søndag 4. september 2016

vil på en eller annen måte påvirke vårt selvbilde og vår selvtillit

Vi mennesker er noen rare skruer og visste du at vi er følsomme, vi er rett et sammensurium av emosjoner - selvfølgelig visste du det, alle vet jo det - men har du tenkt over det noen gang?

Et helt spekter av emosjoner, det er hva vi er lastet med - har du tenkt på at du er et individ fullstappet av emosjoner, opplevelser, følelser - både grunnfølelsene og alle uttrykkene for disse...

Til og med jeg, smurfen over alle smurfer, må erkjenne at jeg er som alle andre - full av emosjoner og uttrykk for disse, og det selv om jeg egentlig ikke vil vedkjenne meg alle emosjoner eller erkjenne alle mine såre, bløte, svake, harde, utsatte sider.

Har du tenkt over alle de menneskene vi omgir oss med fra dag til dag - hjemme, på familiebesøk, blant venner, på jobb, i butikken, på toget, på gata - alle vi passerer er personer med emosjoner, de er emosjonelle vesener... det er spooky det...

Glede -
Hvordan er du når du er glad?
Hvordan er de du har rundt deg når de er glad, og hvordan framstår du når de rundt deg er glad?
Det er i utgangspunktet en enkel sak å være glad sammen med folk som er glade, vi gleder oss med de - smiler, ler, klapper de gjerne på skulderen. Vi kan tidvis kjenne en glede som griper om seg langt inn i hjerteroten.

Iver -
Hvordan er du når iveren slår ned i deg?
Hvordan opplever du venner og familie når de ivrer etter et eller annet, våkner galskapen og er du med på den?
Vi er noen rare skapninger som jeg har vært inne på. Dersom man er i et lystig lag - om enn med eller uten syntetisk stimuli, om moroen går langt nok kan man la seg gjøre greier man i utgangspunktet ikke ville tenkt på - greier av typen apestreker, påfunn og galskap. En ikke uvanlig konsekvens av disse apestrekene eller påfunnene er gjerne at man skrattler så tårene triller og man gjerne får vondt i muskler man ikke har tenkt over eksisterer.

Tristhet -
Når du kjenner deg trist, setter du deg da til å gråte rett der du måtte være eller går du for deg selv og kjenner på tristheten i din ensomhet?
Hvordan håndterer du at en du har rundt deg blir trist?
Setter du deg til og er trist sammen med vedkommende, og om ikke du blir trist - setter du deg til og kan kjenne empatien komme krypende?
Hva gjør du - legger du en arm trøstende på skulderen, gir du en klem, kommer du med noen gjennomtenkte eller ikke gjennomtenkte ord, kan du være tilstedeværende i stillhet..?
Hva gjør du, hvordan håndterer du at en person rundt deg er trist..?
Når det kommer til tristhet er det straks en utfordring for de fleste av oss. Det er av en eller annen grunn ikke like lett å være til stede i samme rom med en som er trist som en glad person, vi blir brått noe hjelpeløs mange av oss, noen blir redde og noen blir handlingslammet.

Sinne -
Blir du ofte sint, og når du blir sint hvordan framstår du da - har du tenkt over det noen gang..?
Tar du umiddelbart affære, sier hva du mener og det er det? Bærer du sinnet inne i deg slik at det blir en bør som ligger der over tid, kan hende blir den tyngre og tyngre også for sikkerhets skyld?
Kan hende er du en av disse som nærmest blir en trykkoker - der sinnet får lov til å bli værende over tid, mens det koker og koker stadig litt mer - helt til det koker over en dag, helt ukontrollert selvfølgelig..?
Hvordan forholder du deg til sinte mennesker rundt deg selv?
Når en person rundt deg klager på ett eller annet, eller kan hende er forbi klagingen og over i utløp for sinne gjennom kjefting og et kroppsspråk som en blind mann kan lese - hvordan håndterer du det?

Vi er bare mennesker, og vi lar oss påvirke av alt rundt oss - enten på ene eller andre måten, sånn er det.
Selvtilliten vår bygges opp eller rives ned av så mangt og ingenting, hånd i hånd med at selvbildet vårt går opp eller ned ut fra situasjoner i livet vårt.

Opplevelse av god helse, opplevelse av mestring, opplevelse av nærhet og intimitet, en jobb som gir mening - disse er alle eksempler på ting i livet som er med og beveger hvordan man opplever seg selv, selvbildet og selvtilliten sin.
Å se og bli sett av andre mennesker er viktige elementer for oss mennesker, vi er avhengige av det på samme måte som vi er avhengig av alt fra fysisk og kjærlig nærhet til partneren vår, opplevelse av helse til ikke minst det at man har en jobb som gir opplevelse av både mening og glede.
Avvik på et av disse områdene, eller andre viktige områder for oss, vil på en eller annen måte påvirke vårt selvbilde og vår selvtillit - Vi vil enten få det bedre med oss selv eller vi vil få det dårligere med oss selv, noe som igjen vil påvirke hvordan vi forholder oss til andre mennesker rundt oss.

Det er nå drøyt tre uker siden jeg hadde operasjon i skulderen min, ingen komplisert greie - men nok til at bevegelighet og funksjon er begrenset.
Nedsatt funksjon, smerter, gradert sykemelding, dårlig søvn, lite delaktig i dagliglivets plikter...

Man skal komme til en del områder i livet har jeg lært, som man blir nødt for å tenke litt ekstra gjennom.
Dette er gjerne områder man i utgangspunktet ikke trenger å tenke gjennom - fordi de er helt opplagte. Ett av disse områdene er nettopp dette med sårbarhet, hvor sårbare vi er som mennesker - hvor sårbar jeg faktisk er.
Jeg skulle ikke ha behov for å tenke gjennom at jeg er et menneske som alle andre, det er da ganske opplagt.
Jeg skulle ikke ha behov for å tenke gjennom at jeg ikke tåler mer enn andre, det er også ganske opplagt.
Jeg skulle ikke har behov for å si til meg selv at jeg føler eller opplever på samme måte som og ikke annerledes enn andre, det skulle da være ganske opplagt det også.

Likevel -
Jeg har faktisk tenkt over disse greiene siste tre uker, at jeg ikke er mer enn et menneske for øvrig. Når man går inn i skulderen om enn bare gjennom tre små snitt, en times tid med roting på innsiden i et høvelig komplisert ledd må man vel kunne si - får sine ettermæl.
Jeg har måtte innfinne meg med at det gjør vondt også i min skulder, jeg må forholde meg til begrenset bruk ei tid, jeg må hensynta at uvøren bruk nå kan gi lengre periode med smerter osv.
Jeg har liketil måtte akseptere at også jeg trenger smertelindring til tider, for ikke å snakke om gradert sykemelding.

Det er rart med det, hvordan vi inntar et visst sett å leve på - mønster, roller, funksjoner, innstillinger av ymse slag osv.
Man tenker ikke over noe av dette, det inngår automatisk i den delen av det vi bedriver i livene våre som vi ikke tenker bevisst over - den delen som utgjør 98% av alt vi foretar oss. Når vi så plutselig står i en situasjon i livet der vi må gjøre om på noe av mønsteret, rollene, funksjonene og de innstillingene vi er satt inn på i livene våre - da blir vi nødt for å tenke bevisst gjennom en del greier vi normalt ikke ofrer en halv tanke, som at vi faktisk er emosjonelle vesener.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hold fast i kjerneverdier

Jeg har brutalt nok forstått at jeg aldri kommer tilbake til somatikken igjen- da kroppen / musklene mine ikke håndterer det stresset som fo...