Søk i denne bloggen

lørdag 8. august 2015

et ubesvart og uberørt spørsmål..

Det står mye i media fra tid til annen om diverse forskningsresultater og undersøkelser,


http://forskning.no/2015/02/barndommen-slar-tilbake

"Det finnes mange som har opplevd kun en brøkdel av det du har opplevd og som ikke klarer verken utdanning eller jobb, som går ut og inn av institusjoner, som er trygdet og avhengige av et hjelpeapparat. Psykologen fomlet med penna hun holdt i hånden, mens jeg selv tviholdt på jakken jeg hadde lagt i fanget mitt".

Ordene sitter spikret i meg den dag i dag, om enn ikke fullt så bokstavelig som da de ble sagt for tyve år siden - så i alle fall like alvorlig.

Jeg gikk fra psykologen den dagen med enda mer å tenke på enn da jeg gikk inn til henne, en fantastisk empatisk og hjertelig psykolog forresten - hun inspirerte, var kritisk, utfordret, satte krav og grenser, var empatisk og myk.

"Det skal ikke være meg, det blir ikke meg" tenkte jeg, og videre "Jeg skal ha en utdanning, jeg skal ha noe å si over både hvordan livet mitt skal se ut og egen inntekt - jeg har ikke tenkt å ende opp hjemmeværende prisgitt trygdesatser".

Jeg satte meg et mål den dagen, eller to mål egentlig;
Utdanning og jobb / egen inntekt.

Veien fra jeg gikk ut av Hanne Konradsens kontor den dagen og fram til i dag har bydd på utfordringer av forskjellig art, har vært temperert, har vært slitsom og vond.
Veien har også vært inspirerende, lærerik, fasinerende, lett og god.

Jeg har nådd målet mitt -
Jeg har utdanning og jeg har jobb.
For hver gang det dukker opp nye forskningsresultater som viser ett eller annet om hvor dårlig det går med personer som.., hvor mange som opplever.., hvor mange som blir avhengig av.., hvor mange som ender på trygd.., hvor mange som ikke klarer full jobb.., hvor høyt sykefraværet blir blant personer som har... osv, osv -
For hver gang det dukker opp noe som starter lik det over eller på lignende måte, kan jeg sende et takknemlig sukk oppover mot toppetasjen over at jeg har stått han av - at slit, svette, tårer, utfordring, våking, tillit, målbevissthet og utholdenhet har betalt seg. Jeg har også stor tro på bønnens ubeskrivelige og uforståelige kraft, og er overbevist om at jeg har vært båret fram i bønn fra jeg var veldig ung.

Jeg har satt meg noen mål og jeg har oppnådd disse.
Jobben mot målene har vært min, det som satte meg i gang og har ivret meg fram har vært uttalelsen til den nyutdannede psykolog Konradsen for mange år siden...

Forskning kan vise så mange helt klare sammenhenger den bare vil, logiske sammenhenger om man tar utgangspunkt i diverse kloke hoder som har gått framfor og beskrevet menneskesinnet, det sårbare menneskesinnet i utvikling - og hvor sårbarheten ligger på de forskjellige utviklingsstadiene.

Det forskning ikke har sagt noe om til nå, og som er desto mer interessant enn å slå fast det man ut fra utviklingspsykologien kunne anta og slå fast alt før forskningen, tenker jeg er hva det er som gjør at løvetannbarna klarer seg - det er nemlig et interessant spørsmål.
Hva er det som gjør at lille Ole øverst i gata og lille Kari på landet klarer seg så bra sett opp mot både søsken med samme utgangspunkt eller andre i samme type miljø?
Hva er det med enkeltpersoner som gir de styrke til å stå gjennom noe som de aller fleste går under av?

Er du sikker på at du har angst spurte konemor meg om for ei tid siden, det er nemlig lite som kan tyde på det når man ser på hva du jobber med fortsatte hun.
Jeg tror jammen sant jeg har mer angst enn du har sa konemor også for ikke så veldig lenge siden, og det uten at jeg i det hele tatt har påvist noe angst fortsatte hun.

