fredag 14. november 2014

Det er mange spørsmål og undringer man kan gjøre seg rundt døden.

http://mobil.gd.no/meninger/kommentar/article5898112.ece?ns_campaign=editorial.article&ns_mchannel=editorial.facebook&ns_source=editorial.facebook&ns_linkname=editorial.share.article&ns_fee=0


Døden er en naturlig greie for oss mennesker, like naturlig som det å bli født. Fødsel og død handler på en måte om to forskjellige ting - komme til livet og forlate livet. Samtidig er det slik at fødsel og død balanserer hverandre - det er natt og dag, det er jin og jang, det er pluss og minus, det er sol og måne og hva man enn måtte finne slags bilder.

Jeg har vært heldig og få være med på et par fødsler og jeg har selv født. Det er en helt spesiell atmosfære når et lite barn blir født. Forventningene er høye i rommet, spenningen er til å ta og føle på, gleden og lykken er ubeskrivelig - og jeg har grått alle tre gangene jeg har opplevd å være i samme rom som et lite barn kommer til verden i.

Når et barn er født annonseres det gledelig både i aviser, på internett og pr. telefon til alle man både kjenner og ikke kjenner. Gleden over dette nye lille livet er så stor at man må dele den med absolutt alt som kan klare å ta til seg denne nyheten.

Allerede før barnet blir født driver man og forbereder alle mulige nødvendigheter;
Utstyr til bil og hus, klær, soverom. I mange land har man babyfest før fødselen, en skikk vi helt sikkert kommer til å ta til oss også i Norge - kjøpestanden har bare ikke funnet en måte å formidle behovet for en slik fest enda.

Når barnet er født forbereder man barnedåp, og de som ikke har barnedåp i tradisjonell form forbereder barnevelsignelse eller navnefest  - noe som gir rom for selskap og fest, feiring av denne nye lille skrotten.

Jeg har ikke tall på alle dødsfall jeg har fått være tilstede ved og ivareta i etterkant. Noen av disse har vært innad i egen familie, men de aller fleste har vært i forbindelse med jobben min som sykepleier.
Døden er en naturlig og menneskelig greie, det er vår måte å forlate denne verden.
Det er veldig rart at vi på tross av kunnskap og en absolutt viten om at vi ikke bare fødes, vi skal også dø og forlate dette stedet likevel er kommet så langt at man fornekter døden til det aller siste.

Jeg har sittet på siden av min egen mamma som skulle dø i sin beste alder. En smertefull og krevende tilværelse så lenge det sto på, men likevel ei ubeskrivelig verdifull tid sammen. Jeg har fått telefon hjemmefra der det er fortalt meg at han jeg elsket som min egen far hadde dødd plutselig, med smerte og sorg over ikke å ha fått være til stede.

Jeg har vært i begravelser til familie og til kjenninger, både de man visste ville dø snart og der døden har kommet overraskende. Det som går igjen er det smertefulle i all smerten der man ikke har hatt en anledning til å forberede seg på at personen kommer til å bli borte snart.

I jobben min som sykepleier har jeg opplevd mange dødsfall - både uventet og de som aldeles ikke har vært uventet.
Det som forundrer meg like mye for hver gang jeg opplever det er pårørende som trekker seg unna, noen har liketil uttalt "nei stå der du og hold henne i hånda, det er best du gjør det som har gjort det før..."
Noe av det vondeste jeg opplever som sykepleier er de tilfeller man sitter ved siden av en døende person, fordi pårørende velger seg bort.

Noe av det mest etisk utfordrende jeg opplever som sykepleier er de tilfeller det blir bestemt å fortsette intensiv behandling på en person man vet er døende, gjerne fordi man ikke ønsker å ta de tunge samtalene med pårørende eller risikere å måtte forsvare avgjørelse om at det er tid for å gi slipp.

Hva er det som gjør at man er redd for, eller av annen grunn velger seg bort fra å sitte nær sin døende mor, far eller hva det måtte være?
Hva er det som gjør at man ikke kan la den døende få lov til å dø uforstyrret av nåler, slanger, poser og hva det måtte være?
Hva er det som gjør at man i stedet for å ta den tunge praten med pårørende heller velger å frata de den siste tiden med sin kjære, uansett hvor vond og tung den måtte bli?
Det er nemlig det man gjør, i stedet for å informere og gi rom for at en familie kan få kvalitetstid sammen, gir man i mange tilfeller urealistisk håp gjennom behandling som ikke har noe å si fra eller til... annet enn at den kanskje det forlenger prosessen noe.

Er vi blitt så gode på behandling at vi ikke lenger vil, eller klarer å la folk som skal dø få lov til å dø?
Er vi i ferd med å gjøre døden umenneskelig og unaturlig?

Hva med etikken?
Man må kunne spørre om det er etisk forsvarlig å la pårørende, og pasienter for så vidt, tro at døden ikke er på tur - når det for vår del er helt klart at den er det?
Er det etisk forsvarlig å pøse på med væske og antibiotika, når vi vet at gamle herr Hansen er på det siste?

Det er mange spørsmål og mange undringer man kan gjøre seg rundt døden. Jeg tror vi som samfunn har en jobb å gjøre når det kommer til å ta døden litt tilbake, la døden bli en naturlig og velkommen del av livet igjen.
Det er på en måte ikke naturlig og aldeles ikke kjekt at noen dør før alderdommen, det er aldri kjekt når noen dør - uansett alder.
Døden er likevel veldig sikker, når den kommer så kommer den - og vi må lære oss å forholde oss til den igjen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hold fast i kjerneverdier

Jeg har brutalt nok forstått at jeg aldri kommer tilbake til somatikken igjen- da kroppen / musklene mine ikke håndterer det stresset som fo...