Hvorfor i huleste jobber man ikke bedre sammen med andre profesjoner innenfor helse?

Om vi rykker helt tilbake til start i det første av disse tre innleggene-

Fastlegen er til for at vi skal ha en fast lege å gå til, det skal sikre kontinuitet og kvalitet. I tillegg skal det også gjøre det lettere å samhandle med spesialisthelsetjenesten - som igjen skal gjøre det bedre for pasienten. Så var det dette med overarbeidet, merarbeid, kapasitet osv som gjør at færre blir fastlege, mangelen er et faktum og man rasler med ordet fastlegekrise.

Det jeg opplever får meg til å undre på en sak, når det er så ille stelt med oss-

Hvorfor i huleste jobber man ikke bedre sammen med andre profesjoner innenfor helse?

Hvorfor kan man ikke ta til seg den kommunikasjonen som kommer fra andre profesjoner?

Hvor vanskelig er det å lese et notat; Merke seg avsender; ååååh, fysioterapeut.

Snappe opp overskriften; åååh, MR fot.

Merke seg beskrivelser fra undersøkelse hos fysioterapeut; ååååh, smerter,  stivhet, vart over tid, blir ikke bedre, tungt å belaste...

Konkludere; Jeg har ikke sett, unnskyld - jeg har ikke undersøkt pasienten. Likevel- fysioterapeut har undersøkt og dersom jeg legger godviljen til, kan jeg ta innover meg at mens jeg kan litt, så kan fysioterapeut mye, om slike ting.

Enden på visa; Henvisning sendes.

Dette skjer altså ikke, i stedet skjer følgende - her med kunstneriske friheter selvfølgelig;

Notat fra fysioterapeut; åååh, hva vil denne?

Snappe opp overskrift; MR fot, ja særlig.

Merke seg beskrivelse i notat; åååh, smerter, stivhet, vart ei stund, ingen bedring, tungt å belaste - uusj da...

Konkludere; Undersøkt av fysioterapeut,  ja særlig - han tror han kan bare komme her...

Enden på visa; Du må komme å snakke med meg på kontoret for å få henvisning. 

Tenk om sier jeg bare, tenk om fastlegen kunne spille litt mer på fysioterapeuten og andre i helse?

Litt tillit til hverandres fagområder, respekt for hverandres styrker og med det spare pasientene for både det jeg mener er unødvendige økonomiske utlegg og belastninger- det hadde gjort seg.

Det hadde gjort seg for pasienten,  men også for en presset tjeneste. Alt det fokuset vi har på fastlegekrisen, grupper og utvalg som skal se på og jobbe med krisen.

Hva med å se på også hvordan fastlegene ødelegger for seg selv, og trenerer ting for pasientene ved noe som kan løses så enkelt som å støtte seg på andre faggrupper?

Det ville ikke løser krisen, men det ville være et klokt sted å starte...

OG-

Det ville definitivt lette på en god porsjon frustrasjon blant pasienter som bruker masse verdifulle ressurser av forskjellig art på å fly i mellom de forskjellige. 

Jeg lar meg irritere og provosere av at ikke instanser oppover i systemet, med myndighet, krever et bedre samarbeid

 Man har de forskjellige profesjonene innen området helse, profesjoner som alle har en statlig autorisasjon. Denne autorisasjonen vil si en godkjenning og dermed også en anerkjennelse for sin profesjonalitet innenfor sitt yrke/ fagområde.

Når man har dette på stell, mener jeg at man som pasient må kunne forvente at partene innenfor helse, som vil si disse forskjellige profesjonene, kan samarbeide på vegne av pasienten.

Jeg forventer faktisk at fysioterapeuten min sender aktuelle opplysninger til fastlegen, som har en særlig rolle i å holde en kontinuitet og helhet for meg som pasient. Jeg forventer jo, når jeg er og tar et bilde av en eller annen art, at dette bildet oversendes en radiolog, altså en lege med spesialisering innen feltet, for tolkning. Beskrivelse av bilder forventes alltid tilbake til fastlegen, som vi alt har vært inne på er den som besørger kontinuitet og oppfølging.

