Jeg er oppriktig takknemlig for det året jeg fikk på spesialskole

 Jeg forstår at man skal tenke seg om ikke bare én gang, heller ikke to eller kan hende tre ganger - man skal tenke seg godt om før man velger å ta et barn ut fra sin kjernefamilie for å sende dette barnet til en internatskole - men, det jeg likevel ikke kan la være å undre meg over er hva det er som gjør at vi utelukkende har slått fast at det er feil?

Om vi tar en tur tilbake til den tiden vi gikk på internatskole -

Jeg og min bror, han karen som bodde sammen med oss, vår kusine og han karen som hun delte plass med på vårt internat, de fire tøffingene som bodde på internatet for de eldste elevene og den lille trioen som bodde på det tredje internatet.

Når jeg ser tilbake på oss som var der, ser oss med litt voksne øyne i forhold til de barneøynene jeg hadde på den tiden.

Av alle oss internatbarna var det tre barn som hadde fysiske og kognitive utfordringer, resten av oss var der av psykiske / psykososiale grunner.

De tre som var der av fysiske og kognitive grunner kunne med fordel vært integrert inn i ordinære skolesystemer. Vi ønsker å være et samfunn der inkludering og mangfold er en viktig verdi, tilrettelegging og oppfølging på ordinære skoler kunne derav vært en gunstig og hensiktsmessig ting både for disse tre elevene og for øvrige elever på deres hjemskoler.

Resterende av oss på internatene var der av enten psykiske eller psykososiale årsaker, som ga sitt utslag i skolehverdagen og hverdagen generelt.

Altså -

Det var ting utenfor oss selv, ting i tilværelsen rundt vår hjemmesituasjon, som dannet grunnlaget for de utfordringer og begrensninger som fulgte hverdagen vår. Kall det forstyrrelser, påvirkninger, triggere eller hva enn - det var likevel disse tingene som førte til psykisk uhelse og sosiale utfordringer.

Ved at vi ble tatt ut av en tilværelse der faktorer som trigget utfordringer var eksisterende, for å bli plassert på denne spesialskolen, fikk vi et nødvendig miljøskifte vil jeg påstå. Vi fikk en pause fra påvirkninger, triggere og forstyrrelser i hjemmemiljøene våre som gjorde at vi kunne senke skuldrene våre og være barn og ungdommer.

Visst var det krav til oss også på internatet og skolen vi gikk på, det var forventninger og det var en oppdragende gjeng med miljøterapeuter som fulgte oss hver dag og kveld gjennom hele uken.

Samtidig var også dagene bygget opp av rutiner og miljø rundt oss som speilet normalsamfunnet. Vi ble vekket til faste tider i ukedagene for å nå morgenstell, frokost og skole. I tillegg hadde de eldste egne vekkeklokker for å øve seg på å stå opp selv. Vi hadde felles måltider sammen med de voksne, vi hadde faste oppgaver av huslig aktivitet som rullerte oss i mellom og hadde til hensikt å gjenspeile det å ha ansvar som del av en gruppe. Herunder var det pådekking av bord, oppvask, henting av mat fra hovedkjøkkenet, rydding på fellesområder, ansvar for at eget rom så greit ut osv.

Det er egentlig ikke overraskende, burde i alle fall ikke være, at de barna som ikke var vant med verken rutiner eller ansvar fikk viktig lærdom. På den annen side var det slik at de barna som var overlesset med ansvar de egentlig ikke burde hatt hjemme, fikk se og erfare hva det er et barn forventes å ta del i og hva ikke.

Utover hverdagslige og alminnelige rutiner og ansvar, besto uken av mye fellesskap på internatet og ikke minst kosestunder av en art som var ny for veldig mange dessverre.

Helgekos for eksempel, langt fra kjent for mange - hva er det, er det vanlig, skal vi sitte sammen, skal vi kose oss..?

Fritidsaktiviteter, det å gjøre ting sammen med gjevnaldrede - som å stå på langrenn eller slalom, veldig rart i starten. Er det meningen at man skal ut sammen, skal vi legge ut på langtur med langrennski? Skal vi på helgetur? Skal vi på en ukestur, nesten type ferie?

Mange av barna på spesialskolene fikk utvilsomt viktig lærdom - 

Om det å være del av et fellesskap, om det er familie, fosterfamilie, skole, vennegjeng eller hva enn. Om det å både få og ta ansvar, for eget liv, for et fellesskap for de man har rundt seg.

Om kommunikasjon, hvordan snakke med med hverandre på en konstruktiv og alminnelig måte? Hva er det naturlig å snakke om, hva bør man evt. snakke mer om og hvilke ting snakker man ikke om - i alle fall ikke som barn?

Om følelser, man erfarte at det å kjenne på ting var normalt, det å åpne opp for hva man kjenner er normalt - for eksempel gråt, da det å gråte for mange var utelukket.

I det hele tatt kan man si at barna som gikk på denne internatskolen i alle fall, fikk en grunnleggende lærdom om det å være menneske, om normer i samfunnet, om å leve helhetlig - man fikk sosial og emosjonell kompetanse rett og slett.

Nå er det slik at det på ingen måte var slik at sosial kompetanse og empati var fullstendig fraværende for alle de barna som kom til denne skolen - likevel må det kunne sies at det var en viss mangel på disse tingene blant barna på skolen.

Tilbake til det store utspillet på slutten av forrige innlegg -

Jeg tror enkeltelever, som meg, som min bror, som kreti og pleti rundt om på internatene i vår tid på denne skolen - hadde godt av oppholdet på skolen. Jeg tror det var godt for enkeltindividet, jeg tror det var en god ting for familiene og jeg tror vi som samfunn med spesialskolene la godt til rette for både enkeltelever, familier og lokalsamfunn rundt om - selv om det for en stor del av barna innebar reising og adskillelse fra familier.

