selvskading er generelt en dårlig løsning

 Jeg skadet meg selv over en lang periode, fordi jeg var nedbrutt -

Er dette noe jeg bare finner på å dele uten grunn, er deling noe som gjøres utelukkende for å få opp lesertall i bloggen min?

Eller-

Hvor vil jeg med dette?

Hva vil jeg med dette?

Jeg har ingen problemer med å dele av min historie, over hodet ikke - jeg deler gjerne. 

Men, jeg deler ikke uhemmet og uten en tanke bak. Jeg deler ikke bare for å dele, når jeg deler av min historie er det med et ønske om noe mer, jeg ønsker å formidle noe.

Så -

Jeg selvskadet meg selv i en tiårs periode tenker jeg nok, pluss minus. På denne tiden hadde jeg muligens fem eller seks runder inn til sykehus for å ta røntgen av hånden min, jeg gikk med støttebandasje trolig i månedsvis totalt sett på denne tiden, jeg skrev eksamensoppgaver på videregående direkte inn - slapp å kladde først, jeg skrev eksamensoppgaver med høyre hånd på tross av å egentlig skrive med venstre hånd. Jeg hadde så mye smerter i denne perioden, både i knær og i hånden, jeg hadde enorme indre smerter også - om enn aldri så mye med noen pauser i det jeg fikk fokuset flyttet over på fysiske smerter ved selvskading. 

Men, og nå skal du følge med;

Det er viktig for meg å formidle det som jeg skal gjøre nå-

Fra jeg bestemte meg for å gå helhjertet inn i jobben med å bearbeide fortiden min;

Fra husmor på internatskolen påpekte staheten min og sa at jeg skulle bruke den på noe positivt for egen del, i stedet for å holde igjen, fra jeg bestemte meg for å ta henne på ordet, fra jeg bestemte meg for å ikke la de som tok barndommen min også ta framtiden min -

Helt fra det tidspunktet foregikk det faktisk endring. Det var noe på gang om det aldri så mye så mørkt ut og at veien mot tilheling var tåkete og ble forstyrret av alle disse humpene og hindrene som selvskadingen ble.

Selv om jeg skadet meg selv disse årene, ga jeg ikke opp å jobbe med meg selv. Jeg jobbet veldig mye og intenst med meg selv samtidig som selvskadingen foregikk. Selvskadingen ble en ekstra utfordring på veien mot min tilheling, i dag kan jeg likevel se at selvskadingen for min del hadde en viktig funksjon. Dersom jeg ikke hadde hatt den avlastningen på de smertene jeg kjente innabords, så vet jeg faktisk ikke hvordan jeg hadde taklet å stå i det jeg gjorde denne tiden.

Skal ikke løfte fram selvskading eller glorifisere den, selvskading er generelt en dårlig løsning på å takle problemer - da det gjerne fører til ytterligere og kan hende enda kraftigere problemer.

Jeg var kjempeheldig med hvilke folk jeg hadde rundt meg denne tiden med selvskading, jeg hadde noen ankerfester vil jeg si, som ble avgjørende for at jeg ikke mistet festet og endte opp med ytterligere et kraftig problem i stedet for å heles.

Det å ha mennesker rundt meg som så meg, som hørte meg, som brydde seg om meg - som fulgte meg, som stilte krav til meg, som hadde rammer for meg både rundt behandling i terapi og på hjemmefronten - har vært helt avgjørende for at jeg skulle ende der jeg er i dag.

Husmor på internatet fulgte opp to intense år med skyss til og fra behandling, ferier, skolearbeid osv.

Min kontaktlærer på videregående ba meg flytte hjem til et ledig rom hos henne etter endt eksamen, her også rammer, struktur, krav og omsorg.

Min psykolog fra videregående, strakk seg mer enn hun strengt sett hadde måttet, som hadde forventninger og som var fleksibel. I tillegg var hun min telefonpartner i årevis etter at jeg sluttet å møte til timer hos henne. Dette er en av de sterkeste relasjonene jeg har hatt noen gang, etter noen år uten videre kontakt har vi gjenopptatt kontakt de senere årene med annet utgangspunkt.

Jeg er nå ferdig å dele fra mine erfaringer med selvskading, det siste jeg ønsker å formidle i forbindelse med dette er at vi ikke må avskrive de som selvskader. Det er alltid en grunn til at man gjør det, det er derfor også slik at dersom man får has på det som ligger til grunn, så er det også håp for at man klarer å ta seg forbi dette med selvskading.

Vi må ikke gi opp en som selvskader!