for sikkerheten til våre barn

http://www.moss-avis.no/nyheter/utrykningspolitiet/politi/n-av-hundre-sjaforer-kjorer-i-ruset-tilstand/s/5-67-318442

Har du tenkt over dette noen gang???

Som mor mer enn noe annet, som kone, som et familiemedlem, som kollega, som venn, som bekjent - rett og slett som medmenneske, er jeg sterk motstander av at man skal varsle om kontroller på veien - og det uansett om det er snakk om promille eller fartskontroll.

Det er i mitt hode så enkelt at man ikke en gang kan kalle det egoisme, heller ren tankeløshet og idioti.

Om man ikke er helt blottet for empati til andre mennesker og i tillegg går med et ønske om selv å dø, kan jeg rett ikke forstå logikken i varslingen.

Selv en egoist med tanke kun for seg selv vet faktisk ikke om den som varsles er en som i prinsippet kan kjøre en selv ihjel.

...

Jeg varsler aldri, heller må jeg innrømme at jeg kjenner et stikk av håp om at evt. førere i ruspåvirket tilstand eller også råkjører, blir tatt.

Ta de tenker jeg, plukk fra de lappen - la de spasere, dersom det gjør mitt barn, min kone, min familie, min venn, min kollega eller en jeg kjenner i gata tryggere i trafikken - ja så snapp fra de lappen og gjør din og vår andres veibane betydelig tryggere.

Jeg skal erkjenne en sak til -

Vi har så mye som er forbudt eller gjøres forbudt og bøtelegges i dette landet.

Min mening; Personer som varsler om kontroller i trafikken er på sett og vis med og spolerer jobben til politiet, i tillegg til at de er med og gjør veien mer utrygg. Jeg synes godt man kan bøtelegge personer man med sikkerhet vet er kontroll-varslere...

...

For din og min sikkerhets skyld, for sikkerheten til våre barn.

Ta det til deg, du er verdifull i deg selv

Hva gjør du -
Når du på en eller annen måte kommer til kort?
Når du ikke strekker til?
Når du, uten å mene det påfører en annen vondt?
Når du opplever at det kjennes håpløst ut rundt deg?
Når du opplever at noe i livet ditt synes å ha gått feil?
Når du opplever at liten til deg selv, også kalt selvtillit, faller unna?
Når du opplever at selvfølelsen din, du vet den følelsen som sier noe om din opplevelse av å ha det alt fra bra med deg selv til andre enden der du ikke kan være i hus med deg selv - når denne beveger seg mot et lavmål, hva gjør du da?
Når du opplever at noe du foretar deg går helt feil?
Når du opplever at du på en eller annen måte uten å mene det sårer en annen?

Det er en skummel greie dette, og det er slik at vi har forskjellige måter å forholde oss til disse spørsmålene på - dersom de skulle være aktuelle for oss.

Noen kloke hoder finns helt opplagt, av sorten som ikke bare har tenkt over saken sånn i tilfelle - de klarer faktisk å forholde seg til det man måtte ha tenkt ut på forhånd.
Noen kloke hoder det også, kommer i situasjoner som på en eller annen måte blir alt oppslukende på et øyeblikk - om det enn er bevisste handlinger, uhell, sykdom eller hva enn. Disse personene, disse kloke hodene, klarer ikke forholde seg til situasjonen og i noen tilfeller ender det dessverre med at de tar sitt eget liv eller skader seg selv.
Heldigvis hadde jeg nær sagt, finnes det en del mennesker som befinner seg på en middelvei her. Man kommer ut for en eller annen situasjon i livet, man har ikke tenkt muligheten på forhånd - men man klarer å forholde seg rolig og samlet nok til å finne svar på hva man faktisk skal gjøre eller ikke gjøre.

Hva gjør jeg?
Nå er du kan hende spent på hva jeg vil si at jeg gjør, eller tenker i de forskjellige situasjonene - er du?
Vel, jeg har rett og slett ingen svar... sånn er det.
Disse spørsmålene er for meg like undrende og skremmende som de kan hende er for deg.

Det jeg kan si er at jeg har en grunnholdning om at ingenting i livet må bli så alvorlig at man skal ha måtte komme til det steget at man tar sitt eget liv, det må gå an å søke hjelp før. Det er grunnholdningen, så vet man at noen ganger i livet er det slik at ens grunnholdning til gitte tema ikke holder når man først åker ut i ett eller annet, når man opplever at man kommer til kort... dessverre, ellers hadde vi trolig ikke hatt så mange selvdrap i dette landet.

Ett ord, Angst -
Angsten kommer brått, og den har med seg en del greier man helst ville sett man slapp å ha i hus - greier som åndenød, smerter, svimmelhet, kvalme med mer.

For de av oss som har stiftet bekjentskap med denne greien som og kalles angst, så vet vi at denne kompisen kommer til i de aller fleste fremmede, usikre, vemmelige, ekle situasjoner... ja, den kommer også i en del helt normale og kjente situasjoner uten at man alltid har helt kontroll på det.

