tanker

Lillemor har vært til utredning for hjertearytmi på sykhuset før jul, og skal tilbake igjen i slutten av denne måneden for holterregistrering.

Det ble gjort EKG og Ecco av hjertet hennes før jul, og man kunne veldig tydelig se ugjevnhet på EKG og et hjerte som lever sitt eget liv på ultralyden.

Jeg sto og kikka på det lille hjertet til jenta mi, som dunket i vei i alle retninger, og kjente en klump vokse i magen min. Vi visste før undersøkelsene allerede at det slo ugjevnt, men det var både vondt og vanvittig skremmende å se hjertet på skjermen som det faktisk slår - heldigis så hjertemuskelen frisk og fin ut.

Jeg ble, som sagt, redd. Det er ingen hemmelighet at arytmier er ekle, uansett hva de skyldes eller ikke - jeg liker ikke hjertearytmier! Det å vite, og se, at lillejenta vår sitt hjerte slår som det gjør… det gir meg vondt i magen og gjør meg kjemperedd. Jeg er det, jeg er kjemperedd. Redd for ikke å vite hva dette kommer av, redd for om det kan stoppe, redd for at hun skal besvime… redd for å miste henne - livredd.

Jeg tenker på henne, tenker på hjertet hennes, tenker på hva som kan være årsak til arytmien. Jeg kjenner på redsel for å miste henne hver dag, kjenner angsten krype opp i ryggen og magen på meg. Jeg forsøker å ta meg sammen, å ikke tenke så mye på dette med hjertet hennes - til ingen nytte. Jeg koser med lillemor mi, syns så synd på henne og kan ikke hindre meg selv i å lure på hvorfor akkurat hun av mange barn skulle ha denne arytmien. Samtidig kjenner jeg på behoved for å ta henne til meg, ta henne opp i fanget, kose med henne - noe ekstra enn tidligere, kanskje en slags ekstra beskyttende greie har slått inn.

Samtidig skal jeg klare å fokusere på jobb, eller på å komme tilbake til jobb i det minste - det går svært dårlig. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om å tenke at jeg skulle gått på jobben igjen, og langt mindre hva jeg skulle gjøre der…

Det er i allfall ingen behagelig situasjon man sitter i, det skal være sikkert.