Det jeg ikke forstår, som irriterer meg og faktisk provoserer meg, er når dette samarbeidet, når den samhandling jeg forventer for å gjøre det lettest mulig for meg som pasient - og billigst mulig for både meg og samfunn - ikke fungerer.

Jeg lar meg irritere og provosere av at ikke instanser oppover i systemet, med myndighet, krever et bedre samarbeid, bedre kommunikasjon, mellom profesjonene.

Eksempelvis går jeg til fysioterapeut én gang i uken.

Hvem er fysioterapeuten igjen?

Jo det er personen som antas å kunne mest om muskler og bløtbev knyttet opp til skjelett. Jeg betaler 190 kroner hver time i egenandel til denne karen, uansett hvor mye han gjør det jeg forventer eller hvor lite han gjør av det og heller skravler.

Etter ukevis med behandling blant annet på ett enkeltledd, finner fysioterapeuten at han vil sende et skriv til fastlegen min med anmodning om å henvise til MR.

Dagene Gikk og ukene gikk, etter en måned var jeg innom legekontoret og sjekket ut om brevet var mottatt. Joda, senere på dagen fikk jeg svar direkte fra fastlege- du bes om å komme inn til meg før jeg henviser.

Vel...

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært hos fastlegen min, blant annet med smerter og nummenhet i foten. Jeg har tatt bilde av ryggen for å utelukke evt skade der - som er både grundig og greit. Likevel-

Gang på gang har jeg forklart at det er to typer smerter, én som er i forbindelse med nummenhet og én som sitter rundt ankelen.

Ikke en eneste gang har denne fastlegen ville se på foten, heller har jeg blitt henvist til MR av rygg og jeg har vært satt på kraftige medisiner mot nervesmerter. Medisinene var forysatt uten funksjon etter to uker, der i mot var det bivirkninger herfra til månen. Det hadde fastlegen ingen tro på at kom fra medisiner og valgte derfor å øke dosen. Fortsatt ingen undersøkelse av fot. Egenandel hos fastlegen er nesten 300 kroner.

Jeg tok en egen avgjørelse-

Det var helt uaktuelt for meg å fortsette med dette medikamentet som ødela meg, jeg kuttet tvert og har forsøkt å håndtere foten på egenhånd.

Hvorfor forteller jeg dette?

Følg med videre nå, så skal jeg si deg det.

Hva legger du i begrepet profesjon?

Fastleger-

Disse har vi etter hva som blir presentert stadig større mangel på i staten Norge. Arbeidsbelastningen sies å være av en karakter som gjør at det er færre som ønsker å ta på seg denne viktige jobben. 

Oppfølging for sin helse av samme person,  altså Fastlegen, over tid skal være fordelaktig for oss som pasienter. Ord som blir brukt er kontinuitet, kunnskap om pasient, kvalitet, utvikling og (rett) behandling/ tiltak.

Vi vet at de fleste fastleger er spesialister i allmennmedisin,  her forstås at de kan litt om et veldig bredt felt- rett og slett alt mulig rart.

Fastlegen er den som, i teorien i alle fall, skal kjenne  pasienten best, det er derfor man kan kjenne seg så trygg i bruken av begrepene over.

For kronikere eller pasienter med en sammensatt og konpleks helsesituasjon, er relasjonen mellom pasient og fastlege pekt særlig på som hensiktsmessig for å sikre kontinuitet i oppfølging og dermed også kvalitetssikre behandling og tiltak.

Fastlegen min, og din, har en medisinskfaglig utdanning som gjør at vi skal kunne kjenne oss trygg på at dersom vi kommer inn med en medisinsk utfordring- ja da har legen kunnskaper til å undersøke, vurdere og sørge for at man blir fulgt opp ryddig og skikkelig - enten på fastlege kontoret eller ved å henvise videre til noen andre.

Så er det slik at legen ikke styrer alene, når det kommer til mennesker. Vi har flere profesjoner, smak på den du- profesjoner.

Hva legger du i begrepet profesjon?

Jeg for eksempel er sykepleier,  som er en egen profesjon - altså et eget yrke eller fag om man vil, med en utdanning som er både teoretisk og praktisk for å skape en tilnærming til det man utdanner seg som,  feks. sykepleie. Grundige studier med lange praksisperioder der man innhenter erfaring under veiledning,  man øver seg og man skaffer et grunnlag så man skal være klar for den viktige jobben som venter etter endt studie.

Fysioterapeuter med fokus på og kunnskap spesifikt om muskler og skjelett. Radiografer med fokus på og kunnskap spesifikt på å ta bilder med hjelp av tøntgenapparater, MR maskiner eller CT maskiner- komplisert og avansert utstyr som gir muligheter for god bildediagnostikk og å oppdage og diagnostisere skader i skjelett og bløtdeler. Man kan fortsette å ramse opp både ergoterapeuter, vernepleiere, kiropraktikere og fotpleie og flere til - alle eksempler på profesjoner innenfor helse - Hver med sin spesialitet.

Hvorfor gjør jeg dette, hvorfor dette pjattet om fastleger og om profesjoner?

Følg med videre så skal jeg fortelle deg det...

jeg kjente på en pinlighet over mine begrensninger sammenlignet med Torsteins begrensninger

"Ta deg sammen"

Det er ikke mine ord, det er ordene til Torstein - mannen med EL-fartøyet som han styrer med én finger.

Jeg har tenkt litt på den setningen, nettopp fordi den kommer fra akkurat han.

Torstein har klart å utdanne seg til lektor, han har vært politiker og stått på både kommunelister og fylkeslister, sittet i kommunestyret og fylkestinget, hatt ymse jobber - og jobber i dag som regionleder i et assistansefirma og han holder massevis av foredrag.

Alt dette har Torstein fått til- og får til, som alvorlig muskelsyk må man da visselig kunne si. Fartende rundt på EL-fartøyet sitt mens han på ingen måte synes synd på seg selv, lar seg bremse av eller påvirkes av sin muskelsykdom.

Herlighet tenker jeg, for en kar.

Jeg får høre hvordan det gikk til da Torstein fikk irettesettelse av Mental Helse Ungdom etter et avisinnlegg der han hadde ytret at folk måtte ta seg sammen.

Torstein påpeker at han med tiden har lært at han har vært heldig, han har nemlig aldri vært i en posisjon der psykisk uhelse har vært et tema for han.

"Jeg har aldri slitt psykisk eller hatt noe grunnlag for å kjenne på psykiske utfordringer- derfor har jeg heller ikke forstått hva det vil si å slite psykisk"

Videre påpeker Torstein at han tok seg i det, han gikk i seg selv og han måtte ta innover seg at her var tilsnakket velfortjent, fordi han har hatt det han antar er fordommer mot psykisk sykdom.

Jeg tar også det til meg - vi har alle noen fordommer, mot ett eller annet.

Videre i samtalen ble jeg dvelende i  undring på hva det er denne mannen har med seg som gir han denne mentale styrken og positiviteten?

Født med et lyst sinn, født inn i en veldig ressurssterk og god familie, vanvittig tro på seg selv og tar derfor de fleste utfordringer - dette er noe av det Torstein legger til grunn for egen iboende styrke.

"Du har fått så mye av samfunnet, det er brukt så mye ressurser på deg. Når du har et godt hode Torstein, så skal du jammen også bruke det og gi tilbake til samfunnet."

Dette, sånn cirka, var ordene Torstein fikk fra mammaen sin da han var på vei inn i voksenlivet. Forventninger, det er alltid stilt forventninger til Torstein - han har aldri sluppet unna i sympati med bakgrunn i sykdommen sin.

Torstein har lært seg, litt gjennom å bli irettesatt av Mental helse ungdom for uttalelsen om å ta seg sammen, men mye av seg selv, at det ikke er alle som er like godt rustet mentalt som det han er. Det er ikke bare for en hver å ta seg sammen.

Puuuh...

Det gir meg umiddelbart litt mer piff i min situasjon kjente jeg da han sa det - jeg kjente på en pinlighet over mine begrensninger sammenlignet med Torsteins begrensninger.

Men, så er det noe med å bruke hodet - også for meg.

Man kan ikke sammenligne folk gjennom direkte sammenligning, i alle fall er dette noe som sjelden lar seg gjøre.

Dessuten, som Torstein påpekte - "Jeg er født slik, jeg vet ikke av noe annet". Før han la til at det helt klart vil være verre for personer som er friske, for så av en eller annen grunn brått opplever et funksjonstap som putter de i en rullestol.

Når jeg avsluttet samtalen med Torstein og tok løs på hjemvei denne dagen, var jeg fylt opp med undring, beundring og respekt overfor denne mannen.

Jeg har ikke tenkt over det, men har muligens hatt en formening om at jeg både er psykisk sterk, jeg har forsøkt det jeg kan å strekke til i arbeidslivet, jeg har etter hvert ikke mer å gi osv.

Samtidig har jeg muligens hatt en formening om, fordom kan hende, om at når man er så fysisk syk eller funksjonshemmet som for eksempel Torstein, ja da klarer man ikke å gå i arbeid - da er man ufør. Det er på dette området jeg har lært mest, om både de personer som lever med store og synlige fysiske begrensinger, men også om meg selv og mine antakelser - eller holdninger om man vil.

Selv om jeg aldri har tenkt over det, så har jeg hatt denne forestillingen. Ettersom jeg har antatt at slik er det, så må det ha ligget en holdning til grunn vel, og nesten enda verre - en fordom..?

Hva er det for noe Roshild, denne holdningen, denne fordommen?

Jeg skal være ærlig å innrømme det, jeg er flau på egne vegne!!

Oppsummert vil jeg si det -

Har du ikke vært bort i Torstein Lerhol før, ja da skal du søke han opp - jeg er sikker på at en hver av oss har litt å lære av denne mannen nemlig.

By the way-

Om går inn på google og legger inn handicrap crew i søkerfeltet, vil du finne Torstein og vennene med humorkanalen - handicrap crew... for spesielt interesserte vil jeg si :-) 

Vi snakker en kar som styrer EL-fartøyet sitt med en stødig... finger, fordi det er alt han klarer å bevege...

Jeg har besøkt Torstein Lerhol i pendlerleiligheten hans i Oslo, der gjorde vi opptak til psykt bra samtale.

Vet du ikke enda hvem Torstein Lerhol er, ja da er det jammen på tide å ta rede på det. Torstein er etter hvert blitt en ganske kjent kar innenfor gruppen personer med nedsatt funksjonsevne- eller handicapede som han selv sier.

Torstein er født med en sjelden nevromuskulær sykdom, spinal muskel atrofi, muligens den mest kjente muskelsykdommen blant de sjeldne. Da Torstein fikk diagnosen ble foreldrene informert om at han trolig ikke ville bli mer enn to år, Torstein runder 40 i Mai i år og har aldri brukt energi til å tenke på verken hvorfor han har det handicapet han har, eller at han skulle vært annerledes. Tvert i mot- Dersom han kunne velge å bli frisk igjen morgen, er han faktisk ikke sikker på om han hadde valgt det.

Fordi?

Fordi han har skaffet seg et liv med mening. Mestring, livsglede, livskvalitet, mange gode relasjoner og en jobb han liker - er alt sammen ting som bekrefter han som person, som gir livet mening og samtidig gir fravær av psykisk uhelse og alt som hører med.

Dette kommer fra en kar som ikke lenger kan sitte i en rullestol, det blir for slitsomt og smertefullt. Torstein holder til i en liggestol, eller en liten elektrisk seng med hjul om man vil - en skikkelig EL-farkost som han styrer rundt med presisjon.

Tenk deg det du-

En kar på rundt 20 kg, jeg vet faktisk ikke hvor mange av han det går på én meg- liggende om ikke fysisk fastlåst og lenket til, så i alle fall fullstendig avhengig av, denne liggestolen, denne EL- sengen.

