selskap kun av iskaffe servert i en pappkopp

 I dag har jeg lyst til å slå et slag for alle de som sitter alene-

Høytider, ferier, helger, merkedager, ettermiddager og kvelder, som ligger alene om natten- kanskje også full av angst for alt vi vet...

Jeg er godt kjent med at vi mennesker har bruk for alenetid, eller egentid som noen gjerne foretrekker å kalle det.

Da jeg møtte kona mi for det som rett rundt neste sving er 20 år siden, var ho tydelig på at ho har behov for alenetid. Det er ikke uvanlig, nesten utelukkende kjenner jeg mennesker som trenger alenetid, om jeg ser bort fra et par stykker som er så til de grader blitt ett at det å være alene for de er å være to.

For min egen del har det blitt slik at jeg ikke på noe tidspunkt har ytret behov for alenetid slik vi gjerne tenker alenetid, men det betyr ikke at jeg ikke har hatt alenetid.

Jeg gir meg selv alenetid jeg, når jeg har kjenner på sinne, frustrasjon,  er såret, lei meg eller skal lese meg opp på noe.

Jeg har fått alenetid uten å be om det, når jeg har hatt dagen alene før kveldsvakt, når jeg har gått sykemeldt og flokken er ute av hus, når jeg har deltatt på ett eller annet over to dager og tidlig har trukket meg tilbake på hotellrommet.

Jeg har blitt bedt om å ta alenetid, når kjerringa har funnet noe å gjøre sammen med barna og sagt at nå kan du være hjemme å slappe av, samle energi.

Nå er jeg og jentungen hjemme alene med hunden på tredje uka. Jeg koser meg sammen med avleggeren,  jeg nyter de få turene jeg kommer ut med hunden og jeg får gjort det jeg kaller vedlikehold i huset.

Jeg har brukt noen timer fordelt på et døgn som utskremt for organisasjonen mental helse, mens ungdommene våre har syklet 24 timer i strekk for en spleis til møteplasser for unge mennesker. OG jeg har besøkt en nabo for tre timer.

Avleggeren har hatt besøk noen dager, det har vært herlig å se henne så fornøyd og glad med venninna si. Jeg har vært serviceavdeling og har kjørt de hit og dit, har reist sammen med de til selveste hovedstaden og jeg har vært minibank for avleggeren. Jeg har passet på at tenåringene har fått I seg mat og jeg har fylt på med ferskt vann i kjøleskapet til de.

Det er et privilegie å ha mulighet til å ordne for barna sine, legge til rette og ikke minst- å se at de koser seg og har det bra.

Jeg har avlevert tenåringene på bestemmelsessted,  så har jeg gått tur mens de har drevet med sine aktiviteter oppe i trærne.

Jeg har lunket rundt i Svinesund alene blant så mye mennesker at jeg ikke har kunne snu meg to meter uten at noen har pustet meg i nakken, og jeg har parkert ræva ved et kafébord og sittet på utstilling mens ungdommene har koset seg med shopping uten pinligheten ved å ha mora hengende på slep.

Jeg har sittet på en utekafé i hovedstaden med selskap kun av iskaffe servert i en pappkopp som stadig skulle komme nærmere å bli en haug våt papp mer enn en pappkopp- inntil ei venninne meldte at hun tar en tur og møter meg.

Jeg har sittet hjemme i storsenga med PC i fanget eller mobil i hånden, mens ungdommene har sittet nede og sett film. FOR en opplevelse det er, bare å høre de kommentere film, le så det rister i veggene og kose seg sammen- mens man vet at det trolig er et helt år til neste gang de får muligheten. 

Jeg har sittet i sofa med avleggeren min og sett på en serie ho har sett minst to ganger før, men digger og ikke kam få nok av.

Samvær, prat, latter, litt kos underveis... en deilig stund med jenta mi som vil huskes. Avleggeren har, naturlig nok, også trukket seg tilbake en del til eget avlukke- som har bragt meg over i eget selskap nede.

Jeg har måtte erkjenne for meg selv at selv om jeg ikke er typen som aktivt trenger å sette av tid til alenetid, så er det godt når jeg først har den. Selv om jeg blir irritert i starten når jeg blir bedt om å være hjemme å slappe av, så kan jeg kjenne at det gjør godt. Det er kjekt å bruke den tiden det tar på å gjøre vedlikehold i huset, når man er alene.

Jeg orker ikke ut blant folk, jeg er trøtt, søvnig og jeg har hatt vondt igjen etter nok en skade. 

Likevel- det kan bli for mye av det gode...

Denne ferien har gitt meg så mye alenetid i bøtter og spann at jeg vil spy av det!

Og jeg tenker...

Roshild, du er lei alenetid etter drøyt to uker der du trolig har et snitt på rundt 70% av tiden i eget selskap, med egne tanker og muligens kommer samtaler med deg selv etter hvert også...

Hva med alle de som har alenetid som sin daglige greie, fordi det bare blir sånn og ikke fordi de velger det?

Jeg tenker jeg er heldig som får hjem guttungen og kjerringa i løpet av denne uken en gang, riktig nok med en viss fare for at de da er i behov for alene tid- men likevel.

Det finnes mange rundt oss som er alene, fordi de bare er det. Mange mennesker som ikke har noen rundt seg eller å vente hjem, som tråkker rundt med seg selv, sine tanker og kan hende også prater med seg selv...

Neste gang du er ute hvor enn du er- Om du ikke sier hei til alle og en hver, eller smiler til alle og en hver- Prøv å legge merke til hvor mange som ikke bare er alene, men som muligens skiller segnut fra de som har valgt å være alene. OG, tenk gjerne over hvor heldig du er som har noen å henvende deg til, hjemme, hos familie, venner, jobb eller hva enn.