Søk i denne bloggen

tirsdag 31. desember 2019

Livet går videre, livet leves

Det er nyttårsaften i dag.
Opprinnelig plan var å feire nyttår sammen med konemor, avleggerne og de venner vi har feiret nyttår med fra vi flyttet på oss.

Likevel-
Planene er endret,  og Nå sitter jeg her oppe i nord sammen med søsken, nevø og lillemann- mens konemor og lillemor er sammen med venner og naboer som tradisjonen er.

Det er rart å være tilbake her oppe sånn plutselig, enda mer rart er det å feire nyttår her oppe og mest rart er det å være her nyttårsaften uten konemor og lillesmurfen.
Likevel-
Det spises, det drikkes. En bror, en svigersøster og en søster som har stått over kasseroller, dekket bord og ordnet i hele formiddag for å få til felles familiemiddag.

Vi har vært på kirkegården hos våre foreldre, hos bestemødre og vi har sett stedet som klargjøres til bror- noe som var hardt og brutalt.
På hjemvei var vi innom hjemme hos bror med lys. Det var en absurd opplevelse å stå på utsiden av døra til sjåen der livet endte for bror.
En følelsesmessig toki tilstand- Spørsmål i hodet- hvordan så det ut der livet endte for bror, hva hadde han rundt seg, hva var det siste han så mens han levde?
Et Skrikende behov for å gå inn i sjåen på den ene siden, for på en måte å komme så nær han man kan.
En mer fornuftig avgjørelse på andre siden kan hende, om å bli på utsiden, hvem vet.

Det smiles og les, det gråtes og det prates. Gjengen har ligget, og ligger, langflate i sofa- noen med film og noen med mobilspill.
Ute kan vi rett som det er se raketter skyte i været med både smell, lys og vakre farver og mønster mens vi venter på at det nye året skal starte.

Livet går videre, livet leves.




Jeg har kjent på både glede og sorg

Veien mot begravelsen har begynt.
Lillemann og jeg sto opp klokka 04.30 i dag, jeg for min del etter 2-3 timers søvn, så startet vi på reisen nordover.
Etter å ha vært på farten fra før klokka seks i dag tidlig, var vi framme hos min søster og i samlet flokk klokka halv tre i dag. Framme ved tilholdssted hos min lillebror var vi etter tolv timer fra reisestart.

Det har vært godt å komme til samlet flokk i dag, samtidig er det veldig rart at bror ikke er sammen med oss - en viktig del av oss er borte.

Lillemann min er med meg nordover, noe som ikke kan sies å være annet enn godt. Dagen i dag har bragt oss som er igjen sammen, herunder også bror sinn 16 år gamle sønn- og min gudsønn.
Vi har faktisk snakket litt om det i dag, jeg og min lillebror- vårt fadderskap overfor nevøen vår, hva innebærer det..?
Vi har et særlig ansvar for å følge opp vårt gudbarn, for å ivareta og gi omsorg til han framover.
Du kan tro vi har hatt det litt morsomt med dette også, og vi har i det hele hatt ei fin tid sammen i dag.
Min lillemann har vært så spent på å møte fetteren sin som han ikke har sett på 6 år faktisk, han har vært spent og gledet seg til turen i sin helhet, til onkler, til tanter, til mulighet for å være ute i snø og til scooter.

Jeg må si at jeg har kjent både på glede og sorg, på lykke og smerte, og på savn og på kos i dag.
Det er godt å ikke bare kjenne det vonde. Det er godt både å kjenne og å se, at vi faktisk kan både le, være glad og kose oss sammen i denne tiden som i utgangspunktet er meget tung.
Lillemann har frydet seg sammen med fetter og lilleonkel. Fetter og lilleonkel har frydet seg sammen med lillemann. Jeg har frydet meg ved å se denne trioen sammen.

Vi har gjennom dagen i dag også delt mange tanker og minner om bror. Det har vært sorg over tap og opplevelse av å ha blitt frarøvet en bror (min opplevelse). Det har også vært
glede og latter over gode og morsomme minner.

Jeg er takknemlig for dagen i dag, for det dagen har bragt meg og jeg håper dagene framover blir om ikke like, så like fruktbare.

søndag 29. desember 2019

hvordan kunne de med ansvar for min bror la dette skje?

I tiden som har gått fra telefonen har livet i grunnen fortsatt, det må jo det som broren min sa i telefonen.
Jeg har hatt det aller best når jeg har vært sammen med konemor og barna våre, når hverdagen har gått mest mulig sin vante gang - jeg må nok bare erkjenne at jeg er et rutinens og stabilitetens menneske...

De tunge stundene har vært innom hver dag, de har sneket seg på - i starten når konemor var på jobb, når barna har var på skolen, senere når konemor har vært på tur, når jeg har sust rundt med støvugeren eller moppen, når avleggerne har sittet i andreetasjen og spilt...
Men -
så går det litt tid og barna har kommet hjem fra skolen, konemor har kommet hjem fra jobb,  barna kommer ned fra spilling eller konemor kommer hjem fra tur - da er det som om solen har tittet fram fra et tungt skylag og jeg har kunne kjenne at det letter også inni meg.

Det aller beste i denne tiden har vært at jeg har denne rolige kjæresten min labbende rundt akkurat som hun gjør -
Uten å si så veldig mye, bare være.
Uten å kreve så mye, bare være.
Det å bare være sammen- i stua, i sofa, hun sitter forran og inntil meg - eller jeg sitter forran og inntil henne, ute på tur sammen ... disse stundene har vært de aller beste.

Inni mellom har det kjentes ut som om hjertet mitt skal revne, eller som om jeg skal kveles - i disse stundene er jeg overbevist om at jeg vet hvordan en fisk på land har det, når jeg gisper etter luft... Vel, ikke det at fisken gisper etter luft - den er vel heller ute etter vann...

Disse dagene etter at min bror døde, ikke helt overraskende, men likevel uventet og brått;
Disse dagene har vært som å sitte plassert i et rom med alt på vent.
Disse dagene har vært som å befinne seg dels svevende og dels sugd inn i et vakuum.
Disse dagene har vært ei tid der man sitter med opplevelse av å ikke tilhøre noen tid, man bare er.

Jeg har ikke vært alene, det må sies.
Som jeg sa litt lenger opp har konemor vært der, hele veien - også der Krise-Ivar og co ikke eksisterte.
Jeg anser meg selv som ikke bare heldig, jeg er den aller heldigste, som har den konemora jeg har - og jeg skulle ønske hun kunne se det selv også.
Ikke bare spør konemor hvordan det går, om det går bra, om jeg får sove og hvordan jeg sover. Konemor mi lever for tiden med ei kjerring som lever mye i kraften av å være - fjernstyrt, glemsk, rotete, følsom, utålmodig... Jeg er med andre ord ikke den letteste å være i hus med om dagen.
Konemor mi er den snilleste, godeste og besteste konemor man kan tenke seg - og hun viser det ekstra mye nå om dagen.
Faktisk, faktisk synes jeg litt synd om henne - for som hun bare har sagt litt til meg om - det må være ganske frustrerende og fortvilende å ikke vite hva man verken kan eller skal gjøre - selv ikke når man får høre at man gjør alt man kan, at sånn som man er nå er aller best.

Det har gått snart to uker fra telefonen om min brors død kom.
Nærmere ei uke etterpå fikk jeg brått en telefon fra hjemkommunen min, en kar presenterte seg fra kriseteamet.
Aller først ville karen fra kriseteamet beklage på det sterkeste at man hadde fullstendig glemt meg av.
Glemt meg av?
Ja, når slike ting hender (herunder, når noen i nær familie tar livet sitt) ringer man forstås fra kriseteamet til de nærmeste i familien for å følge opp disse.
Åååå

Så, til tross for at det egentlig har gått overraskende rolig og bra for seg -
Da han karen fra kriseteamet ringte meg, noe overraskende, fikk jeg plutselig en realitetsorientering. Jeg må bare si at i etterkant av den samtalen så brast det for meg...

"Nå er det jo slik at jeg har fått flere spørsmål angående den siste helgen din bror var i livet..."
Jeg fikk en hel utgreiing om den siste helgen bror levde, om kommunikasjon, tilsyn og mangel på sådant.
Selv fikk jeg anledning til å stille noen spørsmål tilbake, og du kan tro meg - det gjorde jeg.
Det jeg satt igjen med etter samtalen med karen fra kriseteamet, det kriseteamet som hadde glemt av at man i det hele tatt eksisterte, var ett eneste spørsmål;
Hvordan kunne de med ansvar for min bror la dette skje?
Ja, det er jo spørsmål vi også vil ha svar på var det eneste jeg fikk fra karen.

Når jeg var ferdig i telefonen med han krise-Ivar, kastet jeg meg ut i Perle (bilen) og kjørte til skolen for å hente barna.
Riktig nok er det en veldig kort tur til skolen, men jammen sant klarte jeg å grine temmelig mye på den korte tiden det skulle ta å kjøre dit. Jeg skal bare hilse å si deg det at i forhold til den rolige og siviliserte gråten jeg beskrev i tidligere innlegg, så var dette en langt i fra sivilisert og nøktern gråt. Jeg mer eller mindre hylgråt, mens jeg hev etter pusten. Jeg jamret og bar meg, og jeg tørket tårer til den store gullmedalje.
Farskens Krise-Ivar, når man først skulle bli glemt i dagevis var det vel ikke nødvendig å ringe i det hele tatt tenkte jeg.

Jeg vet ikke hvordan de med ansvar for min bror kunne la dette skje, det visste ikke Krise-Ivar heller. Men-
Jeg har tenkt å finne det ut, det vet jeg!







lørdag 28. desember 2019

Det er her jeg tråkker i salaten kjenner jeg, når jeg nå sier at jeg driter i Ari Behn.

Da jeg fikk telefon om at bror har tatt sitt eget liv befant jeg meg på en parkeringsplass på svensk side av Riksgrensen, der jeg satt i Perle (bilen min) og ventet på et par venninner som hadde spurt om ikke vi kunne møtes til førjulskos hos søta bror.

Det gikk kaldt nedover ryggen min, jeg ble svimmel, det kjentes ut som om jeg ikke skulle få puste og jeg forholdt meg samtidig uforskammet rolig.

"Når tid har dette skjedd..?"
"Hvem fant han?"
"Hvordan går det med deg?"
"Hva nå..?"

Min lillebror svarte så godt han kunne, også han forholdt seg rolig og informativt før han til sist sa "Nei, det må jo bare gå - vi må jo bare komme oss gjennom dette..."

Konemor var på jobb, men tilbød seg å komme straka vegen over dit jeg var - det er nemlig ei sånn konemor jeg har.
Merkelig kan hende, men jeg ikke bare framsto rolig - jeg var rolig.
Der og da bare fortsatte alt som før samtalen, om man ser bort fra akkurat i det konemor ringte for å høre hvordan det gikk - da gikk det nemlig så i stå at jeg ikke en gang klarte å si noe når jeg hadde tatt telefonen.
Jeg gråt, en sivilisert, nøysom og rolig gråt - men jeg gråt, før jeg tasset inn og fant jentene som hadde kjørt betydelig lengre enn meg denne dagen.
Etter at vi hadde vært sammen en stund kunne jeg høre meg selv si, plutselig og mens vi sto midt i et kjøpesenter -
"jeg fikk en telefon i sta, min bror ble funnet død på morgenen i dag - han hadde tatt sitt eget liv..."
Stakkars mine venninner har jeg senere tenkt, sjokkerte sto de framfor meg mens den ene utbrøt
"Nå tror jeg det er tid for at vi går og finner oss et sted å sitte og noe å spise..." 

Jeg har fått en del tid til å tenke, da jeg har hatt mye våkentid i tiden etter denne telefonen - som for alltid vil stå for meg som "telefonen".
Bare så det er sagt -
Min bror valgte ikke å ta livet av seg, jeg kjenner jeg blir rasende når noen bruker denne frasen.
Min bror var syk, det var sykdom som drev han så langt inn i mørket og så langt ned i dypet at han ikke så annen utvei enn faktisk å ta sitt eget liv.

Jeg har tenkt så skrekkelig mye på det-
Hvor grusomt tungt bror må ha hatt det den siste helgen, de par siste dagene sine.
Hvor grusomt mørkt livet må ha sett ut i brors øyne.
Hvor stor håpløsheten må ha vært for bror.
Hvor utenkelig og ufattelig smertefullt bror må ha hatt det i timene og dagene før den siste handlingen han skulle gjøre noen gang.

Bror elsket sine to barn, han ville aldri gjort noe bevisst for å såre disse.
Bror elsket livet, han elsket å leve livet - ute i naturen, sammen med familien sin og i sitt eget selskap.
Kan du tenke deg hvor grusomt en person som i utgangspunktet elsker livet må ha det, når man ikke ser noen annen utvei enn faktisk å gjøre ende på sitt eget liv..?
Jeg må bare erkjenne at jeg ikke på noen måte klarer å forestille meg det.

Jeg kan fortelle deg at når man bruker tid til å tenke over disse tingene, fordi man nettopp sitter i opplevelsen av å miste en man er veldig glad i til dette mørke dypet - da er det en del av en selv som revner, som knuses.

Jeg kan ikke minnes at fokuset i julen noen gang har vært så stort på personer som tar sitt eget liv.
I år har mediene vært preget av fokus på å ta eget liv, selvdrap, selvmord - hele romjulen.
Eller er det som med graviditet mon tro, man legger ikke merke til alle gravide som sprader rundt i lykke, ikke før man selv venter barn - da finner man ut at det er da egentlig veeeeldig mange gravide eller folk med barnevogn rundt en..?

Denne romjulen har hatt et stort fokus på personer som tar sitt eget liv i romjulsmediene, et fokus som startet med "Ari Behn er død".
Etter at denne overskriften kom har det bare fortsatt, fortsatt og fortsatt;
"Ari Behn tok sitt eget liv"
"Familien til Ari Behn hylles for sin åpenhet"
"Knust over tapet av Ari"
"Roser åpenheten"
"Takk til Ari Behn"
"Klokt med åpenhet"

Sorgen og smerten jeg - og min familie - har kjent på i hele julen og lever oss gjennom dag for dag, er så mektig at det ikke er ord til å beskrive... i alle fall ikke foreløpig.
Alle overskrifter denne julen, alle Ari Behn som skinner i mot enn, uansett hvilken avis man skal lese.
Det er her jeg tråkker i salaten kjenner jeg, når jeg nå sier at jeg driter i Ari Behn.

Misforstå meg rett, for nå er jeg på farlig grunn kjenner jeg -
Når jeg sier jeg driter i Ari Behn, så er det ikke det at jeg driter i Ari Behn. Jeg har den største medfølelse for både Ari Behn, for de tre barna hans og for øvrig familie - så absolutt.
Når jeg sier jeg driter i Ari Behn, så mener jeg kort og godt at tapet av min egen bror er blodfersk, han er ikke en gang begravd ennå og jeg blir dårlig bare jeg ser et nytt innlegg om Ari Behn - fordi det forsterker mitt eget tap enda mer.

Jeg har tråkket rundt i en ubeskrivelig smerte, og når jeg sier jeg vil jeg tippe at det samme er saken for mine fire søsken og for min brors to barn og mange fler.
Det har vært dårlig og lite med nattesøvn, jeg er peise stiv i alt av muskler jeg har i kroppen og trenger tidvis å dra et skikkelig dypt og bevisst gjennomført åndedrag for liksom å gi meg selv nok luft - det kjennes nemlig ut som om man ikke får puste inni mellom.
Om man har vært fjernstyrt fra før, så kan jeg bare hilse og si at man er ikke mindre fjernstyrt nå om dagen - liketil konemor går rundt som ei forvirra høns til tider, da hun både sier og gjør merkelige ting...
Hodet henger ikke med -
Det kommer sånne tak med svimling og dels kvalme, så kommer man på at man i tillegg ikke har drukket noe som helst ... i alle fall ikke utenom kaffe, som kan hende ikke er det beste å bøtte på med.

Livet må gå videre -
Jeg er heldig som har min egen lille familie, den betyr alt for meg og det er denne som holder det gående for min egen del om dagen.
Det som får hjertet mitt til å smile, det som får øynene til å smile, det som gir meg mot, som gir meg energi og som får meg til å fortsette hverdagen mest mulig normal -
Det er de tre jeg har rundt meg til daglig, de som gjør livet mitt.

Når det er sagt vil jeg til sist bare understreke -
Ari Behn sine tre jenter og Ari Behn sin familie, har min aller største medfølelse.
Jeg tror jeg vil påstå at ingen som noen gang har opplevd det skrekkslagne ved å miste en person på denne måten -
kan noen sinne forstå den hjelpeløshet, selvransakelse, fortvilelse, selvanklagelse, sorg, smerte og alle tusen spørsmål man sitter igjen med.

Dette er brått blitt en virkelighet både jeg, min familie, familien til Ari Behn og dessverre så mange som i snitt hele ti familier til med oss må stå i... hver uke... hele året...









fredag 27. desember 2019

Jeg velger å fortsette skrivingen min

Hvordan går det med deg?
Går det bra med deg?
Får du sove?
Hvordan har du sovet i natt?

Spørsmålene over er ikke i forbindelse med influensa, heller ikke brukne ribben eller forstuet ankel.
Spørsmålene over er spørsmål jeg har fått i et antall man trolig kan gange med hundre, i løpet av de dagene som har gått siden jeg mottok telefon fra den ene lillebroren min, om at vår eldste bror har tatt sitt eget liv.

Har du noen gang vandret rundt i et slags tomrom, venterom, forrom eller hva du vil kalle rommet?
Har du noen gang befunnet deg i et slags vakuum, inni en slags stor ballong, ei boble eller hva du vil kalle det?
Har du noen gang hatt en opplevelse av å være i en slags sinnsstemning som ikke er verken nåtid, fortid eller framtid?

Jeg har tenkt masse disse dagene, jeg har også vurdert hvor vidt det er noe å dele med en verden der ute eller ikke - denne helt absurde tilværelsen å plutselig befinne seg i.

Har du noen gang kommet over / lest noe skrevet av en som har opplevd tap av en som sto denne nær.., der denne av en eller annen grunn avsluttet livet sitt selv?
Jeg har ikke opplevd å komme over / lese noens tanker om dette, i alle fall ikke før det har gått lang tid siden selve hendelsen.
Hender det du lurer på hva som gjør at noen plutselig velger å ta sitt eget liv?
Jeg skal ærlig innrømme at ikke akkurat spørsmålet over, men en tanke har slått meg her og der - de som velger å ta sitt eget liv må virkelig ha hatt det mørkt rundt seg og opplevd en fortvilelse så bunnløs at ingen av oss kan forestille seg den.

Det er så lite og mye på en og samme tid, som surrer rundt i hodet.
Jeg skriver og jeg deler fra hverdagen vår, fra ting som opptar meg - fra opplevelser, tanker og følelser.
Å skrive gjør alltid godt, eller nå lurer jeg faktisk på - gjør det egentlig det..?
De tanker og grublinger jeg nå måtte ha, de få tankene som streifer klartenkt gjennom hodet og ikke minst alt som opplagt ligger og kverner når jeg skal sove - er det noe å tenke mer på, noe å dele med omverden?
Vel -
Jeg velger å fortsette skrivingen min.
I tiden vi nå står midt inne i, vil jeg dele de tankene som måtte framstå klare og hensiktsmessig å dele.
Jeg vil også dele det jeg måtte sortere og definere av følelser - som kjennes hensiktsmessig å dele.


Om du følger med, vil det komme noen tanker... når det er klart...


søndag 22. desember 2019

I dag skulle bror blitt 46 år


I dag vil jeg dele med dere et bilde jeg allerede har delt på facebook, et av de bildene jeg er aller mest glad i fra jeg var ei lita jente.
Bildet representerer en av de beste stundene fra min barndom - med kos og glede. Bildet er av meg, mamma og min eldste bror, jeg er et par år på bildet og min bror er halv annet år eldre.

Det er snart 17 år siden mamma døde mens min bror skulle blitt 46 år i dag, sånn ble det altså ikke.
Når man opplever å miste en man er nær så tidlig, når man opplever hvordan livet brått tar noen raske og uventede kurser - da får man ikke bare tid til å tenke over ting, man havner på sett og vis i en sentrifuge som gjør at det bare går rundt og rundt med tanker som skvises fram i hodet.

Om vi våger å se nærmere på livet, så er det egentlig ganske facinerende hvordan livet rulles ut så forskjellig for hver og en av oss;
Mellom forskjellige klasser i samfunnet, for vi må dessverre bare erkjenne at vi har flere av disse.
Fra lokalsamfunn til lokalsamfunn.
Fra familie til familie.
Fra familiemedlem til familiemedlem.

Mine søsken og jeg ble født inn i ei lita bygd i den aller nordligste delen av landet vårt.
Vi ble tildelt en familie som kom fra heller små kår. Vår lille familie skilte seg ut fra øvrig familie på både mor og far sin side, både økonomisk, helsemessig og med tanke på hva man skulle oppleve.
Om man ser innad i familien vår igjen, på de enkelte familemedlemmer, så var det også her forskjeller på hva livet skulle ha å by på - allerede fra veldig ung alder.

Bror hadde sine utfordringer allerede fra før bildet øverst i innlegget ble tatt, han skulle dessverre oppleve å bli behandlet annerledes i hjemmet fordi han ikke var biologisk sønn av mannen i huset.
Når en liten gutt opplever både fysisk og psykisk belastning bare for å være den man er, da kan man raskt regne seg fram til at det ikke er lett å være den lille gutten.
Når en liten gutt etter hvert opplever at det er bedre å overnatte borte, og stadig overnatter oftere hos sin onkel og tante, inntil det blir vanskelig å si noe om hvor han egentlig bor - da forstår man at det ikke er lett å være den lille gutten.

Tidlig i tenårene prøvde bror alkohol, noe han som de fleste andre på hans alder har gjort både før han og etter han.
Det som skulle bli bror sin skjebne var at han allerede fra starten av ble avhengig av alkoholen, den ble med han resten av livet, først som venn, deretter som dels venn og dels som uvenn, inntil den bare ble en stalker som aldri ga han fred.

Bror hadde sine utfordringer, han hadde sine perioder gjennom hele livet der han var syk, der han var langt nede og der alkoholen / rusen var det som styrte dagen hans.

Bror hadde også perioder mellom de tunge periodene - det er disse periodene som beskriver bror for den personen han var, fordi det var i disse periodene han var frisk og var seg selv.

I disse periodene var han en fantastisk fin fyr og en veldig likanes kar -
Han var en god bror, en god sønn, en god pappa og en god venn. Han var omsorgsfull, god, vennlig og snill. Han var alltid til å regne med om man behøvde hjelp og det var alltid en trygghet å ha han.
Bror var en naturens mann, han ikke bare likte - han elsket å være ute.
Fisking, bål og annen kos - etter hvert også reingjerdet.
Allerede fra vi var veldig unge, så unge at vi fortsatt ikke kjørte lovlig på snøscootter - heller ikke der det var lov å kjøre - allerede da pakket vi med oss ymse utstyr og mat - og dro til fjells.

Mine egne barn vil aldri få muligheten til å bli skikkelig kjent med onkel Bjørn, likevel har de noen gode minner de kan gjemme på.
Minner fra besøk hos en frisk onkel, en onkel som i de få møtene man hadde fikk vise seg fra akkurat den siden der han var seg selv - den beste onkelen man kan ønske seg, i det elementet han aller best ville være - nemlig ute.
Barna mine beundret onkelen sin - både alt han kunne om fjellet, om fiske, om været, om snøscooter, om reingjerdet og om dyrene ute. I tillegg ble onkelen satt høyt i kurs etter at han puttet de i scooter-sleden gang etter gang og tok de med på timesvise turer.





Det er vondt å tenke på at bror er borte for oss, ikke bare vondt - det er fortsatt helt uvirkelig.
Inni mellom er det som en stemme i hodet mitt sier at det ikke er mulig at han er borte, jeg må da forstå at det er en feil.
Samtidig er jeg smertelig klar over at den eneste feilen som finnes, er at dette har skjedd. At bror er borte er dessverre en realitet jeg må forholde meg til, en realitet som stadig blir mer virkelig.

Jeg er glad i deg,
Bruker du de ordene ofte..?
Bruker du de ordene i det hele tatt..?

Kan hende jeg er noe merkelig, men jeg har det med å fortelle barna mine og konemor mi at jeg er glad i de - hver dag.
Jeg sa det også til bror hver gang vi pratet sammen, også siste gangen vi pratet sammen - to dager før han ikke var mer.
Duuuuuuu, så glad jeg er for at jeg sa det til han!!!
Ikke for det, han visste det uansett - men det er noe med å ha sagt det.

Vi vet aldri hva livet bringer rundt neste sving.
Det koster så lite, samtidig betyr det så veldig mye.
Om du ikke har gjort det så mye tidligere, om du egentlig ikke er typen til å preike om følelser - oppfordringen til deg blir likevel å prøve.
Bruk viljen din til å fortelle i alle fall den du bryr deg aller mest om at du er glad i den, om det er barnet ditt eller den du deler seng med, en venn eller hvem som helst.

Det gjør nemlig så skrekkelig vondt å miste noen, en smerte som blir pitte, pitte litt bedre med viten om at han visste at jeg var glad i han... eller hun...






onsdag 11. desember 2019

En helseminister fratatt all troverdighet nord for sinsenkrysset

https://www.facebook.com/sharer.php?u=http%3A%2F%2Fwww.dagbladet.no%2Fnyheter%2Fde-dysser-ned-en-nasjonal-krise%2F71909202&_rdr

En helseminister som vil svare på egnet tidspunkt... hva enn det måtte være.
En statsminister som ikke vil svare, fordi det er helseministerens ansvar å svare.

I det hele tatt har vi ansvarlige som ikke vet hvilket omfang saken innehar, som ikke vet hvilke utfordringer man står overfor - og som barnehagebarn kort og godt bare nekter å forholde seg til situasjonen, da forsvinner den nok.

Vi har en helseminister som for det første ikke er helsepersonell, han har ingen realkompetanse på området.
I tillegg nekter ministeren å høre på fagfolkene, på de som faktisk kjenner til og vet hva som er nødvendig og hvilke utfordringer som ligger i utførelse av helsetjenester - spesielt i distriktene, og enda mer særskilt i den nordligste delen av landet der været spiller en stor rolle.

Vi har fagfolk i nord som overøser både regjerende politikere i sør og storting om situasjonen i nord, med god drahjelp fra politikere i nord som på tross av å ikke være helsepersonell, politi eller brannfolk likevel kjenner utfordringene - fordi de står i disse til langt over knærne.
Likevel dere -
Det vi så langt kan se er Sp politikere på talerstolen som snakker hjertelig og tydelig til både stortingspresident og storting, med bønn og krav om at man må gjøre noe. Med seg har senterpartiet både Rødt og SV med tydelige stemmer og i tillegg både krav om handling og trusler tillitsspørsmål.

Så langt har ingenting skjedd, egentlig.
Vi som følger saken får stadige små drypp som antyder at man ser litt mer, man forstår litt mer, man setter inn et krisetiltak her og et der - mens man påstår at tjenesten nå er 100%
Den er jo ikke det, og med de tiltak man viser til kan ikke tjenesten bli 100%.

Man kan stille så mange spørsmål man måtte klare i stortinget, til både helseminister, statsminister og stortingspresidenten.

Sannsynligheten for at det allerede har gått liv som direkte eller inndirekte følge av krisen er stor.
Hvor mange liv skal forringes, eller gå tapt før man faktisk gjør noe?
Hvor mye forverring av situasjonen må til før man bestemmer seg for å gripe inn?
Hvor mange dyktige og rutinerte fagfolk må si opp stillingen sin før man gjør noe?
Hvor redd skal befolkningen og fagfolkene kunne bli, hva er akseptabelt, før handling?

Det er å lese i kommentarfeltene på sosiale medier, utsagn fra folk i de mest oppegående områder på østlandet, hvilken forståelse man har av både geografiske og konkrete utfordringer i nord. Noe sier meg at den samme oppfatningen sitter mellom ørene på de som styrer og sitter med ansvaret for denne tragedien;
Kommentarer av typen
"mine skattepenger skal gå til ambulansebiler i hovedsak, vi klarer oss med det her nede og det må man også kunne i nord"

Det er beklagelig og det er bedritent å skulle ta det innover seg -
De ansvarlige for å gjøre noe med krisen rundt ambulanseflyene i nord har ikke peiling. Ikke har man peiling på geografien i nord, ikke har man peiling på værforholdene i nord, ikke har man peiling på hva det vil si å drive helsetjenester i distriktene og ikke har de peiling på helsetjenester i sin helhet - herunder også hvor raskt en situasjon kan endre seg fra stabil til livstruende.

Vi er et langstrakt land, og vi ønsker at folket vårt skal være trygge uansett hvor i landet de bor.
Det er et statlig ansvar å se til at folk er trygge.
Pr. i dag svikter dessverre de ansvarlige, noe man har gjort over tid, og med overlegg. Man fikk advarsler fra både fagfolk, politikere og andre før man med viten og overlegg gikk inn i samarbeid med dagens operatør.

Måten ting er blitt gjort på er til skrekk og advarsel.
Oversiktskartet som viser koblinger mellom de forskjellige som har vært med i forbindelse med anbudsrunden er pinlige, de vitner mer om det vi ser av nettverksforbindelser på tv-serier som The L-word, der streker med koblinger flyter fritt mellom alle og en hver.

Jeg har sagt det tidligere, det lukter svidd av hele saken - og her ser man en stor forskjell på regjeringen og fagfolk.
Mens fagfolk på feltet agerer umiddelbart ved lukten av brent, for å lokalisere og ta hånd om det kritiske, lener regjeringen seg godt tilbake og venter på at det skal ta riktig fyr før man vil gripe til handling.

Det beste våre folkevalgte nå kan gjøre, i respekt for folket - og spesielt den delen av folket som sitter mest sårbart til i denne saken - er å fortelle helseministeren ikke bare at folket har fått nok, men også at man ikke lenger har tillit til han.
Ministeren har etter mitt syn fått mer enn nok tid på seg til å gjøre en ordentlig prosess i forbindelse med at kontrakten til forrige leverandør gikk ut.
Ministeren har hatt god anledning til å lytte på fagfolks vurderinger og innspill, i tillegg også politikere og andre.
Ministeren har fått utallige tilbakemeldinger på en situasjon som stadig blir verre, som går via ustabil til kritisk og forkastelig.

Det er kritikkverdig og fratar helseministeren all tillit og respekt for jobben sin, at han ikke imøtekommer en eneste tilbakemelding på en forventet og akseptabel måte.
Tvert i mot forsvarer han både en prosess man virkelig kan diskutere troverdighet og lovlighet ved. Han forsvarer situasjonen som ikke bare tilstrekkelig, men 100% - selv etter at flere erfarne fagfolk har sagt at nå er det kritisk.
Som om ikke det er nok, så nekter han å stille opp i stortinget og svare for seg når han blir bedt om det - han vil ventet på et egnet tidspunkt, hva enn det måtte være.

Jeg vet at selv om jeg ikke kan avsette ministeren, så kan min mistillit uttrykkes der jeg har mulighet og det er ved å skrive om det og håpe at noen leser og forstår bakgrunnen for den bunnløse fortvilelse som sitter i et nordnorskt hjerte..







Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...