen for psykisk helse hadde i fjor tema “Å styrke vår psykiske beredskap”. 

Psykisk beredskap er en stor og viktig del av totalforsvaret vårt, og har sin naturlige plass når vi snakker om og jobber med beredskap. 

Forsvar, å være motstandsdyktig, at vi kan forsvare oss selv. 

Matberedskap, å sørge for at vi i størst mulig grad er i stand til å klare oss selv dersom vi skulle komme i en situasjon som tilsier at det blir vanskelig å regne med import. 

Beredskapslager, å sørge for å ha tilgjengelig nødvendig mat, drikke og utstyr i hjemmene våre til å klare oss over en periode på opp mot ei uke er det snakket om. 

Beredskapsplaner, å ha en plan for hvordan man skal håndtere diverse potensielle situasjoner. 

 

Hva så med psykisk beredskap? 

Vi mennesker er satt sammen på en måte som gjør at vi i en akutt krisesituasjon vil gjøre det vi kan, ofte det som trengs, for å overleve. Vi har en del andre potensielle situasjoner som går over lengre tid, det være seg krig, mangel på vann, mat, strøm og annen viktig infrastruktur – eller rett og slett at man opplever en personlig krise som griper så hardt om en og strekker så ut i tid at det kan være nødvendig å ty til en form for beredskap. I alle disse type situasjoner kreves en annen form for psykisk beredskap enn ved akutte og kortvarige kriser. Denne beredskapen kan vi jobbe med i hverdagen vår, når ting flyter som normalt rundt oss. 

Hvordan er det med deg, har du på noe tidspunkt tenkt gjennom din egen psykiske beredskap? 

Dersom vi brått skulle befinne oss i en situasjon uten samme tilgang på helt primære ting som mat, drikke, varme – hvordan er du mentalt forberedt på det? 

Dersom vi brått skulle befinne oss i en situasjon der veier er stengt, det har gått et ras eller noe annet har inntruffet, noe som berører og rister løs i vår opplevelse av trygghet og mobilitet – hvordan er du mentalt forberedt på det? 

 

Tiden vi er i nå, akkurat i dag, er tiden for å forberede oss på å håndtere å stå i en evt. Krisesituasjon over tid – men hvordan gjør man det? 

Det starter med det helt grunnleggende: 

Som han sa, sikkerhetsproffen - Vi kan Sørge for at man har spist og drukket nok, og at man får nok søvn - om man har gode rutiner på disse tingene er man bedre rustet til det meste. 

Videre vil jeg trekke fram gamleordføreren i Moss sine ord fra verdensdagen 2025 – vi hadde hatt godt av å ha et slags psykisk førstehjelpskurs, et kurs som kan sidestilles med de tradisjonelle førstehjelpskursene som ivaretar kroppen. Om du vil høre mer om hvordan vi kan styrke vår psykiske beredskap, kan du høre på episoden i lenken under - der får du høre både Hanne Tollerud, @sikkerhetsproffen og @bikerkost

https://open.spotify.com/episode/2hhcph6syzTPxTnEsqQM5A?si=183ad07f3f8d4b23

I tillegg vet vi at opplevelse av trygghet er kjempeviktig for oss mennesker, å bygge gode relasjoner er derfor noe vi alle skulle prioritere, sørge for at man har noen man er trygg på. 

 

Vi som samfunn må dra med oss frivilligheten, det finnes mange frivillige organisasjoner rundt oss som tilbyr tjenester og aktiviteter av stor verdi for innbyggerne. Vi må strekke oss mot og spille på lag med frivilligheten. I en del tilfeller kan frivilligheten støtte opp om, være med å skape det trygghetsrommet man ikke klarer å bygge alene. 

Hva eller hvem finnes rundt oss, som er med å bygge god psykisk helse? 

Er det muligheter for samarbeid? 

Mental helse er et eksempel på en organisasjon som driver sosiale møteplasser rundt om i Østfold, type samlingspunkter der det sosiale er grunnpilaren.

I tillegg til sosiale møteplasser har Mental helse hjelpetelefonen som brukes av folk fra hele landet som trenger noen å snakke med, her kan man ringe for å lufte både tanker og følelser i full visshet om at personen i andre enden har taushetsplikt. Man har også en egen tjeneste for chat, en tjeneste som etter hvert er veldig godt brukt da man slipper å snakke. 

 

Mental helse Moss og omegn driver frititsklubben G10 i samarbeid med Moss Rødekors. Denne aktiviteten handler om å være et trygt sted for barn og unge i alderen 10-17 år, vi ønsker å være et sted man kan være sammen, spille forskjellige spill, snakke, spise og slappe av. Vi har tro på at G10 kan danne grunnlag for opplevelse av både trygghet og omsorg.

I tillegg har Mental helse Moss og omegn sosial møteplass hver andre onsdag. På sosial møteplass er det første og viktigste å møtes, være sammen. Vi fyller på med mat og drikke ved at vi bruker tid til å dele et enkelt måltid sammen. På sosial møteplass kan man spille et spill, gjøre håndarbeid eller velge å være en observatør til det som måtte foregå rundt. Brettspillsøndager er noe vi har siste søndagen i måneden, da samles de som liker å spille bordspill til sosialt og spill.

Hvor vil jeg med dette mon?

Jo det skal jeg si deg - Jeg vil at du skal legge merke til det som står ikke bare i teksten, men også mellom linjene - det handler nemlig om psykisk beredskap.

Vi i Mental helse Moss og omegn tror at det å være sammen på disse forskjellige aktivitetene er med på å skape gode relasjoner, som igjen er med på å skape både opplevelse av tilhørighet, tro på seg selv og faktisk også trygghet.

Vi har som mål å være et trygt møtested for innbyggerne i vår region. Vi ønsker å bidra til folks opplevelse av tilhørighet og trygghet, og til å styrke folks opplevelse av egenmestring og styrking av egen psykiske helse.

Derfor ønsker vi at flere skal melde seg inn i vår organisasjon, for at vi kan bli enda sterkere i det vi gjør, kan nå enda flere innbyggere og kan være det trygge stedet som vi stadig blir gjort oppmerksom på at vi er.