selskap kun av iskaffe servert i en pappkopp

 I dag har jeg lyst til å slå et slag for alle de som sitter alene-

Høytider, ferier, helger, merkedager, ettermiddager og kvelder, som ligger alene om natten- kanskje også full av angst for alt vi vet...

Jeg er godt kjent med at vi mennesker har bruk for alenetid, eller egentid som noen gjerne foretrekker å kalle det.

Da jeg møtte kona mi for det som rett rundt neste sving er 20 år siden, var ho tydelig på at ho har behov for alenetid. Det er ikke uvanlig, nesten utelukkende kjenner jeg mennesker som trenger alenetid, om jeg ser bort fra et par stykker som er så til de grader blitt ett at det å være alene for de er å være to.

For min egen del har det blitt slik at jeg ikke på noe tidspunkt har ytret behov for alenetid slik vi gjerne tenker alenetid, men det betyr ikke at jeg ikke har hatt alenetid.

Jeg gir meg selv alenetid jeg, når jeg har kjenner på sinne, frustrasjon,  er såret, lei meg eller skal lese meg opp på noe.

Jeg har fått alenetid uten å be om det, når jeg har hatt dagen alene før kveldsvakt, når jeg har gått sykemeldt og flokken er ute av hus, når jeg har deltatt på ett eller annet over to dager og tidlig har trukket meg tilbake på hotellrommet.

Jeg har blitt bedt om å ta alenetid, når kjerringa har funnet noe å gjøre sammen med barna og sagt at nå kan du være hjemme å slappe av, samle energi.

Nå er jeg og jentungen hjemme alene med hunden på tredje uka. Jeg koser meg sammen med avleggeren,  jeg nyter de få turene jeg kommer ut med hunden og jeg får gjort det jeg kaller vedlikehold i huset.

Jeg har brukt noen timer fordelt på et døgn som utskremt for organisasjonen mental helse, mens ungdommene våre har syklet 24 timer i strekk for en spleis til møteplasser for unge mennesker. OG jeg har besøkt en nabo for tre timer.

Avleggeren har hatt besøk noen dager, det har vært herlig å se henne så fornøyd og glad med venninna si. Jeg har vært serviceavdeling og har kjørt de hit og dit, har reist sammen med de til selveste hovedstaden og jeg har vært minibank for avleggeren. Jeg har passet på at tenåringene har fått I seg mat og jeg har fylt på med ferskt vann i kjøleskapet til de.

Det er et privilegie å ha mulighet til å ordne for barna sine, legge til rette og ikke minst- å se at de koser seg og har det bra.

Jeg har avlevert tenåringene på bestemmelsessted,  så har jeg gått tur mens de har drevet med sine aktiviteter oppe i trærne.

Jeg har lunket rundt i Svinesund alene blant så mye mennesker at jeg ikke har kunne snu meg to meter uten at noen har pustet meg i nakken, og jeg har parkert ræva ved et kafébord og sittet på utstilling mens ungdommene har koset seg med shopping uten pinligheten ved å ha mora hengende på slep.

Jeg har sittet på en utekafé i hovedstaden med selskap kun av iskaffe servert i en pappkopp som stadig skulle komme nærmere å bli en haug våt papp mer enn en pappkopp- inntil ei venninne meldte at hun tar en tur og møter meg.

Jeg har sittet hjemme i storsenga med PC i fanget eller mobil i hånden, mens ungdommene har sittet nede og sett film. FOR en opplevelse det er, bare å høre de kommentere film, le så det rister i veggene og kose seg sammen- mens man vet at det trolig er et helt år til neste gang de får muligheten. 

Jeg har sittet i sofa med avleggeren min og sett på en serie ho har sett minst to ganger før, men digger og ikke kam få nok av.

Samvær, prat, latter, litt kos underveis... en deilig stund med jenta mi som vil huskes. Avleggeren har, naturlig nok, også trukket seg tilbake en del til eget avlukke- som har bragt meg over i eget selskap nede.

Jeg har måtte erkjenne for meg selv at selv om jeg ikke er typen som aktivt trenger å sette av tid til alenetid, så er det godt når jeg først har den. Selv om jeg blir irritert i starten når jeg blir bedt om å være hjemme å slappe av, så kan jeg kjenne at det gjør godt. Det er kjekt å bruke den tiden det tar på å gjøre vedlikehold i huset, når man er alene.

Jeg orker ikke ut blant folk, jeg er trøtt, søvnig og jeg har hatt vondt igjen etter nok en skade. 

Likevel- det kan bli for mye av det gode...

Denne ferien har gitt meg så mye alenetid i bøtter og spann at jeg vil spy av det!

Og jeg tenker...

Roshild, du er lei alenetid etter drøyt to uker der du trolig har et snitt på rundt 70% av tiden i eget selskap, med egne tanker og muligens kommer samtaler med deg selv etter hvert også...

Hva med alle de som har alenetid som sin daglige greie, fordi det bare blir sånn og ikke fordi de velger det?

Jeg tenker jeg er heldig som får hjem guttungen og kjerringa i løpet av denne uken en gang, riktig nok med en viss fare for at de da er i behov for alene tid- men likevel.

Det finnes mange rundt oss som er alene, fordi de bare er det. Mange mennesker som ikke har noen rundt seg eller å vente hjem, som tråkker rundt med seg selv, sine tanker og kan hende også prater med seg selv...

Neste gang du er ute hvor enn du er- Om du ikke sier hei til alle og en hver, eller smiler til alle og en hver- Prøv å legge merke til hvor mange som ikke bare er alene, men som muligens skiller segnut fra de som har valgt å være alene. OG, tenk gjerne over hvor heldig du er som har noen å henvende deg til, hjemme, hos familie, venner, jobb eller hva enn.

en av de som gjerne ser meg lukket inne i en kiste 6 feet under...

Mannen fra skytingen rettet mot skeive for to år siden er dømt til 30 års forvaring.

https://www.dagbladet.no/nyheter/matapour-anker-terrordom/81685058

Jeg skal innrømme at jeg kjente på en slags lettelse da jeg leste det, så er det i antall en person mindre å telle som hater sånne som meg ute på gaten i Oslo.

En person mindre å telle, smak litt på den du...

Vet du hvor mange personer rundt oss som går rundt og hater, hater og bedriver både hat-ytringer og hat-handlinger rettet mot grupper av mennesker man ikke liker?

Skeive

Mørkhudede

Vantroende

Urfolk

Nordlendinger, jada du leser rett.

I lang tid var det helt vanlig både å se ned på, hate og bedrive ren diskriminering av folk som kommer fra NordNorge. Noe av dette sitter fortsatt igjen hos så pass mange mennesker i sør at man kan kalle det en gruppe.

Vet ikke hvor mange av dere som har lest mitt forrige innlegg, der jeg forteller om turen jeg og jentene hadde til storbyen for noen dager siden - og der jeg ble tatt for å være mann.

Du store tid, hvor mange som har følt for å kommentere dette innlegget gjennom delingen på facebook. Det er hjerter, flere hjerter og det er jammen sant kose, kose, klemmer deg emojier.

For å si det enkelt:

I innlegget mitt formidler jeg, forsøker i alle fall å formidle, at jeg personlig driter i hvor vidt jeg oppfattes som feminin eller maskulin, ser helst at folk ser meg som kvinne - ler av å bli tatt som mann. Men, jeg er bekymret for alle de unge mennesker som ikke er så trygg på seg selv. Jeg er bekymret for unge mennesker som holder på å lande seg selv - hvem er jeg, hvem type mennesker forelsker jeg meg i, kan jeg være sånn som jeg er, er det trygt, vil noen ta meg for å elske som jeg gjør, tør jeg dette - osv, osv...

Mannen som bar våpenet for to år siden i disse dager, som tok seg den frihet å plaffe vilt rundt seg i håp om å treffe, skade og drepe flest mulig mennesker.

Mannen som ikke bare ville treffe flest mulig mennesker, han ville treffe flest mulig mennesker som elsker - men som i hans øyne elsker feil person.

