søndag 11. september 2016

Ta det til deg, du er verdifull i deg selv

Hva gjør du -
Når du på en eller annen måte kommer til kort?
Når du ikke strekker til?
Når du, uten å mene det påfører en annen vondt?
Når du opplever at det kjennes håpløst ut rundt deg?
Når du opplever at noe i livet ditt synes å ha gått feil?
Når du opplever at liten til deg selv, også kalt selvtillit, faller unna?
Når du opplever at selvfølelsen din, du vet den følelsen som sier noe om din opplevelse av å ha det alt fra bra med deg selv til andre enden der du ikke kan være i hus med deg selv - når denne beveger seg mot et lavmål, hva gjør du da?
Når du opplever at noe du foretar deg går helt feil?
Når du opplever at du på en eller annen måte uten å mene det sårer en annen?

Det er en skummel greie dette, og det er slik at vi har forskjellige måter å forholde oss til disse spørsmålene på - dersom de skulle være aktuelle for oss.

Noen kloke hoder finns helt opplagt, av sorten som ikke bare har tenkt over saken sånn i tilfelle - de klarer faktisk å forholde seg til det man måtte ha tenkt ut på forhånd.
Noen kloke hoder det også, kommer i situasjoner som på en eller annen måte blir alt oppslukende på et øyeblikk - om det enn er bevisste handlinger, uhell, sykdom eller hva enn. Disse personene, disse kloke hodene, klarer ikke forholde seg til situasjonen og i noen tilfeller ender det dessverre med at de tar sitt eget liv eller skader seg selv.
Heldigvis hadde jeg nær sagt, finnes det en del mennesker som befinner seg på en middelvei her. Man kommer ut for en eller annen situasjon i livet, man har ikke tenkt muligheten på forhånd - men man klarer å forholde seg rolig og samlet nok til å finne svar på hva man faktisk skal gjøre eller ikke gjøre.

Hva gjør jeg?
Nå er du kan hende spent på hva jeg vil si at jeg gjør, eller tenker i de forskjellige situasjonene - er du?
Vel, jeg har rett og slett ingen svar... sånn er det.
Disse spørsmålene er for meg like undrende og skremmende som de kan hende er for deg.

Det jeg kan si er at jeg har en grunnholdning om at ingenting i livet må bli så alvorlig at man skal ha måtte komme til det steget at man tar sitt eget liv, det må gå an å søke hjelp før. Det er grunnholdningen, så vet man at noen ganger i livet er det slik at ens grunnholdning til gitte tema ikke holder når man først åker ut i ett eller annet, når man opplever at man kommer til kort... dessverre, ellers hadde vi trolig ikke hatt så mange selvdrap i dette landet.

Ett ord, Angst -
Angsten kommer brått, og den har med seg en del greier man helst ville sett man slapp å ha i hus - greier som åndenød, smerter, svimmelhet, kvalme med mer.

For de av oss som har stiftet bekjentskap med denne greien som og kalles angst, så vet vi at denne kompisen kommer til i de aller fleste fremmede, usikre, vemmelige, ekle situasjoner... ja, den kommer også i en del helt normale og kjente situasjoner uten at man alltid har helt kontroll på det.

For de av oss som ikke har stiftet bekjentskap med denne greien som kalles angst, så kan man vel bare informere om at i det øyeblikket man står over for et av spørsmålene jeg startet innlegget med - så skal man ikke se bort i fra at denne kompisen kommer knakkende på døra (om han i det hele tatt knakker og ikke bare går rett inn...).

Hva er situasjonen?
Hva skjer eller skjedde?
Hva er det jeg ikke mestrer?
Hvordan har jeg påført en annen vondt?
Hva var det som gikk galt?
Hva annet har jeg i livet som berører selvtilliten min, skal dette sette meg helt ut?
Hva er det som definerer hvem jeg er enn akkurat det jeg gjør eller gjør feil, om jeg har gjort en feil - er jeg da ingenting i etterkant, eller er jeg noe mer enn den feilen?
Hva var det som gikk feil?
Hvordan såret jeg en annen, og hva kan jeg gjøre med det?

Når et av spørsmålene jeg åpnet med dukker opp, kan man stille det med en noe annen vinkel - eller alle spørsmålene om man trenger det.
Kan hende får man litt hjelp i det, og i mange tilfeller får man ingen hjelp.

Jeg har ikke svar på verken alle spørsmålene over, faktisk ikke på noen av de egentlig, eller alt annet i livet.
Det jeg der i mot vet, er at har man først skadet eller såret en person - så krever det langt mer å rette opp i det, det er en velkjent greie - om man har gjort det helt åpenbart eller mer i uaktsomhet er egentlig ikke så viktig, gjort er gjort og det krever tilheling.
Dersom ens selvtillit daler eller selvbilde, som jo henger godt sammen - er dette også noe som krever tid til oppbygging, det er også en velkjent greie.

En annen sak er;
Jeg har jobbet med personer som har både skadet andre, såret andre, som har fått knekker på selvtillit og selvbilde i hopetall, som har tatt eller forsøkt å ta både eget og andres liv...
Det er en kunst å snakke med disse personene, det er et privilegium, det er spennende og det er krevende.
Når man sitter i samtaler en til en og hører hva disse har å si, hvordan man forsøker å endre på ting i livet - hvordan man som behandler jobber for at vedkommende skal få tro på at jeg er noe i meg selv, jeg har en verdi i meg selv, jeg har ting i livet jeg er god på osv...

... så er det slik at når man kommer til de stedene i livet der det går på tverke for egen del, så faller ens grunnholdninger og verdier likevel fort i grus altså, de gjør dessverre det.

For tre dager siden var det verdens selvmordsforebyggende dag.
Jeg tror det er bra vi har en dag det er litt ekstra fokus på dette, vi trenger nemlig kjennskap og viten i forhold til disse tingene.

Ta det til deg, du er verdifull i deg selv - uavhengig av dine handlinger og prestasjoner.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hold fast i kjerneverdier

Jeg har brutalt nok forstått at jeg aldri kommer tilbake til somatikken igjen- da kroppen / musklene mine ikke håndterer det stresset som fo...