en tendens til å skvette til når jeg hører noen ta ordet lesbisk i sin munn

Datoen i dag er en merkedag. Mange bryr seg ikke, mens mange andre bryr seg veldig og markerer kan hende dagen årlig.

For meg personlig er datoen i dag en viktig merkedag, viktig fordi opprinnelsen til merkedagen gjør at jeg kan leve mitt liv akkurat slik som jeg gjør, med hun jeg elsker og med våre barn - uten å bli betegnet som kriminell.

Dagen i dag er datoen for avkriminalisering av homofili i Norge, 21 april 1972 - altså ikke mer enn tre år før jeg stakk hodet ut i denne rare verdenen som vi lever i.

Jeg er 50 år når jeg skriver dette, det er i dag 54 år siden avkriminaliseringen av homofili her til lands.

Altså ble avkriminaliseringen et faktum akkurat i tide til at jeg ble født, og i det jeg vil si er nyere tid - helt objektivt selvfølgelig.

Homofile og lesbiske i mine foreldres generasjon ble sett på som kriminelle. De ble i tillegg behandlet som skitne, skumle og kan hende på sin måte farlige. De ble sett på med forakt og derav støtt ut, i tillegg ble de sett på med skam og som syndens vesen av sine egne. Venner av oss som tilhører den generasjonen har fortalt om det å leve med så kalte hemmelige møter og faktiske hemmelige møter.

Jeg har vokst opp med, og tilhører, en generasjon der vi har gått fra å snakke om homofile i den tiden jeg vokste opp, til å i dag å snakke om skeive. Fortsatt sier mange på mitt hjemsted bare homofile som en samlebetegnelse for folk som elsker noen av samme kjønn. Begrepet lesbisk er et for meg nesten fremmed begrep, i alle fall ikke et begrep jeg har brukt - dette til tross for å tilhøre gruppen selv. Jeg har faktisk en tendens til å skvette til når jeg hører noen ta ordet lesbisk i sin munn, dette fordi det i mine ører nesten utelukkende har vært brukt i nedsettende, anklagende og generelt ikke greie settinger.

Den rareste opplevelsen jeg har hatt med begrepet lesbisk, eller lesbe, er faktisk fra jeg var en ung voksen og var del av et stort familieselskap. Mens jeg sitter på kjøkkenet kommer altså et barn bort til meg, hun stopper opp og ser meg rett inn i øynene mens hun i en blanding av å snakke og viske utbryter "lesbe..." med en tone som jeg umiddelbart opplevde som fordømmende og angripende. Jenta sa det først én gang mens hun ut fra hva jeg kunne se så etter en reaksjon hos meg, så en gang til med samme blikket som boret seg inn i øynene mine i det hun mer hveste nølende enn hun snakket "lesbe..."

Der og da skvatt jeg til, før jeg tok meg i det og undret meg over hva som skulle få ei jente på åtte - ni år til å opptre som hun nettopp hadde gjort. Slike greier kommer ikke av seg selv, det kommer fra et sted var min tanke. Jeg var hyggelig mot jenten som jeg var mot resten av familien hennes, samtidig kjente jeg en klump på innsiden hver gang foreldrene til jenta ikke bare snakket til meg - men opptrådde sammen med meg.

Seriøst -

Jeg har personlig aldri kjent behov for å markere meg- etter at jeg først kom ut som skeiv.

Når jeg våget å erkjenne det jeg i min ungdom anså som en feil, et mindreverd, en skam og en last. Når jeg først våget å ta det innover meg selv, og deretter å erkjenne det og si det høyt for andre, var jeg både trygg I troen på og relasjonen til den Gud jeg tror på, og meg selv.

Jeg har som åpen skeiv aldri kjent at jeg har måtte kjempe noen kamp på mine vegne, dels fordi kampen er kjempet før min tid og dels fordi jeg ikke har brydd meg med hva andre måtte mene om meg.

Vi har årlige debatter om bruk av regnbueflagg, pride i barnehage og skole og for ikke å glemme skeive i kirken.

