Søk i denne bloggen

fredag 27. mars 2015

ikke vanskelig og forstå at man utvikler et problem med å si ordet nei.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Kunsten-a-takke-nei-7951699.html

Vanskeligheter med å si nei er ikke en medfødt greie, det er jeg overbevist om.
Som mamma til to tasser der siste nå er på vei ut av barnehage, samt etter å ha hatt med barn å gjøre både i barnehage og som dagmamma, som storesøster til atpåklatter og som tante og gammeltante, som nabo og bekjent... har jeg ikke enda opplevd et barn som har hatt utfordring med å si nei.

Hvorfor er det så vanskelig å si nei?
Når tid er det utfordringen med å si nei starter egentlig?
Hvor lærer vi oss at det å si nei ikke er greit?

Det er merkelig, at småtasser som fornøyd eller mindre fornøyd lirer tydelige nei ut av seg, gjerne med høy og krass stemme, og gjerne med positiv, leken og støttende tilbakemelding plutselig får utfordringer med å klare å si det samme ordet.

Hva er det som skjer underveis i barneårene, når nei blir både tungt og vanskelig?

Svein Harald Røine beskriver de fem områdene under som de sørste skrekkområdene for oss mennesker, men hva er det som gjør at nettopp disse områdene blir skrekkområder som skremmer oss fra å si nei - hvor kommer det i fra, det lurer jeg på.
  • Å bli avvist
  • Å bli avslørt
  • Å bli ledd av
  • Å miste noe vi har

  • Det ukjente
Jeg vil legge til et sjette punkt på listen som jeg mener skulle være der, og det er Å ha problemer med grensesetting, rett og slett Mangelfull evne til grensesetting.
Røine sine fem punkter er både viktige og interessante, jeg vil likevel la disse ligge og forholde meg til det sjette punkte om grensesetting.

Det er nemlig slik at veldig mange mennesker sliter med å si nei, fordi de ikke verken vet hvordan man setter grenser for seg selv eller våger å sette grenser for seg selv.
Igjen, dette er noe jeg ikke tror er en medfødt greie, men noe som blir et resultat av noe.

Jeg har tidligere skrevet om barn som opplever å bli seksuelt missbrukt, jeg har også vært pittelitt innom undringen på hva som skjer med disse barna i etterkant.

Prøv å forestille deg, prøv å sette deg inn i et situasjonen til et lite barn som opplever forskyvning og bortfall av grenser hele tiden - at de naturlige grensene for hva som er rett og galt, hva som er greit og ikke greit, hva som er vondt og ikke vondt, at hva som er opp til en selv og hva som ikke er det er ting som ikke henger på greip.
Tilværelsen din som helhet, ting henger ikke på greip.

Tenk deg at du sier nei - mens en voksen sier joda, at du trekker deg unna - mens den voksne innhenter deg, at du kryper sammen i smerte - mens det ikke finnes noen voksne som ser eller bryr seg om denne, at du kjenner på galskap - mens det ikke er noe som tyder på galskap hos de voksne du har rundt deg.
Tenk deg at du som barn innehar roller og forventninger som ikke skal ligge hos et barn, men hos voksne - det være seg omsorg, økonomi, hushold, matlaging, seksuell omgang, ansvarlighet, myndighet...

Klarer du det, har du prøvd å forestille deg hvordan det er å være lille Per eller lille Kari med alt ansvar og ymse hinsides krav hengende over seg?

Prøv så videre å forstille deg at du sier nei, når du har masse lekser som skal gjøres samtidig som du skal utføre pålagte ansvarsoppgaver. Forestill deg at du sier nei, når en eller annen klein type vil forgripe seg på deg - eller at du er så liten som barna fra tidligere blogginnlegg, som ikke en gang har et språk til at de fysisk kan åpne munnen og si nei.
Hvordan ville det være å si nei, dersom det sto en stor voksen i fult raseri og med trusler krevde noe av deg?

Dersom man forsøker å se seg selv i skoene til noen av alle de barna som lever under disse forholdene, er det ikke vanskelig og forstå at man utvikler et problem med å si ordet nei. Grensesetting blir rett og slett både skummelt, ja rett og slett farlig til tider, det blir noe som er til liten nytte og ikke verdt å bruke ressurser på.
Ut fra en grensesettingsproblematikk blir det også tilbøyelig og forstå at det å si nei er en kunst man faktisk må lære seg, det er en heller langvarig prosess man må gjennom.

Jeg vil til sist bare ta med sitater fra teksten i linken øverst;

«Velg ubehag nå, fremfor utmattelse siden».
"Når vi sier nei til noe, sier vi ja til noe annet."
"Mot til å si nei er omsorg for oss selv."

Det er gode sitater alle tre, men det stilles krav til den personen som skal leve etter de -
Du må være en viderekommer, du må være en ressursperson, du må inneha en viss styrke... og mange fler krav er min påstand.
Tilbake til barn og voksne som er produkter av overgrep - forskjellige typer overgrep... det er ikke bare for hvem som helst og velge ubehag nå i stedet for siden, å si ja til noe og nei til noe annet eller faktisk en gang og ha kunnskap om hva som er egenomsorg...




torsdag 26. mars 2015

Ja, jeg tror på bønnens kraft

http://www.dagbladet.no/2015/03/24/kultur/meninger/helbredelse/svein-magne_pedersen/debatt/38352352/

Ja, jeg tror på bønnens kraft.
Ja, jeg tror på at noen har en egen gave når det kommer til helbredelse.

Videre -
Jeg tror Vår Herre ved å gi personer en gave til å helbrede har en tanke med det, en plan med det.
Jeg tror de som har denne gaven har den av en grunn, de skal være til hjelp og trøst for mennesker.

Nei, jeg har ingen tro på at gaven å helbrede blir gitt for at noen skal se seg nytte i å tjene penger på den.
Når Jesus får spørsmål om hvem som har syndet, mor eller far, fordi en person har blitt blind er Han veldig tydelig i svaret sitt - ingen har syndet.
Om man ser på historien med pengevekslerne på tempelplassen tok Jesus tenning, Han raserte bodene deres og kastet de på hode og rævva ut derfra (fritt fortalt får jeg legge til).

Ut fra både den blinde tiggeren og pengevekslerne må man kunne anta at påstanden om sykdom som konsekvens av ondskapsmakt og ikke minst at den syke skal betale for bønn og helbredelse er helt galskap.
Det ville igjen bety at noen skal tjene penger og rikdom på menneskers sykdom og svakhet, som er en hån mot den Gud jeg tror på og mot ens neste.

Dersom Jesus fortsatt var fysisk blant oss ville han trolig tatt seg en snartur innom butikken til Pedersen og veltet pengevekslerens bord. Jeg ser for meg at Han med en røst som ikke er til å missforstå, ville fortalt akkurat hva Han tenker om at man utnytter sårbare mennesker på det grovste.

Det er noe med de gavene man får utdelt og forvaltningen av disse. Jeg tror ikke på noen måte Vår Herre har ment at dette skal være butikk - butikk er greit nok det, men ikke sammenblandet i kirke og det som er Hellig.

Pinsekirken er nevnt som det trossamfunnet predikanten tilhører.
Jeg må si at både som kristen, som menneske med ønske og behov for at noen ber også for meg, som pinsevenn - så kjenner jeg at dette ikke er greit.

For meg er det viktig og si høyt og tydelig i fra til verden der ute - ikke så hardt som ordfører Hjort riktig nok, men likevel -
Dette mener jeg ikke er rett, og jeg kjenner faktisk motstand mot at jeg, andre pinsevenner og kristne i det hele tatt - skal settes i kobling til denne økonomiske bedriften man faktisk driver med hjelp av andre menneskers nød og sårbarhet.

Faktisk lurer jeg på hvordan Pinsekirken stiller seg til at man blir gjenstand for det jeg personlig vil betegne som en pengevekslers bod midt inne på tempelplassen, stående og påberoper seg tilhørighet til trossamfunnet.


søndag 22. mars 2015

Retten er vitne til ren tortur av barn.

http://www.nrk.no/buskerud/kommentar_-stillheten-i-en-overgrepssak-1.12271454

Overgrep mot barn -
Fysiske overgrep i form av vold, grov vold og det man må regne med i en anstendig oppdragelse; ørefiker, små klyp, dasking og ett og annet klapp i ræva.

Psykiske overgrep i form av angrep på barnet som person, fra trusler til skremsel og stadig fornedrelse, stadig kjefting som hører med i en anstendig oppdragelse; gneldring over uhell i en klomsete utførelse, fordi man er høylytt, fordi man skulle forstå de voksnes tanker.

Seksuelle overgrep. Seksuelle handlinger og tilnærmelser mot små barn, utført av voksne som kun har ett mål for øye - å dekke egne syke behov. Disse handlingene er klassifisert fra såkalt milde overgrep til alvorlige seksuelle handlinger mot barn. Hva som er rett og kalle milde overgrep mot spedbarn og små barn er et interessant spørsmål, det innebærer ikke ren seksuell handling som samleie visst nok.
Berøring og beføling for å oppnå seksuell tlfredsstillelse for den voksne er en såkalt mild handling.
Lek med barnets kropp og kjønnsorganger, beskuelse og tvang av barnet til å ta på seg selv for å gi den voksne en seksuell tilfredsstillelse er så kalt mild handling.

Hvordan oppleves disse handlingene for de små barna?
Hva skjer med disse barna under og i etterkant av seksuelle overgrep, både de alvolige og de såkalt milde formene for overgrep?

Hva skjer med barnet, hvordan har barnet det i forkant av gjentakende overgrep - der barnets kropp og sinn er kjent med og vet hva det har i vente?

Hvem har egentlig rett til å klassifisere et seksuelt overgrep mot et lite barn som alvorlig eller mindre alvorlig?

Rettssaken i Drammen om dagen går for å være en av de alvorligste av denne type saker i norsk hisorie, kan hende den alvorligste.
Små barn, babyer har vært utsatt for de grovste overgrep - for voksen tilfredsstillelses skyld.
Det er som journalisten beskriver slik at vi ikke er i stand til å forestille oss galskapen, verken bredden eller dybden i den. Vi nærmest lukker øynene når vi forsøker å lese referater fra saken. Jeg kjenner selv at jeg rynker ikke bare rundt øynene, men hele ansiktet i forgremmelse. Det knyter seg langt ned i magen, så ille at jeg blir fysisk dårlig. Mammahjertet kjennes ut som det skal revne i smerte og medfølelse for de små. Jeg kjenner til sist også et sinne på vegne av disse barna og behov for å vite hvordan man kan bidra til hjelp og forebygging.

Overgrep mot små barn er tortur!

Ja, noen ganger er det nødvendig å snakke strengt - til og med kjefte på ens barn. Det er likevel slik at dersom dette blir en gjennomgangstone så vil det gjøre noe med barna det gjelder - selvoppfattelse, selvfølelse, selvtillit, oppførsel... sykdomstegn...

Tortur, jeg tar sterke ord i bruk nå - jeg gjør det med full bevissthet, fordi jeg tenker det er viktig at man sier ting slik man opplever det og slik det er.
Vi trenger å kjenne på noen realiteter, som journalisten er inne på - det er ønskelig og lukke øyne og ører, vi vil ikke se og høre alt. Det er likevel slik at vi noen ganger trenger å ta til oss realiteten uansett hvor mye det svir i hvitøyet, uansett hvor mye det skjærer i hjerterota.

Det er slik at tortur er tortur - forskjellig grader, men likevel tortur. Er tortur under noen omstendigheter forsvarlig?
Nei vil jeg si, og nei vil mange med meg si - tortur er under ingen omstendigheter forsvarlig.
Hva skjer med disse barnetorturistene etter at de blir fersket og grepet?

Det snodige i vårt så siviliserte samfunn er at disse blir ivaretatt og behandlet med den største forsiktighet. Det er ei skjør gruppe mennesker med en alvorlig lidelse, det er barnetorturister i fengsel som må vernes mot medinnsatte på bakgrunn av ugjerningen de er inne for.
Nederst på rangstigen i fengslet med stor fare for angrep fra medinnsatte som sitter inne for alt fra småkriminalitet, økonomisk svindel til alvorlige forbrytelser som vold og drap - Overgrep mot barn der i mot, det slår man hardt ned på.

Om man tar en kikk på innsatte i norske fengsler, hva de sitter der for og hvor lenge -
Økonomisk kriminalitet, narkotikakriminalitet, smugling, drap, vold, overgrep mot barn (barnetortur)...
Hvordan er straffeutmålingen for barnetorturistene i forhold til disse andre?
Hvor lenge må man sitte eller være i forvaring for å ha tatt knekken på små barnesinn, stjålet og drept både selvtillit, selvfølelse, selvbilde, påført kroppslige smerter og plager, skapt type atferd man helst ikke ønsker, påført selvskading, rusing eller selvmordsforsøk - i noen tilfeller også selvmord?

Hvordan følger samfunnet opp disse forbryterne når de kommer ut av fengsel?
Hvordan jobber man for å unngå nye seksualforbrytelser, tortur mot nye barn?

Hvordan er livet, eller tilværelsen, for barna i etterkant av torturen de har vært gjennom?
Hvor mange år må barn leve enten inn og ut på institusjon med personlighetsforstyrrelser, selvskading og annet - eller på annen måte være under konstant oppfølging av det offentlige for å mestre bare å være?
Hvor mange barn ender som rusmiddelavhengige med de konsekvenser det innebærer både direkte for barnet, og i form av stigmatisering og anseelse blant folk flest - nederst på samfunnets rangstige?
Hvor mange barn tar livet sitt før eller senere, fordi man ikke makter å leve med konsekvensene av og i smerten av torturen?

Hvordan følger samfunnet opp disse barna i etterkant av at overgrepene, torturen, er blitt kjent?
Hvordan jobber man for å unngå alvorlige fysiske og psykiske senskader som følge av torturen?

Hvor mange av disse barna er sviktet av det offentlige allerede fra før de seksuelle overgrepene tok til?
Hvor mange barn sviktes på nytt når overgrepene kommer for en dag i form av for dårlig oppfølging med tanke på konsekvenser / senskader / konsekvenser av traumer?
Hvor mange av disse barna opplever nye svikt i hjelpeapparatet når de har utviklet en psykisk lidelse eller en rusmiddelavhengighet?

Hvor mange ganger skal disse barna sviktes av det offentlige?





torsdag 19. mars 2015

...men skit på boks, ææææsj - det får være måte på særhet...

Elgen bor i skuffa, og trives egentlig ganske bra i skuffa sammen med isbrodder, notatbøker, lommebøker, turutstyr og annet - det er i grunnen mye spennende han kan sjekke ut når han ligger der.
Samtidig er det slik at det inni mellom kan oppleves litt ensomt å være i skuffa. Notatbøker er spennende, det kan stå mye rart i de - men Elgen synes det er vanskelig og få til noe prat med notatbøkene, faktisk har han ikke enda klart det.

En dag dukker det opp en rund og blå boks i skuffa. Først tror elgen at eadni har lagt inn snus til han, noe hun burde vite ikke er verken nødvendig eller ettertraktet. Elgen bruker ikke snus, det ødelegger tenner som han ikke har og dessuten lukter det vondt...
Etter å ha tatt en nærmere kikk på den runde og blå boksen kan Elgen slå fast at det ikke er snus i den, reinskit står det på lokket.
Reinskit, men i alle dager tenker Elgen, reinsdyrene skal riktig nok være noe for seg selv - men skit på boks, ææææsj - det får være måte på særhet.

I forbindelse med planlegging og pakking til tur en dagsenere kommer eadni inn på rommet, åpner skuffa og tar ut både boksen med reinskit, den kjekke turveska og Elgen.
Hva skjer spurte elgen.
Vi skal på tur i marka svarte eadni,
Jippi sa Elgen, før han fortsetter - men er det nødvendig at du drar med deg reinskit på tur i marka?
Jepp sa eadni, reinskiten skal være med i marka - det er turgodt til ungene.
Elgen løfter på øyebrynene sine, han trekker pusten for å si noe... så puster han ut igjen. Det må være feil sier han til seg selv, jeg har helt sikkert hørt feil. Reinsdyrbæsj til småunger, så rar er ikke en gang eadni.

Eadni og mamma pakker ferdig tursekkene. Elgen blir festet på siden av sekken til eadni, akkurat som han pleier når han er med på tur.
Ååååh, så deilig og være på tur. Blå himmel og litt vind i ører og gevir. Det gjør veldig lite om det tidvis er litt bratt oppover eller vått på bakken, Elgen sitter fint på plassen sin og bare nyter utsikten.
Etter en stund sier mamma at det er tid for en liten pause.
Jippi roper lillemor, da får vi boksene våre med godteri.

Elgen ser at eadni begynner og rote i ei av smålommene på sekken, og lurer på hva det er hun gjør.
Det er ikke mulig, Elgen tror ikke sine egne øyne når han ser hva det er eadni drar opp av lomma. Det er den runde og blå boksen med reinskit.
I det eadni åpner boksen og reinskiten kommer til syne brekker Elgen seg framover og lager spylyder i ren demonstrasjon til eadni, uuuææææhhsj sier han.
Eadni rister litt på boksen så reinskiten danser, før Elgen ser henne snu seg til ungene og si vær så god...
Elgen skriker til -
Neeeeeei!!!
Det er bare reinbæsj, hun lurer dere og dere må ikke... det er for sent...
Elgen ser at både lillemann og lillemor har ikke bare forsynt seg, men faktisk puttet reinbæsjen inn i munnen. Han kliper igjen øynene det hardeste han klarer og lager de rareste grimaser og lyder, og mens han gjør det hører han noe rart. Mmmmh hører han fra både lillemann og lillemor.

Nei nå altså tenker Elgen, nå har hele familien blitt merkelig.
Eeeehh... jeg kan godt bæsje litt altså sier han så, først en gang og så roper han det ut -
JEG KAN OGSÅ BÆSJE LITT ALTSÅ...
Mamma, eadni, lillemann og lillemor snur seg mot elgen, og babler spørrende i munnen på hverandre - hææææ????
Dersom det er så veldig godt med bæsj sier Elgen, så kan jeg godt bæsje litt til dere også. Han synes det er veldig urettferdig at alle ser ut til å elske reinbæsjen, som om det er noe stas med bæsj bare fordi den kommer fra et reinsdyr.

Hele familien ler.
Men Elgen da sier lillemor, det er jo ikke ordentlig reinbæsj.
Er det ikke reinbæsj spør Elgen.
Nei svarer lillemann, det er godteri som ser ut som reinbæsj - noen har laget det fordi det er morsomt.
Ja fortsetter lillemann, og tante har gitt den til eadni fordi hun er same og da er det morsomt med reinskit.

Elgen ser på familien sin.
Det visste jeg vel sier Elgen, det er noe alle vet.
Ja det tenker jeg nok at du visste svarer eadni.



onsdag 18. mars 2015

Konemor var hjemme forrige helg, det var ikke videre avslappende.

Så sitter jeg her igjen da, i kveld har TV kommet på og jeg ser den svenske filmen kyss mig mens jeg kjenner veldig at jeg savner mi egen konemor.
Å ha en armkrok og krype inn i... eller å ha noen som kryper inn i...
Å ha en å sitte sammen med i sofa om kveldene, småprate eller bare se en film sammen...
Å ha en å ligge på siden av i senga som kryper så godt inn til en at man er i ferd med og trille ut av senga...
Å ha en som ser til at man ikke sitter i ro for lenge, før man finner på noe klokelig som skulle vært gjort... og besørger en dags aktivitet innom hus eller i uteboden...

Konemor var hjemme forrige helg, det var ikke videre avslappende. Hun har slitt meg ut med alle sine påfunn, så pass at det har verket i hele kroppen i etterkant.
Tradisjonen tro hadde konemor funnet aktivitet for oss på fridagen min - pakking, rydding, kasting, vasking...
Vi pakket 14 esker, fikk disse ut i tilhenger og videre i garasjen.
Vi kastet massevis av søppel, og vi fikk flyttet noe møbler ut... ryddet litt...
Synes det i huset?
Nei...

Nå er det ei drøy uke til konemor kommer opp igjen, da er det påskeferie.
Jeg gleder meg allerede til mer pakking, rydding, vasking, kasting... nødvendigheter vi bare må se til å få unna vei i forkant av flyttingen.

Vi har det fint alene også, jeg og ungene -
De sover fortsatt sammen med meg hver sin natt, og holder godt styr på hvem som har hatt forrige og hvem som har neste natt.
Jeg elsker å ha småsmurfene sammen med meg, spesielt godt er det når jeg tenker på hvor stas det var   når vi fikk sove sammen med mamma da jeg selv var liten.
Aller helst ville jeg hatt en liten smurf på hver side av meg i sengen, så hadde jeg begge hos meg - men det blir både trangt og upraktisk...
Enn om jeg blir så godt vant med å ha en av småtassene sammen med meg, at det blir vanskelig å bytte tilbake til hun som egentlig skal sove sammen med meg?

Nope -
Kommer ikke til å skje, jeg er veldig snar til å informere småttingene om at de har eget rom og seng de gangene konemor kommer hjem. Hvorfor det spør lillemann alltid, han vil nemlig også sove sammen med mamma og synes selv det er han som skulle fått denne retten.
Han er ganske søt, når jeg forteller han hvorfor -
Fordi mamma er eadni sin kjærest og konemor, vi er gift - og gifte kjærester har ei seng sammen.
Hvorfor spør han videre...
Fordi når man er kjærester og gift, vil man sove sammen - og man koser i armkroken til hverandre.
Det er urettferdig og jeg vil også kose i mamma sin armkrok har han så understreket.

Det er en interessant opplevelse, når man skal både fortelle hvordan ting henger sammen på en ålreit måte til sånne små - OG man samtidig skal være så tydelig og bestemt på at det er slik det er... og blir.

Det er et privilegium å være mamma, det er så absolutt det største i livet mitt - det første. Du elsker alltid ungene dine pleier lillemor å si, du vil alltid passe på at ungene dine har det bra, du synes at dine unger er de søteste i hele verden... alle mammaer synes at deres barn er de fineste i hele verden, ikke sant eadni?

Det er sant.
Alle synes de har de fineste ungene i hele verden, og alle med ei konemor synes de har den fineste konemora i hele verden (håper jeg da...).
Det samme gjør jeg, og det gjør meg også til den gladeste og mest tilfredse eadni og kjærest :-)



tirsdag 17. mars 2015

Jeg brukte en hel lørdag på å sortere tøy, brette og å få alt på plass i sine respektive skap.

Vi snakker sammen på facetime, konemor og meg, om ikke daglig så i alle fall så ofte vi får til. Jeg har en opplevelse av at hun jobber, sykler, spiser og sover for å fylle dagene mens hun venter på at resten av oss flytter ned til henne.

6 måneder var utgangspunktet, seks lange måneder var en nærliggende tanke - det på tross av at vi har fortalt oss selv om både ferier og alle fridager utover våren.
Snart har tre av seks måneder ikke bare gått, de har flydd. Vi har også flydd - ned og opp, opp og ned, ned og opp... og vi har opplevd at konemor skulle ha flydd, men blitt værende fordi Norwegian ikke har flydd...

Her oppe i nord går tiden i uken med til jobb, skole, barnehage, SFO, levering, henting, middag, lekser, kosetid, leggetid, søvn...
I helgene kommer husarbeid og utetid, da forsøker jeg og få mer nærverstid med ungene - kose, slumre, vase, leke, lange måltider... leke, kose...

Inni mellom kjenner jeg på at huset er kaotisk, jeg ser alt som både kunne og skulle vært gjort - men velger å lukke øynene for det til helgen kommer. Tidvis lukker jeg øynene for det også i helgen, bare lar ting være og nyter heller tiden med ungene både direkte og ved å sitte i sofa og være nær de.

Konemor sier hun tidvis kjenner seg som en slask i sør.
Hvordan da, hva mener du spurte jeg. Joda, som jeg tenkte - fordi hun kommer hjem fra jobb, slenger seg på sykkelen og videre hjem igjen til mat og eller ingenting.
For en anledning... jeg skulle kan hende ha sagt - ja, det er du... men det er hun jo ikke...

Du får nyte det mens du kan sa jeg - kos deg på sykkelen, fart rundt og se deg om. Ja svarte konemor, jeg ordner jo fin rompe med det - til deg... og det er sant, det gjør hun :-)

Turer er ikke det samme alene sa konemor, og det har hun rett i.
Det er kjekt å være på tur, det er likevel ikke så kjekt å være alene på alt av turer - spesielt ikke når man er vant til å gå sammen med småsmurfene på tur.

Her en dag vi pratet sammen på facetime spure konemor om jeg vet hva som er noe av det hun merker mest med at jeg ikke er der.
Eeehh... nei hva skulle det være sa jeg, at du må stryke skjortene dine selv?
Det må jeg for så vidt svarte hun, men det jeg merker mest er at jeg må ta ned tøy, brette det og legge det i skap.
He he... det tenker jeg nok du merker kunne jeg fastslå.
Her for ei tid siden når jeg hadde vært på jobbreis, fant jeg en dunge med klær så stor at man ikke kunne tro det var rare greiene igjen i noe skap i huset... Jeg brukte en hel lørdag på å sortere tøy, brette og å få alt på plass i sine respektive skap.
Konemor mi kaster tøy inn i maskinen - alt mulig slags tøy... på en gang.., har i vaskemiddel og tar ut. Hun kan også henge opp tøy, hun kan like til ta det ned og plassere det i store dunger - brette og få det på plass der i mot ligger hun stort sett unna...

Mens vi pratet sammen på facetime og hun sto der med strykjernet og strøk skjorter til kommende arbeidsuke mumlet hun - litt til seg selv, og litt til meg;
"jeg tror jeg skal få meg hushjelp... og jeg vil være hjemme når hun vasker, så har jeg selskap..."


søndag 15. mars 2015

"Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!"

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Riktig-a-si-nei-til-homofilt-ekteskap-7936197.html

Det er sjelden jeg legger meg ut med noen på bakgrunn av alder, kjønn, yrke, politisk parti eller hva det måtte være. Jeg har en formening om at man skal møte mennesker likt uavhengig av noen som helst for m for personkarakter, det er hva folk sier eller gjør som ligger til grunn for de meninger og ytringer jeg måtte komme med.

Noen ganger, noen veldig få ganger, er det likevel slik at det er unntaket som bekrefter regelen, at det er nettopp det politiske partiet med de politiske meninger, yrket eller alder som ligger til grunn - slik som i denne artikkelen skrevet av Kristen gutt (15).

Etter å ha lest denne artikkelen kjenner jeg faktisk at jeg synes synd på denne unge gutten, midt i tenårene, midt i brytningen mellom barn og voksen - ikke barn, heller ikke voksen - aldeles ikke voksen.
Teksten bærer stort preg av at forfatteren er en guttunge som helt klart har noen tydelige og sterke meninger - men som dessverre ikke har tatt seg bryet ved å lese mer enn akkurat de settingene han trolig er opplært til å ha en viss formening om, og forfatteren framstår like umodent som alderen hans skulle tilsi - verken som barn eller voksen.

Eller midt i mellom, eller midt i mellom - som refrenget på en kjent og kjær barnesang.

Hva er det denne guttungen sier, og hvor hjemler forfatteren påstandene sine - helt konkret?

"folk blir homofile på grunn av synd og valgene de tar."
Hvor er det homofile har kjernesynden sin som gjør de til homofil, det må i så fall være noe som ligger i forkant av at de har blitt homofile?
Hvilke valg er det homofile tar ettersom de føler og kjenner som de gjør?
Forfatteren sier at alle mennesker synder og Gud elsker syndere uansett hva synden er. Igjen, hva er kjernesynden til de som i følge forfatteren blir homofile på bakgrunn av denne?


"Hvis ikke, er de imot Bibelen og Guds ord."
Hva er det som gjør unge og kristne mennesker med den samme bakgrunn som forfatteren selv til å være i mot Bibelen og Guds ord, enestående ved at de har følelser for en person av samme kjønn?

"Men det er sånn det er i kristendommen. Rett og slett"
Hva er det som gir forfatteren myndighet til å slå fast at det rett og slett er slik det er i Kristendommen?
Hvem er det som gir forfatteren myndighet til å slå fast noe som helst på vegne av en stor verdensreligion?

"Da håper jeg at du har forstått min lille innføring i hvordan det er med homofili og kristendom, og at du har forstått budskapet."
Innføring i hvordan det er med homofili og Kristendom?
Forstått budskapet?
Det oppfattes nesten som en trussel...

Hva med andre sentrale Bibelvers, har ikke forfatteren fått med seg at Kristendommens Hellige bok består av flere vers?

"Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!"
Forfatteren dømmer homofile som gruppe nedenom og hjem, er det greit - ingen synd?
"Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?"
Det er lett og se til andre, mens man helt glemmer sider og feil ved en selv.
"Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene."
Det gyldne bud, alle kjenner det - selv de som ikke er kristne, dette er loven og profetene...
Det er noe rart med en forfatter som framstiller seg selv så hardt og selvsikkert på området, at man kan overse noe så sentralt som det gyldne bud.
Det dobbelte kjærlighetsbud:
«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.»
Jesus sier ikke bare at man skal elske Herren sin Gud av hele sitt hjerte, sjel og forstand - samt elske sin neste som seg selv. Jesus sier videre at hele loven og profetene hviler på disse budene.

Så, ut det skrevne hadde det vært interessant å vite;
Hvor er nestekjærligheten?
Hva med fordømmelse?
Hva med det gyldne bud?

Jeg undres veldig på hvilken synd forfatteren refererer til som fører til homofili, ettersom alle mennesker synder og Gud ikke skiller på typer synd?

Unge og kristne mennesker med akkurat den samme bakgrunnen som forfatteren selv sannsynligvis - menighetsfellesskap, dåp, nattverd, barnelag og ungdomslag, engasjement og tro...
Plutselig opplever noen av disse at de har følelser som retter seg mot det samme kjønn - og da braker det løs for disse...
Fordømmelse og forakt, forfølgelse og forkastelse... hvor er nestekjærligheten blitt av for disse, hva med det dobbelte kjærlighetsbudet - med det som av Jesus betegnes som loven og profetene?

Det er mange som leser Bibelen, Kristendommens Hellige skrift. Hvor i Bibelen står det om homofili for eksempel, om forhold der to personer av samme kjønn elsker hverandre med en gjensidig kjærlighet?
Hor, ekteskapsbrudd, tilfeldig sex... men homofili?
Fra min synsvinkel oppleves det både freidig, umodent og veldig hovmodig og stille seg til doms over ei stor gruppe mennesker. Det framstår for meg dobbeltmoralistisk og krenkende.