Mannen som ut fra hva man leser og har fått med seg fra rettssaken har hatt støtte fra det man antar er fire personer for å komme i posisjon til å gjennomføre denne skytingen så planlagt og perfekt om man kan kalle det for det.

Denne mannen er nå dømt til 30 år i forvaring, den strengeste dommen på norsk jord noen sinne, om man ikke tar med dødsstraffen som i sin tid har truffet noen. Én av de tre sitter fengslet mens de andre  slipper unna.

Jeg kan hake av i boksene over;

Jeg er skeiv,  men jeg er ikke mørkhudet - der i mot er jeg fregnete så det holder. Jeg er troende, men jeg vet også at en hver ytterliggående muslim trolig vil kalle meg vantroende. En gjengs muslim vil der i mot være glad for at jeg har ei tro, selv om den ikke helt matcher med ens egen tro. Jeg tilhører urfolket ettersom jeg er same og for sikkerhets skyld er jeg også Kven. Ettersom jeg er både same og kven er det vel ikke noe overraskelse, altså ingen bombe, at jeg også er fra vår nordlige landsdel.

For å si det kort og enkelt videre -

Jeg er personlig både takknemlig og fornøyd med at man har plukket bort en av de mange fra gaten, en av de som gjerne ser meg lukket inne i en kiste 6 feet under... om det så måtte være av den ene eller andre grunnen... eller flere...

Sitatet under er hentet fra Dagbladet og er et utsagn fra den dømtes forsvarsadvokat-

 "hadde forventet en dypere og mer analytisk tilnærming til de spørsmål som er reist fra vår side"

Jeg vet ikke med deg, men for egen del må jeg si jeg stusser litt på, undrer meg på og lar meg egentlig provosere litt av den freidige uttalelsen.

Hadde forventet en dypere og mer analytisk tilnærming, jeg sier som Oluf i Raillkattlia - hva????

Fint skal det værra du...

Dypere og mer analytisk, hva på denne i dag våte og forblåste norske jord skulle tilsi en mer dyp og analytisk tilnærming i en sak der man har tatt livet av to mennesker, skadet et stort antall og traumatisert det som må være et ukjent antall mennesker både direkte og indirekte?

OM det er noe som skulle være dypere og mer analytisk i denne saken måtte det da vel heller være sakens omfang av berørte mennesker, hvor mange mennesker er egentlig berørt av saken - på en eller annen måte, i ett eller annet omfang - direkte eller indirekte?

Jeg har hørt om, og jeg kjenner til flere, personer som ikke var til stede i Oslo - men som er berørt av skytingen.

Ta meg selv som eksempel -

Jeg er ikke direkte berørt, jeg er derfor ikke direkte traumatisert, heller ikke er jeg indirekte traumatisert.

Likevel må jeg få lov til å si at jeg lyver om jeg ikke erkjenner at denne skytingen på en eller annen måte har berørt meg personlig.

Har jeg vært i hovedstaden etter skytingen - ja.

Har jeg gått ekstra runder med meg selv i forbindelse med besøk i hovedstaden etter skytingen - ja.

Har jeg tenkt muligheten for at noen vil meg vondt etter skytingen - ja.

Har jeg vært ekstra oppmerksom etter skytingen - ja.

Har jeg kjent på noen som helst grad av bekymring knyttet opp mot skeive etter skytingen - ja.

Jeg kunne fortsette å ramse opp ene spørsmålet for og det andre etter, poenget mitt er enkelt;

Skytingen mot det skeive miljøet i Oslo for ca to år siden kan analyseres og med det gå dypere, langt dypere enn det umiddelbare og konkrete man finner gjennom hva man så da man gjorde en opptelling av drepte og skadde like i etterkant av den grusomme handlingen.

Jeg leser forsvarers uttalelser der man ut fra hvordan jeg ser det framstår puslete med utsagn om at man hadde forventet en dypere og mer analytisk tilnærming til sine spørsmål, og jeg tenker... jeg skal si deg hva jeg tenker -

Faktisk skal jeg ikke lenger si deg hva jeg tenker, jeg slettet det bort...

Jeg slettet det bort og tar meg selv i å tenke at jeg ikke våger å poste det jeg faktisk tenker... mens jeg heller irriterer meg over meg selv som har falt i nettopp den grøften man ønsker - grøften der man gjemmer bort hva man tenker og hva man føler - hvem man er kort og godt.

Dette er dametoalettet altså!!"

I dag har jeg vært på storbybesøk sammen med ene avleggeren og hennes venninne.

Vi har hatt en flott dag der beina på jentene har fått kjørt seg, liketil mine bein har fått kjørt seg- og det selv om jeg og har parkert ræva litt rundt om nå og da.

Ei venninne av undertegnede kom til byen med sin avlegger for å møte på, noe som resulterte i at trioen  på bytur brått ble til fem jenter på bytur. En fryd for øyet å se tenåringene finne hverandre og ha det kjekt sammen, mens den ferske femtiåringen som min venninne er og meg selv hakk i hæl, kunne senke skuldrene og slappe av med henholdsvis en Pepsi max og en dirty chai latte, den dirty var forresten min.

Mot siste del av dagen fikk vi selskap av flokkens eneste herremann,  og så skulle det uventede skje, da vi var kommet oss til egons for å få litt kjødelig påfyll...

Jeg var akkurat ferdig med å vaske hender etter et toalettbesøk, da det kom inn ei voksen dame i det jeg tipper er syttiårene- LITT vanskelig å fastslå, ettersom godt voksne damer i vår tid både farver håret, fjoller seg opp som om de var tyve år yngre eller faktisk i noen tilfeller og bruker parykk.

Jeg rygger litt bak I et hjørne, tar oppstilling inntil en vegg, mens jeg venter på avleggeren så vi kan gå sammen tilbake til de andre.

Ahkku'en (les: gamla) tasser inn i et avlukke til høyre for meg, kan du prøve å se det følgende for deg?

I det ahkku'en skal lukke døren ser hun bort på meg med et blikk som er sylskarpt, som om hun vil ta meg for noe...

Jeg ser tilbake på henne...

Ahkku ser fortsatt på meg, mens hun gjør antydning til å lukke døren.

Så ombestemmer hun seg, river opp døren, ser krast på meg og sier skarpt og bestemt;

"Dette er dametoalettet altså!!"

Her ble jeg faktisk satt litt ut, det må jeg ærlig erkjenne.

Hva? TENKTE jeg...

Jeg er klar over det, var alt jeg hørte meg selv slippe ut, mens jeg tok meg selv i å tenke at jeg håper hun hører på stemmen min at jeg er dame... og irritert...

Hvorfor tenker jeg senere, mens jeg ser meg selv i speilet.

De to, etter mitt syn, unødvendig store blåsene jeg har framme på brystkassen, de litt for kvinnelige kurvene mine og i tillegg mascaraen jeg har tatt meg bryet med å kline på i dag tidlig...

Hva er det som gjør at jeg skal bli tatt for å være mann?

Den korte frisyren, som for øvrig trenger en klipp? Fleecen min fra Norrøna?

Mine sorte sko?

Den grønne buksen min med et par ekstra lommer?

Jeg bryr meg egentlig lite og ingenting om at jeg blir tatt for å være kar, det har skjedd før.

Konsert med selveste Carola. Jeg lånte henne sprittusjen for å signere min nyinnkjøpte CD, og det var den tusjen... trodde jeg... på vei ut av lokalet kom Carola løpende mens hun ropte etter meg "hej grabben, den her var ditt eller hur?"

Som nyutdannet sykepleier i uniform, et visst antall kg lettere og med enda kortere hår.

Den gang var det en dement, eldre kar som holdt fast ved at jeg var karl og ikke kari.

Det er ikke at folk tror noe, men måten man presenterer det på som er det jeg kicker på.

Ahkku'en i dag utstrålte forakt, sinne og egen selvsikkerhet i det hun sa- med måten hun sa det på.

Jeg har gått noen vinterdager før, jeg har hatt mine motbakker, jeg har erfart og lært, modnet og vokst.

Jeg er trygg nok i meg selv til å drite i hva ei kjerring mener og tror- som ikke er kommet lenger enn at hun må gå til angrep på personer hun antar at har annet mellom beina enn hun har selv- mens man befinner seg i avdeling for håndvask inne på et fellestoalett.

Det jeg synes er trist, skremmende og provoserende er at hun og personer med samme holdning og tilbøyelighet til å angripe tilfeldige, neste gang treffer feil.

Hva skjer, hvordan vil et sånt angrep fare hen med en ung og usikker person, en som ikke verken er trygg nok på seg selv eller har i seg det som må til for å la slik dritt passere uten å gjøre skade?

Oppfordring til folk som leser dette er enkel;

Ikke anta i vei, i alle fall kan man holde inne med unødvendig oppgulp- da disse kan gjøre skade.

Dessuten, dersom en person med feil tiss kommer inn på dametoalettet (eller herre), det kan være en grunn til det.

Toalettene fungerer på samme vis uavhengig av kjønn.

Toalettene er adskilte rundt om, det er lenge siden normen var dobbel utedo og tilrettelagt for selskap.

Det er da vel ingenting som skulle tilsi at noen verken ser ting de ikke burde, eller kler av seg noe man ikke burde, i et felles område for håndvask?

Det kunne vært verre...

Nå om dagen befinner jeg meg i utgangspunktet i en situasjon jeg trives godt i, nemlig den der jeg har en hel økt med styrketrening gående - jeg har trent en del styrke tidligere og liker godt å drive styrketrening.

I tillegg til styrketreningen har jeg funnet for godt at det å gå tur er en god rutine å ha, det gjør godt for kroppen og det gjør utvilsomt godt for hodet - jeg trenger disse turene for å ha en god helhetlig helse kjenner jeg. De dagene jeg ikke kommer meg ut på tur mister jeg noe, og et ubehag begynner raskt å gnage i topplokket på meg.

Jeg går i skogen rett bort i hugget for her vi bor. Her en dag for et par uker siden, mens jeg gikk og kikket ned på stien, klarte jeg altså å gå rett på trynet - liten og rund som jeg er.  Du kan muligens se det for deg? Jeg går med blikket festet på stien for å unngå å snuble, så snubler jeg likevel fordi jeg har en stor pelsdott som for en gangs skyld ikke skal gå bak meg å holde igjen - men forran meg å dra. Vel, med det som må sies å være for kort bånd og dårlig utsikt gikk det som det gikk... Jeg flatet ut over tørr leire, røtter og småstein - Kikket meg raskt rundt for å se om det var noen som hadde vært så heldig å få med seg stupet mitt, og stablet meg på beina igjen så raskt jeg skulle klare, koste av meg tørr leire og ta en ny kikk rundt etter eventuelle gratis-publikummere.

Ingen å se, ingen skade skjedd...

Jeg tasset meg videre, hodet var uskadet og selvbildet var uskadet ettersom ingen hadde sett meg. Imidlertid skulle fallet ha gitt musklene mine en omgang juling, selvfølgelig gjorde det det. Et par tre dager senere måtte jeg erkjenne for fysioterapeuten at jeg hadde ryggsmerter etter at jeg hadde ligget på bakken og sniffet tørr leire noen sekunder et par dager før timen hos han. Fysioterapeuten min er en kar som elsker å snakke, faktisk mye mer det enn å trykke på de områder som trenger at det trykkes på, så jeg skulle altså få vite følgende; Lårstrekker får en trøkk, denne trøkken gir trøbbel for hoften, som igjen gir en trøkk for ryggen - herav ryggsmerter og ingen tilfeldighet at det kom etter fallet.

Hva lærte jeg av denne seansen tror du?

Ha lengre bånd til hunden, så du ser hva som kommer.

Jeg hadde en gjennomgang i hodet mitt, over alle gangene jeg har falt over ende i henholdsvis løpende, gående eller stillestående. Konklusjonen min er at jeg fortsatt har null fall mens jeg har løpt, utallige gang mens jeg har gått og tre - fire i stillestående. Ut fra dette burde jeg ha lært at det lønner seg å jogge, men jeg har tidligere lært at det lønner seg å høre på kjerringa så da jogger jeg minst mulig. Kjerringa mi ber meg om å ikke løpe, så jeg forsøker alt jeg kan å holde igjen og la være... Noen ganger jogger jeg likevel, da på områder som er jogge-vennlige og til nå uten fall. Du kan muligens ane hvor lykkelig jeg ble over at jeg faktisk ikke hadde jogget da jeg tok dette stupet - sånn med tanke på at det var naturlig å fortelle kjerringa om fallet?

Jeg har lært en ting til etter dette fallet, nemlig at det går an å si til den snakksalige fysioterapeuten min at nå er det greit å bare være stille... og det var det, virkelig...

For noen få dager siden nå skulle jeg få enda en ubehagelig greie i samme skogen. Når vi gikk nedover en beskjeden bakke, kjente jeg ett eller annet tok tak i ene hoften min. Det var som kniver stakk inn i hoften og sendte ilinger av smerte nedover låret og tidvis opp ryggen.

Farsken tenkte jeg, etter hvert som jeg kjente mer og mer på behov for å gå enda saktere. Men i alle dager da, ikke nok med at man skal gå og ikke jogge, resten av denne turen ble rene gå sakte aksjonen - hjelpes så kjedelig.

For å gjøre en lang historie litt kortere -

Jeg kom hjem, det ble en rolig kveld og rolig dagen derpå - gåturen ble byttet ut med kun styrketrening. I går, etter et par dager hvile tok jeg med hunden ut for en rolig ettermiddagstur.

Nei, nei, nei!!

Smertene skyter inn i hoften og ned i beinet, når jeg går i normalt tempo. Et hvert lite forsøk på å skru gå-tempoet pitte litt opp øker smerteintensiteten mange hakk og jeg må nå erkjenne at jeg faktisk er bekymret. Jeg er bekymret for at min framgang og mitt håp om å bli klar for ryggsekk og en noe lengre tur ryker for enda ei tid framover.

Det gjør noe med meg, det gjør noe med psyken min!

Jeg har ikke vært skikkelig på tur i marka, har ikke sovet ute i verken hengekøye eller telt på snart fire år pga. vondt og begrensinger når det kommer til å frakte med seg utstyr. Jeg har kjempelyst til å komme meg ut på tur, som kjerringa og guttungen er ute på nå - viddetur med fiske og overnatting. Heller enn å gå på slik tur sitter jeg hjemme, synes synd på meg selv og har vondt både fysisk og psykisk. Det er ikke litt, men temmelig mye mer enn litt, fristende å gripe til sjokolade og snop - måke innpå i ren selvmedlidenhet, men det ville også gjøre en allerede bedriten situasjon enda mer bedriten.

Jeg ser meg selv i speilet, jeg ser ut vinduet, jeg kjenner på skrotten når jeg beveger meg. Det kunne faktisk vært verre tenker jeg. Jeg kunne ha brukket et bein og ikke vært i stand til å gå på lenge, så kommer jeg på at jeg da selvfølgelig måtte ha brukket beinet på en noe komplisert måte - ettersom jeg for fire år siden brakk et bein og likevel gikk 12 - 14 km om dagen på vidda med høge fjellsko som støtte...

Det kunne vært verre, jeg kunne vært i en tilstand uten mulighet for i det hele tatt å gå, det kunne vært bedritent vær ute og jeg kunne vært ensom og alene uten tak over hodet.

Nå kan jeg gå, om enn sakte.

Været ute er for øyeblikket upåklagelig. Jeg har både ene avleggeren og hunden hjemme sammen med meg, er likevel alene når jeg tenker meg om ettersom den ene av disse er på eget rom og den andre ligger depressiv ved døren og venter på den andre mora...

Uansett- jeg er ikke ensom og jeg har da visselig tak over hodet så jeg holder meg tørr også, når Han kompisen i toppetasjen etter hvert finner for godt at han skal la det regne igjen for ikke å snakke om at han lar vinden blåse.

Mens det for håpentligvis blir litt bedre i lår, lyske, ræv og rygg - sitter jeg i lenestolen med ammeputen i fanget - mens grammene renner innpå meg igjen mens jeg venter på bedre tider, tider der det lar seg gjøre å spasere ut igjen...