Tenk deg -

Ved at jeg og bror reiste disse kilometerne til internatskolen fikk vi lagt til rette for personlig utvikling, for mestring og selvstendighet innenfor trygge, omsorgsfulle rammer - tilrettelagt på en måte som speilet familier med tanke på størrelser og sammensetninger.

Hver enkelt elev fikk individuelt tilpasset skolehverdag der man så eleven bak utfordringer og man tok hensyn til at en hadde lopper i blodet, en trengte mer praktisk tilnærming, en hadde mye angst og en annen var deprimert. Man kunne slappe av med viten om at ingen kom til å arrestere en fordi man ikke klarte å følge med, fordi man trengte gjentakelser, fordi man framsto masete. Man visste at man kunne være som man var, samtidig også med visshet om at man trengte å fokusere på visse utfordringer i form av konsentrasjon, lesing, pust eller hva det måtte være. Ikke om man skilte seg ut, men at man skilte seg ut var ikke noe tema - fordi alle hadde en greie, sin egen greie.

Jeg tror oppriktig at spesialskolene hadde noe for seg, jeg tror skolen vi var på var bra for oss og jeg tror spesialskolene rundt om var bra for de som trengte de.

Med det sagt ligger det også litt i luften at jeg er usikker på hvor rett det var å legge ned alle disse skolene, og det i et eneste jafs - fordi voksne mennesker kjente på utfordringer ved adskillelse, ved avstander, ved å la barn bo borte hjemmefra osv. uten at man nødvendigvis har brukt nok tid på å sette seg inn i helhetsbildet i situasjonen - hvorfor skal barnet være så langt hjemmefra og hva kommer ut av det.

Jeg har tenkt på en ting, nemlig det at det i dag settes ned kommisjoner og utvalg som skal se på hver eneste lille ting rundt oss.

Kommer det spørsmål om en ting, vi setter ned utvalg som ser på det.

Peker man på noe som anses uheldig, vi setter ned utvalg for å se på det.

Har man en uheldig hendelse av noe slag, nytt utvalg som skal se på det.

Når man i sin tid fant ut at man skulle legge ned fuglene vet hvor mange spesialskoler som igjen huset en rekke barn pr. skole som altså gir et ganske stort antall barn totalt sett - da var det ikke snakk om ett eneste utvalg, ingen meldte inn verken behov eller ønske om at her må vi bruke tid til å se nærmere på en evt. nedleggelse - og det fra forskjellige vinklinger.

Tenk om man hadde satt ned et utvalg bestående av fagfolk, foreldre, tidligere elever på spesialskoler osv. Spesialskolene hadde ikke fortsatt som de en gang gjorde tror jeg, men det er ikke sikkert man hadde lagt ned alle skolene helt heller tror jeg... man hadde kan hende endt opp med en mellomting av det som var og det som er (eller ikke er) i dag.

Jeg skal ikke komme med noen konklusjon verken til ene eller andre siden i spørsmålet om spesialskolene, men jeg vil si -

Vi har et samfunn der både politikere og fagfolk har en tendens til å se veldig sort hvitt på ting, gjerne definert ut fra eget ekspertområde eller enda mer - ut fra egen ideologi.

Drift av sykehus

Drift av skoler

Drift av barnehager

Boligbygging

Samferdsel

Kultur

Overnevnte er bare eksempler, absolutt ikke en uttømmende liste...

Jeg skulle ønske man kunne se mer nyansert på ting, at man kunne se mer helhetlig på ting, at man kunne begynne å se på ting og utfordringer i samfunnet med individene i fokus. Hva er det som vil tjene folket best - ikke bare nå i vår tid - men også for framtiden?

Jeg er oppriktig takknemlig for det året jeg fikk på spesialskole i Alta. Året ga meg pusterom, året ga meg lavere puls og ro i kroppen. I dag nesten førti år etter at jeg startet skoleåret sammen med min bror, har jeg fortsatt kontakt med ei av de som fulgte meg tettest på internatet - det var en sann glede å ha besøk av henne her hjemme med familien min. Rart var det, å forklare for barna hvordan vi kjenner hverandre, hvilken relasjon vi har hatt - da jeg var barn og nå. Godt var det, å kunne fortelle for barna mine betydningen Jorunn har hatt for meg som liten jente og for den del også den relasjonen vi har tatt vare på og har i dag. Jeg har også kontakt med hun som var støttekontakten min den gang, nå er det en del år siden vi møttes forrige gang - men jeg håper vi får til flere møter.

Jeg er overbevist om at utformingen av meg som person, og etter hvert som selvstendig voksenperson, ikke hadde vært som den ble uten dette året. Hvordan bror og jeg vokste enda tettere sammen dette året er også av en betydning det er vanskelig å beskrive - derfor er jeg takknemlig fordi vi fikk det året.

Dette året hadde vi et friår sammen, fri fra bråk og spetakkel, fri fra trusler og fri fra alkohol og spetakkel rundt alkohol

 Jeg har delt et bilde i sosiale medier, bildet er delt flere ganger over flere år og er av meg og min storebror som tok sitt eget liv - i dag er det faktisk seks år siden han ble funnet livløs. 

Bildet av meg og min bror er et bilde som ble tatt av en ung, tysk fredsarbeider som var stasjonert ut i Norge for å avtjene verneplikten sin - og viser meg og bror sittende på rattkjelken til min bror før vi setter utfor en lang bakke.

Hva er det som er så spesielt med dette bildet, hvorfor lager jeg et blogginnlegg om det?

Jo, fordi -

På bildet har jeg ved de siste delinger en tekst som sier at bildet er tatt da og da, mens bror og jeg gikk på en internatskole 440 km hjemmefra - og dette forstås, dette har skapt reaksjoner og tilbakemeldinger.

For en del år tilbake var det aldeles ikke uvanlig å sende barn på internat mens de gikk på skole. En lang periode ble samiske barn i Finnmark og nordtroms sendt med tvang for å bo på internat, med den hensikt at de skulle fornorskes. For samiske barn var det ikke lov å snakke samisk, om man gjorde det så fikk det konsekvenser i en eller annen form. Det hørte også med mobbing og trakassering av disse barna.

Men altså, bror og meg - samiske barn ja, internatskole ja - men ikke med tvang og ikke under de samme forutsetninger og kår som bare ti - femten år før vi hadde vår tørn.

Vi gikk på en spesialskole for barn med diverse utfordringer, noe som var helt vanlig på den tiden vi vokste opp. Faktisk ble både denne skolen og tilsvarende skoler lagt ned ikke mange år etter at vi gikk der, fordi styresmakter kom fram til at det umulig kunne være bra for barn å bli sendt bort hjemmefra slik praksisen var, det kunne umulig være bra for barn å bli plassert på internat med fremmede, for ikke å snakke om å gå på en skole der alle barn var i behov for en viss tilrettelegging og spesiell oppfølging i skolen.

Var dette så ille for oss?

Var denne ordningen så feil at det var viktig å legge ned disse skolene?

Selvfølgelig var det ikke alle barn som responderte etter ønske på å sendes til slike skoler, selvfølgelig var det ikke alle barn som hadde godt av å være borte fra familiene sine, selvfølgelig var det barn som hadde det vondt og som kan hende hadde daglige utfordringer med savn osv.

Men -

Det var også barn, som i vårt tilfelle, som responderte godt på et slikt skoleår. Det var barn som blomstret ved å komme på et sted som dette, som oss. Det var barn som hadde det godt, som trivdes og som trolig også kunne blitt værende lengre om det var muligheter for det.

Disse spesialskolene og tilhørende internat huset barn med diverse utfordringer, både fysiske, psykiske og sosiale - fellesnevneren var at skolen av en eller annen grunn ble vanskeligere å gjennomføre for barna.

For meg personlig var ikke skolen den største utfordringen, jeg klarte meg greit på skolen - men utenom skolen var det utfordrende nok til at man valgte å sende meg til en spesialskole.

Som min mor sa flere ganger "Man tenkte at det kunne være godt for deg å komme litt bort, og det var utvilsomt bra for bror din at du var med".

Bror slet med skolen og bror slet med angst fra han var veldig liten.

Det var en utfordring for bror å ta seg gjennom det faglige, men også alle de krav som ligger utenom det faglige. Bror var redd for å bli forlatt, for å bli alene. Bror hadde utfordringer med å takle autoriteter i den grad autoritetene viftet med autoritetskortet sitt, altså at man på en eller annen måte antydet eller viste at det er jeg som bestemmer og du må gjøre som du blir fortalt.

Det er ikke rart at bror hadde disse utfordringene, han opplevde autoriteter nær han som misbrukte sin autoritet til å mishandle han fysisk med vold og psykisk med trusler, hersketeknikker og instrukser - Hvem som helst ville hatt de samme utfordringer med autoriteter om man var i samme sko som min bror.

Nøkkelen for å nå inn til min bror var som med alle andre i samme sko, å være en autoritet med krav og forventninger som ikke presenteres som krav eller forventning - i alle fall ikke i starten. Kluet med bror var å kommunisere med han på en måte som gjorde at han hadde opplevelse av kontroll selv, at han hadde opplevelse av at han kunne ta valg, at ingen bare tredde noe ned over hodet på han - som også er nøkkelen for andre i samme sko... meg selv inkludert...

Skolen vi var på tok i mot barn fra hele Troms og Finnmark, og vi var kanskje rundt 20 barn som gikk på denne skolen. De fleste av oss bodde på internat, men det var også noen som bodde lokalt og ble fraktet til og fra hjemmet daglig. Alderen på barna var sprikende, i vår tid var jeg den yngste med mine 11 år mens de eldste ble 16 år i løpet av våren før skoleåret sluttet. Vi som bodde på internat var fordelt på forskjellige internat, dette for at ikke antall barn på hvert internat skulle overstige en alminnelig stor søskenflokk. På internatet jeg og min bror bodde var det meg, bror og en gutt til på alder med min bror som bodde fast. I tillegg til oss tre var det to stykker som byttet på å være med to uker om gangen, den ene av disse var vår kusine.

Miljøarbeiderne på denne skolen var personer som hadde jobbet lenge som miljøarbeidere, eller miljøterapeuter som jeg i dag foretrekker å kalle de. Det var en liten gjeng med faste mennesker som gikk turnus og skrev rapport fra hver vakt - godt voksne mennesker og personer som selv hadde barn på vår alder.

Etter kort tid på skolen fikk jeg en støttekontakt, ei ung jente / dame som var og plukket meg opp en gang i uken - og så bar det ut å finne på ett eller annet.

I starten kunne jeg ikke fordra å måtte fare ut med denne jenta, fullstendig unødvendig i mine øyne - fordi?

Fordi jeg var usikker, jeg likte kontroll. Å henge ute med støttekontakten min bød på utfordringer jeg ikke likte, som det å ikke vite hva som skulle skje fra gang til gang, hvem skulle man møte, folk ville se på meg, jeg kom til å kjenne meg dum, jeg kom til å kjenne meg liten og gjennomsiktig, jeg kom til å kjenne hjertebank, jeg kom til å synes at det var grusomt, jeg kom til å svette... det var ikke måte på.

Det er bra for deg, Sissel har vært støttekontakt før og er kjempehyggelig.

Jada, det er hun sikkert tenkte jeg - men jeg vil ikke ha noe med henne å gjøre.

Vil eller ikke vil, jeg skulle være med Sissel - som var datter til ei av de som jobbet i administrasjonen. "Søster, det går bra - hun var her i fjor og er snill". Ikke en gang bror sin trøst klarte å fjerne skepsisen min, men den fikk meg til å gi henne en sjanse.

Starten av relasjonen til meg og Sissel opplevdes anstrengt fra min side, men skulle etter hvert bli veldig god - så god at vi har kontakt fortsatt i dag nesen førti år senere.

Bror og jeg har alltid hatt et godt forhold og et spesielt forhold, vår relasjon ble enda tettere året vi var på internatskole sammen. Vi lekte sammen, vi gråt sammen, vi lo sammen, vi gikk til skolen sammen, vi gikk hjem sammen, vi spilte spill sammen - vi hadde et normalt liv sammen om enn 440 km borte fra vår egen familie.

Dette året hadde vi et friår sammen, fri fra bråk og spetakkel, fri fra trusler og fri fra alkohol og spetakkel rundt alkohol.

Sommeren før vi reiste på denne skolen var sommeren det knakk for meg, altså sommeren det ble kjent for verden at jeg hadde levd med seksuelle overgrep hele oppveksten fram til da. Da det knakk for meg var det allerede bestemt at jeg skulle gå på denne skolen sammen med bror, men det var fra da man begynte å forstå de utfordringer som satt hos meg - og det var fra da det ble gjentatt for meg at jeg kanskje har godt av å komme meg bort fra ting et år, liketil legen satt sammen med mamma og fortalte meg det "det er kanskje bra for deg å være der et år, komme litt bort fra alt dette".

Det er forskjell på fysiske utfordringer og psykiske og / eller sosiale utfordringer med tanke på disse internatskolene.

Jeg tenker helt seriøst at det kan hende var på sin plass å tenke at barn med fysiske utfordringer skal implementeres i ordinære skoler, man skal ikke holdes utenfor på en spesialskole utelukkende for barn med spesielle behov. Jeg tenker også helt seriøst at det kan hende ikke hadde vært så dumt om man fortsatt hadde hatt slike skoler tilgjengelig for barn med psykiske og sosiale utfordringer.

Jeg skal si litt om hvorfor... i neste innlegg...

Med sin utilstrekkelige tilrettelegging for personer som trenger ekstra tilrettelegging oppnår man manglende inkludering, manglende sosialisering og man utsetter en gruppe mennesker for dårligere helse

Kjenner du til begrepet vanfør?

Funksjonshemmet, er det et begrep du kjenner til fra dagligtalen?

Hva med handicapet?

Begrepet vanfør ble brukt om personer med nedsatt funksjonsevne fram til rundt sekstitallet, da begynte man å bruke begrepene funksjonshemmet og handicapet, det foretrukne var faktisk handicapet.

Handicap er et begrep vi kjenner godt til i dagligtalen i dag. Begrepet ble tidligere brukt til omtale av personen med nedsatt funksjonshemming, men er nå mer i bruk i beskrivelse av situasjoner - altså mer indirekte tilknyttet en person.

I dag har man kommet dit at man har gått bort fra begrepet vanfør, heldigvis - Om vi tenker det er stigma med dagens begreper hadde det vært fullstendig på tur med et begrep som vanfør i driv. I dagens samfunn sier vi ikke vanfør, man har også bestemt at begrepene over - funksjonshemmet og handicapet er begreper som er stigmatiserende og ikke skal brukes.

Begrepene har hatt sin funksjon, de har gitt en umiddelbar forståelse av at her snakker man om en gruppe mennesker som har noen utfordringer i hverdagen - som har spesielle hensyn å ivareta.

Så hva bruker man da, hva skal man si i stedet for disse to begrepene?

Man skal si "personer med nedsatt funksjonsevne" - det er hele ti stavelser!!!

Funksjonshemmet - fire stavelser, tre stavelser for meg som er fra Finnmark.

Handicapet - fire stavelser, tre stavelser for meg som er fra Finnmark.

Personlig lurer jeg på hva som er galt med begrepet funksjonshemmet?

Jeg tar meg den frihet å spørre, fordi jeg tilhører den gruppen som faktisk kan spørre - og det uten at det umiddelbart ligger an til å dra verken kortet med trakassering, fordømmelse, diskriminering eller krenkelse.

For meg er denne vridningen på bruk av funksjonelle ord, dette tidens behov for å ta bort krenkende begreper og fraser - i dette tilfellet for funksjonshemmede tåpelig. Det er like tåpelig som argumentasjonen for å fjerne begrepet flyttsame og erstatte det med samen som flytter på seg.

Seriøst?

Ja, det er seriøst!

Jeg hadde en gang en lærerinne som hadde oppe ord og begreper i timen. Diskriminering, krenkelse, stigmatisering osv var et naturlig tema forstås. Det skal sies at damen kunne provosere, hun elsket å provosere - OG hun fikk visselig med seg klassen i engasjement rundt tema. Jeg mener, hvem ville ikke bite på og diskutere hvor vidt man skal kalle en flyttsame for samen som flytter på seg eller flyttsame? Likeledes en sjøsame, skal denne kalles sjøsame eller samen som lever ved sjøen?

I dette tilfellet vårt her, nå, i dag - 

Kan man kalle en funksjonshemmet for funksjonshemmet, eller skal man si personen med nedsatt funksjonsevne?

