Man tuller ikke med et barn som er krenket gjennom barndommen

Utallige mennesker rundt deg har utfordring med dårlig selvtillit og / eller dårlig selvbilde, noen har større utfordring enn andre og for noen starter utfordringene tidligere enn hos andre.

Vi hørte det på TV, på farmen kjendis av alle plasser.

Charter-Svein delte kort om sin egen barndom, han fortalte om hvordan han opplevde å aldri være god nok og han konkluderte med at dersom et barn blir krenket mye nok vil det begynne å tvile på seg selv og tro på sin egenverdi.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt overrasket da jeg for første gang opplevde Charter-Svein sitte der og framstå seriøs og sårbar.

Han har så rett som det går an å ha, selveste Charter-Svein, jo tidligere et barn opplever krenkelse og jo lenger det varer - jo større blir både sviket og skaden, jo større blir også tapet av selvtillit og synet på selvbildet.

Det skal litt mer, veldig mye mer faktisk, til for å rette opp i et skadet selvbilde og en knust selvtillit enn det kreves for å ødelegge disse.

Charter-Svein tuller og vaser, han er kan hende en av de største klovnene vi har sett på TV. Når Charter- Svein står ute med vann opp til rattataen med hammer i hånda og forteller at han er den mest klumsete, minst nevedyktige og minst praktiske karen han kjenner til, videre at han aldri noen sinne har klart å ikke kludre til noe, så framstår han veldig morsom - men er det egentlig morsomt..?

Det gleder hjertet mitt når jeg hører Charter-Svein uhøytidelig deler sin egen opplevelse av å komme til kort, når han byr på seg selv som den klovnen han er, og samtidig mestrer kunststykket å formidle noe mer enn det den ytre fasaden viser - da kjenner jeg at vi har en del mer til felles jeg og Charter-Svein enn mange rundt oss aner.

Så befriende med folk som ikke tar seg selv så høytidelig- folk som ikke må ha alt planlagt, timet og på skinner, men som kan ta ting litt som det kommer.

Ved å dele av seg selv og det man bare kan anta må ha vært en noe utfordrende oppvekst gjennom et barns fraværende opplevelse av å bli sett, hørt, tatt på alvor, være god nok - så viser Charter-Svein oss noe veldig viktig.

Selv om man som barn opplever å komme til kort, er redd for ikke å strekke til, er utdelt forholdsvis lave odds for å framstå ledende og selvsikker eller kan hende bare til det å skulle stå støtt på egne bein  å stole på seg selv, sine avgjørelser og handlinger. Selv om det fra barndommen av legges til rette for i voksen alder å oppleve dårlig selvbilde, ha dårlig selvtillit, komme til kort, være avhengig av andre, ha behov for bekreftelse og mer til - så er det mulig å bane seg sin egen vei.

Det er mulig å finne sin vei, finne sin måte å vokse og blomstre på også med noe dårligere odds enn hos majoriteten - bare se på Charter-svein.

Man tuller ikke med et barn som er krenket gjennom barndommen, verken på ene eller andre måten. Man tuller ikke med en person som opplever et skadet selvbilde og lav selvtillit - man skal være var på de, man skal observere og ivareta de, gjøre hva man kan for å lege de og bygge de opp.

I min jobb som miljøterapeut i rusklinikken har jeg vært bort i ganske mange pasienter, og av disse igjen ganske mange personligheter med skadet selvbilde og lav selvtillit - hvor kommer det fra?

Det skal jeg si deg - fra en krenket barndom.

Utallige pasienter inn i rus og psykiatri har tidligere vært utallige barn med tilknytningsvansker, med liten tro på egenmestring, med knust selvbilde og mange flere utfordringer.

Felles for alle disse er at det er utfordringer og skader barnet tar med seg inn i ungdommen og videre inn i voksenlivet - herav ender mange opp for eksempel som pasienter i en rusklinikk eller ved en psykiatrisk institusjon.

Et barn som blir mye preget, som får så store skader, vil dra med seg symptomer inn i voksenlivet. Vi som har møtt voksenpersoner med en krenket barndom via jobb eller privat, vi vet at mange av disse fortsatt preges av barndommen langt inn i voksenlivet... eller for alltid.

Neste gang du møter en person som reagerer merkelig på et for deg ironisk og / eller uskyldig utsagn eller en handling som for deg er helt alminnelig - minn deg selv på at du kan hende ikke kjenner hele dennes historie, det kan være en forklaring på at man reagerer som man gjør.

En person med krenket barndom, med såret selvbilde og heller laber selvtillit vil alltid - uavhengig av om man har jobbet seg gjennom traumer og erfaringer - kunne reagere med uro, angst og fortvilelse på greier de fleste andre ikke ville reagere på-
Likegyldighet, verbale anklagelser, kritikk, taushet, hersketeknikker...

Når jeg hører Charter-Svein fortelle, det lille jeg antar at han forteller, fra sin barndom tenker jeg at det står stor respekt i det at han deler. Jeg tenker også at Charter-Svein viser styrke, både ved å ha tatt seg dit han er i dag og ved å våge å snakke om det på nasjonal TV.

Jeg på min side har min barndom, min historie.