Pride har vokst langt ut over det man startet med. En konsekvens av at pride har endret seg er at vi i dag har to leirer også blant skeive. Vi har leiren med de, misforstå meg rett, tradisjonelle skeive og vi har leiren med alt mulig man kan komme på av mennesker som skiller seg ut fra den tradisjonelle heteronormen. 

Jeg har ingen oversikt lenger, det må jeg bare være ærlig å erkjenne, når det kommer til alt man i dag betegner som skeiv.

Det handler ikke lenger om at vi har to kjønn og enten elsker det motsatte eller sitt eget kjønn, evt begge kjønn. I dag blander man biologi  med opplevd identitet, man blander det fysiske, det som kan bevises ved forskning, med opplevelser og oppfatninger.

Det er dette som har gitt grunnlaget for de to forskjellige retninger i den skeive verdenen, om man kan si det slik.

Det er dette som har gitt grunnlaget for stadig større forakt til den skeive befolkningen, og at man går bakover i stedet for framover når det kommer til forståelse, aksept og likeverd.

Uansett-

Dagen i dag er en merkedag, det er en dag verdt å feire og verdt å peke på som en viktig milepæl i norsk historie. Dagen i dag er dagen vi feirer at du og jeg har lik rett til å være, vi har lik rett til gjensidig kjærlighet med den vi elsker - uavhengig av om det er en med motsatt kjønn eller det er samme kjønn som en er selv.

Jeg kjenner takknemlighet over den kampen som er tatt av de som har gått forran meg og min generasjon.

Jeg feirer dagen i dag med takknemlighet og glede over å kunne leve mitt liv med hun jeg en gang forelsket meg i, en forelskelse som aldri har gått over. Uansett hvor mye jenta jeg forelsket meg i også har gjort seg skyld i at jeg har kjent på irritasjon og det kronprinsen vår en gang kalte adrenalin-sinne, så har altså denne jenta gjort seg langt mer skyld i en kjærlighet som bare har blitt sterkere med tiden, sammen med å skape og administrere en familie med en glede og lykke som vanskelig kan beskrives.

Så, kjære lesere -

Dagen i dag er dagen der også kjærlighet mellom to av samme kjønn ble anerkjent som god, vakker og ekte.

Dagen i dag er derfor en dag som absolutt anbefales å feire, samtidig som det absolutt er en dag som er verdt å markere rundt oss - det er viktig historie å lære våre barn om.

Det er ikke så veldig lenge siden at også vi var et land med straff for å elske, det må vi ikke glemme!

Det er dessverre også slik at dagen bevisst svartmales, misbrukes, av personer og samlinger som ikke er like takknemlig og glade for at man endret på loven mot homofili - disse skal ikke vies videre oppmerksomhet i dag kjenner jeg, men det er greit å ikke glemme at de finnes.

Gå ut, har du ikke markert dagen enda, så er min oppfordring at du finner din måte å markere dagen på - Om ikke for din egen del, så for et familiemedlem, en venn, en kollega, en bekjent eller rett og slett som en medborger.

Å markere denne dagen er ikke det samme som frislipp på alt man måtte stille seg undrende til med tanke på pride, foreningen fri, skeiv verden osv. osv.

Å markere denne dagen handler om lik rett til å elske den man elsker - uavhengig av om man har motsatt eller samme biologiske kjønn.

Legg ut et bilde med en enkel tekst, 54 år siden avkriminalisering av homofili i Norge.

Eller nøy deg med å skrive en enkel setning - 54 år siden avkriminalisering av homofili i Norge.

Hva du gjør er ikke så viktig-

Å gjøre noe viser uansett en viktig omtanke til de som har opplevd å bli kriminalisert, det viser også samhold og mangfold med alle som er redd fordi man igjen ser mer fordømmelse, hatkriminalitet osv. rundt oss.

I tillegg vil en enkel markering vise alle de som igjen tar kampen mot homofile at de har motstand.

Hvorfor i huleste jobber man ikke bedre sammen med andre profesjoner innenfor helse?