Det går an -
Det finnes en vei ut, man må ikke ende opp i statistikken over de som i følge forskningen var ventet og skulle gå skeis med, ikke var overraskende kommet på skråplan, som lever med depresjoner og personlighetsforstyrrelser eller hva det måtte være man finner ut...
...
Hvorfor noen der i mot ikke kommer i statistikken er et ubesvart og uberørt spørsmål...




onsdag 5. august 2015

Mobilen skal aldri få ta over plassen til barna mine, konemor, venner, jobb eller hva det måtte være for nødvendighet.

Hvordan er det med deg og mobiltelefonen din?
(jeg går ut fra at du som leser bloggen min er over ti år - og med stor sannsynlighet har din egen mobiltelefoner som i alle fall nesten absolutt alle over ti år har i dag).

Kikker du ofte på mobilen din, sånn at du tar den opp av lomma og sjekker for meldinger... eller facebook kan hende?
Er mobilen din det første du tar i om morningen når du våkner, ikke bare for å stoppe vekkeklokken - men også for å se om det er kommet sms, mms eller er noe nytt på facebook?
Tar du ofte fram mobilen når du er på jobb eller skole - ikke bare for å se hva klokka er, men for å sjekke etter meldinger, mms eller facebook?
Når du er på besøk, bruker du mye tid med øynene nede i mobilen når du er på besøk hos noen?

Som jeg var inne på helt i starten - det er ca ingen mennesker igjen mellom 10 og 80 år som ikke har en mobiltelefon i dag.., og til en hver tid vet hvor de har den...

Hjemme opplever mange at kjæresten, konemora, mannen eller hva man måtte ha boende under samme tak, bruker ganske mye tid i løpet av en dag på mobilen.
Hvor langt ut på dagen går det for eksempel før du kan observere halvdelen din ta mobilen i hånd - når man er påkledd og klar til å dra på jobb, ikke før etter jobb eller kan hende før man er ute av sengen?
Hvor sent observerer du den samme halvdelen (nå går jeg ut fra at du har en og samme halvdel...) når denne holder mobilen i hånd siste gangen før dagen er omme?

Når du kommer på jobb -
Hvor mange av dine kollegaer, eller hvor stor prosentandel av dine kollegaer (noen har tross alt bare en eller to kollegaer), ser du med mobiltelefon minst en gang i løpet av dagen?
Hvor mange av disse ser du med mobilen minst fem ganger i løpet av dagen?
Hvor mange ganger ser du selv på mobilen i løpet av en arbeidsdag?

Ved besøk -
Hvor mange ganger ser du besøket ditt enten prate i mobilen, tekste, sende bilde eller bare holde på med mobilen?
Hvor mange ganger tar du selv fram mobilen når du er på besøk?

Hvordan er det i smurfeland?
Vi bruker mobilene som vekkeklokker her i huset, og må nødvendigvis både se på klokken og stenge vekkeklokken når den ringer... i alle fall etter fire - fem varsler...

For egen del stenger jeg vekkeklokken når den ringer, i alle fall etter tre - fire varsel, og står rett opp og på badet. Hva konemor gjør er jeg faktisk usikker på, men etter tidsbruken og bedømme vil jeg tippe hun gjør omtrent det samme... de gangene jeg blir liggende - stort sett er jeg oppe først.
Når det kommer til kvelden og om jeg skal være ærlig, noe som jo er hyggelig i en blogg, så er det veldig ofte at værmeldingen eller facebook er noe av det siste jeg for egen del ser på før jeg snur ryggen til konemor. Hva jeg ser hos henne før jeg snur meg er rett som det er en mobil, desto oftere har det vært en roman av noe slag (da får jeg så lite oppmerksomhet at jeg enten ser på mobilen eller snur ryggen til og begynner snorkingen).