Jeg har aldri tenkt eller brukt uttrykket til Charter-Svein, krenket barndom, heller har jeg tenkt at jeg har med meg en sekk full av traumatiserende opplevelser av forskjellig art - samlet inn gjennom en hel barndom.

Et barn som er krenket, som har vært utsatt for traumer, kan leges dersom man får muligheten og det legges til rette for det, det er mulig å stable på beina tro på seg selv, tillit til andre mennesker, positive relasjoner osv, men det krever noe av en.

Det er en tung jobb og en lang vei å gå, veien mot et liv der man ikke er styrt av krenkelse og traumer, det er også slik at personen som eier disse erfaringene må gå veien og gjøre jobben selv - om enn sammen med noen.

Jeg skal fortelle mer om min vei mot et fritt Roshild, en Roshild som tar over styringen i eget liv, følg meg så får du det med deg.

selvskading er generelt en dårlig løsning

 Jeg skadet meg selv over en lang periode, fordi jeg var nedbrutt -

Er dette noe jeg bare finner på å dele uten grunn, er deling noe som gjøres utelukkende for å få opp lesertall i bloggen min?

Eller-

Hvor vil jeg med dette?

Hva vil jeg med dette?

Jeg har ingen problemer med å dele av min historie, over hodet ikke - jeg deler gjerne. 

Men, jeg deler ikke uhemmet og uten en tanke bak. Jeg deler ikke bare for å dele, når jeg deler av min historie er det med et ønske om noe mer, jeg ønsker å formidle noe.

Så -

Jeg selvskadet meg selv i en tiårs periode tenker jeg nok, pluss minus. På denne tiden hadde jeg muligens fem eller seks runder inn til sykehus for å ta røntgen av hånden min, jeg gikk med støttebandasje trolig i månedsvis totalt sett på denne tiden, jeg skrev eksamensoppgaver på videregående direkte inn - slapp å kladde først, jeg skrev eksamensoppgaver med høyre hånd på tross av å egentlig skrive med venstre hånd. Jeg hadde så mye smerter i denne perioden, både i knær og i hånden, jeg hadde enorme indre smerter også - om enn aldri så mye med noen pauser i det jeg fikk fokuset flyttet over på fysiske smerter ved selvskading. 

Men, og nå skal du følge med;

Det er viktig for meg å formidle det som jeg skal gjøre nå-

Fra jeg bestemte meg for å gå helhjertet inn i jobben med å bearbeide fortiden min;

Fra husmor på internatskolen påpekte staheten min og sa at jeg skulle bruke den på noe positivt for egen del, i stedet for å holde igjen, fra jeg bestemte meg for å ta henne på ordet, fra jeg bestemte meg for å ikke la de som tok barndommen min også ta framtiden min -

Helt fra det tidspunktet foregikk det faktisk endring. Det var noe på gang om det aldri så mye så mørkt ut og at veien mot tilheling var tåkete og ble forstyrret av alle disse humpene og hindrene som selvskadingen ble.

Selv om jeg skadet meg selv disse årene, ga jeg ikke opp å jobbe med meg selv. Jeg jobbet veldig mye og intenst med meg selv samtidig som selvskadingen foregikk. Selvskadingen ble en ekstra utfordring på veien mot min tilheling, i dag kan jeg likevel se at selvskadingen for min del hadde en viktig funksjon. Dersom jeg ikke hadde hatt den avlastningen på de smertene jeg kjente innabords, så vet jeg faktisk ikke hvordan jeg hadde taklet å stå i det jeg gjorde denne tiden.

Skal ikke løfte fram selvskading eller glorifisere den, selvskading er generelt en dårlig løsning på å takle problemer - da det gjerne fører til ytterligere og kan hende enda kraftigere problemer.

Jeg var kjempeheldig med hvilke folk jeg hadde rundt meg denne tiden med selvskading, jeg hadde noen ankerfester vil jeg si, som ble avgjørende for at jeg ikke mistet festet og endte opp med ytterligere et kraftig problem i stedet for å heles.

Det å ha mennesker rundt meg som så meg, som hørte meg, som brydde seg om meg - som fulgte meg, som stilte krav til meg, som hadde rammer for meg både rundt behandling i terapi og på hjemmefronten - har vært helt avgjørende for at jeg skulle ende der jeg er i dag.

Husmor på internatet fulgte opp to intense år med skyss til og fra behandling, ferier, skolearbeid osv.

Min kontaktlærer på videregående ba meg flytte hjem til et ledig rom hos henne etter endt eksamen, her også rammer, struktur, krav og omsorg.

Min psykolog fra videregående, strakk seg mer enn hun strengt sett hadde måttet, som hadde forventninger og som var fleksibel. I tillegg var hun min telefonpartner i årevis etter at jeg sluttet å møte til timer hos henne. Dette er en av de sterkeste relasjonene jeg har hatt noen gang, etter noen år uten videre kontakt har vi gjenopptatt kontakt de senere årene med annet utgangspunkt.

Jeg er nå ferdig å dele fra mine erfaringer med selvskading, det siste jeg ønsker å formidle i forbindelse med dette er at vi ikke må avskrive de som selvskader. Det er alltid en grunn til at man gjør det, det er derfor også slik at dersom man får has på det som ligger til grunn, så er det også håp for at man klarer å ta seg forbi dette med selvskading.

Vi må ikke gi opp en som selvskader!