Igjen skal jeg tillate meg å være personlig.

For meg framstår begrepet "funksjonshemmet" kort, konkret, enkelt og uten noe unødvendig fjas. Ladningen "personer med nedsatt funksjonsevne" framstår for meg tungvint, unødvendig konkretiserende og aller mest - setningen framstår betydelig mer stigmatiserende, fordi den på en måte understreker mine begrensninger for meg- som om jeg ikke er smertelig nok klar over de fra før.

Funksjonshemmede lever med sine begrensinger hver dag, hele håret. Hver dag er man klar over sine begrensninger, hver dag er man klar over at man er en minoritet i resten av befolkningen.

Hvordan er det å leve med en funksjonshemming?

Det er begrensende, naturlig nok.

Samfunnet bruker ressurser på hva man skal bruke slags begrep for å omtale personer som har en annen funksjon enn majoriteten, for å unngå krenkelser, diskriminering osv.

På den annen side er det samme samfunnet sparsommelig når det kommer til praktiske tilnærminger for å unngå utenforskap, unngå diskriminering i praksis. Med sin utilstrekkelige tilrettelegging for personer som trenger ekstra tilrettelegging oppnår man manglende inkludering, manglende sosialisering og man utsetter en gruppe mennesker for dårligere helse - i den grad man kan se at kropp og hode henger sammen og derfor må ses i en sammenheng.

Med praktiske tilnærminger som kan gjøre hverdagen enklere for de som trenger det tenker jeg på type inngangspartier til diverse bygninger, tilgang på heis, tilrettelagt kollektivtransport - herunder også tilgjengelig kollektiv transport den tiden på døgnet kollektivt kjører. Jeg tenker på flere tilgjengelige parkeringsplasser for personer som har vanskelig for kollektivt, muligheter for å ta pause med tilgjengelige sitteplasser - Ute, på kjøpesenter, på sykehus, i offentlige bygg.

Det må sies, i rettferdighetens navn -

Vi har stadig flere aktører som tenker helhetlig, og tilrettelegger for personer som trenger det for en helhetlig opplevelse av god helse på tross av sine begrensninger. Jeg vil trekke fram eksempler fra områder jeg selv trives veldig godt, nemlig ute i naturen. Det er kommet flere turområder der man har gjort om stier med røtter og steiner til små grusveier, med dette kan rullestolbrukere ta del i naturens positive påvirkning av helsen vår. Baderamper ses på stadig flere badestrender, noe som gjør at også personer med visse begrensninger kan komme seg ut i vannet på en forsvarlig og grei måte - tenk deg for en boost og opplevelse av helse og livskvalitet som dette er for de som trenger det.

Vi har en vei å gå, vi har en jobb å gjøre - når det kommer til hvordan vi som samfunn kan legge til rette slik at man kan hende ikke tenker så mye over at noen har behov for spesielle tilrettelegginger - fordi det er noe som bare er der, noe vi som samfunn har tatt ansvar for.

Så er det slik dere, at innenfor minoriteten jeg har snakket om over - blant personer som har behov for tilrettelegging med bakgrunn i en eller flere ting som legger begrensinger i livet, finnes det en annen minoritet.

Personer som lever med usynlige funksjonshemminger, som lever med begrensninger i hverdagen sin - funksjonshemminger som ikke er synlige for deg og meg og som dermed bringer til bords ytterligere med utfordring.

Hvordan er det å leve med usynlige funksjonshemminger?

Det skal jeg snakke om i podkasten min på nyåret, da får jeg besøk av Simen Bondevik som har engasjert seg i nettopp dette.

Hører du podkast, gå inn på spotify og søk opp "psykt bra samtale", trykk på følg så går du ikke glipp av denne episoden når den kommer.

I tillegg ligger det inne mange andre spennende samtaler du kan høre på enn så lenge.

La oss ta kostnadene ved å være i front for en helhetlig beredskap

 Vi trenger mat, som jeg startet med i forrige innlegg. 

For at vi skal få den maten vi trenger er vi avhengig av å kunne kjøpe den inn et sted, og du vet det min venn - maten lager seg ikke i butikken vi handler i.

Maten vi trenger kommer fra et sted, det stedet er i stor grad hos bonden. Personlig skulle jeg ønske vi fikk tak i mye mer av det vi trenger hos den norske bonden enn i dag, der det importeres over en lav sko fra utlandet på bekostning av en hel yrkesgruppe i vårt eget land - for en idioti!!

For -

Mens norske bønder står opp og er å se på jordet allerede klokken fire om morgenen, der man styrer med vanning for å hindre at avlinger tørker ut osv, importeres de samme grønnsakene som våre bønder produserer i stort monn fra utlandet.

Gulrøtter, poteter, brokkoli, løk, kålrabi osv. osv.

Mens bønder i Norge leverer grønnsaker i verdensklasse hva både størrelse, kvalitet og smak angår, bestemmer noen at grønnsakene skal være i den og den størrelse og ha den og den fasongen.

Noen grønnsaker blir heller ikke tatt inn for salg til deg og meg, fordi de man leverer til er bundet av avtaler som pålegger de å ta imot en viss mengde fra utlandet.

Resultatet blir ofte at norske bønder sitter igjen med ganske mye av det man har arbeidet for å få fram til deg og meg. Det som kan bli mat til dyrene ender opp med å bli kastet og / eller brent. Her snakker vi utallige kilo grønnsaker man ikke får levert, hundrede vis av kilo kjøtt og så kan vi legge til egg. 

At mat blir kastet, er i seg selv ille nok til å få vondt i magen av, når man tenker på alle som som sulter, klima og miljø og den dårlige moralen i dette.

