Søk i denne bloggen

søndag 23. november 2014

snøscooterkjøringen i Finnmark som ligger mitt hjerte nært.

http://www.finnmarkdagblad.no/nyheter/article7703344.ece


FOLKEHELSE

Folkehelse er en spennende greie - det handler om helsa til folk, som jo kan være så mangt.
Det handler om sykdom og skade, om kroppen. Det handler om psyke og eksistens. Det handler i stor grad om forebygging og det handler om å ivareta og behandle. Det handler om velvære og livskvalitet. Uansett hva vi bedriver så er det eller er det ikke folkehelse i det etter hva jeg kan forstå. Kosthold, fysisk aktivitet eller inaktivitet, hobbyer, isolasjon eller eksponering, sex eller sølibat, familie, enslig, sosialt liv, arbeid, delvis arbeid eller arbeidsledig, søvn eller mangel på søvn osv, osv. Vi er nødt til å tenke folkehelse på alle områder, fordi alt vil innvirke en eller annen måte på enten kropp, psyke, ens eksistens, velvære eller livskvalitet.

Jeg googlet folkehelse på wikipedia bare for å sjekke opp min egen oppfatning av folkehelse, og har klippet ut et lite snitt av wikipedias definisjon på folkehelse under.
Folkehelse er «vitenskapen og kunsten å forebygge sykdom, skade, forlenge liv og fremme helse gjennom systematisk innsats og kunnskapsbasert valg av samfunnet, organisasjoner, offentlige og private, lokalsamfunn og enkeltpersoner»

Hva skal jeg så si videre?
Vi anser arbeidet med folkehelse så viktig i landet vårt at vi fra 2012 rett og slett har fått en egen lov som omhandler folkehelsen. Denne loven har liketil en egen formålsparagraf, en paragraf som sier noe om formålet ved selve loven - og det er det langt i fra alle lover som har, jeg tenker det alene sier litt om hvor viktig vi tenker arbeidet med folkehelse er / skal være.
I formålsparagrafen framkommer det at lovens skal fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse. Videre skal loven sikre at det offentlige setter i verk tiltak rettet mot folkehelsearbeid - dette er store greier, langt større enn det lille fokus folkehelse i praksis har blant annet i vår egen kommune som et eksempel.
Om du tar en kikk i folkehelseloven vil du se at det er et spennende lovverk, et lovverk som i mitt hode helt umiddelbart legger til rette for kreativ og spennende tenking.
Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) trådte i kraft 1. januar 2012 og erstattet deler av kommunehelsetjenesteloven og lov om fylkeskommuners oppgaver i folkehelsearbeidet.

Folkehelse er kjempespennende, og kjempeinteressant - og for ikke å flyte helt ut skal jeg ta jeg for meg Tromsø som er byen jeg bor i og jeg må røre litt bort i snøscooterkjøringen i Finnmark som ligger mitt hjerte nært.
Det har pent lite å si om vi tar for oss byrådsavdeling for helse og omsorg, for utdanning, for næring.., for finans, for byutvikling eller byrådsleders kontor - felles for de alle er at folkehelse er noe som angår alle avdelingene.
Ansvaret for folkehelse ligger like godt hos byråd for finans som det gjør hos byråd for helse og omsorg - folkehelse er noe som angår alle, det er ikke slik at den kun eksisterer innenfor helse og omsorg. Folkehelseloven sier ikke at helse og omsorgstjenesten skal sette i gang tiltak, den sier at det offentlige skal sikre at det settes i gang tiltak. Uansett fellesansvar er det likevel slik at byrådsavdeling for helse og omsorg sett utenfra kommunens befolkning er avdelingen som det knyttes sterkest forventning til hva angår fokus på folkehelse, det tror jeg vi bare må ta innover oss.
Det er forunderlig at vi i Tromsø kommune for eksempel får presentert en økonomiplan der folkehelse er nevnt en gang etter hva jeg kan finne, og det er veldig kort innenfor nettopp helse og omsorg. Likevel, det gleder mitt hjerte at byråden for skole og utdanning uttrykker øyne for og ører for folkehelse når det blir bringt på banen, det er og gledelig å høre at man faktisk har tenkt å bruke de midlene som er kommet ekstra med tanke på forebygging til å ansette flere helsesøstre… det gleder jeg meg til å se, så har jeg sagt det også.

Vi har i Tromsø kommune noen utfordringer på forskjellige områder som jeg har lyst til å si er et stort folkehelseproblem, det er forresten veldig sterke ord å si - så om jeg omformulerer meg kan man si at disse i mer eller mindre grad (trolig mer enn mindre) er en ufordring for folkehelsen.

Jeg skal ikke ta for meg alle områdene, men det er noen som er mer interessant for meg å se på ettersom jeg har mitt virke innenfor helse og omsorg - disse områdene er heltid / deltidsproblematikken og forebygging (her tenker jeg i hovedsak på sykdom / belastning hos barn og unge). Lokale tilpasninger både innen helse og omsorg og ellers i kommunen er også en interessant greie.
Heltid / deltidsproblematikken er i all hovedsak noe som er en utfordring i type kvinnedominerte yrker - hele tre av fire innenfor helse og omsorg jobber deltid hørte vi nettopp på det store heltidsvalget, det er en utfordring på mange måter. Det er og en kjennsgjerning at mange som jobber i barnehage jobber deltid, og da i stor grad assistentene.

Jeg vet ikke hvor mange innenfor helse og omsorg jeg har hørt si at de har valgt å jobbe deltid, og de ønsker ikke full stilling - fordi belastningen ved full stilling er for stor.
Formelt sett kommer dette fra sykepleierne, uformelt har jeg fått det fra både sykepleiere og hjelpepleiere. Forklaringen går på at man jobber så mye og belastningen er så stor at man ved å gå deltid har en mulighet til å trekke seg tilbake. Det er alltid vakter å få tak i, behovet er stort for ekstravakter - og man kan selv kjenne etter på hvor mye man orker.
Man skulle kunne forvente at en person er i stand til å jobbe full stilling for å ha en bærekraftig inntekt og kunne ivareta seg selv tenker jeg. At arbeidstakere velger å jobbe deltid fordi man på grunn av belastning på arbeidsplassen ikke evner å jobbe fulltid sier noe om påkjenningen i enkelte yrker og er så absolutt et folkehelseproblem - videre er det et offentlig ansvar å håndtere i følge lov.
Det samme gjelder for personer som ønsker å jobbe fulltid, men av en eller annen grunn ikke får annet enn deltid. Det er utfordrende og belastende for personer at man må gå på konstant jakt etter ekstravakter, eller blir oppringt og i realiteten er nødt til å ta det som er ledig for at man skal få en bærekraftig inntekt. Dette gjør noe med forutsigbarhet i hverdagen, det gjør noe med planlegging og avlysning av planer, det gjør noe med det sosiale livet, det påvirker familieliv og er i det store og hele en belastende tilværelse for de som innehar disse deltidsstillingene - ergo er dette et betydelig folkehelseproblem - og igjen et offentlig ansvar å håndtere i følge lov.
Det er også slik at antallet samlivsbrudd er 60% høyere blant turnusarbeidere enn ellers i samfunnet, 60%!
Det er ikke slik at 60% av turnusarbeiderne skiller lag, men av de som skiller lag er andelen 60% høyere enn i forhold der det ikke er en part med turnusarbeid. Jeg har selv opplevd sykepleiere som har hatt så mye uforutsigbar og ikke minst ugunstig arbeidssituasjon at det har gått utover samliv, «du er ikke her likevel» en kjent strofe for mange dessverre. Samlivsbrudd er en stor påkjenning for de som opplever det. At andelen samlivsbrudd med påfølgende belastninger er så mye høyere blant turnusarbeidere rører bort i folkehelsen som igjen tilsier at å jobbe for gode turnuser er et stort ansvar for arbeidsgiver 

En annen stor greie er forebygging av fysiske og psykiske skader / belastninger hos barn og unge.
Vi som jobber i det offentlige har meldeplikt dersom vi ser noe som uten tvil er kritikkverdig i forhold til barn, vi har og en meldeplikt dersom noe er mistenkelig - hvordan håndhever vi meldeplikten vår ute i kommunen?
Når jeg har vært på kurs og seminar har jeg alltid fått høre at vi er for dårlige på å melde både i barnehage, på skole og i helse og omsorgstjenesten - hva kommer det av tenker jeg?
Riktig nok har jeg hørt dette når jeg har vært på store samlinger der det er folk fra hele landet, men jeg har da visselig og hørt det når jeg har vært på kurs eller seminar i vår egen kommune - om man ser på barnehuset for eksempel eller på støttesenter mot incest, så er det noe som tilsier at det er mange mørketall ute i kommunen. Det er helt klart barn ute i kommunen vår som det skulle reageres på, hvor blir disse av???
Det skulle ikke være noen overraskelse at barn som lever under omsorgssvikt utvikler symptomer av det, eller barn som utsettes for overgrep av noe slag - barn med disse symptomene skal man kunne forvente blir meldt videre i systemet og ivaretatt. Siste tiden i media har det vært litt til og fra med at personalet i eksempelvis barnehager må våge å se disse barna. Jeg tenker at man i mange tilfeller kanskje gjør det, men så stopper det opp når det kommer til handling - og det store spørsmålet her er selvfølgelig hva det er som gjør at man ikke melder videre det man evt. måtte se?

Vi som jobber i det offentlige har et lovpålagt ansvar for å melde i tilfeller vi opplever, ser, eller har en mistanke om at noe er galt for et barn - vi må ikke vite helt sikkert. Vi som er en forelder, ei tante, en nabo, en venn eller hva det måtte være har et moralsk ansvar for å melde i fra om vi opplever, ser eller mistenker at noe er galt for et barn. Forskjellen på meg som sykepleier / barnepleier og meg som nabo er at sykepleieren / barnepleieren i meg, førskolelæreren eller sosionomen i deg er forpliktet til å melde i fra, så hvorfor gjør vi det ikke?
Er vi så redd for å tråkke foreldrene til lille per på tærne at vi velger å ikke melde i fra, eller har vi kan hende så god tone med foreldrene til kari at det i seg selv gjør det vanskelig både å tro at de kan svikte barnet sitt og gjør oss ute av stand til å stole på innstinktene våre?

Hva med meg som forelder, dersom jeg plutselig skulle bli innkalt til møte fordi noen trodde jeg sviktet barnet mitt?
Mye er måten vi går fram på, jeg kunne komme i søkelyset og jeg skulle nok helt sikkert ha renvasket meg selv i forhold til mine barn. Det er trolig en og annen feilmelding inn til barnevernet, men dersom disse er med og avdekker reelle tilfeller der barn er sviktet av voksenpersoner, ja so be it.

I tillegg har vi barn og unge som blir mobbet i skolen, hvem er det som ser disse barna og følger de opp?
Pr. i dag har vi stor mangel på helsesøstre i skolen, det er og lite med alternativ oppfølging til barn som blir mobbet i skole og med det får behov for ivaretakelse. Det er derfor kjempeviktig at de som er på skolen, lærerne og ledelse ved skolene, har et våkent øye på sine elever - OG at de er på plass og følger opp meldinger om mobbing som kommer fra barn eller foresatte.
Mobbing i skolen er et folkehelseproblem i for stor grad. Vi liker ikke å ta innover oss at vi har skoler det mobbes på, og kan hende bagatelliserer vi tilfeller med mobbing eller overlater caset til foresatte på hjemmebane.
Mobbing er et problem, uansett hvor mye eller lite - så lenge det er mobbing i Tromsøskolen er det et problem, og det er et folkehelseproblem uansett hvor få personer det er snakk om.
Hva skjer med den som blir mobbet dersom man ikke får stoppet mobbingen på et tidlig stadie, og hvilke konsekvenser for mobbing for et barn selv om man stopper det på tidlig stadie?

I byrådsavdeling for helse og omsorg ser vi nå at andelen barn og unge med psykiske problemer eller så kalte utviklingsforstyrrelser har økt kraftig, og det er på sin plass å spørre seg selv hvorfor?
Vi snakker mye om tverrfaglighet og jeg personlig har veldig stor tro på nettopp å jobbe sammen i tverrfaglige team for å få en større bredde og langt fler ressurser rettet mot det vi fokuserer på. Jeg tror de forskjellige byrådsavdelingene må jobbe mye tettere sammen med fokus på folkehelse enn det man gjør pr. i dag. Det er flott at man på næring kultur og idrett får til gode markatiltak og aktivitetstiltak, det er godt at noen avdelinger ute i enhetene tilrettelegger for at ansatte får fysisk aktivitet osv. Likevel tror jeg det må ses helhetlig på og jobbes helhetlig med folkehelsen på kryss og tvers av byrådsavdelingene, spesielt for at man skal kunne nå tak i utsatte grupper som gjerne faller i mellom byrådsavdelingene som eksempelvis barn og unge.

I Finnmark går det for tiden en del prat og diskusjon, synsing og mening om snøscooterkjøring ute både i løyper og utenfor løyper. Noe av det jeg har lest går ut på at Finnmark skiller seg ut fra alle andre fylker med stort areal og lite folk, og man tenker det er hensiktsmessig å se på ordninger med kjøring som er positiv for velvære og livskvalitet for mange av de som ferdes ute i natur på snøscooter om vinter.
Jeg tenker man rører bort i noe som er veldig vesentlig med nettopp dette, man må også se på de lokale forutsetninger og eventuelt begrensninger som ligger til grunne for folkehelse. Det kan være at noe som er utenkelig et sted eller for en person vil bringe stor grad av velvære og livskvalitet for en annen eller på et annet sted. Fokus på og arbeid med folkehelse er dermed ikke noe man helt enkelt kan ramme inn for alt og over alt, folkehelse er noe som på områder er generelt og på andre områder er veldig individuelt ut fra individ, livsfase, generell helsetilstand, geografi, miljø osv. osv.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Alenetid- frivillig eller..?

  Alenetid- Facinerende hva man får seg til å tenke på, når man har tid for seg selv... Mens noen higer etter alenetid, er ikke andre så o...