stigmatiseringen jeg kjenner på handler om den ukontrollerbare oppmerksomheten jeg brått får

Morgenen jeg rullet inn på tunet hjemme, etter å ha kjørt ca 2800 km, tur OG retur - pluss litt til... ville personalpartner komme med skrevkringla - sykkelen min.

Jeg er hjemme sa jeg, og svupp-

Så sto det en blå sykkel med tre hjul på tunet, og innskriften Viktoria både i front og på siden som ei fartsstripe.

Det har blitt noen dater, noen turer på Viktoria og Smurf siden da.

Asfaltveier, grusveier og skogsveier - liketil skogsstier...

"Se på den artige sykkelen der..."

Sitat: En pappa til sitt barn på type 4-6 år.

"Den der så da praktisk ut..."

Sitat: Ei kjerring som etter å følge meg med blikket over iallf 100 meter, muligens fant det naturlig å si noe da blikkene våre møttes.

Stillhet, ubehagelig stillhet.

Etter å ha fulgt meg med blikket rundt 100 meter, summing og opplagt prat når jeg nærmer meg... til musestille når jeg er innen en fem meters radius, før det summes igjen etter passering...

"Så fin den der var, hvor har du kjøpt den?"

Sitat: Ei kjerring med behov for å fortelle om egen bekymring for å sykle på to hjul, og som aner et håp om å komme seg på sykkel igjen...

"Hva koster en slik en da..?"

"Hei..."

"Hei-hei..."

"Hallo..."

Folk nikker...

Folk smiler og nikker...

Jeg får tilbud om hjelp...

Noe reaksjoner og kommentarer, når jeg har bevegd meg ute med Viktoria. Reaksjonene har både fått meg til å tenke og til å kjenne på følelser jeg ikke liker.

Allerede før jeg søkte om hjelpemidler kjente jeg på stigmatisering og et ønske om å ikke skulle trenge å forholde meg til noe form for hjelp.

Du vet det, det er ikke bare hjelpemidlene man forholder seg til - det ville vært en enkel sak inså fall;

Bruk arbeidsstolen, nyt den forenklede tilværelsen.

Bruk det store dråget av en stol, kjenn på hvor behagelig det er med de små justeringene mens du drikker kaffen, ser TV eller har byttet ut seng med stol.

Dra på tur med Viktoria- Nyt å komme ut, nyt å være i bevegelse, kjenn at kroppen fungerer når du sykler,  kos deg på tur med kjerringa og hunden- eller alene.

Altså-

Jeg eeelsker oppmerksomhet, når jeg styrer det selv!

Jeg styrer det ved at jeg velger å sette meg i en situasjon der jeg og vet å fange oppmerksomhet;

På en talerstol, ved å rekke opp en hånd, ved å stå på en scene osv.

oppmerksomheten jeg får når jeg beveger meg ut i marka, på kveldstur med noen av mine, på handletur eller bare en tilfeldig tur er på ingen måte av en art jeg verken foretrekker eller ønsker.

Da jeg var gravid skulle folk kjenne på magen min. Før jeg var gravid var kjerringa mi gravid, før det var ei venninne av oss gravid.

Felles for oss alle var dette behoved fra mennesker rundt, kjente og ukjente, til å ta på den gravide magen.

Jeg lot naturlig nok både kjerringa,  avlegger 1 og flere andre få kjenne på mage og spark fra røverungen på innsiden.

Likevel, jeg satte også grenser til folks forfjamselse.

"Ååååh så koselig, få kjenne..."

Setningen over er en kjent strofe, om det i det hele tatt kommer en strofe før man kaster seg over den gravide.

"Stooopp!!"

"??"

"Hva er det med folk og gravide, som gjør at man bare antar at magen er fritt vilt for hvem som helst å kaste seg over..??"

"Jeg har på ingen måte brått fått et ø ske om å bli tafset på og koset med av en hver rundt meg- bare fordi jeg er gravid- fortsatt min mage!"

Du kan tro folk både skvatt og bråstoppet sin flate hånd med kurs mot den gale gravide.

"Ååh, liker du det ikke?"

Jeg må jo si det er en pussig ordning-

At den magen jeg i går fikk ha helt i fred for hvermannsen, i dag skal være noe man finner helt naturlig å innta - uten efagang å spørre først.

Vær glad jeg ikke klasket til de tenker jeg...

Altså-

Den stigmatiseringen jeg kjenner på handler om den oppmerksomheten jeg brått får når jeg er ute på sykkeltur Eller i et praktisk ærend - rett og slett når jeg har rævva på sykkelsetet...

Hva er det slags greier si meg?

Der kommer en handicap, vær høflig å si hei..?

Åj, en handicap... interessant sykkel, vi kan se litt til-litt til-litt-til-sånn, der - se -bort - NÅ...!..?

Eller type se litt til-litt-til-uuups.., litt for lenge - nå så hun meg, og da hilser vi..?

Det er på sin måte hyggelig med hils, men jeg har gått tur i mange år og det er kun i marka folk hilser- der alle hilser... Så, da blir det rart med all denne hilsingen plutselig - jeg kjenner meg rett dum...

Med det sagt, denne tiden man vil ha i pose og sekk-

Det er veldig praktisk OG hyggelig å bli sluppet over gangfelt uten å måtte tråkke ut og inn av denne skrævkringla.

Jeg skal si litt mer om min opplevelse av å være på tur med Viktoria i senere innlegg,

Du kan også følge oss på Instagramkontoen psykt bra samtale, der ligger det korte videoer 😉

Bli ferdig og kom dere videre med den store bilen, polstret med reklame for hjelpemidler

 Ståstolen altså-

Jeg fikk stolen levert på døra så raskt etter besøket av ergoterapeuten, at jeg ikke fikk forberedt meg noe mentalt.

"Jaja, dere får bare komme inn med stolen" sa jeg da to av de hyggeligste karene jeg har møtt sto ansikt til ansikt med meg på trappa. Ene karen ble værende igjen ute, mens han andre bar inn stolen, fikk signert sine dokumenter og og begynte å fortelle om hvordan stolen stilles inn og brukes. 

"Jada", "joda", "visst..."

Jeg kjente meg som en klovn der jeg sto høvelig stresset til sinns og forsøkte å henge med på hva som ble sagt, med to ting i hodet:

1. Bare bli ferdig og kom dere videre med den store, reklamepolstrede bilen som sto rett på utsiden og sperret veien.

2. Du kan bite deg i ræva på at i mer enn nitti prosent av tilfeller med noe som står slik at det sperrer veien videre innforbi oss, så kommer naboen med sin store grå bil, tar stand og skal forbi 🙈

Karene reiste så videre med den store bilen dekket av reklame for hjelpemidler, mens jeg satt igjen inne med en liten sort ståstol og lurte på nytteverdien i denne.

Siden da har stolen blitt tatt stadig mer i bruk-

Sitter på den og kutter grønnsaker, står / sitter lett inntil den og kutter grønnsaker.

Sitter på den og rører i mat på komfyren, sittet på den én gang og moppet gulv. Sitter på den og spiser, eller når jeg jobber...

I det hele tatt- den lille stolen har gått fra å være en ubuden gjest i smurfeland, til å bli en venn for både meg og de andre.

Kroppen min?

Muligens tilfeldig, men beina verket mindre de første dagene etter stolen ble tatt i bruk. Så ble det verre igjen, det ble og en mindre hyppig bruk av stolen i samme periode. Nå brukes stolen godt igjen, mens beina på sin side varierer i vondt og ubehag-

I sin helhet, iregnet variasjoner på dagsform, aktivitet,  søvn, vær og temperatur osv-

Må rett og slett bare si at det er mindre vondt både natt og morgen, OG mens jeg holder på med ting.

Altså kan det tyde på at stolen tjener sin funksjon, om enn i kombinasjon med godt vær og god temperatur,  god balanse i aktivitet osv.

Kjenner jeg fortsatt på et visst ubehag knyttet til stolen?

Ja.

Er jeg fortsatt noe ukomfortabel ift stolen?

Ja.

Klarer jeg å leve med, ta ut potensial i stolen?

Det skal jeg godt klare.

Klarer jeg å favne denne stolen, eie den mer enn bare å ha den?

Det skal det jobbes mot.

kule Petra på 92 som bruker en ståstol når hun ernpå kjøkkenet

Vi hadde vært gjennom kartlegging opp og ned, herunder gått gjennom dagen fra morgenen der jeg på daværende tidspunkt ikke klarte å åpne øynene mine om morgenen, ikke uten hjelp fra hånden.

Gjennomgang av den fysiske funksjonen avdekket i første omgang en kropp som får økende grad av smerter ved å stå for lenge, gå for mye, sitte for lenge og ligge for lenge.

Lang historie kort -

Stivheten og smerten i skrotten er av en art som gjør at ergoterapeuten kom med det briljante forslaget om å forsøke seg på en av disse stolene de plasserer ut i hus og hjem, der det gjerne er snakk om tante Klara på 87 år som sliter med å komme seg opp av stolen, onkel Karl som kommer seg opp- men trenger en viss støtte i en stol han gjerne sitter en stund i når han først har satt seg. OG det er snakk om kule Petra på 92 som bruker en ståstol når hun ernpå kjøkkenet, fordi det avlaster og lar henne race i vei med kokkekniven som da hun var 50 år yngre. 

Etter det som først var en oppfordring fra ergoterapeuten på rehabiliteringssenteret i Vikersund, om å søke på en slik elektrisk regulert stol for de nettene jeg er ekstra stiv med mye lirking og uro i rommet, så ble det søkt nå etter kartlegging.

Poenget med stolen er at man kan få enkle endringer i stilling uten å lirke, styre og vondt. Tenke seg til at tante Roshild på faktisk ikke mer enn 50 år, nå har kommet dit hen at man går for en stol i stua der det å trykke på en knapp for å få en lett endring av stilling uten å jobbe for det har blitt tingen...

Men det ble ikke bare med denne stolen må vite.

Da ergoterapeuten forlot huset den dagen hadde vi kartlagt hele døgnet, som sagt tidligere - jenta spurte for seg, høflig riktig nok - likevel, hun sparket virkelig fra seg i spørsmål om hverdag og funksjon.

Resultatet av kartleggingen?

Ergoterapeuten forlot huset med avtale om at hun ikke bare skulle søke om en slik monsterstol...

I tillegg til denne monsterstolen skulle hun søke på det man så pent kaller ståstol- altså en type arbeidsstol, en stol man bruker mens man utfører diverse huslige oppgaver som for eksempel å kutte grønnsaker, skrelle potet, lage vårruller... Man kan sitte på den eller man kan justere på den slik at man kan stå mens man hviler rompe-fjerten lett mot setet på stolen.

Som om ikke det var nok, hadde vi i det hun gikk også avtalt tid til å besøke lageret til NAV for å prøve ut sykler - med tre hjul...

Jeg har vært helt åpen med den hyggelige ergoterapeuten når det kommer til dette med sykkel på tre hjul;

Fysisk aktivitet er kjempeviktig for meg, noe de siste månedene har vist meg veldig tydelig ettersom jeg har hatt veldig begrenset med fysisk aktivitet. Både stivhet og smerter øker veldig når jeg har gått en tur, likevel går jeg turer inni mellom - fordi hodet mitt trenger det minst like mye som kroppen. Jeg har tatt innover meg at min tid på alminnelig tohjulsykkel uten el er forbi.

Kjerringa informerte meg for få år siden om at hun hadde kastet sykkelen min, en sykkel jeg var veldig glad i.

"Du har kastet sykkelen min?"

"Ja"

"Fordi?"

"Fordi den ikke er bra for deg. Du har ikke balanse, enn om du faller?"

"Eeeh..."

"Du blir å slå deg ihjel, så vi kastet den"

Jeg kan jo ikke akkurat anklage verken henne eller poden for dette, de bryr seg opplagt om at jeg ikke skal slå meg ihjel - og helst ikke nesten heller.

Det som er komisk her er at kjerringa mi holdt på å ta knekken på seg selv da hun kastet sykkelen min, fordi hun bar fast og holdt på å følge med sykkelen opp i konteineren med metallavfall... sykkelen min havnet nemlig her og ikke i gjenbruk...

Uansett -

Nå har ergoterapeuten søkt på en elsykkel, et hjelpemiddel som skal femme bevegelse og fysisk aktivitet - uten at man skal utsette musklene for unødvendig belastning og dermed økt stivhet og smerter.

Jeg tror jammen ikke det gikk mer enn to - tre dager etter at ergoterapeuten forlot huset, før det sto en blid kar på trappa mi.

"Dette orker jeg ikke" var min første tanke da jeg så gutten på trappa med notater og penn i hånden, ett eller annet identifikasjonsgreier rundt halsen og en trøye med noe logo på...

"Jeg orker ikke forholde meg til verken selgere eller frivillige som skal ha meg til verken det ene eller det andre" tenkte jeg så, og bestemte meg for å snu ryggen til å gå bakveien ut i garasjen mens han sto på utsiden å knødde...

Så knakket han på vinduet da jeg nærmet meg bakdøren... og jeg var på en måte bare nødt for å forholde meg til han, snakke med han... og så viste det seg at han kom med denne stolen 😂

Stolen har nå vært i hus så mange uker at vi fort snakker snart en måned, i tillegg har også monsterstolen kommet - som viser seg å ikke være et monster likevel.

Følg meg for å få med fortsettelsen 😉

Det som for henne er blitt en rutine i arbeidshverdagen, er for meg å krysse viktige grenser

Etter uker og måneder med vurdering, utsettelse, mer vurdering, motstand og enda mer vurdering - sendte jeg i januar / februar i år en forespørsel til ergoterapitjenesten i kommunen.

Denne forespørselen fra min side satt langt inne, veldig langt inne!

Så skjedde det som skjer så ofte, i alle fall for min del, at man forsvinner i mengden. Tiden gikk, dager og uker, uker som faktisk ble måneder.

Jeg hørte absolutt ingenting, noe som resulterte i at jeg på den ene siden tenkte at forespørselen fra meg på ingen måte er prioritert - altså kan hende var ikke de behov man har sett for seg til stede likevel. På den andre siden tenkte jeg litt drit og dra, dette er mer typisk enn utypisk - og så glemte jeg egentlig bort hele forespørselen.

Så, plutselig en vakker torsdag ringte telefonen - og her blir jeg rett og slett en klovn...

"Ring - ring"

Jeg hører og ser det ringer, mens jeg tenker:

"Hmmm... All denne svindelen som foregår på telefon om dagen, jeg kjenner ikke dette nummeret - begir meg ikke ut på å ta den..."

"Enn om det er viktig forresten..?..."

"Får vel ta den tenker jeg så til sist, og trykker på svar - mens jeg holder fullstendig kjeft inntil jeg hører noen snakker i andre enden i det minste..."

"Hallooo..???... Dette er XXX fra ergoterapitjenesten i Moss..."

Joda, jeg snakket jeg, er da høflig må vite.

Når bare den hyggelige ergoterapeuten fra kommunen først hadde brutt isen, tatt ordet og presentert seg og beklaget opp og ned at forespørselen fra meg var mottatt og lagt til side slik at den forsvant - før den plutselig dukket opp igjen, svarte og snakket jeg ordentlig - var bare redd i starten, for at det skal sitte en svindler i andre enden som skal få tre sekunder av stemmen min før jeg får tenkt meg om...

Det ble en interessant samtale, der jeg ble bedt om å fortelle hvordan kroppen min fungerer. Jeg ble bedt om å utdype funksjonsnivået mitt - helt konkret.

Hvordan er det å gå?

Hvordan er det å gå trapper?

Hvordan er det å stå?

Hvordan er det å sitte?

Hva med når jeg ligger, søvn og hvile?

Hvordan er det med fysisk aktivitet?

Hva med balanse?

Hvordan fungerer det hjemme, her tenker man på å gjøre ting i huset?

Det vaaaar så mange spørsmål at du skulle bare ha visst...

Da denne samtalen var over hadde vi avtalt hjemmebesøk for riktig å se nærmere på situasjonen. Jeg satt etter samtalen igjen med en opplevelse av å være liten og sårbar, brått satt i en situasjon der jeg defineres ut fra hjelpebehov - i egen hverdag, i eget hjem.

Dette er nytt for meg.

Ikke bare er det nytt, det er skremmende som bare det.

Heller ikke er det bare skremmende om jeg skal beskrive situasjonen helt ærlig, som vel er et poeng dersom man først skal begi seg ut på å dele, ja da er det faktisk ganske omfattende det jeg kjenner på.

Denne ergoterapeuten var på hjemmebesøk nummer 1 hos meg, men for henne nummer ett eller annet i rekken. I stua mi, men for henne i hus nummer ett eller annet i rekken.

Det som for henne er blitt en rutine i arbeidshverdagen, er for meg å krysse viktige grenser. Det krysses grenser i det jeg slipper en person inn i vårt hus og hjem som utelukkende kommer for å se hvordan ting ser ut, utforming, potensielle utfordringer med sikte på evt. muligheter for å sette inn konkrete tiltak i form av hjelpemidler - altså en slags invadering i min og vår personlige sfære om enn aldri så mye for å gjøre ting enklere på sikt.

Bare for å understreke det altså, ergoterapeuten var både hyggelig og ordentlig - og framsto med stor respekt for hus og hjem og hele situasjonen.

Jeg sa det likevel til ergoterapeuten, som satt der i sofa med notatboken sin for å plukke med seg det mest sentrale for henne å samle inn i journal for mottatt helsehjelp - Som om det ikke var ille nok, så vet alle med noe kunnskap på området at det er en viss dokumentasjonsplikt på slike besøk... hjelper ikke akkurat på i en nevrotisk og kaotisk hjerne som min var på daværende tidspunkt.

"Dette er ikke mye hyggelig" sa jeg.

"Ååh, hva tenker du på?"

"Dette her, å sitte med en kartlegging for vurdering av hjelpebehov. Jeg synes det er helt grusomt" sa jeg.

Det var det jeg kjente, og det er det jeg fortsatt kjenner.

Aller helst, der og da, ville mitt instinkt kaste ergoterapeuten rett ut med beskjed om at jeg ikke trenger hennes tjenester likevel.

Det gjorde jeg selvfølgelig ikke hadde jeg nær sagt. Jeg har opplagt en høvelig velutviklet kaptein fram i panna, som gjør at jeg kan styre meg selv fra i alle fall noen dumme ting - som i dette tilfellet der jeg lot fornuften og høflig verbal konversasjon gjøre 1-0 over mine instinktive galskaper.

Jeg har sittet med pasienter, den ene for og den andre etter - snakket om muligheter for å få hjelp i hjemmet, anbefalt de å snakke med ergoterapeut om støtte til ting i hverdagen som kan gjøre det enklere for en å gjøre ting man er vant til å gjøre. Jeg har oppmuntret og snakket om det positive i at man kanskje kan klare mer med enkle tiltak som ikke krever andre mennesker annet enn ved levering osv. osv.

Etter alle disse samtalene - med andre mennesker om deres hverdag - har jeg selv kjent på å komme til kort.

Jeg har vært i en emosjonell berg- og dalbane, der ambivalensen har vært overveldende.

Jeg har kjent på sårhet, nederlag, muligheter, skam, nytteverdi, å være ubrukelig, pinlighet / flause, ydmykelse, behov, sinne, tristhet, tomhet, glede - altså, you name it - jeg har trolig kjent på det også...

Hvorfor gjør jeg det?

Hvorfor kjenner jeg på alt dette, skvipet?

Hva handler det om?

Hvordan skal jeg angripe det?

Kommer mer om dette i neste innlegg, heng på så får du se...

Lik, trykk gjerne også på følg :-)

Den ene tingen som er verre enn tanken på å be om hjelp, er at noen andre foreslår at du skal be om hjelp

Jeg har denne nevromuskulære sykdommen som ikke er videre kjent for folk - ikke mannen i gata, ikke sykepleiere, ikke leger - liketil kjenner ikke en gang spesialister på feltet nevrologi til denne sykdommen sånn uten videre.

Et par ganger om året har jeg vært fulgt opp av ei tøtta på rikshospitalet ved enhet for sjeldne diagnoser. Damen er professor i ditt eller datt og er en av de i landet som vet mest om min sykdom, kanskje er hun den som vet mest for alt jeg vet. Likevel forteller hun meg at hun vet det hun vet og man antar en del, men kunnskap på området får man faktisk framover - gjennom oppfølging og samarbeid med meg og andre som har sykdommen.

Hvordan det er med denne legen og nyervervet kunnskap på området vet jeg ikke, det jeg vet er at jeg selv har innhentet ny erfaring på området - gjennom erfaring, erfaring hva angår symptombildet og derav også sykdommen. De mest vanlige og mest gjennomgående symptomene er smerter, stivhet og utmattelse.

Jeg skal ikke dra dere gjennom sykdommen, det ser jeg ikke noe hensikt i. Det jeg har tenkt er å ta dere med inn i noe av det som har vært greien gjennom det siste halvannet året sånn rundt om.

Økt muskelstivhet og forsterket smertebilde, disse to greiene er gode kompiser og opererer i stor grad sammen. Gjennom et par runder med Covid, en periode med hetebølge og en periode på to - tre år under konstant mentalt press i forbindelse med uførhet - har kroppen jevnt over blitt stivere. Når kroppen blir stivere blir balansen dårligere. Når kroppen er stivere er det også jevnt over et konstant smertebilde.

Hvorfor sier jeg dette, hvor vil jeg?

Hensikten med å dele hvordan sykdommen arter seg er konsekvensene av disse endringene, å få en forståelse for og et bilde av hvordan ting arter seg.

Aktivitet fører til mer stivhet, stivhet fører til mer vondt og liketil dårligere ventilering - altså pust. Stivhet og vondt gir utfordringer med balansen og samlet gjør dermed disse greiene at det blir mindre fysisk aktivitet i form av turer.

Så kom brått den torsdagen, eller om det var en helt annen dag, da ikke jeg - men en sosionom på rehabiliteringssenteret jeg befant meg på skulle slippe det vi kan kalle bomben.

Du skulle ikke vurdere å snakke med ergoterapeut for å se på muligheter for å se på evt. hjelpemidler? 

Du som leser dette skal vite det at det finnes én ting som oppleves verre enn at du en dag kjenner tanken streifer deg om å be om hjelp i den tredje kategorien jeg beskrev i forrige innlegg - den kategorien som handler om tap av mestring, tap av funksjon. Den ene tingen som er verre enn tanken på å be om hjelp i kategori tre, er at noen andre foreslår hjelp, foreslår at du skal be om hjelp - og det var akkurat det som skjedde denne dage, noen foreslo at jeg skulle vurdere å ta i mot hjelp...

Hva svarer man så til slikt, til forespørsler som er det man innenfor fagfeltet lett vil kunne definere inn under personinngripende forslag?

Jeg mener det seriøst, når man begynner å begi seg utpå tematikk som har å gjøre med bistand i form av hjelpemidler av uansett art - altså fysiske greier som skal ha til hensikt å gjøre hverdagen lettere for skrotten å ta seg gjennom, da snakker vi å gjøre inngrep i en persons liv på en måte som blir personlig og ekstremt sensitiv... i alle fall for noen...

Men hva skjedde?

Forslaget om å kontakte ergoterapitjenesten var sluppet,

med det også en viss faglig ytring i retning av at den skrotten min ikke har det så kjekt som den kunne, at den har mer utfordring i hverdagen enn hva som er både forventet og hensiktsmessig - at det fra personen over bordet for meg kom et saklig utsagn om å vurdere tiltak som faktisk kan gjøre hverdagen enklere og kan hende også bedre...

Så-

Hva har jeg gjort med denne oppfordringen?

Jeg deler det i neste innlegg, sammen med opplevelsen rundt...

Brått en torsdag, eller hvilken som helst annen dag, blir du bevisst en tanke som flyter på innsiden av hodet ditt

Det jeg nå skal dele med dere er tanker jeg har brukt en del tid på å vurdere om faktisk er noe jeg ønsker å dele, eller skal la forbli tanker i mitt eget hode...

Som du allerede forstår har jeg besluttet å ta dere med inn i min verden av tanker og følelser knyttet til noe jeg og mange, mange med meg - kan hende faktisk også noe akkurat du som leser har et anstrengt og motvillig forhold til...

Det jeg skal dele med dere er tanker og følelser knyttet til det å ta imot hjelp.

Orker du å ta ned den boksen øverst oppe på skapet til meg?

Hadde du orket å gi meg en håndstrekning med å flytte dette bordet?

Gidder du bare å støtte litt opp denne her sammen med meg?

Kan du legge denne opp dit for meg?

Er tingene jeg har nevnt over ting som er vanskelig for deg å be om hjelp til?

Jeg vil ikke tro det er disse tingene som er utfordringen for deg, det er det ikke for min del i alle fall. Grunnen er at dette er helt konkrete og fysiske tilfeller, det har absolutt ikke noe med meg som person å gjøre.

Nå -

Se for deg at du går i butikken og ser etter en spesiell ting, du finner ikke det du leter etter så du gir deg selv ekstra tid på å lete. Først går du gjennom et område én gang, så går du gjennom området en gang til - det burde da være i dette området det du leter etter befinner seg. Så ser du en som jobber i butikken -

Unnskyld, jeg leter etter... Vet du hvor jeg finner det?

Unnskyld, dere har ikke .., jeg finner det ikke?

Eller du har en greie ved deg selv som du lurer på hva er, burde du kan hende oppsøke lege - eller er dette noe som er helt vanlig og trolig ordner seg selv - det lurer du på. Ringer du legekontoret for å sjekke, eller spør du en venn som du vet kan en del om slike ting?

Hei, ja jeg har en greie med.., så lurer jeg på om dette er noe jeg burde sjekket nærmere - eller om det bare er noe som kan komme og vil gå over av seg selv?

Du, jeg har oppdaget noe greier... Er dette ting jeg burde følge med på, skulle det vært sjekket ut eller kan jeg bare ta det helt rolig med at det ordner seg selv?

Er eksemplene over noe du finner vanskelig å ta opp, sjekke ut?

Jeg vil tippe at for noen er det fortsatt ikke noe problem, for eksempel for meg - koster meg ikke en kalori å spørre om hjelp i butikken eller ringe for å sjekke ut noe. For andre kan det være en utfordring å skulle ta tak i eller sjekke ut / spørre om råd - fordi disse tingene er noe som i tillegg til å være konkrete, er noe rører ved en selv direkte; Jeg klarer ikke å finne noe jeg burde finne, jeg har en opplevelse av, jeg er usikker på osv. I disse eksemplene er vi i et grenseland mellom noe som er konkret og fysisk, og noe som rører inn på meg som person og mine opplevelser av ting - det kan fort gjøre det vanskelig.

Så -

Tenk deg at du har en kronisk sykdom, noe du som leser kan hende har for alt jeg vet. Tenk deg at denne sykdommen gjør noe med deg, den påvirker deg på en måte som gjør at du brått eller over tid opplever at enkelte ting som har vært greit - blir vanskeligere.

Se for deg at mobiliteten din, altså evnen din til å bevege deg rundt, begrenses.

For noen kan det være at man høres ut som en elefant når man kommer labbende, spesielt ned trapper (helt tilfeldig eksempel...).

Det kan være utfordringer med balanse som gjør at man vagler over gulvet som om man har promille innabords.

Kan hende er det på det finmotoriske du opplever utfordringer, hendene dine oppfører seg ikke slik de har pleid å gjøre - du har blitt mer klomsete, du mister tidvis ting.

Du har ikke lenger inne pinsettgrepet, det lille grepet med fingrene dine vet du - som gjør at du kan plukke opp en pille, en perle eller knyte sko.

Sånn kan man fortsette, konklusjonen blir likevel den samme - spørsmålet om behov for hjelp / støtte er et faktum.

Brått en torsdag, eller hvilken som helst annen dag, blir du bevisst en tanke som flyter på innsiden av hodet ditt - Kanskje jeg skulle forhørt meg om muligheter for å se på aktuelt / aktuelle hjelpemidler? (altså hjelp / støtte)

Kan hende kommer det ikke over deg en torsdag, eller hvilken som helst annen dag, men det blir nevnt for deg av fastlegen eller fysioterapeuten dersom du går til en sånn en - Kan hende skulle du ta kontakt med kommunens ergoterapeut for å se på muligheter for å få det eller det hjelpemidlet?

Hvordan ser du for deg de siste eksemplene over?

Er det noe som umiddelbart sier ingen problem, det hadde jeg bare gjort?

Eller kjenner du umiddelbar motstand til å be om denne typen hjelp, hjelp i form av hjelpemidler i hverdagen?

Jeg sa i starten av innlegget at jeg har gått runder med meg selv i forhold til hvorvidt jeg skal dele eller ikke dele de tankene jeg har rundt å motta hjelp. Det jeg tenker med deling av tanker, er tanker rundt den siste delen i innlegget over - det som handler om å motta støtte / hjelp i form av hjelpemidler.

Om du vil vite mer om disse tankene kan du henge på, så vil jeg dele de i neste innlegg.

en tendens til å skvette til når jeg hører noen ta ordet lesbisk i sin munn

Datoen i dag er en merkedag. Mange bryr seg ikke, mens mange andre bryr seg veldig og markerer kan hende dagen årlig.

For meg personlig er datoen i dag en viktig merkedag, viktig fordi opprinnelsen til merkedagen gjør at jeg kan leve mitt liv akkurat slik som jeg gjør, med hun jeg elsker og med våre barn - uten å bli betegnet som kriminell.

Dagen i dag er datoen for avkriminalisering av homofili i Norge, 21 april 1972 - altså ikke mer enn tre år før jeg stakk hodet ut i denne rare verdenen som vi lever i.

Jeg er 50 år når jeg skriver dette, det er i dag 54 år siden avkriminaliseringen av homofili her til lands.

Altså ble avkriminaliseringen et faktum akkurat i tide til at jeg ble født, og i det jeg vil si er nyere tid - helt objektivt selvfølgelig.

Homofile og lesbiske i mine foreldres generasjon ble sett på som kriminelle. De ble i tillegg behandlet som skitne, skumle og kan hende på sin måte farlige. De ble sett på med forakt og derav støtt ut, i tillegg ble de sett på med skam og som syndens vesen av sine egne. Venner av oss som tilhører den generasjonen har fortalt om det å leve med så kalte hemmelige møter og faktiske hemmelige møter.

Jeg har vokst opp med, og tilhører, en generasjon der vi har gått fra å snakke om homofile i den tiden jeg vokste opp, til å i dag å snakke om skeive. Fortsatt sier mange på mitt hjemsted bare homofile som en samlebetegnelse for folk som elsker noen av samme kjønn. Begrepet lesbisk er et for meg nesten fremmed begrep, i alle fall ikke et begrep jeg har brukt - dette til tross for å tilhøre gruppen selv. Jeg har faktisk en tendens til å skvette til når jeg hører noen ta ordet lesbisk i sin munn, dette fordi det i mine ører nesten utelukkende har vært brukt i nedsettende, anklagende og generelt ikke greie settinger.

Den rareste opplevelsen jeg har hatt med begrepet lesbisk, eller lesbe, er faktisk fra jeg var en ung voksen og var del av et stort familieselskap. Mens jeg sitter på kjøkkenet kommer altså et barn bort til meg, hun stopper opp og ser meg rett inn i øynene mens hun i en blanding av å snakke og viske utbryter "lesbe..." med en tone som jeg umiddelbart opplevde som fordømmende og angripende. Jenta sa det først én gang mens hun ut fra hva jeg kunne se så etter en reaksjon hos meg, så en gang til med samme blikket som boret seg inn i øynene mine i det hun mer hveste nølende enn hun snakket "lesbe..."

Der og da skvatt jeg til, før jeg tok meg i det og undret meg over hva som skulle få ei jente på åtte - ni år til å opptre som hun nettopp hadde gjort. Slike greier kommer ikke av seg selv, det kommer fra et sted var min tanke. Jeg var hyggelig mot jenten som jeg var mot resten av familien hennes, samtidig kjente jeg en klump på innsiden hver gang foreldrene til jenta ikke bare snakket til meg - men opptrådde sammen med meg.

