"...for oss som har opplevd å være den personen med ørlite promille som skal gjenvinne balansen..."

I går var jeg, kjerringa og hunden ute på en av årets ti på topp turer her i Østfold.                                                                                 

Turen vi valgte oss var på 7 km og gikk dels på vei og dels i skogen. I turbeskrivelsen står det at turen går til nabokommunens høyeste punkt som er på hele 216 meter over havet - ut fra beskrivelsen av turen altså nok en sukkertopp når man fortsatt sammenligner med de ti på toppturene man opererer med i vår nordlige del av landet...

Vi startet med å gå på vei, delvis asfalt og delvis grus, bortover, oppover, nedover, oppover, bortover, nedover, oppover - før vi etter hvert tok av inn i skogen.

For min del begynte stivhet i musklene allerede med oppover på asfalt og grus, noe bedring nedover og bortover før det tok til igjen ved neste oppover. Da vi etter hvert beveget oss inn i skogen ble det på en måte bedre fordi det ikke lenger var så statisk opp eller ned, det ble muligheter for å bevege seg både sidelengs, rett opp, litt ned og ikke minst mer kupert.

Bakdelen i skogen er selvfølgelig det som har med balanse å gjøre. Når man har stubber, røtter, steiner, opp og ned, mose, mykt, hardt i ett eneste kjør - så får man også stadig nye bevegelsesmønstre. Når jeg som sagt i tidligere innlegg holder meg til ett bevegelsesmønster over tid, fungerer musklene mine så der greit. Når jeg der i mot endrer bevegelsesmønster, stivner musklene i det jeg endrer type bevegelse. 

For de som har sett en full person ta stand i stående for å gjenvinne balansen, eller enda mer for oss som har opplevd å være den personen med ørlite promille som skal gjenvinne balansen - så vet man sånn cirka hvordan jeg tidvis så ut - stående rett opp og ned, svaiende forover og bakover, til dels også sidelengs, med armene rett ut, hender og fingre også for den del... et deilig syn med andre ord.

Mens jeg hadde det som tyngst, i de øyeblikkene jeg løftet blikket fra hvor jeg skulle putte beina og litt framover på stien - skimtende etter kjerring og hund som skled lenger og lenger unna inntil de ble helt borte, konsentrerte jeg meg om å tenke at dette har du så godt av Roshild, dette vil du være takknemlig for når du setter deg i bilen etterpå.

Jeg var det, jeg var og jeg ER takknemlig over ganske mye på denne turen -

Kondisjonstrening, utholdenhetstrening, kvalitetstid sammen med kjerringa og hunden.

Tilbake hos fysioterapeuten min får jeg igjen høre om hvor lite lurt man tenker det er at jeg driver og går disse langturene, disse turene som krever mer av musklene mine enn hva godt er, som fører til økt aktivitet i de, økte spenninger, økt stivhet og mer smerter.

Jeg blir litt oppgitt, rett og slett.

Jeg blir oppgitt fordi jeg er av den oppfatning at man må se helhetlig på situasjonen, tenke helhetlig om det å gå turer - også av denne sorten. Ja det blir verre i hele skrotten, ja det blir stivere og vondere i hele skrotten. Likevel, dersom jeg skulle velge å la være med disse turene som ikke er av den sorten man måtte mene er av den snille sorten både i utforming og lengde - da blir det trasig.

Musklene mine blir både mer aktive, stivere og vondere - men...

Vissheten om at jeg har fått brukt kroppen min på en slik tur, vissheten om at jeg har klart enda en slik tur, gjør det verdt det.

Mestringen i å gjennomføre turer som krever en del mer enn type spaserturer man kan ta med rullatoren sin, mestringen i å gjennomføre turer som fortsatt krever at jeg er høvelig på plass fysisk, gjør det verdt det.

Den psykiske tilfredsstillelsen etter å ha gjennomført både det som har vært fysisk krevende, men også må anses å være bra for totalen - kropp, vedlikehold, kondisjon, vektbalanse og ikke minst psyke - gjør at turen blir verdt det.

Jeg har for lang tid siden konkludert med at min tilstand ikke på noen måte skal bli noe som gir meg lov, gir meg tilgang til, å bli en hjemmesitter. Jeg skal ikke la min tilstand bli noe som gir meg en unnskyldning til å bli hjemme når man kan gå ut, jeg skal ikke la tilstanden min bli noe som lager mer begrensninger enn nødvendig.

Det går saktere, mye saktere, enn med andre turgåere rundt meg - så får jeg la være å sammenligne meg med disse. Det peses mer, ganske mye mer til tider, enn hos andre turgåere rundt meg - det driter jeg i! Noe bedre blir pesingen av å gå på og forbedre kondisjonen, noe blir faktisk ikke bedre både med hensyn til astma og med hensyn til stivhet også i muskler som sitter mellom ribben / i thorax og med det gjør at jeg i det som var perioder og nå er nesten konstant- ikke har den fleksibiliteten til å gjøre de skikkelige åndedragene.

Jeg har kommet fram til at jeg rett og slett bare må gå tur under de premisser som er aktuelle for meg, jeg må gå tur med de begrensninger og tiltak som er nødvendig for at jeg fortsatt skal ta meg ut på tur både nå, i morgen, neste uke og måned og videre inn i framtiden.

Det handler om å finne de tingene som gir en noe i livet, de tingene som gjør en glad, de tingene som bygger selvfølelse, selvbilde og selvtillit. For meg er det faktisk sånn at det å komme ut på tur i marka, overnattinger - som jeg savner, dagsturer og fotturer som ikke tar hele dagen - Disse turene gir meg så mye, samtidig som fravær av slike turer ville frata meg så mye i helhetsbildet - at jeg trenger å gjøre de selv om jeg vet at det vil føre med seg et økende symptombilde over ei gitt tid.

Jeg har en tanke om at så lenge det er forbigående, så lenge stivhet og smerter øker for ei viss tid og deretter avtar noe igjen, så lenge jeg vet at jeg ikke ender opp med en permanent svekkelse i muskler med ytterligere komplikasjoner - vil jeg faktisk fortsette å komme meg ut på tur.