I tidlig voksen alder kom personer til meg med type synd, ikke synd, skal, skal ikke, må, må ikke. Jeg sendte de ut døra og ba de komme tilbake når de har lest sin Bibel, dykket inn i ting og med det fått grunnlag for diskusjon, i stedet for å gå i gang med argumentene fordi det er sånn, sånn har det alltid vært, det vet jo alle - fordi mamma, pappa eller predikanten på bedehuset har sagt det - det blir for tynt.

Guttungen banker frimodig i bordet til sist og håper jeg har forstått hans lille innføring i hvordan det er med homofili og kristendom, at jeg har forstått budskapet hans...
Eeeehh... innføring?
... i hvordan det er med homofili og kristendom?
Budskap???

Innføringen i hvordan det er med homofili og kristendom har jeg fått for lenge siden, men det er aldeles ikke fra denne guttungen.
Jeg har fått min innføring gjennom selv å være blant ungdommene på bedehuset - barndøpt, konfirmert, aktiv på barnemøter og ungdomslag, engasjert, troende...

Opplevde jeg plutselig en markert synd som slo ut i homofili?
Nei!
Opplevde jeg plutselig å ta en rekke valg som utløste homofili?
Nei!

Jeg opplevde en tiltrekning til andre jenter, forelskelse, kjærlighet.
Jeg opplevde årevis med egenkamp for å bli kvitt mine opplevelser og følelser.
Jeg opplevde forbønn, med formaning om å være den jeg er - og ikke frykte mennesker.
Jeg opplevde å miste venner og menighet.
Jeg opplevde fordømmelse og forakt for følelser og hva man antar er valg.


tirsdag 10. mars 2015

denne gruppen manipulerer nesten hvem som helst - det er fasinerende, og det er skremmende, hva er det som gjør at de klarer det????


http://www.nrk.no/norge/_-flere-tusen-psykopater-i-norge-1.11729366

Veldig interessant, en veldig god beskrivelse av personer med denne personligheten.

Jeg har ikke mange tilfeller av direkte personlig møte med sorten, men møtet er der - og det er ikke en type relasjon jeg vil dra fram som den lykkeligste i mitt liv. Jeg har også noen møter med om ikke psykopaten, så i alle fall personer med helt klare psykopatiske trekk... når disse trekkene kommer fram er de ikke noe bedre å stå i relasjon til enn selve psykopaten.

Det som slår meg gjennom møter med denne typen mennesker er hvor gode typen er til å framstå som den aller flotteste, sympatiske, empatiske, snilleste, sjarmerende... ofte også som den beste familiepersonen man kan tenke seg til.

Hva er det som gjør disse personene så kalkulerte lurer jeg på, hva er det som gjør at disse personene klarer og manipulere de rundt seg så godt?
Tenk på det -
Familie, venner, bekjente, tilfeldige på byen, lærere, barnehagepersonal, helsepersonell, NAV, arbeidsgivere osv...
I det hele tatt, denne gruppen manipulerer nesten hvem som helst - det er fasinerende, og det er skremmende, hva er det som gjør at de klarer det????

Det er interessant og lese at man har funnet fysiologiske forskjeller på en psykopats hjerne og andre, hva kommer det av lurer jeg også på - er det endringer som følge av påkjenninger i fosterlivet, fra tidligste barndom - skyldes det traumer..?

En annen ting som får meg til å fundere er personer som har opplevd å stå i en relasjon til psykopaten i barneår, hvordan disse klarer å finne seg nettopp en psykopat selv i voksen alder - og for ikke å snakke om hvordan de som har opplevd å stå i en kjæresterelasjon til en psykopat tasser ut på nettopp samme typen igjen...
... det er jo rart, er det ikke det..???

Jeg var veldig ung da jeg fortalte en psykolog om opplevelser fra en nær relasjon som jeg mente, og fortsatt i dag mener, var med en psykopat.
De klassiske tingene som bedra og utnytte, sjarmere og tyrannisere, fysisk og psykisk vold - noen ville sikkert kalle det for terror, andre ville kalle det barnemishandling.
Den samme psykologen fikk ved en anledning, rent så tilfeldig egentlig, gleden av å møte denne personen.
I etterkant av møtet var hun rett så oppriktig undrende og fasinert, hvorfor?
Hun gjentok situasjoner vi hadde snakket om, hun gjentok galskapen i det hele - samtidig påpekte hun for en sympatisk og likende person det var hun hadde møtt på.

Jeg bodde en periode hos ei fantastisk, voksen dame da jeg avsluttet videregående og psykisk sett var på det aller svakeste, den tiden jeg for fullt skulle møte og håndtere barndommens traumer. Ved en anledning hadde jeg med meg på middag samme personen som min tidligere psykolog hadde møtt, sammen med et par andre.
Min husvert kjente meg etter hvert veldig godt, og framsto som den største styrken og bautaen i tilværelsen min over en lang periode. Hun var en fantastisk person, med en ubeskrivelig omsorg og hjerte for usikre, selvutslettende, ustabile og angstfulle meg som jeg var på den tiden.
Etter møtet med en av de sterkeste relasjonene i livet mitt til da sa hun omtrent som psykologen; for en sympatisk og flott person - videre, om jeg ikke hadde visst det du har fortalt tidligere ville jeg ikke drømt om det.

Det er nettopp det som går igjen ser du, akkurat som i linken over -
Verdens mest sympatiske personer, velkalkulerte og utspekulerte - skummelt!

Jeg har selv ved anledninger vært nær ved å gå meg fast i fellen for å tro at jeg har med verdens kjekkeste personlighet og gjøre... nesten...
Jeg har selv tidligere ved stadige anledninger fått understreket at noen ting endrer seg ikke, uansett hvor mye det kan se slik ut og uansett hvor mye jeg vil tro det. Plutselig som lyn fra klar himmel, har det braket løs med de mest uforutsette trekk man kan tenke seg.
Slik angsten finner nye veier å gå når man endelig har fått tak på den, og dermed blir litt julekvelden på kjærringa - slik slukker ikke kjente maktarenaer ut for en psykopat uten at man finner nye.

Man har fått nye betegnelse på det vi kjenner til som psykopat og psykopatiske trekk, hvorfor?
Det ble for stigmatiserende...  ja, du leser det...
Ut fra hvordan jeg ser det har man tatt et kjent og avskrekkende begrep og gjort om til et medisinsk uttrykk, man har gjort det til noe mindre gjenkjennbart for de fleste rundt oss.

Antisosial personlighetsforstyrrelse, narsissistisk personlighetsforstyrrelse...
I mitt hode er det opplagt og udiskutabelt, en spade er en spade og en psykopat er en psykopat om det er aldri så stigmatiserende.

Jeg har stor respekt for medisinen, for etikken, for mennesket...
Noen ganger styrer jeg unna enkeltpersoner, fordi jeg ikke opplever den beste kjemien eller av andre sære grunner. Jeg har likevel sjelden en trang til eller behov for å holde meg unna mennesker på bakgrunn av personlighet, heller ikke pleier jeg legge meg i hvem andre omgås.

Når det kommer til psykopaten, og evt. personer med utpregede psykopatiske trekk, vil jeg likevel stille meg opp og stemme i med psykologspesialisten i artikkelen;

Dere burde springe!



søndag 8. mars 2015

...saker som omhandler partipolitikk, uavhengig av om de er lokale eller nasjonale - har lite å gjøre i et 8 marsarrangement...

http://kvinnefronten.no/wp-content/uploads/2015/02/Ladyfest-Tromsø.pdf

Den internasjonale kvinnedagen, med markering også i Tromsø.

Vi er forskjellige, og har forskjellige tanker om både kvinnedag, kvinners rettigheter, ståa i dag og ikke minst helt lokalt er parolene diskusjonsemner fra år til år.

Det er allerede sterke meninger ute og går om paroler for dagen, eksempelvis fra hovedstaden - og helt sikkert vil vi få noen sterke meninger også om parolene i vår egen by.

Dette er mitt første direkte møte med et 8 mars arrangement må jeg ærlig innrømme.
Jeg er personlig av den mening at rett må gå framfor kjønn. Jeg tenker at kvinners kamp der det er nødvendig og kvinners rettigheter der man lider urett er noe man må jobbe kontinuerlig med, alle steder og til alle tider.
Jeg er av helt klart av de som ser på kvinnedagens paroler, gjør meg et overblikk og på bakgrunn av det raskt harkonkludert med at jeg ikke stiller i tog. Det har heller ikke vært behov for mer enn ei parole jeg har vært kritisk til, så har det vært avgjort.

Jeg ser der i mot at det ikke er tilstrekkelig med en kontinuerlig jobb for kvinner, på alle steder og til alle tider. Det er dessverre slik at man på enkelte steder og til enkelte tider trenger å se at verdenssamfunnet er engasjert i saker som omhandler kvinner, at man skriker stopp og forlanger en endring.

Det er alltid saker som setter meg i tvil hva angår deltakelse, også i år.
Likevel, jeg har landet på at det er mange viktige saker i 8 mars arrangementet, og jeg kan velge meg ut en av disse parolene og gå bak.

Mye kunne vært sagt, jeg har likevel lært meg at det ikke alltid er noe umiddelbar gode eller hensikt med å si alt man tenker og velger å la være.
På den annen side har jeg vanskelig med å tie helt stille, når det er noe som angår og / eller engasjerer meg - derfor kjenner jeg likevel for at noe må sies...

Partipolitiske ytringer er en vanskelig greie synes jeg, i settinger der man forsøker å samle mennesker til oppslutning om felles saker både lokale, nasjonale og internasjonale. Allerede leser man sterke personers meninger om norske kvinnedagsparoler som oppleves støtende på bakgrunn av at de er partipolitiske.
Jeg synes det er beklagelig, veldig trist faktisk, at en dag som kvinnedagen med den hensikt å være en internasjonal dag der hensynet til all verdens kvinner og kvinners levekår og rettigheter blir til lokale eller nasjonale politiske debatter. Det er beklagelig at kvinnedagen i seg selv blir et diskusjonsemne  og ikke kvinners levekår og rettigheter, på bakgrunn av paroler man har valgt inn i arrangementet.

For meg er det opplagt at saker som omhandler partipolitikk, uavhengig av om de er lokale eller nasjonale - har lite å gjøre i et 8 marsarrangement.
Jeg er opptatt av de viktige sakene, dersom jeg først skal stille opp i et tog på kvinnedagen ønsker jeg ikke at de sakene som virkelig skulle sette seg fast blant folk blir overskygget av irritasjoner, følelser, negative opplvelser og provokasjon i forhold til partipolitikk.

Jeg skal gå i tog i dag, kl. 14.00 fra stortorget.
Vi har mange viktige fokus i dagens arrangement - saker jeg anser som viktige å ha søkelys på, viktige å løfte fram på alle de arenaer det er naturlig, saker vi ikke et øyeblikk må miste av synet.

Flere av årets paroler er omfattende saker og langt mer enn bare kvinnesaker når det kommer til stykket.
I fjor var det et rekord stort tog grunnet reservasjonsretten - et enormt engasjement rundt en sak jeg personlig egentlig klødde meg i hodet til og forsto lite av oppstyret rundt.
Jeg må si jeg er spent på hvor mange som blir å se i dagens tog, hvor mange stiller i tog for overgrepsutsatte kvinner og barn, for retten til ei lønn å leve av, til forsvar for en fortsatt trygg arbeidsverdag, for kvinner på flukt fra krig og krigens grusomheter, for jentebarns rett til å få en utdanning?


Ønsker alle verdens kvinner en fin kvinnedag!

lørdag 7. mars 2015

romantisk bryllupsdags-massasje ser det tross alt dårlig ut med...

Kjæresten min skulle kommet hjem i går, vi gledet oss, trippet og tellet dager.

Hjem fredag, bryllupsdag / kjærestedag i dag, jeg hadde mer eller mindre overtalt konemor til å stille opp i toget på selveste kvinnedagen (som ingen av oss i utgangspunktet har noe utpreget historie eller  akutt behov for å labbe rundt i).
Konemor og ungene har sett for seg fire dager alene uten eadni, som har sett for seg konferanse i Bergen og stort savn etter både småsmurfer og konemor.
Det hele har ligget an til og skulle toppes med bursdagsfeiring av lillemor neste helg før retur til nyhuset og jobb i sør.
I det hele tatt, vi har sett for oss over ei uke med innholdsrike og deilige dager med konemor og mamma i Tromsøhjemmet.

Lillemann har sovet sammen med eadni i natt, litt over klokka seks i dag tidlig startet han -
Knøing og jabbing... "Det er tidlig enda lillemann, veldig tidlig - kan du legge deg ned og være stille litt til?"
Not!!
Etter og ha tømt mobilen til eadni for strøm og klokka nærmet seg syv var det ny knøing "Er det morgen nå?"
Ja, det er morgen nå...
Jippi, da kan vi stå opp - kom igjen eadni... og i det samme hørtes et klingende og forventningsfult Maaammaaaaaa...?... fra lillerommet - så var vi klar for dagen litt før klokka syv i dag.

Kommer mamma i dag spurte småtassene da vi satt ved frokostbordet...
Nei, hun kommer nok ikke i dag - og heller ikke i morgen...

Det er syv år siden vi giftet oss i dag, tiden flyr i vei.
I går fortalte jeg kjæresten min at jeg har kjøpt ost og kjeks som egentlig var tenkt til familiekos på bryllupsdagen, i dag gratulerte jeg henne med bryllupsdagen via facetime og fortalte at vi har spist ost og kjeks mens vi har feiret.
Noe spesielt å sitte på denne måten med et par skjermer i mellom oss på bryllupsdagen sa konemor, og det har hun jo helt rett i - ikke det mest romantiske på jord...
... Hun kan jo legge seg i kveld og drømme om massasjen hun kunne fått om hun var her...

Ungene synes det er veldig artig med bryllupsdag, og noe rart at mamma ikke er hjemme på kjærestedagen.
At mamma ikke er her setter likevel ingen stopper for at vi kan feire dagen, vi vet da å smelle til med feiringer :-)
Ost og kjeks har stått på menyen i dag, egentlig kjøpt inn for å kose oss sammen med mamma. Ettersom flyet til mamma ikke går, og trolig ikke heller med det første, fant vi ut at vi kunne invitere henne med via facetime... til vi satte oss ned etter å ha rigget til, og fant ut at hun er dratt på sykkeltur...
Fortsatt ikke nok til å stoppe oss -
Ost, kjeks, druer, jordbær, solo og kaffe fra moccamasteren. Når jeg i tillegg fortalte historier fra både bryllupet, tiden før og tiden etter - da ble det helt supert med masse latter og kos.

Vi har gjort masse mer i dag -
Spilt golf på storskjerm -
Par, bogie, birdie, dobbelbogie, eagle...
Golf er morsomt, jeg gleder meg til vi er på plass i sør sa jeg til ungene - da skal jeg følge med venninna mi og lære meg å spille golf.
Jeg også sa lillemor. Vil du spille golf spurte jeg, vil du heller det enn annen aktivitet - noe hun påstår at hun vil.
Jeg også skjøt lillemann inn. Du også sa jeg, hva med fotballen da?
Nope.., det ser ut til at småtassene vil spille golf - de elsker golf, og det er jo morsomt så man kan ikke klandre de for det.
Nå lader vi opp batteriet på spillkonsolen igjen, kan hende blir det golf på eadni når ungene er i seng... romantisk bryllupsdags-massasje ser det tross alt dårlig ut med...

Jeg satser på at vi får mange bryllupsdager i framtiden, der vi får være sammen...
...og romantikken du, den får god anledning til utfoldelse 364 andre dager i året også :-)





torsdag 5. mars 2015

Nei, jeg klandrer ikke pilotene som er i streik - de har min fulle støtte.

http://bodonu.no/en-norwegian-pilots-bekjennelser-2/

Dette er interessant lesing, piloten rører ved viktige ting.
Det er kjedelig å bli direkte berørt av streik uansett område, denne gangen de som skal reise - eller venter på noen som skal reise, neste gang noe annet.

Jeg gleder meg til å få konemor hjem, hun er sjelden hjemme i Tromsøhjemmet og det blir en fryd å få noen kjærestedager sammen før jeg drar på jobbreis og hun blir med ungene.
Ungene gleder seg også til mamma kommer hjem - de har tellet dager og endelig er det bare en eneste dag igjen, i morgen kommer hun og da skal hun være hjemme i Tromsøhjemmet i hele ni dager!!!

...

Men så var det dette med flyet hennes da, hun skal etter planen reise med Norwegian... som er i streik.

Fillern og altså!!!!
Hvorfor må det være streik akkurat nå???
Har vi virkelig gledet oss så lenge og så mye til å få mamma hjem, for å oppleve at hun ikke kan komme opp som planlagt på grunn av en tåpelig streik???

Er det nå vi skal kjefte pilotene opp i sky?
Er det nå vi skal dømme fagforeningene så langt nedenom vi kan klare?
Er det nå vi skal skrike ut at det er på tide med rom for at folk og selskaper skal få styre selv?
Er det nå vi skal banke i bordet med lommeboken og understreke hvor bra det er for oss at vi har billige flyreiser?
Er det nå vi skal understreke at Kjos og Norwegian er det beste som har hendt passasjertransporten i Norge?

Nei, nei, nei og nei - jeg bare sier det med store bokstaver - NEI!!!

Jeg er kjempelei meg for at konemor ikke kommer til avtalt tid, det er søkk kjedelig at jeg mister verdifull tid med henne, kvalitetstid, kjærestetid.
Jeg er kjempelei meg på ungenes vegne, som har gledet seg så til mamma skal komme - og ungene er kjempelei seg over at mamma ikke kommer til avtalt tid på grunn av streik.

Jeg har lest både innlegg og kommentarer i relasjon til den pågående flystreiken, og med all respekt å melde - noen, unnskyld mange, av de kommentarene jeg har lest bærer preg av så lite kontakt med både virkeligheten i norsk arbeidsliv, modenhet og seriøsitet at de ikke er verdt å bruke tid på en gang.
Jeg har lest kommentarer fra ukjente, og fra personer jeg i alle fall tidligere har kjent - og jeg er både sjokkert og heller mindre overrasket.
Kommentarene bærer i stor grad preg av liten forståelse for både misnøye og streik blant pilotene. Gjennomgangstonen i kommentarene er som blant sure, umodne og selvsentrerte tenåringer - og med ett eneste fokus - sin egen lille verden, herunder også lommebok og noe jeg ville falle i fristelse for å tro er misunnelse på det man antar er bortskjemte flyverlønninger.

Jeg vet at denne konflikten dreier seg om betydelig mer enn bortskjemte flyverlønninger. Konflikten dreier seg om selve bærebjelken i norsk arbeidsliv - trepartssamarbeidet, den dreier seg om forhold mange land utenfor norske grenser misunner oss for og selv bare drømmer om. Konflikten dreier seg om arbeidstakernes vern, om sikkerhet og masse mer.

Ja - det er både trist, kjedelig og irriterende at kjæresten min ikke kommer seg hjem på grunn av streik.
Men -
Nei, jeg klandrer ikke pilotene som er i streik - de har min fulle støtte. Pilotene i Norwegian har rett på det samme vernet og den samme tryggheten i arbeidslivet som jeg, konemor og andre som jobber i det offentlige. At man er ikke får de så langt som tilnærmet samme rettigheter en gang uten streik er ikke noe pilotene er til klander for, om jeg skal klandre noen for at jeg sitter uten kjæresten min i helgen er det ledelsen i Norwegian.

Til sist vil jeg bare si at jeg er betenkt på hvordan selskapet i det hele tatt kjører sine ansatte, både piloter og cabinepersonell som vi har hørt om tidligere.
Jeg som tidligere passasjer på Norwegian har opplevd de flotteste ansatte i cabinen, også piloter - her sist fikk liketil mine triste småsmurfer komme inn til pilotene fordi de var lei seg når de reiste fra mamma.

Jeg er ikke i tvil om at det som beskrives av piloten fra Norwegian stemmer med virkeligheten, det er nemlig slik at ansatte blir kjørt hardt over alt...
Det bekymrer meg er når jeg tenker på timer i luften, timer på jobb, pausetider, hviletider, ansvar i jobb osv - hvor slitne er disse pilotene, hvor mye klarer de, hvor lenge har de vært på jobb når jeg setter meg i flyet..???

Det kan hende jeg har flydd nok med Norwegian...



tirsdag 3. mars 2015

Da er tiden der, da kan angsten bli en venn for livet - en av de aller beste faktisk.

Plutselig, en vakker torsdag på vei inn til jobb - som lyn fra klar himmel...

Kan du klare å huske etter om du har vært redd noen gang, skikkelig, skikkelig redd?
Som barn kanskje, i mørket, i en mørk skog, husredd og alene hjemme, nyttårsaften..?
Har du vært nær ved å kræsje noen gang, og kjent pulsen hoppe i været, eller plutselig råket ut i heftig turbulens i fly så du har fått både hjertebank og nesten begynt å svette - kanskje har du hylt i skrekk en gang eller to?

I det hele tatt, kan du klare å huske om det er noe som har gjort deg så redd at du har kjent pulsen slå stadig fortere, så fort at du faktisk også kunne kjenne det i pusten... og kan hende begynt å svette..?

Det positive med både å være mørkeredd, redd for heiser, redd for alle smell nyttårsaften, å være alene hjemme i et stort hus, gå alene ute, tannlegeskrekk, turbulens i fly eller nestenkræsj - er at du vet hvorfor du reagerer som du gjør, du vet hva som ligger bak at du blir eller ble så redd. Den raske pulsen, pusten og ikke minst svetten gir seg når du enten får bekreftet at det gikk bra, at du ikke er alene hjemme mer eller hva som ligger bak.

Kan du forestille deg hvordan det er for en person å leve med angst, enten med en konstant opplevelse av denne intensiteten som beskrevet over, eller at denne dukker opp her og der og man ikke vet hva som ligger bak?

Vi skal være redde, vi skal kjenne på angst - om vi ikke gjorde det var vi ikke normale, det ville heller ikke være sunt.
Tenk deg at du satt i et fly som ramlet tyve meter rett ned, om du ikke da ble redd ville jeg si det er noe som ikke stemmer.
Eller om du i galskapens navn fant ut at du skulle labbe over gjerdet i en dyrehage, inn for å kose med en av de søte tigrene på andre siden av gjerdet - du ville ikke gjøre det, i så fall ville noen gjøre hva de kunne for å bure deg inne... et sted uten tigre...

Vi skal være redde, i noen situasjoner. Vi trenger å være redde i noen situasjoner, dette er noe vi har i oss fra vi er veldig liten - i tillegg til at vi blir tillært noen ting å være redd for... både sunne og mindre sunne redsler.
Hensiktsmessig; Det er ikke dumt å lære barnet sitt at dersom det stopper en fremmed bil og ber det om å komme bort, så skal man være aktsom og heller gå ... eller løpe... derfra.
Uhensiktsmessig; Det er kanskje litt dumt å lære barnet sitt at heis er farlig, selv om en sjøl ikke liker å kjøre heis... eller er fylt med katastrofale tanker om å kjøre heis...

