Søk i denne bloggen

lørdag 28. desember 2019

Det er her jeg tråkker i salaten kjenner jeg, når jeg nå sier at jeg driter i Ari Behn.

Da jeg fikk telefon om at bror har tatt sitt eget liv befant jeg meg på en parkeringsplass på svensk side av Riksgrensen, der jeg satt i Perle (bilen min) og ventet på et par venninner som hadde spurt om ikke vi kunne møtes til førjulskos hos søta bror.

Det gikk kaldt nedover ryggen min, jeg ble svimmel, det kjentes ut som om jeg ikke skulle få puste og jeg forholdt meg samtidig uforskammet rolig.

"Når tid har dette skjedd..?"
"Hvem fant han?"
"Hvordan går det med deg?"
"Hva nå..?"

Min lillebror svarte så godt han kunne, også han forholdt seg rolig og informativt før han til sist sa "Nei, det må jo bare gå - vi må jo bare komme oss gjennom dette..."

Konemor var på jobb, men tilbød seg å komme straka vegen over dit jeg var - det er nemlig ei sånn konemor jeg har.
Merkelig kan hende, men jeg ikke bare framsto rolig - jeg var rolig.
Der og da bare fortsatte alt som før samtalen, om man ser bort fra akkurat i det konemor ringte for å høre hvordan det gikk - da gikk det nemlig så i stå at jeg ikke en gang klarte å si noe når jeg hadde tatt telefonen.
Jeg gråt, en sivilisert, nøysom og rolig gråt - men jeg gråt, før jeg tasset inn og fant jentene som hadde kjørt betydelig lengre enn meg denne dagen.
Etter at vi hadde vært sammen en stund kunne jeg høre meg selv si, plutselig og mens vi sto midt i et kjøpesenter -
"jeg fikk en telefon i sta, min bror ble funnet død på morgenen i dag - han hadde tatt sitt eget liv..."
Stakkars mine venninner har jeg senere tenkt, sjokkerte sto de framfor meg mens den ene utbrøt
"Nå tror jeg det er tid for at vi går og finner oss et sted å sitte og noe å spise..." 

Jeg har fått en del tid til å tenke, da jeg har hatt mye våkentid i tiden etter denne telefonen - som for alltid vil stå for meg som "telefonen".
Bare så det er sagt -
Min bror valgte ikke å ta livet av seg, jeg kjenner jeg blir rasende når noen bruker denne frasen.
Min bror var syk, det var sykdom som drev han så langt inn i mørket og så langt ned i dypet at han ikke så annen utvei enn faktisk å ta sitt eget liv.

Jeg har tenkt så skrekkelig mye på det-
Hvor grusomt tungt bror må ha hatt det den siste helgen, de par siste dagene sine.
Hvor grusomt mørkt livet må ha sett ut i brors øyne.
Hvor stor håpløsheten må ha vært for bror.
Hvor utenkelig og ufattelig smertefullt bror må ha hatt det i timene og dagene før den siste handlingen han skulle gjøre noen gang.

Bror elsket sine to barn, han ville aldri gjort noe bevisst for å såre disse.
Bror elsket livet, han elsket å leve livet - ute i naturen, sammen med familien sin og i sitt eget selskap.
Kan du tenke deg hvor grusomt en person som i utgangspunktet elsker livet må ha det, når man ikke ser noen annen utvei enn faktisk å gjøre ende på sitt eget liv..?
Jeg må bare erkjenne at jeg ikke på noen måte klarer å forestille meg det.

Jeg kan fortelle deg at når man bruker tid til å tenke over disse tingene, fordi man nettopp sitter i opplevelsen av å miste en man er veldig glad i til dette mørke dypet - da er det en del av en selv som revner, som knuses.

Jeg kan ikke minnes at fokuset i julen noen gang har vært så stort på personer som tar sitt eget liv.
I år har mediene vært preget av fokus på å ta eget liv, selvdrap, selvmord - hele romjulen.
Eller er det som med graviditet mon tro, man legger ikke merke til alle gravide som sprader rundt i lykke, ikke før man selv venter barn - da finner man ut at det er da egentlig veeeeldig mange gravide eller folk med barnevogn rundt en..?

Denne romjulen har hatt et stort fokus på personer som tar sitt eget liv i romjulsmediene, et fokus som startet med "Ari Behn er død".
Etter at denne overskriften kom har det bare fortsatt, fortsatt og fortsatt;
"Ari Behn tok sitt eget liv"
"Familien til Ari Behn hylles for sin åpenhet"
"Knust over tapet av Ari"
"Roser åpenheten"
"Takk til Ari Behn"
"Klokt med åpenhet"

Sorgen og smerten jeg - og min familie - har kjent på i hele julen og lever oss gjennom dag for dag, er så mektig at det ikke er ord til å beskrive... i alle fall ikke foreløpig.
Alle overskrifter denne julen, alle Ari Behn som skinner i mot enn, uansett hvilken avis man skal lese.
Det er her jeg tråkker i salaten kjenner jeg, når jeg nå sier at jeg driter i Ari Behn.

Misforstå meg rett, for nå er jeg på farlig grunn kjenner jeg -
Når jeg sier jeg driter i Ari Behn, så er det ikke det at jeg driter i Ari Behn. Jeg har den største medfølelse for både Ari Behn, for de tre barna hans og for øvrig familie - så absolutt.
Når jeg sier jeg driter i Ari Behn, så mener jeg kort og godt at tapet av min egen bror er blodfersk, han er ikke en gang begravd ennå og jeg blir dårlig bare jeg ser et nytt innlegg om Ari Behn - fordi det forsterker mitt eget tap enda mer.

Jeg har tråkket rundt i en ubeskrivelig smerte, og når jeg sier jeg vil jeg tippe at det samme er saken for mine fire søsken og for min brors to barn og mange fler.
Det har vært dårlig og lite med nattesøvn, jeg er peise stiv i alt av muskler jeg har i kroppen og trenger tidvis å dra et skikkelig dypt og bevisst gjennomført åndedrag for liksom å gi meg selv nok luft - det kjennes nemlig ut som om man ikke får puste inni mellom.
Om man har vært fjernstyrt fra før, så kan jeg bare hilse og si at man er ikke mindre fjernstyrt nå om dagen - liketil konemor går rundt som ei forvirra høns til tider, da hun både sier og gjør merkelige ting...
Hodet henger ikke med -
Det kommer sånne tak med svimling og dels kvalme, så kommer man på at man i tillegg ikke har drukket noe som helst ... i alle fall ikke utenom kaffe, som kan hende ikke er det beste å bøtte på med.

Livet må gå videre -
Jeg er heldig som har min egen lille familie, den betyr alt for meg og det er denne som holder det gående for min egen del om dagen.
Det som får hjertet mitt til å smile, det som får øynene til å smile, det som gir meg mot, som gir meg energi og som får meg til å fortsette hverdagen mest mulig normal -
Det er de tre jeg har rundt meg til daglig, de som gjør livet mitt.

Når det er sagt vil jeg til sist bare understreke -
Ari Behn sine tre jenter og Ari Behn sin familie, har min aller største medfølelse.
Jeg tror jeg vil påstå at ingen som noen gang har opplevd det skrekkslagne ved å miste en person på denne måten -
kan noen sinne forstå den hjelpeløshet, selvransakelse, fortvilelse, selvanklagelse, sorg, smerte og alle tusen spørsmål man sitter igjen med.

Dette er brått blitt en virkelighet både jeg, min familie, familien til Ari Behn og dessverre så mange som i snitt hele ti familier til med oss må stå i... hver uke... hele året...









Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...