Jeg vet jeg ikke skulle skrive mer om dette... men, når jeg så ser tallet på antall mennesker som tok sitt eget liv i Norge i 2023, så kjente jeg et umiddelbart behov for å skrive et avisinnlegg om dette tema...
Under følger innlegget jeg har sendt inn til Moss avis på vegne av Mental helse Moss og omegn.
Tallet er 693 og representerer fjorårets antall på det vi etter hvert kjenner som selvmord i dagligtalen, eller som jeg liker å kalle det om enn litt mer knotete – antall mennesker som tar sitt eget liv.
Antall selvmord har gått opp og ned gjennom årene fra man begynte å registrere. Målinger gjort tilbake til 1970 viser likevel at vi aldri tidligere har registrert så høye tall som i fjor.
Mer enn tre av fire som tar sitt eget liv er menn, vi vet også at aldersgruppen 40 – midten av 50 årene er den mest representerte.
Tallet for 2019 var 650 – Av disse var 465 menn og hele 16 mindreårige tok sitt eget liv dette året. Det var 47 menn i aldersgruppen 45 til 49 år, en av disse mennene var min storebror som skulle blitt 46 år på pitte lille julaften kun ei uke senere. Min bror døde ved henging, som 233 andre menn også gjorde det samme året.
Hva er det som gjør at så mange mennesker tar sitt eget liv hvert år?
Hva er det som driver disse menneskene til å ende livet sitt?
Hvorfor klarer vi ikke å få ned selvmordstallene?
Hva er det vi bommer på, hva er det vi trenger å gjøre, å forholde oss annerledes til?
Mord, smak litt på det ordet du – eller drap...
Hva er det vi forbinder med mord, med drap?
Jeg for min del setter mord og drap i sammenheng med noe kriminelt, med noe jeg helst ser at jeg slipper å forholde meg til. Jeg tenker brutalitet, kaldt blod, fravær av empati og noen som helst tanke for verken ens nærmeste eller andre mennesker. Jeg tenker egoisme og psykopati.
Det kan være jeg har sett litt for mye film for alt jeg vet, men det er disse tingene jeg setter i sammenheng med mord og drap.
Når jeg sier at jeg foretrekker å snakke om personer som tar sitt eget liv framfor selvmord eller selvdrap så er dette noe jeg har gjort så lenge jeg kan huske, og noe jeg spesielt påpeker etter at min egen bror tok livet sitt.
Fordi?
Fordi det handler om hva som ligger bak personens handling.
Det er et fåtall mennesker som tar sitt eget liv med den hensikt å drepe seg selv, myrde seg selv – det er min påstand. Vi har sett noen eksempler på slike selvdrap, i de tilfellene har man først tatt livet av andre og deretter seg selv – da tenker jeg det er innafor å snakke mord og selvmord.
Når tallene for 2019 viser at det er hele 16 unge mennesker, mindreårige, som har tatt sitt eget liv - så er det ingen av oss som tasser rundt og tror at man har gjort dette for å myrde seg selv vel?
Nei, vi setter spørsmål ved hva det var i disse unge menneskers liv som var så vanskelig, så sårt, så vondt at man valgte å ta livet sitt.
Når min bror tok sitt eget liv snakket jeg med hans eldste barn etterpå, mitt tantebarn som da var knapt 25 år. Hun var lei seg, var sint, var fortvilet – fordi pappaen hennes valgte å dø framfor å bli med henne og broren.
Det handler ikke om at pappa valgte å dø sa jeg. Pappa elsket deg og broren din mer enn noe, han ville aldri valgt å forlate dere på denne måten. Når pappaen deres tok livet sitt så handler det om at livet hans var så vanskelig, han hadde så vondt, han var så fortvilet at selv ikke du og broren din var nok til å holde han her. At pappaen din tok livet sitt sier langt mer om hvor vanskelig og vondt han har hatt det enn at han har valgt å forlate dere, han ville aldri forlatt dere dersom han var seg selv, var frisk og i stand til å velge.
Mitt tantebarn tok til seg det jeg sa, hun gjentok etter meg og hun fikk en umiddelbar ro. Pappaen hennes hadde ikke valgt å forlate henne, han hadde ikke klart å finne en annen utvei.
Hvor vil jeg, hva vil jeg, med dette?
Vi snakker en del om hvorfor vi ikke lykkes i å få ned selvmordstallene.
Jeg tror vi må tenke ganske utenfor boksen, faktisk tillater jeg meg å utfordre på at vi må se på hvordan vi omtaler personer som tar sitt eget liv og hvordan vi omtaler disse dødsfallene. Min påstand her er at vi må slutte å omtale disse dødsfallene som selvmord eller selvdrap. Selv om det er mer knotete er det nødvendig tenker jeg, å formidle de faktiske forholdene som er at personen tok sitt eget liv – ikke en gang at hen valgte å ta sitt eget liv.
Når vi i dag snakker om personer som tar sitt eget liv er det på en måte som er med på å opprettholde tabu, opprettholde stigma, opprettholde en nedlatende tone. Dersom vi tenker at vi skal snakke bort tabu og stigma knyttet til dødsfall der personen selv har tatt livet sitt, må vi begynne å snakke om det vi til nå har dyttet fra oss.
Vi må fokusere på det som ligger bak, eller rettere sagt det som ligger i forkant av, dødsfallet;
Mobbing, angst, søvnproblematikk, smerteproblematikk, kroniske sykdommer, depresjoner, avhengighet, mangelfull oppfølging av psykisk uhelse og rusproblematikk osv. osv.
Barn og unge som blir mobbet ender med å ta livet sitt i alt for mange tilfeller, de har ikke blir sett og / eller hørt og dermed ikke fått den hjelpen de trengte.
Personer med kroniske sykdommer / tilstander og påfølgende symptomer i form av smerter, søvnproblemer eller annet, ender med å ta livet når man når et punkt der ting ikke er til å holde ut lenger.
Min bror på sin side tilhørte ei gruppe personer som faktisk ba om hjelp, om og om og om igjen både selv og gjennom andre uten å bli hørt. Etter hvert bikket han over i en tilstand der han ble psykotisk og tok livet sitt. Etter min brors dødsfall leverte jeg en punktet sak til statsforvalteren, svaret var gjennomgående – det var svikt over hele linjen, ingen av de instanser som var involvert gjorde det de skulle.
Hvor mange mennesker tar livet sitt hvert år, etter at man har bedt om hjelp uten å få den hjelpen man trenger, eller opplever andre brå endringer i liv og / eller helse som pusher en til å ta livet sitt har jeg begynt å lure på.
Jeg har tatt til ordet for disse dødsfallene som en slags akutte handlinger - Handlinger som oppstår i ren desperasjon i det en person bikker det punktet der man ikke klarer å stå i en gitt situasjon lenger og det ender med at personen tar livet sitt.
Eksempler på slike tilfeller er hjelp som uteblir, akutte forverringer i en kronisk tilstand / sykdom, kronisk sykdom som ikke nødvendigvis forverres – men jevnt over er utfordrende for en person å leve med, kritiske endringer i livssituasjon (samliv, jobb, nære dødsfall mm.) listen er ikke uttømmende.
Med tanke på det jeg har nevnt over, hvor mange rundt oss lever med overhengende fare for å ta livet sitt mon?
Fordi man ikke får den hjelpen man trenger -
Om enn man har bedt om det eller at noen som følger en opp ut fra en helhetlig situasjon skulle plukket opp en kritisk endring, skulle sett at dette er ikke en holdbar situasjon i lengden, skulle våget å ta opp tema psykisk påkjenning og i den forbindelse tema selvskading eller tanker om å ta livet sitt som en naturlig del av samtalen?
Jeg vet, du vet det trolig også, at forebyggende arbeid er kjempeviktig for å unngå alvorlige både fysiske og psykiske helseproblemer.
Hvor mange kommuner kutter i forebyggende tjenester, fordi man ikke har økonomi til å drive disse?
Jeg velger å si det høyt -
Ikke bare koster det å kutte i forebyggende tjenester, det koster liv å kutte i forebyggende tjenester!
Sånn, det er deilig når man bare har fått det ut kjenner jeg - så kan jeg heller stå i det som måtte komme fremover.
Kommuneøkonomien er presset over det ganske land, kommunene er dessverre presset til å bruke penger der man er pålagt å bruke penger – foreløpig er man pålagt å gi behandling til ymse, men man er nesten ikke pålagt forebygging i det hele tatt.
Altså -
Vi vet at dersom vi klarer å forebygge uhelse om det er psykisk eller fysisk, så sparer det samfunnet for masse, masse mynt årlig.
Vi vet at behandling, det å ta seg av utfordringer som måtte dukke opp når man brått har pådratt seg en fysisk sykdom, en psykisk sykdom eller en avhengighet – det koster oss som samfunn vanvittige summer.
Likevel dere -
Så snart det er snakk om kutt, om å spare inn på noe - så er det på forebyggende tjenester man skal ta det, på lavterskeltilbud eksempelvis gjennom støtte til frivilligheten som vi vet er gull når det kommer til forebygging og folkehelse.
Når det kommer til selvmordsforebygging, eller som jeg gjerne vil si - når det kommer til å forebygge at personer tar sitt eget liv, er det opplagt at vi trenger en nasjonal satsing på forebyggende tjenester.
Jeg vil si som de tre røverne i kardemommeby, det kan lønne seg på mange måter det. Ved å satse på forebygging lønner det seg i lengden økonomisk, men for oss som tenker mer mennesker, helse og livskvalitet enn penger – er det andre lønnsomheter i form av liv og helse som betyr så mye mer enn penger.
Dersom vi som samfunn virkelig ønsker å få ned antall tilfeller der personer tar sitt eget liv i Norge hvert år, så trenger vi å korrigere på hvordan vi omtaler disse dødsfallene, vi trenger å fokusere på hva som ligger i forkant av disse dødsfallene og vi trenger en enorm økning i vår økonomiske satsing på forebyggende tiltak / enheter – det er min sammenfatning, min konklusjon.