Det vi opplever gjør noe med oss, er med og former oss og gjør oss trygge eller mindre trygge - det er en etter hvert så kjent sak.
I tillegg til opplevelser er det noen som bare er nervøse av seg, noen som har en personlighet eller trekk som gjør at redsel kan bli psykelig.

En person som har levd med angsten som nærmeste venn noen år har god kjennskap til det å være redd, til opplevelse av manglende kontroll, til opplevelse av å ikke få puste, til opplevelse av at man skal besvime, til opplevelse av at man ikke er som alle andre (og det er man jo heller ikke), til opplevelse av at ingen forstår, til heftige humørsvingninger, til husbråk (kan fort bli det når man opplever at ingen forstår en)... osv, osv.

Det er egentlig ganske mye en person med angst både føler, opplever og anser som reelt - som personer rundt ikke har nevneverdig mulighet til å forstå.
Har du noen gang opplevd noe som du ikke helt har gehør for blant dine nærmeste, blant personer rundt deg?
Har du noen gang opplevd at når du sier ett eller annet jeg føler at, så svarer noen andre - hallo, det er jo helt sprøtt - du tenker vel ikke det?

Jeg vil ikke gå dit...
Jeg vil ikke gjøre det...
Jeg nekter å ha på det...
Jeg vil ikke være alene...
Jeg vil være alene...
Jeg vil heller gå den omveien...
Jeg trenger å ha deg med...
Jeg må sitte der...
Jeg kan ikke oppholde meg der inne...
Jeg kjører ikke buss...
Jeg kjører i alle fall ikke tog...
Jeg går ikke ombord på et fly uten at jeg absolutt må...

Hva sier de hvis...
Hva gjør de dersom...
Hva gjør jeg dersom...
Hva tenker de om meg...
Hva vil de jeg skal gjøre...
Hva tenker de om jeg sier eller gjør...

Nå ser de det på meg...
Nå synes det helt sikkert...
Nå vet alle...
Nå tenker alle...

Det er mange ting en person med angst vil eller ikke vil - har du noen gang tenkt på hvorfor?
Mye handler om kontroll, om mulighet til å komme ut i frisk luft, om redsel for å være alene eller for å bli fast blant folk, for folks tanker og meninger.

En person med angst er avhengig av å skaffe seg kontroll, på noe i alle fall. En person med angst trenger oversikt, trenger spesiell kjennskap til omgivelser og folk - som danner grunnlag for trygghet. Uforutsigbarhet, spontanitet, fremmede mennesker og omgivelser er eksempler på ting som skaper uro og forsterker angsten.
Krav og forventninger forsterker angsten og er med og skaper både motstand og i beste fall irritasjon (i stor grad heller sinne). Forsøk på å roe ned eller avlede har samme virkning - i beste fall irritasjon, ofte heller en lyst til å sope vedkommende som sitter framfor en over ende.

Det er stadig flere mennesker som opplever reell angst, jeg snakker om den lammende angsten som tar kvælertak på en - ikke den angsten en pipete bimbo refererer til når hun sier "jeg får helt angst", fordi sminken ligger igjen hjemme eller hun har lagt på seg 100 gram.

Angsten kan bli en venn, en veldig god venn også faktisk - om man lar seg selv bli kjent med den. Denne prosessen krever tid og ressurser, her er vi forskjellige og vil nødvendigvis ha varierende behov for tid.

Det handler om kjennskap til seg selv, kjennskap til reaksjonsmønster, til symptomer, til kroppen sin, til livet.
Det handler om modenhet - at man er klar til å bli kjent med seg selv, til å se livet fullt ut med opp og nedturer, med godt og vondt, med forskjeller og likheter, med styrke og svakheter, med gleder og sorger...

Når man er moden for å kjenne på alle sider ved livet og man er klar til å starte jobben med å bli kjent med seg selv -
Da er tiden der, da kan angsten bli en venn for livet - en av de aller beste faktisk.












søndag 1. mars 2015

Vi styrte unna massasjeoljen og forholdt oss til ren håndkraft

Forrige helg da vi kom ned i nyhuset tok konemor ungene i dusjen etter tur. Når de var ferdig dusjet la hun de ned på badegulvet og hadde spa med de, klipping av negler, børsting av hår, fletting, smøring av hender og føtter... riktig kosestund - og de elsker denne spaen.

Torsdag var vi på handling -
Jeg har bare ett ærend til sa jeg til konemor før vi startet på hjemvei, og jeg labbet inn i butikken.
På ei lita hylle, i et lite glasskap, som på utstilling - eller for å unngå at noen skulle stikke ut døra med de...
De sto fint linet opp på fire små glasshyller - massasjeoljene.

Unnskyld, jeg vil ha en helt enkel massasjeolje - en som gjør at man får massert musklene godt og som ikke klisser så veldig.
Ja, da vil man anbefale en som ikke er så tykk - heller gå på en litt mer flytende.
Det var jo klokelig sagt, og noe jeg godt kunne tenke meg til selv -
Men hvilken av disse er det som er mer flytende og dermed mindre klissete lurte jeg naturlig nok så på...
Jeg fikk et par tre anbefalinger mer eller mindre i hånden, og bestemte meg for den flasken som så enklest ut og var rimeligst - tok også en rask lukt på den for å kjenne om det er mulig å bruke innholdet uten munnbind.
Denne er fin sa jeg, betalte og gikk.

I det jeg tok i døra ropte karen etter meg - "ja, og så kan du spise oljen om du skulle føle for det..."
Spise oljen du, det begynte å snurre i hodet mitt... jeg skulle bli bra sulten - eller tørst - før jeg hadde tenkt å gå løs på ei flaske massasjeolje.

På kvelden når ungene sov fant jeg fram den nyinnkjøpte massasjeoljen, til stor glede for konemor.
Opp med korka og splæsj i nakken på henne... Det var en høvelig seig olje du, nesten som tynn sirup. Hva tror du skjer når man tar tynn sirup og klasker utover nakkemuskler, skuldre og vinger på konemor?
Det skal jeg si deg - hun blir som en stor post it lapp... Og hva kjennetegner en post it lapp?
Den kan klistres fast i ting og ting kan klistres fast i post it`en.
Konemor kunne med denne oljen godt brukes som oppslagstavle, og det var ikke akkurat tanken.
Det ble obligatorisk dusj på konemor i etterkant av massasjen, for med det å unngå at hun skulle bli limt fast i sengetøyet :-)

I går spurte konemor meg om jeg ville sitte framfor henne mens vi ser en film, så kunne hun massere nakken,skuldrene mine og ryggen - den vonde nakken og de betente skuldrene mine faktisk...
Deilig tenkte jeg, og deilig var det... i går!
Vi styrte unna massasjeoljen og forholdt oss til ren håndkraft, det var skikkelig godt vondt - en fryd å kjenne sirkulasjon i musklene - og vondt...
Jeg vet ikke hvor lurt det egentlig var, for i natt våknet jeg litt for langt i sideleie - og skulle ikke klare å snu meg i senga. I dag har jeg hatt utfordringer med å snu hodet, og kroppen kjennes mørbanket ut.

Da har vi lært det sa konemor i dag tidlig, det er ikke så bra at du blir massert - det er nok best at vi holder oss til at du masserer meg...
Verst av alt - hun har trolig rett... Det er kan hende ikke så heldig at mine betente skuldre blir knadd varm - kan hende gjør det ting verre i etterkant, men det var veldig godt der og da!

Jeg tror -
Den besteste spa, den deiligste avslappingen, det som gir mest ro i både kropp og sjel for denne smurfen - det er å være ute i Guds frie natur :-)






Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...