For en del år tilbake, faktisk så langt tilbake som til etter jeg var ferdig med videregående, var jeg på noe som den gang het medisinsk attføring.
Om du som leser tilhører en aldersgruppe noe yngre enn meg vet du trolig ikke hva medisinsk attføring er (betyr at du er ung i livet rett og slett), og jeg skal si det veldig kort;
Medisinsk attføring var en ordning for personer som av ymse grunner ikke var i posisjon til å være i jobb eller i arbeidsrettet tiltak, første stadiet etter sykemeldingsperiode rett og slett - i dag en del av AAP.
(Om du som leser har nådd min alder eller ikke har vært langtids syk nettopp, vet du kan hende ikke hva AAP er... og vi lar det være med det...)
Denne perioden bodde jeg på en hybel midt i Oslogryta, en hybel jeg den gang betalte veldig lite for å leie. Jeg la meg akkurat når jeg kjente for det, og sto opp akkurat når det passet meg. Dagene fylte jeg med akkurat det jeg ønsket, eller lot være å fylle de med noe som helst egentlig.
Jeg var på medisinsk attføring opp mot et halvt år tipper jeg, så skjedde det noe.
Det begynte å bli veldig behagelig å ha det slik som jeg hadde det da, litt for behagelig faktisk. Samtidig med at denne opplevelsen av velbehag bredte seg i meg, kjente jeg at jeg måtte gjøre noe med det.
Hva jeg gjorde?
Jeg fikk time hos fastlegen min, gikk rett på sak og sa at dette begynner å bli vel behagelig - noe må gjøres.
Min veldig så oppegående fastlege kikket på meg et øyeblikk før hun tok tastaturet fatt, mens hun sa at dette er ikke en hverdagslig tilbakemelding og noe vi må gripe tak i umiddelbart.
På noen minutter hadde vi snakket oss fram til hva som kunne være aktuelt videre, og før jeg gikk derfra hadde vi en plan om at vi skulle kontakte Diakonhjemmets sykehus for å høre etter en praksisplass mens vi jobbet oss videre.
Skal ikke gå mer inn på alle trinnene videre, men jeg startet som assistent på Diakonhjemmet veldig raskt etter dette.
Tilbake til dagens situasjon-
Jeg er ikke assistent på Diakonhjemmet lenger. Jobben jeg i dag gjør er veldig mye annerledes enn den gang - den fyller likevel dagene, gir meg utfordringer og lærer meg noe nytt hele tiden. Jeg har mer enn nok å gjøre, jeg stortrives og jeg tenker...
Jeg tenker at jeg har hatt forskjellige typer jobber innen helse fra jeg startet i det spe på Diakonhjemmet;Hjertemedisin, hjertemedisin og infeksjon, helsesenter med distrikt og legevakt, hjertemedisin igjen, hallo inne på barneavdeling, rus og psykiatri, korttid i kommunehelsetjenesten, fulltidsverv som tillitsvalgt og nå altså leder.
Riktig nok har jeg hatt fravær i forbindelse med uheldigheter som sykdom og skader, jeg har også hatt glede av å være gravid og hjemme med baby.
Når jeg ikke har vært hjemme, når jeg har holdt skrotten i jobb - har jeg vært en engasjert og aktiv person, jeg har alltid gitt mye av meg selv.
Jeg tror det er bra jeg, at man gir av seg selv der man er - greia er bare at man må balansere rett, så man ikke går seg tom eller smeller i bakken.
Jeg har, som skrevet om i bloggen for lang tid tilbake siden, opplevd å gå meg tom - en opplevelse som i etterkant selvfølgelig er veldig lærerik, men som mens det sto på var meget uholdbar og vond.
Nå, i dag -
Jeg er hjemme på andre dagen og det kribler og klør i skrotten, det måtte da være noe jobb jeg kunne gjøre hjemmefra har jeg tenkt.
Så, i går dro jeg fram min jobb-PC og gikk i gang... trodde jeg.
Passord......................
Det skulle vise seg at jeg har glemt passordet i mailboksen på jobb. Jeg kommer inn på mail med mobilen, men får ikke tak i alle lagrede mailer der - altså ingen passord.
Nesten antydning til abstinent, jeg kasta meg over mobilen - sendte sms til min snille leder, jeg mente i alle fall hun var snill inntil jeg fikk svar på sms`en jeg sendte.
Kan du maile IT og be de sende meg passordet på mobilen, så jeg får gjort litt spurte jeg.
Nei sa min leder, du er syk - hold deg i ro og vær syk.
Videre i neste sms (kanskje litt medfølende likevel) ba hun meg selv om å ta kontakt med han tassen på IT.
Joda, jeg har bare fornavnet hans - har forsøkt å få tak i han via mobilen, kalender og mailsystemet der... får det ikke til (er vel noe med klokskap innenfor nevnte verktøy å gjøre).
Utover dagen i går, mens jeg lå ut på sofa og flekkvis gløttet på fjernsyn, fikk jeg tenkt enda litt mer...
Jeg er kan hende ikke så veldig flink til å koble av jobb som jeg har tenkt at jeg er, kan hende skulle jeg rett og slett bare la jobben være, drite i arbeid, planlegging, oppfølging og annet - og bare være... hjemme... på sofa..??
Som tenkt, så gjort... nesten...
Jeg gikk inn på fjesboka og fant fram den lukkede gruppa til avdelingen min. Jada, jeg er syk - men jeg er både på mobilen og på mail dersom det skulle være noe.
Det er faktisk sant, man kan både ringe meg og maile meg - jeg kan og vil være tilgjengelig, selv om jeg ikke får jobbet aktivt med noe konkret via maskinen - det er enda bra tenker jeg!
Det var en gang ei som sa følgende til meg;"om du først har gått tom en gang, er veien kortere for at det skal skje igjen..."
Jeg er egentlig ganske flink mener jeg, har kan hende litt justering å foreta meg bare -
Jeg tenker at jeg kan hende skal bruke sykedagene mine til å være syk.
Jeg tenker at jeg kan hende lett skal gjennomgå min forståelse av at jeg er flink til å koble ut jobben, når den skal kobles ut.
Jeg tenker at jeg kan hende skal bli enda flinkere til å strekke meg mot det jeg vet fyller meg.
Jeg tenker at jeg kan hende skal be min kloke lille familie om råd på både konkret og ukonkret.
Nå er det helg om noen timer -
Jeg har det greit i sofa hjemme, det er god tid til jeg skal være i topp stand. Jeg vurderer å ta meg en spasertur ut i dag, går helt fint det bare jeg ikke prater med noen - er dessverre prat som tar pusten fra meg om dagen mer enn forsiktig aktivitet.
Ønsker deg en god helg!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar