Min deling er på ingen måte ment for å henge ut noen

Jeg har nå i tråd med hva jeg tidligere har skrevet om å finne ut av hva som egentlig har skjedd, hva som ikke har skjedd og hva som skulle ha skjedd med min bror - gått i gang med å undersøke saken nærmere.

Det er to spørsmål som har gjort seg meget synlig i den forbindelse;
* Er den videre gangen i veien på å finne ut hva som har skjedd med min bror noe jeg skal ta privat?
* Er den videre gangen i veien på å finne ut hva som har skjedd med min bror noe jeg skal dele?

Jeg har hatt noen runder med meg selv.
Har sett litt på hva jeg har delt til nå og jeg har sett litt på hva som er vanlig og ikke vanlig å dele.
Jeg har også hatt med i regnestykket uheldigheter, bom på mål, svikt og forsømmelse man har lest om og på annen måte sett presentert fra forskjellige steder og forskjellige etater over det ganske land.

Etter å ha vurdert opp og ned og i mente, har jeg landet på at jeg fortsatt skal dele de tanker, de fakta, de følelser og det som måtte skje på veien mot et svar.

Når jeg nå velger som jeg gjør er det viktig for meg å understreke en sak;
Min deling er på ingen måte ment for å henge ut noen- verken enkeltpersoner, funksjoner eller kommune - det tenker jeg er viktig å ha med seg når man leser.
Min deling er ment å dele hva som foregår i hodet mitt etter at jeg (og min familie) er blitt satt i den situasjon vi nå er i.
Min deling er ment å gi et bilde på de tanker, følelser og de faktiske forhold man trenger å forholde seg til som pårørende i en sak som er så tragisk som denne, hvilken vei går vi for å få svar, hva snubler vi over på veien og hvordan finne svar rett og slett.

Min deling er ment på å belyse og få fram fakta i saken, det er nemlig fakta jeg er interessert i.
Hva har skjedd?
Hva har ikke skjedd?
Hva skulle / kunne / burde skjedd?
Har det forekommet svikt?
Hvilket ledd har sviktet?
Har man manglende rutiner?
Har man brutt forsvarlighetskravet?
Snakker man om evt. systemsvikt eller funksjonssvikt?

Helt til slutt også - Kunne denne tragedien vært unngått?

Det jeg har gjort til nå er selvfølgelig å snakke med søsken og tantebarn / foreldre. Vi var tidlig enige om at vi ønsker å komme til bunns i hva det er som har foregått og ikke foregått i tiden før bror døde. Vi har vært enige om at vi ønsker å få endelig svar på hvor det har gått så veldig galt at vi fikk det utfallet vi gjorde.

Jeg har fått den fullmakten jeg trenger for å få utlevert nødvendig dokumentasjon fra kommunehelsetjenesten.
Med fullmakt på plass har jeg bedt om å få utlevert de dokumenter jeg anser som hensiktsmessig for å kunne danne meg et bilde av brors kommunikasjon med helsetjenesten den siste tiden han levde. Ut fra denne dokumentasjonen vil vi kunne vurdere om det er grunnlag for, og da evt. også på hvilket grunnlag, å melde saken videre på vegne av pårørende.
I tillegg har man mottatt et brev fra instans i spesialisthelsetjenesten som har fulgt opp bror over tid, der det informeres om at saken allerede er varslet videre til statens helsetilsyn og fylkesmannen - dette i henhold til de føringer som foreligger for spesielisthelsetjenesten i den grad noe så alvorlig skulle inntreffe mens en person formelt er under behandling.

Mine småbrødre, som viser seg å ikke være så veldig små lengre da de er hele 30 og 36 år, har hatt besøk fra kommunen.
Gutta har fått tilbud om hjelp til å skrive klage, noe som er en positiv gest fra kommunen - det må sies.
Etter hva jeg forstår på gutta har de takket for tilbudet, samtidig som de har informert kommunekaren om at familien allerede er i gang med å følge opp denne saken. For å unngå at det blir mye rot i leiren og kaos,  har man henvist til og bedt kommunekaren ta kontakt med meg.

Her sitter jeg altså -
Forsøker å lese meg fram på en del greier, søker opp og skriver mailer i jakten på svar, venter på svar fra virksomhetsleder i kommunen og den telefonen min lillebror sa at jeg kommer til å få.

En noe merkelig situasjon å befinne seg i sånn følelsesmessig om dagen.
Det er fortsatt vondt, jeg har til nå hatt tunge og vonde stunder daglig.
Hverdagen slår inn over en, det er en positiv og god greie kjenner jeg, samtidig medbringer det også en del møter med mennesker, som igjen medbringer en del kommentarer, kondolanser, spørsmål og småprat... For hver person som til nå har rørt ved min brors død, har jeg kjent et sprengende behov for å skrike ut så høyt jeg klarer.

Å jobbe med denne saken, med å finne ut av historien og veien fram til tragedien, gjør definitivt også noe med meg.
Likevel -
Jeg kan ikke la det være, jeg klarer ikke la det være, jeg må - i likhet med resten av familien - ha svar.