For de av oss som ikke har stiftet bekjentskap med denne greien som kalles angst, så kan man vel bare informere om at i det øyeblikket man står over for et av spørsmålene jeg startet innlegget med - så skal man ikke se bort i fra at denne kompisen kommer knakkende på døra (om han i det hele tatt knakker og ikke bare går rett inn...).

Hva er situasjonen?
Hva skjer eller skjedde?
Hva er det jeg ikke mestrer?
Hvordan har jeg påført en annen vondt?
Hva var det som gikk galt?
Hva annet har jeg i livet som berører selvtilliten min, skal dette sette meg helt ut?
Hva er det som definerer hvem jeg er enn akkurat det jeg gjør eller gjør feil, om jeg har gjort en feil - er jeg da ingenting i etterkant, eller er jeg noe mer enn den feilen?
Hva var det som gikk feil?
Hvordan såret jeg en annen, og hva kan jeg gjøre med det?

Når et av spørsmålene jeg åpnet med dukker opp, kan man stille det med en noe annen vinkel - eller alle spørsmålene om man trenger det.
Kan hende får man litt hjelp i det, og i mange tilfeller får man ingen hjelp.

Jeg har ikke svar på verken alle spørsmålene over, faktisk ikke på noen av de egentlig, eller alt annet i livet.
Det jeg der i mot vet, er at har man først skadet eller såret en person - så krever det langt mer å rette opp i det, det er en velkjent greie - om man har gjort det helt åpenbart eller mer i uaktsomhet er egentlig ikke så viktig, gjort er gjort og det krever tilheling.
Dersom ens selvtillit daler eller selvbilde, som jo henger godt sammen - er dette også noe som krever tid til oppbygging, det er også en velkjent greie.

En annen sak er;
Jeg har jobbet med personer som har både skadet andre, såret andre, som har fått knekker på selvtillit og selvbilde i hopetall, som har tatt eller forsøkt å ta både eget og andres liv...
Det er en kunst å snakke med disse personene, det er et privilegium, det er spennende og det er krevende.
Når man sitter i samtaler en til en og hører hva disse har å si, hvordan man forsøker å endre på ting i livet - hvordan man som behandler jobber for at vedkommende skal få tro på at jeg er noe i meg selv, jeg har en verdi i meg selv, jeg har ting i livet jeg er god på osv...

... så er det slik at når man kommer til de stedene i livet der det går på tverke for egen del, så faller ens grunnholdninger og verdier likevel fort i grus altså, de gjør dessverre det.

For tre dager siden var det verdens selvmordsforebyggende dag.
Jeg tror det er bra vi har en dag det er litt ekstra fokus på dette, vi trenger nemlig kjennskap og viten i forhold til disse tingene.

Ta det til deg, du er verdifull i deg selv - uavhengig av dine handlinger og prestasjoner.

vil på en eller annen måte påvirke vårt selvbilde og vår selvtillit

Vi mennesker er noen rare skruer og visste du at vi er følsomme, vi er rett et sammensurium av emosjoner - selvfølgelig visste du det, alle vet jo det - men har du tenkt over det noen gang?

Et helt spekter av emosjoner, det er hva vi er lastet med - har du tenkt på at du er et individ fullstappet av emosjoner, opplevelser, følelser - både grunnfølelsene og alle uttrykkene for disse...

Til og med jeg, smurfen over alle smurfer, må erkjenne at jeg er som alle andre - full av emosjoner og uttrykk for disse, og det selv om jeg egentlig ikke vil vedkjenne meg alle emosjoner eller erkjenne alle mine såre, bløte, svake, harde, utsatte sider.

Har du tenkt over alle de menneskene vi omgir oss med fra dag til dag - hjemme, på familiebesøk, blant venner, på jobb, i butikken, på toget, på gata - alle vi passerer er personer med emosjoner, de er emosjonelle vesener... det er spooky det...

Glede -
Hvordan er du når du er glad?
Hvordan er de du har rundt deg når de er glad, og hvordan framstår du når de rundt deg er glad?
Det er i utgangspunktet en enkel sak å være glad sammen med folk som er glade, vi gleder oss med de - smiler, ler, klapper de gjerne på skulderen. Vi kan tidvis kjenne en glede som griper om seg langt inn i hjerteroten.

Iver -
Hvordan er du når iveren slår ned i deg?
Hvordan opplever du venner og familie når de ivrer etter et eller annet, våkner galskapen og er du med på den?
Vi er noen rare skapninger som jeg har vært inne på. Dersom man er i et lystig lag - om enn med eller uten syntetisk stimuli, om moroen går langt nok kan man la seg gjøre greier man i utgangspunktet ikke ville tenkt på - greier av typen apestreker, påfunn og galskap. En ikke uvanlig konsekvens av disse apestrekene eller påfunnene er gjerne at man skrattler så tårene triller og man gjerne får vondt i muskler man ikke har tenkt over eksisterer.

Tristhet -
Når du kjenner deg trist, setter du deg da til å gråte rett der du måtte være eller går du for deg selv og kjenner på tristheten i din ensomhet?
Hvordan håndterer du at en du har rundt deg blir trist?
Setter du deg til og er trist sammen med vedkommende, og om ikke du blir trist - setter du deg til og kan kjenne empatien komme krypende?
Hva gjør du - legger du en arm trøstende på skulderen, gir du en klem, kommer du med noen gjennomtenkte eller ikke gjennomtenkte ord, kan du være tilstedeværende i stillhet..?
Hva gjør du, hvordan håndterer du at en person rundt deg er trist..?
Når det kommer til tristhet er det straks en utfordring for de fleste av oss. Det er av en eller annen grunn ikke like lett å være til stede i samme rom med en som er trist som en glad person, vi blir brått noe hjelpeløs mange av oss, noen blir redde og noen blir handlingslammet.

Sinne -
Blir du ofte sint, og når du blir sint hvordan framstår du da - har du tenkt over det noen gang..?
Tar du umiddelbart affære, sier hva du mener og det er det? Bærer du sinnet inne i deg slik at det blir en bør som ligger der over tid, kan hende blir den tyngre og tyngre også for sikkerhets skyld?
Kan hende er du en av disse som nærmest blir en trykkoker - der sinnet får lov til å bli værende over tid, mens det koker og koker stadig litt mer - helt til det koker over en dag, helt ukontrollert selvfølgelig..?
Hvordan forholder du deg til sinte mennesker rundt deg selv?
Når en person rundt deg klager på ett eller annet, eller kan hende er forbi klagingen og over i utløp for sinne gjennom kjefting og et kroppsspråk som en blind mann kan lese - hvordan håndterer du det?

Vi er bare mennesker, og vi lar oss påvirke av alt rundt oss - enten på ene eller andre måten, sånn er det.
Selvtilliten vår bygges opp eller rives ned av så mangt og ingenting, hånd i hånd med at selvbildet vårt går opp eller ned ut fra situasjoner i livet vårt.

Opplevelse av god helse, opplevelse av mestring, opplevelse av nærhet og intimitet, en jobb som gir mening - disse er alle eksempler på ting i livet som er med og beveger hvordan man opplever seg selv, selvbildet og selvtilliten sin.
Å se og bli sett av andre mennesker er viktige elementer for oss mennesker, vi er avhengige av det på samme måte som vi er avhengig av alt fra fysisk og kjærlig nærhet til partneren vår, opplevelse av helse til ikke minst det at man har en jobb som gir opplevelse av både mening og glede.
Avvik på et av disse områdene, eller andre viktige områder for oss, vil på en eller annen måte påvirke vårt selvbilde og vår selvtillit - Vi vil enten få det bedre med oss selv eller vi vil få det dårligere med oss selv, noe som igjen vil påvirke hvordan vi forholder oss til andre mennesker rundt oss.

Det er nå drøyt tre uker siden jeg hadde operasjon i skulderen min, ingen komplisert greie - men nok til at bevegelighet og funksjon er begrenset.
Nedsatt funksjon, smerter, gradert sykemelding, dårlig søvn, lite delaktig i dagliglivets plikter...

Man skal komme til en del områder i livet har jeg lært, som man blir nødt for å tenke litt ekstra gjennom.
Dette er gjerne områder man i utgangspunktet ikke trenger å tenke gjennom - fordi de er helt opplagte. Ett av disse områdene er nettopp dette med sårbarhet, hvor sårbare vi er som mennesker - hvor sårbar jeg faktisk er.
Jeg skulle ikke ha behov for å tenke gjennom at jeg er et menneske som alle andre, det er da ganske opplagt.
Jeg skulle ikke ha behov for å tenke gjennom at jeg ikke tåler mer enn andre, det er også ganske opplagt.
Jeg skulle ikke har behov for å si til meg selv at jeg føler eller opplever på samme måte som og ikke annerledes enn andre, det skulle da være ganske opplagt det også.

Likevel -
Jeg har faktisk tenkt over disse greiene siste tre uker, at jeg ikke er mer enn et menneske for øvrig. Når man går inn i skulderen om enn bare gjennom tre små snitt, en times tid med roting på innsiden i et høvelig komplisert ledd må man vel kunne si - får sine ettermæl.
Jeg har måtte innfinne meg med at det gjør vondt også i min skulder, jeg må forholde meg til begrenset bruk ei tid, jeg må hensynta at uvøren bruk nå kan gi lengre periode med smerter osv.
Jeg har liketil måtte akseptere at også jeg trenger smertelindring til tider, for ikke å snakke om gradert sykemelding.

Det er rart med det, hvordan vi inntar et visst sett å leve på - mønster, roller, funksjoner, innstillinger av ymse slag osv.
Man tenker ikke over noe av dette, det inngår automatisk i den delen av det vi bedriver i livene våre som vi ikke tenker bevisst over - den delen som utgjør 98% av alt vi foretar oss. Når vi så plutselig står i en situasjon i livet der vi må gjøre om på noe av mønsteret, rollene, funksjonene og de innstillingene vi er satt inn på i livene våre - da blir vi nødt for å tenke bevisst gjennom en del greier vi normalt ikke ofrer en halv tanke, som at vi faktisk er emosjonelle vesener.