Dette året hadde vi et friår sammen, fri fra bråk og spetakkel, fri fra trusler og fri fra alkohol og spetakkel rundt alkohol

 Jeg har delt et bilde i sosiale medier, bildet er delt flere ganger over flere år og er av meg og min storebror som tok sitt eget liv - i dag er det faktisk seks år siden han ble funnet livløs. 

Bildet av meg og min bror er et bilde som ble tatt av en ung, tysk fredsarbeider som var stasjonert ut i Norge for å avtjene verneplikten sin - og viser meg og bror sittende på rattkjelken til min bror før vi setter utfor en lang bakke.

Hva er det som er så spesielt med dette bildet, hvorfor lager jeg et blogginnlegg om det?

Jo, fordi -

På bildet har jeg ved de siste delinger en tekst som sier at bildet er tatt da og da, mens bror og jeg gikk på en internatskole 440 km hjemmefra - og dette forstås, dette har skapt reaksjoner og tilbakemeldinger.

For en del år tilbake var det aldeles ikke uvanlig å sende barn på internat mens de gikk på skole. En lang periode ble samiske barn i Finnmark og nordtroms sendt med tvang for å bo på internat, med den hensikt at de skulle fornorskes. For samiske barn var det ikke lov å snakke samisk, om man gjorde det så fikk det konsekvenser i en eller annen form. Det hørte også med mobbing og trakassering av disse barna.

Men altså, bror og meg - samiske barn ja, internatskole ja - men ikke med tvang og ikke under de samme forutsetninger og kår som bare ti - femten år før vi hadde vår tørn.

Vi gikk på en spesialskole for barn med diverse utfordringer, noe som var helt vanlig på den tiden vi vokste opp. Faktisk ble både denne skolen og tilsvarende skoler lagt ned ikke mange år etter at vi gikk der, fordi styresmakter kom fram til at det umulig kunne være bra for barn å bli sendt bort hjemmefra slik praksisen var, det kunne umulig være bra for barn å bli plassert på internat med fremmede, for ikke å snakke om å gå på en skole der alle barn var i behov for en viss tilrettelegging og spesiell oppfølging i skolen.

Var dette så ille for oss?

Var denne ordningen så feil at det var viktig å legge ned disse skolene?

Selvfølgelig var det ikke alle barn som responderte etter ønske på å sendes til slike skoler, selvfølgelig var det ikke alle barn som hadde godt av å være borte fra familiene sine, selvfølgelig var det barn som hadde det vondt og som kan hende hadde daglige utfordringer med savn osv.

Men -

Det var også barn, som i vårt tilfelle, som responderte godt på et slikt skoleår. Det var barn som blomstret ved å komme på et sted som dette, som oss. Det var barn som hadde det godt, som trivdes og som trolig også kunne blitt værende lengre om det var muligheter for det.

Disse spesialskolene og tilhørende internat huset barn med diverse utfordringer, både fysiske, psykiske og sosiale - fellesnevneren var at skolen av en eller annen grunn ble vanskeligere å gjennomføre for barna.

For meg personlig var ikke skolen den største utfordringen, jeg klarte meg greit på skolen - men utenom skolen var det utfordrende nok til at man valgte å sende meg til en spesialskole.

Som min mor sa flere ganger "Man tenkte at det kunne være godt for deg å komme litt bort, og det var utvilsomt bra for bror din at du var med".

Bror slet med skolen og bror slet med angst fra han var veldig liten.

Det var en utfordring for bror å ta seg gjennom det faglige, men også alle de krav som ligger utenom det faglige. Bror var redd for å bli forlatt, for å bli alene. Bror hadde utfordringer med å takle autoriteter i den grad autoritetene viftet med autoritetskortet sitt, altså at man på en eller annen måte antydet eller viste at det er jeg som bestemmer og du må gjøre som du blir fortalt.

Det er ikke rart at bror hadde disse utfordringene, han opplevde autoriteter nær han som misbrukte sin autoritet til å mishandle han fysisk med vold og psykisk med trusler, hersketeknikker og instrukser - Hvem som helst ville hatt de samme utfordringer med autoriteter om man var i samme sko som min bror.

Nøkkelen for å nå inn til min bror var som med alle andre i samme sko, å være en autoritet med krav og forventninger som ikke presenteres som krav eller forventning - i alle fall ikke i starten. Kluet med bror var å kommunisere med han på en måte som gjorde at han hadde opplevelse av kontroll selv, at han hadde opplevelse av at han kunne ta valg, at ingen bare tredde noe ned over hodet på han - som også er nøkkelen for andre i samme sko... meg selv inkludert...

Skolen vi var på tok i mot barn fra hele Troms og Finnmark, og vi var kanskje rundt 20 barn som gikk på denne skolen. De fleste av oss bodde på internat, men det var også noen som bodde lokalt og ble fraktet til og fra hjemmet daglig. Alderen på barna var sprikende, i vår tid var jeg den yngste med mine 11 år mens de eldste ble 16 år i løpet av våren før skoleåret sluttet. Vi som bodde på internat var fordelt på forskjellige internat, dette for at ikke antall barn på hvert internat skulle overstige en alminnelig stor søskenflokk. På internatet jeg og min bror bodde var det meg, bror og en gutt til på alder med min bror som bodde fast. I tillegg til oss tre var det to stykker som byttet på å være med to uker om gangen, den ene av disse var vår kusine.

Miljøarbeiderne på denne skolen var personer som hadde jobbet lenge som miljøarbeidere, eller miljøterapeuter som jeg i dag foretrekker å kalle de. Det var en liten gjeng med faste mennesker som gikk turnus og skrev rapport fra hver vakt - godt voksne mennesker og personer som selv hadde barn på vår alder.

Etter kort tid på skolen fikk jeg en støttekontakt, ei ung jente / dame som var og plukket meg opp en gang i uken - og så bar det ut å finne på ett eller annet.

I starten kunne jeg ikke fordra å måtte fare ut med denne jenta, fullstendig unødvendig i mine øyne - fordi?

Fordi jeg var usikker, jeg likte kontroll. Å henge ute med støttekontakten min bød på utfordringer jeg ikke likte, som det å ikke vite hva som skulle skje fra gang til gang, hvem skulle man møte, folk ville se på meg, jeg kom til å kjenne meg dum, jeg kom til å kjenne meg liten og gjennomsiktig, jeg kom til å kjenne hjertebank, jeg kom til å synes at det var grusomt, jeg kom til å svette... det var ikke måte på.

Det er bra for deg, Sissel har vært støttekontakt før og er kjempehyggelig.

Jada, det er hun sikkert tenkte jeg - men jeg vil ikke ha noe med henne å gjøre.

Vil eller ikke vil, jeg skulle være med Sissel - som var datter til ei av de som jobbet i administrasjonen. "Søster, det går bra - hun var her i fjor og er snill". Ikke en gang bror sin trøst klarte å fjerne skepsisen min, men den fikk meg til å gi henne en sjanse.

Starten av relasjonen til meg og Sissel opplevdes anstrengt fra min side, men skulle etter hvert bli veldig god - så god at vi har kontakt fortsatt i dag nesen førti år senere.

Bror og jeg har alltid hatt et godt forhold og et spesielt forhold, vår relasjon ble enda tettere året vi var på internatskole sammen. Vi lekte sammen, vi gråt sammen, vi lo sammen, vi gikk til skolen sammen, vi gikk hjem sammen, vi spilte spill sammen - vi hadde et normalt liv sammen om enn 440 km borte fra vår egen familie.

Dette året hadde vi et friår sammen, fri fra bråk og spetakkel, fri fra trusler og fri fra alkohol og spetakkel rundt alkohol.

Sommeren før vi reiste på denne skolen var sommeren det knakk for meg, altså sommeren det ble kjent for verden at jeg hadde levd med seksuelle overgrep hele oppveksten fram til da. Da det knakk for meg var det allerede bestemt at jeg skulle gå på denne skolen sammen med bror, men det var fra da man begynte å forstå de utfordringer som satt hos meg - og det var fra da det ble gjentatt for meg at jeg kanskje har godt av å komme meg bort fra ting et år, liketil legen satt sammen med mamma og fortalte meg det "det er kanskje bra for deg å være der et år, komme litt bort fra alt dette".

Det er forskjell på fysiske utfordringer og psykiske og / eller sosiale utfordringer med tanke på disse internatskolene.

Jeg tenker helt seriøst at det kan hende var på sin plass å tenke at barn med fysiske utfordringer skal implementeres i ordinære skoler, man skal ikke holdes utenfor på en spesialskole utelukkende for barn med spesielle behov. Jeg tenker også helt seriøst at det kan hende ikke hadde vært så dumt om man fortsatt hadde hatt slike skoler tilgjengelig for barn med psykiske og sosiale utfordringer.

Jeg skal si litt om hvorfor... i neste innlegg...