Resultatet av denne idiotien er flere ting;

Import i stort monn fortsetter å påvirke klima og miljø i dårlig retning, fly og skip er verstinger på co2. Mennesker med dårlig økonomi og / eller sult, fortsetter med det.

Bønder blir kastet ut i usikkerhet, som påvirker den psykiske helsen - som igjen påvirker den fysiske helsen.

Her hos oss i lille Norge, har vi av verdens beste matjord- visste du det?

Se for deg et legobrett - gjør du det nå?

Se for deg at du setter inn grønne legoklosser som dekker hundre av de små knottene du har på brettet - det er all jord vi har i landet.

Se for deg at du fjerner tre klosser tilsvarende tre små knotter på brettet, og erstatter disse med tre røde ener-klosser?

Se nå for deg at du fjerner én av de røde ener-klossene og erstatter med en enkel, gul liten ener-kloss, en liten knott altså - ser du det for deg nå?

Kan du så se for deg all jorden vi har tilgjengelig - som er alle legoklossene på brettet?

Blant all jorden har du de tre små ener-klossene i rød og gul farge som er egnet for å dyrke menneskemat, av disse igjen har du den ene lille gule - som den lille flekken det faktisk dyrkes menneskemat på her i Norge.

Ca 3% av Norsk jord egner seg for å dyrke mat til oss mennesker på har jeg lest. Selv om 3% kan dyrkes menneskemat på er det kun 1% av all jord i Norge som brukes til å dyrke menneskemat.

Vi har blitt mestere på å ta av matjorda vår til andre ting, alt fra å bygge hus eller næringsbygg til å lage veier og like til for å lage parkeringsanlegg for tog.

Man skulle tro dere, at når nesten alle legoklosser på brettet er grønne og det kun er en eneste liten gul ener som står igjen som gul - som faktisk dyrkes mat på til deg og meg, ja da var det nok med å omgjøre gule klosser til grønne.

Det er ikke det skjønner du, fortsatt sitter norske politikere å omgjør gult til grønt. Ettersom det kun er én eneste gul ener igjen på brettet har man omgjort til rødt først - under dekke av at vi har disse to røde enerne det går an å dyrke mat til mennesket på. Den siste lille gule klossen maler man på - stadig males det mer grønt på den, stadig blir den mindre gul og mer grønn - sånn vil det fortsette til den er helt grønn.

Vet du hva som er like skremmende som at politikerne bare peiser på?

Det er at du og jeg, vi som trenger mat, vi lar politikerne få holde på - som om det ikke angår oss på noe måte.

Vi kan jo bare gå i butikken, der får vi fortsatt både melk og mel, kjøtt, fisk og egg.

Ja, vi gjør det - fortsatt.

Hvor lenge vil det fortsette tror du?

Hver dag legges det ned gårdsbruk i Norge, hver dag gir nye bønder opp kampen mot systemet, mot en politikk som kveler vår evne til selvforsyning - og påfører bøndene psykisk uhelse vil jeg påstå.

Jeg som forbruker ønsker meg av flere grunner mest mulig norske matvarer, hva med deg?

Når vi vet hvordan det står til rundt i verden i dag -

Usikkerhet med tanke på krigføring gjør at vi trenger å ivareta beredskapen vår, det er én ting. Matsikkerhet er en annen ting. Norsk mat er trygg mat å spise og det er høy kvalitet på norsk mat - har du feks. sett og smakt forskjellen på norske og importerte gulrøtter?

En annen ting er stadige hendelser i naturen som gjør at folk sulter, folk trenger i grunnen mer og mer av maten sin selv, det blir et moralsk spørsmål - skal vi kjøpe oss ut av alle mulige situasjoner, alle bortsett fra tilstander her hjemme som ikke prioriteres?

En tredje ting er klima og forpliktelser man har gjort seg bundet til som nasjon. Vi har forpliktet oss til FN`s bærekraftsmål og til klimaavtaler. Disse er enn så langt mer avtaler på papir, mer ideologisk tankegang og fasadespill fra Norges side.

Vi som land går i front og skal kutte i hytt og gevær på ting som er helt uforståelige, naturlige og / eller selvskadende for oss som nasjon - mens vi i (u)moralens navn kjøper klimakvoter hos de som ikke er i stand til å forurense så mye som oss - da går jo regnestykket opp, i forkastelsens navn.

Det er ganske latterlig synes jeg, at vi på den ene siden har autoriteter som pålegger kuer å ikke gjøre noe som har vært og som er en naturlig del av de - trolig også har en viktigere funksjon for de enn vi er klar over, nemlig å rape.

Mens vi på den annen side importerer mat og varer over en lav sko fra hele verden, mat og varer som ikke kommer verken med apostlenes hester eller andre hester - den fraktes til oss med fly eller store skip - som vi vet er verstingene med tanke på utslipp!!

Vel, kan noen gi meg logikken i at kuer ikke må gjøre noe så naturlig som å rape, fordi det er skadelig for miljøet - men vi skal frakte både kjøtt som vi har selv og andre varer fra de sørligste kontinentene våre?

Selvforsyning / beredskap:

Jeg ønsker meg norsk korn til å bake med, liketil ønsker jeg at brødet jeg kjøper er lagd på norsk korn. I tillegg til å være tilhenger av lokale og nasjonale varer, tenker jeg det er land som trenger melet sitt selv - og jeg er redd vi setter oss i en situasjon der vi er avhengig av feks. mel fra nasjoner vi ikke ønsker handle med - eller som vil handle med oss som verktøy i krig (eksempelvis kan man nevne Russland). Jeg ønsker meg norske meieriprodukter, norske egg og norsk kjøtt - norskt smaker godt og norskt er trygt. Jeg hater å lure på om det er norske eller svenske egg i hyllen på Rema 1000, løsningen er å handle direkte fra bonden - da vet jeg at det er norskt, trygt og godt.

Vi sitter med forskning som sier noe om bruk av antibiotika til dyr i utlandet. Man skal ikke lenger enn til våre naboland i Norden for å se at bruken av antibiotika øker, så øker det igjen stadig mer jo lengere sør på kontinentet man kommer. Det er etter hvert velkjent hva konsekvensene av uvettig bruk av antibiotika fører til.

Det koster å være kar sa alltid besta.

Det koster oss som nasjon å ta klima og miljø på alvor, det koster å stå opp mot EU som stadig vil pålegge oss nye greier, som stadig krever at vi skal ditt eller datt.

Det vil koste oss å prioritere norsk selvforsyning, norsk mat, norske bønder.

Så la oss ta den kostnaden, la oss gå fram som et eksempel der man skal gå fram som et eksempel - i viktige prioriteringer hva matsikkerhet, klima og miljø, jordvern, landbruk og folk angår.

La oss ta kostnadene ved å være i front for en helhetlig beredskap, en beredskap som prioriterer matberedskap, psykisk beredskap og samfunnsberedskap sammen.

Hver dag er det bønder som gir opp, og det legges det ned gårder i Norge

Du ser trolig i skap og kjøleskap til tider, som jeg, for å se etter hva det er du evt. trenger å handle inn av mat til husholdningen - uansett om husholdningen består av deg alene, deg og en partner eller om det er snakk om enda større familie.

Mel - hvetemel og havremel, kanskje også litt rug for å ha noe å variere på. Blir ikke verken ferske rundstykker, bakevarer eller pizzadeig uten godt mel.

Melk - Helmelk, ingenting er som helmelk i grøten og kanelboller om man skal ha noe godt til helgen. Ekstra lett melk (for oss som ikke klarer kunsten å skifte fra et etablert navn til noe annet, husker ikke hva det nye navnet er en gang...), ingen melk er god som denne å ha på havregryna om morgenen.

Fløte - Plutselig skal det bakes noe, plutselig skal man ha en kopp varm sjokolade med litt krem i, plutselig trenger man fløte til en saus eller plutselig vil man ha ferske jordbær med fløte om sommeren.

Smør - Ekte smør, om det er snakk om kanelboller, smørøye i grøten, i saus eller i kålrabistappen - ekte smør er best.

Ost - Lørdagspizza`n krever sine oster, det samme gjør brødskiva.

Brød - Noen ganger er det kjekt å bare kjøpe ferdige brød, veldig enkelt med oppskåret brød i frysa til å ta ut akkurat de skivene man trenger.

Kjøtt - Biff til middag på søndag, kyllingwrap på fredag... feks...

Fisk - Hjemmelagde fiskekaker på mandag, fiskegrateng på onsdag...

Gulrot, agurk, salat, tomater, løk, poteter...

Sånn kan man fortsette, og fortsette...

For ei drøy uke siden gjorde jeg opptak til psykt bra samtale. Denne gangen snakket jeg med Tor Jacob Solberg, leder i norsk bonde og småbrukerlag, tema for samtalen vår var bondens psykiske helse.

https://open.spotify.com/episode/25D4UZ5q0GvxmwWpyBKXL6?si=47b545e6dfe94a08

Har du tenkt på at det å være bonde kan være et ensomt yrke?

Jeg sier KAN være, fordi det ikke nødvendigvis er det. Det var en bonde som sa dette om ensomhet blant bønder til meg en gang, da hun foreslo å snakke med en bonde i podkasten. Ut fra hva jeg forstår på Tor Jacob har man funnet metoder for å ha selskap også som ensom bonde i traktoren på jordet, på gården eller hvor enn - man har hodetelefoner som kobles til mobilen, og man har kontakt med andre bønder eller venner via disse mens man jobber. Dette er ikke hele tiden, og det er ikke alle som har dette som sin greie - men det er noen. Det er også noen som trives godt alene med det man gjør, det må man ikke glemme.

Har du i det hele tatt tenkt på at det å være bonde er et yrke?

Det er faktisk ikke alle som tenker over at det å være bonde er et yrke, mange ser kanskje på det å være bonde som noe man bare gjør - på siden av noe.

Sannheten er at mens det å være bonde tidligere utelukkende var det å være bonde, har det å være bonde i dag gått mer og mer over til å være bonde med et annet yrke på siden. Når man ser bønder drive et annet yrke på siden av det å være bonde tenker mange at yrket på siden er hovednæringen, hovedoppgaven, er førstevalget til bonden - så kommer det å være bonde på si, som en hobby.

Bonden er ikke bonde på si, bonden er bonde først - alltid.

Når man først er bonde så har man tatt på seg et ansvar, en samfunnsoppgave - har du tenkt på det noen gang?

Bøndenes oppgave er å produsere mat så du og jeg kan spise oss mette.

Melk og meieriprodukter, kjøtt, egg, kornprodukter, grønnsaker, frukt, honning, salat, urter... for å nevne noe av det vi får fra bøndene.

I tillegg til mat har bøndene også andre viktige oppgaver for oss - Ull, kommer ikke av seg selv den heller.

Bonden sørger for å få sauene klippet og levert inn ulla, slik kan du og jeg strikke oss varme plagg - eller kjøpe de om vi ikke strikker selv (jeg strikker feks. ikke ulltrusa mi eller mine bh`er i ull selv, skal innrømme det...)

Du har muligens varmepumpe på veggen, som er en stabil og god varme. Her i smurfeland har vi ikke kommet til varmepumpe enda, vi fyrer foreløpig med ved.

Hvor tror du den veden vi fyrer med kommer fra? Den kommer selvfølgelig fra en bonde, da det også er bønder som driver med skogdrift og vedhogst -takk og lov, eller så hadde undertegnede faktisk fryst rævva av seg.

Dagene går -

Bonden står opp grytidlig for å se til dyr, sørge for melking og for at dyrene har det bra. Bonden er glad i dyrene sine, ellers hadde han ikke orket å holde på med de tenker jeg. Andre bønder står opp enda tidligere, for å komme seg ut på jordet der man har avlinger som trenger omsorg. Store anordninger for vanning skal på plass eller flyttes på. Atter andre bønder rigger seg på tidlig morgen for å komme inn i maskiner og på plass i skogen der man har trær som skal felles og utallige kilo ved som skal kappes til i etterkant.

Hva om bonden blir syk?

Hva om en bonde skader seg?

Hva om du eller jeg skader oss på jobb eller blir syk?

Det letteste å svare på er deg og meg - Vi tar enten egenmelding eller går til legen og ordner oss med en sykemelding dersom vi blir syk. Om vi skulle slumpe til å skade oss på jobb går vi til nærmeste leder, blir sendt til legevakt, blir fikset på og så kan legen sette inn en eller annen passende diagnose i journalen.

Bonden på sin side, jobber litt til og litt til selv om han eller hun er syk. Dette med sykemelding er ikke like enkelt for en bonde som for oss, det står ikke folk i kø for å ta over arbeidet til en bonde. Om en bonde skulle være uheldig å skade seg på jobb kan det bli rett så interessant.

Tor Jacob fortalte meg et par eksempler på skade i jobb som bonde og hvordan disse journalføres på legevakt.

Angrepet av ku - Vi vet at kuer er de dyrene i landet vårt som i gjennomsnitt tar flest menneskeliv årlig. En bonde som kom på legevakta etter at kua gjorde det den skal egentlig, den vernet seg mot noe den opplevde truende eller i alle fall ubehagelig. Bonden fikk journalført "overfall på jobb".

Tor Jacob opplevde selv å bli stanget av ei ku, en situasjon som var så alvorlig at han i ettertid er glad for at han overlevde hendelsen. Journalføring "Overfall med Stikkskader".

Alle har en psykisk helse og så kan det altså skje, også for bonden, at man blir psyk.

Disse situasjonene er særdeles vanskelig og utfordrende å stå i, spesielt fordi man ofte ikke kjenner at psykisk uhelse er på gang - før det er gått en stund. For personer som er psykisk syke ligger sykdommen på innsiden og gnager lenge, før det begynner å synes på utsiden. Det som er ekstra vanskelig i disse situasjonene er at det er snakk om ikke bare bonden, men også dyrene om man har dyrehold.

Når en person blir psykisk syk eller livshendelser blir for overveldende på en blir det ofte vanskelig å ivareta både seg selv og det rundt. Det som er rundt en blir mindre ivaretatt enn tidligere, etter hvert som psykisk uhelse utvikler seg vil det også være vanskelig å ivareta sitt fysiske seg på en tilfredsstillende måte - fordi hode og kropp henger sammen.

Vi har i dag ikke noe system som fanger opp bønder som skulle være uheldig å bli psykisk syke eller preges av livshendelser. Når det begynner å synes at en bonde sliter psykisk er det gjerne fordi det synes på ting rundt denne bonden, på dyrehold og kan hende på hvordan man ivaretar seg selv - kan hende synes ikke det siste så godt enda.

Dersom en bonde kommer i en situasjon der man sliter så med helsen at det går utover dyrene, dersom mattilsynet kobles inn og man havner på denne listen ingen bønder ønsker å havne -nei, ikke julenissens slemmeliste- Vi snakker en verre liste, listen over personer som driver kritisk dyrehold for å si det krast og kaldt, så er det i tiden vi lever i andre ting som slår inn og forverrer situasjonen ytterligere.

To enkle og sterke ord; Sosiale medier.

I tillegg til å slite med psykisk uhelse, kan hende (og i mange tilfeller) også med økonomi etter at man ikke har klart å ivareta verken seg selv eller annet over tid i mange tilfeller - skal man brått også henges ut i sosiale medier.

Tor Jacob forteller at antall selvmord blant bønder er høyere enn gjennomsnittet i Norge, noe som er forståelig ettersom forskning viser at bønder er en risikogruppe med tanke på både arbeidsbelastning, økonomisk press / gjeld, ensomhet og ikke minst tilgang til måter å ta livet sitt på.

Hver dag er det bønder som gir opp, og det legges det ned gårder i Norge.

Jeg tenker på bonden -

Ikke bare tenker jeg på bonden, jeg tenker på hvordan bonden orker å stå i det kjøret som er i landbruket.

Uforutsigbarhet på så mange områder - Vær, temperaturer, avling, økonomi, forutsetninger for overlevelse som yrke...

Fysisk og psykisk belastning - Døgnrytme, søvn eller mangel på søvn, hard fysisk jobb, hverdagslige psykiske påkjenninger de fleste av oss ikke er i nærheten av...

Konstante holdninger og meninger fra deg og meg - Om hvem man er, jobben man gjør, viktigheten eller mangel på viktighet i det man gjør, om drift, om verdi...

Tilbake til der jeg startet, at vi alle trenger mat.

Jeg skulle ønske det var mulig for meg som forbruker å dekke mer av mitt daglige behov med norske råvarer i stedet for den store importen vi har i dag.

Personlig foretrekker jeg mest mulig lokal mat, og handler lokalt rett fra gårdene det jeg kan.

Neste innlegg skal jeg dele flere tanker om maten jeg og vi putter i oss.