Seriøst -

Jeg har personlig aldri kjent behov for å markere meg- etter at jeg først kom ut som skeiv.

Når jeg våget å erkjenne det jeg i min ungdom anså som en feil, et mindreverd, en skam og en last. Når jeg først våget å ta det innover meg selv, og deretter å erkjenne det og si det høyt for andre, var jeg både trygg I troen på og relasjonen til den Gud jeg tror på, og meg selv.

Jeg har som åpen skeiv aldri kjent at jeg har måtte kjempe noen kamp på mine vegne, dels fordi kampen er kjempet før min tid og dels fordi jeg ikke har brydd meg med hva andre måtte mene om meg.

Vi har årlige debatter om bruk av regnbueflagg, pride i barnehage og skole og for ikke å glemme skeive i kirken.

Pride har vokst langt ut over det man startet med. En konsekvens av at pride har endret seg er at vi i dag har to leirer også blant skeive. Vi har leiren med de, misforstå meg rett, tradisjonelle skeive og vi har leiren med alt mulig man kan komme på av mennesker som skiller seg ut fra den tradisjonelle heteronormen. 

Jeg har ingen oversikt lenger, det må jeg bare være ærlig å erkjenne, når det kommer til alt man i dag betegner som skeiv.

Det handler ikke lenger om at vi har to kjønn og enten elsker det motsatte eller sitt eget kjønn, evt begge kjønn. I dag blander man biologi  med opplevd identitet, man blander det fysiske, det som kan bevises ved forskning, med opplevelser og oppfatninger.

Det er dette som har gitt grunnlaget for de to forskjellige retninger i den skeive verdenen, om man kan si det slik.

Det er dette som har gitt grunnlaget for stadig større forakt til den skeive befolkningen, og at man går bakover i stedet for framover når det kommer til forståelse, aksept og likeverd.

Uansett-

Dagen i dag er en merkedag, det er en dag verdt å feire og verdt å peke på som en viktig milepæl i norsk historie. Dagen i dag er dagen vi feirer at du og jeg har lik rett til å være, vi har lik rett til gjensidig kjærlighet med den vi elsker - uavhengig av om det er en med motsatt kjønn eller det er samme kjønn som en er selv.

Jeg kjenner takknemlighet over den kampen som er tatt av de som har gått forran meg og min generasjon.

Jeg feirer dagen i dag med takknemlighet og glede over å kunne leve mitt liv med hun jeg en gang forelsket meg i, en forelskelse som aldri har gått over. Uansett hvor mye jenta jeg forelsket meg i også har gjort seg skyld i at jeg har kjent på irritasjon og det kronprinsen vår en gang kalte adrenalin-sinne, så har altså denne jenta gjort seg langt mer skyld i en kjærlighet som bare har blitt sterkere med tiden, sammen med å skape og administrere en familie med en glede og lykke som vanskelig kan beskrives.

Så, kjære lesere -

Dagen i dag er dagen der også kjærlighet mellom to av samme kjønn ble anerkjent som god, vakker og ekte.

Dagen i dag er derfor en dag som absolutt anbefales å feire, samtidig som det absolutt er en dag som er verdt å markere rundt oss - det er viktig historie å lære våre barn om.

Det er ikke så veldig lenge siden at også vi var et land med straff for å elske, det må vi ikke glemme!

Det er dessverre også slik at dagen bevisst svartmales, misbrukes, av personer og samlinger som ikke er like takknemlig og glade for at man endret på loven mot homofili - disse skal ikke vies videre oppmerksomhet i dag kjenner jeg, men det er greit å ikke glemme at de finnes.

Gå ut, har du ikke markert dagen enda, så er min oppfordring at du finner din måte å markere dagen på - Om ikke for din egen del, så for et familiemedlem, en venn, en kollega, en bekjent eller rett og slett som en medborger.

Å markere denne dagen er ikke det samme som frislipp på alt man måtte stille seg undrende til med tanke på pride, foreningen fri, skeiv verden osv. osv.

Å markere denne dagen handler om lik rett til å elske den man elsker - uavhengig av om man har motsatt eller samme biologiske kjønn.

Legg ut et bilde med en enkel tekst, 54 år siden avkriminalisering av homofili i Norge.

Eller nøy deg med å skrive en enkel setning - 54 år siden avkriminalisering av homofili i Norge.

Hva du gjør er ikke så viktig-

Å gjøre noe viser uansett en viktig omtanke til de som har opplevd å bli kriminalisert, det viser også samhold og mangfold med alle som er redd fordi man igjen ser mer fordømmelse, hatkriminalitet osv. rundt oss.

I tillegg vil en enkel markering vise alle de som igjen tar kampen mot homofile at de har motstand.