På jobb du, der er det interessant...
Da jeg jobbet et sted for ei tid siden kom det plutselig opp ark på veggen med påskriften "nå er det ikke lenger tillatt med bruk av mobil i arbeidstiden". Hva er dette slags sted tenkte jeg som da var ganske nytilsatt, dersom man ser seg nødt til og henge opp beskjed om at det ikke skal være tillatt med bruk av egen mobil i arbeidstiden.
Det jeg hadde observert nemlig, var at noen hadde hyppige og dels grundige tilsyn av mobilen mens de jobbet. Noen hadde så grundige tilsyn av mobilen at de satt med den ved et bord, for seg selv, i stedet for å bruke tid til sosialt samvær med gamle fru hansen og herr olsen.

Jeg er av den formening at når man er på jobb tilhører tiden arbeidsgiver. Det er ok at man har mobilen med seg på jobb tenker jeg, men den kan ligge i vesken i garderoben eller hyllen på vaktrommet, på kontoret eller hva det måtte være - man trenger ikke løpe rundt med den. Jeg er overbevist om at mobilen stjeler ganske mye tid i løpet av en arbeidsuke, som egentlig tilhører arbeidsgiver, produksjon, helsetjenester, kollegaer eller hva det måtte være.

Jeg selv da?
Mobilen er med meg på jobb, og ettersom jeg er sykepleier ligger den stort sett i hyllen på vaktrommet uten ringelyd. Tenke seg til for en bakteriebombe om jeg drar rundt på den, for ikke å snakke om hva jeg måtte dra med meg hjem.
Jeg sjekker mobilen flere ganger på dagen - med tanke på barna, barnehage og skole. Det er likevel slik at dersom noe skjer, kan man ringe direkte til jobben eller til konemor (som har kombinert jobb /privat mobil).

På besøk, den kan være litt kinkig...
Dersom du har besøk som sitter og kikker ned på mobilen i større eller enda større grad, hva sier det deg?
Kjenner du at du får et kikk og velbehag som sier, yes - nå har vi det koselig, jeg er en hyggelig vert?
Kjenner du at du blir noe usikker og får en ubeskrivelig opplevelse i magen som peker i retning av rastløshet, usikkerhet, at du ikke strekker til som vert..?
Blir du lett og glad til sinns, eller kan det hende du kjenner du blir litt oppgitt og kan hende også frustrert med utspring i hva du kjenner?

Vi har noen ganger hatt besøk av personer som sitter drar mobilen opp og ned av lommen. Vi har hatt besøk av personer som sitter med mobilen mer eller mindre fra de er inn døra og til de er ute av døra igjen og vi har hatt besøk av personer som av spesielle grunner ser på mobilen fra tid til annen - type sykdom i familie osv.
Det gjør noe med en, det gjør noe med meg, når jeg har en gjest som ikke klarer og la mobilen bli i lomma eller ligge på bordet. Jeg kjenner det blir kaotisk inni meg, jeg blir usikker - jo mer opp og ned med mobilen, jo mer usikker blir jeg. Ut i fra usikkerheten og kaoset inni meg kan det hende jeg også blir dels oppgitt, og irritert. Heldigvis er det sjelden jeg både opplever en gjest som ser mer på mobilen enn meg og med det sjelden jeg trenger å kjenne på irritasjon i forhold til det.

Jeg selv da, hva gjør jeg?
Når jeg går på besøk har jeg naturlig nok mobilen med meg, samtidig som jeg er veldig bevisst på at den ikke skal opp og ned.
Jeg har den tilgjengelig dersom det er nødvendig at jeg er tilgjengelig, utover det ligger den i lomma - for meg er det noen sperrer i forhold til dannelse, vane, uvane, nødvendighet og grensesettinger som gjør at det blir feil for meg og blande mobilbruk med det og gi av meg selv og ta del i det sosiale ved et besøk.

