Kjæresten min og meg bodde på hver sin kant av landet hele fem måneder før vi fikk samlet smurfeland igjen i forbindelse med flytting fra nord til sør... det ble lang tid å være borte fra hverandre, heldigvis med noen korte perioder sammen her eller der under denne tiden.
Så lenge vi har vært sammen har konemor hatt jobb med tilhørende tjenestereiser, reiser som har gått over alt fra dagsturer til turer på opp mot ei uke. Etter at vi flyttet ned har det for det meste vært dagsturer inn til tigerstaden, men det har vært en og annen tur som har strukket seg over noen dager.
Jeg må bare være ærlig å si det at jeg nok alltid har den samme greien når konemor drar på reis, det er noe som mangler hjemme - det er en del av meg som blir borte og jeg er på en måte ikke helt meg selv igjen før hun er tilbake her hun hører til.
Det altså slik at dersom jeg fikk velge kun med hensyn til meg selv og mine ønsker og behov, ja da hadde det ikke blitt mye reis på konemor mi - da hadde hun vært hjemme hos meg og jeg ville vært så fornøyd med at alt er som det skal være - nemlig at hele smurfeland ville vært samlet hjemme i huset sitt og jeg ville hatt full koll på at alle har det bra, eller i det minst hatt en viss oversikt over hva som ikke var helt bra.
Sånn kan man jo ikke ha det, så det har jeg hatt fokus på og etter hvert har jeg kommet dit hen at når jeg først er alene, så nyter jeg alenetiden.
Jeg nyter mitt eget selskap - ser på tv, strikker, er på internett, koser meg sammen med ungene osv.
Når det så nærmer seg at konemor skal komme hjem fra reis begynner jeg å glede meg ekstra, jeg teller både dag og timer og kan nesten ikke vente til å høre at hun tar i døra og se henne komme inn. Ekstra kjekt er det etter hvert også å se avleggerne når mamma kommer hjem, de blir jo kjempeglade de også - fryd og gammen brer seg i smurfeland med kyssing, klapping og klemming.
Jeg er veldig takknemlig skal jeg si deg, og jeg skal si deg hvorfor -
I mer enn tolv år har konemor og jeg vært sammen, at jeg fortsatt tripper etter henne når hun er på reis er i seg selv fantastisk, men faktisk tripper jeg også etter henne når hun ventes hjem fra jobb om dagene - det er ingen selvfølge.
Det vi har sammen konemor og jeg, den kjærligheten som har grodd mellom oss i tolv år gror faktisk fortsatt.
Det heter seg at forelskelse kommer og går. Jeg er henger med i nyforelskelsen, den sies å være til stede i starten - og det er vel helst naturlig ettersom nøkkelordet her er ny. Når det kommer til forelskelse som sies at kommer og går, har jeg til nå ikke merket at den går. Kan hende er jeg heldig, kan hende er jeg avvikende fra normalen og samme kan det være. Det som er deilig kjenner jeg, er at jeg ser på kjæresten min og kjenner det bruse inni meg, jeg kjenner en stolthet over at hun er min, jeg kjenner en tilfredshet ved at hun har valgt meg, jeg kjenner glede over det vi har.
Når jeg forsøker å se henne opp mot en annen puppeperson rundt meg og likevel i mitt objektive sinn må fastslå for meg selv at den fineste, hotteste, snilleste, teiteste, deiligste, staeste, rareste og beste jenta er mi - ja da brer det seg en lykkerus i hver centimeter i skrotten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar