Det kunne vært verre...

Nå om dagen befinner jeg meg i utgangspunktet i en situasjon jeg trives godt i, nemlig den der jeg har en hel økt med styrketrening gående - jeg har trent en del styrke tidligere og liker godt å drive styrketrening.

I tillegg til styrketreningen har jeg funnet for godt at det å gå tur er en god rutine å ha, det gjør godt for kroppen og det gjør utvilsomt godt for hodet - jeg trenger disse turene for å ha en god helhetlig helse kjenner jeg. De dagene jeg ikke kommer meg ut på tur mister jeg noe, og et ubehag begynner raskt å gnage i topplokket på meg.

Jeg går i skogen rett bort i hugget for her vi bor. Her en dag for et par uker siden, mens jeg gikk og kikket ned på stien, klarte jeg altså å gå rett på trynet - liten og rund som jeg er.  Du kan muligens se det for deg? Jeg går med blikket festet på stien for å unngå å snuble, så snubler jeg likevel fordi jeg har en stor pelsdott som for en gangs skyld ikke skal gå bak meg å holde igjen - men forran meg å dra. Vel, med det som må sies å være for kort bånd og dårlig utsikt gikk det som det gikk... Jeg flatet ut over tørr leire, røtter og småstein - Kikket meg raskt rundt for å se om det var noen som hadde vært så heldig å få med seg stupet mitt, og stablet meg på beina igjen så raskt jeg skulle klare, koste av meg tørr leire og ta en ny kikk rundt etter eventuelle gratis-publikummere.

Ingen å se, ingen skade skjedd...

Jeg tasset meg videre, hodet var uskadet og selvbildet var uskadet ettersom ingen hadde sett meg. Imidlertid skulle fallet ha gitt musklene mine en omgang juling, selvfølgelig gjorde det det. Et par tre dager senere måtte jeg erkjenne for fysioterapeuten at jeg hadde ryggsmerter etter at jeg hadde ligget på bakken og sniffet tørr leire noen sekunder et par dager før timen hos han. Fysioterapeuten min er en kar som elsker å snakke, faktisk mye mer det enn å trykke på de områder som trenger at det trykkes på, så jeg skulle altså få vite følgende; Lårstrekker får en trøkk, denne trøkken gir trøbbel for hoften, som igjen gir en trøkk for ryggen - herav ryggsmerter og ingen tilfeldighet at det kom etter fallet.

Hva lærte jeg av denne seansen tror du?

Ha lengre bånd til hunden, så du ser hva som kommer.

Jeg hadde en gjennomgang i hodet mitt, over alle gangene jeg har falt over ende i henholdsvis løpende, gående eller stillestående. Konklusjonen min er at jeg fortsatt har null fall mens jeg har løpt, utallige gang mens jeg har gått og tre - fire i stillestående. Ut fra dette burde jeg ha lært at det lønner seg å jogge, men jeg har tidligere lært at det lønner seg å høre på kjerringa så da jogger jeg minst mulig. Kjerringa mi ber meg om å ikke løpe, så jeg forsøker alt jeg kan å holde igjen og la være... Noen ganger jogger jeg likevel, da på områder som er jogge-vennlige og til nå uten fall. Du kan muligens ane hvor lykkelig jeg ble over at jeg faktisk ikke hadde jogget da jeg tok dette stupet - sånn med tanke på at det var naturlig å fortelle kjerringa om fallet?

Jeg har lært en ting til etter dette fallet, nemlig at det går an å si til den snakksalige fysioterapeuten min at nå er det greit å bare være stille... og det var det, virkelig...

For noen få dager siden nå skulle jeg få enda en ubehagelig greie i samme skogen. Når vi gikk nedover en beskjeden bakke, kjente jeg ett eller annet tok tak i ene hoften min. Det var som kniver stakk inn i hoften og sendte ilinger av smerte nedover låret og tidvis opp ryggen.

Farsken tenkte jeg, etter hvert som jeg kjente mer og mer på behov for å gå enda saktere. Men i alle dager da, ikke nok med at man skal gå og ikke jogge, resten av denne turen ble rene gå sakte aksjonen - hjelpes så kjedelig.

For å gjøre en lang historie litt kortere -

Jeg kom hjem, det ble en rolig kveld og rolig dagen derpå - gåturen ble byttet ut med kun styrketrening. I går, etter et par dager hvile tok jeg med hunden ut for en rolig ettermiddagstur.

Nei, nei, nei!!

Smertene skyter inn i hoften og ned i beinet, når jeg går i normalt tempo. Et hvert lite forsøk på å skru gå-tempoet pitte litt opp øker smerteintensiteten mange hakk og jeg må nå erkjenne at jeg faktisk er bekymret. Jeg er bekymret for at min framgang og mitt håp om å bli klar for ryggsekk og en noe lengre tur ryker for enda ei tid framover.

Det gjør noe med meg, det gjør noe med psyken min!

Jeg har ikke vært skikkelig på tur i marka, har ikke sovet ute i verken hengekøye eller telt på snart fire år pga. vondt og begrensinger når det kommer til å frakte med seg utstyr. Jeg har kjempelyst til å komme meg ut på tur, som kjerringa og guttungen er ute på nå - viddetur med fiske og overnatting. Heller enn å gå på slik tur sitter jeg hjemme, synes synd på meg selv og har vondt både fysisk og psykisk. Det er ikke litt, men temmelig mye mer enn litt, fristende å gripe til sjokolade og snop - måke innpå i ren selvmedlidenhet, men det ville også gjøre en allerede bedriten situasjon enda mer bedriten.

Jeg ser meg selv i speilet, jeg ser ut vinduet, jeg kjenner på skrotten når jeg beveger meg. Det kunne faktisk vært verre tenker jeg. Jeg kunne ha brukket et bein og ikke vært i stand til å gå på lenge, så kommer jeg på at jeg da selvfølgelig måtte ha brukket beinet på en noe komplisert måte - ettersom jeg for fire år siden brakk et bein og likevel gikk 12 - 14 km om dagen på vidda med høge fjellsko som støtte...

Det kunne vært verre, jeg kunne vært i en tilstand uten mulighet for i det hele tatt å gå, det kunne vært bedritent vær ute og jeg kunne vært ensom og alene uten tak over hodet.

Nå kan jeg gå, om enn sakte.

Været ute er for øyeblikket upåklagelig. Jeg har både ene avleggeren og hunden hjemme sammen med meg, er likevel alene når jeg tenker meg om ettersom den ene av disse er på eget rom og den andre ligger depressiv ved døren og venter på den andre mora...

Uansett- jeg er ikke ensom og jeg har da visselig tak over hodet så jeg holder meg tørr også, når Han kompisen i toppetasjen etter hvert finner for godt at han skal la det regne igjen for ikke å snakke om at han lar vinden blåse.

Mens det for håpentligvis blir litt bedre i lår, lyske, ræv og rygg - sitter jeg i lenestolen med ammeputen i fanget - mens grammene renner innpå meg igjen mens jeg venter på bedre tider, tider der det lar seg gjøre å spasere ut igjen...