Jeg har gjort en avtale med meg selv;
Mobilen skal aldri få ta over plassen til barna mine, konemor, venner, jobb eller hva det måtte være for nødvendighet.



tirsdag 4. august 2015

det er viktig at man ikke lar regnbuen bli noe som stjeler fokus

Det går litt i rykk og napp med bloggen min for tiden -

Flytting med pakking og annen forberedelse, reise til nytt sted, nytt sted med nytt hjem, nye omgivelser ute og inne, ny skole for barna, ny SFO, ny jobb...
Det er så mange inntrykk som skal både mottas og bearbeides for hele gjengen, likevel kan hende mest utfordrende for de minste.

Midt i flyttingen, midt i styret, midt i kosen, midt i kaoset, midt i alt egentlig - har bloggen ligget vagt i tankene med tilhørende spørsmål, hva skal jeg blogge om og ikke minst - NÅR skal jeg blogge?

Forrige måned var vi i Oslo og så på homoparaden, og jeg tenker jeg vil dele noen tanker rundt regnbuen med dere - ikke med utgangspunkt i Noah og regnbuens opprinnelse, men med utgangspunkt i regnbuen slik den brukes som symbol på regnbuefamilier blant lesbiske og homofile. Dette er selvfølgelig mine tanker rundt det hele, hvordan jeg velger og se regnbuesymbolet i denne sammenhengen og hvordan jeg velger og forholde meg til hva jeg ser.

Det er slik at regnbuen har blitt et symbol på familier som består av to mammaer eller to pappaer, eller to mammaer og to pappaer - familier der ens foreldre er samkjønnet rett og slett.

Etter hvert har man fått en utstrakt symbolsk bruk av regnbuen av typen regnbuebodyer til babyer, pyjamaser, joggedresser, luer, votter, paraplyer, flagg og hva det ikke måtte være.
Undringen til personen i denne gruppen var rett og slett så enkel som hvorfor man velger en så hyppig bruk av regnbuesymbolet og enda mer hvorfor man velger å kle barna sine i regnbuefarger og symboler?
Jeg oppfattet spørsmålet litt sånn at man overfører ens eget behov for synliggjøring av regnbuen og det å være en regnbuefamilie over på barna, og med det igjen på en måte pålegger barna å være bærere av et budskap de i realiteten har liten eller ingen kunnskap om eller forståelse for.

Det er vel unødvendig og si at reaksjonene på spørsmålet denne personen stilte ikke lot vente på seg...
Jeg leste en del av kommentarene tilhørende spørsmålet, og vet du - det er rett veldig mange som mener noe om akkurat dette, i alle fall innenfor gruppen lesbisk og homofile. Jeg skal ikke bruke mye tid eller plass på å gå inn i hva som var kommentert, heller se på hvordan spørsmålet og kommentarene påvirket meg selv.

Det var et interessant spørsmål synes jeg, og begynte straks og tenke mer på det.
Hva gjør jeg, hva gjør vi?
Hva vet barna våre om det å være en regnbuefamilie?
Hva snakker vi med barna våre om, hvordan og hvorfor?
Er dette noe vi er bevisste på?

Tenke, tenke - driver vi og kler barna våre i regnbuefarger?
Svaret er nei - heldigvis skulle jeg nært si.

Hva vet barna våre om det å være en regnbuefamilie?
De vet faktisk en del om det, fordi vi ved gitte anledninger har brukt tid på å snakke med de om nettopp dette - oftest etter at de eller en av de har bragt tema på banen.

Hva snakker vi med barna våre om, hvordan og hvorfor?
Når det faller seg naturlig snakker vi om nettopp hvorfor de har to mammaer og ingen pappa. Når det er faller seg naturlig snakker vi om kjærlighet mellom to voksne mennesker - gutt og jente, jente og jente eller gutt og gutt.
Vi snakker om at mann og dame kan få barn sammen, at man trenger en mann og en dame - og vi snakker om at når man ikke er mann og dame men to damer, må man likevel få hjelp og det krever mer planlegging og hjelp.
Vi snakker om at de familier som består av to mammaer eller pappaer kalles regnbuefamilier, at det ikke er annerledes enn andre familier bort sett fra nettopp hvem som er kjærester. Vi snakker om at barn til for eksempel to damer som hos oss ofte er både ønsket og planlagt veldig lenge.

Vi snakker med barna våre om disse tingene for at de ikke skal bli uten svar når de spør. Vi snakker med de for at de skal oppleve seg sett og hørt når de undrer, for at de skal oppleve at det er okey og undres på disse tingene, for at de skal få svar på det de legger merke til som skiller seg ut fra normen rundt de.
Vi har stor tro på at barna mestrer både praten og kunnskapen de får gjennom disse samtalene, og vi har tro på at de styrkes og modnes til selv og svare når tiden kommer til at de mottar disse spørsmålene direkte selv - i dag er de nemlig enda så små at vennene deres og andre spør oss om det de lurer på.

Er dette noe vi er bevisste på?
Ja.
Vi er bevisst at vi er en familie som ikke sklir direkte inn under normen med mamma, pappa og x-antall barn.
Det er noe med det at mann og dame er skapt slik at de sammen kan skape et barn, det vil aldri samkjønnete par gjøre - ergo vil man skille seg ut, alltid.
Det er noe med det at mann og dame er majoriteten blant oss - har alltid vært og vil alltid være, det vil man aldri kunne gjøre noe med (ikke er det noe poeng i og skulle gjøre det heller).

Jeg tenker det er behov for å være seg bevisst regnbuefamilien - for å vite hvilken gruppe man snakker om, for å tydeliggjøre de forskjellene som har vært, er og alltid vil være der. Jeg tror det er behov for betegnelsen regnbuefamilie for vår del som voksne representanter for disse familiene, og jeg tror det er en fordel for barna som vokser opp og blir ungdommer og unge voksne at de har denne betegnelsen.
Det betyr ikke at jeg ser behov for å klistre en regnbue i panna på alle barn og unge av regnbuefamilier, rope ut at man er en regnbuefamilie eller legge lapp i postkassa til alt av naboer og venner.
Hver enkelt får se sitt behov for hvor høyt man trenger å heise regnbueflagget, noen har kanskje nok med å holde det innenfor husveggene eller en forsiktig knapp i jakken, mens andre vaier vimpelen høyt oppe hver dag i tillegg til å merke hele husstanden med regnbuer i panna.

For vår del er det ikke så viktig med heising av flagget til daglig.
Vi var inne i Oslo og så på homoparaden for litt siden, og fikk oppleve at barna våre på seks og syv år insisterte på at de ville bære hvert sitt regnbueflagg og bære regnbuefarger for anledningen - hvorfor?
Begge to, og spesielt karen på syv år, er stolt av sin familie, ville vise at han var et regnbuebarn, at vi er som alle andre familier selv om vi ikke har en pappa og en mamma.
Vi ordnet regnbuefarger til de og lot de vaie det så høyt eller lavt de ønsket - vi er stolte av familien vår.

Vi er to voksne mennesker i denne familien som elsker og begjærer hverandre og vi er foreldre som elsker ungene våre mer enn noe annet på denne jord. Vi er en familie som bor sammen, oppdrar hverandre sammen, følger hverandre hit og dit, spiser mat sammen, finner på gøy sammen, kjeder oss sammen, feirer høytid sammen osv.
Det er det familie dreier seg om og det er det som synes når vi er ute på skole, SFO, fotballtrening, jobb, i butikken og hvor det måtte være - da blir det lite viktig om vi er ikledd regnbuefarger, dongeri eller sort dress.

Jeg tenker det er viktig at man ikke lar regnbuen bli noe som stjeler fokuset fra det som gjør en til en regnbuefamilie i utgangspunktet.



Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...