Hvordan kan du holde på så mye i frivilligheten, når du ikke kan gå i arbeid?

 Hvordan kan du holde på så mye i frivilligheten,  når du ikke kan gå i arbeid?

Dette spørsmålet er ikke uvanlig å stille, derav heller ikke uvanlig å få. Spørsmålet er vanskelig,  men samtidig enkelt å svare på...

For det første er det en fascinerende sak, at folk i det hele tatt får seg til å stille dette spørsmålet. For å si det sånn- Jeg hører noen ganger at jeg sier ting rett ut, kan hende også at jeg innimellom snakker uten å tenke. Jeg får fra tid til annen høre at jeg må tenke meg om litt mer før jeg snakker, det er ikke alt jeg sier man skal si visst nok.

På den annen side er det slik, vil jeg påstå, at jeg tenker meg faktisk om før jeg snakker. For all del, jeg kan tråkke i salaten- det finnes en del eksempler på det, men det er ikke hovedregelen.

Jeg er en type som prater, når jeg prater er jeg stort sett engasjert og jeg er frimodig. Jeg har likevel til gode å si ting bevisst for å såre, ramme eller ødelegge (for) noen.

Det har å gjøre med holdninger tenker jeg, hvordan man snakker og hva man sier når man snakker. Vi mennesker er en artig sort, vi kan alle gå i baret, og vil for eksempel enkelt gå i baret, når vi befinner oss i opphetede krangler.

Men-

Uansett hvor direkte jeg er, hvor frimodig jeg er - jeg ville ikke finne på å spørre en person om hvordan man kan bruke så mye tid i frivilligheten,  når man ikke kan gå på jobb.

Tenk litt på det, smak på det-

Det jeg sier nå er til alle, men spesielt til deg som går i (full) jobb.

Om jobben din er en jobb du trives i, både med tanke på oppgaver, arbeidsmiljø og arbeidstid. Om jobben din er noe som bidrar positivt inn i livet ditt, du bruker tross alt minst en tredel av din totale tid der...

Og så kan du brått ikke gå dit mer, fordi det er ting med helsen din som forverres- du kan ikke stå i daglige krav og forventninger av sorten du har på jobb, du kan ikke leve etter det tidsskjemaet du har gjort til nå - fordi det stadig gjør deg dårligere...

Hva hadde du gjort, hvordan tror du dette hadde påvirket deg psykisk?

Neste spørsmål-

Du har kan hende opp mot 20 år igjen til du når pensjonsalder...

Kan du se for deg en hverdag bestående av å tasse rundt hjemme, gjøre det du fra dag til dag har kapasitet til av husarbeid,  lete etter småting å pusle med hjemme, gå tur med hunden og kan hende trene litt dersom ikke smerter og stivhet er for ille?

Kan du se for deg at du gjør dette og samtidig konstant kjenne på at du skulle gjort mer?