Mannen i EL-sengen jobber ikke 100%, han jobber 100% og faktisk mer, han er et arbeidsjern, en jobbmaskin, av de sjeldne om du spør meg.

"Jeg ligger jo hele tiden, så jeg er sikkert ikke så sliten som andre"

Nei, det kan du si.

Jeg tenker, og nå skal du høre-

Jeg tenker at her går jeg... her går jeg og baler med å få landet denne søknaden om ufør. Kroppen min er smertefull, stiv og generelt sliten - og det uten spesielle utfoldelse.

Jeg har en god psykisk helse, det vil jeg absolutt påstå. Styrke og visdom så det holder til å stå han av når det stormer rundt meg. Evne til å finne de ankerfester, de holdepunkter, som er nødvendig for å ikke miste grepet i en trygg og sikker tilværelse.

Likevel -

Tidvis kjenner jeg på en håpløshet som bare favner om meg. Jeg lar meg rive med av frustrasjon, fortvilelse, sorg, tap av både selvbilde og selvtillit og et stille sinne over at ting har vært og er som det er for meg helsemessig.

Sykepleieren i meg skulle aller helst gått på jobb som sykepleier, omgitt seg med pasienter som trenger en god miljøterapeut. Noe av det som har bygget min selvtillit og selvbilde gjennom årene, er en klokkeklar tro på at jeg er en dyktig miljøterapeut nemlig. Tilbakemeldinger fra både sjefer, kolleger og ikke minst de som trenger det mest - pasienter, sier meg at jeg er god i jobben som miljøterapeut.

Mammaen i meg skulle mer enn gjerne vært med barna, ungdommene, ut på tur i marka slik som jeg pleide. Pakke ryggsekk, ha med nok utstyr for flere dager og legge inn i marka for helgeturer - eller dagsturer.

Kjerringa i meg skulle absolutt vært mer tilgjengelig for å bidra mer med det fysiske i hjemmet. Husarbeid for å nevne noe - Jeg skulle veldig gjerne kunne bruke en dag til å gjøre en skikkelig innsats i hjemmet, shine så det synes både med støvtørking, støvsuging, vask av både baderom og øvrig arealer, sengeskift osv. osv. Jeg ville hatt dette på stell, fordi jeg liker å ha det på stell - VI liker å ha det på stell. I tillegg skulle jeg veldig gjerne sittet oppe om kveldene sammen med kjerringa, kjæresten min. Sett litt på TV, strikket mens hun leser bok eller hva enn, gått turer med hunden sammen osv.

I stedet befinner jeg meg i en situasjon der jeg har tatt innover meg at jeg ikke lenger kommer i arbeid.

Jeg har forstått at dette med fotturer som strekker seg over en viss avstand og ei gitt tid, ikke er noe jeg kommer så heldig ut av med tanke på hvordan kroppen responderer.

Når det kommer til ivaretakelse av hus og hjem, er mitt bidrag å drive det jeg kaller vedlikehold - og det er igjen noe jeg bedriver hele uken og litt hver dag. Kroppen setter en naturlig stopp for meg, som gjør at jeg fordeler oppgaver utover uken - Hva passer det at jeg gjør de forskjellige dagene, og hva er det som faktisk er behov for at jeg gjør daglig. Tid med kjerringa, til de gode samtalene og stundene der vi bare er sammen blir det veldig variabelt med. En tur med hunden i ny og ne, etter hver tur blir det ut fra konsekvensene konkludert med at det er lurt å drøye en stund til neste tur. Kvalitetstid i sofa og godstol på kveldene ender veldig ofte med tidlige kvelder, rett og slett fordi jeg kan ha utfordringer med å holde øynene åpen.

Dette er meg -

Så reiser jeg inn for å snakke med en kar som ikke kan eksistere uten at han har sin EL-seng med hjul, en kar som faktisk ikke kan sitte oppe fordi det alene blir alt for smertefullt. Vi snakker en kar som styrer EL-fartøyet sitt med en stødig... finger, fordi det er alt han klarer å bevege... Vel- I tillegg til munnen, snakketøyet - og det beveger han til gjengjeld i rikt monn.

Jeg kjenner meg litt ukomfortabel her jeg sitter til ettertanke etter samtalen vår.

Heng på,

Neste innlegg blir en fortsettelse av møtet med Torstein!!

Matsikkerhet bidrar til god psykisk helse

I en verden  som den vi befinner oss i pr nå, er matberedskap viktigere enn noen gang før.

Vi trenger alle mat, det finnes ingen unntak- la det være klinkende klart!!

Nettopp fordi ingen av oss kan klare seg uten mat er mat viktig beredskap, og noe vi på INGEN måte har råd til verken å ta for gitt, eller å gamble på at er noe som vil komme trygt seilende inn i vårt lille land uansett hvordan verden blir framover. 

Vi er heller ikke alene om å trenge mat, det gjør man også i andre deler av verden. Det er derfor både tid for å se lenger enn til vår egen nesetipp, SAMTIDIG som vi må fokusere betydelig mer på nettopp oss selv og våre nesetipper.

Matberedskap handler altså om vår egen, din og min, beredskap- samtidig som det handler om beredskap for mennesker som bor på helt andre steder i verden. Å sikre mat til verdens befolkning er et felles ansvar, og noe vi ikke løser ved konsekvent å se bort fra det særlige ansvaret vi som ressurssterke land har. 

Å verne om dyrkbar mark er derfor viktigere enn noen gang, fordi det handler om viktig beredskap for oss lokalt, regionalt og nasjonalt- men også fordi det er en viktig del av verdens beredskap - Som jeg har skrevet om tidligere.

Debatt, Kronikk | En forbrytelse mot menneskeheten? https://share.google/8bKHtXOs4khWH79kM

Debatt, Meninger | FN` s bærekfraftsmål og meg..? https://share.google/mvBQdawwOeNQrLuzA

1%,  kun én prosent av all vår norske jord, brukes til menneskemat. Denne lille 1% av all vår norske jord, er på sin side veldig godt egnet for å dyrke mat- spesielt her i Østfold. 

Ca 2% av jorden vår er egnet for annen dyrking.

Det vil si dere, at vi har 97% av jorden vår tilgjengelig for bruk til alt mulig man måtte komme på- Vei, bolig, næring, regulerte fritidsaktiviteter osv.

Likevel-

Norske politikere skal altså på død og liv skrelle av lag på lag på denne ene, skarve, stakkarslige, vesle 1% som står til dyrking av menneskemat -

Jeg får lyst til å rope det ut høyt, skrive det i store bokstaver;

SYNES DERE VI HAR FOR MYE MATJORD???

Videre lurer jeg på-

Hvor vanskelig kan det være å tenke følgende tankerekke?

Folk-beredskap-mat-jordvern!!?!

2026 er totalberedskapsåret, i alle fall på papiret.

Jeg vil dra det så langt å si at så fremt ikke politikerne får med seg matberedskap og psykisk helse som en faktisk del av totalberedskapen,  så er ikke totalberedskapsåret verdt mer enn blekket det er trykket i.

Kalkulert beredskap, beregnet beredskap, ca beredskap, enkel beredskap, gjettet beredskap- er alle eksempler på hva man kan erstattet begrepet totalberedskapsåret med dersom man ikke kan få seg til å ta totalberedskapen på alvor.

Om vi lar begrepet matberedskap ligge, og ser pitte litt på psykisk helse - Bare pitte litt, fordi jeg har skrevet om det tidligere mtp beredskap. 

Å være psykisk rustet til å stå I krisesituasjoner krever sin mann eller kvinne.

Vi trenger å ruste befolkningen psykisk, slik at man blir mentalt sterke og motstandsdyktige ovenfor påkjenninger utenfra, fysisk og psykisk  stress / press. Tilgang på mat eller manglende tilgang på mat påvirker både fysisk og psykisk helse. 

God psykisk helse gir utholdenhet mentalt, men påvirker også fysisk helse og utholdenhet. God psykisk helse bygger selvtillit og opplevelse av mestring. God psykisk helse gir opplevelse av trygghet og stabilitet - sånn kan man fortsette.

Min påstand er at Matsikkerhet bidrar til god psykisk helse - fordi mangel på mattilgang gir det motsatte av god psykisk helse. 

Psykisk beredskap er kjempeviktig, og må ikke glemmes i den viktige jobben med totalberedskapen.

Det finnes de som går forran, lyser opp og viser vei i galskapen.

Råde kommune i Østfold-

Klokkeklar med sin nullvisjon når det kommer til bruk av matjord til annet enn mat.

Larvik kommune i Vestfold-

Ut etter Råde, tydelig i talen med nullvisjon når det kommer til bruk av dyrkbar mark til annet formål.

Nå har jeg søkt, i håpeslaushetens navn

 Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe om denne reisen med NAV, det er rett og slett fordi det ikke har skjedd en dritt...

Men, det skal sies- 

Brevet fra NAV til fysioterapeut tok sin tid å ekspedere...

Fysioterapeuten min viste meg brevet på nyåret da jeg kom til han, se her sa han- og viste meg et brev der han hadde notert dato for mottak... to dager før vår avtale, altså januar 2026.

Ut fra dette og dato for når det var gått ut fra NAV, har brevet brukt nesten tre måneder på å forflytte seg ca fem kilometer.

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal tenke, så jeg velger å ikke tenke på hvorfor det gikk så lang tid. Det jeg derimot merker meg er at brevet ikke bare preg av å være nytt, det så på en måte brukt ut. Om man ikke hører noe hos NAV på et brev det er bedt om å svare på innen kort tid (ofte er 14 dager eller mindre), så skulle man tro det ble etterlyst... Men neida...

I alle fall er det slik med oss brukere dersom vi ikke svarer innen diverse frister, da kan vi faktisk risikere å miste både støtte og rett til støtte.

Uansett-

Brevet ble besvart umiddelbart av min fysioterapeut, når han først fant det - og levert personlig til min veileder i NAV - av meg selv... tte måneder på overtid... ingen omveier her.

Fra brevet ble levert gikk det ikke mer enn et par uker før det tikket inn noe i inbox hos meg-

Viktig brev fra NAV sto det, eller noe sånt...

Okay, så jeg rasket på inn for å lese - og det må jeg si du...

NAV, før denne innloggingen;

Fra å bruke et sted mellom tre og opp mot fire år på først sykemelding,  for så runder med AAP og alt det innebærer;

HUSK å sende Skjema Meldekort, som MÅ fylles ut hver 14 dag - uavhengig av om man kan håpe på endring til det bedre de siste to uker eller ikke. Det samme skjema skal også si noe om det å fortsatt være arbeidssøker framover.

Brått finner NAV det hensiktsmessig å dele skjema inn i to selvstendige skjemaer, som man da må passe på å få inn til tiden hver 14 dag - altså meldekort OG et idiotskjema der man kun skal  krysse av for om man fortsatt vil stå som arbeidssøker hos NAV, noe man MÅ uavhengig av om det er håpløst eller håp for å komme tilbake i jobb- mangler dette skjema vippes man utgir av dansen og mottar ikke lenger AAP.

De siste tre årene har jeg hatt ikke mindre enn tre veiledere i NAV. Jeg har måtte levere egenerklæring, godkjenne at NAV kan innhente diverse fra fastlege, spesialisthelsetjenesten,  fysio, rehabilitering osv. Likevel blir jeg bedt om å sjekke ditt med fysio og datt med rehabiliteringen jeg har vært på. Jeg har blitt purra på og minnet på manglende innsendinger - som er sendt inn. Jeg har måtte komme med ytterligere informasjon om egen helse fra steder NAV alt har bedt om tillatelse til å innhente opplysninger fra.

Det har vært krav om nye utprøvinger i jobb - da man har insistert på at det er viktig å være sikker i sin konklusjon. Det siste jeg ble informert om var at jeg ikke en gang trengte å møte, det viktigste var bare at man kunne hake av på skjema for at det var gjort og ikke fungerte.

Kan du forestille deg hvor sliten og gåen man kan bli av alt man må passe på, alt man ikke må misse på for å faktisk holde seg inne i et systemman helst vil spy av..?

NAV, i brevet ved denne innloggingen;

Jeg gjengir på så enkel norsk at ingen kan misforstå vil jeg påstå;

Du (altså jeg) har vist over lang tid at du ikke duger i noe jobbsetting. Du (fortsatt meg) har vist at du veldig gjerne vil jobbe, og har forsøkt det beste du kan- likevel;

Vi (altså NAV) finner at uansett hvor mye du prøver, så er det håpeslaust. Kroppen din er ikke noe å skryte av, du får det bare ikke til. I tillegg har du faktisk angst, som kompliserer det for deg. Disse tingene bekreftes av både fastlege, spesialisthelsetjenesten,  tverrfaglig team og til sist også fysioterapeuten din. Konklusjonen vår er at du er uten håp i arbeidslivet og kan nå søke om ufør, dette anbefaler vi at du gjør snarest og før det har gått ei uke fra du mottar dette brevet. 

Altså, jeg har forsøkt.

Jeg har forsøkt i flere år etter at min daværende veileder på NAV anbefalte og nærmest ba meg søke iallefall delvis ufør. Jeg har jobbet på- både 100 og 120 %, mer også i perioder. Men det holder ikke til mål.

Likevel-

Jeg ble noe satt ut av dette brevet på oppløpssiden.

Man har brukt mer enn tre år på å gnage om nødvendig dokumentasjon herfra til månen, for å unngå å få en søknad om ufør i retur.

Jeg har flydd hit og dit, spurt om og samlet dokumentasjon.

Underveis har jeg kjent meg liten, hjelpeløs, sårbar, håpløs og utmattet.

Leger og spesialistleger, spesialfysioterapeuter, en professor (den som iallf på papiret kan mest om sykdommen min), tverrfaglig team med fire-fem profesjoner sammen i en enhet... 

Likevel-

Et tungrodd system, vanskelig for vanlige folk å forstå seg på, gir seg ikke før man til sist krever og får uttalelser fra fysioterapeut.

Vi kan ikke se å ha nok dokumentasjon,  vi kan ikke være sikker, vi vil sannsynligvis få søknaden i tur- alt dette før et enkelt, men tydelig, brev fra fysioterapeuten kommer de i hånd...  Brevet framstår avgjørende, og det haster å søke før vinduet lukkes slik det framstilles...

Vel-

Nå har jeg søkt, i håpeslaushetens navn- og satser på at det holder.

Fordi, jeg er nemlig både møkkesliten og pisslei alt styret de siste årene. Konstante smerter og konstant stivhet, påvirkning av søvn og sosialt liv. Nå vil jeg bare bli ferdig, komme i havn med dette og kunne senke skuldrene.

Jeg ser fram til å ikke måtte bevise smerter og ubehag for et system jeg ikke forstår meg på. Heller ikke å måtte blottlegge det som oppleves som min udugelighet som menneske - det har for så vidt NAV tatt seg godt av til nå.

Nå gjenstår finalen, å se om søknaden faktisk blir godkjent, eller om ny runde venter...

Jeg vil til sist si-

Psyken min er sterk, det vil jeg påstå.

Det skal noe til for å ta meg. Derimot finnes det mange som ikke er like sterk. Det er slik at det koster å stå i dette systemet som på ingen måte er lagd for syke mennesker, mennesker som er sårbare, som stiller med mindre energi, som har nok med en hverdag der helsen utfordrer på flere områder ofte. Det finnes de som ikke klarer denne runden med systemet, som ender opp på et uheldig sted fysisk og/ eller psykisk, eller verre - som tar sitt eget liv.

Disse menneskene og de rundt synes jeg synd på.