Om vi rykker helt tilbake til start i det første av disse tre innleggene-

Fastlegen er til for at vi skal ha en fast lege å gå til, det skal sikre kontinuitet og kvalitet. I tillegg skal det også gjøre det lettere å samhandle med spesialisthelsetjenesten - som igjen skal gjøre det bedre for pasienten. Så var det dette med overarbeidet, merarbeid, kapasitet osv som gjør at færre blir fastlege, mangelen er et faktum og man rasler med ordet fastlegekrise.

Det jeg opplever får meg til å undre på en sak, når det er så ille stelt med oss-

Hvorfor i huleste jobber man ikke bedre sammen med andre profesjoner innenfor helse?

Hvorfor kan man ikke ta til seg den kommunikasjonen som kommer fra andre profesjoner?

Hvor vanskelig er det å lese et notat; Merke seg avsender; ååååh, fysioterapeut.

Snappe opp overskriften; åååh, MR fot.

Merke seg beskrivelser fra undersøkelse hos fysioterapeut; ååååh, smerter,  stivhet, vart over tid, blir ikke bedre, tungt å belaste...

Konkludere; Jeg har ikke sett, unnskyld - jeg har ikke undersøkt pasienten. Likevel- fysioterapeut har undersøkt og dersom jeg legger godviljen til, kan jeg ta innover meg at mens jeg kan litt, så kan fysioterapeut mye, om slike ting.

Enden på visa; Henvisning sendes.

Dette skjer altså ikke, i stedet skjer følgende - her med kunstneriske friheter selvfølgelig;

Notat fra fysioterapeut; åååh, hva vil denne?

Snappe opp overskrift; MR fot, ja særlig.

Merke seg beskrivelse i notat; åååh, smerter, stivhet, vart ei stund, ingen bedring, tungt å belaste - uusj da...

Konkludere; Undersøkt av fysioterapeut,  ja særlig - han tror han kan bare komme her...

Enden på visa; Du må komme å snakke med meg på kontoret for å få henvisning. 

Tenk om sier jeg bare, tenk om fastlegen kunne spille litt mer på fysioterapeuten og andre i helse?

Litt tillit til hverandres fagområder, respekt for hverandres styrker og med det spare pasientene for både det jeg mener er unødvendige økonomiske utlegg og belastninger- det hadde gjort seg.

Det hadde gjort seg for pasienten,  men også for en presset tjeneste. Alt det fokuset vi har på fastlegekrisen, grupper og utvalg som skal se på og jobbe med krisen.

Hva med å se på også hvordan fastlegene ødelegger for seg selv, og trenerer ting for pasientene ved noe som kan løses så enkelt som å støtte seg på andre faggrupper?

Det ville ikke løser krisen, men det ville være et klokt sted å starte...

OG-

Det ville definitivt lette på en god porsjon frustrasjon blant pasienter som bruker masse verdifulle ressurser av forskjellig art på å fly i mellom de forskjellige. 

Jeg lar meg irritere og provosere av at ikke instanser oppover i systemet, med myndighet, krever et bedre samarbeid

 Man har de forskjellige profesjonene innen området helse, profesjoner som alle har en statlig autorisasjon. Denne autorisasjonen vil si en godkjenning og dermed også en anerkjennelse for sin profesjonalitet innenfor sitt yrke/ fagområde.

Når man har dette på stell, mener jeg at man som pasient må kunne forvente at partene innenfor helse, som vil si disse forskjellige profesjonene, kan samarbeide på vegne av pasienten.

Jeg forventer faktisk at fysioterapeuten min sender aktuelle opplysninger til fastlegen, som har en særlig rolle i å holde en kontinuitet og helhet for meg som pasient. Jeg forventer jo, når jeg er og tar et bilde av en eller annen art, at dette bildet oversendes en radiolog, altså en lege med spesialisering innen feltet, for tolkning. Beskrivelse av bilder forventes alltid tilbake til fastlegen, som vi alt har vært inne på er den som besørger kontinuitet og oppfølging.

Det jeg ikke forstår, som irriterer meg og faktisk provoserer meg, er når dette samarbeidet, når den samhandling jeg forventer for å gjøre det lettest mulig for meg som pasient - og billigst mulig for både meg og samfunn - ikke fungerer.

