Vi kjøpte vårt eget for etter hvert ganske mange år siden, i ei fredelig og hærlig gate som nærmest så ut som den var plukket rett ut av Barne - TV.
Leilighet i lavblokk, selveier i sameie het det så fint.
Der bodde vi altså, 12 boenheter i sameiet - noe som helt opplagt kunne by på både mange kjekke stunder og samtidig også måtte man kunne forvente at enigheta ikke alltid var like på topp.
Vi bodde nederst, på hjørnet, i en liten treroms - akkurat stor nok til at vi fikk skviset oss sammen etterhvert som vi ble flere i kåken.
I tillegg til oss var det ikke mindre enn tre sameier til tett oppi oss, tre tomannsboliger og ei lang rekke med så kalt kjedet eneboliger - tett i tett lå vi, og sammen utgjorde vi denne idyllen av ei gate.
Plenklipping, snømåking, dugnader, utfordringer, møter, diskusjoner, enigheter, treff på lekeplassen, beslutninger i gata, samarbeid i gata, uenigheter i gata, dugnader i gata, opprydding i gata... samhold.
Vi klippet plenen, og når det var naboen sin tur til å klippe plenen klippet vi den igjen - fordi den lå slik til at det passet seg for oss å klippe.
Vi måket snø om vinteren om kapp med kompisen som bodde et par etasjer lenger opp, mens karen i midten knapt nok løftet en spade på de årene vi var naboer. Det ble likevel til vi som bodde på topp og bunn og han - vi innfant oss med at han ikke måket snø og det var det.
For ei fantastisk gate å bo i, for ei flott gate å vokse opp i!
Så en dag fikk vi nok, ikke av gata og ikke av folket - men av å bo trangt. Når det åpnet seg jobbmuligheter på andre siden av landet grep vi muligheten og flyttet på oss.
Ny vei å bo i, nytt hus - kjedet enebolig - betydelig større enn leiligheten vi hadde nordpå, nytt sameie og nye naboer...
Litt risiko å flytte blant mennesker du ikke kjenner noe til fra før, man skal bo veldig tett på en annen selv om man bor i hvert sitt hus.
Vi trives veldig godt her vi har flyttet til, det er et fantastisk naturområde rett utenfor døra og huset er kjempefint - stort og luftig.
De naboene vi har hilst på og snakket litt med har også framstått både hyggelige og fornuftige, i alle fall inntil nå...
Her forleden kveld hadde jeg expert sine sjåfører på døra med ny tørketrommel til oss.
Karene med trommelen framsto både høflige og hyggelige, nesten så jeg kunne beholdt de. De pakket ut trommelen og ordnet klart til å bære inn, da det plutselig kommer ilende ned en kar fra lenger opp i veien... eller lenger ned om man teller tall på husveggen...
Jeg fikk først ikke med meg at det var hit han kom, ikke før jeg hørte noen som sto og rev kjeft noe så grasalt rett utenfor.
Karene til Expert hadde kommet gammelveien inn - noe alle som ikke har vært her før gjør, der hadde de møtt på bommen som alle møter på og de hadde åpnet den for å kjøre gjennom - og sett for seg at de skulle lukke når de kjører ut igjen.
Hei du for en sinnatagg han var han gråtassen som sto på utsiden av huset vårt - Han kjefta så han rista "dere har ingenting med å kjøre gjennom bommen, den bommen skal dere la være..."
"forstår dere hva jeg sier, eller er dere helt dumme...?"
"Dere forstår ingenting, hører dere hva jeg sier, dere kjører ikke gjennom den bommen når dere drar her fra, hører dere meg... idioter er dere..."
Jeg fikk nok av å sitte inne å høre på og tasset ut i døra, da jeg kom dit var sinnataggen snudd ryggen til og på vei bort igjen.
Hva er det som skjer spurte jeg karene, som sto som spørsmålstegn utenfor.
Han mannen kom og kjeftet på bommen svarte ene karen, fortsatt like rolig i både kropp og stemme, før han fortsatte "vi prøvde å forklare han at det var eneste veien GPS`en viste oss, men han ville ikke høre..."
Jeg var helt sjokkert!
I dag da jeg etter dagevis på sofa fant ut at jeg må røre på kroppen, gikk jeg ut for å gå raskt over bilen utvendig i godværet.
Jeg hadde spylt av bilen og gått raskt over med såpesvamp, hadde spylt av bilen igjen og skulle til å ta felgene da en av naboene kom tassende.
Det hadde vært jævlig ålreit om jeg kunne gå ut med søpla mi uten å bli våt på beina sa han.
Svimete i hodet, vond i alt av muskler og mer trøtt enn noen skulle trenge å være så tidlig på dagen kjente jeg veldig på at da kan du ta på deg et par gummistøvler som andre folk gjør når det er vått ute, men det sa jeg ikke - man sier nemlig ikke sånt om man har lært å tøyle seg...
Jeg hører hva du sier svarte jeg heller, før jeg fortsatte - men jeg trenger å få vasket bilen min.
Det var da ikke så ille svart det vel, eller synes du det..?
Ja du gjør det ja, ja jeg hører hva du sier sa karen så - med et kroppspråk som sa mer enn selve ordene, og videre - men det er bare så jævlig kjipt for meg å bli våt når jeg skal ut med søpla...
Jeg ser den sa jeg, og før jeg fikk fortsatt svarte karen - og jeg ser hva du sier, jeg gjør det... mens han snudde ryggen til og begynte å gå igjen.
Noen ganger skjer det liksom bare, har du merket det - eller er det bare meg, at noe bare plumper ut av deg uten at du helt er medvitende om det..?
Jeg snakket nemlig til karen mens han fortsatte å gå fra meg -
Jeg forstår at det blir vått, men jeg trenger å få vasket bilen og da blir det nødvendigvis vått...
Det siste jeg sa var at jeg forsøker å bruke minst mulig vann, men det hørte han nok ikke for da var han alt borte.
Vi har valgt å kjøpe oss hus i ei rekke, vi har valgt å ha naboer tett inn på oss - ingen har bedt oss om å gjøre det.Vi har naboer som vasker biler både på ene og andre siden av oss, og vi har naboer som vanner plen og klipper plen på begge sider av oss. Vi har også naboer som tidvis lager en del lyder som noen ville kalle støy.
Det kan likevel ikke falle oss inn verken å klage på vann som renner inn i søppelskuret, pålegge folk å dra ut for å vaske bilen sin, heller ikke bære oss over verken at det blir vått på vår side av grensegangene eller at det bråkes etter at vi helst vil ha det stille (ingen bråker før vi har stått opp, vi er trolig de som står opp først i hele området...).
Ti år, vi bodde ti år i ei klynge med mennesker i gata vår i nord, vi hadde ikke folk som beklaget verken vått eller tørt, rot eller snø, søppel eller gress.
Folk var inneforstått med at man har valgt å bo tett, man tilpasser seg hverandre, man hjelpes av osv.
På ti år hadde vi ett tilfelle med beboere som flyttet inn og forsto at de trengte mer egenplass, disse kjøpte noe frittstående og solgte seg ut av sameiet veldig raskt - fortsatt på godfot / i god relasjon til resten av blokka og gata - denne typen sameie var rett og slett bare ikke for de.
I viten om at man ikke gjør noe galt medvitende må man rett og slett bare la seg selv leve.
Man må våge å si til seg selv at dette er ikke galt, dette er en del av et normalt liv som jeg har full rett til å leve.
Man må ta sjansen på at det ikke er alle man kommer like tett på som nummer 44, det er ikke alle man skal være tett på rett og slett.
Man må ta sjansen på at det ikke er alle som synes om en og det er greit, det kan man ikke forvente heller i en verden full av forskjellige mennesker - det er derfor ingen mål i seg selv.
Det som er et mål er å leve med viten om at man er den man er, man lever livet sitt ålreit.
Det er et mål at man ikke gjør seg til for noen for å bli likt.
Det som er et mål er at man kan behandle alle mennesker med respekt og likeverd, også de man ikke kommer best ut med - det er nemlig ikke noe i veien med mennesket - det er kjemien, oppfatninger, holdninger og annet som er forskjellig fra en selv og skaper uro.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar