Hvorfor, hvorfor gikk jeg i gang med noe som dumt som å slå løs på ting?

 Jeg husker ikke hva det var som gjorde at jeg selvskadet første gang, men jeg husker hvor jeg var og hvordan det foregikk.

Året var 1994 og vi var på avslutningsturné med Bibelskolen.

Jeg hadde hatt et veldig ålreit skoleår, masse flotte mennesker både av elever og ansatte ved skolen. Likevel, gjennom skoleåret hadde jeg begynt å møte meg selv litt i døra - møte den unge meg, barnet i meg...

Utallige ganger, først i klasserommet der jeg selvfølgelig satt på bakerste rad, etter hvert begynte ubehaget å følge meg også utenom klasserommet.

"Man ser det på meg" var noe som stadig sveipet gjennom hodet mitt, man ser det på meg. Det jeg antok at man kunne se på meg var min historie, mine erfaringer, overgrep av forskjellig slag, skyld og skammen som fulgte med.

I takt med at jeg stadig kjente denne opplevelsen av at man så tvers gjennom meg, så mine innerste hemmeligheter, mine nederlag, mine uforsvarlige handlinger og urenhet - jo vanskeligere fikk jeg det med å komme gjennom dagene.

Den meg som gikk fra å være så stille de første to - tre ukene av skoleåret, til å bli klassens ubestridte klovn og moromann - gikk etter jul mer og mer over til å bli innesluttet og lukket. 

Tilbake til avslutningsturnéen. Jeg satt for meg selv på et svaberg ved havet, helt ytterst i Lofoten.

Mens jeg satt der holdt jeg et stykke glasskår jeg hadde funnet mellom noen steiner og plukket opp. Der og da hadde jeg ingen andre tanker med glasskåret enn å ta det med så ikke noen skulle tråkke i det. Etter hvert som tiden gikk tar jeg meg selv i at jeg fører glasskåret forsiktig over huden på høyre arm, hvor mye skal til før det går hull på huden, hvor mye skal til før det begynner å blø gikk gjennom hodet mitt. Jeg ble sittende slik en stund, å flørte med dette glasskåret - før jeg lukket det inn i hånden min og tok det med til et forsvarlig sted for kasting. Da hadde jeg funnet svar på hvor mye som måtte til for å få hull i huden, jeg hadde også svar på hvor mye som skulle til før det begynte å blø av kuttet. Dette ble første og siste gangen jeg noen gang skulle kutte meg. Det skulle så ta halvannet til to år før jeg begynte med selvskading, denne gang var det med slag, det var harde slag, det var slag i murvegger, lyktestolper og gelender av forskjellig slag.

Hvorfor, hvorfor gikk jeg i gang med noe som dumt som å slå løs på ting?

Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor jeg gikk i gang med det, det var ingen bevisst handling tror jeg. Faktisk tror jeg at det var mer tilfeldig at jeg rett og slett slo i affekt første gang, for så å oppleve at dette lettet på noe inni meg. Riktig nok kom det vonde tilbake ikke lang tid etter, men det ga meg et pusterom, ga meg en pause fra den indre smerten ei gitt tid. For deg som har vært heldig, har vært spart for indre smerte av betydning, som har vært spart for traumer - gjentakende traumer, spart for bevisste handlinger mot deg eller en du er glad i som er av ikke bare uheldig, men ødeleggende art - jeg kan forstå at det for din del er vanskelig å kunne forstå behovet for et pusterom.

Du som har født et barn, har hatt skade i et kne eller det vi i nord kaller skikkelig rygghaill - du har en viss anelse om hva det vil si å få en liten pause fra de mest intense smertene.

Jeg har en del erfaringer med fysiske smerter; gjennom låsninger i kne fødselsrier, rygghaill, skade i skulder, bruddskader her og der, nevrologiske smerter med mer.

Det er vanskelig å forestille seg at man snakker om smerter også når det er snakk om psyken vår, men det gjør man - og det med rette. De psykiske smertene er av en annen art, men intensiteten på disse kan være så kraftig for en person at man faktisk foretrekker stor grad av fysisk smerter som alternativ.

Etter først å ha slått helt spontant og uten at det var noe som ble gjort bevisst første gang, etter opplevelse av at det faktisk lindret en del av det som satt på innsiden - hvor merkelig det måtte høres ut, så ga det faktisk en pause i den konstante smerten som satt på innsiden.

Jeg gjorde det som var blitt en vane gjennom hele oppveksten - Jeg brukte en erfaring til å komme gjennom noe jeg bare måtte innfinne meg med å stå i, måtte leve med, måtte håndtere på en eller annen måte.

Som barn, mens jeg var utsatt for fysiske overgrep - 

Jeg brukte erfaringen ved å stenge av følelser, bite tennene sammen, gråte for å gi til kjenne at det er smertefullt og med det på en eller annen måte tilfredsstille den som utøver volden. Selvfølgelig kom gråten også fordi det gjorde vondt.

Som barn, mens jeg var utsatt for psykiske overgrep - 

Jeg brukte også her erfaringen ved å stenge av følelser, håndtere det som måtte være på agendaen den dagen og timen på dagen, og å gjøre det som var foventet av meg.

Som barn, mens jeg var utsatt for seksuelle overgrep -

Jeg brukte også her erfaringen ved å stenge av følelser, i tillegg sa erfaringen at å stenge av hele kroppen var lurt, jeg lå stille som ei mus og bare ventet - ventet på at alt skulle være over.

Som ung voksen og selvskader -

Jeg hadde erfart at det å selvskade var noe som ga meg pause fra den indre smerten som herjet, denne erfaringen brukte jeg selvfølgelig skulle jeg nesten si, til å gi meg  selv de pauser jeg trengte denne tiden.

Pauser tenker du kan hende, og jeg vil si ja - pauser...

Fra jeg begynte å kjenne på ting mens jeg gikk på bibelskole økte intensiteten på flash backs, på retraumatiseringer.

Fra jeg begynte i behandling, i terapi, eskalerte disse påkjenningene på kroppen min.

Fra jeg ble lagt inn på Modum bad første gangen tok det av - kan du forestille deg hele arbeidsdager, satt tilbake i tid? Jeg tilbragte dagene mine i traumer, de samme traumene som da jeg var barn - bare denne gangen måtte jeg snakke om de. Jeg måtte dele de og med det kjenne ekstra på både skyld, skam, nederlag, ubhag, redsel og ren frykt.

Jeg gikk rundt med katastrofetanker konstant, livet var et helvete å leve.