torsdag 9. juli 2015

Du kan si og du kan tro hva du vil om meg - du kan likevel ikke rokke ved hvem jeg er eller mine verdier

Tenker du noen gang på hvor mye naboen, kollegaen, broren din, faren din, dattera di, de med det enorme huset eller de med det pittelille huset har i inntekt?

Er du opptatt av hva de rundt deg sitter med av inntekt, utgifter, forbruk, overskudd eller underskudd for å si det på den måten?
Har du en lyst og tendens til å skrolle litt gjennom skattelistene når de legges ut, i alle fall hadde - fram til det nå kan synes hvem som har vært inne og du ikke vil oppfattes som nysgjerrig på andres lommebok?

Tenker du noen gang at de med fet bil og stort hus helt klart ligger innenfor kategorien rik eller nyrik, og trolig er noen drittsekker hva omgang med andre mennesker angår - om de har to biler av nyere dato er de i alle fall drittsekker?
Tenker du noen gang at de med det lille huset og en bil fra starten på dette årtusen nok er skikkelige folk, fordi de trolig ikke sitter på mye materalistiske greier som gjør de hoven og ufin?

Tenker du noen gang at de som går i merkeklær gjør det for å vise fram merket, mens de egentlig holder på å klø seg i hjel på rompa når de kommer for seg selv - merkelappen klør nemlig noe voldsomt?
Tenker du noen ganger at de som har kledd på ungen en trøye fra H og M med bilde fra filmen frost er noen fattigluser, for det kan da umulig være at trøya er på etter eget ønske fra barnet eller en selv?

Har du en forestilling om at de som tjener penger bruker masse mer penger, og sløser med penger?
Har du en formening om at det helt klart er hva vi sitter inne med av mynt og materielle greier som definerer hvem vi er som personer, eller sagt med andre ord;

Jo mer mynt og jordisk gods - jo mer overflatisk og større drittsekker?
Jo mindre mynt og jordisk gods - jo mer dyp og ydmyke sjeler?

Vet du, jeg har tenkt litt på dette - spesielt etter en samtale jeg hadde nå ganske nettopp...

Jeg tror det er ganske mange rundt oss som er opptatt av hva andre får inn av mynt, hva andre eier, hvor mye som brukes - og på hva.
Jeg tror det er ganske mange rundt oss som har irritert seg over at de åpne skattelistene nå har fått en litt begrenset bruk ved at man på en måte legger igjen signaturen sin når man søker opp noen, nå kan faktisk naboen se hvor mange som har vært inne og sjekket - OG han kan se at jeg har vært der... det blir pinlig... om jeg gjør det...

Vet du -
Det er forskjell på folk, om du ikke har oppdaget det til nå kan du bare notere deg det med det samme - det er faktisk forskjell på folk.
At det er forskjell på hvor mye man studerer, hvor mye man tjener, hvor mye man bruker, hvor mye man jobber og sliter om det er på jobb eller hjemme er en kjent sak.

Vet du -
Det er faktisk også forskjell på hvor mye man prater om alt fra utdanning, hva man jobber som og med, hvor mye man bruker, hvor mye man tjener og hvor store utgifter man har.
Det er forskjell på hvor hovne eller ydmyke man er, og det er forskjellige grunner til at folk har på seg det man velger å ha på seg.

Vet du -
Det finnes like mange forskjeller som det finnes folk.
Det finnes drittsekker med utdanning, masse mynt, store hus, fete biler og merkeklær på rompa - og det finnes drittsekker med lavere eller ingen utdanning, små hus, ingen biler og helt alminnelig Cubus på rompa om man vil... faktisk finnes det også drittsekker som bor i leiligheter og ikke i hus.

Det jeg tenker, det jeg mener er -
Ja, det finnes hovne og blærete folk blant oss - disse finnes imidlertid ikke bare blant de som har gjort det godt i livet for å ta et uttrykk mange bruker, de finnes gjevnt over.
Jeg har ingen tro på at det er huset, bilen, jobben, klærne, maten eller hva det måtte være som gjør en person til drittsekk. Jeg har så sterk tro på personen bak alt dette, at jeg er overbevist om at det er personen / personligheten vi er som gjør oss til det ene eller det andre - eller noe i mellom.

Man har en tendens til veldig raskt og gå ut med empati og forståelse for at de som har lite har det vanskelig, og det er en god ting at man evner det.
Man har en tendens til veldig raskt også å gå ut med grader av fordømmelse og anklager i retning de som har jobbet seg til noe mer, det er ikke en god evne - det er en heller bedrøvelig personlig egenskap uansett hvem av oss det er som gjør det.

Så, for å bli noe personlig igjen - jeg har jo en tendens til det...

Oppveksten min var ikke den kjekkeste som noen kan hende har fått med seg om de har lest en del av bloggen min, blant annet var det slik at om jeg vokste opp i samme kår i dag som da jeg vokste opp - ville vi vært definert innenfor fattiggrensen, merkbart innenfor.
Det er mange greier tilknyttet økonomi og fattigdom ved min oppvekst som jeg husker veldig godt. Blant annet at jeg enda tilhørende barneskolen gikk sammen med mor mi i butikken og regnet over varene som ble lagt i kurven etter først og ha klarert ut hvor mye penger hun hadde, for å kvalitetssikre at det var nok penger til å betale da vi kom til kassa.
Merkeklær var et ikketema, det samme var ferier, ukepenger og annet.

Etter at jeg selv har blitt voksen har jeg tatt kontroll på eget liv.
På tross av en psykolog som kunne informere meg i en alder av knapt tyve år om at personer med en brøkdel av min livserfaring er avhengig av hjelp og støtte, at de ikke fungerer i et ordinært liv med utdanning, jobb osv - har jeg både utdanning, jobb og et velfungerende liv.
Jeg bestemte meg for at jeg ikke skal være blant de med tilnavnet ikke-fungerende, det er ikke meg - jeg skal bestemme selv tenkte jeg, jeg skal ha utdanning og jobb som gjør at jeg selv til en viss grad kan bestemme over egen økonomi.

Jeg har en utdanning jeg er fornøyd med selv om lønna til sykepleierne ikke er den man roper høyest av, jeg liker det jeg gjør.
Jeg har verdens beste konemor, lillemor og lillemann og vi er lykkelige med hverandre, over å ha et godt hjem og en god tilværelse.

I likhet med mange flere rundt oss enn de som vil erkjenne det, trenger vi å bruke hodet - hver dag og i forhold til alle ting, også økonomi.
At man har en grei økonomi vil ikke si det samme som at man kan dure i vei uten å tenke seg om - det er ingen utømmelig kilde, det er ikke på noen måte verken rom for eller greit med tankeløs bruk  og som min bestemor ville sagt, ødsling.
Jeg liker kvalitet og jeg liker komfort, noe som og går hånd i hånd med en annen sak jeg liker - nemlig å tenke langsiktig - dette igjen går hånd i hånd med økonomiske prinsipper.

At jeg har en grei økonomi vil heller ikke si det samme som at jeg, eller vi, har blitt følelsesløse, uempatiske drittsekker - jeg vil i alle fall ikke definere meg dit.

Jeg er takknemlig, vi er takknemlige, og kjenner oss velsignet over å ha et ålreit liv -
Det hender jeg kjenner på anklage eller avensjuke fordi jeg har det godt i livet, noe som selvfølgelig og trolig kan være bare min egen subjektive opplevelse - likevel, det er en vond opplevelse.

Hvorfor er det slik at man skal kjenne på omverdens misnøye og unåde fordi man har satt seg mål og klart å oppnå disse?

Hvorfor er det slik at man så lett bare godtar at det er ålreit med nedsnakking av de som har jobbet seg fram til en helt ålreit standard, og for øvrig også de rike og nyrike?
Er det ens egen opplevelse av ikke å strekke til som driver en, noe som kan være tilfelle både med tanke på økonomi, familie, eiendom, jobb eller hva det måtte være - og er det uansett greit?
Hvorfor er det slik at man så lett bare godtar en allmen oppfatning av at de som har jobbet seg opp er mennesker uten empati, uten integritet og med hovmod og nedsettende opplevelse av de rundt - drittsekker med andre ord?

Det finnes drittsekker i begge ender tenker jeg, det finnes anklagere i begge ender, det finnes misfornøyde personer og det finnes tilfredse personer - i begge ender.

Det er ikke mynten, buksa, huset, bilen eller maten som gjør folk verken hovmodige eller fordømmende - det er personligheten, og den drar man med seg uansett hvor man sitter i trappa.

Jeg har ingen planer om å bli rik, velsignet som jeg er har jeg en ålreit jobb og en ålreit tilværelse -  jeg vender ikke krona opp og ned flere ganger før den brukes, men jeg trenger å bruke hodet og leve etter et visst budsjett - det er klokt uansett tenker jeg.

Utover det er det faktisk slik at det alltid vil være noen som mener det ene eller andre om en, det vil alltid være noen som forteller deg hva de synes om de gjør det direkte eller via omveier og rundt grøten.
Folk kan synes og mene hva de vil om en tenker jeg, det som er viktig er at man bevarer sin integritet som menneske, at man selv er bevisst rundt hvem man er, ens verdier og hva man står for. Sårt vil det være hver gang man opplever seg sett ned på eller fordømt, har man et våkent og bevisst forhold til seg selv klarer man å heve seg over andres tullskap -

Du kan si og du kan tro hva du vil om meg - du kan likevel ikke rokke ved hvem jeg er eller mine verdier, de står fastere enn synsing og mening utenfra.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hold fast i kjerneverdier

Jeg har brutalt nok forstått at jeg aldri kommer tilbake til somatikken igjen- da kroppen / musklene mine ikke håndterer det stresset som fo...