Det som for henne er blitt en rutine i arbeidshverdagen, er for meg å krysse viktige grenser

Etter uker og måneder med vurdering, utsettelse, mer vurdering, motstand og enda mer vurdering - sendte jeg i januar / februar i år en forespørsel til ergoterapitjenesten i kommunen.

Denne forespørselen fra min side satt langt inne, veldig langt inne!

Så skjedde det som skjer så ofte, i alle fall for min del, at man forsvinner i mengden. Tiden gikk, dager og uker, uker som faktisk ble måneder.

Jeg hørte absolutt ingenting, noe som resulterte i at jeg på den ene siden tenkte at forespørselen fra meg på ingen måte er prioritert - altså kan hende var ikke de behov man har sett for seg til stede likevel. På den andre siden tenkte jeg litt drit og dra, dette er mer typisk enn utypisk - og så glemte jeg egentlig bort hele forespørselen.

Så, plutselig en vakker torsdag ringte telefonen - og her blir jeg rett og slett en klovn...

"Ring - ring"

Jeg hører og ser det ringer, mens jeg tenker:

"Hmmm... All denne svindelen som foregår på telefon om dagen, jeg kjenner ikke dette nummeret - begir meg ikke ut på å ta den..."

"Enn om det er viktig forresten..?..."

"Får vel ta den tenker jeg så til sist, og trykker på svar - mens jeg holder fullstendig kjeft inntil jeg hører noen snakker i andre enden i det minste..."

"Hallooo..???... Dette er XXX fra ergoterapitjenesten i Moss..."

Joda, jeg snakket jeg, er da høflig må vite.

Når bare den hyggelige ergoterapeuten fra kommunen først hadde brutt isen, tatt ordet og presentert seg og beklaget opp og ned at forespørselen fra meg var mottatt og lagt til side slik at den forsvant - før den plutselig dukket opp igjen, svarte og snakket jeg ordentlig - var bare redd i starten, for at det skal sitte en svindler i andre enden som skal få tre sekunder av stemmen min før jeg får tenkt meg om...

Det ble en interessant samtale, der jeg ble bedt om å fortelle hvordan kroppen min fungerer. Jeg ble bedt om å utdype funksjonsnivået mitt - helt konkret.

Hvordan er det å gå?

Hvordan er det å gå trapper?

Hvordan er det å stå?

Hvordan er det å sitte?

Hva med når jeg ligger, søvn og hvile?

Hvordan er det med fysisk aktivitet?

Hva med balanse?

Hvordan fungerer det hjemme, her tenker man på å gjøre ting i huset?

Det vaaaar så mange spørsmål at du skulle bare ha visst...

Da denne samtalen var over hadde vi avtalt hjemmebesøk for riktig å se nærmere på situasjonen. Jeg satt etter samtalen igjen med en opplevelse av å være liten og sårbar, brått satt i en situasjon der jeg defineres ut fra hjelpebehov - i egen hverdag, i eget hjem.

Dette er nytt for meg.

Ikke bare er det nytt, det er skremmende som bare det.

Heller ikke er det bare skremmende om jeg skal beskrive situasjonen helt ærlig, som vel er et poeng dersom man først skal begi seg ut på å dele, ja da er det faktisk ganske omfattende det jeg kjenner på.

Denne ergoterapeuten var på hjemmebesøk nummer 1 hos meg, men for henne nummer ett eller annet i rekken. I stua mi, men for henne i hus nummer ett eller annet i rekken.

Det som for henne er blitt en rutine i arbeidshverdagen, er for meg å krysse viktige grenser. Det krysses grenser i det jeg slipper en person inn i vårt hus og hjem som utelukkende kommer for å se hvordan ting ser ut, utforming, potensielle utfordringer med sikte på evt. muligheter for å sette inn konkrete tiltak i form av hjelpemidler - altså en slags invadering i min og vår personlige sfære om enn aldri så mye for å gjøre ting enklere på sikt.

Bare for å understreke det altså, ergoterapeuten var både hyggelig og ordentlig - og framsto med stor respekt for hus og hjem og hele situasjonen.

Jeg sa det likevel til ergoterapeuten, som satt der i sofa med notatboken sin for å plukke med seg det mest sentrale for henne å samle inn i journal for mottatt helsehjelp - Som om det ikke var ille nok, så vet alle med noe kunnskap på området at det er en viss dokumentasjonsplikt på slike besøk... hjelper ikke akkurat på i en nevrotisk og kaotisk hjerne som min var på daværende tidspunkt.

"Dette er ikke mye hyggelig" sa jeg.

"Ååh, hva tenker du på?"

"Dette her, å sitte med en kartlegging for vurdering av hjelpebehov. Jeg synes det er helt grusomt" sa jeg.

Det var det jeg kjente, og det er det jeg fortsatt kjenner.

Aller helst, der og da, ville mitt instinkt kaste ergoterapeuten rett ut med beskjed om at jeg ikke trenger hennes tjenester likevel.

Det gjorde jeg selvfølgelig ikke hadde jeg nær sagt. Jeg har opplagt en høvelig velutviklet kaptein fram i panna, som gjør at jeg kan styre meg selv fra i alle fall noen dumme ting - som i dette tilfellet der jeg lot fornuften og høflig verbal konversasjon gjøre 1-0 over mine instinktive galskaper.

Jeg har sittet med pasienter, den ene for og den andre etter - snakket om muligheter for å få hjelp i hjemmet, anbefalt de å snakke med ergoterapeut om støtte til ting i hverdagen som kan gjøre det enklere for en å gjøre ting man er vant til å gjøre. Jeg har oppmuntret og snakket om det positive i at man kanskje kan klare mer med enkle tiltak som ikke krever andre mennesker annet enn ved levering osv. osv.

Etter alle disse samtalene - med andre mennesker om deres hverdag - har jeg selv kjent på å komme til kort.

Jeg har vært i en emosjonell berg- og dalbane, der ambivalensen har vært overveldende.

Jeg har kjent på sårhet, nederlag, muligheter, skam, nytteverdi, å være ubrukelig, pinlighet / flause, ydmykelse, behov, sinne, tristhet, tomhet, glede - altså, you name it - jeg har trolig kjent på det også...

Hvorfor gjør jeg det?

Hvorfor kjenner jeg på alt dette, skvipet?

Hva handler det om?

Hvordan skal jeg angripe det?

Kommer mer om dette i neste innlegg, heng på så får du se...

Lik, trykk gjerne også på følg :-)