Jeg lar meg irritere og provosere av at ikke instanser oppover i systemet, med myndighet, krever et bedre samarbeid, bedre kommunikasjon, mellom profesjonene.

Eksempelvis går jeg til fysioterapeut én gang i uken.

Hvem er fysioterapeuten igjen?

Jo det er personen som antas å kunne mest om muskler og bløtbev knyttet opp til skjelett. Jeg betaler 190 kroner hver time i egenandel til denne karen, uansett hvor mye han gjør det jeg forventer eller hvor lite han gjør av det og heller skravler.

Etter ukevis med behandling blant annet på ett enkeltledd, finner fysioterapeuten at han vil sende et skriv til fastlegen min med anmodning om å henvise til MR.

Dagene Gikk og ukene gikk, etter en måned var jeg innom legekontoret og sjekket ut om brevet var mottatt. Joda, senere på dagen fikk jeg svar direkte fra fastlege- du bes om å komme inn til meg før jeg henviser.

Vel...

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært hos fastlegen min, blant annet med smerter og nummenhet i foten. Jeg har tatt bilde av ryggen for å utelukke evt skade der - som er både grundig og greit. Likevel-

Gang på gang har jeg forklart at det er to typer smerter, én som er i forbindelse med nummenhet og én som sitter rundt ankelen.

Ikke en eneste gang har denne fastlegen ville se på foten, heller har jeg blitt henvist til MR av rygg og jeg har vært satt på kraftige medisiner mot nervesmerter. Medisinene var forysatt uten funksjon etter to uker, der i mot var det bivirkninger herfra til månen. Det hadde fastlegen ingen tro på at kom fra medisiner og valgte derfor å øke dosen. Fortsatt ingen undersøkelse av fot. Egenandel hos fastlegen er nesten 300 kroner.

Jeg tok en egen avgjørelse-

Det var helt uaktuelt for meg å fortsette med dette medikamentet som ødela meg, jeg kuttet tvert og har forsøkt å håndtere foten på egenhånd.

Hvorfor forteller jeg dette?

Følg med videre nå, så skal jeg si deg det.

Hva legger du i begrepet profesjon?

Fastleger-

Disse har vi etter hva som blir presentert stadig større mangel på i staten Norge. Arbeidsbelastningen sies å være av en karakter som gjør at det er færre som ønsker å ta på seg denne viktige jobben. 

Oppfølging for sin helse av samme person,  altså Fastlegen, over tid skal være fordelaktig for oss som pasienter. Ord som blir brukt er kontinuitet, kunnskap om pasient, kvalitet, utvikling og (rett) behandling/ tiltak.

Vi vet at de fleste fastleger er spesialister i allmennmedisin,  her forstås at de kan litt om et veldig bredt felt- rett og slett alt mulig rart.

Fastlegen er den som, i teorien i alle fall, skal kjenne  pasienten best, det er derfor man kan kjenne seg så trygg i bruken av begrepene over.

For kronikere eller pasienter med en sammensatt og konpleks helsesituasjon, er relasjonen mellom pasient og fastlege pekt særlig på som hensiktsmessig for å sikre kontinuitet i oppfølging og dermed også kvalitetssikre behandling og tiltak.

Fastlegen min, og din, har en medisinskfaglig utdanning som gjør at vi skal kunne kjenne oss trygg på at dersom vi kommer inn med en medisinsk utfordring- ja da har legen kunnskaper til å undersøke, vurdere og sørge for at man blir fulgt opp ryddig og skikkelig - enten på fastlege kontoret eller ved å henvise videre til noen andre.

Så er det slik at legen ikke styrer alene, når det kommer til mennesker. Vi har flere profesjoner, smak på den du- profesjoner.

Hva legger du i begrepet profesjon?

Jeg for eksempel er sykepleier,  som er en egen profesjon - altså et eget yrke eller fag om man vil, med en utdanning som er både teoretisk og praktisk for å skape en tilnærming til det man utdanner seg som,  feks. sykepleie. Grundige studier med lange praksisperioder der man innhenter erfaring under veiledning,  man øver seg og man skaffer et grunnlag så man skal være klar for den viktige jobben som venter etter endt studie.

Fysioterapeuter med fokus på og kunnskap spesifikt om muskler og skjelett. Radiografer med fokus på og kunnskap spesifikt på å ta bilder med hjelp av tøntgenapparater, MR maskiner eller CT maskiner- komplisert og avansert utstyr som gir muligheter for god bildediagnostikk og å oppdage og diagnostisere skader i skjelett og bløtdeler. Man kan fortsette å ramse opp både ergoterapeuter, vernepleiere, kiropraktikere og fotpleie og flere til - alle eksempler på profesjoner innenfor helse - Hver med sin spesialitet.

Hvorfor gjør jeg dette, hvorfor dette pjattet om fastleger og om profesjoner?

Følg med videre så skal jeg fortelle deg det...

jeg kjente på en pinlighet over mine begrensninger sammenlignet med Torsteins begrensninger

"Ta deg sammen"

Det er ikke mine ord, det er ordene til Torstein - mannen med EL-fartøyet som han styrer med én finger.

Jeg har tenkt litt på den setningen, nettopp fordi den kommer fra akkurat han.

Torstein har klart å utdanne seg til lektor, han har vært politiker og stått på både kommunelister og fylkeslister, sittet i kommunestyret og fylkestinget, hatt ymse jobber - og jobber i dag som regionleder i et assistansefirma og han holder massevis av foredrag.

Alt dette har Torstein fått til- og får til, som alvorlig muskelsyk må man da visselig kunne si. Fartende rundt på EL-fartøyet sitt mens han på ingen måte synes synd på seg selv, lar seg bremse av eller påvirkes av sin muskelsykdom.

Herlighet tenker jeg, for en kar.

Jeg får høre hvordan det gikk til da Torstein fikk irettesettelse av Mental Helse Ungdom etter et avisinnlegg der han hadde ytret at folk måtte ta seg sammen.

Torstein påpeker at han med tiden har lært at han har vært heldig, han har nemlig aldri vært i en posisjon der psykisk uhelse har vært et tema for han.

"Jeg har aldri slitt psykisk eller hatt noe grunnlag for å kjenne på psykiske utfordringer- derfor har jeg heller ikke forstått hva det vil si å slite psykisk"

Videre påpeker Torstein at han tok seg i det, han gikk i seg selv og han måtte ta innover seg at her var tilsnakket velfortjent, fordi han har hatt det han antar er fordommer mot psykisk sykdom.

Jeg tar også det til meg - vi har alle noen fordommer, mot ett eller annet.

Videre i samtalen ble jeg dvelende i  undring på hva det er denne mannen har med seg som gir han denne mentale styrken og positiviteten?

Født med et lyst sinn, født inn i en veldig ressurssterk og god familie, vanvittig tro på seg selv og tar derfor de fleste utfordringer - dette er noe av det Torstein legger til grunn for egen iboende styrke.

"Du har fått så mye av samfunnet, det er brukt så mye ressurser på deg. Når du har et godt hode Torstein, så skal du jammen også bruke det og gi tilbake til samfunnet."

Dette, sånn cirka, var ordene Torstein fikk fra mammaen sin da han var på vei inn i voksenlivet. Forventninger, det er alltid stilt forventninger til Torstein - han har aldri sluppet unna i sympati med bakgrunn i sykdommen sin.

Torstein har lært seg, litt gjennom å bli irettesatt av Mental helse ungdom for uttalelsen om å ta seg sammen, men mye av seg selv, at det ikke er alle som er like godt rustet mentalt som det han er. Det er ikke bare for en hver å ta seg sammen.

Puuuh...

Det gir meg umiddelbart litt mer piff i min situasjon kjente jeg da han sa det - jeg kjente på en pinlighet over mine begrensninger sammenlignet med Torsteins begrensninger.

Men, så er det noe med å bruke hodet - også for meg.

Man kan ikke sammenligne folk gjennom direkte sammenligning, i alle fall er dette noe som sjelden lar seg gjøre.

Dessuten, som Torstein påpekte - "Jeg er født slik, jeg vet ikke av noe annet". Før han la til at det helt klart vil være verre for personer som er friske, for så av en eller annen grunn brått opplever et funksjonstap som putter de i en rullestol.

Når jeg avsluttet samtalen med Torstein og tok løs på hjemvei denne dagen, var jeg fylt opp med undring, beundring og respekt overfor denne mannen.

Jeg har ikke tenkt over det, men har muligens hatt en formening om at jeg både er psykisk sterk, jeg har forsøkt det jeg kan å strekke til i arbeidslivet, jeg har etter hvert ikke mer å gi osv.

Samtidig har jeg muligens hatt en formening om, fordom kan hende, om at når man er så fysisk syk eller funksjonshemmet som for eksempel Torstein, ja da klarer man ikke å gå i arbeid - da er man ufør. Det er på dette området jeg har lært mest, om både de personer som lever med store og synlige fysiske begrensinger, men også om meg selv og mine antakelser - eller holdninger om man vil.

Selv om jeg aldri har tenkt over det, så har jeg hatt denne forestillingen. Ettersom jeg har antatt at slik er det, så må det ha ligget en holdning til grunn vel, og nesten enda verre - en fordom..?

Hva er det for noe Roshild, denne holdningen, denne fordommen?

Jeg skal være ærlig å innrømme det, jeg er flau på egne vegne!!

Oppsummert vil jeg si det -

Har du ikke vært bort i Torstein Lerhol før, ja da skal du søke han opp - jeg er sikker på at en hver av oss har litt å lære av denne mannen nemlig.

By the way-

Om går inn på google og legger inn handicrap crew i søkerfeltet, vil du finne Torstein og vennene med humorkanalen - handicrap crew... for spesielt interesserte vil jeg si :-) 

Vi snakker en kar som styrer EL-fartøyet sitt med en stødig... finger, fordi det er alt han klarer å bevege...

Jeg har besøkt Torstein Lerhol i pendlerleiligheten hans i Oslo, der gjorde vi opptak til psykt bra samtale.

Vet du ikke enda hvem Torstein Lerhol er, ja da er det jammen på tide å ta rede på det. Torstein er etter hvert blitt en ganske kjent kar innenfor gruppen personer med nedsatt funksjonsevne- eller handicapede som han selv sier.

Torstein er født med en sjelden nevromuskulær sykdom, spinal muskel atrofi, muligens den mest kjente muskelsykdommen blant de sjeldne. Da Torstein fikk diagnosen ble foreldrene informert om at han trolig ikke ville bli mer enn to år, Torstein runder 40 i Mai i år og har aldri brukt energi til å tenke på verken hvorfor han har det handicapet han har, eller at han skulle vært annerledes. Tvert i mot- Dersom han kunne velge å bli frisk igjen morgen, er han faktisk ikke sikker på om han hadde valgt det.

Fordi?

Fordi han har skaffet seg et liv med mening. Mestring, livsglede, livskvalitet, mange gode relasjoner og en jobb han liker - er alt sammen ting som bekrefter han som person, som gir livet mening og samtidig gir fravær av psykisk uhelse og alt som hører med.

Dette kommer fra en kar som ikke lenger kan sitte i en rullestol, det blir for slitsomt og smertefullt. Torstein holder til i en liggestol, eller en liten elektrisk seng med hjul om man vil - en skikkelig EL-farkost som han styrer rundt med presisjon.

Tenk deg det du-

En kar på rundt 20 kg, jeg vet faktisk ikke hvor mange av han det går på én meg- liggende om ikke fysisk fastlåst og lenket til, så i alle fall fullstendig avhengig av, denne liggestolen, denne EL- sengen.

Mannen i EL-sengen jobber ikke 100%, han jobber 100% og faktisk mer, han er et arbeidsjern, en jobbmaskin, av de sjeldne om du spør meg.

"Jeg ligger jo hele tiden, så jeg er sikkert ikke så sliten som andre"

Nei, det kan du si.

Jeg tenker, og nå skal du høre-

Jeg tenker at her går jeg... her går jeg og baler med å få landet denne søknaden om ufør. Kroppen min er smertefull, stiv og generelt sliten - og det uten spesielle utfoldelse.

Jeg har en god psykisk helse, det vil jeg absolutt påstå. Styrke og visdom så det holder til å stå han av når det stormer rundt meg. Evne til å finne de ankerfester, de holdepunkter, som er nødvendig for å ikke miste grepet i en trygg og sikker tilværelse.

Likevel -

Tidvis kjenner jeg på en håpløshet som bare favner om meg. Jeg lar meg rive med av frustrasjon, fortvilelse, sorg, tap av både selvbilde og selvtillit og et stille sinne over at ting har vært og er som det er for meg helsemessig.

Sykepleieren i meg skulle aller helst gått på jobb som sykepleier, omgitt seg med pasienter som trenger en god miljøterapeut. Noe av det som har bygget min selvtillit og selvbilde gjennom årene, er en klokkeklar tro på at jeg er en dyktig miljøterapeut nemlig. Tilbakemeldinger fra både sjefer, kolleger og ikke minst de som trenger det mest - pasienter, sier meg at jeg er god i jobben som miljøterapeut.

Mammaen i meg skulle mer enn gjerne vært med barna, ungdommene, ut på tur i marka slik som jeg pleide. Pakke ryggsekk, ha med nok utstyr for flere dager og legge inn i marka for helgeturer - eller dagsturer.

Kjerringa i meg skulle absolutt vært mer tilgjengelig for å bidra mer med det fysiske i hjemmet. Husarbeid for å nevne noe - Jeg skulle veldig gjerne kunne bruke en dag til å gjøre en skikkelig innsats i hjemmet, shine så det synes både med støvtørking, støvsuging, vask av både baderom og øvrig arealer, sengeskift osv. osv. Jeg ville hatt dette på stell, fordi jeg liker å ha det på stell - VI liker å ha det på stell. I tillegg skulle jeg veldig gjerne sittet oppe om kveldene sammen med kjerringa, kjæresten min. Sett litt på TV, strikket mens hun leser bok eller hva enn, gått turer med hunden sammen osv.

I stedet befinner jeg meg i en situasjon der jeg har tatt innover meg at jeg ikke lenger kommer i arbeid.

Jeg har forstått at dette med fotturer som strekker seg over en viss avstand og ei gitt tid, ikke er noe jeg kommer så heldig ut av med tanke på hvordan kroppen responderer.

Når det kommer til ivaretakelse av hus og hjem, er mitt bidrag å drive det jeg kaller vedlikehold - og det er igjen noe jeg bedriver hele uken og litt hver dag. Kroppen setter en naturlig stopp for meg, som gjør at jeg fordeler oppgaver utover uken - Hva passer det at jeg gjør de forskjellige dagene, og hva er det som faktisk er behov for at jeg gjør daglig. Tid med kjerringa, til de gode samtalene og stundene der vi bare er sammen blir det veldig variabelt med. En tur med hunden i ny og ne, etter hver tur blir det ut fra konsekvensene konkludert med at det er lurt å drøye en stund til neste tur. Kvalitetstid i sofa og godstol på kveldene ender veldig ofte med tidlige kvelder, rett og slett fordi jeg kan ha utfordringer med å holde øynene åpen.

Dette er meg -

Så reiser jeg inn for å snakke med en kar som ikke kan eksistere uten at han har sin EL-seng med hjul, en kar som faktisk ikke kan sitte oppe fordi det alene blir alt for smertefullt. Vi snakker en kar som styrer EL-fartøyet sitt med en stødig... finger, fordi det er alt han klarer å bevege... Vel- I tillegg til munnen, snakketøyet - og det beveger han til gjengjeld i rikt monn.

Jeg kjenner meg litt ukomfortabel her jeg sitter til ettertanke etter samtalen vår.

Heng på,

Neste innlegg blir en fortsettelse av møtet med Torstein!!

Matsikkerhet bidrar til god psykisk helse

I en verden  som den vi befinner oss i pr nå, er matberedskap viktigere enn noen gang før.

Vi trenger alle mat, det finnes ingen unntak- la det være klinkende klart!!

Nettopp fordi ingen av oss kan klare seg uten mat er mat viktig beredskap, og noe vi på INGEN måte har råd til verken å ta for gitt, eller å gamble på at er noe som vil komme trygt seilende inn i vårt lille land uansett hvordan verden blir framover. 

Vi er heller ikke alene om å trenge mat, det gjør man også i andre deler av verden. Det er derfor både tid for å se lenger enn til vår egen nesetipp, SAMTIDIG som vi må fokusere betydelig mer på nettopp oss selv og våre nesetipper.

Matberedskap handler altså om vår egen, din og min, beredskap- samtidig som det handler om beredskap for mennesker som bor på helt andre steder i verden. Å sikre mat til verdens befolkning er et felles ansvar, og noe vi ikke løser ved konsekvent å se bort fra det særlige ansvaret vi som ressurssterke land har. 

Å verne om dyrkbar mark er derfor viktigere enn noen gang, fordi det handler om viktig beredskap for oss lokalt, regionalt og nasjonalt- men også fordi det er en viktig del av verdens beredskap - Som jeg har skrevet om tidligere.

Debatt, Kronikk | En forbrytelse mot menneskeheten? https://share.google/8bKHtXOs4khWH79kM

Debatt, Meninger | FN` s bærekfraftsmål og meg..? https://share.google/mvBQdawwOeNQrLuzA

1%,  kun én prosent av all vår norske jord, brukes til menneskemat. Denne lille 1% av all vår norske jord, er på sin side veldig godt egnet for å dyrke mat- spesielt her i Østfold. 

Ca 2% av jorden vår er egnet for annen dyrking.

Det vil si dere, at vi har 97% av jorden vår tilgjengelig for bruk til alt mulig man måtte komme på- Vei, bolig, næring, regulerte fritidsaktiviteter osv.

Likevel-

Norske politikere skal altså på død og liv skrelle av lag på lag på denne ene, skarve, stakkarslige, vesle 1% som står til dyrking av menneskemat -

Jeg får lyst til å rope det ut høyt, skrive det i store bokstaver;

SYNES DERE VI HAR FOR MYE MATJORD???

Videre lurer jeg på-

Hvor vanskelig kan det være å tenke følgende tankerekke?

Folk-beredskap-mat-jordvern!!?!

2026 er totalberedskapsåret, i alle fall på papiret.

Jeg vil dra det så langt å si at så fremt ikke politikerne får med seg matberedskap og psykisk helse som en faktisk del av totalberedskapen,  så er ikke totalberedskapsåret verdt mer enn blekket det er trykket i.

Kalkulert beredskap, beregnet beredskap, ca beredskap, enkel beredskap, gjettet beredskap- er alle eksempler på hva man kan erstattet begrepet totalberedskapsåret med dersom man ikke kan få seg til å ta totalberedskapen på alvor.

Om vi lar begrepet matberedskap ligge, og ser pitte litt på psykisk helse - Bare pitte litt, fordi jeg har skrevet om det tidligere mtp beredskap. 

Å være psykisk rustet til å stå I krisesituasjoner krever sin mann eller kvinne.

Vi trenger å ruste befolkningen psykisk, slik at man blir mentalt sterke og motstandsdyktige ovenfor påkjenninger utenfra, fysisk og psykisk  stress / press. Tilgang på mat eller manglende tilgang på mat påvirker både fysisk og psykisk helse. 

God psykisk helse gir utholdenhet mentalt, men påvirker også fysisk helse og utholdenhet. God psykisk helse bygger selvtillit og opplevelse av mestring. God psykisk helse gir opplevelse av trygghet og stabilitet - sånn kan man fortsette.

Min påstand er at Matsikkerhet bidrar til god psykisk helse - fordi mangel på mattilgang gir det motsatte av god psykisk helse. 

Psykisk beredskap er kjempeviktig, og må ikke glemmes i den viktige jobben med totalberedskapen.

Det finnes de som går forran, lyser opp og viser vei i galskapen.

Råde kommune i Østfold-

Klokkeklar med sin nullvisjon når det kommer til bruk av matjord til annet enn mat.

Larvik kommune i Vestfold-

Ut etter Råde, tydelig i talen med nullvisjon når det kommer til bruk av dyrkbar mark til annet formål.