Ungene og jeg satt og pratet om flyktningesituasjonen ved kveldsmaten i går -
Hva vil det si å være på flykt, fra hva, hvorfor?
Hvem er det som flykter - voksne, barn, eldre, babyer, enslige barn...
Hvordan kommer de som er på flukt seg fra sted til sted - båt, bil, buss, trailer, fly, til fots...
Hvordan agerer myndigheter og folk som representanter for land man flykter til?
Det var mange tanker som gikk gjennom hodene på småsmurfene i går, og jeg kan ikke stoppe å undre meg over verken ordforråd eller klokskap i de små kroppene.
Lillemor satt med tårer i øynene og hørte på en stund før hun tok bestemt til ordet, gestikulerte en hel del med hender og hode og gjorde det veldig tydelig;
"Når jeg blir voksen skal jeg bli sjef i landet, jeg skal bli statsminister. Når jeg blir statsminister skal de menneskene som er på flukt og trenger hjelp få komme til landet vårt, jeg skal si at vi må sørge for at de får et sted å bo og at de får spise".
Lillemor mer eller mindre gjentok seg selv flere ganger, med hva hun skulle gjøre når hun blir statsminister - om man er på flukt på bakgrunn av religion, krig, helse, hvem man elsker eller hva det måtte være - om det er fare for liv og helse til folk - lillemor har en tanke for det meste;
"Om det kommer ei jente til landet vårt når jeg er statsminister og sier hun må flykte fordi hun ikke vil bli tvangsgiftet med en mann - fordi hun ikke var forelsket i han, når han ikke hadde så vakkert hår, og heller ikke så fine øyne... eller smil... da skulle jeg si at hun kan bli i landet vårt og gifte seg med den hun elsker..."
Lillemann hadde også sine tanker omkring dette, riktig spennende!! Han lurte på hva vi ville gjøre dersom det kom et barn på døra til oss som hadde flyktet, og ikke hadde noe sted å være... ville vi tatt det inn?
Lillemor sa med tårer i øynene at dersom det kom noen på døra med behov for ei seng, kunne de få rommet hennes og hun kunne ligge i storsenga... du hører det...
Etter noen runder om mennesker på flukt, reisemåte, tilfluktsland, velkomst osv. pratet vi litt om hva som er reelle ting for oss å gjøre - her var lillemann vår, den praktiske og administrative karen, raskt frampå...
"Jeg skal snakke med Signe, som er læreren, så kan vi ta med klær vi ikke bruker til skolen, da kan vi gi disse til ungene som kommer til Norge og ikke har så mye klær eller penger".
Lillemor fortsatte på brorens utspill;
"Ja, og jeg kan se på de klærne som er blitt for småe som jeg ikke vil noen skal ha, fordi jeg er så glade i de, da kan jeg gi de bort likevel til noen som trenger de..."
En noe merkelig samtale ble dette, merkelig og givende, rørende og sterk... Det ble noen susser på deilige små smurfer som i all sin hjertelighet, omsorg og empati ba om fortsettelse etter fortsettelse på samtalen...
Vi avrundet med å snakke litt om hvor heldige vi er i landet vårt, hvor priviligerte vi er i forhold til veldig mange andre - at dette er goder vi har som vi må verdsette og ta vare på. For eksempel er vi heldige som har ikke bare eget hus, men egne rom og egne senger med dyner og puter - vi skulle være takknemlig og glade for det, og legge oss fint om kvelden - det finnes nemlig mange som ikke har verken dyne, seng, eget rom eller et hus å sove i...
Trenger jeg si at ungene var som engler ved leggingen i går?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar