At lege på riksen tilbyr seg å være med i et slikt møte er fordi hun som en av få mennesker kjenner litt til dette spetaklet av en sykdom jeg lever med, hun er en av få personer som kan si litt om hvordan sykdommen arter seg, som kan si litt om kilde til forverring eller forbedring av symptomer og som kan gi noen anbefalinger til øvrig helsepersonell med tanke på håndtering av dette elendet.
Så kom det veldig kjapt ny melding fra NAV må vite -
Hva er dette, hvorfor vil lege på rikshospitalet at det skal settes opp et møte med henne og fastlege, hva er det hun tenker å snakke om / formidle?
Enden på denne visen ble møte med NAV som planlagt 30 april, for så å vurdere aktualiteten av et teams møte med lege.
Jeg møtte til avtale 30 april, der det raskt ble klart at jeg har tre alternativer framover;
1. Vi kan sende en søknad om ufør nå, denne vil med all sannsynlighet bli avslått med oppfordring til mer dokumentasjon - og det allerede før den forlater NAV lokalt her i Moss...
2. Vi kan sørge for å få på plass noe mer dokumentasjon, for så å søke og håpe på at søknaden går gjennom lokalt - sjansen for at det blir stopp når det når gjengen som skal saksbehandle søknaden er fortsatt absolutt til stede. Det ble så informert meg om at de aller fleste søknadene erfaringsmessig blir avslått i første runde.
3. Vi kan sørge for at jeg har både fått på plass mer dokumentasjon, mest mulig egentlig - i tillegg vil det også være veldig gunstig om jeg drar meg gjennom en runde til med arbeidsutprøving...
Vel, hva skal man så si til dette??
"Det er slik at du avsluttet forrige arbeidsutprøving før det ble gjort noe konkluderende rapport, ja du ble plutselig frisk og gikk tilbake til jobb i 70% stilling..."
Eeeeh -
Dette var i 2020, Covid hadde vist seg og Norge stengte ned i 2020.
Barn i hjemmeskole, kjerring på hjemmekontor.
Jeg ble ikke brått bare frisk!!
Misforstå meg rett, jeg har verdens beste og snilleste kjerring - men det er noe med å gå rundt og på hverandre 24 timer i døgnet - ikke én dag eller ei uke, men i ukevis og på ubestemt tid - de som kan holde på sånn er ikke normale mennesker tenker jeg, i alle fall ikke i normale relasjoner.
Jeg konkluderte på denne tiden med at 70% vikariat over ett år, det klarer jeg å stå i - om det kræsjer så får det bare kræsje, heller i jobb enn hjemme var min tanke.
"Ja, jeg forstår det.., men det gjør ikke byråkratiet eller de som sitter og saksbehandler kun ut fra dokumenter som ikke sier mer enn bokstaven"
Alternativ 1 er uaktuelt, det kunne vi slå fast temmelig umiddelbart i møtet, det er ingen vits i å sende en søknad som både jeg og min kontakt vet at vil bli stoppet før den er kommet ut døra.
Når jeg ble fortalt at jeg kan settes opp på utprøving ett eller annet sted, men det er ingen som kan kreve at jeg stiller opp på en eneste arbeidsdag - ettersom det er uaktuelt for meg i det hele tatt å være i jobb slik situasjonen min er nå, så forstår jeg veldig, veldig lite.
Jeg er altså anbefalt å gå i en ny periode der jeg skal prøves ut i arbeid på ett eller annet område og sted.
Hensikten er å få en rapport som sier at jeg ikke har helse til å arbeide, jeg har ingenting å gå på rett og slett.
Målet er at når NAV kan hake av i boksen for at jeg har vært på denne utprøvingen, så er jeg klar - DA kan man gi grønt lys for å søke ufør.
Hva er greien?
Har vi, eller har vi ikke, mangel på arbeidstakere også innenfor NAV systemet vårt?
Jeg har trodd og forstått at de stakkars folkene som er i jobb, jobber ræva av seg - eller er sykemeldt...
Likevel har man kapasitet og ressurser til å sette inn i tilfeller som dette?
Man har altså dette tilfellet som sikkert ikke er alene - tilfeller som er helt opplagte, som er beskrevet opp og ned av fastlege, rehabiliteringssenter og spesialist - professor faktisk...
Likevel skal NAV bruke ressurser på en lengre prosess, en prosess som for deres del er ressurskrevende både hva tid, ansatte og penger angår??
At en slik prosess er ikke bare krevende for meg som er gjenstand for, som utsettes for, denne unødvendige prosessen - det er ikke noe som koster NAV / systemet verken en kalori eller noe annet å tenke på?..!!...
Det irriterer meg, faktisk - det provoserer meg!
Jeg bruker min energi, energi jeg egentlig ikke har, energi som strengt sett skulle gått til familie og hjem - på å gruble over, forberede meg på, grue meg til, stresse over og organisere alle mulige greier i forbindelse med mer dokumentasjon og mer push som alle med noe mellom ørene vet at tar meg mer ned i stedet for opp.
"Det beste du gjør nå er å kontakte legen din på Rikshospitalet, be henne om en grundig legeerklæring - det vil være mye bedre enn at hun skal delta på et møte der jeg skriver referat..."
Ja, så var kanskje dette det klokeste som ble sagt i det møtet vi hadde...
Jeg tror kan hende at legen min på Rikshospitalet kommer til å skrive en erklæring som de ber om, jeg tror også hun kan komme til å være veldig tydelig - bruke store nok bokstaver til at man kan lese det som står... jeg håper i alle fall det...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar