Søk i denne bloggen

lørdag 8. november 2014

... da er det på høy tid å skrike stopp.

http://tablet.dagbladet.no/2014/11/08/kultur/meninger/skole/malingstyranniet/36113128/

Yes, endelig noen som dukker fram og sier i fra at nå får det være nok!

Jeg håper, virkelig, det blir en oppblomstring av foreldre rundt omkring i landet som sier et høyt og tydelig stopp til den enorme galskapen som herjer skolene våre.

Vi kan ikke sitte stille tilbake og bare se på at den delen av samfunnet vårt som skal ivareta barns læring og mestring i skolehverdagen, blir rent ødeleggende for massevis av barn - jeg tror nemlig det er det som er i ferd med å skje.

Når små barn gruer seg til å gå på skolen så de får fysisk vondt, når små barn allerede i første klasse - som var sagt å skulle ha fokus på lek mer enn læring - sitter en time med lekser hver dag, når små barn måles opp mot hverandre og blir sett på som svake der det er naturlig å tenke individuelle forskjeller...
... da er det på høy tid å skrike stopp.

Barn er forskjellige, barn skal være forskjellige. Søsken er forskjellige, det er forskjeller fra familie til familie, fra bygd til by, fra skole til skole osv. Forskjellene er der, og i motsetning til dagens ordning der barn blir målt mot hverandre og vi ender opp med skadet små barnesinn fordi man ikke strekker til - skulle man heller kreve at det legges opp til å ivareta nettopp de forskjellene som ligger til grunn for å oppnå best mulig læring.

Ingen ville drømme om å lage forventninger til at alle barn skal ha samme høyde og vekt ut fra alder - vi vet nemlig at det er mye som spiler inn her, både av arv og miljø. For meg er det like logisk at det finnes forskjeller på innsiden som på utsiden av små mennesker - og av store mennesker.

Se for deg at man sitter der med utlevert tøy og utstyr i gjennomsnitlig størrelse med forventning om at lille per skal ha det på seg.
Det hjelper ikke å krangle på sko størrelse 29 og en ytterdress tilpasset en tass som er 103 cm, når det er tydelig at lille Per har fot til sko nummer 32 og lengden faktisk er mer enn 130 cm. Han kan selvfølgelig presse på seg skoene og den lille dressen - med stor sannsynlighet for (i alle fall håp om) at noen ville reagert og varslet det som mistenksomt at han ikke har tøy tilpasset faktisk behov.

Hvorfor skal lille Per da tilpasses krav som i prinsippet vil være som å forvente tilpasning til tre nummer for små sko og flere nummer for liten dress?

Likeledes som vi må forholde oss til barns forskjellige størrelser hva angår klær, sko og annet utstyr - likeledes må man kunne forholde seg til at det finnes behov for forskjellig tilnærming til læring og ikke minst at man trenger forskjellig tid på å lære og læringsmiljø.

I helse og omsorg snakker vi forsvarlige tjenester, det gjør man vel også i skole går jeg ut fra. Er det forsvarlig med alle de krav som settes til målinger og forventninger, spesielt når man ser og hører om stadig flere negative konsekvenser av disse?
Hvem er det man utfører alle disse målingene på vegne av?
Jeg kan vanskelig se for meg at barna våre har behov for alle målingene - og jeg som forelder har ikke behov for alle målinger - så hvem er det som eier behovet for å få utført stadige målinger?




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

hvilehjemmet, fatcampen, treningscampen

 Tiden min begynner å renne ut her på hvilehjemme t, fatcampen , treningscampen - om to dager reiser jeg hjem 😊 Jeg har gjort meg en kort o...